Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2009

KrFs forslag om kulturpenger til ungdom er så latterlig at jeg ikke har ord. Hadde ikke KrF vært et såkalt borgerlig parti, og en aktuell regjeringspartner for Høyre, så hadde jeg simpelthen ledd høyt og hånlig av dette forslaget. Men når en samarbeidspartner fremmer et slikt forslag, får jeg mer lyst til å rive meg i håret av sinne.

KrF, som (liksom) er så opptatt av familieverdier og lignende, vil nå altså at ungdom i enda større grad skal oppdras til at man kan gjøre akkurat som man vil, også kommer den opphøyde staten og kaster penger på deg uansett.

Hva med å i stedet bruke milliardene på å heve frikortgrensen? Slik at ungdom kan få lov til å tjene mer penger skattefritt? Hva med å faktisk innføre tiltak som i større grad belønner de som jobber for lommepengene sine, og deretter la de bruke pengene på det de selv vil?

Det er ingen menneskerett å gå på kino, eller se teaterforestillinger. Det er heller ikke mye jobbing som skal til før man har 500 kr ekstra i måneden som man kan bruke på buss, tog eller kulturopplevelser. Hvis du raker løv for kommunen en dag, så er de pengene mer enn tjent inn allerede.

Hvis det er slik politikk KrF går til valg på, så håper jeg inderlig at Høyre stenger dørene til et eventuelt regjeringssamarbeid med hengelås, og kaster nøkkelen.

Høyre er for politikk som ansvarliggjør individet – ikke passiviserer det.

Forslaget fra KrF er et gufs fra fortiden.

Dagfinn Høybråten utfordrer tydeligvis velgersegmentet til Rødt og ønsker velkommen tilbake til DDR!

Read Full Post »

NORWAY-POLITICS-BUSINESS-BRUSTADdjupedal

Kaoset i den rødgrønne regjeringen vil ingen ende ta. Sylvia Brustad; personen som har gitt ordet inkompetanse et ansikt, er for tiden ute i hardt vær.

Kort oppsummering

– Først kjøper staten staten seg opp i et selskap, der de i utgangspunktet ikke hadde noe å gjøre (det var riktignok Dag Terje Andersen som var næringsminister da staten kjøpte aksjene).

– Så velger Røkke å selge flere selskaper til Aker Solutions, der staten har eierandeler, hvilket innebærer at staten også må ta deler av regningen.

– Det blir så spekulasjoner om selskapene var priset for høyt.

– Deretter går Brustad raskt ut, uten å ha satt seg ordentlig inn i saken, og sier at hun føler seg lurt og at hun er forbanna, mens hun hadde tilgang på informasjon om transaksjonene hele veien.

– På toppen av det hele uttrykker Jens Stoltenberg full støtte til Brustads håndtering, som ligner mer på en dårlig farse enn noe annet.

– Situasjonen blir så pinlig at etter en 2 timers pressekonferanse, der Røkke både slakter Brustads håndtering av saken og latterliggjør henne, så blir vi vitne til en ynkelig Brustad som reagerer på harseleringen med å rose Røkke for å være «opptatt av å finne en løsning». Det er oppsiktsvekkende stakkarslig, selv fra Brustad (og det sier en del).

Selve poenget

Kontroll -og konstitusjonskomiteen valgte i går å åpne sak. Komiteen skal altså granske saken, og kontrollere regjeringens håndtering. Og det er nemlig nå vi kommer til komediens absolutte kulminasjon. Mot opposisjonens fire stemmer trumfet regjeringspartiene igjennom at en tidligere regjeringskollega skal lede arbeidet med å kontrollere regjeringen. Nok et eksempel på den rødgrønne regjeringens fullstendig manglende demokratiforståelse, men neida, vi har ikke nådd klimaks enda, for hvem er det som nå skal lede denne granskingen? Ingen andre enn vår kjære Øystein Kåre Djupedal! BLIR VI ALDRI KVITT DENNE MANNEN?!?!

Regjeringens mest ubrukelige kort; mannen som måtte gå etter bl.a. å ha foreslått at jenters matematikk-kunnskaper skulle forbedres ved å regne med rosa dukker og tyllskjørt; mannen som påpekte at det var en feilslått holdning at foreldre var de beste til å oppdra barna sine, skal nå være saksordfører i en sak mot den regjeringen han selv var en del av.

