Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2010

Hva skal man egentlig med vitsebøker når man har SUs nettsider, og hvorfor bruke 500 kr på Latter scene når man kan overvære barnslige ungdommer fra SU gjør seg til latter på Civitas frokostmøter helt gratis.

Civita arrangerte i dag frokostmøte om menneskerettigheter, og hvordan vi fremmer dem best mulig. Frokostmøtet er ett av de beste, om ikke det beste frokostmøte jeg noensinne har vært på. I panelet satt direktør for norsk senter for menneskerettigheter ved UiO, Nils Butenschøn, lektor i menneskerettigheter ved Københavns Universitet og tilknyttet den danske tankesmien Cepos, Jacob Mchangama, Leopoldo Eduardo López, som har vært ordfører og er en av de fremste opposisjonslederne i Venezuela, og tidligere visestatsminister i Malaysia og nåværende partileder for opposisjonspartiet Keadilan, Anwar Ibrahim.

Diskusjonen var meget interessant, og det er sjelden Civita har hatt et panel med slike retoriske kapasiteter. Særlig Lopez og Ibrahim beveget og engasjerte salen, og fikk stående applaus. I anledning Lópes’ deltakelse hadde noen representanter fra SU møtt opp for å demonstrere. Da Lópes’ snakket snudde SUerne ryggen til, og holdt opp plakater med overskriften: «Norge er ikke en frihavn for kuppmakere». De flagrende papirlappene så forøvrig ut til å bli ganske tunge for de oppmøtte Suerne etterhvert. Det gamle staute proletariatet er tydeligvis ikke helt hva det engang var…

Kunsten å drøfte
Det er forsåvidt greit at SU er kritisk til opposisjonen i Venezuela. Styringsskifter i Latin-Amerika har jo ikke vært noen solskinnshistorier tidligere. Så det er absolutt verdt å stille spørsmål ved om opposisjonsledere i Latin-Amerikanske land er oppriktige når de tar til orde for menneskerettigheter og frihet. Jeg synes Lópes svarte meget godt for seg, og Thor Halvorsen har svart meget godt i Dagbladet tidligere i forb. med anklagene. Jeg tror heller ikke at prominente menneskerettighetsforkjempere som Lech Walesa, Anwar Ibrahim, Rebiya Kadeer, Lidia Yusupova, eller Garry Kasparov hadde brukt 4 dager på en menneskerettighetskonferanse i Oslo dersom den ga kuppmakere en talerstol. Informasjonen jeg har fått fremlagt gjør at jeg synes Lópes historie virker troverdig, men jeg skal ikke være ukritisk, og er ingen ekspert på Venezuela.

SUs leder, Mali Steiro Tronsmoen, skal forsåvidt ha kreditt for å være såpass moden at hun – i motsetning til sine øvrige medlemmer – satt seg ned rundt bordene som alle andre, og stilte sine kritiske spørsmål til panelet. Slikt kan man jo ikke ta forgitt når det gjelder SUere. Hennes spørsmål avslørte imidlertid at de drøftende evnene i SU nok er heller manglende. Hele møtet foregikk riktignok på engelsk, så det er mulig Mali simpelthen ikke forsto det som ble sagt, men hennes spørsmål avslørte i hvert fall at det ikke var noe i veien med engelsk-uttalen, så jeg tillater meg å gjøre en ukvalifisert antydning i retning av at det ikke er språkforståelsen, men heller de reflekterende evnene som ikke er helt slik de burde være.

Hugo Chevez
Jeg er interessert i kunnskap, og interessert i å fremme menneskerettigheter uansett tid og sted. Det samme kan ikke akkurat sies om SU. Et raskt søk på Venezuela på deres nettsider, leder meg til en artikkel med overskriften «Hvorfor så mye hat rettet mot Hugo Chavez?»

Ja, hvorfor det mon tro?

Kan det kanskje være fordi han dikterer medier, nekter folk ytringsfrihihet, bruker landets oljeformue til å berike seg selv, bedriver valgfusk, truer politiske motstandere og medier som ikke annonserer det budskapet han vil ha og får dem banket opp, torturert eller drept hvis de ikke lar seg kue? Kan det være fordi han støtter FARC – terrororganisasjonen som står for en rekke kidnappinger i Venezuela? Listen er lang, men ingen av disse problemstillingene ser ut til å engasjere SU noe særlig.

Men hva kan man egentlig forvente av en organisasjon som markerte datoen for Ches bortgang, med et allmøte med følgende undertekst: «Che kan være død men hans mot og tro på forandring er forsatt levende. La oss markere denne dagen sammen!». Joda, SU er inne på noe. Che Guevaras tro på forandring lever absolutt videre. Nå 43 år etter hans død kan jo ingen benekte at tradisjonen med fengsling av politiske motstandere, henrettelser av uskyldige mennesker og undertrykking av befolkningen fra et brutalt totalitært regime, lever videre i Ches ånd hos Castro-regimet. Om det er noe jeg ville feiret er mildt sagt heller tvilende til.

