Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2009

Det er ikke meningen å gjøre dette til en hijab blogg, men regjeringens kaotiske håndtering av denne saken, vil tilsynelatende ingen ende ta. I dagens nettaviser (f.eks. Dagbladet og VG) kan vi lese at det plutselig ikke var Storberget som kom med det opprinnelige hijab forslaget, slik vi er blitt informert.

De hevder nå at det var Politisk rådgiver i Justisdpartementet, Hadia Tajik, som gikk ut med saken på departementets hjemmesider, uten at Storberget selv var informert.

Hvis dette var korrekt er det jo særdeles merkelig at det ikke ble gitt beskjed om dette med en gang. Det ville spart både Storberget og Regjeringen for mye unødvendig bry. Det kan nesten virke som dette er et desperat forsøk fra regjeringen på å skyve ansvaret over på noen andre.

For om ansvarsfraskrivelse hadde vært en OL-gren, ville Stoltenberg selv tatt gull under gårsdagens spørretime. Han brukte masse tid på å forsvare Storberget, som han forøvrig mente hadde håndtert saken på en mesterlig måte. Han gjorde også et stort poeng ut av at det er lov å skifte mening, og at Storberget viste store lederegenskaper ved å ta selvkritikk og innrømme at behandlingen av hijab saken ikke var blitt gjennomført godt nok. Dette sier altså Stoltenberg, Statsministeren, dagen før en HELT NY forklaring er blant hovedsakene på de fleste store nettavisene.

Det er ikke godt å vite hva som er den egentlige historien her. Det som imidlertid er helt sikkert, er at regjeringens håndtering av saken blir mer kaotisk dag for dag. Regjeringen er nødt til å ta et standpunkt i denne saken og komme med en avklaring så fort som mulig, så dette rotet kan legges dødt.

Jeg er helt enig med Stoltenberg i at slike saker bør debatteres, men denne saken har blitt debattert i lang tid, og meningene kunne ikke vært mer tydelige. Det vi ser fra Regjeringen nå er intet annet enn handlingslammelse.

Som om dette ikke skulle være nok, er imam og leder av Imamfaglig komité i Islamsk Råd Norge ute i Dagbladet og VG, der han sier at det ikke holder at muslimske kvinner i politiet bruker et skaut som bare dekker håret. Han mener at kvinnene må bruke en heldekkende hijab som dekker hele kroppen unntatt ansiktet og hendene. Dette er en plikt og et påbud fra Allah, hevder han. Han mener også at muslimske kvinner ikke bør pågripe menn.

Er det slike holdninger Regjeringen mener er integreringsfremmende? Er det integrering å sørge for at muslimer blir enda mer segregert og stigmatisert? Eller det integrering å gjøre slik som: 96,3% av politiet, et klart flertall av både politikere og det norske folk forøvrig, og  nesten 70.000 medlemmer av «Nei til hijab i politiet» gruppen på facebook, mener. Nemlig å heller fokusere på at politiet skal være en nøytral enhet der alle er velkomne. Muslimer er hjertelig velkomne i det norske politiet, men politiet er ingen arena for religionsutøvelse. Det er en arena for ubetinget objektiv håndheving av lov orden, fullstendig uten synlige subjektive politiske eller religiøse preferanser. 

Denne saken burde nå være utdebattert. Et overveldende flertall av både det norske folk, fagfolk og politikerne, er sterkt uenige i dette forslaget. Nå må regjeringen vise handlekraft og konkludere før flausen er total.

Det Norske politiet MÅ være en ubetinget nøytral enhet, og det norske politiet styres i hvert fall ikke av påbud fra Allah!

Reklamer

Read Full Post »

Debatten om hvorvidt man skal tillate hijab i politiet raser videre. Meningene er mange og det finnes gode argumenter på begge sider. Politiet trenger folk. Stadig flere kommuner sliter med å fylle opp politistillingene, og utføre de oppgavene som politiet er ilagt, samtidig som vi egentlig trenger mange flere stillinger. Derfor kan man si at det er ganske rart å skulle utelukke en gruppe med potensielle politikvinner pga problematikk rundt et hodeplagg. På samme tid er det også et valid argument at flere muslimske kvinner i politiet vil kunne nå lettere frem til en del innvandrermiljøer, som andre politimenn har vanskeligere for å kommunisere med.

