Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai 2009

Det ble en het debatt om eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium under programdebatten i dag.
Jeg holdt et innlegg, der jeg også fikk 2 replikker som jeg svarte på. Jeg har laget et sammendrag av innlegget mitt og svarreplikkene her:

Kjære landsmøte,

Debatten, om hvorvidt eugenisk indikasjon skal være et selvstendig abortkriterium, er alt annet enn enkel.

Den er svært vanskelig fordi problemstillingen berører grunnleggende moralske verdier hos hver og en av oss.

Men nettopp derfor er det så viktig at vi lager et tydelig skille mellom hva som er våre egne moralske verdier og hva vi ønsker å pålegge andre ved lov.

Vi har alle akseptert kvinnens rettigheter til selv å bestemme hvorvidt hun ønsker å få barn eller ikke. Da må vi også akseptere at ulike mennesker, har ulik begrunnelse for dette valget.

Forrige helg var vi vitne til et annet såkalt borgerlig parti, som søkte å tvinge sine egne diskriminerende holdninger ovenfor homofile, på resten av samfunnet.

Skal Høyre nå sitte her i dag, og vedta at vi ønsker en annen diskriminerende lov?
Skal vi gå ut i valget og fortelle kvinner at vi vil nekte dem informasjon om det barnet som ligger i deres egen mage, fordi vi er så forutinntatte at vi tror de vil ta et valg som vi mener er umoralsk?
Det er isåfall så navlebeskuende og så intolerant – at jeg får vondt langt inni hjertet!

Vi skal selvfølgelig sørge for at alle, som får påvist alvorlige lidelser, eller funksjonshemminger, hos barnet sitt, skal få informasjon om det hjelpeapparatet som er tilgjengelig. De skal vite at samfunnet vil gjøre alt for å gi barnet et fullverdig liv, og avlaste foreldrene hvis det er nødvendig.

Dette er også et følsomt tema for mange, fordi det berører personlige og, for mange, familiære erfaringer. Jeg tror det er svært viktig å ha respekt for slike erfaringer og slike eksempler. Men det denne debatten viser er jo nettopp at dette er en individuell problemstilling, med individuelle løsninger for ulike mennesker.

Jeg er også lei de tåpelige og ignorante kommentarene om at programkomiteens innstilling er det riktige konservative standpunktet. Lederen av det konservative partiet i England, David Cameron, mener selv at eugenisk indikasjon skal være et selvstendig abortkriterium, og han er nok mer konservativ enn de fleste her.

Cameron vet også hva han snakker om. Cameron var i dyp sorg da hans sønn, Ivan, gikk bort i februar i i år. Ivan hadde cerebral parese, epilepsi og var fullstendig paralysert i begge armer og ben. Cameron sier om sin sønn at: «I et altfor kort liv, ga han glede til alle dem rundt seg, og i alle dagene av sitt liv var han omringet av sin families kjærlighet.»

Men Cameron er samtidig en STERK motstander av ENHVER restriksjon i den retningen som programkomiteen går inn for her.

Cameron sier selv at:

«Jeg vet hva jeg snakker om, men i ethvert tilfelle vil det være helt feil å stoppe mødre fra å ta denne avgjørelsen selv. Jeg vil ikke putte meg selv i en situasjon, der jeg forteller kvinner at de ikke får lov å ta denne avgjørelsen selv»

Jeg oppfordrer landsmøtet til å innse det David Cameron, og det konservative partiet i England har skjønt; det våre fleste konservative søsterpartier ellers i Europa har skjønt: Det er forskjell på hva som er riktig for meg og min familie og hva som er riktig for andre, OG det vi anser som moralsk riktig gir oss ikke noen rett til å påføre andre de samme moralske holdningene.

Og til slutt:
Det ER – SELVFØLGELIG – et mål, at så få kvinner som overhodet mulig, skal måtte se det som nødvendig å abortere et barn, på grunn av eugeniske indikasjoner. Men dette må vi oppnå fordi kvinnen har tatt et INFORMERT valg, etter EGET BEHOV, og etter EGEN MORALSK OPPFATNING.
– IKKE fordi staten har tatt valget for dem.

Stem derfor FOR dissens 10, på linje 1375

Read Full Post »

Det er i dag over 900.000 mennesker som betaler toppskatt. Hvis Jens får det som han vil, er det vel ikke lenge til et flertall av norske arbeidstakere betaler denne populært kalte riking-skatten.

