Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2009

I helgen har det vært årsmøte i Hedmark Unge Høyre. Vi var, sammen med Oppland Unge Høyre, samlet på Birkebeineren Hotel & Apartments i Lillehammer. Det ble en inspirerende og motiverende helg.

Hedmark Unge Høyre er på fremmarsj. I 2008 hadde Hedmark UH 48 betalende medlemmer, og nå før utgangen av 2009 har vi allerede passert 70 betalende medlemmer i Norges rødeste fylke. Det har vært et spennende år, og det har skjedd mye siden forrige årsmøte i oktober, 2008. Vi har holdt skoleringer, møter, aktiviteter og forberedt oss på valgkamp. I mars 2008 skrev Hedmarks lokalaviser om Unge Høyres skolekupp, etter massivt gjennomslag for Unge Høyres politikk, og særlig skolepolitikk på Hedmark Høyres årsmøte. I sommer var det Unge Høyre-folk overalt på stands rundt omrking i fylket. I høst turnerte vi skolene på skoledebatter. Resultatet var fast mandat for Hedmark Høyre på Stortinget, og fremgang i alle kommuner unntatt én (der vi gikk tilbake 0,1%).

Året som kommer er ikke et valgår. Nå er det tid for å virkelig blankpusse et gjenkjennelig Høyre. I året som kommer vil det bli sterkt fokus på skolering, organisasjonsbygging og politikkutvikling. Det er Unge Høyres oppgave å dytte Høyre i riktig retning. Vi trenger et tydeligere, blåere, og mer markant Høyre. Et Høyre som ikke er redd for å ta kontroversielle standpunkt hvis vi mener det er riktig. Et Høyre som tør å kutte skikkelig på budsjettene. Et Høyre som tør å lansere betraktelige skatteletter. Et Høyre som viser sin tro på det sivile samfunn, og enkeltmenneskets frihet, ikke bare i fest-taler, men også i praktisk politikk. Høyre må fremstå som et alternativ og ikke et ekko.

Politikkutvikling og klar tale var fokus på Hedmark Unge Høyres årsmøte. I alt ble det vedtatt 8 resolusjoner om ulike tema. Blant vedtakene finner vi at: forsvarsbudsjettet skal økes til minimum 2% av BNP, vi vil bruke reservasjonsretten til å si nei til datalagringsdirektivet, utesteder bør få holde oppe så lenge de vil, vi vil liberalisere bioteknologiloven, legalisere eggdonasjon og forske på befruktede egg av forskningshensyn alene, og ikke bare som et resultat av overtallige befruktede egg, slik det er i dag.

Det ble også valgt nytt AU. Arbeidsvalget i Hedmark Unge Høyre ser nå slik ut:

Leder: Kristian Tonning Riise
1. nestleder: Elise Fangberget
2. nestleder: Mette Sol Noreng
Styremedlem: Christian Nesset
Styremedlem: Margrethe Knudsen
Styremedlem: Nikolai Fjågesund
Styremedlem: Anna Molberg

Etter helgens årsmøte er det altså ingeting som tyder på at Unge Høyre i Hedmark vil markere seg noe mindre i året som kommer. Tvert imot. Nå skal vi bygge organisasjonen enda sterkere. Verve enda flere medlemmer. Markere oss politisk, og stille mannsterke i lokalvalget i 2011.

Jeg vil gratulere det nye Arbeidsutvalget, og jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt år som leder i Hedmark Unge Høyre. Alle regimer tar slutt en gang. Arbeiderparti-regimet i Hedmark vil også ta slutt før eller siden. Den prosessen har jeg ingen planer om å forsinke.

Read Full Post »

Jeg kom nylig (litt sent) over en nyhetsartikkel på VG. På mandag kom Gordon Brown med et råd til verden. Brown har nå funnet løsningen på verdens økonomiske problemer. Gordon Brown mener at vi bør satse på økonomisk vekst…

Ja, jøss, tenk at det var så lett. Tenk om vi hadde visst det hele tiden. Løsningen var altså bare å satse på økonomisk vekst? Og vi som trodde det motsatte var løsningen. Hadde det ikke vært for Brown hadde jo resten av verden trodd at økonomisk fall/ras var løsningen.

Men neida, «Nå som Den europeiske sentralbanken (ECB) og Bank of England har gjort det klart at den lave renten vil vedvare, ønsker jeg å se økonomisk vekst» sier Brown. Ja for kunstig lavrentepolitikk var jo ikke nettopp årsaken til finanskrisen, eller???

Og til de som ikke tok den ironiske tonen kan jeg altså konkludere med at jeg tror Gordon Brown burde pelle seg ut av kontoret sitt, og overlate det til noen litt mer kompetente.

Farewell Brown!

Read Full Post »

9. November hadde jeg en kronikk på trykk i Hamar Arbeiderblad, med tittelen «De fiktive kjønnsforskjellene«. Dagen etter fikk jeg svar fra medlem av Stange SV; Irmelin Sander. Svar på innlegget ble skrevet mens jeg satt på fly til Georgia og sendt inn til avisen samme dag, men først i dag kom den altså på trykk i avisen. Siden HA, har passordbegrensninger på sine sider, har jeg lagt inn Irmelins svarinnlegg under kommentarfeltet på mitt forrige innlegg. Mitt svarinnlegg i dagens avis kan leses her:

Det må være trist å være sosialist!

Tirsdag 10. november svarer Irmelin Sander på mitt innlegg om likelønn: «De fiktive kjønnsforskjellene». Innlegget handlet egentlig om likelønn, men Sander henger seg i stedet opp i et gammelt Thatcher-sitat om sosialistenes tenkemåte som jeg trakk frem i en sammenligning: «So long as the gap is smaller they’d rather the poor were poorer».

