Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2010

Trenger vi KrF?

Svaret er ganske enkelt nei!

KrF-nestleder Inger Lise Hansen er dagens store snakkis, etter forsideoppslag i Aftenposten og hyppig omtale i alle de store nettavisene. Bakgrunnen er KrFs lokalpolitikerkonferanse i Stavanger, der Hansen i et intervju med Aftenposten tok til orde for en modernisering av partiet. Dette skaper visstnok sjokk i KrF, deriblant hos hennes nestleder Dagrunn Eriksen. (Dagbladet, VG)

Jeg har forsåvidt litt sansen for Inger-Lise Hansen, men synes egentlig at debatten for det meste er komisk. Den illustrerer jo bare hvor komplett uvesentlig KrF er. Selv med Hansens modernisering er dette et parti jeg ikke hadde vurdert å stemme på om så noen holdt en pistol mot hodet mitt.

Deres landsmøte i mai viste en total mangel på ideologisk bevissthet, der det stort sett bare var masse fjas om livskvalitet, uten noen konkretisering av hva dette egentlig innebar. De skulle bare pøse ut penger til en rekke offentlige ordninger.

Familiepartiet KrF hadde også definitivt mer tro på offentlige ordninger enn nettopp familien. Å la familier beholde mer av sine egne penger, slik at de selv kan ta flere avgjørelser som de mener er best for nettopp seg og sin familie, var det overhodet ikke snakk om.

Partiledelsen gikk også smilende inn for et nærmest planøkonomisk forslag (som riktignok ble nedstemt) om kulturpenger til ungdom – der man indirekte oppfordret ungdom til å sløse med penger, ikke ta seg jobb, og bare motta penger fra staten. Her skulle KrF satse på ungdommen ved å ta skattepenger fra hvert enkelt menneske, og så dele de ut igjen til ungdom, som deretter må bruke pengene på den måten KrF synes er best hvis de skal få dem, og så bruke dem opp etter den perioden KrF mener de skal, hvis de vil beholde dem.

Grunnfjellet i KrF er og blir kristen intoleranse og homofiendtlighet. Utover dette har ikke partiet stort andre visjoner enn stadig økende mål for hvor mye av statsbudsjettet som skal pøses ut til bistand, uten at man problematiserer hvorvidt bistanden faktisk fungerer. Og det er jo nettopp dette som gjør den liberale fløyen i KrF så ironisk, for det spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest dagens oppslag er: hva skal vi egentlig med et slikt KrF som Hansen etterspør? Denne «rause» og «åpne» profilen som Hansen higer etter gjelder jo bare spørsmål som er selvfølgelige for så og si alle andre partier i Norge.

Det er jo prisverdig at Inger-Lise Hansen ønsker et mer tolerant parti, men hva skal vi egentlig med et parti som bare er «litt mindre tolerant enn alle andre»? Det er jo i det hele tatt ganske ironisk at en politiker i år 2010 kan pryde forsiden av avisene fordi hun vil tillate tillitsvalgte som ikke bekjenner seg den kristne tro og la homofile få gifte seg. Det er omtrent like nyskapende som om Audun Lysbakken skulle våkne opp en dag og innse at privat eiendomsrett kanskje er en fin ting likevel. Grunnfjellet i KrF er altså så intolerant at det er en nyhet når partitoppene fronter meninger, som for andre fremstår som helt selvfølgelige. Hansen demonstrerer jo, ironisk nok, hvorfor det ikke er noe behov for KrF i det hele tatt. Det blir litt som om et medlem av Ku Klux Klan skulle gå inn for å likestille mennesker med mørk hudfarge for å gjøre organisasjonen mer spiselig. Det hadde jo vært prisverdig det, men det fortjener ikke stort mer enn et «velkommen etter».

Debatten Inger Lise Hansen har startet er egentlig bare en debatt om KrF skal fortsette å være reaksjonære og se med bitre øyne på et samfunn som går videre, eller om de i stedet skal forsøke å nærme seg virkeligheten i det 21. århundre.