Debatten, om hvorvidt vi skal fjerne toppskattens trinn 1, var for kort tid siden oppe til diskusjon på Høyres landsmøte. Denne debatten viser dessverre hvordan enkelte sosialdemokratiske oppfatninger og sosialdemokratisk argumentasjon har befestet seg, også i deler av Høyre.

Ja, det er kostbart å fjerne toppskatten. Men hva er det som egentlig skjer? De som argumenterer mot å fjerne toppskattens trinn 1, argumenterer som om disse pengene forsvinner?

NEI, disse pengene forsvinner naturligvis ikke. Disse pengene er fortsatt til stede i markedet. De er der bare i form av private hender og ikke offentlig byråkrati.

Andre klager på at pengene forsvinner fra statsbudsjettet. For det første, da har de overhodet ikke tatt med de dynamiske effektene av å gi skattelettelser. Undersøkelser viser at av 1 krone i skattelette kommer 84 øre tilbake til staten i form av økte skatteinntekter grunnet økt verdiskaping.

Og for det andre? Hvis pengene forsvinner fra statsbudsjettet? HVA GJØR VEL DET? Kjære konservative, er ikke det hele poenget med å STYRKE PRIVAT SEKTOR???!!!

Fjern toppskattens trinn 1 – gjør det nå – og fjern så hele greia så fort som mulig!

Read Full Post »

Hedmark Høyre har vist stor gjennomslagskraft både i forkant av, og under Høyres landsmøte. Alle av Hedmark Høyres innsendte endringsforslag er enten vedtatt eller anbefalt vedtatt. I går vedtok landsmøte tre forslag som Hedmark Høyre sendte inn til redaksjonskomiteen.

Vi har allerede fått gjennomslag for å:

– Forsvare karakterenes plass i skolen, samt innføre karakterer fra 5. trinn, og ikke bare ”på skoler der foreldre og skolen selv ønsker det”. Elever skal ha en rett til å bli vurdert.

– ”Utvikle et system med anonym retting av prøver, som ikke går på bekostning av lærers individuelle tilbakemelding og oppfølging av elevene.” Elever skal vurderes på sine faglige ferdigheter, og ikke på trynefaktor.

Landsmøtet stemte også for Hedmark Høyres forslag om eksamen før russetiden.

Følgende programtekst ble vedtatt:
”Russetiden er en feiring av at 13 års skolegang er over. Høyre mener derfor at eksamen skal være unnagjort før russetiden. Høyre vil innføre en ordning, der russetiden starter den 17. mai, og at alle eksamener skal være unnagjort før dette.”

Høyre vil:
”at eksamensperioden skal være avsluttet før 17. mai, uten at dette går utover antall skoletimer eller pensum”

Unge Høyre er også veldig glad for at et flertall i landsmøtet også gikk inn for «systematisk kartlegging av elevers ferdigheter, og at dette skal være grunnlag for undervisning som er tilpasset elevenes ferdigheter fra 1. trinn».

Tilpasset opplæring skal ikke lenger bare være et fint ord politikere pynter seg med. Tilpasset opplæring må innebære å gi tilrettelagt undervisning etter nivå. Dette tjener alle på. Jeg er kjempeglad for at Høyres landsmøte også har sagt seg enig i dette.

Det er fortsatt et par spennende endringsforslag fra Hedmark som skal opp til votering.

Dette gjelder både forsvarspolitikken og miljø og klimapolitikken. Jeg kommer tilbake med mer om dette senere.

Det er også mange spennende dissenser, og forslag forøvrig som skal opp til votering.

Høyre har allerede vedtatt et svært offensivt stortingsprogram, jeg har aldri vært med på et landsmøte med så offensiv, klar og tydelig politikk som etter dette landsmøtet, og jeg er ikke redd for å kritisere Høyre når jeg synes de mangler ryggrad. Det er imidlertid ikke tilfelle nå. Alt tyder på at Høyre har tatt til seg ønsket om en mer tydelig profil.

Etter dette landsmøtet er det ingen tvil om at det er et tydelig Høyre med ryggrad som går ut i valgkampen – og landsmøte har såvidt begynt. Dette lover godt!

Read Full Post »

Barack Hussein Obama har nylig besøkt Frankrike. Flere i bl.a. Newsweek og The Economist, oppfordrer nå Obama til å gjøre USA mer lik Frankrike og Europa.


 

De oppfordrer altså Obama til å bli mer lik Frankrike; et land med høye skatter, reguleringer, enorme offentlige utgifter, og, ikke akkurat tilfeldig, meget lav økonomisk vekst sammenlignet med USA.