Rettigheter
Jacob Mchangama fra Cepos hadde også en veldig interessant innledning, der han trakk opp viktige skillelinjer mellom frihetsrettigheter og sosiale og økonomiske rettigheter. Hans poeng var at ytringsfrihet er et nødvendig rammeverk for ethvert samfunn som fremmer menneskerettigheter. Mali Tronsmoen klarte å tolke dette dithen at Mchangama mente at sosiale og økonomiske rettigheter var uviktig og noe man ikke trengte å jobbe for. Av de oppmøtte i salen er det nok bare SU som presterte å trekke en slik konklusjon, men SU har aldri helt forstått dette med rettigheter. Senest i valgkampen ville de jo løse lærlingeproblematikken, med en rett til lærlingeplass. Mchangamas poeng var selvsagt at ytringsfrihet er et middel og et mål i seg selv. Ytringsfrihet ivaretas av en rett til å ytre sine meninger, og krever bare at andre ikke hindrer dem i å gjøre dette. Så retten er altså selve målet. Rett til mat derimot metter ikke de fattige – det krever ressurser, kompetanse, osv… Men denne distinksjonen var altså litt vanskelig for lederen av Sosialistisk Ungdom.

Blinkskudd
Kristin Clemet oppsummerte egentlig SUs opptreden mest treffende: «Det er jo ganske komisk å se en gjeng 20 åringer slite med å holde opp en plakat i 10 minutter, i nærver av slike mennesker som har sittet i fengsel, blitt banket opp og torturert»

Det kan egentlig ikke sies stort mer treffende. SU er definitivt dagens vits!

Update: Mali innrømmet også at ikke alt i Venezuela hadde gått helt som hun ønsket – selvinnsikten i SU når nye høyder (les: sarkasme)

Advertisements

Read Full Post »

Da er Oslo Freedom Forum (OFF) over, og jeg er full av inspirasjon etter å ha truffet så mange spennende mennesker. Det er vanskelig å ikke bli beveget når man vandrer rundt i samme konferansehall som Lech Walesa, Garry Kasparov, Rebiya Kadeer og Lidia Yusupova for å nevne noen, eller sitter til bords med opposisjonspolitikere fra Venezuela og overhører tale fra hertuginnen av York. Engasjement smitter. Særlig vi ungdomspolitikere får jo ofte høre at det er så bra at vi engasjerer oss, og det er jeg jo absolutt enig i. Som regel. For det viktigste er jo tross alt hva man engasjerer seg i – og det er det denne posten skal handle om.

Vi har alle ulike inspirasjonskilder og engasjement for ulike saker og ting som driver oss. Noen står opp hver morgen for å kjempe for grunnleggende menneskerettigheter, noen står opp hver morgen for å arbeide for mer valgfrihet til hvert enkelt menneske, noen står opp hver morgen for å gi pleie til syke mennesker og andre står opp hver morgen for å gjøre en viktig innsats i nærbutikken. Alle gjør de små og store tak som det er ikke er vanskelig å forstå at kan gi mening.

Men det er også noen som står opp hver morgen for å kjempe for helt uforståelige saker. I dag var det særlig en tale på OFF som inspirerte meg; Kasha N. Jacquelines tale med tittelen «Uganda’s Nuremberg Laws».

Kasha er grunnleggeren og direktøren i organisasjonen: Freedom and Roam Uganda (FARUG) – den eneste utelukkende lesbiske, biseksuelle, transseksuelle og interseksuelle organisasjonen i Uganda. Organisasjonen jobber for like rettigheter for alle, og en slutt på diskriminering av mennesker basert på seksuell legning.

En anti-homo lov er på dette tidspunktet i påvente av behandling i parlamentet i Uganda. Loven kriminaliserer homoseksualitet, der strengeste straff er døden, og påbyr samtidig alle borgere å rapportere mistanker om homoseksualitet eller risikere tre år i fengsel. Kasha kunne fortelle om lesbiske jenter som blir oppsøkt og banket opp når de går av bussen på vei hjem fra skolen, og jenter som blir gruppevoldtatt for for å avvenne deres lesbiske legning. Med en blanding av gripende, personlige og ærlige historier, et livlig vesen, og en levende stemme gjorde hun et sterkt inntrykk. Ekstra sjokkerende var det å høre at religiøse grupper i USA faktisk har vært i Uganda for å hjelpe til med utormingen av disse anti-homo lovene. Jeg spør meg selv: hva i all verden er det som driver dem?

Hva er det som får folk til å stå opp om morgenen, og finne inspirasjon i en kamp mot at mennesker av samme kjønn som elsker hverandre, skal få lov til å leve et liv i kjærlighet akkurat som alle andre. Jeg klarer bare ikke å forstå det.

Det er aldri en unnskyldning for menneskerettighetsbrudd, men dette er virkelig noe av det minst forståelige. Hvilken fare utgjør homofile for noe regime? Hva slags maktforhold er det som tilsier at homofile burde undertrykkes? På hvilken måte er det i et grusomt diktaturs interesse (eller et demokratisk vestlig tulleparti som KrF for den saks skyld), amerikanske religiøse aktivisters interesse, eller noe annet land eller organisasjons interesse, å undertrykke mennesker som tiltrekkes av et annet kjønn.

Av og til er det mulig å forstå hvordan grusomme hendelser oppsto selv om de er helt uakseptable. Det er mulig å forstå hvorfor ekstreme nasjonalistiske følelser oppsto i Tyskland etter 1. verdenskrig, selv om det ikke på noen måte forsvarer handlingene i etterkant. Det er også mulig å forstå hvorfor Russland følte behov for å innvadere Georgia, selv om handlingen var forkastelig.

Men både selve handlingene og grunnlaget for ideen om at det er i samfunnets interesse at homofile undertrykkes er virkelig komplett umulig å forstå. Jeg skulle virkelig likt å være inne i hodet på noen av disse ekstreme nut-case kristen-konservative på den religiøse høyresiden i USA i noen timer, for å forstå hva det er de virkelig er så forbannet over.

