Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2009

Beklager dårlig aktivitet på bloggen de siste dagene. Har vært så opptatt med valgkamp at jeg ikke har funnet tid til å skrive noe av en sånn kvalitet at jeg føler for å putte det på bloggen. Jeg lover at det skal komme noen lengre og gode artikler som kan skape debatt snart.

I mellomtiden kan dere se denne korte videosnutten, som min gode partifelle, William Johnsen, la ut facebook. Jeg synes den var så flott at jeg postet den her:

Milton Friedman var et geni:

Read Full Post »

Onsdag 19. august, kommer det nok et kjedelig gjesp fra SV og Karin Andersen. De rødgrønnes løfter kan snart ikke oppfattes som stort mer enn det. 

 

Pennen har hittil vært SVs «sterkeste» kort både i valgkampen og i regjeringen. Det er ikke måte på hvor mye SV skal få til med et pennestrøk. Kristin Halvorsen har nå store problemer med å svare for seg i fattigdomsdebatten, etter hennes tordentaler i forrige startingsvalgkamp, der hun lovet å fjerne fattigdommen. Det skulle gjøres med et pennestrøk. Det var ikke vanskelig engang, men handlet bare om politisk vilje. Nå prøver hun å unnskylde seg, men jeg skal faktisk la tvilen komme Halvorsen til gode. Jeg tror faktisk at hun i tradisjonell sosialistisk naivitet, ville fjerne fattigdommen. Hun bare fikk det ikke til og gjorde det forøvrig enda verre.

 

Også arbeidsledigheten blandt ungdom kunne løses med pennen. Arbeiderpartiet innførte for mange er siden en ny lovparagraf om en såkalt ungdomsgaranti, der alle ungdom over 20 år, ujobb eller skoleplass, skulle være sikret jobb eller arbeidsmarkedstiltak. Denne er blitt brutt noe sånt som 25.000 ganger – og hva var regjeringens reaksjon? Joda, de fulgte i fjor opp med enda en ny garanti. Gjesp.

 

AUF skulle bruke samme metode for å løse mangelen på lærlingeplasser. Det var bare å ta pennen fatt, og underskrive på en lovfestet rett til lærlingeplass. Ikke overraskende er dette null verdt dersom bedriften ikke vil ansette vedkommende- eller ikke ser det som lønnsomt å ansette lærlinger. Nok et gjesp.

 

Nå er det altså Karin Andersens tur. Hun vil innføre et «nasjonalt lærerløft» som skal garantere én lærer per 15 elever i 1. – 4. trinn, og per 20 elever i 5. – 10. trinn. Dette vil kreve en økning på 3000 lærerårsverk. Når vi vet at regjeringen i løpet av sin periode kun har klart å ansette 8 nye lærere, ja, du hørte riktig; 8 nye lærere på 4 år, så virker også Andersens garanti ganske verdiløs. Andersen og de rødgrønne vil sikkert fortsette å påstå at de har ansatt 4.000 nye lærere. Dette skal jeg avkrefte med en gang. Det er nemlig slik at lærere ikke lever evig – eller nødvendigvis er i samme jobb resten av livet. Dersom det har kommet 4.000 lærere inn i skolen, mens 3992 har pensjonert seg, eller byttet jobb, så er det fortsatt bare summa summarum: 8 nye lærere. Men for SV; et parti som konsekvent er imot kalkulatorer, så skjønner jeg jo at et slikt regnestykke er i overkant komplisert.

 

I likhet med i Kristin Halvorsens tilfelle, så skal jeg også være såpass raus med Andersen, at jeg lar tvilen komme henne til gode. Jeg er sikker på at Karin Andersen faktisk vil gjennomføre et nasjonalt lærerløft, men hennes problem er akkurat det samme som resten av hennes rødgrønne kamerater: hun vil og hun vil, men hun får det ikke til!


Read Full Post »

Det pågår for øyeblikket en debatt mellom Hedmark Arbeiderpartis 4. kandidat; Tone Sønsterud, og undertegnede. Dette er kanskje mest interessant for dere som leser Hedmarks-avisene, men jeg legger likevel ut mitt siste innlegg ut her:

Politisk, ikke personlig, vrakgods!