I denne videoen, produsert av Reason.tv og Center for Freedom & Prosperity, argumenterer Veronique de Rugy, som er født, oppvokst og utdannet i Frankrike, og økonom ved Mercatus senteret ved George Mason University i Arlington, Virginia, for at det vil være katastrofe for Obama å omfavne det franske systemet. Det vil kun føre til færre jobber og færre inntekter.

Vi vil alle få det bedre om Obama gjør det stikk motsatte som Frankrike, sier hun.

 

 

Jeg skal trekke frem, og oversette, noen av de Rugys eksempler:

–   De siste 30 årene har amerikansk økonomi hatt en årlig vekst på 2,9%

–   Den franske økonomien har til sammenligning hatt en årlig vekst på 1, 9%

Resultatet av dette er at:

– Amerikanere er mye mer velstående med en per capita (dvs den inntekten hver person ville fått hvis man fordelte den årlige nasjonale inntekten på befolkningen) inntekt på $45.000

– I Frankrike er tallet bare $33.000

– I tillegg er skattene gjennomsnittlig lavere i USA, hvilket betyr at amerikanere beholder mer av sin egen inntekt.

– Fransk arbeidspolitikk gjør det også mye mer kostbart å både ansette og sparke arbeidere. Hvilket medfører at fransk arbeidsledighet alltid har vært betraktelighøyere enn amerikansk, i tillegg til at det franske arbeidsmarkedet er mindre dynamisk enn det amerikanske.

Hovedårsaken til at USA kommer såpass mye bedre ut enn Frankrike, har ingenting med naturressurser, eller bedre naturgitte forhold, å gjøre. Det er simpelthen et resultat av at Frankrike sløser bort for mye av befolkningens penger (Frankrike har offentlige utgifter på 52,4% av BNP, mens de offentlige utgiftene i USA bare står for 37,4% av BNP), gjør det for dyrt for bedrifter å ansette arbeidere og deretter beskatter de som er så heldige å ha en jobb såpass høyt at franskmenn sitter igjen med en samlet inntekt etter skatt, som er betraktelig lavere enn amerikanere.

– Den gjennomsnittlige amerikaner sitter igjen med $27.000 i inntekt etter skatt

– Franskmenn må nøye seg meg $18.000

Amerikanere lever altså i et rikere land, har tilgang på flere tjenester, tjener mer penger og kan kjøpe mer for pengene sine.


Veronique de Rugys beskjed til Obama er ganske klar:

«President Obama, som en som ble født i Paris, har vokst opp i Normandie, og er utdannet ved universitet i Sorbonne er det lett å forstå appellen til fransk kunst, kultur – eller de franske måtene å gjøre tind på, men vær så snill: forstå at det er en ting å besøke Frankrike, og noe helt annet å faktisk bo der».

Med andre ord: NEI Obama, IKKE se til Frankrike – IKKE se til Europa!

Read Full Post »

Jeg kommer mildt sagt litt på etterskudd nå. Det har vært så mye annet som har opptatt meg i det siste, og andre saker jeg har hatt behov for å blogge om. Men så ble det plutselig søndag, litt ekstra tid, og jeg fikk dermed lyst til å avslutte et par poenger i denne ideologiske debatten, som jeg føler at ble hengende litt i løse luften. Så får Onar vurdere om han vil la meg få siste ordet i denne utvekslingen, eller om han også har lyst til å konkludere. (Så skal vi vel ikke se bort i fra at vi kommer ut i en debatt ved en senere anledning). Også håper jeg at ikke alle har glemt debatten allerede, og klarer å henge seg på.

Ideologisk forankring.

Jeg tilhører nok høyresiden i Høyre. Man kan kanskje kalle meg en liberalistisk konservativ, selv om jeg selv omtaler meg som konservativ (fordi jeg vil hevde at det er dette som er ekte konservatisme – men det er en annen debatt). Jeg har derfor hatt glede av denne debatten med Åm, fordi jeg stort sett bare argumenterer med folk som står til venstre for meg politisk, og da inkluderer jeg Frp. (At Frp er det partiet i Norge lengst til Høyre anser jeg for å være en medieskapt illusjon. Frp er for mye mer sentral styring enn Høyre, og for mer offentlige utgifter i mange tilfeller, for å nevne noe – men også dette er en annen debatt).

Det er ikke ofte jeg debatterer velferdsstaten, og må forsvare påskudd om å være sosialist. De ulike karakteristikkene Åm har brukt om meg, har derfor vært gjenstand for mye latter i partisammenheng. Ideen om meg som sosialist er nemlig ganske fjern for de aller fleste, men det gjør ikke debatten noe mindre interessant. På et eller annet tidspunkt må vi nok bare bli enige om å være uenige, men jeg skal avslutte med et par poenger her.

