Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2009

Av og til blir jeg rett og slett fascinert over medienes evne til å fokusere på det helt uvesentlige i en sak. I den pågående debatten om blasfemiparagrafen og Regjeringens foreslåtte endring av lovparagraf 185, har mediene inntatt et særdeles merkelig fokus. Alle de store nettavisene (eksempel) trykker i dag saker der det stilles spørsmål om hvorvidt Liv Signe Navarsete sa at «Jeg står godt med at vi har vunnet denne saken og tvunget Ap i kne» eller «Jeg står godt med at det i media fremstår som at vi har vunnet denne saken og tvunget Ap i kne»

Personlig synes jeg dette er en fullstendig uinteressant problemstilling. Det er faktisk ganske urovekkende at mediene i så liten grad fokuserer på innholdet i denne saken. Med unntak av en meget god uttalelse fra Francis Sejerstad i Aftenposten, og et par artikler  til, har det vært skremmende lite om denne saken i media. 

I hvilken grad Liv Signe Navarsete uttalte seg på en diplomatisk måte eller ikke, er etter min mening helt likegyldig. Det som er skremmende er at når Navarsete utrykker at hun er stolt over å presse igjennom en slik grov krenkelse av ytringsfriheten i en flertallsregjering, så evner ikke avisene å skrive om noe annet enn refleksjoner over hvorvidt sitatet er riktig gjengitt.

Hvorfor er ikke samtlige aviser og medier i Norge på krigsstien akkurat nå? Hvorfor er det ikke flere som reagerer med avsky mot en regjering som søker å ytterligere begrense den viktigste grunnsteinen i vårt frie demokratiske samfunn – nemlig retten til fritt å ytre sine meninger uten frykt for represalier.

Hvorfor er det ikke flere som står rakrygget mot regjeringens feighet, samt Senterpartiets svik mot demokratiet, og sier: Ikke kødd med ytringsfriheten!

Advertisements

Read Full Post »

Det er på tide å ta et oppgjør med vår hellige ku; velferdsstaten. Hedmark Unge Høyre har derfor sendt inn en glimrende resolusjon til Landsstyre i Unge Høyre, som jeg legger ut her:

Reduser velferdsstaten – styrk velferden

En stadig større del av befolkningen er avhengig av offentlige stønader. Stadig flere er altså avhengig av støtte fra stadig færre. Unge Høyre vil snu denne utviklingen og mener tiden er inne for å reformere velferdsstaten. Målet med velferdssystemet bør være at flest mulig skal kunne klare seg uten stønader, ikke at flest mulig skal være avhengig av dem. Unge Høyre ønsker et velferdssamfunn som tar vare på de som virkelig trenger det, i stedet for å tvinge selvstendige og oppegående mennesker inn i et avhengighetsforhold til staten.

Sterk reduksjon av skatter, avgifter og offentlige utgifter er derfor helt nødvendig. Høye skatter finansierer velferdsstaten, men gjør samtidig folk avhengige av de samme ordningene de betaler dyrt for å finansiere. Velferdssystemet undergraver derfor sine egen hensikt. Velferdsstatens natur er også grunnleggende usosial, ved at inntektsgraderte ordninger gir mer til de som har mest fra før.

Unge Høyre vil derfor at slike inntektsgraderte ordninger omgjøres til flate ordninger som sikrer alle et basis-kronebeløp.

Pensjon

Unge Høyre ønsker å opprettholde en god basispensjon. Alle skal være sikret en god levestandard ved pensjonsalder, men det burde ikke være en statlig oppgave å opprettholde middel- og overklassens ekstravagante livsstil. Unge Høyre ønsker derfor et flatt pensjonssystem. Dette vil frigjøre milliarder og slik finansiere omfattende skattelettelser som blant annet vil muliggjøre privat pensjonssparing

Unge Høyre vil derfor:

  • Innføre flat pensjon

Skatt

Alle skal ha råd til omfattende pensjonssparing. Å investere i fremtiden må også være en mulighet for de med lav inntekt. Et slikt system forutsetter derfor at skattene er på et lavest mulig nivå.