Hvis de er så imot homofili, så kan de vel bare la være å praktisere det selv?

Selv har jeg store problemer med å fortså at noen velger å være vegetarianer når det finnes så mye bra kjøtt man kan spise, men jeg klarer ikke akkurat å hisse meg opp over mennesker som foretrekker en soyabiff fremfor et blodig stykke entrecote. Like lite som jeg, som heterofil, klarer å bry meg noe særlig om mennesker som finner lykken med en av samme kjønn, eller tvekjønn for den saks skyld.

Så til alle dere intolerante moralister der ute, enten dere er gale sadister i Uganda, eller (ellers) koselige predikanter på vestlandet: «Against Gay Marriage? Then Don’t Get One and Shut the Fuck Up»

Read Full Post »

Denne uken har jeg satt av 4 dager til å jobbe som frivillig under Oslo Freedom Forum. Konferansen arrangeres av Human Rights Foundation, med offisiell støtte fra Civita, og noen av verdens aller fremste menneskerettighetsaktivister er samlet i Oslo akkurat nå.

Medvedev
Ironisk nok har den russiske presidenten Dimitrij Medvedev lagt sitt norgesbesøk samtidig med konferansen, og som om ikke det var nok har Medvedjev delt hotell med noen av sine skarpeste kritikere, som sjakklegenden; Garry Kasparov og den tsjetsjenske aktivisten Lidija Jusupova. Jusupova har blitt hyllet av BBC som Europas modigste kvinne for sin iherdige innsats med å dokumentere henrettelser, forsvinninger, voldtekter og tortur Tsjetsjenia etter at russiske styrker gikk inn i landet på nytt i 1999.

Samtidig som den russiske presidenten deltok på et næringslivsseminar på Oslo Plaza, demonstrerte tsjetsjenere utenfor, med plakater foran ansiktet i frykt for hva som kunne skje med familiene deres dersom ansiktet deres syntes. Det er ganske illustrerende.

Kuppmakere
Norske medier, som riktignok har dekket konferansen bedre enn i fjor, har foruten nyheter knyttet til Medvedev-besøket vært mest opptatt av å følge opp anklager fra Manifest om kuppmakere blandt talerne – anklager som Thor Halvorsen forøvrig svarer utfyllende på i denne artikkelen. Jeg fikk også gleden av å overhøre en rimelig inkompetent Dagbladet-journalist som forsøkte å følge opp denne saken ovenfor Halvorsen i lobbyen på Grand Hotel tidligere på mandag. Han fikk som fortjent. Dagbladet hadde ikke engang klart å skrive en korrekt overskrift: «Støre, Bondevik og Nobels fredssenter bør trekke seg fra fredskonferanse» sto det, men Oslo Freedom Forum er altså en menneskerettighetskonferanse ikke en fredskonferanse. Jeg klarer ikke annet enn å fryde meg over Dagbladets nedadgående salgstall. Slikt søppel har virkelig liten samfunnsnytte.

Det er, dessverre, lite overraskende at enkelte norske medier har problemer med å forholde seg til en konferanse om menneskerettigheter på en skikkelig måte med mindre den hyller Castro og synes Hugo Chavez er reinkarnasjonen av Jesus. I fjor, under Oslo Freedom Forum, fulgte f.eks. Klassekampen opp anklager fra den cubanske ambassaden som beskyldte Thor Halvorsen for å være CIA-agent. At slikt vås i det hele tatt får plass i norsk presse er ganske utrolig. Enda mer utrolig er det at norske medier kan ta slik propaganda, fra et av verdens verste diktaturer, for god fisk uten en skikkelig faktasjekk en gang.

Uvirkelig
Når man ser hva slags folk som er samlet i Oslo akkurat nå er det vanskelig å forstå hvorfor denne konferansen ikke pryder forsiden av samtlige aviser i Norge. I går fikk jeg æren av å bli bedre kjent med to av konferansens prominente talere. Gårsdagens dose frivillig arbeid ble en del lenger enn planlagt, men det gjorde ingenting. Det er jo egentlig ikke noe annet enn et stort privilegie å få muligheten til å møte så mange mennesker som har betydd så mye for så mange, som har vært gjennom så mye gusomt, men som likevel, tross trusler og vold, fortsetter sin utrettelig kamp for frihet og menneskerettigheter.

På mandag fikk jeg gleden av å dra til Gardermoen for å hente Rebiya Kadeer; en meget kjent uighursk forretningskvinne fra Kina. Da hennes kamp for uighurenes rettigheter ble for ubehagelig for kommunistregimet i Kina ble hun fengslet i 5 år – i en region kjent for sine umenneskelige fengselsforhold. To av årene satt hun i isolasjon, uten kontakt med andre enn fengselsansatte. Hun ble løslatt av medisinske årsaker i 2005 – 3 dager før et offisielt besøk fra den amerikanske utenriksministeren.