Markedet og media

Når det gjelder Åms reaksjoner på den manglende interessen for DLF i media, kan jeg ikke annet enn å le. Her fortsetter han å bevise hvor ensporet DLF enkelte ganger er. Åm legger ut i det vide og det brede om rettsstatlige prinsipper, og forsøker å trekke noe som, for han, antakelig virker som en logisk sammenligning. Jeg vil derimot ikke kalle det annet enn søkt. DLFs manglende interesse er kun et resultat av det såpass frie samfunnet vi tross alt har.

På den ene siden er Åm tilhenger av markedet, av fri handel og fri kapitalisme, men i det neste øyeblikket innser han ikke at det nettopp er markedet som gjør at DLF er uinteressante i media. Jeg betviler ikke at flesteparten av journalistene i Norge tilhører venstresiden i norsk politikk. Åm og jeg er nok også enige i at pressestøtten er en dårlig ordning, som ikke bidrar til å skape det mangfoldet vi kanskje skulle ønske oss (jeg ønsker meg i hvert fall det) i mediene. Men på tross av dette er jo hovedfokuset til avisene å formidle samfunnsaktuelt stoff, og mer enn noe annet: å selge aviser!

Åm klager over at han gjentatte ganger har forsøkt å få artiklene sine på trykk i Minerva, men at han blir avvist. Argumentet han, på nytt, bruker er selvfølgelig at redaksjonen i Minerva tilhører det samme sosialdemokratiske fascistiske tankesettet som resten av mediene i Norge. Han enser ikke ett øyeblikk at Minerva også må tilpasse seg sitt publikum. For det første drives Minerva stort sett av private sponsorer, som ønsker et mer synlig liberalkonservativt debattforum i Norge. Allerede her faller Åm ganske langt utenfor det tilsiktede foraet.

Han viser da til at Martin Kolberg, som ikke akkurat er noen liberaler, og ei heller noen konservativ, fikk slippe til med en artikkel, og trekker automatisk konklusjonen at dette er et bevis på Minervas ønske om å «kneble ekte liberalister for å få dem inn i ”moderate” (les: lyserosa) Høyre i stedet.» Men også her glemmer han at Minerva faktisk ønsker å selge bladet sitt. Poenget med Minerva er 1) å skape debatt, 2) å bringe liberalkonservative ideer mer frem, og 3) å skape en større interesse for disse ideene. Da burde det ikke være veldig vanskelig å forstå at partisekretæren i Norges største parti er mer interessant, selger mer blader og skaper mer debatt, enn et medlem av et parti med 0,0081% oppslutning i Norge.

Å forsøke å argumentere med at det er voldelig eller fascistisk å ikke slippe til DLF i avisene eller i Minerva er, unnskyld meg, en direkte idiotisk argumentasjon. Hvis DLF ønsker å formidle mer av sine ideer, vil jeg anbefale dem å starte sin egen tidsskrift, og forsøke å markedsføre denne selv – slik som Minerva har gjort. Hvis DLF da virkelig har interessante artikler, og nyheter som vekker interesse hos folk, vil det naturligvis øke både oppmerksomheten og oppslutningen til partiet. Det de driver med nå, derimot, er ganske meningsløs surving.

Den manglende interessen for DLF, er rett og slett, et resultat av markedet (som tross alt styrer en del av samfunnet vårt). DLF har enkelt og greit ikke markedsinteresse, og dette er det ingen andre enn dem selv som har ansvaret for. Alternativet ville jo være at politikerne måtte vedta en lov; en voldelig lov (for å bruke et språk DLF forstår), som sier at alle partier uansett størrelse skal slippe til i media; en lov der et politisk fasciststyre (i tråd med DLFs ordskikk) overstyrer markedsinteressen, redaktørenes frihet, investorers frihet, osv… Denne loven måtte naturligvis også innebære at de som ikke fulgte den- og slapp til DLF i media, ble kastet i fengsel.

Jeg vil tro at Åm ikke er tilhenger av et slikt system, så da får han heller bite i det sure eplet og innse at DLF simpelthen hverken er spesielt interessante for folk flest, eller et stort nok mindretall til å skape de store overskriftene. Hvis han ønsker mer mediaoppmerksomhet har han ett valg: å skape denne interessen selv. Det krever imidlertid litt mer menneskelig forståelse og selvinnsikt enn DLF har utvist så langt.

Rettstat vs sikkerhetsnett

I forrige innlegg påpekte jeg at: «En anarkokapitalist, ville kunne bruke akkurat de samme argumentene mot Åm, som Åm bruker mot meg. En anarkokapitalist vil hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare».