Arbeidsledighetstrygd

Sosiale stønader er ingen ubetinget rettighet. Arbeidsledighetstrygden bør være en støtteordning for arbeidsledige som aktivt søker jobb, slik at disse sikres en grunnleggende levestandard i en overgangsfase. Det skal imidlertid ikke være statens oppgave å sørge for et tidligere inntektsnivå. Arbeidsledighetstrygden bør derfor være flat. Staten må også kunne kreve at mottakere av arbeidsledighetstrygd aktivt søker jobb, utfører en tilbudt jobb, eller møter til arbeidstrening eller utdanning. Dersom kravene brytes bortfaller arbeidsledighetstrygden umiddelbart.

Unge Høyre vil derfor:

  • Innføre flat arbeidsledighetstrygd

Sykelønn

Norge har den friskeste befolkningen i verden, de mest sjenerøse sykelønnsordningene, og det høyeste sykefraværet. Når verdens friskeste befolkning også er mest syk, er det åpenbart noe som ikke stemmer. Dette illustreres ganske godt ved å se på hvilke dager de fleste tar ut egenmelding. Det er neppe tilfeldig at mandag overlegent vinner konkurransen om det høyeste sykefraværet. Sykelønnsordningen er altså selve problemet, ikke løsningen. Pensjonister, arbeidsledige og uføre går drastisk ned i inntekt mens det samtidig gis full kompensasjon ved sykefravær. Unge Høyre synes dette er svært urettferdig og mener samme prinsipp må gjelde for sykelønn som for alderstrygd og arbeidsledighetstrygd. Det skal ikke være statens oppgave å opprettholde nåværende eller tidligere inntektsnivå ved arbeidsfravær, men å sikre en nødvendig basiskompensasjon.

Unge Høyre vil derfor:

  • Innføre flat sykelønn

Valgfrihet i velferdsordningene

Det skal ikke være mulig å stå uten et sosialt sikkerhetsnett i Norge, men alle skal ha mulighet til å velge bort det offentlige tilbudet til fordel for et privat tilbud.

Unge Høyre vil derfor:

  • At alle offentlige velferdsordninger skal kunne velges bort til fordel for private tilbud for dem som ønsker det. 

Read Full Post »

Det kommer en lengre bloggpost snart, men det er en del å gjøre på jobb akkurat nå, så rekker ikke å skrive én før i kveld, eller i morgen tidlig.

Jeg legger derfor ut nok en video fra Reason, denne gangen om landbrukssubsidier. Denne videoen illustrerer hvor absurd subsidiepolitikken er. Mange tror kanskje at USA, som av mange feilaktig anses som en slags kapitalistisk høyborg, har en helt fri økonomi. Dette er dessverre langt fra sannheten. USA er verstinger i proteksjonisme.

Eksemplene i filmen er også høyst aktuelle for Norge og EU.  Det er på tide å spørre seg hva i all verden vi skal med subsidiene. Subisider hindrer fremskritt og holder underskuddsbedrifter oppe. Det verste er likevel at det er forbrukerne som betaler for det hele, og ikke får igjen noe annet enn dyrere og dårligere varer.

Om selve filmsnutten:

«The government is bailing out the banks…but who’s going to bail out the government?» asks Texas cotton farmer Ken Gallaway, a vocal critic of agricultural subsidies that cost U.S. taxpayers and consumers billions of dollars a year in direct payments and higher prices for farm goods.

Agricultural subsidies were put in place in the 1930s during the Great Depression, when 25 percent of Americans lived on farms. At the time, Secretary of Agriculture Henry Wallace called them «a temporary solution to deal with an emergency.» Those programs are still in place today, even though less than 1 percent of Americans currently live on farms that are larger, more efficient, and more productive than ever before.

Consider these facts. Ninety percent of all subsidies go to just five crops: corn, rice, cotton, wheat, and soybeans. Two thirds of all farm products—including perishable fruits and vegetables—receive almost no subsidies. And just 10 percent of recipients receive 75 percent of all subsidies. A program intended to be a temporary solution has become one of our governments most glaring examples of corporate welfare.