Jeg ønsker henne lykke til, men jeg tror i grunnen at det ikke hadde hatt noen nevneverdig betydning om partiet bare forvitret.

Reklamer

Read Full Post »

«Det skal være sånn som det alltid har vært» ser ut til å være Jørn Holmes nye slagord og veileder i sitt virke.

På lokalnivå er jeg først og fremst engasjert i Hedmarks-politikken, og jeg skal på ingen måte forsøke å hevde noen inngående kjennskap til vedtak og beslutninger i Oslo bystyre, men siden jeg er bosatt i Oslo, i starten av mitt studieløp, og derfor antar at jeg kommer til å bli værende i hovedstaden noen år til, vekker bystyrets planer for byutvikling stor interesse.

I den anledning har jeg latt meg hisse kraftig opp av den nye riksantikvaren, Jørn Holme, som nå har gjort seg til byens fremste talsmann for en bakstreversk gammel-konservatisme som ingen ekte konservative vil være seg bekjent ved. «Det skal være sånn som det alltid har vært» ser ut til å være Jørn Holmes nye slagord og veileder i sitt virke.

Å ta vare på gamle kulturminner er viktig. Jeg er en stor tilhenger av å verne fortidsminnene slik at vi ikke glemmer vår historie, men det er et viktig perspektiv å ha med seg at også fortidsminner er et resultat av gamle visjoner. Hvis vern av det gamle blir et argument for å hindre det nye, har man misforstått kraftig. Hva om våre forfedre hadde tenkt slik, at «det skal være slik som det alltid har vært», da hadde det ikke vært mange festninger eller prektige kulturbygg å verne i dag. Det er et paradoks at mange forkjempere for gamle kulturminner, med stor iver ser tilbake på gamle ærverdige visjoner, og gleder seg over vår rike historiske arv, samtidig som de bruker dette som argument for å sette nåtiden i stillstand. Våre etterkommere skal tydeligvis ikke kunne se tilbake på visjoner som vår generasjon frembrakte.

Det er dermed gledelig å se at det er nettopp Høyre, et konservativt parti, som nå står i bresjen for de store visjonene for Oslo by. Vi skal ha fortiden i minne, ikke fordi vi skal stå stille, men nettopp fordi det er nødvendig for å bevege seg fremover.

Landets verste trafikk- og lagerområde skal nå bli hovedstadens viktigste område, der nye estetiske kulturbygg skal prege oslofjorden. I starten av året skrev byrådsleder, Stian Berger Røsland, om denne visjonen om en levende by. Jeg siterer:

«For over ti år siden gikk Oslo Høyre til valg på visjonen om Fjordbyen. Fjordbyen vant tilslutning og ble etter hvert vedtatt av Oslo bystyre som styrende for utviklingen. Fjordbyvisjonen utgjør fortsatt et kraftfullt grunnlag for arbeidet med å kunne gi byens innbyggere og besøkende tilgang til fjorden. Store motorveianlegg, containere og havnefunksjoner blokkerte omtrent hele kystlinjen fra Bygdøy til Ormsund. Fremover vil hver enkelt av oss i stadig større grad, på samme måte som på Aker Brygge og Tjuvholmen, kunne vandre og oppholde oss sammen med barn, barnebarn eller venner langs fjorden.».

For en flott visjon. Containere skal nå erstattes med et yrende kulturliv, og utsikten fra fjorden skal endelig bli en hovedstad i et av verdens rikeste land verdig. Dette skal imidlertid riksantikvaren ha seg frabedt.

Etter forhandligner mellom byrådslederen, som ønsket å komme riksantikvaren i møte, rykket Holme på nytt ut i Dagbladet i dag, med kraftig kritikkav planene. Han er redd for at Oslo skal bli en «bygd utenpå byen», at det skal bli for klart skille mellom gammelt og nytt. Jeg skulle jo tro at det å skape noe nytt nettopp var poenget når man omgjør et tidligere containerområde til et nytt bysenter. Jeg har selv hatt glede av nettopp slike visjoner de gangene jeg har vært i London, og kan nyte utsikten av et topp moderne finans-senter, blandet med gammel ærverdig kulturhistorie, fra broene over Themsen, der det tidligere bare var containere, anleggsmaskiner skitt og eksos.

