Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Sexkjøpsdebatten

De siste ukene har sexkjøpsdebatten våknet til livs igjen, og mitt Civita-notat om norsk prostitusjonslovgivning har fått en del oppmerksomhet. 

Derfor legger jeg ut en kjapp oversikt over diverse kronikker jeg har hatt på trykk om dette temaet de siste ukene.

1. Civita-notat:

Utgangspunktet for mye av debatten har vært mitt Civita-notat: «Ute av syne, ute av sinn – en liberal kritikk av norsk prostitusjonslovgivning». I notatet forsøker jeg å sammenfatte mye eksisterende kunnskap fra bl.a. norsk og internasjonal forskning og bruke dette til å nynasere bildet av prostitusjonsmarkedet, samt. komme med noen politiske og etiske drøftinger.

Notatet kan lastes ned gratis på Civitas nettsider.

2. Aftenposten-debatt

Feil løsning på feil problem

Kronikk i Aftenposten basert på mitt notat. 

«Den norske sexkjøpsdebatten preges av udokumentert synsing, radikale feminister og moralister på Stortinget, som er mer opptatt av egne kjepphester enn kunnskap.»

– Til dette innlegget fikk jeg et svar fra Petter Krogstad ved NTNU. Det kan leses her.

Svar: Et vaklende korthus

Mitt svar til Petter Krogstad:

«Norsk prostitusjonslovgivning er som et korthus, der bærebjelken er en forestilling som mangler rot i virkeligheten. Det forklarer også reaksjonene fra forbudstilhengerne når virkelighetsbildet utfordres. De er redd for at korthuset faller sammen.»

3. Debatt i BT

– Maria Dyrhol Sandvik i Bergens Tidende kritiserte mitt notat. Hennes innlegg kan leses her.

Svar i BT: Sexarbeidere gjør også valg

Maria Sandvik reagerer i en kommentar i BT på at jeg forenkler skillet mellom frivillig prostitusjon og tvang i mitt Civita-notat om norsk prostitusjonslovgivning. Jeg mener det er akkurat her hun bommer med kritikken. Det er et klart skille mellom frivillighet og tvang. Det betyr imidlertid ikke at alt som er frivillig, er tilfredsstillende og fantastisk.

4. Verdidebatt

Jeg har også skrevet en kronikk om konsekvensene av hallikparagrafen på verdidebatt.no

Tilsiktet trakassering av sexarbeidere

«Under dekke av å ville bekjempe kyniske bakmenn trakasseres sexarbeidere systematisk – med myndighetenes viten og vilje.

Debatten om norsk prostitusjonslovgivning dreier seg i all hovedsak om sexkjøpsloven. Det er imidlertid god grunn til også å se nærmere på hallikparagrafen. Den er antakelig minst like ødeleggende for de prostituerte som det sexkjøpsloven er.»

 

Uredelig om redelighet

I en bloggpost går førsteamanuensis ved Senter for Utvikling og Miljø og leder for Norsk nettverk for Latin-Amerika- forskning (NorLARNet), Benedicte Bull, til angrep på det hun mener er absurde påstander i min bok «Diktator i forkledning».

Etter først å ha lagt ut om sin egen vitenskapelige redelighet, hvordan hennes argumenter er basert på ”årevis med studier av kultur, språk og historie”, osv… viser det seg, interessant nok, at Bulls kritikk av min tekst utelukkende består av grove forenklinger og bevisst villedende feiltolkninger.

Her er mitt svar til de konkrete eksemplene Bull trekker frem, som jeg også har lagt inn i kommentarfeltet på bloggen hennes:

Bull går løs på det hun mener er ”de mest absurde påstandene” i boken min. Problemet er at ingen av eksemplene hennes står i min bok.

• Jeg skriver aldri at kuppet i 2002 var ”satt i scene av Chávez selv”, slik Bull refererer. Jeg argumenterer for at Chávez’ ordre om å iverksette den omstridte beredskapsplanen ”Plan Avila” var den endelige katalysatoren for et opprør blant mange av de mest høytstående generalene i det venezuelanske forsvaret.