 

Tone Sønsterud forsøker å innta en fornærmet tone, etter mitt angrep på hennes gjentatte halvautoritære ytringer  i hedmarks-avisene. Aller først så må jeg si at jeg forventer, av en med rimelig realistiske stortingsambisjoner, at man evner å skille angrep på politikk og person. Jeg kjenner ikke Sønsterud personlig. Ut i fra de smilende bildene ved siden av hennes innlegg er jeg sikker på at Sønsterud er en hyggelig person privat. Jeg mener dog at hennes politikk vil være til skade for Norge. Den stiller seg langt til venstre for også mesteparten av Arbeiderpartiets politikk, og jeg tillater meg å kalle politikken hennes, ikke henne selv, for gammelt vrakgods.

 

Sønsterud liker ikke at jeg bruker store ord og tydelig retorikk, men det er det bare å venne seg til. Jeg er nemlig lei en offentlig politisk debatt der de politiske partier i økende grad er redd for å provosere; en debatt der de politiske skillelinjene viskes ut i kjedelig kommunegrå prosa. Jeg tror flere folk ønsker seg politikere som tør å si ja og nei på spørsmål, uten å pakke det inn i innholdsløs retorikk. Jeg tror flere folk ønsker politikere som tør å kalle en spade for en spade, og det er nettopp det jeg akter å fortsette med. Så lenge jeg driver med politikk (jeg er bare 20 år, og har tenkt å holde på mange år til) ønsker jeg å ha såpass respekt for velgerne at jeg forteller dem hva jeg mener. Så får de som er uenige være uenige- og til og med bli provosert, og de som er enige blir forhåpentligvis mer engasjert, samtidig som de usikre lettere kan ta et standpunkt.

 

Men så til selve debatten. For jeg skulle ønske at Sønsterud ville bruke tiden sin på å svare på mine politiske utfordringer, i stede for å klage på den tydelige fremstillingen av dem. Men en tydelig utfordring krever ofte et tydelig svar, og det er kanskje dette Sønsterud vil unngå?

 

Det er Sønsterud selv, som presterte å skrive at: «privatisering = ran». Dette kaller jeg totalitært, for et mer totalitært syn kan man jo knapt finne. Hun mener altså at det er ran når enkeltmennesket får beholde mer av sine egne opptjente penger? Ran fra hvem? Hvem har de stjålet pengene de selv har tjent fra? Jo, fra staten ifølge Sønsterud. 

 

Siden Sønsterud mener å vektlegge seriøs argumentasjon så sterkt, kan jeg ikke annet enn å ta henne på ordet, når hun sier dette; at hun mener at «privatisering = ran». Det betyr jo isåfall nettopp at Sønsterud anser staten som en totalitær makt; det er staten som eier dine penger, og det er kun fordi staten er så «snill» at du får beholde noe du kan bruke selv. Sønsterud må gjerne forfekte slike holdninger, men da får hun tåle at jeg kalder det nettopp det det er: kalde gufs fra en ikke så altfor fjern fortid, totalitære oppgulp og gammelt vrakgods!


Read Full Post »

«Denne høsten og vinteren får tre nye norske filmer premiere – helt uten statlig støtte» skriver Ulrik Eriksen innledningsvis i sin kommentar i ukens utgave av Morgenbladet.

 

Du tror kanskje at dette er innledningen til en positiv kommentar om utviklingen av norsk filmindustri, at resten av artikkelen skal handle om hvor flott det er at kvaliteten på norsk film de siste årene har blitt betraktelig bedre, og at den tiltrekker seg mer privat kapital,- og får mer anerkjennelse internasjonalt. Men neida, ikke i Eriksens tilfelle. Dette er nemlig en problembeskrivelse. Eriksen er bekymret for at norsk film skal bli så bra at den klarer seg uten statlig støtte. Ja, forstå det den som kan. 

 

Fra 90-tallet og utover har statens bidrag til filmindustrien økt ganske betraktelig. Eriksens idealmodell er den såkalte «tilskudd etter markedsvurdering» ordningen. Det er 50/50 ordning der staten spytter inn maksimum halvparten av budsjettet dersom produsentene klarer å stille med resten. De filmene med antatt best besøk per tildelte krone blir prioritert i ordningen.