Gammel storhet er blitt til ny storhet. Det som en gang var verdens desidert største havneby, men lenge lå brakk, er nå blitt erstattet av et av verdens viktigste finanssentre der imponerende moderne arkitektur forteller om et nytt ruvende og mektig verdenssenter.

Dette…

…er erstattet med dette:

Jeg er glad London ikke hadde en Jørn Holme da denne transformasjonen tok fart mot slutten av 1900-tallet.

For å sitere Erling Lae:
«Skulle riksantikvar Jørn Holme stanse utviklingen rundt Bjørvika, ville det være den mest uvennlige handlingen mot Oslo i nyere tid.»

Read Full Post »

Jeg føler behov for å komme med en vennlig oppfordring til mine partifeller i Høyre, i anledning debatten omkring foreldrepermisjon. For få dager siden startet Høyres Kvinneforum en debatt omkring foreldrepermisjonen. Leder av Høyres Kvinneforum, Linda C. Hofstad Helleland, gikk offensivt ut etter kvinneforumets vedtak forrige helg, der de vil fjerne fedrekvoten i sin helhet.

Fedrekvoten var fra starten i 1993 på fire uker, og er nå på ti uker. Dersom far ikke tar sin del av kvoten, mister familien disse ukene. Høyrekvinnenes forslag går altså ut på at ingen av disse ukene lenger skal forbeholdes far, men at det er familien selv som skal bestemme hvordan permisjonen skal fordeles. Dette er et forslag jeg uten forbehold støtter 100%.

Ikke bare uttrykker jeg uforbeholden støtte. Jeg mener også at dette burde være en selvfølge, og er glad for å se at Høyres Kvinneforum opplever mye støtte i partiet, fra bl.a. Torbjørn Røe Isaksen og Michael Tetzchner. Men enkelte i Høyre er også mer skeptiske. Dette innlegget er en vennlig oppfordring til dem. Det er en oppfordring om å tenke seg om, og undersøke de underliggende ideologiske og prinsipielle fundamentene i dette spørsmålet.

De mer skeptiske røstene viser nemlig til resultatene. Jan Tore Sanner sier f.eks. at «fedrekvoten har bidratt til å gi familiene større muligheter og økt valgfrihet. Denne type virkemidler er fortsatt nødvendig og skiller seg fra sosialistenes forslag om å regulere hele permisjonstiden». Her vil jeg be Sanner om å undersøke premisset for sitt syn. Det Sanner indirekte sier er at staten har tvunget familiene til mer frihet. Fra et konservativt synspunkt åpner det for en meget skummel frihetsdefinisjon. Det faktum at flere fedre har valgt å ta ut permisjon etter dette vedtaket, er ikke et utslag av mer valgfrihet, det er simpelthen et utslag av tilpasning.

Det er helt naturlig at flere fedre velger å ta ut permisjon, når alternativet er at de ikke får permisjon i det hele tatt. Det betyr imidlertid ikke at det var dette familien i utgangspunktet ønsket. I mange tilfeller ville det vært til det beste for familien om det var mor som fikk disse ukene. Men siden staten bare tillater at far tar ut disse ukene, vil mange se seg indirekte tvunget til å benytte seg av denne såkalte «muligheten».

I realiteten har det ingenting med valgfrihet å gjøre. Det er et resultat av at staten opptrer som moralsk dommer ovenfor hele landets familier. Det er slettes ikke slik at det er til det beste for enhver familie at permisjonen deles likt mellom mor og far. Dette kan variere veldig i ulike tilfeller, og det burde ikke være opp til politikere å definere hva som er den korrekte løsningen her. Det er det ingen fasit på.