Irmelin forsøker ikke engang å benekte sannheten i Thatchers sitat. Hun understreker tvert imot at hun egentlig er helt enig. Så lenge elendigheten er begrenset, kan vi godt ha det ganske dårlig alle sammen. Så lenge lidelsen er lik er allting godt. Det lyser misunnelighet lang vei, og hun forsøker ikke engang å benekte det: «Jeg har aldri levd i nød, selv om jeg som jentunge husker at vi bare hadde brød, smør og sennep ved noen anledninger. Det går, – det går i en overgang, og det er lettere å leve med når ikke naboen går forbi med et glinsende helt grønt eple i hånda, eller slikker på en diger softis!», skriver hun.

Jeg beklager å si det Irmelin, men jeg synes virkelig det er trist at du har et slikt syn på samfunnet rundt deg. Jeg synes det er trist at du ikke evner å glede deg over den velstanden vi har i dagens Norge. Jeg vil anbefale deg å sette deg ned, trekke pusten, se deg rundt, se hvor bra du har det, og tenke over hvem som virkelig er bakstreversk. Hvem er det egentlig som vil skru klokka -og vår sivilisasjon tilbake? Det er ikke meg!

God oppvekst?
Jeg fatter ikke hvorfor jeg skal unnskylde og skamme meg over vestlig sivilisasjons suverenitet. Ja, Irmelin har helt rett i at jeg er priviligert. Jeg har aldri forsøkt å legge skjul på at jeg er vokst opp i et møblert hjem, med tilgang til bøker og annen kultur. I store deler av min oppvekst har jeg også vanket i ganske radikale teatermiljøer, som Irmelin kjenner godt, der jeg har fått kulturell input som jeg er takknemlig for den dag i dag. Forskjellen på meg og Irmelin er at jeg ikke har tenkt å skamme meg over at jeg er priviligert. Jeg har ikke tenkt å gå rundt å være flau over velstanden vi har i vår del av verden, eller beklage høylydt at jeg var så heldig å ha et trygt barndomshjem og foreldre som stilte opp. Jeg er tvert imot stolt over det. Jeg er stolt av min familie, jeg er stolt av oppveksten min, jeg er stolt av Norge, og jeg er stolt av vårt frie, velstående og demokratiske samfunn. Jeg skulle ønske Irmelin også ville klare å være det, både for politikkens del, og hennes egen del.

Menneskesyn
Jeg må si jeg priser meg lykkelig over å ikke ha samme menneskesyn og verdensoppfatning som Sander. Det må være utrolig trist å aldri kunne glede seg fullt og helt over lykkelige hendelser i livet. Når man tror at det ideelle er likhet, og at verden er et nulsumspill, må hver eneste glede i livet ha en fryktelig vond bismak. Det kan jo ikke være spesielt hyggelig å innbille seg at hvert gode man tilegner seg kommer på bekostning av noen andre. En viss grad av misunnelighet finnes riktignok i oss alle på en eller annen måte. Jeg kan også ta meg selv i føle dette iblant. Av og til er det ting jeg skulle ønske jeg hadde råd til, men det faller meg aldri inn å tenke noe så irrasjonelt som at andres velstand er på bekostning av min!

Frykt for mangfoldet
Et annet aspekt som både forundrer meg og skremmer meg litt er Irmelins frykt for mangfoldet. Det er ikke så viktig hvordan vi har det, men at vi har det så likt som mulig. Jeg synes det er rart at Irmelin, som jeg ellers personlig kjenner som et åpent, varmt og inkluderende menneske, kan ha slike oppfatninger. Er det noe jeg virkelig har lært igjennom det kulturelle miljøet i suttung-bevegelsen, ungdomsteateret, kulturskolen og musikkinja på Stange Vgs så er det nettopp respekten for,- og gleden ved mangfoldet. Jeg har alltid undret meg over at så mange i disse miljøene trekker til den radikale venstresiden i politikken. Det er jo nettopp i de mest venstreradikale samfunn at respekten for det flerkulturelle har vært aller minst. Mangfold er nemlig også aksepten for at mennesker har ulik bakgrunn, talent, oppvekst og utgangspunkt. Målet må jo være å skape et samfunn der alle har like muligheter, ikke et samfunn der det er mest mulig likhet. Det gjør meg intenting om naboen min kjøper champagne til 20.000 kr, og kjører rundt i en Lexus, så lenge alle har de formelle mulighetene til dette hvis de jobber hardt og bruker sine talenter.

Nullsumspill
I skrivende stund sitter jeg på et fly til Georgia. Der skal jeg møte Unge Høyres søsterparti i landet, Young Rights. De er i opposisjon til det sittende regimet og jobber for grunnleggende menneskerettigheter og et objektivt rettsvesen. Velstandsnivået der er et ganske annet enn vårt. Jeg drar imidlertig ikke dit for å unnskylde velstanden jeg lever i, men for å dele av våre erfaringer i Norge. Jeg er glad jeg kan se alle menneskene der i øynene, og føle at jeg gjør det jeg kan for å jobbe for at de også skal kunne bli et fritt, velstående demokratisk samfunn en gang. Jeg er glad jeg slipper å tenke at jeg har det bra på bekostning av dem. Verden er nemlig ikke et nullsumspill. Verdens rikdom har mangedoblet seg i løpet av bare de siste 50 årene. Vi kan alle få det bedre. Derfor må det være så utrolig trist å tenke som Sander. Det må være trist å være sosialist!

Read Full Post »

Da er jeg tilbake i Norge etter noen fantastiske dager i Georgia med Unge Høyres søsterparti; Young Rights. Jeg har vært heldig å blitt kjent med et utrolig gjestfritt folk og en spennende kultur, men etter nesten et halvt døgn på enten fly eller flyplass føltes det utrolig deilig å sette bena innenfor dørterskelen hjemme igjen.

Etter noen dager uten internett har jeg et akutt behov for å blogge, og da passer det jo fint med noen refleksjoner og beretninger fra den siste uken:

Innreise
Tirsdag 10. november drar Camilla Strandskog, Stefan Heggelund, Fredrik Punsvik og jeg fra Gardermoen, med endelig destinasjon; Georgia for øyet. Camilla er eneste i gruppen som har vært i Georgia før. Vi synes det er svært morsomt å spøke om hvorvidt de har strøm i Georgia, osv… mens Camilla er litt oppgitt og informerer oss om at det er elektrisitet der, og at vi ikke skal bo i huler.