 

Denne ordningen har antakelig bidratt ganske mye til utviklingen av mye norsk film. Buddy, Villmark, Mors Elling, Uno, Gymnaslærer Pedersen og Fritt Vilt er bare noen eksempler på filmer som har blitt til gjennom stor andel statlig støtte via bl.a. Norsk Filmfond. Nå ser vi imidlertid en annen utvikling. Ettersom norsk filmindustri har vokst de siste årene klarer stadig flere å stå på helt egne ben. De fleste ville jo, logisk nok, sett på dette som en positiv utvikling, men ikke Ulrik Eriksen. 

 

Jeg skal gjengi ett av avsnittene hans:

 

«Og nå har altså Norge fått sine første helprivatfinansierte kinofilmer. For mange filminvestorer er regnestykket enkelt. De mest suksessfulle norske produksjonene de siste årene ville tjent penger også uten offentlige tilskudd. Hvorfor gå den langtekkelige og kompliserte omveien om norsk filminstitutt, når man kan hente inn de nødvendige kronene på egen hånd, uten at byråkrater legger seg opp i verken budsjetter eller kalkyler? For selv om Filminstituttet ikke legger kunstneriske kriterier til grunn for markedsvurderingen, kan søknadsprosessen være både langdryg og kronglete. Og man er langt fra garantert å få penger til slutt»

 

Dess mer jeg prøver å forstå Eriksens tankegang, dess mer river jeg meg i håret. Ethvert menneske med et snev av logikk vil jo, slik jeg kan se det i hvert fall, tenke: Så FLOTT at vi nå har fått helprivatfinansierte filmer som ikke trenger skattepenger, så FLOTT at stadig flere filmer slipper å gå denne lange, byråkratiske og kompliserte omveien om filminstituttet for å realisere sine prosjekter. Men nei, Eriksen ser dette som et problem. Jeg siterer: «De privatfinansierte filmene går glipp av den disiplinerende prosessen som en støttesøknad er»

 

Ikke bare vil Eriksen at staten skal spytte inn mest mulig penger, uansett nytteeffekt, han presterer også å mene at norsk filmindustri har godt av disse kompliserte byråkratiske prosessene.

 

Avslutningsvis skriver Eriksen at:

«Produsenter (…) bør (…) håpe på at de nye privatfinansierte filmene går med dundrende underskudd. Får du suksess kan de nemlig komme til å undergrave den norske støttemodellen. For hvorfor skal egentlig staten gi penger til helkommersielle filmer, når de beviselig klarer seg fint uten»

 

Ulrik Eriksens kommentar er egentlig ikke noe annet enn kulturelitisme på sitt verste. I stede for å glede seg over at norsk film begynner å bli så bra, at private aktører i økende grad ser det som gunstig å investere i norsk film og slik bidra til at norsk filmindustri- og hele markedet rundt – blomstrer både i kvantitet og kvalitet, samtidig som talentfulle norske regissører får brukt sin kreative sans og gjennomført sine drømmeprosjekter, bekymrer Eriksen seg over at byråkrater mister sin makt. Han ville heller sett at privatfinansierte filmer som Død Snø, som har gitt Tommy Wirkola anerkjennelse over hele verden, skulle gått rett i vasken, slik at han kunne fortsatt å bruke skattebetalernes penger på prosjekter underlagt staten og byråkraters klamme hender. Jeg grøsser over at det eksisterer slike holdninger.

 

Poenget med offentlig kulturstøtte, er jo ikke at staten på død og liv skal spytte mest mulig penger inn i kultursektoren. Dersom kultursektoren kunne klart seg helt uten, hadde det jo vært perfekt. Jeg er blant dem som mener det offentlige gjerne kan være med å bidra til å opprettholde det kulturmangfoldet vi har i Norge, men dess mer kultur som klarer seg i markedet uten statlig støtte – dess bedre er det. 

 

Hvorfor skal staten gi penger til helkommersielle filmer, når de beviselig klarer seg fint uten? Svaret er meget enkelt: STATEN BØR IKKE GI NOEN PENGER TIL HELKOMMERSIELLE FILMER SOM KLARER SEG FINT UTEN  – OG BRA ER DET! Staten har ingen egne penger den kan bruke – det eneste staten kan bruke av penger, er penger den har tatt fra borgerne. Dersom borgernes penger ikke trengs, skal de ganske enkelt brukes!