Ett eksempel er Keltoum Hasnaoui Missoum som drømmer om å bli politi. Missoum kom til Norge for åtte år siden, hun har fått tre barn, er i ferd med å opparbeide seg studiekompetanse og har jobbet som vekter i forskjellige vaktselskaper, men den store drømmen er å bli politi.

Missoum er også et godt eksempel på en kvinne som er godt integrert i det norske samfunnet. Bruk av hijab er likeledes et selvstendig valg hun har tatt selv. I dette tilfellet dreier det seg altså verken om manglende integrering eller kvinneundertrykkelse.

Slik er det imidlertid ikke for alle. Det har nemlig også kommet reaksjoner andre veien fra muslimske kvinner som ber om at hijab i politiet ikke tillates, nettopp fordi at hijab er et kvinnediskriminerende hodeplagg. Dette blir naturligvis en vanskelig påstand. For mange representerer ikke hijab noe enn en kultur de er vant med, som i f.eks. Missoums tilfelle, men for andre representerer hijab kvinnediskriminerende holdninger som går ut på at mannen skal ha kontroll over sin kone, og at hun derfor skal skjule seg mest mulig for andre. Hvis politiet tillater bruk av hijab, vil de derfor indirekte kunne bidra til økt aksept for slike holdninger.

Dette er likevel ikke det argumentet jeg vektlegger sterkest. Selv er jeg ikke, et øyeblikk, i det minste tvil om at ethvert religiøst eller politisk symbol må kunne totalforbys i de norske politiuniformene, og hos alle andre offentlige tjenestemenn som håndhever norsk lov. Det viktigste argumentet for min del er den jobben politiet er satt til å gjøre. Politiets oppgave er å opprettholde lov og orden. Derfor er det helt vitalt at de i enhver sammenheng fremstår som nøytrale. Det betyr at f.eks. et halskjede med et kors, eller en davidstjerne må være like forbudt.

I lys av opptøyene som oppsto i Oslo sentrum, under demonstrasjonene mot krigen på Gaza-stripen, burde dette være klarere enn noen gang. Dette tilfellet viser i seg selv hvor vanskelig det kan være for politiet å fungere som ordensmakt. Jeg tør ikke tenke på hvordan denne situasjonen kunne utartet seg, dersom politimenn/kvinner skulle forsøkt å gripe inn i denne konflikten med bekledning som på noen måte kunne blitt tolket subjektivt i noen politisk eller religiøs retning.

Sughara Khan som er pakistansk, muslim og politikvinne, sier selv at «Jeg tenker at vi nå endelig har begynt å oppnå tillit og respekt i Norges befolkning- og at dette nå kan bli satt på prøve», videre sier hun at: «Jeg er religiøs, men ikke slik at jeg vil bruke hijab. Til uniformen vil det for min del aldri bli aktuelt». Det er nettopp dette som er så viktig. Norge er et av de landene i verden der folk har aller mest respekt for politiet.

Flere nettaviser og nettsider på internett har måttet lukke debattforum fordi mange reagerer såpass sterkt på dette, at de uttaler seg på en måte som nettsidene ikke vil stå inne for. På samme tid har 50.000 personer har så langt protestert mot hijab i politiet gjennom ulike underskriftskampanjer på nettet. Det er respekten for politiet, og synet på politiet som ubetinget nøytral enhet. Det her handler ikke om å være inkluderende eller ikke. Det er stor forskjell på hva man har på seg, eller hvordan man opptrer som privatperson, og når man skal håndheve loven. Politiet har vide fullmakter fra staten, og får lov til å gjøre ting som er forbudt for alle andre. De har derfor et helt særegent ansvar, for hvordan de opptrer offentlig. La oss fortsette å bygge videre på den sterke tilliten og respekten for politiet som vi har i Norge, og si klart NEI til hijab i politiet.

Update:

Dagbladet:

«Khan setter store spørsmålstegn ved om politiet er rette arbeidsplass for kvinner som velger å bruke hijab. Blant annet viser hun til at det er en utbredt praksis blant kvinner som bærer hijab, at de heller ikke vil håndhilse på menn, slik det ble vist i en reportasje på TV 2 i går».

«Hva blir det neste? At de ikke kan patruljere med menn?», spør hun.