Allerede på flyplassen aner vi en tendens til en litt primitiv form for humor. Dette skyldes nok delvis et flertall av mannlige turdeltakere, men det faktum at de fleste av oss har en fasinasjon for ganske vulgær humor er også en nokså medvirkende faktor. Da vi flyr videre fra London, Heathrow, og oppdager at det ikke er mulig å spore en eneste norsk person, blir ikke humoren mer elegant. Vestlige turister er mildt sagt mangelvare i Georgia. Sjansen for å treffe en annen norsk person er omtrent like stor som å vinne i Lotto 3 ganger på rad (dersom eventuelle mattenerder leser bloggen min informerer jeg om at her ikke er utført sannsynlighetsberegninger).

Det er merkelig hvor befriende det er å kunne si akkurat hva du vil. Det norske samtaleinnholdet blir raskt rimelig primitivt, og terskelen for å le av dårlige vitser blir ganske lav. Nettopp derfor er det kanskje også litt sunt at vi er tilbake i Norge nå. Dannelse er jo tross alt et viktig prinsipp for et konservativt parti.

Flyturen går greit. Stefan har flyskrekk, men får til gjengjeld meget god service fra alle flyvertinnene. Etter mange timer, og mellomlanding i Armenia ankommer vi flyplassen i Tblisi ca kl 03.00 – georgisk tid. Noe av det første som møter oss er en ung oversosial mann som spør hvilket ærend vi har i Georgia. Vårt søsterparti, Young Rights, er i opposisjon til den sittende regjeringen. Vi vet også at menneskerettigheter og ytringsfrihet ikke er Georgias fremste merkevare, så vi svarer ikke stort mer enn: business. Mannen svarer kjapt: «this is ex-soviet country – get out while you can». Vi ler, men kikker samtidig litt undrende rundt og lurer på om ikke transporten vår snart er der før vi treffer flere gærninger.

Etter at vi har tatt feil av vekslingskursen, tatt ut alt for mange penger, og satt oss ned en liten stund kommer transporten. Det blir starten på det som visstnok var en vanvittig biltur fra Tblisi opp til Bakuriani i kaukasus-fjellene, der vi skal holde til de neste dagene. Stefan er ganske anspent når vi kommer frem, og forteller skremt om en litt annen kjørekultur enn vi er vant til i Norge. Selv var jeg altfor trøtt til å bry meg og sov mesteparten av veien. Om Stefans frykt var begrunnet eller ubegrunnet får altså de andre vurdere.

Hotellet vi skal sove på er et ski resort som brukes en del om vinteren, men da vi ankommer er vi de eneste på hele hotellet. Det er et hyggelig sted. Jeg er overlykkelig over at det er internett på rommet (den skulle imidlertid bli midlertidig) slik at jeg kan oppdatere bloggen de neste dagene. Men aller først er det tid for å sove litt. Klokken er 06.00 og etter frokost venter det 30-40 Georgiere som skal skoleres i demokratiteori, tale og debatt, og organisasjonsbygging de neste dagene.

Første møte
Young Rights er ungdomsorganisasjonen til det konservative partiet: New Rights, i Georgia. Jeg visste ikke så mye om New Rights på forhånd, men det var selvfølgelig en glede å oppdage at partiet er godt plantet i liberal konservativ tradisjon. Verdiene de kjemper for er: Freedom of individual, Limited government, Rule of law, Right to property, Free enterprise, Equal opportunities, Self-Help, Traditional values and family. I tillegg til demokratiske rettigheter og konservative verdier, kjemper ungdomsorganisasjonen for en samling av sentrum-høyre ungdom i Georgia. Vi skal forhåpentligvis hjelpe dem med å bygge en sterkere organisasjon.

Hvis du trodde norske politikere er glad i å skravle, så burde du reise til Georgia. De snakker i munnen på hverandre hele tiden, og er svært så livlige. I tillegg snakker svært få engelsk. Det er stort sett bare Irina og Rezi (tidligere og nåværende leder av Young Rights) – som også var med å organisere opplegget – og et par til som snakker nok engelsk til å kunne kommunisere fritt blandt gruppen vi skal skolere de neste dagene. Det er litt uvant i starten. Selv har jeg aldri holdt foredrag med noen som oversetter for meg før, men jeg blir fort vant til å kommunisere gjennom tolk og med mye gestikulering.

Vi starter opplegget med å sette noen regler for dagene. Irina og Rezi har allerede laget et poengsystem, der gruppene får poeng fra 1 – 6 for ulike faktorer. Disiplin er en poenggivende faktor. Å komme for sent gir 10 minuspoeng. (Jeg lurer på om Sunniva har gitt dem noen tips.) Ti minuspoeng er riktignok ikke SÅ strengt som det først kan virke som. I Georgia står man nemlig ikke opp 9 om morgenen på seminar. Den første regelen vi setter er at alle må være på plass til, hold dere fast, klokken 11 om «morgenen». Georgiere er rimelig glad i å feste, og noe særlig tidligere enn klokken 11 var det visstnok ikke mulig å starte.

Camilla åpner det politiske programmet med et foredrag om demokrati-teori. I første lengre pause blir vi kjørt ned til «sentrum» i Bakuriani. Der stikker jeg innom en liten lokal butikk for å kjøpe undertøy, siden jeg ikke hadde rukket å vaske det jeg har hjemme før turen. Jeg betaler litt under 100 kr. til sammen for 6 par sokker og 6 boksere. Prisnivået reflekterer velstanden i området. En gjennomsnittslønn i Georgia er ca $2-300 i måneden, i Bakuriani er det nok en del mindre. Overalt er det tomme brakker, og forfalne bygninger. Sovjetunionen har satt sine spor.