• Jeg skriver heller aldri at ”voldsbølgen i landet er et resultat av innflytelsen på Chávez som argentineren Norberto Ceresoles «facistiske ideologi» har hatt”. Jeg nevner imidlertid Ceresole som eksempel på en av Chávez’ inspirasjonskilder med et skummelt idégrunnlag. For ordens skyld: Ceresole fornektet Holocaust, skrev om ”jødeproblemet”, mente at politiske partier var et overflødig onde, og at veien til folkets frigjøring gikk gjennom en karismatisk diktator.

• Min angivelige påstand om at ”OAS er dominert av land som er kjøpt og betalt av Chávez” er også en mildt sagt villedende tolkning. Det jeg skriver er at Chávez’ meget generøse utdeling av subsidiert olje til andre land i regionen kan ha vært motivert av et forsøk på å kjøpe seg innflytelse, og f.eks. nøytralisere forsøk på formelle reprimander i OAS.

Bull tyr altså til klassisk stråmannsargumentasjonen. Dette er ikke et uvanlig retorisk grep, men spesielt vitenskapelig er det ikke.

”Forakt i forkledning” er overskriften på Iselin Åsedotter Strønens anmeldelse av min bok om Hugo Chávez i Klassekampen, lørdag 26.01. Til det kan jeg jo bare svare at min forakt nok ikke er spesielt godt forkledd.

At min bok ”Diktator i forkledning” er skrevet av en som fra starten av ikke har hatt et spesielt godt øye til Venezuelas kontroversielle president, er ingen hemmelighet, og det forsøker jeg heller ikke å skjule. Nettopp derfor har jeg problemer med å forstå den etterlyste nøytraliteten i kritikken av min bok, som ironisk nok kommer fra aktører som selv har et særdeles subjektivt syn.

Jeg har i det hele tatt problemer med å forstå selve nøytralitetsidealet. Jeg synes, tvert imot, det hadde vært befriende om flere, som åpenbart har sterke politiske meninger, var åpne om det fremfor å gjemme seg bak en akademisk tittel.

Jeg skal være forsiktig med å diskutere med anmelderen om anmeldelsen av min egen bok, men det er et par momenter jeg gjerne vil kommentere. Samtidig er diskusjonen om Chávez og Venezuela en debatt jeg selvsagt vil fortsette.

 Lettvint kritikk

Strønen er kritisk til kildebruken i boken min og begrunner dette med at jeg skriver at jeg ”ikke forsøker å være objektiv, men har støttet meg på mest mulig objektive kilder”. Det gjelder for de fleste kapitlene, men enkelte steder er kildene mer selektive. I disse tilfellene har jeg også gitt forklaringer på utvalget selv. Det hadde vært redelig om Strønen nevnte at jeg selv gir begrunnelser for utvalget av kilder der jeg har måttet velge mellom ganske ulike virkelighetsbilder.

Ett eksempel er kuppet i 2002. Min primærkilde, Brian Nelsons bok: The Silence and the Scorpion”, er kontroversiell, slik alle fortellinger om kuppet i 2002 er. Det blir imidlertid for enkelt å skrive at Nelson ”reproduserer opposisjonens versjon av hendelsene”. For det er Nelsons bakgrunn og utgangspunkt som gjør ham interessant.

Etter å ha vært utvekslingsstudent i Venezuela og siden besøkt landet jevnlig, var Nelson blitt overbevist om at radikal forandring var nødvendig. Da han reiste til Venezuela for å skrive boken sin, var det ikke som Chávez-kritiker, men som dedikert chavista. At han, etter omfattende granskning, endte opp med noe helt annet enn det han hadde tenkt å skrive, fordi bevisene pekte i en annen retning, gjør at boken, etter mitt syn, er særlig relevant.

Lite kontroversielt

Jeg er også overrasket over at kapitlene om politiske fanger og om forbindelsene til FARC omtales som ”de mest kontroversielle”. Det er ingen systematisk fengsling av politisk opposisjonelle i Venezuela, og det skriver jeg heller aldri. Men det er flere eksempler på politiske fengslinger.  At eksempelvis dommer Maria Lourdez Afiuni er en politisk fange er det ikke bare jeg som mener, men også FN, EU og Amnesty, for å nevne noen.  Dette er altså lite kontroversielt hos andre enn ihuga revolusjonsromantikere.

