Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2009

Her kommer nok en ideologisk post. Dette temaet blir aldri gammelt, og debatten blir antakelig aldri ferdig. Jeg har skrevet litt om dette før, men tenkte jeg skulle komme med noen nye refleksjoner. Konservative, mer enn folk med annen ideologisk tilhørighet, har som regel et behov for å sette en annen betegnelse bak ordet konservativ for å markere sitt ideologiske ståsted. Vi har f.eks.: verdikonservativ, liberalkonservativ, osv… Selv har jeg aldri vært spesielt fan av dette. Jeg har aldri likt ordet liberalkonservativ spesielt godt som en selvstendig betegnelse. Jeg mener dog at det er noe annet å si at man er en liberal konservativ, dvs at du tilhører en liberal fløy innen konservativ tankegang, men det er altså ikke det samme som å bruke liberalkonservativ som et helhetlig selvstendig begrep.

 

Jeg diskuterte bl.a. dette med Henrik Syse, da han holdt foredrag for Civita-akademiet sist helg. (Det var forøvrig, som alltid, et glimrende foredrag.) Syse hører imidlertid til blant dem som liker ordet liberalkonservativ. Jeg har derimot ikke veldig stor sans for dette ordet, og jeg skal si litt om hvorfor i denne posten.

 

Egentlig har jeg forståelse for at mange velger å bruke dette ordet – fordi konservativ i mange tilfeller har en negativ ladning; gammeldags, reaksjonær, osv… men dette er jo ikke konservatisme i det hele tatt. Sterk reaksjonisme er selve oppskriften på folkeopprør – det stikk motsatte av hva konservatisme handler om. Syse mente at det ga mening å bruke ordet liberalkonservativ, fordi man for å gi ordet konservativ en mening, også må si hva man er konservativ på vegne av. 

 

At det gir mening å bruke ordet liberalkonservativ er jeg forsåvidt enig i, men jeg er ikke enig i at man må si hva man er konservativ på vegne av, for at det å være konservativ i ideologisk forstand skal ha noen betydning. Med en slik definisjon av det å være konservativ underminerer man, etter mitt syn, hele konservatismen. Hvis det å være konservativ kun gir mening når du er konservativ på vegne av noe – så reduseres hele konservatismen til kun å være et adjektiv som betyr noe sånt som bakstreversk, eller i beste fall tilbakeholden. Jeg mener tvert imot at det gir mening å kalle seg bare konservativ og at flere burde gjøre dette.

 

Grenser for politikk,- og enkeltmenneskets frihet, er prinsipper som ligger helt grunnleggende i konservatismen. Konservatismen har ikke noe idealsamfunn. Konservative aksepterer at vi ikke vet hvordan morgendagens samfunn kommer til å se ut, ei heller vet vi helt sikkert hvordan morgendagens samfunn burde være. Men det vi vet er at mennesker er forskjellige, med ulike talenter og ulike behov. Vi tror ikke at noe menneske har den endelige fasiten for hvordan samfunnet burde se ut – og nettopp derfor er sterk konsentrasjon av makt så farlig. 

 

Det er dette som er selve kjernen i det å være konservativ. Konservatismen sier ikke noe om hva slags samfunn vi skal ha, men den gir klare føringer for hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for hvilken retning samfunnet skal bevege seg i. Vår manglende kunnskap om hvordan samfunnet burde være, eller kommer til å bli, gjør jo nettopp at grenser for politikk og mer frihet til enkeltmennesket blir grunnleggende konservative ideer – ja, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det en forutsetning for at noe skal kunne kalles konservativt i ideologisk forstand – fordi dette er en betingelse for det mangfoldet som er nødvendig for at vi ikke skal få slike brå forandringer som skaper opprør og kaos, og for at vi skal forandre samfunnet gradvis til det bedre.

 

Det gir mening å kalle seg konservativ, og for en visjonær, forandringsorientert og frihetselskende person er dette en betegnelse man burde omfavne, snarere enn å sky.


Advertisements

Read Full Post »

Denne bloggposten har antakelig en ganske begrenset målgruppe, men jeg ønsker å dele noen tanker med dere som orker å lese alt sammen. Samtidig som jeg har reist rundt på skoler i Hedmark og snakket om skjenketider, nynorsk og eksamen før russetiden, har jeg brukt mye tid på å fundere over livets store spørsmål. En av problemstillingene jeg har reflektert mye rundt, er den om muligheten for en objektiv moral. Jeg skal ikke kalle dette et veldig aktuelt spørsmål, men det er dog et meget interessant spørsmål som danner grunnlaget for hvordan vi tenker om verden rundt oss, og hvordan vi innretter samfunnet vi lever i.

 

1) Kan det finnes noen objektiv moral?

         2) Er det mulig for noe menneske å påvise, eller bevise, et objektivt moralsyn?