U.S. taxpayers arent the only ones who pay the price. Cotton subsidies, for example, encourage overproduction which lowers the world price of cotton. Thats great for people who buy cotton, but its disastrous for already impoverished cotton farmers in places such as West Africa.

U.S. farm programs cost taxpayers billions each year, significantly raise the price of commodities such as sugar (which is protected from competition from other producers in other countries), undermine world trade agreements, and contribute to the suffering of poor farmers around the world. Its bad public policy, especially in these troubled economic times.

«Agricultural Subsidies: Corporate Welfare for Farmers» is hosted by Reason.tv’s Nick Gillespie

Read Full Post »

Facebookgruppen «Nei til straff for religionskritikk» har på kort tid oppnådd stor oppslutning. Bakgrunnen er at Regjeringen vil utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn. Hensikten er antakeligvis god, men det reelle lovforslaget er en grov krenkelse av ytringsfriheten.

I et fritt samfunn har staten naturligvis et unektelig ansvar for å beskytte rettighetene til det enkelte mennesket. Ingen mennesker er noe mindre vært enn andre, og vi skal alle nyte godt av samfunnets beskyttelse av enkeltindivider. Personforfølgelse, oppfordring til vold og voldelige handlinger er ikke tillatt i dag og skal ikke være tillatt enten man er hvit eller svart, nordmann eller utlending, kristen eller muslim, kvinne eller mann, osv… Den nye loven har imidlertid ingenting med dette å gjøre.

Den nye loven ønsker å juridisk begrense hatefulle ytringer. De aller første spørsmålene man burde stille seg er «hva som defineres som hatefulle ytringer?», og «hvem det er som skal definere dem?» Hvorvidt en ytring oppleves som hatefull er jo fullstendig individuelt. Det neste spørsmålet man burde stille seg er jo om ikke hatefulle ytringer også burde være en rettighet, så lenge man ikke f.eks. oppfordrer til vold, noe det allerede finnes lover mot i dag.

I et fritt samfunn skal det også være trygt å være upopulær. Meningsfrihet må innebære andres rett til å mene det motsatte av hva du selv mener. Det er her utfordringen ligger, for ytringsfriheten er ikke alltid lett å forsvare. Det viktigste og vanskeligste med ytringsfriheten er at vi også må forsvare holdninger vi er uenige i, holdninger som kanskje til og med er umoralske, motbydelige, forkastelige og rasistiske.

Å forby krenkende uttalelser, blir det samme som forby meninger. For hvem kan bestemme hvilke uttalelser som er krenkende nok til å tre over denne grensen? Det er selvfølgelig i alles interesse å jobbe for at folk kommer med minst mulig krenkende uttalelser, men når vi tillater vår egne meninger – som kan støte andre – er vi også nødt til å tillate andres.

Ytringsfriheten forsvarer også min rett til å respondere på slike hatefulle ytringer. For å ta et konkret eksempel: Jeg synes nynazisters meninger er noe av det mest forkastelige avskummet på denne planeten, men jeg hadde gått i fakkeltog for å forsvare deres rett til å ytre meningene sine. Den eneste legitime reaksjonen på en mening, bør være en annen mening. Det er også den eneste måten man kan endre folks holdninger. Du fjerner ikke hatefulle holdninger ved å dytte dem under jorda, men ved heller å bringe dem frem i lyset, slik at folk får muligheten til å reagere på det.

Dette er et av de viktigste prinsippene i et fritt demokratisk samfunn. Som George Washington så fint sa det: «If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter».

Skriv under på oppropet: Nei til straff for religionskritikk på: http://opprop.info/wordpress/

Read Full Post »

Privat vs. offentlig

En video som gir en del viktige perspektiver, og illustrerer typiske forskjeller mellom en privat og en offentlig drevet skole:

Read Full Post »

Mens ord om likhet og omfordeling, fra alskens sosialister preget avisene i julen, benyttet jeg anledningen til å hylle de private innovatørene, og de markedskreftene som har gitt oss den velstanden vi har i dag, i en kronikk 23. desember kalt «God Jul til dere Sosialister». Dette startet en ganske livlig debatt i Hamar Arbeiderblad.