I tilfelle noen lurer: jeg har sjekket datoen på avisen flere ganger, og det står fortsatt 29. ikke 1. april. Tro det den som vil. 

Read Full Post »

I dag har jeg vært på debatt om stemmerett for 16-åringer, i Ungdommens fylkesting i Hedmark. I panelet møtte jeg Anna Lund Bjørnsen fra SU som er for, og Lasse Juliussen fra AUF som er tja. Selv er jeg klart mot stemmerett for 16-åringer.

 

Aller først vil jeg påpeke at Unge Høyres motstand mot stemmerett for 16 åringer, ikke har noe med kunnskapsnivået å gjøre. Hvorvidt 16 åringer kan nok til å stemme eller ikke, synes jeg egentlig er helt irrelevant. Det er mange 50 åringer også som ikke har noe særlig grunnlag for å stemme, men det er ingen som ønsker ikke å ta fra dem stemmeretten.

 

Grunnen er enkelt og greit at vi har en myndighetsalder i Norge på 18 år, hvilket etter mitt syn er et naturlig tall. Når du er 18 år skal du i utgangspunktet være i gammel nok, og i stand, til å møte utfordringene i samfunnslivet på egenhånd, og forme din egen fremtid uavhengig av dine foreldre. En del av ansvaret ved å bli myndig er at du får muligheten til å ta direkte del i de styrende organer; kommunestyret, fylkestinget og stortinget, og du kan stemme på hvem som skal representere deg i landets lovgivende forsamling.

 

Videre er det helt naturlig, og det burde også være et demokratisk prinsipp, at hvis du kan velge de som skal styre landet, så må du også kunne velges selv. Derfor må stemmerett til 16 åringer også bety at en 16 åring skal kunne velges til kommunestyret, fylkestinget og stortinget. De fleste som er tilhenger av en slik ordning er enig i dette. En eventuell ordning der 16 åringer fikk stemme, men ikke fikk være valgbare selv, ville være direkte udemokratisk. Jeg har enda ikke hørt dette forslaget fremmet fra noe politisk parti. Det er altså snakk om at 16 åringer både skal kunne stemme og være valgbare.

 

Problemer

Dette byr på en rekke problemer. Jeg synes nemlig det er merkelig at tilhengerne av stemmerett for 16 åringer, ikke samtidig mener at myndighetsalderen skal være 16 år. Når du er 16 år får du bl.a. ikke lov til å gifte deg, kjøre bil, drikke alkohol eller verve deg til militæret. Det er også dine foreldre som har hovedansvaret for deg. Hvis det er forhold i familien som gjør at foreldrene ikke evner å ta det ansvaret, så er det barnevernet som har ansvar for deg frem til du blir 18. Du er altså ikke ansett som voksen før du er 18 år. Da synes jeg det er en smule rart at du skal bli ansett som moden nok til å styre landet, når du enda ikke har hovedansvaret for ditt eget liv og dine egne handlinger.

 

Et annet viktig problem er de folkevalgte organenes rolle som lovgivende organ. I Stortinger først og fremst, men også i fylkestinget og kommunestyret, bestemmer man lover og regler som omfatter alle i samfunnet. Dette vil imidlertid ikke gjelde for en 16 åring som ikke er myndig. Jeg er svært forundret over at tilhengerne av stemmerett for 16 åringer, ikke ser problemene her.

 

Jeg synes nemlig ikke det er uproblematisk at en 16 åring f.eks. skal kunne:

 

Bestemme veibelgningene, samtidig som vedkommende ikke er gammel nok til å ta førerkortet.

Legge rammer for ekteskapet mens han/hun ikke selv har lov til å gifte seg

Bestemme hvor norske soldater skal bidra i utlandet, og bestemme hva forsvarsbevilgningene skal være, mens man selv ikke engang har lov til å avtjene verneplikten enda.

Bestemme hvordan skjenkepolitikken skal utformes eller hvordan avgiftene på alkohol skal være, før man selv er gammel nok til å drikke alkohol lovlig.