Read Full Post »

 

Nok en gang er eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium blitt et heftig tema. I helgen ble problemstillingen diskutert på Unge Høyres landsstyre, som, mot min vilje, vedtok å stemme for en resolusjon som vil fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium. Temaet er imidlertid på ingen måte ferdigdebattert. Et flertall i programkomiteen for Høyres stortingsprogram går inn for det samme. Problemstillingen vil derfor antakeligvis være gjenstand for intens debatt i Høyres lokallag og fylkesstyremøter de kommende månedene, før den endelige debatten kommer på Høyres landsmøte i mai.

 

Sorteringssamfunn?

Argumentet som legges til grunn er at man ikke vil ha sortering av menneskelig liv på bakgrunn av egenskaper; at man enkelt og greit skal unngå et sorteringssamfunn. Selv mener jeg at dette er fullstendig misforstått. Argumentet er omtrent like idiotisk som forslaget. Dette handler ikke om å sortere egenskaper. Å sortere egenskaper ville være å bruke teknologi til å kunstig bestemme egenskaper hos barnet før det blir unnfanget. Det er jeg naturligvis veldig imot, men dette handler bare om hvilket grunnlag en kvinne har for å ta en avgjørelse om hun ønsker barn eller ikke.

Vi må gjerne ta debatten om hvorvidt abort skal aksepteres i det hele tatt. Selv om jeg ville være uenig aksepterer jeg beskyttelsen av det ufødte liv som et fullverdig argument for å forby abort. Selv synes jeg imidlertid at kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp, og sitt eget liv, veier så tungt at et forbud mot abort er direkte skammelig, men jeg aksepterer argumentet. Dette er imidlertid ikke tema for denne debatten.

Hva er et liv?

Denne saken handler ikke om å beskytte liv. Hvis abort var forbudt, ville det ikke vært nødvendig å debattere eugenisk indikasjon i det hele tatt. Denne debatten er et resultat av at vi allerede aksepterer at kvinnen har rett til å ta abort. Spørsmålet her er i hvor stor grad vi skal begrense denne retten, og hvilke opplysninger som skal kunne ligge til grunn.

Så lenge barnet er i mors mage, er det fullstendig tilknyttet og avhengig av moren. Personlig anser jeg barnet som et begynnende eller potensielt liv, inntil det er født. Derfor ser jeg ingen prinsipiell forskjell på å ta abort i 12. uke og å ta abort i 9. måned. Jeg føler ikke at noen har et grunnlag for å definere når fosteret regnes som et liv. Derfor vil abort, fra dag 1, etter mitt syn, dreie seg om å ende et potensielt liv. Jeg er likevel, av praktiske hensyn, ikke for abort i 9. måned, bare så det er sagt. Jeg ser at vi er nødt til å sette en grense et sted, men jeg har selv vanskelig for å definere hvor denne grensen skal gå. Dagens abortlov er mer å regne som et kompromiss, heller enn en definisjon av når fosteret kan regnes som et liv. Både filosofer, vitenskapsmenn og fagpersonell er svært uenige om dette, og jeg tviler på at vi noen gang får et endelig svar på et så eksistensielt spørsmål.

Rettigheter?

I Norge er det en selvfølge at en kvinne har rett til å ta abort, men da må også hver enkelt få gjøre dette på bakgrunn av sin egen personlige vurdering, basert på de opplysningene hun eventuelt måtte ønske. Ikke på bakgrunn av hva staten mener er et riktig grunnlag for å ta abort.

I dag er det slik at en kvinne kan ta selvbestemt abort frem til 12. uke. Det vil si at frem til 12. uke trenger ikke en kvinne å oppgi en grunn for hvorfor hun velger å abortere fosteret, men kvinnen får ikke muligheten til å ta en informert avgjørelse innenfor de første 12 ukene av svangerskapet. § 4-5 forbyr helsepersonell å opplyse om fosterets kjønn før utgangen av 12. uke med mindre kvinnen er bærer av alvorlig kjønnsbunden sykdom.

Det er naturligvis frykten for et sorteringssamfunn som nok en gang er grunnlag for disse informasjonsbegrensningene. Spørsmålet alle burde stille seg her er: Hva slags rett har staten til å nekte en kvinne å innhente opplysninger om det barnet som ligger i hennes egen mage? Hva slags grunnlag har staten for å «beskytte» en kvinne mot opplysninger om sitt eget barn, fordi de av en eller annen absurd grunn mener at de har forutsetninger for å kunne tro at disse opplysningene vil være til skade for kvinnen selv, eller føre til at hun tar et umoralsk valg?