 

Jeg tror de fleste mennesker skulle ønske at de kunne påvise en eller annen form for objektiv moral. Et objektivt moralsk utgangspunkt gjør det så mye lettere å takle verdens tidvis absurde tilværelse. En objektiv moral gir en trygg grunn å stå på, og samme hvor mye tankene driver ut i kaos og uorden, kan man falle tilbake på det samme unektelige utgangspunktet. 

 

Religion

De fleste søker til religionen for en slik objektiv moral. Religion forteller oss gjerne hvordan vi aller helst skal leve, og hvilke moralske prinsipper som bør ligge til grunn for hvordan vi lever livene våre. Hvis vi gjør noe umoralsk tillater også religion at vi fjerner hele eller deler av den byrden det er å ta ansvar for for våre egne handlinger. I stedet kan vi løfte byrden av våre skuldre og legge den i hendene på en allvitende, moralsk ren og fullkommen dommer som gir oss tilgivelse og lar oss starte på nytt med blanke ark. Det er ikke vanskelig å forstå at det er lett å bli tiltrukket av et slikt syn, men er det mulig å argumentere rasjonelt for- og påvise en slik objektiv moral?

 

En objektiv moral forutsetter en dommer eller et helt fullstendig og allmenngyldig utgangspunkt; et utgangspunkt som gjelder for alle og alt hele tiden. Jeg skal ikke påstå at noen slik dommer, eller et slikt utgangspunkt, ikke kan eksistere, men hvordan er det mulig å påvise det? 

 

Moralsk autoritet?

La oss først reflektere litt rundt påstanden om en dommer. For de fleste er en slik dommer Gud, eller en form for Gud. Gud er allmektig og en moralsk fullkommen autoritet. 

 

Kan en slik moralsk autoritet eksistere? 

Rent hypotetisk kan den det. Jeg kan like lite benekte en moralsk auoritets eksistens, som noen kan påvise den. Men selv om en slik Gud eller autoritet kan eksistere, vil den alltid være umulig å påvise. Selv om guden kom ned fra himmelen – eller sitt åndelige univers – og viste seg for en gruppe mennesker slik at alle kunne se at den eksisterte, ville det være umulig å påvise at den var noe annet enn annerledes eller i beste fall i besittelse av overnaturlige evner. For hvordan er det mulig å påvise moralsk fullkommenhet eller allvitenhet, uten selv å være moralsk fullkommen eller allvitende? For å bevise en slik autoritet er man avhengig av et uavhengig organ som kan vurdere hvorvidt den er beviselig korrekt eller ikke. Dette forutsetter da nettopp at det uavhengige organet selv er allvitende, hvilket bringer det hele tilbake til utgangspunktet, fordi dette uavhengige organets autoritet da vil være like umulig å påvise som gudens. 

 

Gud er den vanligste måten å forsøke å påvise en objektiv moralsk standard. Også klassiske liberalistiske tenkere brukte Gud som utgangspunkt. John Locke, som er ganske vidt betraktet som en av de mest innflytelsesrike opplysningstenkerne og en av de aller viktigste bidragsytere til liberalismen, brukte Gud som utgangspunkt for sin naturretstenkning.

 

«Any single man must judge for himself whether circumstances warrant obedience or resistance to the commands of the civil magistrate; we are all qualified, entitled, and morally obliged to evaluate the conduct of our rulers. This political judgment, moreover, is not simply or primarily a right, but like self-preservation, a duty to God. As such it is a judgment that men cannot part with according to the God of Nature. It is the first and foremost of our inalienable rights without which we can preserve no other.»

 

«God, who hath given the world to men in common, hath also given them reason to make use of it to the best of their advantage of life and convenience. The earth and all that is therein is given to men for the support and comfort of their being. […] and nobody has originally a private dominion exclusive of the rest of mankind in any of them, as they are thus in their natural state.»

 

Gud er altså utgangspunktet for våre naturgitte rettighetter. Det er Gud som er moralsk rettesnor. Vi er alle skapt likeverdige ovenfor Gud. Det er ingen som eier mennesket, annet enn Gud. Derfor er det ikke noe menneske som er mer verdt enn et annet. Det er også kun Gud som er menneskets naturgitte overhode. Alle mennesker har en rett til å søke sine egne individuelle interesser, og står ikke til øyeblikkelig ansvar ovenfor noen annen naturgitt autoritet enn Gud.

 

Lockes ideer om våre naturgitte rettigheter inspirerte sterkt til den amerikanske uavhengighetserklæringen, som var og fortsatt er banebrytende i sin aksept av hvert enkelt menneskes udiskutable rett til sitt eget liv, til frihet og til sin søken etter lykke.

 

“We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness».

 

I mer moderne politisk filosofi har liberalistisk eller libertariansk tenkning stort sett skilt seg fra religion. Også konservatismen er nå helt sekulær i sin politiske frihetsargumentasjon, selv om det kristne kulturgrunnlaget står sterkt i konservative partier. De fleste partier og organisasjoner har imidlertid ikke erstattet Gud i sitt idéhistoriske grunnlag, med et forsøk på å søke etter et annet objektivt grunnlag for sin politiske ideologi. De fleste ser fullstendig bort i fra denne problemstillingen, og erkjenner bare at mennesket har noen naturgitte rettigheter. 