Skepsisen hos Strønen til kapittelet om FARC er spesielt interessant. For her går jeg jo nettopp i rette med mange utbredte forestillinger hos Chávez’ sterkeste kritikere, som nærmest vil tegne et bilde av en president i direkte og ideologisk ledtog med FARC. Jeg mener dette er unyansert, og argumenterer tvert om for at Chávez ikke er noen ideolog, men at han i tidligere år har hatt sympati for FARC-geriljaen. Når FARC har stått i veien for det Chávez har sett på som nasjonale interesser, har han ikke tatt side med FARC. Det vennskapelige forholdet til FARC i perioder har nok snarere vært et resultat av at Chávez tidligere har innbilt seg at det var i tråd med Venezuelas interesser. Chávez har imidlertid flere ministre som nok i større grad har stått i ideologisk ledtog med geriljaen, eller deltatt i narkotikaomsetningen.

Jeg er selvfølgelig kritisk til forbindelsene mellom regjeringen og organisert kriminalitet, men tegner et ganske annet bilde enn mange av Chávez’ kritikere gjør.

Ikke så viktig med demokrati?

Jeg er for øvrig enig i at fattigdom og sosial ulikhet er en av de viktigste inngangsportene for å forstå Venezuela. Derfor er det også viktig å understreke hva jeg har skrevet og hva jeg ikke har skrevet. Boken er ingen samfunnsvitenskapelig analyse av Venezuela. Den er ikke et sosialantropologisk forsøk på å forstå den jevne venezuelaners tankesett. Den er en gjennomgang av en rekke politiske utviklingstrekk som, uavhengig av deres årsaker, har beveget seg i autoritær retning. Det betyr ikke at alt det andre ikke er interessant, eller viktig, men det er ikke dette som har vært mitt fokus.

Jeg registrerer likevel at flere sympatisører av ”den bolivarianske revolusjonen” er tilsynelatende lite interessert i å kommentere mine mange eksempler på omfattende maktmisbruk, og mer opptatt av å kritisere alt jeg ikke skriver om. Kan det være at Strønen, i sin iver etter å forstå, glemmer helt grunnleggende demokratiske prinsipper?

Strønen oppsummerer sin kritikk med at boken alt i alt ”synes å være drevet fram av en moralsk (og eurosentrisk) forargelse over at Det Udemokratiske har slått rot i Venezuela…”. Det er en kritikk jeg lever godt med. Udemokratiske utviklingstrekk er, etter mitt syn, noe det er svært betimelig å være moralsk forarget over.

Og hvis det er eurosentrisk å være for liberalt demokrati, så er det en tittel jeg mer enn gjerne smykker meg med.

» En dypt kritisk, fascinerende og til tider morsom reise inn i Hugo Chávez’ bisarre verden av antiamerikanisme, maktmisbruk og timelange TV-monologer», skriver Finansavisen om boken min, «Diktator i forkledning» som nylig ble gitt ut av Civita.

Bilde

Hvorfor ønsker omtrent halvparten av USAs befolkning å stemme på en mann som mener kvinner hører hjemme på kjøkkenet og ønsker å kaste fattige i rennesteinen?

Dette spørsmålet er det mange nordmenn som stiller seg i dag. Spørsmålet avslører en manglende innsikt i amerikanske forhold og amerikansk politikk.

Antakelig vil verden våkne opp til 4 nye år med Barack Obama i morgen, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor omtrent like mange amerikanere vil ha stemt på Mitt Romney.

I motsetning til min sentralstyrekollega Peter Christian Frølich, som fortsatt virker å være en entusiastisk Obama-supporter, er jeg egentlig ganske lite entusiastisk til begge alternativene. Men om jeg ble tvunget til å velge ville jeg likevel falt svært tvilende ned på Mitt Romney.