Osv…

 

Det kan ikke være slik at man som 16 åring skal ha mulighet til å bestemme lover som går ut over alle andre i samfunnet, mens man selv ikke er ansvarliggjort i forhold til de samme lovene og reglene. Vi har en myndighetsalder. Derfor mener jeg at man kun kan gi stemmerett til 16 åringer, hvis man også senker myndighetsalderen til 16 år, og det vil jeg være en kraftig motstander av (bare så det er sagt). Jeg har heller ikke hørt noen komme med et slikt forslag.

 

Valgfrihet

Et annet morsomt poeng er at de partiene som er de ivrigste tilhengerne av å gi 16 åringer stemmerett, samtidig er de som har minst tro på ungdommers mulighet til å velge selv. Både Rødt, SV, og Senterpartiet (samt deres ungdomsorganisasjoner) er imot fritt skolevalg. De mener altså at ungdom ikke er modne nok til å bestemme selv hvilken skole de vil gå på, men å styre landet? Det er tydeligvis helt problemfritt. SV går så langt som å ville forby alle skoler de ikke liker. De skal altså tvinge 16 åringer til å gå på akkurat den skolen SV mener de skal gå på, fordi de er redd for konsekvensene det ville fått hvis ungdom fikk velge skole selv. Men å velge hvem som skal bestemme lovene i Norge? Det er tydeligvis helt problemfritt.

 

Rettigheter

Tilhengerne av stemmerett for 16 åringer, argumenterer med at man også har rettigheter før man blir 18 år. Mange lurer derfor på om Unge Høyre mener at den seksuelle lavalderen også skal være 18 år, osv… Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Det er ingen som benekter at ungdom skal ha rettigheter før de blir myndige. Dette er en gradvis prosess frem mot det å bli voksen. Det å bestemme hvordan samfunnet vårt skal organiseres er imidlertid ingen hvilken som helst rettighet på lik linje med å få lov til å kjøre moped, eller forvalte pengene du tjente på sommerjobben selv. Det handler faktisk om hvem som skal styre samfunnet vårt, og det er rimelig naturlig at du av samfunnet er definert som voksen, og fullt ut ansvarlig for dine egne handlinger, før du skal få lov til å vedta lover som resten av befolkningen skal følge.

 

Hensikten med forslaget om prøveordning med stemmerett for 16 åringer i 2011 (som nå er vedtatt, og skal utprøves i enkelte kommuner), er å øke valgdeltakelsen blant ungdom. Hensikten støtter jeg fullt ut. Men tiltaket er både udemokratisk og lite treffende. Det er ikke dermed sagt at mange flere kommer til å storme til stemmeurnene fordi de får stemme. Isåfall burde jo flere 18 åringer enn 30% stemt i dag. Målet burde heller væer å få flere unge mellom18 og 25 til å stemme.

 

Det første og beste tiltaket ville være å oppfordre flere ungdommer til å engasjere seg politisk (dette vil også ha stor betydning for 16 åringer). Dess flere unge som engasjerer seg i et politisk parti, dess mer fokus vil partiet måtte vie til ungdomssaker. Dette vil igjen sørge for at flere unge kjenner seg igjen i politikken og føler at deres stemme har betydning.

 

For å få flere til å stemme, må man først og fremst sørge for at de som stemmer føler at stemmen deres har betydning. Hvis ikke folk føler det, hjelper det ikke om stemmerettsalderen settes ned til 16 år, eller 12 år for den saks skyld.

Read Full Post »

Høyres tidlige valgkamp og 100% stilling i Hedmark og Oppland Høyre frem til valget, går dessverre utover bloggingen om dagen. Skal vi tro meningsmålingene blir det heller ikke mindre jobb fremover. Valgseier er nok viktigere enn blogg, men jeg følte for å ytre noen tanker her nå. Så over til poenget.

Debatt

På Søndag var jeg i en debatt på Ungdom mot EUs vårkonferanse. Panelet besto av leder i AUF, Martin Henriksen, leder i Ungdom mot EU, Sigrid Z. Heiberg, mens Julie Midtgarden Remen, nestleder i Europeisk Ungdom og meg selv, var så heldige å få representere ja-siden midt i nei-sidens «høyborg».

Hverken Julie eller jeg hadde noen store forhåpninger om å verve nye medlemmer til Unge Høyre, Europeisk Ungdom, eller samle mange nye ja-stemmer i denne forsamlingen, men det var en spennende debatt. Det interessante er at både ja-siden og nei-siden har mye av den samme argumentasjon for våre standpunkt.