 

Ikke at det er nødvendig å søke til et objektivt moralsk utgangspunkt for å forsvare enkeltmenneskets frihet og rettigheter. Det er fullt mulig å argumentere utilitaristisk for enkeltmenneskets frihet, og for hvorfor enkeltmennesket burde ha noen ukrenkelige rettigheter, dersom konsekvensen av dette fører til den optimale mengden lykke for flest mulig mennesker. Dette baserer seg på en konsekvensanalyse, men hva hvis konsekvensen var en annen? Hva hvis den mest optimale mengden lykke gjorde at man måtte krenke rettighetene til en begrenset mengde uskyldige borgere? Ifølge handlings-utilitarisme vil dette kunne forsvares, men det betyr isåfall at det kun er konsekvensen som til en enhver tid avgjør hvilke rettigheter man har. Dette bryter grunnleggende med alle ideologier som har enkeltmennesket og dets rettigheter i sentrum. Selve kjernen i konservative og liberale ideologier er at enkeltmennesket har noen rettigheter som gjelder uansett. Enkeltmennesket er altså i besittelse av noen rettigheter. Spørsmålet er dermed fortsatt: hvor kommer disse rettighetene fra?

 

Objektiv erkjennelse

 Det neste spørsmålet vi da må stille er: Kan en objektiv moral eksistere uten en moralsk autoritet? De fleste filosofer vil nok hevde at en objektiv moral forutsetter en dommer, men en del tenkere innen den liberalistiske og libertarianske idétradisjonen hevder at en slik objektiv moral kan finnes ved menneskelig erkjennelse. Den mest kjente tilhengeren av et objektivt moralsyn er Ayn Rand; grunnleggeren av objektivismen.

 

Objektivismen kan kort oppsummeres slik:

 

Metafysikk: objektiv virkelighet. Virkeligheten eksisterer uavhengig av noens bevissthet og er primær. 

Epistemologi: Fornuften. Sansene våre gir oss pålitelig informasjon. Mennesket kan bruke sin fornuft til å avgjøre hva som er rett og galt. Fornuften er eneste vei til abstrakt kunnskap.

Etikk: rasjonell egoisme. Mennesket er et mål i seg selv. Meningen med livet er ikke å tjene noe annet opphøyd mål, men i leve i tråd med det som på lang sikt tjener dine egne interesser.

Politikk: laissez-faire kapitalisme. Mennesket må leve i et fritt samfunn, der det kan handle i tråd med sin tenkning, uten at staten initierer tvang. Statens eneste oppgave er å beskytte individer mot andre som forsøker å utøve tvang.

 

Rand hevder at virkeligheten, og oppfattelsen av hva som er rett og galt, ligger i menneskets fornuft. Sannheten ligger i mennesket, og denne kan vi kun finne ved a ta utgangspunkt i det vi vet, det vi kan erkjenne ved å bruke vår fornuft og evne til å tenke rasjonelt. Virkeligheten eksisterer uavhengig av menneskers bevissthet, uavhengig av enhver observatørs kunnskap, meninger, følelser, begjær eller frykt. A er lik A, fakta er fakta, ting er hva de er – og det er menneskets oppgave å bruke sin bevissthet til å fornemme virkeligheten, ikke å skape eller finne den opp. 

 

Refleksjoner rundt objektivismen

Det er ikke vanskelig å være enig i Ayn Rands definisjon av virkelighet. Virkeligheten er den vi observerer. Virkeligheten er det vi kan se, føle, høre og ta på. Dette er et aristotelisk virkelighetssyn, og Ayn Rand er kanskje den filosofen som er mest konsekvent aristotelisk.

 

Som Vegard Martinsen skriver på siden: filosofi.no, går Aristoteles ideer ut på at: «man må basere seg kun på sansene og fornuften som veier til erkjennelse, at det er moralsk å leve et godt liv, at man må respektere andre menneskers rett til å leve sine liv slik de selv vil, og at samfunnet må organiseres slik at alle holdes moralsk, økonomisk og politisk ansvarlig for sine egne handlinger»

 

Dette er et godt utgangspunkt, og ikke i konflikt med mine innvendinger mot en objektiv moral. Ayn Rand tar dette enda lenger. Med dette som utgangspunkt konkluderer hun med at mennesket er i stand til å erkjenne en virkelighet som er objektiv; riktig for alle. Allerede her treffer vi på noen åpenbare hull i tankerekken. For selv om virkeligheten er objektiv, kan den likevel tolkes subjektivt. Selv om man kan sette opp regler for «rasjonell tenkning» løser det altså ikke det grunnleggende spørsmålet om forholdet mellom virkeligheten og våre oppfatninger om virkeligheten.  