Read Full Post »

Valgkampen er i gang for fullt. Arbeiderpartiet har lansert sitt slagord for valgkampen: «Arbeid for alle er jobb nummer én», men de kunne like godt valgt et annet slagord: «økt skatt for alle er jobb nummer én»

 

Arbeiderpartiet har hatt fokus på alt annet enn arbeidsplassene. Den beste måten å sørge for å få flest mulig mennesker i arbeid er naturligvis å sørge for at det lønner seg å jobbe- og skape arbeidsplasser i dette landet. Regjeringen Stoltenberg har gjort det stikk motsatte. Arbeidstakere med middels inntekt har fått skattene sine økt med den rødgrønne regjeringen, samtidig som Norge er ett av de landene i Europa der det både er dyrest, og tar lengst tid, å starte en ny bedrift. Regjeringens skatte- og avgiftspolitikk dreper private initiativ og innsatsvilje, og setter arbeidsplasser og næringslivet i fare.

 

Ett eksempel på dette er Aass Bryggeri i Drammen. Aass Bryggeri er en gammel ærverdig institusjon i Drammen. Familiebedriften har i 175 år ligget ved elvebredden, brygget øl og- mineralvann, og skapt trygge arbeidsplasser i byen. årsskiftet ble det tre ganger dyrere å arve aksjene i bryggeriet. Etter flere tiår som leder, ønsker snart administrerende direktør Terje Aass å overlate familiebedriften til 5. generasjon Aass, men med dagens avgiftsnivå måtte neste generasjon ha brukt 15 år av sitt liv bare på å betale arveavgiften.

 

«Er dette virkelig Regjeringens måte å skape trygge og solide arbeidsplasser på (…) Vi straffes, både gjennom arveavgiften og formuesskatten, fordi vi har valgt å drive nøkternt og solid. Vi har valgt å bygge opp egenkapitalen for å stå bedre rustet i dårlige tider. Å arve aksjene i en bedrift som vår handler ikke om eiernes private økonomi. Det handler om arbeidsplasser og verdiskaping», sier Aassselv.

 

Dette er bare ett av mange eksempler på hvordan regjeringens politikk rammer både vanlige mennesker i små og mellomstore bedrifter, og viktige familiebedrifter som har skapt trygge lokale arbeidsplasser i en årrekke. Det er ikke de rikeste som rammes av arbeidsgiveravgift, formueskatt, arveavgift, osv… De aller rikeste har mer enn nok penger til å hyre inn de dyreste og beste advokatene, og klarer alltid å finne et smutthull. Aker/Kværner er et meget godt eksempel på hvor maktesløse staten er når de forsøker å overstyre de rikeste i landet.

 

Hvem er det da som rammes:

 

Jo, det er nettopp slike som Terje Aass. Det er familiebedriftene som må ta kapital ut av bedriften fordi de må betale formueskatt – penger som ellers kunne gått til flere arbeidsplasser og verdiskaping.

 

Det er unge voksne som må betale millioner i arveavgift når de arver familiebedriften som deres foreldre har jobbet hardt for, og skattet av hele sitt liv.

 

Hvis Jens Stoltenberg virkelig mener alvor med: «arbeid til alle er jobb nummer én», så burde han i år gi sin stemme til det ene partiet som virkelig evner å skape de arbeidsplassene som er nødvendig for at alle skal kunne ha mulighet til å få en jobb: nemlig Høyre. Forrige gang Høyre var i regjering, snudde vi økonomiske nedgangstider til oppgangstider, og skapte titusener av nye arbeidsplasser. Det gjorde vi ved å la private initiativ få blomstre, og ved å senke skattene slik at det lønner seg å jobbe- og skape arbeidsplasser. Det ønsker vi å gjøre igjen.

 

En stemme til Høyre er en stemme til mer verdiskaping og flere arbeidsplasser.


Read Full Post »

Stortingskandidat for Arbeiderpartiet i Hedmark, Tone Sønsterud, har de siste ukene spydd ut det ene innlegget etter det andre (jeg får dessverre ikke linket til innleggene hennes som har vært på trykk i HA, Østlendingen og Glåmdalen – siden de har dårlige søkesider, og fortsatt opererer med at du må betale for mye av innholdet i avisene på nett) med totalitert innhold. Det er skremmende at slike holdninger antakelig vil finne sted på Stortinget de neste fire årene.

I følgende innlegg som er sendt til Hedmarks lokalaviser, mener jeg det er på tide å spørre Sønsterud om hun har forstått hvorfor kommunismen ikke fungerte. 