Den politiske situasjonen er også en helt annen verden enn den vi er vant til. I Unge Høyre bekymrer vi oss over at staten har vokst seg for stor, at skattene er for høye, at det sivile samfunn og enkeltmennesket ikke ilegges nok ansvar og at skolen vår ikke gir elevene den nødvendige kunnskapen for å kunne måle seg med andre rike vestlige land. Dette er ikke noe forsøk på å bagatallisere de problemstillingene vi har i Norge. Det er selvfølgelig et meget stort problem at 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, at 230.000 mennesker i Norge går på uføretrygd, at vi har nesten 700.000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, og at trygdeutgiftene våre bare fortsetter å skyte i været, osv… men det kan ikke sammenlignes med de problemene man sliter med i Georgia. Jeg tenker at vi har godt av å bli minnet på hvor heldige vi tross alt er.

Bakgrunn og politisk situasjon
Georgia er et gammelt kristent kongedømme, fra 327, (se Wikipedia). Landet kom under tsar-Russlands kontroll den 12. september 1801. Etter den russiske Oktoberrevolusjonen i 1917 erklærte Georgia seg som et selvstendig land etter forsøket med Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk. Landet var selvstendig en kort periode frem til 1921 da det ble invadert av Den røde armé. Landet ble da innlemmet i Sovjetunionen og var en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (TFSSR) sammen med Armenia og Aserbajdsjan I 1936 ble landet omdannet til Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk innenfor Sovjetunionen.

Georgia ble selvstendige i 1991, og har vært det siden, men de sliter fortsatt med manglende demokratiske rettigheter, politisk maktkonsentrasjonen og korrupsjon, hvilket hindrer nødvendig utvikling. President Mikheil Saakasjvili styrer landet med det vi ikke kan kalle annet enn en autoritært styreform:

– Valgene er ikke rettferdige
– Mediene er partiske
– Rettsystemet er partisk
– Ytringsfriheten er ganske begrenset, i hvert fall hva gjelder TV, og du kan risikere å bli arrestert om du blir for plagsom i din politiske motstand mot Saakasjvilis regjering.

Ungdommene i Young Rights kjemper for demokrati.
Deres fremste kampsaker er f.eks:

– Et uavhengig rettsystem
– Menneskerettigheter
– Ytringsfrihet
– Demokrati
– Uavhengige medier

Det er alltid grenser for hvor lenge et autoritært styresett vil evne å holde på makten, men demokrati må læres og det er nettopp derfor slike demokratiutviklingsprosjekter er så utrolig viktig. Demokrati kan ikke innføres over natten. Det krever en langvarig mentalitetsendring. Når du hele livet har blitt vant til å bli kontrollert, må du også venne deg til å takle frihet. Georgia er riktignok ikke noe diktatur, men den politiske situasjonen er fortsatt langt unna et fungerende demokrati. Jeg har liten tro på at Saakasjvili vil kunne fortsette i det uendelige. Konflikten med Russland, i forbindelse med inntoget i Sør-Ossetia, har svekket tilliten til Saakasjvili betraktelig. Det kan ta tid, men en dag vil Saakasjvili måtte gå og hans parti miste makten. Da er det viktig at et nytt styresett har en såpass innebygget demokratisk mentalitet, at det ikke utvikler seg et nytt autoritært styre.

Mye av skoleringstiden går derfor med til demokrati-teori. Vi forteller om hvilke grunnleggende faktorer et demokrati består av og ulike måter å organisere et demokratisk samfunn på. Vi deler av våre erfaringer fra Norge som ungdomspolitisk parti og hvordan Unge Høyre oppnår politisk innflytelse innen de demokratiske rammene i vårt samfunn. Mange av ideene er nye. Det er litt absurd å tenke på at rettigheter vi har tatt helt forgitt siden vi kunne gå, fortsatt er såpass fjerne her, men det er jo også nettopp fordi vi nærmest har fått disse tankene inn med morsmelken at de er såpass selvfølgelige for oss.

I Norge har vi elevråd fra barneskolen av. Som 11-12 åring og elevrådsleder i 6. og 7. klasse husker jeg godt at jeg satt på møter sammen med lærere, foreldre og rektor og var med på å bestemme hvordan ulike forhold på skolen skulle være. Vi har barn og unges kommunestyre, ungdommens fylkesting, studentparlamentet, osv… Helt fra barndommen av, og i alle ledd i samfunnet – lærer vi hvordan bestemmelser som angår en gruppe mennesker kan taes i fellesskap.

I Georgia har de også lovlige politiske grupperinger på skolene, men ikke annet enn de som er direkte opprettet/kontrollert av regjeringen får vi høre. Ungdommene vi er sammen med har mer enn nok med å forestille seg å kunne diskutere politikk fritt på skoler og universiteter. Elevdemokratiet vi er kjent med i Norge er fortsatt ganske vanskelig å forstå.

Oppholdet
Andre dagen har vi tale -og debattskolering. Stefan får stående applaus fra georgierne for sitt eksempel på et norsk skoledebattinnlegg, til tross for at forsamlingen ikke kan ha skjønt spesielt mye av innholdet. Det er kanskje like greit. Når du kjemper for ytringsfrihet og menneskerettigheter er det kanskje litt vanskelig å anse valgfritt sidemål som noen vital sak for samfunnsutviklingen.

Georgiere er bråkete, de snakker i munnen på hverandre og har ikke en veldig disiplinert møtekultur, men vi blir alle grepet av en enorm gjestfrihet som jeg knapt har sett maken til noe annet sted. De har en utrolig vilje til å lære, et enormt konkurranseinnstinkt og er veldig opptatt av å få tilbakemeldinger fra oss på alt de gjør. Vi kårer beste åpningsinnlegg, og som hedmarking må jeg bare akseptere at premien vi gir ut er en Oslo Unge Høyre-genser.

Stemningen er på topp. Ungdommene fra Georgia er åpne og inkluderende mennesker og stolte av sin kultur. Det er umulig å ikke bli glad i disse menneskene.

Sosialt er det også et møte med en helt annen kultur. Alle synger og danser som om de skulle gjort det hele livet. De er særlig glad i vise frem sin georgiske folkedans, og vil gjerne at vi skal prøve. De går aldri lei våre forsøk på å etterligne dansen deres, selv om jeg (jeg kan snakke for meg selv) antakelig ser enda dummere ut enn jeg føler at jeg gjør når jeg forsøker å etterligne de ganske kompliserte beinbevegelsene i georgisk folkedans. Georgierne er uansett bare overlykkelige over at vi ønsker å lære av deres kultur.