 

Rand stopper heller ikke her, for de samme prinsippene som gjelder for den materielle virkeligheten, må også gjelde for begrepene om rett og galt, hevder hun. Rett og galt er et spørsmål om fakta. Liv er en forutsetning for verdier. Verdier er umulig uten liv. Derfor må menneskets liv være grunnlaget for den moralske vurderingen av enhver handling og ethvert valg. Alt som legger hindringer i veien for menneskets liv er ondt. 

 

Også her er det et motsetningsforhold i Rands filosofi. For samtidig som hun hevder at menneskets liv er den eneste moralsk riktige verdi, skal også enkeltmennesket ha frihet til å søke å oppnå sine egne verdier. Da må enkeltmennesket også ha rett til å sette noe annet enn sitt eget liv, som sin høyeste verdi.

 

Objektive ideer?

En siste og avgjørende innvending mot Rands filosofi, er at hun ikke skiller mellom regler for erkjennelsen av hvordan ting er, og hvordan ting burde være. Hun vurderer ideer på samme måte som hun vurderer den materielle virkeligheten. Hun hevder et erkjennelsen av hvordan ting er, også medfører en erkjennelse av hvordan ting burde være, men selv om vi klarte å sette opp regler for en rasjonell objektiv erkjennelse av hvordan ting er, så betyr ikke det at vi klarer å definere hvordan ting burde være. Verdier og ideer om hvordan ting burde være kan ikke begrunnes med hvordan ting er. Det ligger i ideenes natur at dette er en umulighet. Det er ikke mulig å bevise hvordan fremtiden burde være basert på hvordan nåtiden er. Det kan argumenteres svært sterkt for, men ikke anerkjennes som en objektiv sannhet. 

 

Problemet med Rands filosofi er at den i stor grad bygger på påstander som ikke kan understøttes. Filosofien er et hierarkisk system. Hele begrunnelsen for Rands politiske filosofi forutsetter at hun kan bevise sine teorier om en objektiv moral innen metafysikk, epistemologi og etikk. Rand bare poengterer at mennesket er utstyrt med en evne til objektiv erkjennelse av virkeligheten og synet på rett og galt, men kan ikke bevise det. Grunnkjernen i Rands filosofi blir påstander, og hele filosofien faller dermed hvis den underliggende påstanden utfordres. Hva slags empiri er det Rands filosofi kan vise til? Historien viser jo nettopp at mennesker kan være irrasjonelle, og at vi ofte tar ufornuftige valg. Når vi vet at mennesker ofte tenker irrasjonelt – hvordan kan vi da påvise når vi tenker rasjonelt og ikke? Hvem kan gjøre det annet enn et 100% rasjonelt menneske?

 

Frykt eller stolthet

Jeg forstår behovet for en objektiv moral. Mangelen på en objektiv moral er skremmende. Hvis det er slik at rettigheter ikke har en selvstendig eksistens, men er skapt av mennesket, så er det jo også slik at det til enhver er mennesket som definerer hva som er rettigheter. I verste fall kan dette tolkes slik at vi egentlig ikke har noen rettigheter, men kun er underlagt de friheter eller privilegier som et i beste fall demokratisk flertallsstyre tillater oss. 

 

Det er da vi må huske at samfunnet vi lever i ikke ble gitt oss i gave. Det har utviklet seg gjennom flere tusen år, og vi har all grunn til å være stolte, hvis vi ser på hvordan verden har utviklet seg. Her kan vi virkelig lære noe av Rand. For er det noe som har inspirert meg hos Ayn Rand så er det beundringen av menneskets skapende evner. Rand hyllet det skapende, produktive mennesket, og hun viste en ærefrykt – ikke ovenfor noen Gud eller noen annen irrasjonell idé utenfor menneskets erkjennelsesevne – men ovenfor tog, skyskrapere, forskning osv… – ovenfor resultatene av menneskets enorme skapende evner.

 

Rettigheter har også kommet ettersom samfunnet har utviklet seg. Hva som kan og burde regnes som rettigheter er gjenstand for konstant debatt. Mye av det vi anser som innlysende rettigheter i dag; f.eks. likeverdet uansett rase, ville blitt ansett som uhørt av de mest intelligente og fornuftige menneskene i verden, for ikke så mange hundre år siden. Også rettigheter er altså et resultat av utvikling. De har ikke alltid vært der, for deretter å plutselig bli funnet, slik vi finner en skattekiste på havets bunn. Det er menneskets storhet som har kommet frem til dem i sin fornuft. Vi har kommet langt, vi kommer nok aldri helt i mål, men vi fortsetter å bevege oss fremover med noen tilbakesteg nå og da.

 

Opprettholdelsen og utviklingen av friheten er avhengig av mennesket. Friheten er noe vi må kjempe for hver eneste dag. Rettigheter har ingen selvstendig eksistens som vi bare kan holde frem som et bevis. Det er nettopp mangelen på dette som gjør at det er vitalt å stemme på partier som setter enkeltmennesket i fokus, som anerkjenner enkeltmenneskets rett til frihet, og som ikke moraliserer over menneskers valg av verdier og liv.