Jeg mener imidlertid at nei-sidens argumenter baserer seg på et noe absurd verdensbilde, en rimelig naiv holdning og et bilde på Norge som litt større i verdenssammenheng enn det vi egentlig er.

De som nå blir fristet til å fyre løs motsvar, med eksempler på alle de idiotiske tingene EU gjør, kan bare spare seg for bryet. Å være tilhenger av EU-medlemskap, betyr ikke at man er noen ihuga EU-tilhenger. Jeg ser på meg selv som en ganske sterk EU-kritiker. EU er til tider så byråkratisk og så sosialdemokratisk at jeg får mark, men dette rokker ikke ved mitt ønske om EU-medlemskap. Det er nemlig ett ord som danner grunnlag for mitt EU-engasjement: INNFLYTELSE!

Europas fremtid

I Brüssel legger man nå grunnlaget for hva slags Europa vi skal ha. EU parlamtentet vedtar jevnlig tusenvis av lover som har betydning for hele Europa, og dermed også Norge. I ministerrådet sitter det statsledere fra 27 medlemsland – som representerer over 500 millioner mennesker i Europa. Felles for alt sammen er at Norge har tilnærmet null innflytelse. I Brüssel bestemmer man hva slags Europa vi skal ha i fremtiden, og Norge har ikke en stemme med i laget. Dette er en rimelig uutholdelig situasjon for politikere som ønsker å være med å forme fremtiden, ikke bare sitte stille og se på at andre gjør det for oss.

Det er verdt å bemerke seg at, til tross for nei-flertallet i befolkningen, så har det stort sett alltid vært ja-flertall på Stortinget. Aller først sier forteller dette mye om hvor elendig ja-siden har vært til å formidle sitt budskap. Men enda mer interessant er det at vår folkevalgte forsamling alltid har vært tilhengere av EU-medlemskap, nettopp fordi de som jobber med politikk hver dag ser hvilket demokratisk underskudd Norge lider under. Politikerne på Stortinget merker hvordan vi overlesses med nye direktiver fra EU, som vi bare må ratifisere uten et knyst.

Virkelighetsbilder

Selvråderett er ett av nei-sidens sterkeste argumenter, men det er også ett av ja-sidens sterkeste. Nei-sidens argument baserer seg etter mitt syn på en manglende forståelse for den nye politiske virkeligheten i Europa, samt Norges rolle i verden forøvrig. Selv om Norge hadde vært en stormakt som Kina eller USA, ville jeg påstått at vi ville vært best tjent med å søke større internasjonalt samhold når viktige beslutninger skal taes. Men å innbille seg at lille Norge med sine knapt 5 millioner innbyggere skal kunne forholde seg til resten av verden alene, og lage bilaterale avtaler som vil være fordelaktige for Norge er helt irrasjonelt.

Nei-siden snakker om viktigheten av at Norge kan «tale med sin egen stemme». Ja, det er jeg helt enig i – I EU-PARLAMENTET. Norge må gjerne tale med sin egen stemme i dag, men denne stemmen er i dag bare meningsløse protester mot allerede vedtatte EU-direktiver som vi med 99,9999% sikkerhet kommer til å måtte vedta uansett. Jeg ønsker ikke, i motsetning til f.eks. Ungdom mot EU, at Norge BARE skal kunne «tale med sin egen stemme». Jeg ønsker også at Norges stemme skal ha litt tyngde og gjennomslagskraft.

Norge og Russland

For å illustrere dette, kan jeg ta et eksempel som kan bli svært aktuelt om ikke så altfor lenge; forholdet til Russland. Norge eksporterer årlig ca. 200.000 tonn fisk og fiskeprodukter til Russland til en verdi av omlag 1 milliard kroner. Russland er altså en viktig handelspartner for Norsk fiskeindustri. Likevel har det flere ganger oppstått problemer med diverse importforbud mot norsk fisk fra Russland. Det siste varte vel i ett års tid før man kom frem til en løsning.