Drikkekulturen er heller ikke noe for sarte mager. Etter at det politiske opplegget er ferdig for dagen er det fest, hver dag. Det er umulig å stoppe georgiere fra å ha det gøy. Jeg tenker at Sunniva tross alt har hatt en ganske takknemlig jobb med å holde styr på Unge Høyre-folk på diverse landsmøter og konferanser. For denne gjengen er fest tilsynelatende like selvfølgelig som demokrati er for oss. Våre venner ser også ut til å ha en evigvarende tilførsel av georgisk vin, som de gladelig deler ut til oss. Det er bare å venne seg til å drikke litt saktere, for et tomt glass i Georgia er nermest å regne som synd. I tillegg er det viktig å skåle. Enkelte drikker nesten ikke uten å utbringe en skål, og det ville selvfølgelig være en fornermelse å ikke skåle med. De skåler for alt mulig, men først og fremst til ære for oss. For kvinner, og spesielt Camilla naturligvis, for vennskap mellom våre nasjoner, for vennskap mellom oss, for vennskap mellom våre kulturer, osv… Vennskap er en sentral faktor. En god skål må også gjerne repeteres på ulike måter, og mange ganger.

Georgiere er ikke bare gjestfrie, men de er også utrolig stolte og gavmilde. Det er aldri snakk om at vi skal spandere noe på dem, selv om prisene i baren er lommerusk for oss. En øl koster f.eks. ca 6 kroner. Vi er deres gjester, og det er deres oppgave å by på det de har. Det eneste de krever er at vi tar imot det de tilbyr. Det er rett og slett uhøflig å takke nei. Det må nok være utrolig slitsomt å reise til Georgia som avholdsmann, men ingen av oss sliter med det problemet. De er også veldig stolte av sine mattradisjoner, og det er et absolutt must å smake.

Siste dagen i Bakuriani holder Fredrik og jeg en presentasjon om Unge Høyre, hvordan vi jobber, hvordan organisasjonen vår fungerer, og hvordan vi forsøker å oppnå innflytelse. De synes «Nok er Nok» plakatene der AP, SV og SP kastes i søppeldunken er interessante og lurer på om det er lovlig å henge opp slike plakater i Norge. De synes også det er ganske spennende at ungdomspartier i Norge faktisk har lov til å fronte andre meninger enn sitt moderparti, helt uten problemer.

Det politiske innholdet denne dagen avsluttes med individuelle presentasjoner fra medlemmene i Young Rights. Alle har måttet jobbe med en individuell oppgave i løpet av seminaret. Oppgaven er prinsipiell og ideologisk, og handler om hvordan hver enkelt ville organisert samfunnet i Georgia dersom de kunne startet med blanke ark. Flere av presentasjonene er meget gode og ideologisk bevisste. De tar for seg maktfordelingsprinsippet, hvordan begrense presidentens makt, forholdet mellom presidenten og parlamentet og viktigheten av et objektivt rettsvesen, for å nevne noe. Vi avslutter dagen med en kåring av de to beste presentasjonene. Vinnerne får hver sin «Nok er Nok t-skjorte», før vi går på rommet og forbereder oss mentalt på enda en kveld med mye vin, taler, sang og dans.

Hjemreise
Etter en georgisk festmiddag med så mange skåler at jeg ikke kunne telt dem med både fingre og tær – det skåles for kjærligheten, for kvinner, for barn, for venner, for vennskap mellom våre land, for religion, for de døde, for de levende – setter vi kursen for Tblisi der vi skal tilbringe 2 netter før vi vender hjem igjen. Ca kl. 01.30 om natten kjører vi ned fra Bakuriani og Kaukasus-fjellene. Vi er omgitt av tåke, og sjåføren kan nesten ikke se veien forann seg. Denne gangen er det ikke bare vi som synes det er litt skummelt. Også denne kvelden er jeg rimelig trøtt da vi reiser, og etter de første humpete kilometerne klarer jeg å sovne i baksetet. Da jeg våkner igjen er vi ute på motorveien med retning Tblisi og dramatikken er over.

Vi parkerer bilen i bakgården på hotellet der vi skal sove. Hotellet består av huset til en gammel hyggelig dame. Hun snakker hverken georgisk eller engelsk – bare russisk, men klarer å gjøre seg forstått med gestikulering og kroppsspråk. Det er en ganske sjarmerende leilighet, og overalt henger det malerier. Etter det vi forstår er de malt av datteren hennes som er kunstner og bor i utlandet. Vi finner raskt sengen når vi kommer frem. Jeg går på badet, pusser tennene og legger meg. Da jeg våkner igjen har døren på mystisk vis gått i vranglås. Den er nemlig umulig å åpne (selv etter å ha demontert dørhåndtaket).

Resten av dagen går med til sightseing i Tblisi. Byen er en blanding av butikker, forfalne bygninger, fattige strøk og flotte velbevarte middelalderbygninger. Det er særlig mange gamle vakre katedraler. Den mest kjente av dem skal visstnok være utformet av en ung arkitekt som fikk armen sin kappet av etter at prosjektet var ferdig slik at han aldri skulle kunne bygge noe så vakkert igjen. Etter omvisning drar vi videre til et lokalt georgisk spisested, hvor vi får servert en georgisk bønnesuppe, diverse lokalt tilbehør og en rett som består av kokte melboller fylt med krydret kjøtt og kraft. Det er spennende med ny mat, men vi begynner å lengte etter noe mer gjenkjennelig på tallerkenen. Dagen avsluttes derfor med middag på steakhouse, noe Stefans urolige mage satte stor pris på.

Vi er klare for en siste natt i huset til den hyggelige russiske damen. I løpet av kvelden er vi så uheldige å knuse et kjøkkenglass. Vi tilbyr damen penger for glasset, men hun ville ikke høre snakk om å få et øre mer enn glasset koster, til tross for at vi vet at hun sliter økonomisk. Fredrik insisterer likevel på å legge igjen litt ekstra penger.