Jeg er glad Åm også innser dette. Han skriver bl.a. at: «Vi åpner altså faktisk for muligheten for at anarkokapitalistene har rett og kan få viljen sin. Jeg er dog meget sikker på at vi liberalister kan bevise i retten hevet over en hver rimelig tvil at rettsstaten er nødvendig for å forhindre borgerkrig og/eller mafiastyre. Høyesterett vil ta en avgjørelse i saken basert på bevisene som fremlegges i saken.»

Her stilte også Arild Holta et viktig spørsmål (som ligger i svarfeltet til Åms forrige artikkel): «Selvfølgelig vil vedkommende hevde det (om anarkokapitalistene), MEN med hvilken empirisk dokumentasjon?» spør han meg. Dette spørsmålet kan også jeg stille Åm. Det er umulig å bevise at en minimalstat er nødvendig. Både Åm og jeg vil hevde at all mulig logikk tilsier at en minimalstat og et voldsmonopol er nødvendig, men vi kan ikke bevise det. Et viktig rettstatsprinsipp er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hvis vi skal følge Åms argumentasjon trenger derfor ikke anarkokapitalistene å bevise noenting, slik Arild Holta etterlyser. Det er alle de andre som har bevisbyrden, og anarkokapitalisme er dermed det eneste riktige, inntil det er utprøvd.

Jeg er imidlertid uenig i denne argumentasjonsrekken. Vi ikke kan ikke påvise at noen eksakt samfunnsform er den eneste rette. Vi kan kun innrette samfunnet vårt på best mulig måte, i tråd med noen rettsprinsipper, som maktfordeling, rettsikkerhet og legalitet, og i tråd med de verdiene vi tror på.

Så mener jeg også at mennesket fra naturens side har noen grunnleggende og ukrenkelige rettigheter som gjelder til enhver tid, og på et hvert sted, men innenfor samhandlingen mellom naturrett og rettstat er det et stort handlingsrom, og jeg vil påstå at både konservatisme og liberalisme er innenfor dette handlingsrommet.

Mennesket har noen ukrenkelige rettigheter som ligger til grunn. Deretter må samfunnet innrette seg på en slik måte at makten fordeles, at folkets rettigheter ivaretas, at folket sikres mot overgrep, og til slutt: at all mulig inngripen i folks liv er i tråd med de gjeldende rettsprinsipper. Spørsmålet blir dermed hva slags prinsipper dette skal være.

Retten til å bo i Norge, jobbe i Norge og forbruke i Norge, og samtidig stille seg fullstendig utenfor alle de aksepterte samfunnsnormene er ingen slik rettighet, selv om noen skulle ønske at det var det. Vi må gjerne argumentere rasjonelt for hva vi mener er moralsk riktig, men å hevde at laissez-faire er den eneste korrekte samfunnsformen etter rettstatsprinsipper er bare feil!

Friborgerskap.

Åm kommer med mange interessante oppklaringer rundt friborgerskap, som gjør det lettere å være for ideen.

Blant de oppklarende elementene er:

at man fortsatt må betale for veier, politi, rettsvesen og andre ytelser som ikke er velferdstilbud og som det ikke er enkelt å separere ut

at friborgerskap ikke kan inngås før man er 18 år

at man må betale tilbake all opptjent gjeld til samfunnet i løpet av de første 18 årene, når man blir friborger.

Blant elementer som fortsatt er problematiske:

hva slags regnestykker har man som tilsier at moms er nok til å betale for politi, forsvar og rettsvesen?

forbruk er individuelt. Det er derfor rettmessig at den andelen som man uansett må betale, gjøres over skatteseddelen, slik at man sikrer at alle friborgere tar den samme økonomiske byrden.

utgiftene til politi, rettsvesen, forsvar, veier, osv varierer ut i fra politiske prioriteringer, krig og uro ellers i verden, osv… mens forbruket ikke nødvendigvis gjør det. Hvordan skal friborgere hele tiden være med å betale for de varierende kostnadene av dette?

Åm skriver at «det er tross alt staten og sosialdemokratiets skyld at det ikke finnes private tilbud siden de i praksis har vært forbudt. I en overgangsperiode er det derfor bare rett og rimelig at friborgere kan benytte seg av offentlige velferdstilbud inntil markedet får på plass private alternativer» er jeg svært tvilende til. Hvis friborgere skal benytte seg av det offentlige velferdstilbudet må de også betale den fulle prisden for det. Ingen sosial skatter = ingen sosiale ytelser. Punktum.

innføring av friborgerskap vil antakelig skape et visst byråkrati. Noen må tross alt kontrollere hvem som er friborgere, skille ut deres forpliktelser fra resten av samfunnet, regne ut hva friborgere skal betale for politi, rettsvesen, forsvar og infrastruktur, osv. Da er det vel rettmessig at friborgerne selv betaler prisen for dette byråkratiet?