 

Mangelen på en objektiv moral kan være skremmende, men det er nettopp menneskets fornuft som gjør at vi kan drive fremover mot et samfunn der enkeltmennesket kan søke lykken i en verden der subjektive moralske oppfatninger får leve side om side.


Read Full Post »

Valgordningen

Jeg synes det er på tide å starte en seriøs debatt om hvorvidt valgordningen i Norge er rettferdig. Denne synes jeg også de rødgrønne partiene burde delta i. Alle valgmålinger viser at de borgerlige partiene fikk betraktelig flere stemmer enn de rødgrønne, men valgsystemet i Norge gjør at mandatfordelingen fordeler seg slik at det likevel blir rødgrønt flertall. Her bare noen av nyhetssakene som har florert i nettavisene i dag: VG: De borgerlige fikk flest stemmer – tapte valgetTV2: De borgerlige vant med 40.000 stemmer, men tapte valget, NETTAVISEN: Han er ikke valgt av folket, Dagbladet: De rødgrønne tok en «Bush», Aftenposten: De borgerlige fikk 45.000 flere stemmer enn de rødgrønne.

Bare så det er sagt; Dette er ikke et forsøk på å unnskylde valgtapet! Nå skal det jo også sies at Høyre på ingen måte har tapt valget. Høyre går mest frem av alle partier, og styrker stortingsgruppen sin med 7 eller 8 mandater – avhengig av fintellingen. For mitt eget partis del er jeg svært fornøyd. Min representant i Hedmark; Gunnar Gundersen, som de siste 4 årene har vært inne på utjevningsmandat – og som jeg har jobbet for i valgkampen – er nå inne på sikkert distriktsmandat, Michael Tetzschner fra Oslo Høyre (som det riktignok aldri var noen tvil om) er ny på Stortinget og står for en politisk tilnærming som jeg har stor sans for, Oslo Høyres 4. kandidat Nikolai Astrup er inne, og ikke minst: Torbjørn Røe Isaksen er inne på Stortinget fra Telemark Høyre. Høyre er svært styrket og vi har fått inn nye spennende kandidater, men borgerlig side har tapt dette valget. Det er det bare å innse.

Jeg ønsker bare å stille spørsmål ved om vi til neste stortingsvalg bør forsøke en annen ordning som er mer demokratisk en den vi har nå. Dette er ikke lett. Vi bor i et langstrakt land med spredt bosetning, og spredt verdiskaping. Derfor er argumentene for å sikre en bred representasjon på Stortinget ganske god. Jeg tror likevel at det er mulig å gjøre dette, innenfor en mer demokratisk ordning. Det er mange muligheter:

Vi kunne satt opp sperregrensen, slik at flere av småpartiene ville bli omfattet av valg der velgerne trekker til de større partiene.

– Vi kunne fjernet sperregrensen og simpelthen innført «one man – one vote»

Vi kunne innført nasjonale valglister – dvs at hvert parti stiller med en kandidatliste som er felles for hele landet, med muligheter for å stryke og kumulere, osv…

– Vi kunne forsøkt å lage et system der det fortsatt er fylkesvise lister sånn som nå, men der partienes representasjon på Stortinget reflekterer den nasjonale stemmeoppslutningen – mens mandatfordelingen innen hvert parti skal sikre en bred representasjon.

…og det er helt sikkert mange andre tenkelige alternativer.

Jeg har ingen fasit, men jeg synes det bør debatteres av de ulike partiene. Hensikten må være at det er den politikken som folkeflertallet ønsker, som også blir ført på Stortinget.

Valget

Valgoppslutningen i år er den laveste siden 1929. Jeg synes dette var overraskende. I et valg der mulighetene var så mange – og der utfallet var så spennende – hadde jeg trodd at valgoppslutningen skulle øke, men slik gikk det ikke. Antakelig må borgerlig side ta mye av ansvaret her, og da tenker jeg først og fremst på Venstre, men også tildels Frp.

Jeg har stått på stands, banket på dører og gjennomført aksjoner i en del uker nå, og er det en ting som er felles overalt så er det at folk er lei den evinnelige kjeklingen mellom partiene. De er lei av en politisk debatt der partiene bare krangler om hvem som skal sitte i regjering sammen, i stede for å snakke om de politiske sakene, de politiske skillelinjene og hva man kan samarbeide om.

Dette har Høyre forsøkt hele valgkampen. Vi har sagt at vi går til valg på Høyres politikk, og at vi kommer til å samarbeide med de partiene som gir oss mest gjennomslag for høyrepolitikk. Vi har sagt at vi ønsker oss en ny borgerlig regjering, og at vi ikke kommer til å stille noen garantier før valget som vanskeliggjør en slik regjering. Dette har velgerne belønnet oss for. Venstre derimot har brukt mest tid på å garantere for hva de ikke skal gjøre, og kalle Frp for «livsfarlig» ol. De har basert valgkampen sin på hva de garanterer mot – og ikke hva de vil arbeide for. Dette blir de straffet ganske kraftig for.

Fremtiden

Til slutt er det altså bare å gratulere Arbeiderpartiet med et kjempevalg. De har klart å mobilisere på en imponerende måte.