Moralsk diktatur?

Det er selvfølgelig både forkastelig og umoralsk om en kvinne skulle velge å ta abort pga f.eks. opplysninger vedrørende barnets kjønn, men staten har ingen rett til å nekte en kvinne disse opplysningene. Det er kvinnen og kvinnen alene som har rett til å bestemme om hun skal ta abort. Staten har likeledes ikke noe med hvilke grunner hun måtte ha for denne avgjørelsen.

Årsaken til at eugenisk indikasjon er et abortkriterium på et såpass sent tidspunkt, er at dette kan være vanskelig å påvise helt sikkert før etter en viss periode. Derfor må grensen utvides slik at informasjonen er så sikker som mulig. Jeg kan kanskje likevel være enig i at det blir feil å la eugenisk indikasjon være eneste abortkriterium etter et bestemt tidspunkt. Jeg ser at man av pragmatiske grunner må sette en grense ett sted. Derfor vil jeg heller være for å utvide perioden for selvbestemt abort, fastsette en grense, og samtidig fjerne alle informasjonsbegrensninger. Da kan hver enkelt kvinne få lov til å ta en informert avgjørelse, etter eget behov, og etter egen moralsk oppfatning. Det er det eneste riktige!

Vi skal selvfølgelig også gjøre ALT som står i vår makt, for å hjelpe familier som har barn med ulike funksjonshemminger. Vi skal sørge for at alle kvinner, som får påvist at barnet vil bli født med alvorlige lidelser, sykdommer eller funksjonshemminger, skal få informasjon om det hjelpeapparatet som er tilgjengelig, og vite at samfunnet vil gjøre alt for å gi barnet et fullverdig liv, og avlaste foreldrene hvis det er nødvendig. Dette er også viktig for at kvinnen selv skal kunne ta en veloverveid avgjørelse om hvorvidt hun er i stand til å gjennomføre svangerskapet, klar til å ta på seg dét ansvaret det er å få et barn, eller om hun er i stand til å ta vare på det.

Jeg kan til og med være med på at det er umoralsk å abortere et barn, fordi det er påvist eugeniske indikasjoner, men at noe er umoralsk er ikke en grunn til å forby det. Vi har ingen rett til å diktere vår moral over på andre.

Dét flertallet i Unge Høyres landsstyre har gått inn for her, er ikke frihet, det er ikke toleranse. Her har flertallet i Unge Høyres landsstyre sett seg blinde på moral.

Read Full Post »

Uniformsnøytralitet

Det er Landsstyre i Unge Høyre, og det er mye politikk som skal vedtas. Vi begynte forsiktig i går med en resolusjon jeg var med på, som omhandler politiets tjensteuniformer. Det har vært en debatt den senere tid, om hvorvidt det skal tillates å bruke hijab som en del av politiuniformen.

Selv mener jeg at det er helt vitalt at politiet fremstår som en nøytral enhet, og at alle religiøse eller politiske symboler derfor ikke kan aksepteres når man skal håndheve loven. Unge Høyres landsstyre stemte enstemmig for en resolusjon vedrørende dette:

Unformsnøytralitet.

De viktigste prinsippene i en liberal rettstat er nøytralitet og likhet for loven. Ordensmakten er beskytter, håndhever og garantist for rettstatens virke.

Rettstatens beskyttere, ved politiet, skal derfor alltid opptre med ubetinget nøytralitet. Bruk av politiske, religiøse og andre personlige symboler i politiets offentlige tjenesteuniformer undergraver rettstatens legimitet som en nøytral innstans.

Unge Høyre vil:

– Forby bruk av politiske, religiøse og andre personlige symboler i offentlige tjenesteuniformer.

Read Full Post »

Litt morsomt at denne kronikken kommer på trykk samme dag som SP gjør full retrett, og innrømmer at de rotet det til. Professor i sammenliknende politikk, Frank Aarebrot, kaller saken «en skikkelig politisk arbeidsulykke» og Harald Stanghelle mener Stoltenberg har taklet saken «elendig«.

«Jeg var nødt til å sette foten ned», sier Navarsete nå? Var ikke dette omtrent akkurat det samme hun sa da Sp trumfet gjennom sin opprinnelige begrensning av ytringsfriheten?

