Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2009

Her er et knippe bilder av cubanske barn, som i tidlig alder blir trent opp som mulige soldater i de militære styrkene til det kommunistiske regimet på Cuba (jeg trenger vel neppe si at dette er obligatorisk og ikke noe foreldre har rett til å bestemme over):

childrenterrorists

militar11

Hvor gamle tror du disse barna er? Et sted mellom 7 og 10 år?

militar32     militar61

Reklamer

Read Full Post »

(Oversatt fra engelsk til norsk – fra nettsiden The Real Cuba, med egne refleksjoner og kommentarer)

Skolesystemet på Cuba trekkes ofte frem som en formildende omstendighet, i et forsøk på å forbedre synet på regimet. Her er imidlertid sannheten om det cubanske skolesystemet.

elianpionero4. April, 1961, skapte den Cubanske diktatoren Fidel Castro organisasjonen: «Unión de Pioneros de Cuba» (Unionen for Cubanske Pionêrer)

Nesten alle cubanske barn, inkludert Elian Gonzales (bildet) må bli såkalte ‘pionêrer’. Hvis du ikke vil at ditt barn skal bli en pionêr, er sjansene for å få en utdanning i Castros Cuba nesten ikke-eksisterende.

Pionêrer må delta i masse obligatoriske akitiviteter etter skoletid, som f.eks. å marsjere forann departementet for amerikanske interesser i Havana (en selvstendig avdeling på den Sveitsiske ambassaden) på et hvilket som helst tidspunkt, hvis Castro og regimet hans finner det for godt. Eller en hvilken som helst annen aktivitet promotert av det Cubanske regimet.

Pionêrer blir også bedt om å rapportere enhver antirevolusjonær aktivitet de ser hjemme eller hos venner, til sine lærere. Mange cubanske foreldre blir fengslet fordi barna deres (som antakeligvis er blitt hjernevasket, skremt eller ikke vet bedre) rapporterer til autoritetene at foreldrene deres snakket nedsettende om regjeringen, styresettet, eller gjorde noe hjemme som blir ansett som «ulovlig».

Når pionêrene marsjerer eller deltar i regjeringens mangfolde aktiviteter, sponset av det cubanske regimet, blir de tildelt en kupong (bildene under). Disse kupongene må gis til sine lærere den påfølgende dagen, for å bevise at du faktisk deltok. Hvis du ikke leverer kupongen eller ikke har en meget god unnskyldning, så vil læreren notere en anmerkning i din personlige mappe som hver Cubaner bærer med seg fra barnehagen til du går ut av videregående skole.

expedientex1expediente1x2

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Informasjonen som denne mappen inneholder avgjør om du får lov til å begynne på høyere utdanning. Dette høres kanskje ikke spesielt dramatisk ut, sammenlignet med norske forhold, men den minste anmerkning kan bety at dine sjanser til å få utdanning i Cuba er fullstendig utelukket. Det er altså påbudt å være kommunist og revolusjonær i Cuba, hvis du ikke vil havne i fengsel eller måtte livnære deg som tigger eller prostituert. Antallet prostituerte i Cuba har vokst fra ca 10.000 under Batista, til ca 150.000 under Castro – så dette er ingen urettmessig påstand.

expediente7xexpediente6x1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eksempel: På denne siden står det «Participated in the guard of pioneros of April 4» (Deltok i pionerenes vaktstyrker 4. april). Dette fant sted mens vedkommende gikk i 1. klasse!!

expediente2x__ I tillegg til informasjon om elevens deltakelse i alle politiske aktiviteter, har den individuelle mappen informasjon om elevens familie og hvorvidt foreldrene er «integrert» eller ikke – som vist ovenfor.

Dette er ikke snakk om den norske inkluderende betydningen av ordet integrering, men revolusjonær integrering (på spansk: «Integración Revolucionaria» som skrevet på bildet ovenfor). Den første linjen representerer elevens far og den andre linjen representerer elevens mor. Den viser om de hører til Kommunistpartiet, Cubanske Kvinners Union (Union of Cuban Women, CDR (Committees for the Defense of the Revolution), the Federation of Cuban Woman og CTC eller Confederation of Cuban Workers – ALLE organisasjoner styrt av det kommunistiske regimet!

I pre-Castro Cuba, representerte CTC Cubanske arbeidere og forlangte rettigheter, goder, og bedre lønnsvilkår på vegne av sine medlemmer. I Castros’ Cuba er CTC, i likhet med alt annet, en del av regimet som utnytter arbeiderne og behandler dem som om de var slaver.

De fattige Cabanske arbeiderne må betale en avgift til CTC fra sine, i utgangspunktet minimale, lønninger slik at CTC kan «representere» deres interesser (denne «representasjonen» er naturligvis ikke noe du kan velge bort). Dette er omtrent like latterlig som en situasjon der Afro-Amerikanere skulle betalt en avgift til Ku Klux Klan for at deres rettigheter som mørkhudede innbyggere skulle bli representert.