Skjønner du hvorfor kommunismen ikke fungerte?

 

Det er på tide å stille stortingskandidat for Arbeiderpartiet, Tone Sønsterud følgende spørsmål: «Har du i det hele tatt forstått hvorfor kommunismen ikke fungerte?»

 

 I sitt siste innlegg presierer Sønsterud nemlig å si at det er å «flytte beslutninger fra demokratiske organer til lukkede styrerom» når enkeltmennesket får bestemme skole, sykehus eller eldrebolig selv, samtidig som det offentlige betaler. Hun mener altså at det er udemokratisk hvis noen velger noe annet enn det Sønsterud selv mener de skal velge. Det er nettopp slik tankegang som gjorde at Sovjetunionen råtnet innenfra. Staten kan ikke ta bedre valg på vegne av hele befolkningen, enn det den enkelte klarer selv. 

 

Denne destruktive tankegangen stopper heller ikke her. I mange uker nå har Sønsterud kommet med det ene oppgulpet etter det andre. Blant hennes andre kampsakene finner vi f.eks.: at arbeidsdagen skal reduseres til 6-timer, et nei til midlertidige ansettelser, et nei til søndagsåpne butikker, osv… Det er altså ikke måte på hva Sønsterud vil kontrollere. Nå midt i finanskrisen skal hun få folk til å jobbe enda mindre. Hun vil nekte arbeidsgivere friheten og muligheten til midlertidige ansettelser- som blant annet gir mange unge en sjanse i arbeidslivet. De som driver en butikk skal ikke få bestemme selv hvor lenge den vil være åpen. Og nå vil Sønsterud også nekte folk å velge skole, sykehus og eldrebolig selv. 

 

Sønsterud fremstår som et kaldt gufs fra en ikke så altfor fjern tid. I november i år, er det 20 år siden muren falt. De fleste av oss kommer til å feire denne dagen som en gledens dag. En dag da millioner av mennesker ble frigjort fra en absolutt stats tyranni og undertrykkelse. Det virker derimot som om Sønsterud heller drømmer seg tilbake til mer totalitære tider.

 

Staten har et ansvar i å skaffe tjenester på best mulig måte, men staten behøver ikke være tilbyder alene. Privatisering er jo nettopp når den enkelte er nødt til å betale hele summen av egen lomme, og det er nettopp dette som er realiteten med de rødgrønnes politikk. Alle SKAL gå på den offentlige skolen som staten har valgt for deg – de som vil ha noe annet må betale dette selv. Alle SKAL bruke de offentlige helsetjenestene – de som vil ha noe annet må betale dette selv. Det er denne politikken som har ført til at stadig flere mister tiltroen til det offentlige helsevesenet, og kjøper seg private sykeforsikringer i stedet. Bare det siste året har over 70% flere kjøpt private sykeforsikringer. Til og med vår tidligere helseminister, Sylvia Brustad, hadde så dårlig tillit til det offentlige systemet hun selv forvaltet at hun måtte ty til private tilbud (volvat). Det er altså de rødgrønne som skaper en negativ privatisering. Høyre vil i stede la private og offentlige tilbud konkurrere om kvalitet og pris, samtidig som staten garanterer for det økonomiske. DET er en positiv måte å få private kvalitetstilbud til å florere, samtidig som vanlige folk får velge mellom gode tilbud.

 

Tone Sønsterud representerer det verste i Arbeiderpartiet. Holdningene hennes minner meg om AP for bare noen tiår siden, da de kjempet innbitt mot nærradio, ville forby farge-tv og nekte folk å handle på butikken etter klokken fem. Sønsterud representerer den gammeldagse, bakstreverske delen av partiet som jeg, tross alt, trodde man hadde forsøkt å kvitte seg med. Slikt vrakgods har vi ikke bruk for på Stortinget i det 21. århundre.


Read Full Post »

I min forrige bloggpost, der jeg kom med en aldri så liten hyllest til Margaret Thatcher- og la ut et lengre intervju med henne fra kanalen BBC i 1987, etterlyste «Sentrumskonservativ» EU-kritikk fra Høyre. Både Margeret Thatcher i sin politiske karriere, og det konservative partiet i England i dag; Høyres søsterparti i Storbrittania, er som kjent meget sterke EU-kritikere.