Erna Solberg har også en litt bekymringsfull tilnærming til saken etter mitt syn. Jeg har riktignok stor forståelse for at Erna som partileder ikke kan ha et bastant syn i den ene eller andre retningen før partiet har fattet et vedtak. Jeg etterlyser bare en mer prinsipiell tilnærming til saken.

«Pappakvoten har ført til store, gode og raske endringer, men spørsmålet er om vi har kommet langt nok. Er holdningen på arbeidsplassene slik at menn kan velge å være hjemme med barna uten å frykte at de blir sett på som lite karriereorienterte», sier Erna, som tror at dette blir en viktig og god debatt på landsmøtet.

Det tror jeg også, men det bør ikke bli en debatt om resultatene. Det er ikke resultatene som avgjør hvorvidt man har valgfrihet. Det er valgene som avgjør om valgfriheten er til stede. I dette tilfellet er valget pappperm eller ingen perm. Likestillingsombudet har forsøkt å påstå at dette skulle gi mer valgfrihet, men det er ingen logisk sammenheng i det argumentet. Det er umulig å fremlegge et logisk argument som ikke skulle tilsi at valgfriheten ville bli større dersom mor og far kan velge hvordan de vil fordele dette helt selv. Hvis ikke har man i hvert fall en pussig definisjon på valgfrihet.

Til slutt vil jeg derfor bare be om at alle mine partifeller i Høyre, som er usikre på hva de mener i denne saken, om å tenke på våre mest grunnleggende prinsipper: frihet, ansvar og mangfold. Friheten til å ta egne avgjørelser, og deretter ta ansvar for de valg man har gjort, og verdien av at ulike mennesker, med ulike behov, ulike talenter, utgangspunkt, interesser og drømmer, også kan ta ulike valg på vegne av seg selv og sin familie, uten at staten nødvendigvis har noen rett til å si at det ene valget er bedre enn det andre.

Jeg har i hvert fall gjort det, og konklusjonen min er entydig: Høyres Kvinneforum har min ubetingede støtte i denne saken. Som konservativ, med tro på at det finnes grenser for politikk, kan jeg ikke med samvittigheten i behold moralisere over hvordan foreldre velger å fordele tiden med sine egne barn.

Read Full Post »

(Innlegget er på trykk i minerva.as 22.01.2010)

Lysbakken etterlyser kunnskap om hvem og hvor dette moralpolitiet er. Han kan begynne med å se seg selv i speilet.

Det er i grunn ganske komisk å se den ene politikeren etter den andre rykke ut i avisene om dagen, og ta et «oppgjør» med det såkalte «moralpolitiet» på Grønland. Dette er riktignok ikke noe forsøk på å bagatallisere problemene på Grønland. Det burde være en selvfølge at man skal kunne bo og ferdes hvor som helst i Norge, uten å være redd for stadig fysisk eller verbal trakkasering. Denne delen av debatten har imidlertid blitt godt belyst av mediene. Det har derimot vært forsvinnende lite diskusjonen om hva dette begrepet «moralpoliti» egentlig innebærer.

Gammelt nytt
Moralpoliti er hverken noe nytt, eller særegent for Grønland, og mange av dem som nå roper høyest er gjerne dem som elsker å figurere som moralens opphøyde dommer i andre tilfeller. Spesielt ironisk fremstår Audun Lysbakkens uttalelser, under tirsdagens paneldebatt på Internasjonalt kultursenter og museum. Lysbakken var plutselig blitt en varm forsvarer av mangfold og frihet.

«Det er ikke Per Sandberg og FrP som har gått til angrep på moralpolitiet. Det er de mange menneskene med helt ulik bakgrunn som har tatt opp dette og krevd sin rett til å leve sitt eget liv», uttalte Lysbakken

Det er betimelig å spørre Lysbakken når han ble så stor tilhenger av ulike menneskers rett til å leve sitt eget liv? Lysbakkens parti og regjering kjennetegnes tvert imot av deres voldsomme trang til å opptre som nettopp moralpoliti i de fleste andre sammenhenger. Der finnes det tilsynelatende ingen grenser for de forbud, lover og reguleringer som kan vedtas for å lede mennesker inn «på den rette vei».