Her er kronikken min i dagens Østlendingen: (Den første delen er ganske identisk med et tidligere blogg-innlegg her, etterfulgt av ganske krass kritikk av Regjeringen).


Ytringsfriheten er et urokkelig prinsipp

Facebook-gruppen «Nei til straff for religionskritikk» har på kort tid oppnådd stor oppslutning. Bakgrunnen er at Regjeringen vil utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer, slik at denne bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn. Hensikten er nok god, men det reelle lovforslaget er en grov krenkelse av ytringsfriheten.

Varselsignaler

I et fritt samfunn har staten naturligvis et unektelig ansvar for å beskytte rettighetene til det enkelte mennesket. Ingen mennesker er noe mindre verdt enn andre, og vi skal alle nyte godt av samfunnets beskyttelse av enkeltindivider. Personforfølgelse, oppfordring til vold og voldelige handlinger er ikke tillatt i dag og skal ikke være tillatt enten man er hvit eller svart, nordmann eller utlending, kristen eller muslim, kvinne eller mann, osv… Det nye lovforslaget har imidlertid ingenting med dette å gjøre.

Lovforslaget ønsker å juridisk begrense hatefulle ytringer. Dette burde utløse en del varselsignaler hos folk med kritisk blikk. De aller første spørsmålene man burde stille seg er «hva som defineres som hatefulle ytringer?», og «hvem det er som skal definere dem?» Hvorvidt en ytring oppleves som hatefull er jo fullstendig individuelt. Det neste spørsmålet man burde stille seg er om ikke hatefulle ytringer også burde være en rettighet, så lenge man ikke f.eks. oppfordrer til vold, noe det allerede finnes lover mot i dag.

Upopularitet er en rettighet

I et fritt samfunn skal det også være trygt å være upopulær. Meningsfrihet må innebære andres rett til å mene det motsatte av hva du selv mener. Det er her utfordringen ligger, for ytringsfriheten er ikke alltid lett å forsvare. Det viktigste og vanskeligste med ytringsfriheten er at vi også må forsvare holdninger vi er uenige i, holdninger som til og med er umoralske, motbydelige, forkastelige og rasistiske.

Å forby krenkende uttalelser, blir det samme som å forby meninger. For hvem kan bestemme hvilke uttalelser som er krenkende nok til å tre over denne grensen? Det er selvfølgelig i alles interesse å jobbe for at folk kommer med minst mulig krenkende uttalelser, men når vi tillater våre egne meninger – som kan støte andre – er vi også nødt til å tillate andres.

Manglende vilje

Dagens regjering har vist en manglende evne og vilje til å stille opp for vår grunnleggende rett til meningsfrihet. Regjeringens holdning til ytringsfriheten, en av de mest grunnleggende rettighetene i samfunnet vårt, har nesten fremstått som en feighetens forestilling.

Det begynte med Muhammed-karikaturene. I vårt naboland Danmark, nektet regjeringen å kritisere redaktøren i Jyllands posten. Ingen ekstremistiske grupperinger skulle få lov til å bruke vold eller trusler for å tvinge igjennom sine meninger. I Norge derimot, utviste Jonas Gahr Støre en pinlig diplomatisk holdning.

Jeg er ikke motstander av diplomatiske løsninger, men noen ganger er man nødt til å si klart ifra. Ytringsfriheten er ikke noe vi forhandler om. Den må være et urokkelig prinsipp. Karikaturtegningene er et godt eksempel. Muslimer må gjerne følge islamsk lov ved ikke å trykke karikaturtegninger. Det er deres fulle rett, men norsk presse, og det norske samfunnet forøvrig er ikke på noen måte bundet av slike regler. At enkelte redaktører velger å la være av respekt for Islam er selvfølgelig prisverdig, men de som velger å trykke slike tegninger, har også sin fulle rett til dette, samme hva vi mener om det er respektløst eller ikke.

Muslimer i den vestlige verden er vanlige fredelige mennesker som alle oss andre. De voldsomme reaksjonene, som utløste denne debatten, kom fra menneskemasser i diktaturregimer som lever under konstant undertrykkelse, og aldri har opplevd ytringsfrihet. De vet knapt hva ytringsfrihet er. De lever i et samfunn der det kun er ekstreme islamistiske overhoder som får lov til å ytre sine meninger. At disse reagerer med avsky på den vestlige verdens frie prinsipper er ikke noe annet enn en indikasjon på at samfunnet vårt fungerer.