Russland prøvde også noe lignende på EU-medlemmet Polen, men da med lite hell. Da Russland innførte importforbud mot kjøtt fra Polen, endte det med at Putin måtte dra tomhendt hjem fra et toppmøte mellom EU og Russland i Helsingfors, uten den avtalen han ønsket om samarbeid om energi og fremtidig gasslevering. Forklaringen var enkel: Polen blokkerte avtalen.

Se for deg en tidligere situasjon der Polen forsøker å sette hardt mot hardt mot Russland. Dette ville neppe vært særlig fordelaktig for Polen (for å si det mildt), men Polen har skjønt at de politiske maktforholdene har endret seg. I EU gjelder prinsippet; én for alle, alle for én. Derfor var det uaktuelt for EU å undertegne en avtale med Russland, så lenge de blokkerer et annet medlemslands markedsadgang. Importforbudet mot kjøtt fra Polen varte i KUN 6 UKER!

I fremtiden vil nord-områdene bli veldig viktige. Her ligger det enorme verdier og venter på oss. Det er kanskje enkelte som tror at Norge og Russland vil kunne sette seg ned ved et bord og forhandle om fordelingen av nord-områdene, som likeverdige parter, og komme frem til en avtale som vil gagne begge like mye. Dette er imidlertid rimelig virkelighetsfjernt! Russland har vist muskler i denne saken, og viser en økende vilje og et sterkt behov for på nytt å markere sin nasjonale stolthet og sin rolle som en sterk global maktblokk. Det er derfor svært naivt å tro at en slik avtale mellom Norge – uten EU i ryggen – og Russland, vil gagne Norge.

Demokratisk underskudd

Men, det er naturligvis ikke bare frykten for Russland som gjør at vi skal bli medlem av EU. Det viktigste argumentet er det demokratiske underskuddet som Norge lever under i dag. Norge er, som ikke-medlem, utestengt fra de lovgivende organene i EU. Vi har ikke engang rett til referatene fra møtene. I de 18 – 36 månedene det ofte tar å arbeide frem nye vedtekter i EU, er Norge stengt ute fra alle politiske prosessene, både aktivt og informativt. Hadde det ikke vært for at Norge har egne team med byråkrater i Brüssel som jobber hver dag med å lobbyere mot særlig Sverige, hadde vi vært nesten totalt uvitende om de politiske prosessene i EU.

Siden vi ikke har et ord med i laget når nye direktiver vedtas i EUs organer, begynner vi først å debattere direktiver flere år etter at de er vedtatt. Disse lovene har ofte overføringseffekt på annen norsk lovgivning. Avviklingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften og gassmarkedsdirektivet (les mer om dette i et innlegg av Paal Frisvold her, anbefaler også å lese «EØS tilværelsens uutholdelige letthet») er eksempler på at EU-vedtekter har pålagt Norge å endre sine lover uten mulighet til innsigelse.

Et annet interessant faktum er at Danmark faktisk vedtar mindre EU direktiver enn Norge, som ikke er medlem. Danmark burde jo være et land Norge kan sammenligne seg med. Så når nei-siden snakker om det demokratiske underskuddet EU-medlemskap vil innebære for Norge, så virker det rimelig ironisk at et medlemsland med innflytelse vedtar mindre regler enn Norge som ikke er medlem og ikke har medbestemmelsesrett. DET er demokratisk underskudd det!

Norge som kunnskapsaktør og bidragsyter

Det er også viktig å påpeke at det ikke bare er for å protestere at Norge burde bli medlem av EU. Jeg tror også at Norge har masse å bidra med i EU, men dess lengre vi står utenfor debatten i EU, dess lengre vil vi henge etter, både når det gjelder den kunnskapsmessige utviklingen og evnen til å tilpasse seg den politiske debatten i Europa.

EU er verdensledende på en rekke områder. EU står for 55% av bistanden i verden. (Nei-siden liker å underminere dette ved å påpeke at EUs 55% bare er ca 0,7% av deres BNP, mens Norge bidrar med tilnærmet 1% av BNP i bistand. Dette er imidlertid et dårlig argument. Det er ikke slik at om Norge ble medlem av EU, så ville vi bli tvunget til å bidra med mindre bistand. Nivået EU ligger på er også etter all sannsynlighet høyere enn det ville vært samlet hvis alle landene skulle bestemt sin bistand hver for seg).