Denne utfordringen tar jeg gjerne, og det vil ikke være første gang jeg uttaler kritisk om EU. Tidlig i juni i år deltok jeg i en debatt arrangert av Europeisk Ungdom, som representant fra Unge Høyre (i linken står det Camilla Strandskog, men det stemmer altså ikke). Jeg trodde jeg hadde gjengitt denne debatten på bloggen min tidligere, men det viser seg at jeg må ha glemt det – så da benytter jeg muligheten nå, siden jeg ble utfordret på nettopp dette. De som var til stede på denne debatten vet at jeg antakelig markerte meg som en av de mest EU-kritiske, til tross for at jeg kommer fra det eneste partiet i Norge som har et klart JA-standpunkt.

Jeg vil legge til at jeg håper Europeisk Ungdom arrangerer flere slike debatter fremover, noe jeg gjerne deltar på. Jeg har stor tro på en slik måte å diskutere EU. Skal vi sette EU på dagsorden, så kan vi ikke bare diskutere EU-medlemskap eller ikke EU-medlemskap. Da må vi også diskutere, og ta stilling til det som foregår i Europaparlamentet.

Bare så det ikke er noen tvil; jeg er også sterk tilhenger av EU-medlemskap. Temaet for denne debatten var nemlig: «Hva ville jeg gjort i Europaparlamentet?». Dette åpnet for en annen vinkling på debatten. Når «Sentrumskonservativ» etterlyser mer EU-kritikk fra Høyre må han huske at debatten om medlemskap og debatten om det som skjer i Europaparlamentet er 2 ulike debatter.

Jeg ønsker at Norge skal være med i den demokratiske arenaen, men det betyr ikke at jeg er enig i den politikken som foregår der. Problemet med den norske EU-debatten er at det nesten alltid er EU-motstandere som argumenter mot alt EU gjør, og EU-tilhengere som argumenterer for alt EU gjør. Dette er en veldig fordummende debatt. EU består ikke av én ideologi. En slik debatt blir omtrent som om vi skulle debattert om vi var for eller mot Stortinget i Norge. Vi trenger mer debatt i Norge, om hva slags EU vi vil ha, og hva slags Europa vi vil ha.

Grenser for politikk.

De tre viktigste ordene for meg i politikken er: grenser for politikk, og jeg blir rimelig skremt over et EU som ofte ser ut som det ikke har noen grenser for hva som skal være politikk. Hvis Norge var medlem av EU, og jeg eller mitt parti var i EU-parlamentet, ville jeg helt klart hatt det som min fremste kampsak at EU skal få mindre makt. Mer makt skal overlates til hvert enkelt land, og mest av alt til hvert enkelt menneske.

Jeg mener generelt at politikere skal bestemme mindre over folks liv, og er derfor også skeptisk til mye av utviklingen i EU. Lisboa traktaten er, etter mitt syn, et eksempel på et EU som beveger seg i helt feil retning. Enhver utvikling som lener mot et EU, som blir mer og mer som en føderalstat, med felles grunnlov, osv… er jeg en sterk motstander av.

 

Det er en del EU-føderalister, som tror man kan se bort ifra de enorme kulturelle forskjellene i Europa, og skape et slags Europas forente stater. Men det tror jeg vil være direkte destruktivt. Jeg ønsker meg et EU som går mer tilbake til den opprinnelige ideen. Uavhengige nasjonalstater som samarbeider om flytting av varer, tjenester og mennesker. EU trenger ingen ny grunnlov, og Europa trenger ingen forent stemme i enhver sak. Men vi TRENGER et EU som består av 27 uavhengige nasjonalstater, med sin egen kultur, identitet, arv og nasjonale interesser, som samarbeider i en del forpliktende områder – der vi er helt avhengige av å ha en felles europeisk politikk.

På svært mange områder deler jeg nettopp det konservative partiet i England/Toryenes syn på EU. Jeg er bl.a. stor tilhenger av Daniel Hannan, særlig når det kommer til økonomisk politikk. Jeg er imidlertid ikke like skeptisk som Hannan til EU som prosjekt – men til mye av utviklingen som skjer i EU. Her er det nok en vesensforskjell på Høyrefolk og mange Toryer.