Den andre personen jeg skulle møte var Anwar Ibrahim; tidligere visestatsminister i Malaysia (i tillegg til å ha vært jordbruks, kultur, utdannings, og finansminister). I løpet av sin periode som finansminister ble han kjent som en «Asiatisk tiger», og Newsweek kåret han til «Asian of the year» for sin rolle i å styre den asiatiske økonomien ut av krise. Ibrahim tok til orde for mer ansvarlighet. Hans redningskur besto bl.a. i å nekte statlige bailouts til firmaer som risikerte konkurs og massive kutt i offentlig forbruk, men etter å ha kritisert sin opprinnelig egen president for korrupsjon, og ledet protester med støtte fra tusenvis av mennesker ble han fengslet. Ibrahim satt flere år i isolasjon, der han ble torturert og banket bevisstløs. Ibrahim er nå løslatt i påvente av ny rettsak som følge av latterlige anklager om korrupsjon og homofili. Ja, han er faktisk anklaget for homofili. Anklagene er riktignok falske, men det faktum at et land faktisk banker opp folk i fordi man er anklaget for å tiltrekkes det samme kjønn er ganske sykt i seg selv.

(Det synes vel ganske godt at jeg synes dette var ganske stort)

Inntrykk
Det føles ganske rart å sitte å snakke med disse menneskene om løst og fast. Det er egentlig ganske uvirkelig. De er jo også vanlige mennesker, som er interessert i premier league og populærkultur, men jeg klarer aldri helt å frigjøre meg fra tanken om at jeg sitter å snakker med noen av verdens aller fremste menneskerettighetsforkjempere. De kampene de har måttet ta – hva de har vært igjennom, er så fjernt fra min virkelighet at det er vanskelig å sette seg inn i.

Engasjementet deres er rett og slett rørende. Rebiya Kadeer snakker med en slik varme og energi, og et så genuint engasjement, at jeg blir rørt, til tross for at jeg ikke skjønner ett ord av det hun sier. Heldigvis har hun med seg tolken sin – en utrolig hyggelig fyr – men hennes tilstedeværelse i seg selv er en opplevelse. Da jeg møter henne på flyplassen strømmer det mennesker til som har ventet i over ett døgn på flyplassen bare for å møte henne. Flere av dem får tårer i øynene straks de ser henne. Det er en rimelig sterk opplevelse.

Uvurderlig
Tidligere i  dag har jeg bl.a. møtt Leopoldo Lopez, opposisjonsleder i Venezuela – utsatt for attentatforsøk og fratatt retten til politisk virksomhet i Venezuela, og jeg har overhørt en rekke foredrag fra menneskerettighetsforkjempere over hele verden. Ekstra sterkt var Lubna Al-Husseins foredrag om kvinners situasjon i Sudan. Hun fortalte forferdelige historier om jenter som helt ned i ettårsalderen  blir utsatt for massevoldtekter.  Selv ble hun for alvor engasjert i menneskerettighetskampen, da hun ble satt under tiltale for å ha hatt på seg bukser. Hun nektet å erklære skyld og forlangte en rettsak. Da hun ble bøtelagt for sin «oppførsel» valgte hun å forbli i fengselet, men ble frigjort for å skjerme Sudans regjering for mer flause. Hun har i etterkant intensivert og fortsatt sin kamp.

Det er et privilegie og en ære å være omgitt av sånne mennesker. Det setter ting i perspektiv. En ting er helt sikkert: denne konferansen har allerede satt inntrykk for livet. Menneskerettigheter er et område jeg definitivt kommer til å engasjere meg mer i. Jeg er sikker på at Oslo Freedom Forum er starten på ett av verdens største arenaer for fokus på menneskerettigheter. Jeg er stolt av å være med, og gleder meg til å se konferansen vokse år for år.

Det er sent, og jeg skal legge meg nå, men jeg synes det var passende å avslutte med noen ord fra Lech Walesa:

«We hold our heads high, despite the price we have paid, because freedom is priceless.»

Read Full Post »

Skriver om datalagringsdirektivet på Minerva i dag, i lys av Høyres partiledelses noe merkelige «avgjørelse» om å utsette DLD-behandlingen på landsmøtet.

Noen av momentene vil dere kjenne igjen fra tidligere bloggposter, mennye fiffige argumenter er også inkludert:

«Kanskje vil der gå både vinter og vår…»

I 2008 ble det kjent at APs Saera Khan hadde brukt svimlende summer på spåkoner. Nå virker det som om noen i Høyres ledelse har benyttet seg av lignende tjenester.

NRK melder at Høyres landsmøte har bestemt seg for å utsette debatten om datalagringsdirektivet. Sist gang jeg sjekket var det Høyres landsmøte som bestemmer hva som behandles og ingen andre. Høyre har tidligere reagert på bruken av sentrale føringer og forskuttering av vedtak i andre partier. Hvis Høyre fortsatt står fast ved sitt levende partidemokrati må dette altså enten være en glipp eller et forsøk på å se inn i fremtiden.

(LES RESTEN PÅ MINERVA.AS)

Read Full Post »

Ja, da er også jeg rammet av vulkanutbruddet. Mine problemer er nok litt mer trivielle enn mange som går glipp av jobb, ikke kommer seg på ferie, ikke får reist hjem til familien, osv… så jeg skal ikke sutre for mye, men det er jo fortsatt kjipt, selv om det helt klart er andre som har det kjipere.

I det jeg poster dette innlegget skulle jeg egentlig vært på debatt om ressursfordeling på Bømlo Folkehøgskole, ytterst mot havgapet i Sunnhordland.  Der hadde jeg blitt forespeilet et panel som foruten meg besto av Rødt, Sosialistisk Ungdom, Fair Trade og Natur og Ungdom. Tema for debatten var: Norges rolle i fordeling av ressurser i verden. « Kva Noreg kan gjere for å bidra til ei jamnare fordeling av ressursar i verda?». Noe sier meg at jeg hadde vært ganske alene om mitt fokus på resultatorientert bistand og fri handel i denne debatten, men dessverre fikk jeg ikke sjekket det i dag.