Dårlig politiker

Få (om noen) amerikanske presidenter har blitt valgt med så store forventninger som da Obama ble valgt i 2008. Obama var mannen med vilje og evne til å endre Washington. Mannen som skulle samle USA på tvers av partilinjer, få gjennomslag for viktig lovgivning, og stake ut en ny kurs for landet. Fire år senere er det politiske klimaet i USA mer polarisert enn noensinne. Republikanerne (GOP) skal også ha mye skyld for dette, men det øverste ansvaret ligger hos Obama.

Etter mellomvalget i 2006 vant Demokratene fullstendig flertall i Kongressen. Den historisk lave oppslutningen omkring president Bush gjorde at Demokratene kunne feie inn med flertall i både Senatet og Representantenes Hus. I valgkampen lovet Obama at han ville jobbe på tvers av partilinjene når han kom til makten. I stedet er det nettopp dette som har vist seg å være Obamas aller svakeste kort, og det har han fått svi for.

Med flertall i begge kamre kunne Obama ignorere GOP fullstendig. Det var imidlertid en kortvarig glede, slik det som regel er i USA. Det skjer bare unntaksvis at Demokratene eller Republikanerne har flertall i begge kamre samtidig. Da GOP gjenvant kontrollen over Representantenes Hus i 2010 hadde Obama gjort seg så upopulær at det ble viktigere for dem å hindre Obama i å få gjort noe som helst, enn å få til gode kompromisser.

Det amerikanske politiske systemet er designet for at prosesser skal ta lang tid. Å få gjennomslag for ny lovgivning krever godt politisk håndverk, kompromissvilje, og en evne til å manøvrere på tvers av partier og kamre i Kongressen. Obama har fortrinnsvis vært en frontfigur, men ledelse handler om mye mer enn å være et ansikt utad. Slik sett har Obama forsømt en av sine viktigste oppgaver som president.

Ingen ekstremist

Selv om Mitt Romney gjerne fremstilles som ekstremist, er historien hans en ganske annen. Som guvernør i Massachussets fra 2003 – 2007 måtte Romney arbeide med en stat som var 87 prosent demokratisk. Likevel klarte Romney å få gjennom en delstatshelsereform (som ironisk nok har vært en av inspirasjonskildene til den såkalte ”Obamacare”). Han reduserte arbeidsledigheten og eliminerte delstatens fremtidige budsjettunderskudd på 3 milliarder dollar. Som sjef for OL i Salt Lake City i 2002 tok Romney over et underskudd på nesten 400 millioner dollar og snudde det til et overskudd på 100 millioner dollar.

Dette er blant årsakene til at et flertall av amerikanerne har størst tro på at Romney er rett mann til å få orden på økonomien.

I Norge tror vi ofte at USA er en liberalistisk ”himmel” (eller helvete alt ettersom hvor du står) uten skatter og reguleringer, men faktum er at USA ofte er mer gjennomregulert enn Norge. USA har f.eks. en skatt på overskuddet i bedrifter på 35 prosent. Dette er høyere enn i Norge, og den høyeste formelle skattesatsen av samtlige OECD-land. Å kutte i byråkratiet, og redusere en svært høy bedriftsbeskatning i en tid med oppunder 8 prosent arbeidsledighet fremstår for meg som god høyrepolitikk, og ikke spesielt kontroversielt.

Helsedebatten fremstår også veldig skjevt i en norsk politisk kontekst. Det er viktig å huske at USA er satt sammen av 50 forskjellige delstater med svært ulik kultur og tradisjoner. Det bor f.eks. flere mennesker i Texas enn i Norge, Sverige og Danmark til sammen. Forskjellen på Romney og Obama handler fortrinnsvis om hvem som skal administrere mange av de offentlige tjenestene. En stor andel av amerikanere ønsker ikke at føderale myndigheter skal ha mer makt enn i dag, og ønsker å styre helsetjenestene sine selv.

Verdidilemmaet

Det største problemet med republikanerne for en verdiliberal høyremann i Norge er deres holdning til verdispørsmål. Personlig er jeg antakelig blant de mest liberale i verdispørsmål også i det norske politiske landskapet, og slik sett den diametrale motsetningen til GOP.