Kulturell identitet

Det er krefter i EU som forsøker å tvinge medlemslandene sine til en slags felles Europeisk identitet, men denne identiteten eksisterer ikke. Europas identitet er nettopp de kulturelle forskjellene i de ulike nasjonalstatene. Et forsøk på å lage et Europas Forente Stater, med en felles kulturell identitet tror jeg vil være starten på en oppløsning av EU, og i motsetning til mange andre EU-skeptikere, så synes jeg det vil være utrolig synd – fordi jeg egentlig er stor tilhenger av den opprinnelige ideen om EU.

Vi bør ikke konsentrere mer makt i hendene på en sentralisert elite i Europa-parlamentet – som krever at nasjonalstater skal gi opp mer av sin makt for å tjene «Europas» felles interesser. Et slikt prosjekt tror jeg vil bryte sammen.

Den politikken man ønsker, endrer seg ikke plutselig fordi man sitter i Europaparlamentet. Som konservativ bryter mye av politikken i EU, veldig grunnleggencde med det jeg tror på.

Jeg er for en mindre stat, friere handel også utenfor Europas grenser, mindre makt til politikere, mindre byråkrati, mot proteksjonisme, osv…

Hvis jeg var i Europaparlamentet ville jeg bl.a.:

  • Kjempet for et EU som åpner handelsgrensene sine for land, også utenfor EU. Proteksjonisme er destruktivt uansett,
  • Tatt et oppgjør med de vanvittige landbrukssubsidien e i EU.
  • Kjempet mot datalagringsdirektivet
  • Kjempet for et EU som konsentrerer seg mer rundt noen få grunnleggende områder der vi trenger en mer felles europeisk politikk, og jeg ville kjempet innbitt mot et EU som i stadig større grad begynner å utvikle politikk på alle mulige felt.
  • Kjempet mot de løsningene som EU tar initiativ til når det gjelder finanskrisen. Der den ene ministeren etter den andre sitter, og nærmest overbyr hverandre, i hvem som vil kaste mest mulig penger inn i en feilet økonomi.
  • Jeg ville også kjempet mot Lisboa-traktaten, og for at traktaten burde komme opp til folkeavstemning i hvert eneste medlemsland.

Lisboa traktaten

Lisboa traktaten inneholder egentlig alle elemenetene i en grunnlov. Dersom traktaten ratifiseres i medlemslandene er dette noen av konsekvensene:

  • Rådet skal ha en permanent president, i stedet for ordningen nå, da dette går på rundgang i 6 mnd om gangen
  • EU får én ansvarlig  person for utenrikspolitikken
  • Kvalifisert flertall vil erstatte enstemmighet på en rekke områder i Rådet
  • Muligheten for å ta veto blir fjernet på en rekke områder.

 De fleste Europeiske ledere enes om at Lisboa traktaten inneholder det grunnleggende innholdet i en grunnlov. Lisboa traktaten som da altså både åpner for en president, en egen utenriksminister, og felles europeisk utenrikspolitikk, gir signaler som tenderer mot en slags ny supermakt.

Etter mitt syn vil Lisboa-traktaten undermindere mye av nasjonalstatenes suverenitet, fordi du flytter politiske bestemmelser lenger bort fra befolkningen i hvert land.

Måten Lisboa traktaten har blitt fremarbeidet viser også en del demokratiske problemer. Irland er det eneste landet der det holdes folkeavstemning om traktaten. Av 27 medlemsland, er det altså bare i Irland at folket skal få si sitt om en traktat som vil bety såpass store endringer for hele den europeiske befolkningen. Antakelig har avstemningene om grunnloven, som ble nedstemt i flere land gjort at den politiske eliten ikke ønsker en ny avstemning om Lisboa-traktaten. Meningsmålinger viser at det er flertall mot traktaten i en rekke EU-stater, og det vil bli svært vanskelig å få gjennomslag for den. Men det er ingen unnskyldning for ikke å ha en avstemning. Demokrati tar tid. Når en så viktig traktat ikke kommer opp til folkeavstemning i Europa engang, så synes jeg det er fundamentalt udemokratisk.

 Det er også andre problemer med Lisboa traktaten. En felles Europeisk utenrikspolitikk vil kunne være en trussel mot NATO samarbeidet og gjøre det vanskeligere for hvert enkelt medlemsland å bestemme i hvilke saker de ønsker å stå ved siden av USA, oi mange tilfeller vil et konservativt parti stå mye nærmere USA enn EU.