Flykaos
Jeg var på Gardermoen ca kl 06.15 i dag tidlig, og hadde siktet meg inn på et fly som gikk 07.50 til Haugesund. Vanligvis legger jeg ikke inn stort mer enn en halvtime på innenlandsflygninger, men jeg tenkte det var lurt å være ute i god tid i dag. Det var tydeligvis ikke godt nok. Jeg ankommer Gardermoen, og det er ganske mye folk til så tidlig på morgenen å være. De fleste menneskene er sentrert rundt service-bordene til SAS og Norwegian, men på tavlen over flyavganger innenlands ser det ut til å være ganske greit. Jeg begynner å glede meg til en livlig diskusjon.

Jeg har ikke kjøpt billett på forhånd, det burde jeg kanskje gjort, men det ville jo vært litt bingo. Derfor har jeg med laptop, og tenker at det skal være en enkel sak å få ordnet en billett på nettet når jeg ser hvilke flyavganger som er satt opp. Jeg går inn på norwegian.no og forsøker å kjøpe billetten jeg vil ha, men det eneste flyet jeg visstnok får kjøpt biletter til går etter kl 4. Det hjelper ikke stort når debatten begynner kl 01.00. Jeg vandrer bort til køen ved service-bordet, men skjønner at det tar altfor lang tid. Hos SAS er det samme problem, men der er det mer betjening og mindre kø, så jeg trekker en kølapp. Det skulle imidlertid vise seg at køen var overfylt med utenlandske turister som brukte 10 minutter hver i skranken.

Til slutt sjekket jeg ut siste mulighet: Skolen er bare 2 timer unna Bergen. Jeg kommer raskt inn på bestillingssiden til et fly som er framme der kl. 10.05, men da blir jeg opplyst om at jeg må rekke en buss som går 09.30, hvis det skal være noe poeng i å lande i Bergen. Etter en stund innser jeg at slaget er tapt, og tar flytoget tilbake til Oslo.

TIL SAKEN:

Debatten jeg skulle vært på blir altså erstattet med en fattig bloggpost i stedet, men hvis det gleder leserne og gir engasjement til noen kommentarer på forumet, så er det en liten trøst.

Jeg hadde bestemt meg for to hovedområder i denne debatten; bistand og fri handel. I denne posten skal jeg fokusere på fri handel.

Utjevning eller vekst

Allerede i debattens problemstilling er det mye man kan stille spørsmål ved. I debatten ønsket man å ta opp hvordan vi kan arbeide for en jevnere fordeling av verdens ressurser. Det er på mange måter et sidespor. Målet bør være å løfte verdens fattige ut av fattigdom, ikke å fordele ressursene så likt som mulig. Det er ikke forskjellene som gjør samfunnet mindre godt å leve i. Fordelingspolitikk skaper ingen nye verdier i seg selv. De fellesgodene vi har i vårt samfunn er ikke et resultat av fordeling, men det er den økonomiske veksten som har gjort fordeling mulig.

Hvis vi fordelte alle verdens ressurser likt for ca 100 år siden, så ville hele verdens befolkning hatt en levestandard på omtrent samme nivå som dagens Angola; et av verdens aller fattigste land. Hvis vi fordelte alle verdens ressurser likt i dag ville alle hatt en lik levestandard med dagens Syria.

Det forteller oss 2 ting. For det første forteller det oss at verden ikke er en eneste stor konstant sum som må fordeles likt. For det andre at verdens rikdom har mangedoblet. Det er altså vekst som muliggjør fordeling, og ikke fordeling som muliggjør vekst. Fordelingen blir direkte hemmende for veksten hvis dette fokuset er for stort.

I diskusjonen om de store forskjellene mellom fattig og rik, glemmer vi ofte å snakke om det viktigste; rekordmange mennesker har blitt løftet ut av fattigdom. Færre lever i absolutt fattigdom i dag enn før. Hvis hovedfokuset er på fordeling, så hindrer det ny vekst. Det er betimelig å spørre SU og Rød Ungdom om deres store løfte til menneskeheten er å gi oss alle samme levestandard som Syria?

Face the facts
Historien er nådeløs. Forskjellen på land som har omfavnet mer kapitalisme og åpnet markedene sine, og land som har gått inn for mer regulering og proteksjonisme er mangfoldige og soleklare.

Se på forskjellen mellom Sør Korea og Nord-Korea. I 1960 var Sør-Korea fattigere enn Angola er i dag. Ettersom Sør-Korea har blitt kapitalistisk har de fått en tilnærmet vestlig standard. Nord-Korea sliter på sin side med hungersnød. Se på forskjellen mellom liberalisering i Vietnam- og restriksjoner i Burma. Vietnam er riktignok fortsatt et totalitært regime hvis brudd på menneskerettigheter bør fordømmes på det aller kraftigste, men man så en klar forskjell på de økonomiske resultatene av Vietnams skritt i retning kapitalisme ved slutten av 80-tallet, og Burmas ultra-proteksjonistiske linje. Se på Cuba før og etter 1958 som et eksempel på hvor galt det kan gå, eller Zimbabwe for den saks skyld.