En annen stor løgn

En annen stor løgn, spredt av det Cubanske propaganda regimet, og repetert av tusener av ignorante mennesker verden over, er at kun rike mennesker hadde råd til høyere utdanning, for å bli f.eks. lege, advokat eller arkitekt, før Castro tok makten i Cuba. Det var angivelig kun rike og velstående mennesker som hadde mulighet til å velge utdanning under Batista.

Kvitteringer fra Juss-studiet på Universitet i Havana, viser tvert imot at juss-studiet bare kostet 45 cubanske peso, eller 45 dollar (siden peso og dollar på den tiden hadde samme verdi, inntil Che Guevara på rekordtid raserte økonomien). Du kunne også betale i 3 separate betalinger på henholdsvis $20, $15 and $10. I tillegg til dette, var det mange gratis stipender, for de som ville studere på universitet i Havana og ikke hadde råd til å betale noe.

Studenter var heller ikke tvunget til å slite i arbeidsleire, hvilket mange er nå. Maten deres var ikke rasjonert, hvilket den er nå. De hadde ytringsfrihet, noe de ikke har nå og de var frie menn og kvinner – ikke slaver, hvilket de er nå.

Face the facts

Dette er de harde fakta om det cubanske skolesystemet, som alle burde ta opp til vurdering, før de lirer av seg alskens uvitende hyllester til det cubanske regimets ypperlige skolesystem. Er det akseptabelt at barn må bli slaver for en manisk diktator, hvis han/hun skal ha en mulighet til å studere? Er det akseptabelt at foreldre blir tvunget til å være medlem av kommunistiske organisasjoner, for at barna deres skal ha mulighet til å gå på offentlig skole?

Det finnes et Cuba for turister, og det finnes et Cuba for befolkningen. Mange turister reiser hjem fra Cuba, med lovord om landets forhold, uvitende om hvordan de faktiske forholdene for den alminnelige cubaner er.

Denne bloggposten er ikke mine personlige betraktninger rundt det cubanske regimet – det er gjenfortellinger fra Cubanere som har flyktet fra det totalitære samfunnet på Cuba. Sosialistenes desperate forsøk på fortsatt å hylle hele eller deler av det cubanske samfunnet i dag, viser intet annet enn en fullstendig mangel på helter.

For å sitere Mario Vargas Llosa (et sitat jeg forøvrig fant i en minerva-artikkel av Torbjørn Røe Isaksen):

Røe Isaksen skriver: «Diktaturets moralske korrupsjon kan ikke isoleres til det politiske liv. Det forpester selv de mest intime, personlige forhold».

Det er en historie som ofte gjentar seg selv”, sier Llosa. ”Hvis en far var forretningsmann, måtte han være føyelig overfor diktaturet. Det var den eneste måten å oppnå velstand på, ikke sant? Og det som skjer er at sønnen oppdager dette, sønnen er ung, rastløs, idealistisk og tror på rettferdighet og frihet, og han finner ut at faren indirekte tjente et diktatur som henrettet og fengslet uskyldige, sensurerte og som er korrumpert inn til beinet.”

Read Full Post »

 

”Okay, Fidel Castro var en diktator, og Che Guevara var en morder, men regimet som var før var jo ikke stort bedre – og mye har jo bedret seg nå” Dette er kommentarer man ofte får servert når man konfronterer uvitende sosialister og Castro/Che sympatisører, med de faktiske forbrytelsene til Castro-regimet.

 

Om disse menneskene ikke har noen anelse om hvordan det faktisk sto til på Cuba før ”frigjøringen” i 1959, eller om de simpelthen fornekter det, er ikke alltid godt å vite. De har uansett fått god hjelp av venstrevridde medier som i en årrekke har hjulpet frem det glorifiserte bildet av Fidel Castro og Ernesto ’Che’ Guevara.

 

Media – Castros lydige saueflokk

”Batista myrdet tusenvis” skriver f.eks. Herbert Matthews i New York Times. Jules Dubois går enda lenger (egen oversettelse): «Den Cubanske diktatoren, Batista, er en egoistisk galning, en mann av grådighet, en sadist. Han knuser enhver som står i hans vei. Han beordrer forfølgelse, tortur og drap (…)». Denne mannen som visstnok knuser enhver som står i hans vei, er ironisk nok den samme mannen som flyktet fra Cuba, da kommandørene i hans rimelig begrensede militære styrker ble bestukket av Castro, og den generelle kampviljen ellers var rimelig laber.

 

Alt fra New York Times til CBS og CNN, alt fra Harvard til Berkeley, professorer og andre nyttige idioter, forkynte likevel at Batistas Cuba var et rottehull med endeløs fattigdom, undertrykkelse og håpløshet. Colin Barraclough i Torontos Globe and Mail går, så sent som i 2004, ut i en artikkel og omtaler Batistas Cuba som noe av det mest blodige, korrupte og fryktinngytende regime noensinne, med en hær av tyver og voldsmenn. Resten av artikkelen brukes forøvrig til å promotere turisme til Castros Cuba.

 

Hva sier Castro selv?