Parlamentet eller ministerrådet:

I motsetning til mange både EU-kritikere og EU-tilhengere ønsker jeg mindre makt til Europaparlamentet og mer makt til Ministerrådet. I første omgang virker kanskje dette rart. Parlamentet er jo det folkevalgte organet, og i et mer begrenset EU, ville også jeg vært for mer makt til parlamentet, men i et EU som ikke ser grenser for politikk – så mener jeg at det er nødvendig å beholde mer nasjonal suverenitet.

Problemet med å overføre stadig mer makt til EU-parlamentet – er at de ikke står til ansvar for befolkningen sin på samme måte som ministrene fra hvert enkelt land. Dette kan vi også se på prosentandelen som stemmer ved EU-valg. Den har bare fortsatt å stupe ved hvert valg – og det er konsekvensen hvis politikken flyttes for langt unna folks virkelighet.

EU har også en rekke økonomiske ordninger, som aldri ville blitt tolerert dersom de gjaldt for de nasjonale parlamentene. Du kan faktisk tjene en liten formue bare ved å reise billig som EU-parlamentariker. Hver gang en EU-parlamentariker reiser noe sted, får han nemlig betalt som om han reiste med 1. klasse. Flyr du fra Brüssel til Hong Kong på økonomiklasse, får du altså utbetalt det samme som det ville kostet å fly på 1. klasse. Et slikt system ville raskt blitt forkastet i de nasjonale parlamentene, men når politikerne ikke kan holdes til ansvar ovenfor befolkningen på samme måte som politikerne i de nasjonale parlamentene, får slike ordninger lov til å passere i stillhet.

Til slutt

Dette har vært et MEGET kritisk innlegg, slik jeg lovet innledningsvis, men det er utrolig viktig at det også kommer EU-kritikk fra høyresiden i norsk politikk. Det er ikke ofte at Høyrepolitikere får muligheten til å ta denne debatten. Mange har kanskje også glemt å være kritiske til EU, fordi vi aldri debatterer det som skjer i EU.

MEN – nok en gang: Selv om jeg er kritisk til politikken som foregår i EU-parlamentet, på samme måte som jeg er kritisk til politikken som foregår på Stortinget nå, er jeg stor tilhenger av medlemskap.

For det ER en rekke områder der det er nødvendig med en mer felles Europeisk politikk, og ikke minst forpliktende tiltak – der vi trenger EU som et overnasjonalt organ.

I tillegg til: handel, arbeidsinnvandring og migrasjon, så gjelder dette f.eks:

  • kampen mot internasjonal kriminalitet
  • sikkerhetspolitikk – en mer felles europeisk migrasjonspolitikk forutsetter også at man samarbeider om en del sikkerhetstiltak
  • utvikling av ny teknologi og fornybare energikilder
  • forbrukerrettigheter
  • fattigdomdsbekjempelse – hvis hele Europa åpnet grensene sine for den fattige verden, så hadde det helt klart hatt stor betydning

I det hele tatt ønsker jeg meg et mer samlet EU, på noen nedfelte begrensede områder.

Et nasjonalstatenes EU som samarbeider om felles politikk, på noen områder der vi trenger et samlet Europa. For på samme måte som: grenser for politikk, er det viktigste for meg i norsk politikk, er det også det samme i EU. Det innebærer at jeg mener at EU som Union skal få mindre makt, og mer makt på noen nedfelte områder – og aller viktigst: at først nasjonalstatene, deretter lokaldemokratiet i hvert land, og deretter enkeltmennesket skal få MER makt. Mye mer makt.

Konklusjon:

I det hele tatt, enten det er snakk om Norge eller EU, så ønsker jeg å la markedet løse de tingene som politikere ikke evner. Jeg ønsker å ta mer makt vekk fra politikere, og overlate mer makt til hver enkelt person. Det gjelder også innenfor EU. Men Norge MÅ være med i det demokratiske organet for å kunne påvirke Europas politikk. Norge er avhengig av det felles europeiske markedet, og EUs politikk har direkte innvirkning på norske forhold.

Vi TRENGER EU, men vi trenger et mer slagkraftig EU på begrensede områder – ikke et EU som lager direktiver for hullene på saltbøssen. La EU-kritikken bli hørt i Europaparlamentet – den blir ikke hørt rundt omkring på stands i Norge.

NEI til en ny føderalstat

NEI til veldig mye av politikken i EU

JA TIL EU!

Read Full Post »

Older Posts »