Gratulerer også til Høyres medlemmer over hele landet, som har jobbet i motvind hele valgkampen, inntil sluttinnspurten der vi endelig fikk en oppsving. Høyre har gjort et godt valg. Det skal vi være glade for, men Høyre bør ha større ambisjoner enn dette. Nå er det tid for oppvask i Høyre. Høyre har ikke vært tydelige nok, Høyre har ikke vært offensive nok, og Høyre har ikke markert et tydelig nok alternativ.

Det er rødgrønt flertall på Stortinget. De rødgrønne har vunnet valget. Nå er vi nødt til å innse dette, brette opp ermene, og tale med en enda tydeligere, klarere og offensiv opposisjonsstemme de neste 4 årene. Nå må borgerlig side begynne å samarbeide i stede for å bare markere avstand til hverandre. Den viktigste avstanden er tross alt til sosialistene!

Nå må vi begynne å se fremover mot kommune og fylkestingsvalget i 2011 – der det står Høyrefolk over hele landet som er klare til å kjempe for gode løsninger lokalt innenfor lokaldemokratiets rammer.

Og til slutt: Nå må vi begynne å se fremover mot en stortingsvalgkamp i 2013 der Høyre står i førersetet for en borgerlig politikk som har en klar visjon; En visjon om et samfunn der familien og de små fellesskapene ilegges mer ansvar, der enkeltmennesket får mer frihet over sitt eget liv, og der valgfriheten, mangfoldet og respekten for ulike menneskers ulike valg styrkes.

Jeg synes naturligvis det er trist at landet ikke fikk en ny regjering. Det synes jeg den trenger sårt, men når alt kommer til alt er det ikke valgordningen som har mest ansvar for dette, men oss selv!


Read Full Post »

Jeg vet at jeg ikke har vært flink nok til å blogge i løpet av valgkampen. Som ungdomspolitiker og aktiv nettbruker burde jeg selvfølgelig klart å få mer tid, men jeg er antakelig ikke rutinert nok enda til at jeg klarer å få plass til alt – i disse valgkampdager – da det gjerne er 12-13 timer på stands i løpet av en dag. (All ære til Heidi Nordby Lunde aka Vampus, som har holdt aktiviteten oppe i hele valgkampen).

 

To the point. Jeg satt her å tenkte på hva det var jeg kunne skrive om, og strøk umiddelbart ut ordet: regjeringskoalisjoner, og alt som måtte ligne. Nesten mer enn jeg gleder meg til valgresultatet, gleder jeg meg til å slippe å ikke høre/se annet enn gjentatte reproduserte argumenter om ulike regjeringsmuligheter. Det er direkte skremmende at kommentatorer i norske medier (det finnes riktignok mange hederlige unntak) er så lite politisk orienterte og så lite visjonære, at de ikke makter å se mer interessante problemstillinger og politiske skillelinjer enn den konstante debatten om hvem som skal regjere sammen,- som uansett ikke blir klart før etter valget.

 

Jeg bestemte meg i stedet for å skrive om det ordet som gjorde at jeg meldte meg inn i Unge Høyre for nå snart 4 år siden; valgfrihet. Jeg kom plutselig på noen ord leder i SU, Mali Tronsmoen, med fullt overlegg presterte å si på en debatt på Storhamar Videregående Skole i Hedmark. Temaet var helse og omsorg. 

 

Jeg lurte på hvorfor den rødgrønne regjeringen ikke ønsker å betale for at rusmisbrukere kan få avrusningsplass på private rusomsorgstilbud med ledig kapasitet, fremfor å lide i offentlig kø.

Jeg lurte på hvorfor den rødgrønne regjeringen ikke ønsker at staten kan betale for at syke mennesker får behandling på et privat sykehjem, fremfor å lide i offentlig kø.

Jeg lurte på hvorfor den rødgrønne regjeringen heller vil at folk skal DØ i offentlig kø, heller enn å få privat hjelp.

 

Jeg lurte på: HVORFOR eldre som trenger pleie, syke som trenger hjelp eller rusmisbrukere som trenger behandling, ikke kan få lov til å velge tilbud selv – mens det offentlige betaler.

 

Svaret jeg fikk var ganske enkelt: 

«Vi mener ikke at dette er valgfrihet. Vi mener at folk skal få slippe det styret det er å søke etter ulike tilbud, og lete seg frem til der det er best».

 

Sagt med andre ord: 

«Vi mener ikke det er bra for deg at du får lov til å velge selv. Vi mener at det beste for deg er om du bare legger dine liv i våre hender, så skal vi forsøke etter beste evne å dirigere deg i den retningen vi mener er best».

 

Dette er hva dagens regjering mener!

 

De rødgrønne skal bestemme hvilken hjemmehjelp som kommer hjem til pleietrengende.

De rødgrønne skal bestemme hvilket sykehus du må gå på.

De rødgrønne skal bestemme hvor du skal få rusbehandling.