Kanskje vi skal la en kjent morder og terrorist, som i 1955 var fengslet i Cuba, beskrive hvordan det ”grusomme” Batista regimet var. Mannen heter så mye som Fidel Castro, og burde være rimelig kjent for de fleste.

 

Jeg siterer: ”Det føles som jeg er på ferie” (ingen fikk denne følelsen i Castros fengsel). Videre: ”I kveld er det pasta med calamari i rød saus og noen italienske sjokolader til middag etterfulgt av en utmerket sigar. I morgen tidlig vil jeg befinne med ute i en salongstol i mine kortbukser, mens jeg kjenner brisen fra havet i ansiktet. Noen ganger tror jeg at jeg er på ferie”.

 

Det er rimelig ironisk hvordan venstrevridd media, som konsekvent ignorerer Castros gulager av tortur og henrettelser, har skapt et svartmalt bilde av Batista som selv Castro ikke ville gjenkjent.

 

Cuba anno 1958

I 1958, ett knapt år før Castro/Che regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

 

Castro – en mann av folket?

Da den spanske diktatoren Franco døde, erklærte Castro – tro det eller ei – dagen som nasjonal helligdag, til ære for Franco; en fascist og anti-kommunist. Det var imidlertid ikke så viktig for Castro at Franco var anti-kommunist, selv om Castro selv hadde erklært seg som en innbitt marxist-leninist. Franco var nemlig anti-USA, og ble derfor hyllet av Castro, mens prominente skikkelser på venstresiden som Jose ‘Pepe’ Figueros i Costa Rica og Romulo Betancourt i Venezuela var blant Castros bitreste fiender i Latin-Amerika. De var sosialister, men også pro-amerikanske sosialister.

 

Franco på sin side, var en genuin fascist med titusener av kommunisters blod på sine hender. Hans totalitarisme og anti-amerikanisme gjorde han likevel til en venn av tyrannen Castro; den samme mannen som New York Times på et tidspunkt omtalte som «en mann med en kristus-lignende empati for befolkningen sin».

 

Cuba under Fulgencio Batista

Dette er likevel ikke et forsøk på å unnskylde Batista på noen måte. Cubas rikdom, deres sivile institusjoner (inklusiv et fullstendig fritt juridisk system) og sin forholdsvis frie og uavhengige presse, under Batista, var absolutt på tross av og ikke på grunn av Batista. Batistas politiske styring er imidlertid ikke sammenlignbar med regimet til Castro og Che på noen måte.

 

La oss høre på hva Manuell Márguez-Sterling, sier i et intervju med Humberto Fontova. Faren hans, Carlos, var med å skrive den Cubanske grunnloven i 1940 og var anerkjent av mange Cubanere, og av den amerikanske ambassadøren Earl Smith, som den rettmessige vinneren av Cubas presidentvalg i November, 1958. I stedet fikk Batistas folk tak i stemmesedlene og erklærte Batista som vinner.

 

Den amerikanske ambassaden gjennomførte likevel sin egen undersøkelse og anerkjente Carlos Márquez-Sterling som den rettmessige vinneren. Fidel Castro selv, hadde truet med å myrde Márguez-Sterling hvis han ikke trakk sitt kandidatur. Castro visste godt meget at Márguez-Sterling ville vinne, og han visste også at dette ville ødelegge Castros komplott; å fylle Cubas politiske vakum som «det eneste gjennomførbare alternativet til Batista», men når drapstrusler feilet, fikk Castros menn enkelt og greit truet til seg alle stemmesedlene og brent dem. Márquez-Sterling måtte til slutt flykte i eksil.

 

Carlos Márguez-Sterling

Carlos Márguez-Sterling var Batistas mest kjente og mest høyrøstede politiske fiende i Cuba. Manuell (hans sønn som gjenforteller denne historien) ble selv banket opp av Batistas politi, men han blir likevel arg over sammenligninger mellom Batista og Castro. Jeg siterer Manuell Márguez-Sterling selv (etter egen oversettelse):

 

”Sammenligningen er latterlig, meningsløs, fullstendig idiotisk. Det er ikke engang et spørsmål om epler og appelsiner. Det er druer og vannmeloner. Jeg er en pensjonert universitetsprofessor. Jeg har samarbeidet med noen av Amerikas mest velutdannede mennesker, og jeg hører denne skandaløse sammenligningen til stadighet”.

 

Han fortsetter:

”Til slutt sa jeg til mine studenter, folkene på fakultetet mitt og mine venner at; finn meg et eneste land – og ikke bare i Latin-Amerika, men hvilket som helst sted – som i løpet av sine første 50 år i uavhengighet har klatret til verdens topp 10% i nesten alle sosioøkonomiske indikatorer, hvilket Cuba gjorde!”

 

Márguez-Sterling avviser riktignok på ingen måte problemene i Cuba (dette er tross alt mannen som ble banket opp av Batistas politistyrker):

”I de sene 50-årene hadde Cuba et politisk problem, ikke et sosioøkonomisk et, sier han. ”Cuba var et rikt land på alle områder. Befolkningen var frisk og velutdannet. Den Cubanske pengeenheten, peso, var nesten på linje med den amerikanske dollaren. De Cubanske gullreservene dekket hele de monetære reservene til hver siste lille penny. Men det er bare halve historien, fordi Cubansk arbeidskraft var blant de mest avanserte i hele verden. Cubansk arbeidskraft fikk en høyere prosentandel av den nasjonale BNP enn Sveits på det tidspunktet!”