Slik sett blir valget i USA en slags ”lesser of two evils”, der jeg er mer enig med Republikanerne i spørsmål om f.eks. økonomi og utdanning, mens jeg er mer enig med Demokratene i verdispørsmål. Jeg tror imidlertid at Republikanernes verdistandpunkter er en tapt sak. Flertallet av amerikanere har et helt annet syn på homofile enn den harde kjernen i GOP. Det samme gjelder abortspørsmålet.

Det er imidlertid naturlig at abortspørsmålet er en større del av den offentlige debatten i USA enn den er i Norge. Norsk abortpolitikk ville vært en kraftig innskrenking om den ble adoptert i USA. I Norge har vi kun fri abort frem til 12. uke. I USA har Høyesterett bestemt at alle kvinner har rett til fri abort frem til fosteret er levedyktig, altså i ytterste konsekvens til 26. uke.

Konklusjon

I Aftenpostens test ble jeg 59 prosent Republikaner og 55 prosent Demokrat. Det understreker også min manglende entusiasme til begge kandidatene. Obama har ikke innfridd, og Romney er rett og slett for uspiselig på for mange områder. Han er bl.a. både verdikonservativ og avholdsmann. Bush kunne jeg i det minste ha ønsket å ta en øl med (i hvert fall før han fikk ultimatum av kona, og ble avholdsmann han også).

Som dobbelt statsborger har jeg stemmerett i USA. I 2008 valgte jeg, til tross for at jeg tror en papegøye ville gjort en bedre jobb enn Sarah Palin, å stemme på John McCain. I år har jeg hatt så store problemer med begge kandidatene at jeg ikke har klart å stemme. Om jeg likevel hadde blitt tvunget, ville jeg nok følt meg nødt til å holde for nesen og stemme på Romney.

Det er mye som provoserer meg med den rødgrønne regjeringen. Det er imidlertid lite som provoserer meg mer enn den feige og servile holdningen Norge har inntatt overfor grunnleggende menneskerettighetsbrudd i autoritære regimer, med Jonas Gahr Støre som utenriksminister.

Det skal være forskjell på en rød og en blå regjering. Det stor politisk konsensus i norsk utenrikspolitikk, men også her vil det av og til være forskjeller knyttet til ulike ideologiske mål og visjoner. Sånn skal det også være. Det er imidlertid noen ting som burde ligge fast uansett politisk farge på regjeringen, og det er holdningen til de helt grunnleggende menneskerettighetene.

Enkeltmenneskets ukrenkelighet er et universelt prinsipp som gjelder på tvers av landegrenser. Overalt, uansett. Det være et ufravikelig prinsipp at vi mennesker har noen ukrenkelige rettigheter, ikke i kraft av å være nordmenn, men simpelthen i kraft av å være mennesker. Norge har en  moralsk plikt til å være tydelige på vår fordømmelse, når andre land forbryter seg mot de mest grunnleggende rettighetene vi har som mennesker.

Norges rolle

Norge har et lite land med begrensede muligheter til påvirkning. Likevel flere forhold som gir Norge en ganske unik posisjon i verden.

  • Norge har en internasjonalt anerkjent rolle som fredsnasjon
  • Norge deler ut Nobels fredspris
  • De siste fire årene har Norge vært vert for det som er i ferd med å bli verdens største menneskerettighetskonferanse, Oslo Freedom Forum

Dette  er med på å gi Norge en viktig stemme i internasjonale fora.

Valg av ord

Det er også få områder hvor det å bruke stemmen kan ha så stor betydning som i utenrikspolitikken. Autoritære regimer i dagens globaliserte verden frykter informasjonssamfunnet mer enn noe annet. Nettopp derfor har Norges viktigste internasjonale talerør, utenriksministeren, et spesielt moralsk ansvar for å bruke sin stemme når menneskers grunnleggende rettigheter blir undertrykt på det groveste.

Valg av ord har også en helt spesiell betydning. Forskjellen å si at noe er ”forkastelig og uakseptabelt”, og å si at det  ”reiser noen kritiske spørsmål” er som natt og dag på den internasjonale arenaen. Derfor er det direkte pinlig at vi har en utenriksminister som nesten utelukkende velger sistnevnte løsning, hvis han da åpner kjeften i det hele tatt.