Vi kommer oss avgårde og resten av hjemturen består egentlig av det samme som turen til, i omvendt rekkefølge, for å gjøre en historie kort.

I ettertid
Turen har vært veldig inspirerende. Verdien av å oppleve nye kulturer, og kommunisere med mennesker med annen bakgrunn og andre erfaringer er helt unik – særlig for et parti som er opptatt av mangfold, og internasjonal politikk. I Unge Høyre vet vi, som konservative, at det ikke er mulig å designe et nytt samfunn fra skrivebordet. Likeledes tror jeg det er umulig å løse store utfordringer i internasjonal politikk, uten å oppleve kulturen og få en forståelse av hva det dreier seg om selv

Jeg har på kort tid blitt utrolig glad i Georgia, og menneskene i Young Rights.
Jeg har hatt en fantastisk tur. Jeg er ganske sliten og glad for å være tilbake i Norge igjen, men jeg håper virkelig at jeg får muligheten til å reise tilbake om ikke så altfor lenge.
Elitekurspremien kunne ikke vært bedre!

Read Full Post »

Tenkte jeg skulle referere en liten meldingsutveksling fra facebook-profilen min, som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. I et forsøk på å være litt artig, og snu sosialdemokratisk retorikk på en vittig måte, la jeg ut følgende statusmelding på facebook:

«Neste valg er et veivalg. Det er skatteøkning vs velferd! Mer til de som gjør minst fra før, eller de store pengene til reell verdiskaping!»

Det tok ikke lang tid før en mine radikale RU-bekjente reagerte.

Jenny Dahl Bakken (hyggelig, men virkelighetsfjern RU’er) skriver følgende:
«Mer til de som gjør minst fra før, det er jo Høyre-politikk. La oss gi mer pengene til rikingene som sitter på ræva i luksusyachten sin et eller annet sted i Europa mens folka som jobber i selskapet de eier jobber ræva av seg for luselønn.»

Kim Olaussen (ung fornuftig arbeidstaker) svarer følgende:
«Jenny Dahl Bakken

Hvor mange «rikinger» kjenner du? Hva vet du egentlig om deres arbeidsmoral og arbeidstider?

Jeg er selv fra Oslos «fattigste» bydel, og har ikke mer enn en VGS utdannelse. Ut i fra din oppfatning virker det som jeg jobber livet av meg for deres vellferd slik at de kan sitte på ræva og ikke gjøre en dritt, ikke minst burde jeg helt sikkert være misunnelig og……

FEIL! Jeg har en kundebase hvor mange er oppført i kapitals topp 500, mange og blandt de 100 rikeste.
De som er på denne listen(sett bort i fra en og annen ekstremt ung arving) jobber 150-200% av det folk flest gjør. De lever for jobben, når de faktisk tar seg fri så er de kanskje på overdådige hytter, dyre båter etc. Men stort sett så jobber de.

Ikke minst skaper de en enorm omsetning, de gjør at Norge går rundt, for hver arbeidsplass, for hver ansatt, for hver bidige lille eller store luksusdings de shopper seg så skaper de flere arbeidsplasser, mere omsetning. Alt alle de som har en jobb takket være rikingen som driver firmaet handler skaper omsetning.

Og på nesten all denne omsetningen har staten Norge 25%.

mao. deste bedre rikingen gjør det, desto bedre gjør Norge det.

Og når noen blir grinete over at «rikingen» kjøper seg 4-5 biler til en sum av 10 millioner, så glemmer de at staten har hovet inn nesten 5 millioner for 5 ganger så mye papirarbeid(les: lite arbeid) som de vanlivis ville tjent 150 000 på dersom du kjøpte deg en ordinær bil.

på disse bilkjøpene har rikingen bare i avgifter betalt like mye som ca. 25-20 vanlige nordmenn betaler i skatt i løpet av ett år.

Så må man og tenke på alle arbeidsplassene som skapes rundt om i europa takket være deres overdådige kjøp. Tenk på alle produsentene av materialer som brukes bare i en bil i tillegg til de som faktisk bygger den. Tenk på alle som er sysselsatt. Alle skattekronene som kommer inn rundt om takket være rikingene.

Så kan du trekke til alle de andre luksusgodene til rikingene så skal du se at deres handlekraft er med på å drive Norge den og.

Syntes du det er skammelig at han/hun er oppført med mye i skatt så skal du vite at samtlige av firmaene til rikingen betaler nok i moms/sosialeutgifter til å dekke opp dette tusentalls ganger.

Vær ikke sint eller misunnelig på rikingen, vær heller imponert og takknemmelig for at de gidder å skape til tross for at noen i Norge vil stikke så mange kjepper som muig i hjulene deres.

Mvh Kim»

Jeg smiler bredt. Alle er heldigvis ikke sosialdemokrater!

Read Full Post »

Hvordan skal vi ta de rike? Et spørsmål mange er opptatt av. Vi er spesielt opptatt av at ingen skal bli såkalte «nullskatteytere». Dette var et poeng for spesielt SV, men også de andre rødgrønne partiene, i valgkampen.

Høyre gikk til valg bl.a. på å fjerne formueskatten. Et viktig både prinsipielt og økonomisk grep. Prinsipiet fordi det burde være en rett å få spare pengene sine uten å bli straffet for det, og økonomisk fordi det tilfører næringslivet mer investeringer og arbeidsplasser. De rødgrønne argumenterte med at formueskatten ikke er en skatt på bedrifter, men på den enkeltes formue. Høyre viste på sin side til at dette naturligvis går utover næringslivet uansett, da kapitalen som skal til for å dekke formueskatten vil bli tatt fra bedriftens kapital. Både bedriftsledere og økonomer støttet dette rimelig innlysende poenget. Det ble vanskelig å argumentere mot at formueskatten faktisk går utover næringslivet og koster oss arbeidsplasser.