 

I tillegg til dette mener de altså at:

 

De rødgrønne skal bestemme hvor du skal gå på skole.

De rødgrønne skal bestemme når du må dra hjem fra byen.

De rødgrønne skal bestemme hva en enda større andel av dine penger skal gå til.

 

Sosialistene i dagens regjering mener at det er best om du ikke får bestemme selv. 

Med varm røst sier de: «La oss ta valgene for deg».

 

Selv om de rødgrønne ofte taler med varm røst, synes jeg at budskapet er kaldt og intolerant. 

 

Høyre mener offentlige ordninger skal dreie seg om offentlig finansiering, der det er den enkelte som bestemmer hvilket tilbud han/hun ønsker å benytte seg av. 

 

Det offentlige skal betale for skolen, men vi tar det som en selvfølge at du skal få bestemme hvilken skole du vil gå på selv.

Den offentlige sykeforsikringen din skal betale for behandlingen din, men vi tar det som en selvfølge at du skal få bestemme hvilket sykehus du ønsker å benytte selv.

 

Det er dessverre ikke alle som tar dette som en selvfølge.

Det er enkelte som er så freidige at de mener de gjør deg en tjeneste hvis de tar valgfriheten fra deg.

 

Om du er i tvil burde dette ordet være grunn nok til å stemme Høyre i år: Valgfrihet!

 

Vi tror samfunnet blir best når det enkelte mennesket får ta mer avgjørelser vedrørende sitt eget liv. Valgfrihet er også velferd.

 

Read Full Post »

I disse dager reiser jeg rundt fra skoledebatt til skoledebatt, og jeg forundrer meg over hvordan sosialister tenker. 

 

Det er den samme gamle tomme retorikken i hver eneste debatt. Regjeringspartiene, støttet av det revolusjonære partiet Rødt – som ironisk nok stiller til valg, snakker varmt om mer til fellesskapet. De skal ikke prioritere skattelette, men mer til fellesskapet.

 

Aller først er det jo verdt å spørre regjeringspartiene hvorfor det da er ca:

 

6000 flere i kø for å få behandlet asylsøknaden sin

600 flere bostedsløse

600 flere rusmisbrukere som står i kø for å få behandling

50.000 flere i sykehuskø

 

… etter 4 år med såkalt «satsing på fellesskapet», hvis det var slik at 1 krone til skattelette automatisk er en krone mindre til velferd. Regjeringens økte skatter har nemlig åpenbart ikke gitt mer velferd.

 

Kutt

Regjeringspartiene liker å spørre Høyre hvor vi skal kutte. Siden vi vil gi skattelette er det jo åpenbart at vi skal kutte i skole, høyere utdanning, helse og samferdsel ifølge Rødt, SU, AUF og SP. Det er rimelig interessant at disse partiene automatisk tenker at det er det viktigste man skal kutte først, hvis man skal kutte noe sted. Det logiske er jo å kutte det minst viktige først: som f.eks. fylkeskommunen og diverse idiotiske investeringer i næringslivet (f.eks. oppkjøpet i Aker/Kværner). Men neida, sosialistene tenker automatisk at det er det viktigste man skal kutte først.

 

Da burde man jo følge opp med et nytt spørsmål. AP og regjeringen har gitt over 1 milliard kr i skattelette til fagforeningene. Så hvor er det AP har kuttet for å få til dette? Det må jo være skole eller helse da, hvis vi skal følge deres egen retorikk? Var det noen som sa dobbeltmoral?

 

Dynamikk

Så er det naturligvis slik at 1 kr i skattelette ikke er en kr i velferdskutt. Det er selvfølgelig dynamiske effekter av skattepolitikken. Statsbudsjettet er ingen evig konstant sum som fordeles hvert år. Den politikken som til enhver tid føres har naturligvis innvirkning på hvor mye verdier som skapes. Det finnes ikke EN seriøs økonom som vil benekte at det finnes dynamiske effekter av skattelette. Det er kun sosialister i skoledebatt som ikke forstår dette. 

 

Når man skattelegger noe, blir det mindre av det. Det er ganske elementert. Når det blir dyrere å jobbe, blir det også mindre lønnsomt å jobbe. Det blir mindre fristende å ta en time ekstra på jobben. Når folk får beholde mer av sin egen inntekt, blir det mer lønnsomt å jobbe. Når arbeidsgivere betaler mindre skatt blir det mer lønnsomt å skape arbeidsplasser. Dette sørger for flere i arbeid, og mer skatteinntekter til staten. Og da har jeg ikke engang regnet med all verdiskapingen som skjer i privat sektor, utenfor det som måles over statsbudsjettet, når enkeltmennesker får beholde mer av sine egne penger.