 

”Og vedrørende det oppskrytte Castroiske helsesystemet vi hører og leser om konstant – i 1957 var barnedødelighetsraten i Cuba den laveste i Latin Amerika, og den 13. laveste i hele verden! Cuba ranket høyere enn Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Spania og Portugal på det området»

 

”Nå (med Castros egne oppjusterte figurer) er barnedødeligheten den 24. laveste (andre figurer viser at Cuba er helt nede på 37. plass. Da må vi også ta med i betraktningen at 60,4% av alle svangerskap i Cuba ender med abort – (hvilket skyver barnedødelighetsraten ganske drastisk nedover)”

 

Márguez-Sterling fortsetter:

«I 1958, var det i Cuba flere kvinner (prosentvis) med avlagt eksamen på universitet enn USA. (…) I midten av 1960-tallet, skrev faren min, en lærd Cubansk mann og politisk figur med stor anerkjennelse – mannen som ville ha vært Cubas demokratisk valgte president – et manuskript med den hensikt å fortelle sannheten om den Cubanske revolusjonen. Der la han frem flere av tingene jeg har gjort rede for her. Det var imidlertid INGEN amerikansk forlegger som ville røre boken!

 

Presidenten i en av de største amerikanske forlagene på den tiden (en mann som forresten aldri hadde vært i Cuba), hadde riktignok i det minste respekt nok til å svare faren min i et brev: ”Mr Márguez-Sterling” skrev han: ”Du har med sikkerhet noen besynderlige ideer om Cuba”.

 

Her har vi altså en Amerikaner som fikk all sin informasjon fra folk som Herbert Matthews i New York Time og Jules Dubois i Chicago Tribune og responderte på denne måten til en mann som hadde levd hele sitt liv i Cuba, hvis familie hadde vært involvert i Cubansk politikk i flere tiår, og som var med å utarbeide den Cubanske grunnloven av 1940, og som antakelig vant det siste ordentlige valget!”

 

Humberto Fontova

Humberto Fontova, som også vokste opp i Cuba og flyktet med familien sin da Castro (hjulpet av sin sjefsbøddel Che) tok makten, har også en historie:

 

Dette minner meg om en gammel historie professor jeg hadde, sier han, Dr. Stephen Ambrose: ”Castro kastet ut en SOB (Son Of a B***h) og frigjorde Cuba” erklærte han ved et tilfelle.

FRIGJORT FRA HVA?, sier Fontova. Det var ingen rasjoner eller mangel på mat under Batista. Det var ingen totalitær kontroll over media.

 

Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land»

 

Cubanere kunne velge mellom over 50 daglige aviser i løpet av 50-tallet, ifølge FN statistikker. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, og i mer alvorlig tilfeller, som hos Manuell Márguez-Sterling, ble journalister fengslet i perioder eller håndtert av Batistas folk. Men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Batista kontrollerte ikke hva Cubanere lærte i skolen. Hen bestemte ikke hvem de tilba, hva folk tjente, hvor de reiste eller hvor de emigrerte.

 

Før Castro, hadde Cuba en stor middelklasse – 36% av Cubas populasjon, ifølge FN. Nå er Cuba et totalitært regime som undertrykker befolkningen sin. Et land der hundrevis (om ikke tusenvis) av mennesker dør hvert eneste år mens de forsøker å svømme, eller på andre møter, flykte til Floridas grenser.

 

Che Guevaras rolle

Hvilken rolle hadde så Che opp i det hele?

 

Mange som innser at de ikke har noe annet valg enn å anerkjenne bevisene mot Fidel Castros grusomme regime, forsøker å trekke frem Che som revolusjonens lys i enden av tunnelen – det store håpet for Cuba som døde så altfor tidlig. Dette er imidlertid mannen som erklærte at ”En revolusjonær må bli til kald drapsmaskin motivert av rent hat” Che var riktignok ikke en “kald” drapsmaskin. Ordet kald indikerer en viss likegyldighet til mord. Che på sin side var en syk sadist. Henrettelser for Che, var underholdning.

 

Che fengslet, torturerte og myrdet over 20 ganger så mange som Mussolini. På et tidspunkt var 1 av 18 Cubanere fengslet. Revolusjonen, med Che i spissen, henrettet med sikkerhet minst 568 mennesker i løpet av revolusjonens første 3 måneder.

 

Che Guevaras udugelighet

I 1960 utnevnte Castro Che Guevara til økonomi-minister. I løpet av måneder ble cubanske peso, som kort tid før var på linje med amerikanske dollar, praktisk talt verdiløse. Året etter ble Che utnevnt til industri-minister. I løpet av ett år, drev landet som tidligere hadde hatt en høyere BNP enn Østerrike og Japan, en stor tilstrømning av innvandrere og det 3. høyeste protein forbruket på halvkulen, å rasjonerte mat, stengte fabrikker og indirekte jaget sine mest produktive mennesker fra alle sektorer i samfunnet – mennesker som var mer enn glad for å forlate samfunnet uten annet enn klærne de hadde på kroppen. Ernesto ’Che’ Guevara var like udugelig som han var en sadist, hykler og massemorder.