Sist ute var Aleksander Bern, med innlegget «Utopisk om kapitalismen» der jeg både fremstilles som liberalist, individualist, osv… Bern har åpenbart ikke forstått hverken den ideologien jeg vedkjenner meg, eller de øvrige betgnelsene han forsøker å gi meg. HA har dessverre ikke lagt ut dette innlegget på nettsidene sine så jeg får ikke linket til det, men mitt svar er i hvert fall som følger:


Virkelighetsfjerne betraktninger

Det var med stor interesse at jeg begynte å lese Aleksander Berns innlegg i HA, 7. januar, for Bern kommer egentlig med noen viktige betraktninger og problemstillinger. Dessverre våger han seg fort ut på altfor dypt vann, og drukner fullstendig i virkelighetsfjerne konklusjoner og uholdbare påstander.

Lite imponerende

Bern har tilsynelatende aldri lært korrekt sitatbruk. Det er nemlig ikke spesielt imponerende å svare på «sitater» man selv har konstruert. Jeg skrev aldri at «verden er kun drevet fremover av enkeltindividet» slik Bern feilaktig siterer, men at «verden beveges av individer som forfølger sine egne individuelle interesser». Her er det markante forskjeller. Berns forvrengning av mine uttalelser gir uttrykk for et rent individualistisk verdensbilde, mens min opprinnelige setning er en anerkjennelse og en hyllest av de innovatørene som har gjort dagens samfunnsutvikling mulig.

Videre er det usaklig å angripe min ideologiske forankring uten å nevne den faktiske ideologien jeg vedkjenner meg med ett eneste ord. Jeg aldri har lagt skjul på min markedsliberale eller nyliberale overbevisning, men denne er forankret i konservatismen. Hvis Bern hadde fulgt med i timen ville han visst at fellesskapet er svært viktig for konservative, men at fellesskapet for oss er noe mer enn en flokk. For konservative er fellesskapet en ansamling enkeltindivider.

Innovatører

Mitt poeng illustreres egentlig meget godt av Bern selv, når han fremstiller Statkraft, Televerket, Norges Statsbaner og Vegvesenet som kollektivistiske motsetninger til min påståtte individualisme, for også disse institusjonene er bygget opp av enkeltindivider. Det blir nesten komisk når Bern ikke forstår at disse offentlige institusjonene aldri kunne eksistert om ikke det var for de innovatørene jeg hyllet i mitt innlegg 23. desember. Hadde Statkraft i det hele tatt hatt noe strøm å levere hvis ikke Nikola Tesla egenhendig hadde løst problemet med roterende magnetfelt, konstruert den første kraftstasjonen for vekselstrøm og dermed lagt hele grunnlaget for dagens elektrifiserte sivilisasjon? Hvem skulle televerket ha levert telefontilknytning til, hvis ikke Alexander Graham Bell hadde funnet opp telefonen?

Jernbaneutviklingen har også sitt opphav i private innovatørers kreativitet. Det som virkelig satte i gang jernbaneutbygging over hele verden, var jo oppfinnelsen av dampmaskinen. Norges Statsbaner var naturligvis svært viktig aktør, men er det noen som tror at jernbaneutbyggingen i Norge hadde skjedd dersom Thomas Newcomen ikke hadde funnet opp dampmaskinen i 1712, eller hvis James Watt ikke hadde videreutviklet den til en brukbar modell i 1769? Dagens tog er riktignok drevet av elektrisitet, men da kan man jo igjen spørre seg hvor vi hadde vært uten Teslas oppdagelser.