I sak etter sak har vi sett en feig og servil holdning fra Støre i saker knyttet til grove menneskerettighetsbrudd. Her er noen eksempler:

  • Noe av det første Jonas Gahr Støre gjorde som utenriksminister var å avskaffe ordningen der også cubanske opposisjonelle ble invitert til 17. mai feiringen på den norske ambassaden i Havanna. I tillegg ble ordningen der opposisjonelle, som ellers er underlagt et strengt informasjonsregime, fikk tilgang på internett hos den norske ambassaden fjernet. Det var viktigere for Støre å ha dialog med et blidgjort cubansk diktatur enn å snakke med de som kjemper for demokrati på Cuba.
  • I 2010 forsøkte Jonas Gahr Støre å advare Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland mot å gi Nobels fredspris til den kinesiske politiske dissidenten Liu Xiaobo. Norske handelsinteresser i Kina var viktigere for utenriksministeren enn kampen for ytringsfrihet og demokrati.
  • Samtidig som menneskerettighetsaktivister, journalister og advokater, blir fengslet, banket opp og drept i Russland, har Norge pakket inn sin svært begrensede kritikk i intetsigende formuleringer. Dette har bl.a. fått sterk kritikk fra Amnesty.
  • I andre saker som f.eks. fengslingen av Ukrainas tidligere statsminister Julija Tymosjenko, og den nylige situasjonen i Hviterussland der Sveriges ambassadør ble kastet ut av landet for å være ”for opptatt av menneskerettigheter”, har det kommet vage og innholdsløse reaksjoner fra Jonas Gahr Støre, mens Sveriges Carl Bildt har markert seg med knalltydelige erklæringer om at dette er helt uakseptabelt.

I dag ble Garry Kasparov, formann i Human Rights Foundations internasjonale råd, slått og arrestert i Moskva mens han sto rolig og snakket med mediene utenfor rettsalen der rettsaken mot ungdommene i punkbandet Pussy Riot pågår. Dette er ikke bare nok et eksempel på den grusomme menneskerettighetssituasjonen i Russlands parodi på et demokrati. Det gir også noen skremmende varsler om hva vanlige borgere venter seg, når russiske myndigheter tør å gå løs på ett av Russlands kanskje mest kjente mennesker i moderne tid.

Nok en gang burde en kraftig fordømmelse fra Norges utenriksminister vært en selvfølge. Jeg forventer imidlertid lite annet enn det samme sedvanlige og innholdsløse vissvasset (hvis Støre i det hele tatt gidder å kommentere da).

Bilde

(Bildet er hentet fra Garry Kasparovs facebook-page)

Kan det muligens være slik at mange mennesker liker både å føle seg sexy og å få det bekreftet av andre? For de fleste av oss er det opplagte svaret ja.

Ifølge Heidi Helene Sveen er det derimot helt umulig å se for seg at det å spille på sex kan være et fritt og selvstendig valg. I kronikken «De som villig spiller på sex» i dagens Aftenposten gjør hun det som er surmagede sosiologers favorittøvelse: å rakke ned på sterke kvinner. Denne gangen langer hun ut mot Tone Damli, Hanne Sørvaag og Stella Mwangi som hun mener er dårlige forbilder fordi de spiller på sex. På motsatt side har vi visstnok Susanne Sundfør, Ane Brun og Anne Grete Preus som Sveen holder frem som «utmerkede rollemodeller for unge kvinner som ønsker å kombinere ambisjoner og talent med integritet».

Integritet

Hvorfor Tone, Hanne eller Stella skulle mangle integritet, begrunner Sveen ikke. Det kan jo muligens henge sammen med at Sveen ikke vet hva integritet er. Hun har liten grunn til å hevde at nevntes kroppsfokus står i kontrast til deres egne moral, verdier eller prinsipper. Heller tvert imot. Tones kropp er f.eks. et resultat av både nøye planlagt kosthold og et rigid treningsregime som hun har vært mer enn villig til å markedsføre. Er det noe Tones sexy image er, så er det jo nettopp konsistent med de verdier hun har forfektet i mediene.

