Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2010

I slutten av April var jeg på Civitas frokostmøte. Jeg var også en av dem som reiste meg og ga Leopoldo Lopes stående applaus. Delvis fordi han holdt et glimrende innlegg, delvis fordi jeg har tro på budskapet hans, og delvis som et anstendig motsvar til de tåpelige SUerne som gjennomførte en mildt sagt mislykket aksjon.

Jeg er dog enig i at man ikke skal være ukritisk til noen av partene i Latin Amerika.  Som jeg har presisert tidligere: styringsskifter i Latin-Amerika har jo ikke vært noen solskinnshistorier. Så det er absolutt verdt å stille spørsmål ved om opposisjonsledere i Latin-Amerikanske land er oppriktige når de tar til orde for menneskerettigheter og frihet.

Jeg er imidlertid rimelig klar på hva jeg oppfatter som den mest troverdige forklaringen her. Venstresidens totale blindhet hva gjelder evnen til å se kritisk på Chavez’ regime gjør deres kritikk lite troverdig i første omgang. Når de har store problemer med å presse frem en kritisk uttalelse om en autoritær leder som vi vet at dikterer medier, nekter folk ytringsfrihet, bruker landets oljeformue til å berike seg selv, bedriver valgfusk, truer politiske motstandere og medier som ikke annonserer det budskapet han vil ha og får dem banket opp, torturert eller drept hvis de ikke lar seg kue, og støtter terroristorganisasjonen FARC på toppen av det hele – samtidig som de er raskt ute med nådeløs kritikk av dette regimets opposisjon, basert på indisier, er det grunn til å stille spørsmål ved den underliggende motivasjonenen deres.

Det sentrale argumentet i anklagene mot Leopoldo Lopez er hans rolle i arrestasjonen av bl.a. Ramon Rodriguez Chacin. Jeg skal ikke hevde at jeg på noen måte vet hva som skjedde her, men det er jo merkelig at Lopez aldri ble dømt for sin rolle i denne arrestasjonen. Chavez’ regime som ellers ikke har store problemer med å rette ytterst spekulative anklager mot folk de ikke liker, har altså ikke klart å finne noen straffbare forhold i denne saken.

I 2008, med meningsmålinger som viste en oppslutning rundt 70 prosent, lå Lopez an til å bli valgt til ordfører i Caracas, en posisjon som anses som et springbrett til presidentembetet i Venezuela. I august samme år brøt Chavez’regime sin egen grunnlov, og nektet Lopez å stille uten rettsak eller dom, basert på løse anklager om korrupsjon. Hvis SU og norsk venstreside skulle gjettet: hva tror dere Chavez’ egentlige motivasjon kan ha vært her?

I Dagbladet i dag redegjør Leopoldo Lopez for hendelsene, i en artikkel alle burde lese:

«Etterforskningen av min opptreden hos justisministeren var omfattende og varte i fem år. Den konkluderte med at jeg ikke hadde gjort noe kriminelt, og at mine handlinger fullt ut var innenfor loven, siden politiet i mitt distrikt fulgte en rettslig kjennelse.»

Jeg regner med at bl.a. SU og Manifest legger frem sine bevis mot dette, trekker sine anklager eller bare innrømmer at deres påstander ikke kan underbygges.

De kan jo også redegjøre skikkelig for sitt syn på Chavez en gang for alle, og de forbrytelsene vi ikke bare antar, men vet, at han har gjort – særlig siden de er så opptatt av at alle andre skal forklare seg.

Read Full Post »

Etter fest to dager på rad er tankevirksomheten litt langsommere, og det er ingen nyheter som virkelig provoserer eller engasjerer meg nok til å skrive en bloggpost, men jeg har jo alltids noen tanker og refleksjoner oppi hodet som det er mulig å få ut i forståelig form. Selv i dobbel ‘dagen derpå’-modus.

Grand Prix
Grand Prix melodier surrer fortsatt i hodet. Jeg var på grand Prix fest i går, og endte opp med å stemme på Georgia. Etter å ha kuttet ned alternativene til: Azerbaijan, Georgia, Ukraina, Armenia, Tyskland og Portugal, sto valget mellom Georgia og Tyskland. Tyskland hadde den mest fengende sangen, uten tvil, men Sofia Nizharadze briljerte sangmessig, og dessuten har jo norske Hanne Sørvaag skrevet teksten, så da kunne jeg stemme litt patriotisk også. Jeg regnet forøvrig med at Georgia trengte stemmene mer, ettersom utallige Rybak-overskrifter har oppfordringet om å stemme på Lena (Så har jeg i tillegg en liten forkjærlighet til Georgia, etter å ha vært der en uke og truffet masse fantastiske mennesker fra Young Rights i November i fjor.)

Det ble en litt kjip plassering for Didrik i går, men jeg var egentlig ganske fornøyd med resultatene. Jeg har alltid hatt litt sansen for protest (i ordnede former), og en klar seier til en enkel, fengende, rytmisk pop-låt, fra en enkelt kledd, søt og sjarmerende 19 år gammel jente må jo regnes som en protest mot et ellers veldig pompøst og ballade-preget grand Prix.