Statlig moralpoliti
I debatten om foreldrepermisjon mener Lysbakken at det er helt greit å opptre som moralpoliti ovenfor alle landets familier. I stedet for å la familien selv bestemme hvordan foreldrepermisjonen skal fordeles, og tilpasse den etter deres behov slik at de nettopp kan få «leve sine egne liv», vil Lysbakken etter beste evne forfordele dette slik at familien skal opptre slik han mener det er mest moralsk riktig. Plutselig var ikke denne retten så viktig lenger.

APs Arild Stokkan Grande presterte til og med å hevde at det kunne føre til skilsmisser dersom familien fikk fordele foreldrepermisjonen selv. Det er vanskelig å ta dette utspillet seriøst, men dersom det virkelig var slik at foreldrepermisjonen er det eneste som holdt en familie sammen, så ville det antakelig vært til det beste for alle parter om skilsmisseprosessen ble fremskyndet, heller enn at Stokkan Grande skal sitte på sin høye hest og desperat forsøke å holde det sammen. Når det er sagt har jeg mer tro på at valgfrihet innad i familien vil styrke den heller enn å svekke den.

Folks helsevaner skal også bli utsatt for mer inngripen fra moralpolitiet i regjeringskvartalet. Ved det forrige årsskifte innførte Sylvia Brustad et forbud mot synlig tobakk i butikkene. Ved nyttår i år fikk helsefascismen et nytt gjennombrudd, da det også ble forbudt å selge produkter som ligner på tobakksvarer. Etter at vedtaket ble kjent har det pågått mye debatt og usikkerhet blant butikk-næringen om hvilke produkter som treffes av dette vedtaket. Det er nå blitt klart at lakrispiper og sjokoladesigaretter blir forbudt, mens marsipanpølser og hockeypulver fortsatt vil være lovlig. En skulle tro det var en vits, men dengang ei.

Dultes til frihet?
Hvor mange retninger skal enkeltmennesker dultes i, før til og med rød-grønne politikere innser at folk ikke kan dultes til frihet. At de i bunn og grunn faktisk ønsker å gjøre noe annet enn det regjeringen mener de burde gjort. I mange familier ønsker mor å være mest hjemme med barna, kanskje fordi det er mest hensiktsmessig eller fordi far tjener mest. I en annen familie kan det være at mor tjener mest, slik at det beste for familien er at far tar ut mesteparten av av permisjonen. Den eneste måten man kan tilpasse dette best mulig for flest mulig er å la folk bestemme selv.

På et eller annet tidspunkt må politikere bare stoppe opp, og anerkjenne det ubehagelige, men innlysende faktum, at uansett hvor mye man regulerer, så kommer mennesker til å fortsette å ta sine egne avgjørelser, fordi de ganske enkelt vil noe annet. Noen av dem kommer også til å være uansvarlige. Det er mange mennesker i dette landet som ønsker å røyke. De vet hvor farlig det er. De vet at de, for å sitere Otto Jespersen i hans berømte ‘apell til røykerne’, kan få «lunger stappfulle av emfysem og oksygenopptak som en dvergspissmus». De gjør det likevel, og de kommer til å fortsette å gjøre det selv om varene ligger gjemt under disken, og lunger fulle av tjære pryder hele sigarettinnpakningen.

Oppgjør
Jeg ønsker også å ta et oppgjør med moralpolitet, men for min del gjelder dette intolerante idioter på Grønland,- som kaster sten etter homofile, og roper ukvemsord som «hore» til jenter fordi de går i bukse eller uten hijab, like fullt som det gjelder trangsynte mennesker i regjeringskvartalet og på Stortinget som tror at moralpoliti er helt greit, så lenge man er velkledd, velartikulert og formulerer sin intoleranse ved interpellasjoner og lovforslag.