Utviklingen i Øst-Europa er nok et eksempel på at EU, tross sine mangler, har vært en suksesshistorie. Utviklingen i Øst-Europa har gått så fort at Svänsk Næringsliv tidligere har slått fast at Estland kommer til å være rikere enn Sverige om 10 år dersom utviklingen i landet fortsetter. Det samme gjelder Latvia, Litauen og Slovenia om 20 år. Her snakker vi altså om tidligere sovjetstater som i løpet av kort tid kan komme til å bli rikere enn deler av Skandinavia. Hadde noen foreslått dette for bare 20 år siden, ville han/hun blitt avfeid som en idiot. Utviklingen i Øst-Europa er likevel ikke et mirakel, selv om det kan virke slik, det er et resultat av målrettet internasjonalt fungerende samarbeid.

Eksemplene er mange. Miljø og klimateknologi, fornybare energikilder og annen ny teknologi er flere eksempler på felt der EU, i mange sammenhenger, er verdensledende. Dette er også områder der Norge sitter inne med mye kunnskap. Vi ender altså opp med en ond sirkel, der Norge hverken får mulighet til å bidra med den kunnskapen vi sitter inne med, eller får nyte godt av den kunnskapen som finnes i EUs politiske organer.

Konklusjon

Nei-sidens argumenter holder ikke mål lenger. Spørsmålet om EU er egentlig ganske enkelt. Vi kan enten sitte på bakbeina her i Norge og protestere mens verden passerer forbi oss, eller vi kan snu oss rundt, se utfordringene i øynene, ta debatten, og være med på å forme fremtidens Europa, og fremtidens verden.

Ungdom mot EU sier «Ja til verden, Nei til EU». Da glemmer de at Europas stemme i en stadig mer globalisert verden i økende grad går igjennom nettopp EU. For et lite land som Norge er et Nei til EU derfor også et delvis Nei til verden.

Jeg sier derfor: JA til verden – JA TIL EU!

Read Full Post »

Jeg var med på å fremme et resolusjonsforslag om velferdsstaten på Landsstyret i Unge Høyre, forrige helg.

Resolusjonen ble vedtatt, uten store endringer, og lyder som følger:

Fra velferdsstat til velferdssamfunn

 

En økende del av befolkningen er avhengig av offentlige stønader. Stadig flere blir dermed avhengig av støtte fra stadig færre. Unge Høyre vil snu denne utviklingen. Vi mener tiden er inne for å reformere velferdsstaten.

 

Målet med velferdssystemet bør være at flest mulig skal klare seg uten stønader, ikke at flest mulig skal være avhengig av dem. Unge Høyre vil ha et velferdssamfunn som tar vare på de som virkelig trenger det, og ikke et der selvstendige og oppegående mennesker blir tvunget inn i et avhengighetsforhold til staten.

 

Høye skatter finansierer velferdsstaten, men gjør samtidig folk avhengige av de samme ordningene de betaler dyrt for å finansiere. Velferdssystemet undergraver derfor sitt eget mål. Dagens progressive skattesystem, med inntektsgraderte pensjons – og velferdsordninger, bidrar til at staten i realiteten opprettholder inntektsforskjellene i samfunnet. Unge Høyre mener at statens oppgave skal være å garantere for et sosialt sikkerhetsnett, mens enkeltmennesket selv må ta ansvar for sin levestandard dersom det havner utenfor arbeidslivet.

 

For kunne gi enkeltmennesker denne muligheten må vi redusere skatte- og avgiftsnivået. Derfor vil Unge Høyre innføre en flat skattprosent med et høyt bunnfradrag.

 

Pensjon

 

Unge Høyre ønsker å beholde en god basispensjon. Alle skal være sikret en god levestandard ved pensjonsalder, men det er ikke en statlig oppgave å opprettholde middelklassens livsstil. Statens oppgave skal være å garantere et flatt pensjonssystem, der alle sikres en nødvendig levestandard. Det bør være et individuelt ansvar å sikre seg og sin families økonomiske levestandard i pensjonstilværelsen.

 

Det må derfor legges til rette for at hver enkelt skal få gode muligheter til privat pensjonssparing. Dette forutsetter naturligvis at hver enkelt får beholde en betydelig større andel av egen inntekt.