SV fant derfor på en annen måte å argumentere på. De brukte slik retorikk som SV er eksperter på. De spilte på misunnelighet. SV la frem et dokument med tittelen: «Hvem tjener på en regjering med Høyre og Frp». Der kunne de «vise til» at 27 av 34 milliardærer ville bli nullskatteytere dersom Høyre fikk fjernet formueskatten. Dette argumentet hadde Høyre større problemer med å svare på. Til tross for at fjerning av formueskatten var en av Høyres hovedsaker, og noe vi burde vært svært foreberedt på, klarte likevel Høyres nestleder, Jan Tore Sanner, å svare slik i VG:

Hvis vi fjerner formuesskatten helt, må vi finne andre måter å sikre at også de aller rikeste betaler skatt, sier Sanner til VG.Hvordan?

Det har jeg ikke noe klart svar på nå. Men jeg er helt sikker på at det er mulig å finne løsninger på det, sier Sanner.

Dette viser hvor store retoriske problemer høyresiden har når vi skal parere sosialistenes misunnelighetsretorikk. Løsningen må være å innse at SVs regnestykke er basert på premisser Høyre ikke under NOEN omstendigheter kan akseptere. Vi kan ikke akseptere dette premisset for debatten, fordi det er grunnleggende feil, både reelt og prinsipielt.

Når Audun Lysbakken sier at: «Fjerning av formuesskatten vil gjøre at Olav Thon, Kjell Inge Røkke og Jens Ulltveit-Moe ikke vil betale noen ting til fellesskapet» burde det slå inn noen kraftige ryggmargsreflekser hos Høyre. Her er et lite utvalg av disse millardærene som ikke vil bidra med noenting, dersom formueskatten fjernes ifølge SV og Lysbakken:

KJELL INGE RØKKE
(TGI Holding, Aker ASA)

OLAV THON
Olav Thon Gruppen , Thon Hotels)

ARNE A. WILHELMSEN
(Shipping)

MARGARET BG. KIERULF
(Cruice)

ANNE KRISTI KOPPANG
(Restaurant)

JENS ULLTVEIT-MOE
(investor, gruvedrift)

JOHAN H. ANDRESEN
(Ferd)

TROND MOHN
(CEO)

STEIN ERIK HAGEN
NINA CAMILLA HAGEN
CAROLINE M. HAGEN
CARL ERIK HAGEN
(Rimi, Orkla, Steen & Strøm, Jernia, Komplett)

OLE RASMUS MØGSTER
(LACO AS, DOF ASA, Austevoll Seafood ASA)

JOHAN JOHANNSON
(NorgesGruppen)

SVEIN STØLE
(Pareto Securities)

Dette er mennesker som bidrar med en masse til fellesskapet gjennom de verdiene de skaper, og de arbeidsplassene de skaper. Det er naturligvis masse vi kunne gjort for å gjøre skattesystemet enklere og mer rettferdig, men nullskatteyterproblematikken er først og fremst et retorisk problem og ikke et reelt problem.

Norges rikeste bidrar til enorme skatteinntekter, ja de vil faktisk bidra til enda flere inntekter dersom formueskatten fjernes fordi mer kapital vil gå med til å skape arbeidsplasser som tilfører samfunnet mer verdier. De rikeste 800 personer har uansett ca 85% av sin formue investert i verdiskapende virksomhet. Dette skaper store direkte og indirekte skatteinntekter for det offentlige.

Formueskatten er ikke de rikes hovedbidrag. Deres bidrag til fellesskapet er fremfor noe de verdiene de skaper gjennom sin virksomhet, og formueskatten svekker nettopp denne verdiskapingen. Den svenske forskeren Åsa Hansson ved Universitetet i Lund, i Sverige, understøttet dette argumentet da hun la frem sin studie studie basert på tall helt fra 1980 – 2004 der hun mener å påvise at formueskatten koster Norge mellom 4.000 og 10.000 arbeidsplasser – fordi den tar bort kapital som ellers ville gått til investeringer og flere arbeidsplasser.

Norges rikeste betaler mye skatt

Norges rikeste er uansett ikke nullskatteytere all den tid de betaler skatt gjennom bedriftene sin:

Arbeidsgiveravgift
Bedriften betaler selskapsskatt

I tillegg har man avgifter som:
miljøavgifter
plastavgift
ulike former for luksusavgifter, osv…
som stort sett kommer fra bedriftene.

I tillegg bidrar de indirekte til enormer skatteinntekter ved arbeidsplassene som blir skapt.

Høyres svar til SV burde vært et tilsvarende motregnskap, der Høyre tar for seg SVs regnestykke om Norges 34 rikeste, bruker ovenstående faktorer, og viser hva Norges rikeste faktisk betaler i skatt når vi regner med arbeidsgiveravgiften, selskapsskatten, ulike avgifter – samt hvor store skatteinntekter de tilfører felleskassen ved de arbeidsplassene de skaper.

SVs liste over de 34 rikeste menneskene i Norge er folk som nettopp skaper masse verdier, bidrar til fellesskapet og er helt avgjørende for det norske samfunnet – med eller uten formueskatt.

SV som er så opptatt av velferd burde ha respekt for de verdiene norges rikeste skaper, i stede for å vise sånn forakt for de menneskene som faktisk gjør velferdssamfunnet vårt mulig. Debatten om nullskatteytere burde egentlig handle om en helt annen gruppe: de som står utenfor arbeidslivet og mottar penger fra staten når de egentlig kunne vært i jobb. Det er disse som er problemet. Det er disse som undergaver velferdssamfunnet vårt, og snylter på andre. Norges rikeste er ikke noe problem. Vi styrker ikke de svake ved å svekke de sterke. Tvert om!

Read Full Post »

Jeg fortsetter likelønnsdebatten. Innlegget under er en kronikk jeg har på trykk i dagens Hamar Arbeiderblad. Mange av argumentene er hentet fra mine tidligere innlegg om likelønnsdebatten, men den inneholder også en del nye argumenter som jeg håper er av interesse:

De fiktive kjønnsforskjellene

Det virker som noen på død og liv ønsker å holde kjønnskampen oppe. I hele min oppvekst har jeg tatt det som en selvfølge at jenter og gutter var likestilte i Norge,- og hadde de samme mulighetene, men i den hittil kortere delen av mitt mer voksne liv har jeg dessverre blitt meget skuffet. Ikke fordi jeg har oppdaget at slike kjønnsforskjeller eksisterer likevel, men fordi jeg har vært vitne til at noen av våre fremste samfunnsskikkelser gjør alt de kan for å skape, eller gjenopprette, fiktive forskjeller i samfunnet vårt. De spiller konsekvent på misunnelighet, og de dårligere sidene ved oss mennesker for å forsvare en ytterligere kontroll og regulering av samfunnet vårt.