Hvorfor friborgerskap?

Jeg er altså ikke overbevist enda, men hvorfor er jeg fortsatt interessert i å se på mulighetene for et slikt system, til tross for alle problemene? Hvorfor er jeg som konservativ stor tilhenger av en slik løsning – i prinsippet?

Jeg ønsker i bunn i grunn at folk skal kunne få leve sitt eget liv, med så liten statlig inngripen som overhodet mulig, så lenge de ikke begrenser andres mulighet til det samme. Jeg mener også at offentlige tilbud i hovedsak må være nettopp et tilbud – i ordets rette betydning. Det innebærer at man også må kunne takke nei til det offentlige tilbudet. Hvis ikke er jo det såkalte tilbudet bare tvang.

Lov å ta dårlige valg?

En annen problemstilling som ofte dukker opp er hvorvidt man skal ha rett til å ta elendige valg. Dette har jeg tenkt utrolig mye på. Skal man la enkeltmennesket velge å gå til grunne. Jeg har vært uenig med meg selv flere ganger når det gjelder akkurat denne problemstillingen. Dette er naturligvis veldig individuelt, og ingen absolutt konklusjon, men jeg har etter mye selvransakelse kommet frem til at svaret på spørsmålet om det skal være lov å gå til grunne, naturligvis må være: JA!

I et fritt samfunn må det være lov å ta elendige valg, så lenge valget ikke går utover noen andre. MEN dersom du er tilregnelig og vet konsekvensene av ditt eget dårlige valg, må du også få lov til å ta dette valget. Det eksempelet som hjalp meg å konkludere, kom frem i et foredrag/samtale med Lars Fr. H. Svendsen (forfatter, filosof, amanuensis ved Universitetet i Bergen, og prosjektleder i tankesmia Civita) under et møte med programkomiteen for programmet «Grenser for Politikk» som skal behandles på neste landsmøte i Unge Høyre i 2010.

Eksempel var omtrent som følger: Hvis et menneske tar med seg en fallskjerm, går opp på en farlig fjellskrent, hopper utenfor og blir liggende på en fjellhylle med brukket ben og ikke klarer å røre seg? Er det da statens oppgave å sende et helikopter for å redde personen, noe som innebærer kanskje hundretusenvis av kroner, og at et annet menneske ikke får hjelp? Eller må man simpelthen la han ligge der, såfremt noen ikke velger å hjelpe til på privat initiativ?

For meg var svaret på det spørsmålet ganske enkelt. Det kan ikke være statens oppgave å bruke ressurser på å hente dette mennesket. Han har tatt et uhyre dårlig valg, han visste farene ved valget han tok, og må ta konsekvensene av det valget han har gjort. Det høres kanskje kynisk ut, men er det like kynisk hvis det å hente personen kanskje innbærer at hun som nettopp ble knivstukket i parken ikke får hjelp?

Hvis det ikke skal være lov å gå til grunne, så må staten nødvendigvis kontrollere enhver handling du gjør. Et slikt samfunn vil være uutholdelig. Alt annet enn en totalitær stat må derfor innebære retten til å gå til grunne. Og i en totalitær stat vil et betraktelig høyere antall mennesker alltid gå til grunne, til tross for sine såkalte rettigheter, enn i noe fritt samfunn. Det er derfor utopisk å se for seg et samfunn der ingen mennesker går til grunne. Frihet til å velge må dermed også innebære friheten til å ta et dårlig valg. Frihet medfører ansvar. Når man bruker friheten sin, må man også ta ansvaret for sine egne handlinger.

Finale

MEN nå kommer vi til forskjellen på meg som konservativ og en liberalist som Åm. Selv om jeg mener at man faktisk må ha rett til å ta et forferdelig dårlig valg, og ta konsekvensene av dette valget, så er det ikke dermed sagt at ALLE dårlige valg skal ende med at staten overlater deg til deg selv, og den hjelpen du evt måtte få av private barmhjertige mennesker. Jeg er, som sagt, tilhenger av et sosialt sikkerhetsnett!