 

Den Cubanske innovative mentaliteten

I boken ”The spirit of Enterprise” vier George Gilder et helt kapittel til ”The Cuban Miracle”. Han skriver: ”Ingen annen gruppe immigranter noensinne har oversvømt en by og forandret den så raskt og så suksessfullt, og på samme tid oppnådd så mangfoldige gjennombrudd i forretninger som de nesten 800.000 flyktningene fra Castros regime, som gjorde Miami til sitt hjem i 1960. Ifølge tall fra det amerikanske folketellingsbyrået (U.S. Census Bureau) eide Cubanere i USA 125.300 bedrifter i 1997, med årlige inntekter på 26,5 MILLIARDER DOLLAR! Tallene fra 1998 viste at Cubanske Amerikanere hadde høyere utdannings og lønnsnivå enn amerikanere generelt.

 

Hadde det ikke vært for hovedsakelig Amerikansk, men også Europeisk, venstrevridd media, naive politikere helt opp til toppen i Washington og et pro-Castro CIA, hadde Cuba antakelig vært et rikt demokratisk, fritt samfunn i dag.

Read Full Post »

SV’s higen etter makt når nye høyder. Ikke at deres sterke motstand mot private skoler er noen stor nyhet, men landsmøtevedtaket om at pedagogiske eller religiøse alternativer til den offentlige skolen skal avvikles på sikt, og innlemmes i den offentlige skolen, er så ekstremt at det strider mot både menneskerettigheter, religionsfrihet og foreldres rettigheter.

Friskoleforbud

Forslaget betyr i praksis at man skal forby friskoler. Landsmøtevedtaket innebærer altså at kristne friskoler, steinerskoler og montesorriskoler på sikt må legges ned og avvikles. Argumentet er at alternativene fortsatt skal være tillatt, men skje innenfor rammene av den offentlige skolen.

Dette er et fullstendig meningsløst vedtak. Vi har ordningen med friskoler, nettopp fordi at dem som har en annen innfalsvinkel, enn den offentlige skolen, skal kunne tilby undervisning til dem som ønsker det. Hvis alternativene til den offentlige skolen skal måtte forholde seg til alle rammene i den offentlige skolen, så blir hele poenget borte. SV ønsker åpenbart at verken elever, foreldre eller lærere med en annen overbevisning enn SV skal få lov til å velge selv.

Dette er et svært totalitært og frihetsfrarøvende vedtak. Hele poenget med friskoler er at lærere, foreldre og elever som har en annen pedagogisk eller religiøs overbevisning, eller et annet livssyn, skal ha friheten til å velge en skole som er mer i tråd med det de tror på. Det er også en berikelse for skolen, inklusiv den offentlige, at andre som tenker på en litt annen måte, får muligheten til å utfordre det etablerte tankesettet. Høyre ønsker en skole som bygger på det mangfoldet som er i befolkningen – ikke en skole der målet er at alle skal ha det likt.

Klasseskiller

Det ironiske her er at SVs forslag vil føre til enda mer klasseskiller i samfunnet. Hvis friskoler blir forbudt, og staten ikke lenger garanterer for religiøse eller pedagogiske alternativer, så betyr det at de som ønsker en slik alternativ skolegang må finansiere dette fullt ut av egen lomme. SVs forslag innebærer altså at det kun er foreldre med mye penger, som vil ha råd til å velge noe annet enn den offentlige skolen for sine barn.

Det er akkurat dette som skjer i helsesektoren nå. Regjeringens allergi mot private tilbud fører til at stadig flere tegner privat sykeforsikring fordi regjeringen nekter å kjøpe private sykehusplasser. Regjeringens argument er det samme som SV bruker i skolen; at man i stede for å finansiere bruk av private tilbud skal bygge ut det offentlige. Resultatet er imidlertid at sykehuskøene øker mens over 70% flere (bare det siste året) har tegnet private sykeforsikringer. Dette skaper et klasseskille der det kun er de med penger som kan kjøpe seg ut av køen. SV ønsker nå tydeligvis å videreføre Regjeringens usosiale helsepolitikk i skolesektoren, og skape enda flere klasseskiller.

Frihet for de få

Alle er enige om at en kvalitetsmessig vurdering må ligge til grunn for å få støtte til å drive en friskole. Forskjellen på Høyre og SV er at Høyre ønsker alle skoler som tenker på en litt annen måte velkommen, dersom de oppfyller de kvalitetsmessige kravene. Det betyr at Høyre i praksis også åpner for friskoler som har pedagogiske metoder Høyre er uenig i. SV ønsker å forby alt som ikke er i tråd med det SV mener er riktig.