Se på forskjellen mellom Bangladesh og Pakistan, mellom Costa Rica og Honduras, mellom Uganda og Kenya, eller mellom Chile og sine naboer i Latin Amerika. Se på Taiwan, på Estland, eller se på utviklingen i Bangalore, i den indiske delstaten Karnataka, som nå omtales som Indias Silicon Valley. Se på hva som har skjedd i Kina etter at de åpnet økonomien sin mer, og enda viktigere: se på forskjellen mellom Kina og deres nabo Hong Kong. Hong Kong er antakelig verdens aller frieste økonomi. Hong Kong hadde pr. 2005 (ifølge wikipedia) hele 107 konsulater og generalkonsulater, mer enn noen annen by i verden. Selv New York har færre med sine 93 konsulater, Hongkong er også verdens 10. største handelsenhet og 11. største banksentrum.

Dette blir ikke mindre imponerende hvis vi ser på de topografiske forholdene i Hong Kong. Denne administrative (men i praksis uavhengige) regionen i Kina er et område helt uten olje eller andre naturressurser. Befolkningstallet er på ca 7 millioner, fordelt på et areale på 1092 km2. Befolkningstettheten er på hele 6460 personer per kvadratkilometer (til sammenlinging er tallet 15 i Norge), og på tross av dette – og i motsetning til Kina – oppfordres man i Hong Kong til store barnerike familier. Helt uten naturressurser eller noen andre naturlige forutsetninger som skulle tilsi at Hong Kong skulle få så stor betydning har de skapt et av verdens viktigste handelssentrum av så og si utelukkende menneskelig skaperkraft og dets innovative evner.

Fri handel – også miljøvennlig
Natur og Ungdom er mot fri handel og mener at «målet om frihandel truer den lokale, miljøvennlige matproduksjonen», men disse lokale matprodusentene vil jo nettopp selge sine varer til oss. Det er nettopp tollmurene som truer denne lokale produksjonen, fordi den ikke får mulighet til å utvikle seg. For meg er det uansett viktigere å løfte verdens fattigste ut av fattigdom, og gi dem håp og muligheter for fremtiden, enn å trekke fra noen desimaler på det norske CO2 regnskapet. Men det ironiske her er jo at det i mange tilfeller også vil være mest miljøvennlig for Norge å importere mat fra disse landene – nettopp fordi produksjonen her i Norge er såpass forurensende at den overgår utslippene knyttet til transport.

Beskytte vår ineffektivitet
Det aller latterligste med venstresiden og proteksjonistenes argumenter, er at ingen andre tjener på dette annet enn de ineffektive aktørene i norsk landbruk. Hverken norsk økonomi, norske forbrukere eller verdens fattige er tjent med proteksjonisme.

Begrepet ‘beskytte eget marked’ er egentlig ganske komisk, for det er ikke vårt eget marked vi beskytter. Vi gjør egentlig det stikk motsatte. Vi subsidierer ineffektive markedsaktører, og sørger at ressurser og arbeidskraft allokeres til områder som ikke er konkurransedyktige. Hvem betaler prisen? Jo, norske forbrukere. Belønningen for denne «beskyttelsen» er altså færre varer, dårligere varer, dyrere varer, og et mindre konkurransedyktig næringsliv i Norge enn det vi kunne hatt.

De som argumenterer mot fri handel burde i realiteten argumentere for hvorfor de synes at norske marginale interessegruppers særinteresser er verdt skattebetalernes unødvendige penger, mindre verdiskaping til samfunnets beste, i tillegg til livet til mange tusen fattige i Afrika.

Jeg vil gjerne høre venstresiden, som er så opptatt av solidaritet, forklare meg hva det er som er så solidarisk med dette – og her på nettet er ikke vulkanutbrudd noen unnskyldning.

(KOMMER TILBAKE MED MER OM BISTAND)

Read Full Post »

Det er lite nyheter som virkelig provoserer meg i dag. Joda, det er kjipt med vulkanutbrudd på Island, og flystans, men jeg finner liksom få ideologiske linjer å trekke her. Så de som er lidenskapelig opptatt av dette vil antakelig finne VG mer hensiktsmessig enn denne bloggen.

Helgen er kommet, det er snart landsstyremøte i Unge Høyre, og om ikke mange uker skal jeg på mitt 5. landsmøte i Høyre. Så i mangelen på nyheter som gjør meg massivt indignert, begynte jeg å tenke litt: hvorfor Høyre egentlig? Det er mulig det er litt spesielt å begynne å stille seg selv eksistensielle spørsmål i en alder av 21 år, men man lurer jo av og til på hvorfor man driver med det man driver med.

I den anledning tenkte jeg å fortelle dere en historie, det er historien om en person mange av dere kjenner:


Dette er Kristian, 16 år, han har regulering, er fanatisk opptatt av heavy metal og særlig bandet Iron Maiden, han går i hullete jeans, har ikke klippet håret sitt siden juleballet i 10. klasse (og det skulle bli lengre), og hans favorittbok er «Run to the Hills» – biografien om Iron Maiden som han har lest 5-6 ganger eller no. Året 1984 forbindes ikke enda med George Orwell, men Iron Maidens femte studioalbum Powerslave. Tittelen «Brave New World» er også definitivt utelukkende assosiert med Iron Maidens 12. studioalbum og gjensynet med Bruce Dickinson som vokalist og frontfigur, og aldeles ikke Aldous Huxleys dystopiske roman om et kunstig totalitært fremtidssamfunn.