Desperasjon

Nå er det imidlertid Senterpartiet som har fått AP til å selge sjelen sin nok en gang. Kanskje er dette et desperat forsøk, fra et parti som tidvis sliter med å komme over sperregrensen, på å fri til indremisjonsmiljøer rundt om i landet. Det finnes sikkert både kristenfundamentalister eller muslimske ekstremister i Norge, som ønsker en slik lov velkommen, slik at de kan legge bånd på kritiske røster som utfordrer deres livssyn. Dette lovforslaget er slik et tilbakeslag mot alle som jobber for demokrati og toleranse over hele verden. Regjeringen, med Senterpartiet i spissen (til en forandring), oppfattes nå som en direkte fiende av den viktigste grunnsteinen i vårt frie samfunn.

Rett til å respondere

Rasistiske uttalelser er naturligvis umoralske, men du fjerner ikke hatefulle holdninger ved å dytte dem under jorda. Det gjør du tvert imot ved å bringe dem frem i lyset, slik at folk får muligheten til å reagere på dem. Det er også en viktig rettighet. Ytringsfriheten forsvarer nemlig min rett til å respondere på slike hatefulle ytringer. For å ta et konkret eksempel: Jeg synes nynazisters meninger er noe av det mest forkastelige avskummet på denne planeten, men jeg hadde gått i fakkeltog for å forsvare deres rett til å ytre meningene sine. Likeledes vil jeg ha retten til å utvise min forakt mot et så forkastelig menneskesyn.

Det beste eksempelet er kanskje ett fra vårt eget fylke. Mange snakker fortsatt om aksjonen «Brumunddal på nye veier», der Arne Myrdal; grunnleggeren av foreningen «Norge Mot Innvandring», fikk holde en appell. Mange ville nekte Myrdal å snakke, men han fikk likevel fremføre sitt budskap. Resultatet var at hele 4000 mennesker, i et tettsted med da drøyt 7000 innbyggere, demonstrativt snudde ryggen til Myrdal når han begynte å snakke. De som fortsatt husker denne hendelsen beskriver det som en meget sterk opplevelse.

Den eneste legitime reaksjonen på en ytring, må være en annen ytring. Dette er et av de viktigste prinsippene i et fritt demokratisk samfunn. Som George Washington så fint sa det: «If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter». 

Read Full Post »

SV går nå bort fra løftet om varm skolemat, og erstatter sitt forrige løftebrudd med et revidert løfte. SV lover nå KALD skolemat i stede. Hva blir det neste? Kanskje Kristin nå skal NESTEN avskaffe fattigdommen?

Elevorganisasjonen melder også at de er lite imponert over Solhjells matpakke. Det er jeg forsåvidt enig i, men da foreslår jeg at EO gjør det de fleste andre oppegående elever ville gjort; nemlig å smøre sin egen matpakke. Så kan «kunnskapsministeren» i stede bruke milliardene på å forbedre kvaliteten ved norsk skole, noe han burde begynt med for lenge siden!

Leder i EO, Håvard Vederhus, uttaler rikitgnok at: «Det viktigste valgkampløftet er ikke løfter om et kaldt eller varmt måltid. Jeg håper debatten inn mot valget kommer til å ha et annet fokus». Dette er jeg hjertens enig i. Jeg håper derfor at EO følger opp dette utspillet, og slutter å surve over kjedelige matpakker.

En alternativ løsning er å gjøre slik som de har gjort på Hundsund skole i Bærum. Der får elevene servert varme måltid med bl.a. marinerte kyllinglår, ratatouille, salatbuffé og crème fraîche med urter. Det er imidlertid ikke rødgrønn politikk, men private initiativ og betalingsvillige foreldre, som har gjort dette mulig. Her betaler foreldrene rundt 700 kr i mnd for tilbudet. Det tilsvarer omtrent 35 kr dagen; en pris de fleste foreldre antakelig ville vært villig til å betale uten problemer. Da slipper foreldrene stress om morgenen, og barna får et solid måltid på skolen.  

Dette er jeg ingen motstander av, men et slikt tilbud må være et privat initiativ. Det er nødt for å være noen grenser for hva som skal være en statlig oppgave! La foreldrene ta seg av maten, også får politikerne konsentrere seg om kunnskapen i skolen.

Read Full Post »