Denne saken illustrerer svært godt den store ideologiske forskjellen på Høyre og sosialistene:

Høyre ønsker frihet for alle, også dem vi er uenig med. SV ønsker kun frihet for dem som er enig med SV!

Read Full Post »

Humberto Fontova on Che Guevara:

«He was a chief executioner and chief jailor for a stalinist regime, and its even more funny – because the people who went to those forced labour camps (in Cuba during the mid 60s) were people who tried to listen to rock ‘n’ roll music, and grow long hair!

You cant make this stuff up!»

VIDEO:


Read Full Post »

NATO feirer 60 år i år. I den anledning holdt den amerikanske ambassadøren Benson K. Whitney en tale om alliansens historie og dens mulige vei videre.

 

Kort om NATO:

Norge er et av NATOs 12 opprinnelige medlemsland. Alliansen ble stiftet i 1949. Da var det frykten for Sovjetunionens økende makt og kommunismens utbredelse som dannet grunnlaget for samarbeidet.

 

De opprinnelige medlemslandene var: USA, Storbritannia, Frankrike, Canada, Danmark, Portugal, Nederland, Luxembourg, Italia, Island, Belgia og Norge. Under den kalde krigen ble: Hellas, Tyrkia, Vest-Tyskland og Spania medlemmer, og etter den kalde krigen har en rekke tidligere Østblokk-land sluttet seg til alliansen. Dette gjelder: Polen, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia.

Hensikten her er ikke å gi en kjedelig oppramsing av NATOs historie, men å si noe om hvor omfattende dette samarbeidet faktisk er. Dette bildet illustrerer det ganske godt:

map_of_nato_countries3

Kjernen i hele NATO-samarbeidet er Artikkel 5. Den slår fast at et angrep på ett Nato land er å betrakte som et angrep på hele alliansen. Dersom ett NATO-land blir angrepet har de øvrige altså en plikt til å respondere.

 

 

Da Artikkel 5 ble utarbeidet, ble den antakelig av de fleste medlemslandene betraktet som en garanti for at USA ville være forpliktet til å komme sine allierte til unnsetning ved et eventuelt angrep. Den 11. September, 2001, skjedde imidlertid det ingen trodde kunne skje, når terrorister fløy inn i World Trade Center. Den allierte krigen mot terror var for alvor i gang.

 

NATO – en suksesshistorie

Whitney begynte talen sin med å hylle alliansen. Innledningen oppsummeres med følgende hyllest: “This year we celebrate NATO’s 60th anniversary and rightly recognize the achievements of the trans-Atlantic alliance. And what a record of almost inconceivable success – a Europe prosperous, whole and free, total victory in the Cold War, the creation of multilateral institutions that brings global order and pr ogress — the UN, the EU, the WTO, OSCE, IMF, World Bank. And, of course, NATO itself, the greatest defensive political and military alliance of all time. It is no exaggeration to say that this alliance has been the most powerful global force for peace, development, and progress in all history.”

 

Veien videre

Men når det er sagt, følger Whitney opp med en ”tydelig pekefinger”, og minner oss på hva det faktisk vil si å være en del av et forpliktende internasjonalt samarbeid.

 

Norge er et av verdens aller rikeste land, hvilket også gir oss mye innflytelse internasjonalt. Vi er dog et lite land, og mye mer avhengig av allianser og samarbeidspartnere enn for eksempel USA. For å sette det litt i perspektiv: Texas alene er større enn Frankrike.

 

 

Whitney påpeker at Norge, og resten av Europa, i lang tid har etterlyst en mer utstrakt hånd fra USA. Store deler av Europa har reagert på det som har blitt tolket som maktarroganse og et solorun fra USA, under Bush administrasjonen. Whitney påpeker imidlertid at mye har endret seg nå. President Obama har gjort «en utstrakt hånd» til en hovedpillar i sin administrasjon, sier han. Dette legger press på Europa. Hvis Norge og Europa forventer en utstrakt hånd, må de også være villige til å trå til.

 

Utfordringer

Det er mange viktige spørsmål Whitney setter fokus på:

 

 

Etter å ha opplevd ytterligere kutt i gass-leveransene i Europa, hvilke tiltak vil bli satt inn for å variere energiforsyningene? Hva kan Europa gjøre for å få et gjenoppblussende og mer aggressivt Russland til å spille en mer ansvarlig rolle i ulike verdensforhold? Er Norge villig til å bruke sine relasjoner til å påvirke russland i en mer positiv retning?

 

 

Nøyaktig hvilke ”gulrøtter og pisker” vil Europa bruke for å få Iran til å stanse utviklingen av kjernefysiske våpen? Er handel og business blitt så lokkende at det underminerer sanksjoner og diplomati? Hvis effektivt press på Iran blir holdt tilbake i Sikkerhetsrådet av Kina eller Russland, burde ikke transatlantiske partnere gjøre hva de kan utenfor FNs rammeverk?

 

Er det ikke på tide at Norge og andre som var imot Irak-krigen, putter begynnelsen på konflikten bak seg og begynner å støtte det Irakiske folk, og deres demokratisk valgte regjering? Hva vil Norge og Europa faktisk gjøre, for å hjelpe til med å stenge Guantanamo Bay?