Read Full Post »

Dagbladet forteller i dag at 15 personer, det siste året, i Rogaland har mistet lappen fordi politiet mener de ruser seg for mye.

De har ikke kjørt bil i beruset tilstand. Det er ingenting ved deres oppførsel som sjåfør som er grunnen til inndragelsen av sertifikatet. Politiet mener simpelthen at ungdommene fester for mye i helgene, og at de derfor er uegnet til å kjøre bil.

Dette er simpel maktmisbruk fra politiet, men politiet har dessverre loven på sin side:

I vegtrafiklovens § 34, 5. ledd, står det følgende:

«Dersom innehaveren av føreretten ikke er edruelig eller hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre motorvogn, kan politimesteren eller den han gir myndighet, tilbakekalle retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller for alltid, hvis hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det»

Dette åpner altså for at politiet basert på ikke annet enn sin egen subjektive mening, kan tilbakekalle en sjåførs rett til å føre motorvogn, uten at det på noen måte er bevis for at vedkommende har gjort noen handling som tilsier at han/hun er uegnet til å kjøre bil.

En av dem som er rammet av vedtaket, Thomas Nodland (20) fra Egersund, jobber som sjåfør i anleggsbransjen. Han er simpelthen fratatt førerkortet fordi politiet mener han drikker og fester for mye i helgene.

Dette må det ganske enkelt bli en slutt på. Vegtrafikklovens § 34, 5. ledd, må fjernes. Politifolk skal ikke kunne bruke sin makt og autoritet til å moralisere over ungdommers festvaner. Hvis politiet mistenker at mange er uegnet til å kjøre bil, så får de gjennomføre flere kontroller.

Jeg har startet en gruppe på facebook. Støtt oppropet her:

Nei til politimoralisme!

Read Full Post »

I’m frankly sick and tired of the political preachers across this country telling me as a citizen that if I want to be a moral person, I must believe in «A,» «B,» «C» and «D.» Just who do they think they are? And from where do they presume to claim the right to dictate their moral beliefs to me? And I am even more angry as a legislator who must endure the threats of every religious group who thinks it has some God-granted right to control my vote on every roll call in the Senate. I am warning them today: I will fight them every step of the way if they try to dictate their moral convictions to all Americans in the name of «conservatism.»
– Barry Goldwater

How right he was then, how right he still is!

Read Full Post »

Det har blitt mye fokus på dette såkalte «moralpolitiet» på Grønland. Sist ute nå er Zahid Ali som forteller at han har opplevd drapstrusler på Grønland, og forsøker å unngå stedet.

Det er på tide at noen tar et oppgjør med dette. Er det noen som virkelig gjør en innsats for integreringen i Norge, så er det nettopp slike som Zahid Ali. Jeg håper nå at muslimske miljøer som ellers nyter godt av mangfolds-samfunnet i Norge, slår ring om Zahid Ali, og sier at de ikke aksepterer slikt.

Man må gjerne ha ulike meninger om hva som er god og dårlig humor. Selv har jeg evig stor tro på humorens makt. Etter mitt syn er det nesten ubegrenset hva man kan og bør spøke med. Å bryte slike barrierer fører i det store og det hele til et mer inkluderende samfunn. Men uansett hva man måtte mene om Zahid Alis komiske inslag, burde man i hvert fall anerkjenne betydningen av det han gjør.

Zahid Ali er selv fullblods nordmann. Med det mener jeg at han er født og oppvokst i Norge, jobber i Norge, og bidrar til det norske samfunnet. Han har imidlertid pakistansk bakgrunn og bruker gjerne denne til å vitse om klassiske innvandrer-fordommer. Det provoserer sikkert en del, men alt i alt har Zahid Ali egentlig gjort mer for integreringen i Norge, enn noen integreringsminister.

Jeg tror det nettopp er slike innslag som det her, som virkelig bidrar til større aksept for innvandring og mangfold:

Kebab-selger:

Asylsenter:

Zahid Ali blir nordmann:



Read Full Post »

Older Posts »