Jeg holder likevel fast på min kritikk av velferdsstaten (selv om Åm prøver å få meg til høres ut som en sosialist, marxist og det ene etter det andre). Velferdsstaten er umoralsk og passiviserende. Den reduserer selvstendige oppegående mennesker til passive mottakere av sosiale stønader. Den tvinger mennesker inn i et avhengighetsforhold til staten, i stedet for å gjøre det den egentlig skal; nemlig hjelpe dem som faller utenfor.

Min kritikk av velferdsstaten ender ikke med en konklusjon som går ut på at den skal avvikles fullstendig. Den ender med et velferdssamfunn som lar folk leve sine egne liv, som lar folk ta ansvar for sine egne handlinger, men som likevel garanterer for en viss trygghet. Og så må det nødvendigvis være slik at hvis du velger å hoppe utenfor en klippe, så er du samtidig inneforstått med at det i verste fall kan innebære at du blir liggende uten tilgang til hjelp, men jeg vil ikke på noen måte ha det slik at hvis du f.eks. velger å satse på å starte en egen bedrift, så skal du være dømt til å gå på suppekjøkken og hospits resten av livet, hvis det slår fullstendig feil, og du taper alle eiendelene dine.

Det er en styrke i et samfunn at folk har trygghet nok til å satse. Ikke så mye trygghet at man syr puter under armene på folk så de blir passive, men så mye at man likevel tør å satse. Jeg ønsker meg et velferdssamfunn der det er lov å prøve og feile både 1, 2, 3 og 4 ganger før man endelig lykkes.

Det er ingen skam å ta sjanser. I et konservativt samfunn er det ikke BARE lov å lykke, det er også lov å prøve og feile.

Read Full Post »

(UPDATE:  medieoppslag i Østlendingen)

(Les også, leder i Unge Høyre, Henrik Asheims svar her)

Jeg satt i går og fulgte med på KrF sitt landsmøte, og det jeg satt jeg igjen med var intet annet enn en direkte pinlig opplevelse. Der satt jeg og så på et parti som kaller seg borgerlig, og samtidig vedtar den ene økningen i offentlige utgifter etter den andre.

Sosialisme

Det begynte med et nesten planøkonomisk forslag om kulturpenger til ungdom (som jeg skrev om i går) – der man indirekte oppfordrer ungdom til å sløse med penger, ikke ta seg jobb, og bare motta penger fra staten.

KrF sin «ungdomssatsing» baserer seg altså på at staten skal ta skattepenger fra hvert enkelt menneske, og så dele de ut igjen til ungdom, som deretter må bruke pengene på den måten KrF synes er best hvis de skal få dem, og så bruke dem opp etter den perioden KrF mener de skal, hvis de vil beholde dem.

Dette er virkelig naiv kontrollstyring på sitt verste!

De øvrige landsmøtevedtakene var ikke vært stort bedre. Så og si alle forslagene innebærer bare en massiv økning av offentlige utgifter.

– De har vedtatt å øke bistanden til 1,4% av BNI, men problematiserer overhodet ikke hvorvidt bistanden faktisk fungerer. Vedtaket er altså intet annet enn meget kostbar symbolpolitikk.

– Videre er det masse snakk om å øke folks livskvaliteten. Det skal de åpenbart gjøre ved å styrke-og innføre en rekke offentlige ordninger. Deres løsninger avdekker en skremmende intuitiv holdning hos et parti som kaller seg borgerlig. For KrF, som liker å markere seg som familiepartiet, har tydeligvis mer tro på offentlige ordninger enn på nettopp familien. Det KrF burde ha diskutert, men som knapt var oppe en eneste gang, er nemlig nødvendigheten av å gi familier større økonomisk handlingsrom. Den beste måten å styrke de små fellesskapene på, er jo nettopp ved å la de små fellesskapene styrke seg selv.

Politikere kan ikke vedta livskvalitet. Livskvalitet er noe som skapes mellom mennesker på eget initiativ i nære private omgivelser. Politikere kan imidlertid legge til rette for at folk skal kunne få mulighet til mer livskvalitet, og det gjør vi jo nettopp ved å la vanlige mennesker få beholde mer av de inntjente verdiene fra sitt eget verdiskapende arbeid, slik at de kan senke skuldrene litt mer, og få tid til å tenke på de nære og kjære tingene, som KrF er så glad i å snakke om. Dette enser de imidlertid ikke. Slagordet: «Livskvalitet i hverdagen» blir dermed rimelig ironisk i mine øyne. KrF fremstår mer og mer som et sosialistisk parti!