Unge Høyres kampanjemateriale har heller enda ikke fått plass på vegger og tak i gutterommet som foreløpig er tapetsert med diverse plakater av Kiss, Judas Priest, Hammerfall, Ozzy Osbourne, og lignende. Navn som Toqueville, Hayek, Burke, Smith eller Mill er ganske ukjent, men Black Sabbaths ulike besetninger fra 1968 til i dag går på rams.

Etter valgkampen 2005 skjedde det imidlertid noe som skulle få større betydning enn man han hadde trodd på forhånd. Denne langhårede keitete nerden og heavy metal fanatikeren bestemte seg for å melde seg inn i Unge Høyre.

På dette tidspunktet har du kanskje gjettet hvem denne historien handler om. Kristian er i dag 21 år, svært aktiv i Unge Høyre, og forfatter av bloggen grenserforpolitikk.com. Han har riktignok klippet håret, men regnes vel (forhåpentligvis) ikke for å være helt A4 av den grunn.

Konformitet
Hva er poenget med denne posten? Jo, mange lurte nemlig på hva det var som fikk meg til å melde meg inn i Unge Høyre. Av en eller annen grunn er raringenes landsforbund; musikk og teater-miljøet svært knyttet til venstresiden. Dette har alltid forundret meg. Hva er det som får slike utpregede individualister til å føle slik nærhet til en politisk ideologi som bygger på konformitet, likhet og en forakt for folk som ønsker å ta valg som er litt annerledes enn alle andre, for folk som går sine egne veier og lykkes med det.

Hva er det som får langhårede hippie-lignende gutter til å sprade rundt som levende reklameplakater for massemorderen Che Guevara, mannen som allerede i 1956 uttrykte støtte til Russlands nedslakting av ungarske opprørere, da frihetsforkjempere gjorde opprør mot det tyranniske stalinistiske styresettet i Ungarn, mannen som fengslet eller utviste de fleste av Cubas beste forfattere, diktere og filmmakere… De samme mannen som startet opp egne arbeidsleire for homoseksuelle, AIDS ofre, Afro-Cubanske prester, og andre «utskudd».

Disse venstreradikale individualistene som mer enn noe annet er opptatt av å være sære og annerledes, burde jo egentlig hate denne mannen. Dette er de første som ville blitt sperret inne i fangeleire, hvis det var opp til Che. ”Den lykkeligste dagen i en ungdoms liv er når han ser sine kuler treffe en fiende”, uttalte Che på et gitt tidspunkt. Hadde det vært opp til deres forbilde Che, ville ungdommene på Blitz eller Hausmania marsjert snauklipt i takt, med våpen på ryggen, jobbet livet av seg i en fangeleir, eller blitt henrettet langs en kald murvegg dersom de våget å protestere.

Lov å lykkes
Det var nemlig helt naturlig for en ung hippe-lignende guttunge å melde seg inn i Unge Høyre i November 2005, etter Høyres dårligste valg noensinne. Det var nemlig ett parti som virkelig sto på individets side, og som hadde enkeltindividet  i fokus for politikken. Det var ett parti som virkelig tok avstand fra janteloven. Det var ett parti som sa klarest og tydeligst at målet med politikken var å gi enkeltmennesket tryggheten til å ta sjanser og prøve lykken, men også friheten til å gå sine egne veier. Det var ett parti som sa ifra at det ikke var noe mål å svekke de sterke, men å løfte de svake.

Så til alle dere der ute som føler dere litt annerledes – velkommen til Unge Høyre!

Det er kult å være annerledes.
Det er kult å være litt sær.
Det er kult å gå sine egne veier.

Og vitkigst av alt: det er lov å lykkes!

Read Full Post »

Erik Solheim har nettopp vært i Cuba for å normalisere forholdet til regimet. Jeg har ventet på en offisiell uttalelse i etterkant av besøket, og i dag postet endelig utenriksdepartementet en nyhet om Solheims besøk på Cuba.

Jeg vil nemlig vite hvorfor Norge skal «normalisere» sine forbindelser til et land som fengsler sine kritikere, nekter sin befolkning grunnleggende rettigheter, detaljstyrer folks hverdag og tvinger folk til å leve i fattigdom. Hvorfor nettopp Cuba, Solheim? Jeg har nemlig ikke sett noen tegn på at Cuba plutselig er blitt interessert i å følge menneskerettigheter og slutte undertrykkingen av befolkningen sin.

Dersom Solheim kan oppnå resultater med sitt besøk er det naturligvis flott, men han kan også ende opp med å være med på å legetimere ett av verdens mest grusomme regimer.

Jeg tror Solheim i verste fall er meget naiv, men det er likevel grunn til å stille spørsmål rundt SVs Cuba engasjement, for SV har en litt lei historie, hva gjelder støtte til totalitære regimer:

Fredspris til Castro?
Hva synes Solheim om meningene til sin partifelle Hallgeir Langeland? Langeland har flere ganger nominert Fidel Castro til Nobels fredspris. Så sent som i 2003, på en debatt på Samfunnet i Bergen, møtte Hallgeir Langeland opp for å debattere hvorvidt det var en god idé å gi fredsprisen til Fidel Castro. Der skal han ha sagt følgende: «Fidel er mot USA, og jeg er imot USA. Derfor er vi allierte. Min fiendes fiende er min venn».