Unge Høyre ønsker å fjerne inntektstaket for pensjonister. Det er positivt at eldre ønsker å bidra til arbeidslivet og samfunnet selv om de er pensjonistene. Da må de også få beholde pensjonen.

Unge Høyre vil:

  • Innføre flat offentlig pensjon
  • At det skal legges til rette for privat pensjonssparing
  • Fjerne inntektstaket for pensjonister

 

Arbeidsledighetstrygd

 

Unge Høyre ønsker et mangfoldig og fleksibelt arbeidsmarked. Det skal alltid lønne seg å jobbe, men det er også viktig at man er sikret en viss økonomisk trygghet dersom man av ulike årsaker blir arbeidsledig. Det er riktig og naturlig at det offentlige bistår enkeltindivider i perioder med ufrivillig skifte av arbeid. Likevel mener Unge Høyre at dagens utbetaling av arbeidsledighetstrygd på to år er altfor lenge.

 

Hensikten med arbeidsledighetstrygden er å bistå i en overgangsperiode uten jobb. Unge Høyre mener det bør være et mål å gjøre det mulig for den enkelte å yte etter evne. Derfor vil Unge Høyre sikre at folk kommer seg raskt tilbake i arbeidslivet uten at de blir hengende fast i ulike støtteordninger.

 

Det skal ikke være statens oppgave å opprettholde inntektsforskjeller over lengre tid.

 

Hvis arbeidsledighetsperioden overskrider 6 måneder, bør statens oppgave begrenses til å garantere en flat arbeidsledighetstrygd som er lik for alle arbeidsledige. Staten må også kunne kreve at den enkelte aktivt forsøker å komme tilbake i arbeidslivet.

 

Unge Høyre vil:

  • innføre flat arbeidsledighetstrygd etter 6 måneder
  • at staten krever at mottakere av arbeidsledighetstrygd aktivt søker jobb, utfører et tilbudt arbeid, eller møter til omskolering eller etterutdanning

 

Sykelønn:

 

Norge har en av de friskeste befolkningene i verden, de mest sjenerøse sykelønnsordningene, og det høyeste sykefraværet. Sammenhengen mellom de sjenerøse sykelønnsordningene og det høye sykefraværet tyder på at mye av problemet ligger i systemet. Unge Høyre vil begrense mulighetene til å misbruke systemet. Dette gjelder særlig korttidsfraværet, som i stor grad er egenmeldt og har få kontrollmekanismer. I et stabilt velferdssamfunn må økonomisk trygghet over en lengre sykdomsperiode garanteres. Dersom korttidsfraværet skal reduseres, må det koste mer for den enkelte. Etter karensdagene skal staten dekke alle kostnader ved sykefravær. Det bør ikke være mulig å få økonomisk kompensasjon ved sykefravær uten å kunne fremvise legeerklæring.

 

Unge Høyre vil:

  • innføre tre karensdager
  • fjerne sykelønnen ved egenmelding

Read Full Post »

I dag har jeg en kronikk om velferdsstaten, på trykk, i lokalavisen Østlendingen.

Innholdet er i stor grad utdrag fra tidligere blogg-innlegg om velferdsstaten, med noen tillegg og omformuleringer:

Fra Velferdsstat til Velferdssamfunn

(En resolusjon med samme tittel ble forøvrig vedtatt på Unge Høyres landsstyremøte i helgen, og vil bli lagt ut på bloggen etterhvert).

UPDATE: HA trykket også kronikken 23. april, der den har blitt omdøpt til: Oppgjør med velferdsstaten

Read Full Post »

I et intervju med Reason.tv, fremlegger Dan Pallotta solid argumentasjon for hvorfor kapitalisme og markedstankegang må bli akseptert -også i veldedighetssektoren.

 

Jeg anbefaler ALLE som er opptatt av veldedighet, og å finne løsninger for å hjelpe verdens fattige og trengende, om å se denne videoen.

 

(Under filmsnutten følger en oversettelse av Dan Pallottas poenger, samt egne refleksjoner rundt tema).

 

 

 

Vi har to sett med regler, sier Pallotta. En for veldedighet, og en annen for resten av verdensøkonomien, og disse diskriminerer veldedighetssektoren på særlig 5 områder:

 

1)    Lønn.