 

Skattesystem

Så forundrer jeg meg noe grenseløst over at vi har et skattesystem som gjør det så lite lønnsomt å spare, investere og skape langsiktig verdiskaping. I Norge i dag har vi et skattesystem som oppfordrer til unødvendig forbruk. Hvis jeg får lønnen min, og umiddelbart kaster bort alle pengene jeg har til overs på unødvendig forbruk, så er alle pengene mine, men hvis jeg velger å investere disse pengene eller spare dem – da må jeg plutselig betale toppskatt og formueskatt, og kjøper jeg et hus for pengene, må jeg betale eiendomsskatt stadig flere steder. Dette er direkte hemmende for verdiskapingen. 

 

Verdiskaping

Sosialistenes problem er at de ikke ser en verden utenfor statsbudsjettet. Det som ikke bevilges fra et offentlig organ har tilsynelatende ikke funnet sted. Det er imidlertid slik at det finnes masse privat verdiskaping over hele landet. Penger som forsvinner fra statsbudsjettet, i f.eks. skattelette, blir ikke borte. De bare bidrar til å skape verdier et annet sted; til privat velferd i hjemmene; til private arbeidsplasser, osv… I 99,99999% av tilfellene blir de også brukt på en langt bedre måte enn om politikere skulle brukt pengene til sine kortsiktige prioriteringer.


Read Full Post »

I dag skal jeg dele en liten personlig opplevelse med dere. Jeg skal skrive en kort bloggpost om noe av det som irriterer meg aller mest; det norske helsesystemet. Jeg hadde en veldig positiv opplevelse med det norske helseVESENET i dag, men det er nettopp fordi legevakten på Hamar IKKE fulgte det SYSTEMET de egentlig skal.

 

Det har seg sånn at jeg har blitt bitt av ett eller annet innsekt, og derfor fikk jeg en allergisk reaksjon som resulterte i noen utslett. Ikke veldig alvorlig, men ganske irriterende. Åpingstidene på sykehusene og legesentrene er fra 8 – 3 overalt. Ikke spesielt gunstig når man jobber med valgkamp, og stort sett har hendene fulle på dette tidspunktet. 

 

Egentlig skulle jeg bestilt time hos fastlegen min, og stilt meg i kø, men selv om jeg ikke hadde noe som kan defineres som akutt sykdom, skade eller krise – så var de veldig behjelpelige på legevakten, og lot meg komme en tur. Problemet var løst på 15 min (riktignok hvis du trekker fra den tiden jeg måtte stå i kø på apoteket etterpå). Problemet løste seg fordi systemet heldigvis ikke følges til punkt og prikke. 

 

Hvis jeg skulle fulgt systemet ville det i stede blitt sånn:

 

  1. Aller først: I forkant av denne situasjonen er jeg tvunget til å velge en fastlege fra en offentlig liste.
  2. Deretter: Hvis jeg ønsker å oppsøke en spesialist, så får jeg ikke lov til dette, uten å ha henvisning fra denne offentlig bestemte fastlegen.
  3. Så: Hvis jeg skal ha reseptbelagte medisiner, MÅ dette egentlig godkjennes av fastlegen.

 

Det som løste seg i løpet av noen få minutter, fordi jeg fikk en time jeg ikke skulle ha, og fikk resept på medisiner jeg egentlig måtte ha stått i kø for, skulle egentlig ha vært slik:

 

  1. Jeg måtte ha ventet til i morgen med å gjøre noenting fordi mitt lokale legesenter og sykehus var stengt etter 3.
  2. Jeg måtte ha bestilt time hos fastlegen min, og siden fastlegen min er i Oslo ville det antakelig tatt lang tid, fordi jeg for øyeblikket driver valgkamp i Hedmark. 
  3. Så måtte fastlegen ha godkjent allergimedisiner
  4. Deretter måtte jeg dratt til apoteket for å hente medisinene som fastlegen har skrevet ut resept på.

 

At dette hadde tatt noen uker tviler jeg ikke på.

 

Hvorfor må dette gjøres så utrolig vanskelig?

 

  1. Hvorfor kan ikke jeg oppsøke akkurat den legen jeg vil, hvis han/hun har tid?
  2. Hvorfor kan ikke jeg oppsøke hvilken spesialist jeg vil, uten å måtte ha godkjenning?
  3. Hvorfor kan ikke hvilken som helst sertifisert lege, skrive ut resept på medisiner han/hun mener jeg trenger?
  4. Hvorfor kan ikke sykehus og apotek koordineres, slik at man kan hente medisiner på sykehuset med en gang, og slippe å stå i kø på to helt forskjellige steder med ulike åpningstider?

 

Det som også irriterer meg er at dette er første gang jeg oppsøker en lege på mange år. Jeg ville mye heller betalt litt mer enn 280 kr i dag, for å få bekreftet at jeg har blitt bitt av et innsekt. Og i stede fått beholde mer av de pengene jeg har tjent de foregående årene – som jeg altså tvinges til å bruke for bl.a. å betale for et system jeg nesten ikke bruker. 

 

Så til slutt: takk og pris for at ansatte i helsesektoren ikke følger det innviklede systemet til hver minste lille detalj. Men hvorfor i all verden kan vi ikke ha et system som sørger for at man ikke må bryte det for å gi folk et raskt og effektivt tilbud?


Read Full Post »