Det er også bare å dykke litt i arbeiderbevegelsens arkiver så finner man mye rart. SV har nemlig brukt store ressurser på å opplyse folk om den «egentlige» sannhet. Vanlige fakta ga jo – merkelig nok (les: ironi) – litt annen informasjon:

Borgerlige dogmer
SV ga f.eks. i 1975 ut et såkalt studiehefte om Øst-Europa. Borgerlige vurderinger av sosialistiske/kommunistiske samfunns undertrykkelse av befolkningen kunne ikke aksepteres fordi de var basert på feil premisser. For å fremme sine ideer måtte man ta et oppgjør med den rådende kunnskap. Innledningsvis står det følgende:

«SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land (…) Spørsmålet for oss er da: Er utviklingen i de sosialistiske landenes økonomi, politikk og ideologi i samsvar med den vitenskapelige sosialismens egne kriterier?»

Vurderingen av sosialistiske land måtte altså isoleres. Den kunne hverken måles med såkalte borgerlige dogmer, eller sammenlignes med ikke-sosialistiske land. For SV var den voldsomme fremgang – både sosialt og økonomisk – i land med kapitalisme og fri økonomi, ikke sammenlignbar. Sosialistiske land måtte måles etter sosialistisk utviklingsnivå; hvor langt var de sosialistiske landene kommet i utviklingen mot det endelige sosialistiske utopi. Ideen er det endelige målet, alt annet er bare et middel for å komme i mål.

Venn eller fiende
Dag Seierstad, som var sentralstyremedlem i SF fra 1969 – 1973, sentralstyremedlem i SV i 1995 – 2005, og 1. kandidat for Oppland SV i valgene i 93 og 97, skriver følgende:

”Vi må ikke spørre: Hvilke partier og organisasjoner likner så mye på SV at vi kan forsvare å ha kontakt med dem? I stedet må utgangspunktet være: Alle partier og organisasjoner som trer tydelig fram i den anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske kampen er verdifulle samarbeidspartnere for SV.”

Det er krig, det er klassekamp, og det gjelder å velge side. Da er det klinkende likegyldig for enkelte om kameraten heter Mao, Lenin, Castro eller Pol Pot, så lenge de står på samme side mot den borgerlige klassefienden.

Blindhet
”Bare en analyse av klasseforholdene i Sovjet kan gi sikre svar. Vi må rette søkelyset mot Sovjet-samfunnets strategiske plassering i kampen mellom sosialisme og kapitalisme i verden i dag.”, fortsetter Seierstad i dette studieheftet

Det er klart at når Seierstad kun er interessert i å sammenligne Sovjet ala 1975 med forholdene i Sovjet i tidligere tider er det ikke rart at han finner en viss utvikling. For joda, forholdene i Sovjet gikk fra brutal elendighet til nød, men at denne nøden knapt eksisterte i vestlige kapitalistiske land var han derimot ikke spesielt interessert i.

Det er betimelig å spørre seg om dette skyldes villet og uvillet blindhet, eller et forsøk på å løse en voldsom kognitiv dissonans som må ha oppstått hos sosialismens fremste idealister når realitetene i kommunistiske og sosialistiske samfunn viste seg å være så uendelig forskjellig fra det harmoniske, fredelige og lykkelige utopiet man forsøkte å skissere.

Pax
Dette opplysningsprosjektet munnet til og med ut i et såkalt leksikon; Pax. Jeg skriver såkalt, fordi et leksikon skal være et oppslagsverk der man kan hente rene fakta.

Det er bare å se hva SV skriver om f.eks. Mao: «Det Kina han etterlot seg var fundamentalt forskjellig fra det Kina han overtok ledelsen for i 1950. Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenrelst som nasjon»

Det er vanskelig å finne en mer passende beskrivelse enn: latterlig.

Men, så til slutt:
Jeg tror ikke at Solheim hyller Mao eller synes at Sovjetunionen var et eksempel for resten av verden, men den rødgrønne regjeringens tilnerming til Cuba er ytterst kritikkverdig. Rødgrønne politikere har flere ganger besøkt Cuba, uten å legge opp til et eneste møte med opposisjonelle, og regjeringen har bl.a. sluttet å invitere opposisjonen på Cuba, til den offisielle 17. mai feiringen i ambassaden.

Hvilken effekt?
regjeringens nettsider står det at «Solheim tilbrakte 30 effektive timar på Cuba», og at «Solheim fekk eit godt innblikk i den politiske og økonomiske situasjonen på Cuba samt diskutert ei rekke spørsmål som er viktige for vidare samarbeid»

Mine spørsmål til Solheim, etter sin nyervervede innsikt om forholdene på Cuba, er derfor:
– Hva synes han om skolebarn som tvinges til å marsjere i revolusjonære aktiviteter?
– Hva synes han om de lugubre umenneskelige forholdene som møter vanlige cubanere på sykehus
– Hva synes han om alle tullingene i ungdomspartiet sitt som sprader rundt i Che t-skjorter

Og om disse såkalt effektive timene?
– Hva har Solheim egentlig oppnådd?

Ja, Solheim har underskrevet noen avtaler om humanitært arbeid og miljø, men Cuba er vel ikke akkurat verdens viktigste aktør hva gjelder humanitær hjelp (de kunne jo begynt med sitt eget land), og jeg tviler vel på at det er Cuba det vil stå på når vi skal redde miljøet heller.

Så Solheim: Hvorfor Cuba?
– Hva har du oppnådd?
– På hvilken måte har ditt besøk bidratt til å fronte menneskerettigheter?
– På hvilken har dette besøket bidratt til en lysere fremtid for cubanere?

Read Full Post »

Older Posts »