Berns henvisninger til Albert Einstein er nok et eksempel på at grundigere research ville vært klokt. Einstein var sterk kritiker av kapitalismen, men det var fysikeren Einstein jeg hyllet i mitt innlegg. Det er som fysiker han er kjent og genierklært. Hva han mente om politikk er forholdsvis uinteressant. Videre forsøker Bern å gjøre et treffende poeng ved å hevde at «det var ved det offentlige universitetet han gjorde mye av sin banebrytende forskning». Dette er faktisk grov faktafeil. Det er allmennkunnskap at Einstein aldri var noe skolelys. Einstein ble uteksaminert i 1900, uten å ha utmerket seg noe bemerkelsesverdig. Det var først i 1905 at han introduserte relativitetsteorien, som et resultat av teoretiske eksperimenter han puslet med på fritiden.

Inkompetanse

Det er likevel ideologisk at Bern skyter fullstendig skivebom. Han tegner et skrekkbilde av min ideologi som ikke ville passet de mest ytterliggående og rendyrkede liberalistene i DLF, og forsøker å stemple meg som en ekstremistisk laizzes-fare liberalist mer objektivistisk enn selv Ayn Rand noengang var. Han utviser rett og slett en usedvanlig manglende ideologisk innsikt og ignoranse. For det første burde Bern lære seg at kapitalismen ikke er en ideologi, men et økonomisk system. Markedsliberalisme kan heller ikke regnes for å være en fullkommen ideologi, men en betegnelse på et ideologisk tankesett for hvordan markeds, og handelspolitikken burde styres. Både konservative og liberalister kan derfor være tilhengere av markedsliberalisme.

Ved frihetsbegrepet når Berns ideologiske inkompetanse nye høyder. Jeg siterer: «Når Riise og hans meningsfeller snakker om frihet, er det frihet til å følge sin egeninteresse (…) ikke frihet fra sult, tyranni, overgrep drap og vold (…)» Dette er vrøvl fra ende til annen. Konservatismen ser det som statens fremste oppgave å beskytte hvert enkelt menneske mot slike forhold. Et menneske er ikke fritt, dersom det ikke er noe som sikrer dette menneskets frihet. Alle har rett til trygghet. Det jeg er motstander av er at selvstendige mennesker tvinges inn i et avhengighetsforhold til staten. Staten burde konsentrere seg om å hjelpe de som trenger hjelp og vil ha hjelp, og la resten være i fred! Det er det frihet handler om.

Frihet

Jeg tror på ingen måte at jeg har svaret på alle spørsmål og problemer, slik Bern insinuerer. Min fremste politiske sak er nettopp å ta mer makt fra politikere og overlate valgene til hvert enkelt menneske. Enkelte ting burde tilhøre den private sfære, og være utenfor politikeres innblandingsrett. Sosialismen er en dystopi i mine øyne, men en ond utopi når den fremføres av sosialister. Bern har fullstendig rett i at undertrykkelse og rettsløshet ikke er en del av sosialistenes drømmesamfunn, men sosialismens utopiske ondhet gjør at den alltid fører til dét hvis den får lov. Hvis jeg trodde jeg hadde svaret på alle livets spørsmål, ville jeg vært sosialist. Det er sosialister som søker å tvinge sin moral og prinsipper over på andre. Det er sosialister som søker makt og innflytelse fordi de tror de er egnet til å styre andres liv. Som politiker søker også jeg innflytelse, men av helt andre grunner. Jeg søker innflytelse fordi jeg tror på et ufravikelig prinsipp; frihet. Frihet til å leve det livet man selv vil, fri fra undertrykkelse – både statlig og privat. Ikke en utopisk individualistisk frihet, men en virkelig frihet som henger sammen med ansvar og orden. Kall det gjerne fundamentalistisk om du vil. Frihet er ikke noe jeg kompromisser med.

Read Full Post »

Jeg går nå over fra bloggpost til wordpress, og introduserer med dette min nye blogg.

Gamle innlegg kan fortsatt leses på kristianuh.blogspot.com

Håper den nye bloggen innbyr til enda flere kommentarer, lesere, ris og ros!

Ha en blå dag. 

Frihet, Kjærlighet, Kapitalisme ❤

Read Full Post »

Older Posts »