 

Ett av de viktigste områdene fremover blir situasjonen i Afghanistan. Hva mer vil Norge nå bidra med i Afghanistan for å skape en sikker og bærekraftig nasjon?

 

Norge må ta ansvar

Norge har fått viljen sin. Norge har fått en amerikansk president og en stab som rekker ut en utstrakt hånd mot Europa, men det forplikter. Nå er det på tide at Norge viser at ordene om samarbeid ikke bare var tomme ord. Hvis Norge virkelig mener at det var feil av Bush å ikke innlede til nærmere samarbeid – er Norge nødt til å gi noe andre veien.

 

Norge er på BUNNEN av listen over hvor mye penger NATO-landene bruker på forsvar og sikkerhet. Av 26 land, ligger Norge på 20. plass, og bruker 1,3% av BNP. Det er ned fra 1,9 prosent for bare fem år siden, og langt under NATOS mål på 2%.

 

Vi står ovenfor en rekke viktige og vanskelige globale problemstillinger, som må løses globalt. Norge gjør allerede en viktig jobb i f.eks. Afghanistan, men det er på tide at Norge trapper opp engasjementet og viser at vi virkelig tar et forpliktende internasjonalt samarbeid på alvor.

 

Utviklingen i Afghanistan tyder nå på at mye av strategien har vært feil. Å forhindre at Afghanistan på nytt blir et sikkert tilholdssted for terrorister beskytter alle medlemslandene i alliansen. Obama har allerede besluttet å sende 17.000 flere soldater til Afghanistan, Norge har besluttet at det foreløpig ikke skal sende noen flere norske soldater.

 

Nå er det viktigere enn noen gang at Norge og resten av Europa tar ansvar, og setter inn de nødvendige ressursene, slik at innsatsen vår i Afghanistan ikke blir forgjeves. Hvis ikke er det slett ikke gitt at NATO og forholdet mellom Norge, Europa og USA vil være like nært som i dag.

Ideologi

Til slutt vil jeg også si litt om det ideologiske. Vi er inne på tunge utenrikspolitiske spørsmål her, der sterke prinsipielle og ideologiske standpunkt utfordres: Hva slags rett har Norge til å gripe inn i et annet lands anliggender? Har Norge bare rett til å gripe inn hvis Norges sikkerhet trues direkte? Hva slags sanksjoner har vi rett til å innføre mot land som bryter menneskerettighetene? Går det en grense, og hvor går evt grensen, for når det er nødvendig å ta steget fra sanksjoner til direkte intervensjon?

 

Dette er ett av de områdene der jeg skiller meg mest fra libertarianere eller liberalister. Mange liberalister vil hevde at vi ikke har noen rett til å gripe inn i et annet lands anliggender, annet enn i direkte selvforsvar. Selv mener jeg at retten til et liv i frihet, fri fra undertrykkelse og vold, er absolutt på tvers av landegrenser.

 

Vi i den vestlige verden har et moralsk ansvar ovenfor dem som lever i sult, fattigdom og nød. Vi har likeledes en moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker som lever i regimer som undertrykker befolkningen sin. Vi kan ikke akseptere at regimet i Nord-Korea bestialsk torturerer hundretusener av mennesker i fangeleire, og er i ferd med å sulte i hjel en tredjedel av sin egen befolkning. Ei heller kan vi akseptere at Iran er i ferd med å utvikle atomvåpen som på sikt vil kunne true verdensfreden.

 

Jeg siterer nok en gang Benson K. Whitney i hans foredrag: The new U.S. administration has said we will ask our allies to rethink some of their approaches – including their willingness to use military force. Force should never be our first choice, but a choice it must be. To keep the alliance relevant, all the members must have the political will to use it.”

 

Jeg velger å avslutte bloggposten med å sitere Barry Goldwaters berømte slagord: Peace Through Strength!

(Du kan lese hele ambassadørens fulle tale her)

Read Full Post »

Hedmark Unge Høyre har måttet tåle mye kritikk fra de svært Arbeiderparti-dominerte lokalavisene i Hedmark, etter at de fikk gjennomslag for mye av skolepolitikken sin på Hedmark Høyres årsmøte. Både Hamar Arbeiderblad og Østlendingen har brukt lederspalten på direkte kritikk av både meg og Hedmark Unge Høyre.

Her er innlegget mitt som sto på trykk i Østlendingen på torsdag

og

Innlegget i Dagens HA:

Hvem er det som virkelig skaper tapere?

 

Det er etter hvert blitt en slags «etablert sannhet» i norsk skole, at man skaper skoletapere ved å stille krav. Etter tirsdagens lederspalte, og påfølgende manglende vilje til å slippe motargumenter til i nyhetssidene, viser Hamar Arbeiderblad at de åpenbart kun er interessert i å bygge opp under denne forestillingen som har ført til at 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig.