Vi har en automatisk negativ reaksjon mot folk som tjener store penger på veldedighet, hvilket gjør at veldedighetsorganisasjoner ikke klarer å betale konkurransedyktige lønninger. Videre fører dette til at unge talentfulle mennesker, som kommer ut av business-skoler, går rett inn i profittsektoren, fordi de ikke har råd til de økonomiske kuttene som non-profitt etikken innebærer.

 

2)    Reklame og markedsføring.

Profittsektoren kan bruke penger på reklame inntil siste krone ikke lenger produserer noen inntekt. Derfor oversvømmes vi med reklame for f.eks. botox, ipod’er, osv… men vi vil ikke se at donasjonene våre blir brukt på betalt reklame. Dette gjør at veldedighetsorganisasjoner ikke greier å skape etterspørsel for produktet sitt.

 

3)  Risiko.

Hvis Paramount studios investerer 100 millioner dollar i en film som flopper, så regner vi dette som en del av deres modell, i å lete etter andre prosjekter som blir en stor suksess. Men (og jeg snakker fra personlig erfaring, sier Pallotta) hvis du arrangerer et veldedighetsarrangement til en kostnad av 5 millioner dollar, som ikke produserer en kostnadsretur på minst 75% det første året, så vil du få juridiske problemer. Dette fører til at veldedighetsorganisasjoner er livredde for å prøve ut nye dristige inntektsgenererende ideer, og de greier derfor ikke å tilegne seg den samme læringskurven som profittorganisasjoner greier.

 

4)    Langtidsinvesteringer.

Amazon holdt på i 6 år, før de leverte tilbake noen av investorenes investeringer, fordi de hadde en lengre målsetning om å bygge opp markedsdominans, men hvis vi noen gang forsøkte et veldedighetsprosjekt som ikke leverte penger til de trengende i løpet av 6 år, så ville det ført til ”korsfestelser”.

 

5)    Profitt generelt.

Profittsektoren kan bruke profitt som et incentiv for å tiltrekke seg investorer. Non-profitt organisasjoner kan, ved definisjon, ikke tiltrekke noe annet enn donasjon. Non-profitt organisasjoner gir slik sett profittorganisasjoner monopol på investeringer i et marked med trillioner av dollar.

 

Suksesshistorie

Og Pallotta vet hva han snakker om. Fra 1994 til 2002, ledet ”Pallotta TeamWorks” 64 arrangementer for AIDS og brystkreft. Etter at alle utgifter var betalt, satt de igjen med 299 MILLIONER DOLLAR – til inntekt for disse to tiltakene. Dette er mer penger – samlet inn fortere, for disse tiltakene, enn noen annen begivenhet i verdenshistorien.

 

Mitt syn

Dette er nok et eksempel på fullstendig feilslått moral.

 

Hvorfor skal det ikke være lov å tjene gode penger på å hjelpe andre mennesker?

Gjør det virkelig noe at folk tjener seg styrtrike på veldedighet, hvis resultatet er at de hjelper flere mennesker på den måten?

Er ikke hensikten nettopp å hjelpe folk, eller er det bare metoden som teller?

 

Dette er altruisme på sitt verste!

 

Hvorfor kan vi ikke bruke kapitalismen og markedsmekanismene, som skaper slik enorm velstand ellers, til å gi veldedighetsorganisasjoner muligheten til å skape et marked for å hjelpe mennesker. De fleste mennesker har av natur, en vilje og lyst til å hjelpe andre, av den enkle grunn at det gir oss selv en god følelse. Det er absolutt et stort marked for veldedighet.

 

Non-profitt organisasjoner er små, sammenlignet med staten, mens profitt-organisasjoner er rimelig store sammenlignet med staten. Hvis vi lar såkalte non-profitt organisasjoner spille etter de samme reglene som det øvrige markedet, ville de kunne løst mange av de problemene som i dag må gjøres av det offentlige

 

Det er på tide at vi legger bort den destruktive sosialdemokratiske altruistiske moralen, og sier at det er ikke så farlig hvordan du gir hjelpen, eller om du kun gir hjelp fordi det også er til din egen vinning.

 

Det viktigste er enkelt og greit: – AT FOLK FÅR HJELP, IKKE HVORDAN DE FÅR DEN!

Read Full Post »

Older Posts »