Det er altså ikke slik at integritet er en objektiv standard der alle måles etter Heidi Helene Sveens verdier. Integritet handler om å være tro mot de verdier man selv hevder å forfekte. Derfor regner jeg med at Sveen lar være å pynte seg neste gang hun er på byen, og hun må for all del unngå å smile blygt og si ”takk” hvis noen komplimenterer hennes utseende. Hvis hun skal være konsistent bør hun i tråd med sine egne verdier fike til vedkommende i stedet.

Kropp

Sveen har for øvrig ganske snever både musikalsk og biologisk kompetanse hvis hun ikke skjønner at rumpevrikking og/eller sensuelle dansemoves er en litt mer naturlig del av 23 år gamle Tones listepop, enn 55 år gamle Anne Grethe Preuss’ låter. Ikke til forkleinelse for Preuss som holder seg svært godt, men en 23 år gammel Tone Damli ligger nok noe nærmere en tenåringsjentes umiddelbare forbilde hva gjelder kropp og image.

Sveen synes også å ha et interessant syn på kropp og menneskelighet:

Det naturlige spørsmålet blir da hvorfor enkelte utviser denne iveren etter å redusere seg selv til kropp” – fortsetter Sveen.

Redusere seg selv til kropp? Hva mener Sveen med det? Er det slik at man automatisk blir et ”mindre” menneske av å ha en pen kropp? Vi har alle en kropp. Er det noe i veien med å ønske at denne ser best mulig ut? Skal vi følge Sveens logikk kunne man jo, dersom Tone nå valgte å ligge unna tredemøllen og leve i studioet på grandis og cola de neste årene, si at hun ”reduserte seg selv til musikk”. Jeg har vanskelig for å se at noen som arbeider hardt for å nå målene sine ”reduserer seg selv”, enten det er kropp, musikk eller akademia de har valgt å satse på.

Kroppen til både Stella, Tone og Hanne er et resultat av sunt kosthold og beinhard trening. At de er stolte over denne og velger å vise den frem gjør dem til det stikk motsatte av et dårlig forbilde. Alle sammen demonstrerer de at det er målbevisst hardt arbeid som medfølger resultater. Det gjelder kroppen, like mye som alt annet. Tone, Stella og Hanne spiller ikke bare på sex, de jobber hardt for å beholde sin sex-appeal. Dersom flere unge jenter valgte å følge disse jentenes eksempel ville de antakelig fått et bedre selvbilde, sammen med en sunnere livsstil.

Det er selvfølgelig helt lov å ha den oppfatningen at cheese doodles er viktigere for ens personlige lykke enn å ha en veldreid kropp, men det er da virkelig ikke Tones feil at kiloene på enkelte da også kommer sammen med en liten bismak.

Seksualitet og selvbilde

”Kjendiskvinner som velger å spille på sex bidrar til sementering av tradisjonelle kjønnsrollemønstre”, skriver Sveen?

Hvilke kjønnsrollemønstre er dette? Mener Sveen at sex ikke var en ganske vesentlig del av imaget til mannlige ikoner som Ricky Martin, eller Elvis Prestley for den saks skyld? Det er vel snarere slik at kvinnekroppen og mannekroppen kjennetegnes av ulike ting, og at det er ulike ting ved en mannekropp og kvinnekropp som vekker kjønnsdriftene hos både heterofile og homofile mennesker av begge kjønn. Det vil aldri surmagede sosiologer kunne gjøre noe med (heldigvis).

«Signalet hun sender er at for kvinner er ikke talent nok, man skal ha en sexy og tilgjengelig kropp for å lykkes. Ikke å være sexy er en mangel», skriver Sveen i innledningen.

Nei, men det å være sexy er definitivt et pluss, både for kvinner og menn.

Forsøker de å bøte på dårlig selvfølelse? Er de lurt av en mannsdominert bransje? Er de selvsentrerte ekshibisjonister?

Det er egentlig her jeg tror det er meningen at man skal slutte å lese. Legg ned Sveens kronikk, og ta på deg joggebuksene i stedet. Det vil antakelig ha langt større effekt på selvtilliten.