Det underliggende motiv
Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg, Liv Signe Navarsete og vår nye likestillingsminister Audun Lysbakken gjør i realiteten alt de kan for å skape kjønnsforskjeller i samfunnet vårt; kjønnsforskjeller som egentlig ikke eksisterer. Så lenge de kan spille på slike fiktive forskjeller legetimerer det all verdens fordelingstiltak. Fordeling, eller sosial utjevning, er den underliggende motivasjonen for all sosialdemokratisk/sosialistisk tankegang. Det er ideen om at verden er et nullsumspill, og at det eneste vi kan gjøre for å hjelpe de svake er å bruke all tid og ressurser på å dytte vellykkede mennesker ned,- og holde ressurssterke mennesker tilbake. Jens Stoltenberg har understreket dette flere ganger: «Likelønn er et fordelingsspørsmål, ikke et bevilgningsspørsmål», sier han. De viktigste er altså ikke at noen får det bedre, men at noen får det bedre sammenlignet med noen andre. (Det er fristende å trekke en parallell til fattigdomsdebatten og Margaret Thatchers gamle treffende sitat om sosialistenes tenkemåte: «So long as the gap is smaller, they’d rather the poor were poorer».)

Likelønnsdebatten
Men tilbake til likelønnsdebatten, som var det egentlig poenget med innlegget. I et intervju med Dagsavisen sier Audun Lysbakken følgende: «Norske kvinner tjener i gjennomsnitt 85 prosent av det menn gjør. Kvinnedominerte yrkesgrupper henger systematisk etter de mannsdominerte. Kvinner får altså dårligere betalt fordi de er kvinner.»

At det er mulig å komme unna med en så absurd konklusjon! Fordi mange kvinnedominerte yrkesgrupper har lavere gjennomsnittslønn enn mange mannsdominerte yrkesgrupper, presterer Lysbakken automatisk å slå fast at kvinner får dårligere betalt simpelthen fordi de er kvinner. Det faktum at mennene i disse «kvinnedominerte lavtlønnsyrkene» tjener akkurat det samme som sine kvinnelige kollegaer enser åpenbart ikke Lysbakken. Det er rett og slett på tide at noen kaller en spade for en spade. Sosialistenes likelønnsdebatt er intet annet enn humbug.

Yrkesgrupper
Denne debatten handler om forskjeller mellom yrkesgrupper. Her er det flere problemstillinger det er å verdt å fokusere på. Mange yrkesgrupper med høy utdanning, har et mye lavere inntektsnivå enn andre yrkesgrupper med høy utdanning, men å påstå at dette handler om kjønnsforskjeller er tåpelig. En mannlig lærer tjener jo mindre enn en mannlig ingeniør, og en kvinnelig sykepleier tjener mindre enn en kvinnelig advokat. Vi har lik lønn for likt arbeid i dag, men det er altså slik at flere kvinner enn menn søker seg til såkalte lavtlønnsyrker. Så er det noen sosialister som forsøker å innbille oss at dette er fordi gamle reaksjonære besteborerlige hvite dresskledde menn har tvunget dem til det, og ikke fordi de har valgt disse jobbene selv, men er ikke slik argumentasjon nettopp kvinnediskrinering?

Jens Stoltenberg talte nylig til Utdanningsforbundets landsmøte, der han signaliserte at noen yrkesgrupper kan vente seg lønns-stillstand for å styrke likelønnen blant lærere og andre kvinnedominerte yrker. Er ikke dette diskriminerende ovenfor både lærere og kvinner? Først påstår man altså at kvinner får lavere lønn fordi de er kvinner, selv om deres mannlige kollegaer tjener akkurat det samme. Deretter følger man opp med at disse yrkene skal få høyere lønn, ikke fordi den jobben de gjør fortjener et lønnsløft, men kun fordi den er dominert av kvinner?! Jeg hadde virkelig håpet debatten var kommet lenger.

Tiltak
Til slutt: I likhet med regjeringen mener også jeg at lærere og sykepleiere fortjener høyere lønn. Det mest effektive tiltaket her ville vært et mer liberalisert arbeidsmarked, og å oppfordre til betraktelig flere private aktører i både skole, utdannings og helsesektoren. Lønnen i offentlig sektor er generelt mye dårligere enn i det private. I tillegg er vårt sentraliserte system for lønnsdannelse, der staten og arbeidsorganisasjonene bestemmer lønnen til en ganske betraktelig del av arbeidstakerne, mye av grunnen til at f.eks. norske akademikere er svært dårlig betalt sammenlignet med andre vestlige land. Jeg forventer riktignok ikke at dette skal være på agendaen til den rødgrønne regjeringen med det første, men vi mener altså begge at lærere og sykepleiere burde hatt høyere lønn.

Jeg mener de burde hatt høyere lønn fordi de har lang utdanning og gjør en viktig jobb. Særlig mener jeg at lærere, og spesielt lektorer som har sårt tiltrengt spisskompetanse burde hatt høyere lønn. I tillegg burde vi øke kravene for å komme inn på lærerhøgskolen betraktelig, og slik sende et signal om at at vi ønsker å løfte lærerens status, og dermed oppfordre flere ressurssterke studenter til å bli lærere. Konklusjonen er altså at jeg mener lærere og sykepleiere burde hatt høyere lønn fordi jeg har respekt for,- og anerkjenner den viktige jobben de gjør. Jens Stoltenberg og regjeringen derimot mener kun at de skal få høyere lønn fordi flesteparten av dem har kvinnelig kjønnsorgan.

Read Full Post »

Older Posts »