Borgerlig samarbeid

KrF fulgte i Venstres fotspor og avslo fullstendig et samarbeid med Frp. Jeg er uenig med Frp i veldig mange saker. Jeg er uenig i mye av den økonomiske politikken deres, og jeg reagerer kraftig på både kulturpolitikken og innvandringspolitikken, for ikke å si den innvandringspolitiske retorikken, som jeg ikke synes er noe annet enn direkte rasistisk.

Jeg innser likevel at man ikke kommer utenom Frp i en ny borgerlig regjering. Det viktigste nå er å få på plass en regjering som fører en annen politikk enn de rødgrønne, og her er det mye det går an å samarbeide om. Vi trenger en regjering som har en annen ideologi; en regjering som vil gi hvert enkelt menneske mer frihet; en regjering som vil gi vanlige folk og familier mer økonomisk handlingsrom, slik at de kan ta de avgjørelsene de selv mener er best for seg selv og sin familie, og ikke bli kontrollstyrt av politikere som tror de vet best hvordan hver enkelt skal styre sitt eget liv. Dette er åpenbart KrF ikke interessert i.

De som ønsker en borgerlig regjering har nå ett valg: Høyre, slik at en denne regjeringen ikke blir dominert av Frp. KrF har fulgt etter Venstre, og ingen av dem er lenger reelle borgerlige alternativer.

Diskriminering

Av alle de idiotiske vedtakene, toppet det seg når debatten om ekteskapsloven kom. KrF skal nemlig gå til valg på å omgjøre den nye ekteskapsloven; en lov som har et overveldende flertall på Stortinget. De går altså til valg på noe så reaksjonært som å fortsette en innbitt kamp mot et regelverk som allerede er vedtatt, og som det overhodet ikke er noen sannsynlighet for at kommer til å bli endret.

Jeg hadde likevel ikke giddet å reagere, dersom KrF bare markerte motstand mot selve loven. Det er som sagt tilnærmet null sannsynlighet for at loven blir reversert, så det standpunktet bryr jeg meg fint lite om. Det er selve debatten jeg reagerer på.

Fra talerstolen på KrFs landsmøte ble ekteskapsloven bl.a. omtalt som «et hån, og en trakassering og latterliggjøring av Guds skaperordning». Partiledelsen valgte å sitte stille å se på. Feigt? Ja, dersom partiledelsen faktisk var uenig i disse uttalelsene ville det vært det, men hvis vi ser på hva Dagfinn Høybråten sa i et intervju til VG tidligere denne uken, så tyder alt på at KrFs ledelse langt på vei er ganske enig. I intervjuet ble Høybråten konfrontert med Nina Karin Monsens forkastelige uttalelser om homofile. Høybråtens eneste svar var: «jeg ville ikke valgt den type ord». Høybråten var altså enig i Monsens uttalelse om at homofile aldri kan bygge en familie, han ville bare sagt det på en annen måte.

Jeg vil selvfølgelig gi all honnør til både Peter Walseth og Knut Arild Hareide som tok avstand fra disse uttalelsene til sine partifeller, men de er likevel unntakene i et landsmøte som har vært oppsiktsvekkende taust i etterkant.

Jeg er egentlig glad for at uttalelsene kom. KrF har endelig blitt avkledd som det homofiendtlige partiet de egentlig er, med dype røtter helt inne i partiledelsen. Partiet som har «livskvalitet i hverdagen» som slagord, er tydeligvis ikke så opptatt av livskvaliteten til homofile. Det går knapt an å bli mer intolerant og navlebeskuende enn dette.

Konklusjon

Alt i alt er min oppsummeringen av KrFs landsmøte en politisk katastrofe for et borgerlig parti, og tap av all respekt og integritet.

Jeg håper nå at Høyre legger sentrumsalternativet dødt en gang for alle. Jeg er helt sikker på at det vil styrke Høyre, men hvis det i verste fall skulle bety at Høyre havner i opposisjon til en mindretallsregjering med f.eks. Arbeiderpartiet etter valget, så er det en nødvendig konsekvens. En slik regjering vil måtte forhandle fra sak til sak, og det vil Høyre være mer tjent med, enn å sitte i regjering med- og måtte forsvare slike uttalelser som KrF fremmer fra sin egen talerstol.

Med slik politikk som KrF nå har vedtatt, vil jeg mye heller være i opposisjon etter valget, enn å sitte i regjering sammen med et slikt kontrollerende byråkratisk homofiendtlig parti. Det er politikken som er det viktigste. Det har Erna gjentatt flere ganger, og dette er ikke politikk som Høyre kan stille seg bak, eller bli identifisert med på noen måte!

Jeg sier herved: Farvel KrF!

Read Full Post »

« Newer Posts