 

Høyres skolemantra er: ”kunnskap, krav og kvalitet”. Hedmark Høyres årsmøte viste i helgen at de tar disse ordene på alvor, da de stemte for flesteparten av Unge Høyres skolepolitiske endringsforslag. Det burde ikke forundre HA at forslagene kommer fra ungdommen selv. Det er vi som er studenter/elever i den skolen vi kritiserer, og vi er lei av en skole som ikke tar elevene på alvor.

 

Systemet er problemet

Norge er det landet i verden som bruker mest penger pr elev i skolen. Lærertettheten er også blant de høyeste i Europa. Dette er ikke et påskudd om at vi ikke skal satse på utdanning av nye og bedre lærere. Altfor mange hopper av lærerutdannelsen, og Norge vil trenge flere lærere i fremtiden. Det store spørsmålet er imidlertid hva som er problemet, når vi både stiller svært sterkt hva gjelder lærere og penger, samtidig som vi oppnår det man må kalle middelmådige resultater. Da kan det bare bety én ting: det er skolesystemet det er noe alvorlig gærent med!

 

Ny kurs

Forslagene som Unge Høyre fikk gjennomslag for, peker ut en klar ny kurs for norsk skole:

 

         Vi vil ha anonym retting av prøver. Elever skal bli vurdert etter sine individuelle ferdigheter, og ikke etter trynefaktor.

         Vi vil ha karakterer for alle fra og med 5. klasse. Det er ikke noe problem å gi karakteren 6 på en prøve, når man kan gi f.eks. 25/25 poeng. Det er bra at elever tidlig får et godt forhold til vurdering, utfordringer og mestring.

         Vi vil avskaffe allmennlærerordningen, og erstatte den med spesialiserte lærere. Vi kan ikke lenger fortsette en utvikling der lærere kan stadig mindre om flere fag.

         Hedmark Høyre gikk også inn for systematisk kartlegging av elevers ferdigheter, som igjen skal danne grunnlag for kunnskapsbasert inndeling av klassene.

 

Dette handler imidlertid ikke om sortering, slik HA påpeker. Det handler om tilpasset opplæring. Hedmark Høyre mener det er på tide å la tilpasset opplæring bli en realitet, og ikke bare et fint ord politikere slenger rundt seg. Det er ingen som tjener på at undervisningen tilpasses en gjennomsnittselev som ikke eksisterer.

 

Opptakskrav til ungdomskolen

Hedmark Unge Høyre foreslo også å innføre krav om ståkarakter i alle fag for å komme inn på ungdomskolen. Dette avviser HA med påskriften: gammelt skolepolitisk vrakgods, til tross for at man vet at mange andre land har systemer som går enda lenger, og samtidig gjør det bedre enn Norge i internasjonale undersøkelser.

 

Unge Høyre får også støtte fra skolen selv. Lektor ved Stange Vgs, Einar Kristian Steffenak, som både har skrevet flere fagbøker og har en årrekke bak seg i den videregående skolen, har uttrykt støtte til Unge Høyres forslag om opptakskrav til ungdomskolen. Han uttaler bl.a. at: «Vi gjør elevene en bjørnetjeneste ved ikke å stille krav på et tidlig tidspunkt».

 

Dette er ikke gammeldags dumping slik tilhengerne av det sosialdemokratiske status quo liker å hevde. Dette handler om å ta tak i problemene, mens de fortsatt er mulig å rette opp. Hvis gode arbeidsvaner innarbeides tidlig, mens barna er mest påvirkelige, har de også mye større sjanse for å lykkes i det senere skoleløpet. Alle tilgjengelige ressurser skal selvsagt settes inn tidlig for å gjøre alle klare til ungdomskolen. Dette innebærer leksehjelp og sommerskole hvis det er behov for det. I ytterste konsekvens kan en elev måtte gå 7. klasse om igjen, men da er det isåfall et helt nødvendig grep. Hvis en elev ikke klarer å lese og skrive etter 7 år på barneskolen, så hjelper det ikke å sende den rett til novelleskriving på ungdomskolen.

 

Krav

Jeg minnes noen kloke ord mine foreldre gjentok mang en gang i løpet av oppveksten: «Så mye lettere det hadde vært å bare gi opp. Så mye lettere det hadde vært å la være å ta alle kampene og diskusjonene, og la deg gjøre akkurat som du vil, men da hadde vi forsømt vår oppgave som foreldre». Det samme gjelder skolen. Politikere som ikke tar problemene i skolen på alvor, forsømmer sin oppgave som skoleeier.

 

Hvem er det som virkelig skaper tapere? Det er den sosialdemokratiske enhetstankegangen som gjør dette, når man bare skyver elever videre ut i skolesystemet, uten å gi dem nødvendige forutsetninger for å tilegne seg lærdom, og slik sørger for at de bare blir hengende enda lenger etter.

 

 

Unge Høyres skolepolitikk handler om å fange opp elevene FØR de blir såkalte skoletapere. Det handler om å FORHINDRE at folk blir skoletapere ved å legge til rette for ordentlig tilpasset opplæring. Å stille krav er å ta mennesker på alvor. Å stille krav er å bry seg.

Read Full Post »

Older Posts »