Humor
Men nok om Grand Prix. Det jeg hovedsakelig ville dele noen tanker om er temaet: humor. Jeg har alltid hatt sansen for litt svart humor, og akkurat nå satt jeg å saumfarte youtube på leting etter morsomme kontroversielle sketsjer. Da kom jeg over et britisk program ved navn: World’s Most Offensive Joke, der de diskuterer de mest støtende humoristiske temaer, som inspirerte meg til en bloggpost.

For dere som ikke er politisk aktive kommer dette kanskje som en overraskelse, for dere som er aktive i politikken er det old news, men: politikere er antakelig en av yrkesgruppene i Norge med tidvis drøyest humor. Og dette gjelder for alle partier tror jeg. Jeg kjenner til og med KrFere som kan dele drøyere vitser enn de fleste i sosiale lag.

Utforske grenser
Egentlig er det ganske logisk. Når man bruker mesteparten av dagen sin ellers, til å veie sine ord med omhu, så er det kanskje ikke så rart at det – antakelig ubevisst – danner seg et litt motsatt behov. Jeg tror at kanskje særlig politikere og andre offentlige embedsmenn som frekventerer mediene ofte er utsatt for dette. Det er muligens litt lettere for en skuespiller, artist, osv..? En drøy vits fra en musiker vil sjelden hindre han i å selge cd’er hvis musikken er bra nok. En drøy vits fra en statsråd kan ødelegge en karriere. Så er det jo naturligvis slik at man skal tilpasse seg ulike roller. Jeg ville nok også stilt noen meget kritiske spørsmål rundt vedkommendes vurderingsevne, om en statsråd gikk på TV og fortalte en veldig støtende vits. Det finnes tid og sted for alt. Men burde det egentlig finnes tid og sted for vitser som er rasistiske, makabre, provoserende, el. i det hele tatt? Jeg mener at det burde det.

For det første fordi det er en helt grunnleggende rettighet i et demokratisk samfunn. Det er ingen rettighet å ikke bli støtt. Jeg har rett til å støte deg, og du har rett til å støte meg tilbake. Det betyr dog ikke at man må eller bør gjøre det. Men så kommer jeg til et kanskje viktigere spørsmål: har det en verdi? Kan selv de mest provoserende vitser, som definitivt støter noen, ha verdi? Ja, jeg vil hevde at det noen ganger kan ha det. Humorens rolle har alltid vært å utforske grensene. Hadde ikke Monty Python brutt en del grenser  på 70 og 80-tallet, hvilket utvilsomt provoserte mange, vil jeg faktisk gå så langt som å si at vi hadde hatt et fattigere samfunn i dag.

Islam og Muhammed
Kanskje er vi inne i en ny slik mellomfase nå, mellom politisk korrekthet og modigere humor. Mange reagerer på en samtids-humor som blir stadig røffere. Jeg tror det kan ha mye sammenheng med et diskusjons og samtaleklima som ellers er veldig konformt. I dag er det spesielt ett tema det er særlig politisk ukorrekt å spøke med: islam. Man merker en tidvis nesten pinlig veiing av ord når politikere eller andre samfunnsdebattanter kommenterer spørsmål som omhandler islam, der det er grunn for å være kritisk. Motreaksjonene til dette ser vi f.eks. særlig på internett. Når folk direkte eller indirekte blir fortalt at noe er «forbudt» å spøke om eller med så kommer det motreaksjoner. Internett er slike sett både en forbannelse og en velsignelse.

«Eberybody draw Muhammed day» – en facebookgruppe der et tusentalls personer oppfordret andre til å sende inn sine egne Muhammed-karikaturer, er et eksempel på en i utgangspunktet provoserende og unødvendig handling som ble gjort nødvendig av en veldig konform islam-debatt. Det er på ingen måte et mål i seg selv å provosere muslimer. Jeg håper tvert imot at det kommer en dag hvor dette ikke er mer nødvendig enn å provosere kristne. Men i en tid hvor mange offentlige personer fortsatt er redd for å spøke med islam av frykt for reaksjoner, er behovet for islam-vitser større enn behovet for kristen-vitser. Internett er slik sett en velsignelse, fordi man kan være mer eller mindre anonym.

Provoserende humor ufarliggjør, og forsøk på å tvinge den i kne nødvendiggjør ytterligere provokasjon. Derfor har jeg bl.a. lagt ut Muhammed-karikaturene på denne bloggen før. Før karikatur-striden hadde jeg ikke gjort det. Det var nettopp de reaksjonene som kom i etterkant av den første publiseringen som nødvendiggjorde ytterligere provokasjon. Dersom det ikke hadde kommet noen voldelige reaksjoner på Muhammed-karikaturene, ville jo debatten stilnet ganske kjapt, og behovet for å trykke dem hadde ikke vært der.

Integrering
Så er det også slik med humor at hensikten ofte avgjør hva slags effekt den har, og det er det viktig at en humorist har tenkt nøye igjennom. Hensikten avgjør på mange måter effekten, fordi den skinner igjennom. Hvis Vigrid legger ut en i utgangspunktet mild rasevits på nettsidene sine er det ikke morsomt, da er det kvalmende og forkastelig. Men hvis Zahid Ali forteller den samme vitsen i et humor-innslag på TV2 kan den bli hysterisk morsom, fordi konteksten gir den en helt annen mening.

Jeg  håper det kommer en tid hvor det er helt uproblematisk å spøke med noens religion. Jeg håper også det kommer en tid hvor det blir helt uproblematisk å spøke med noens hudfarge. Det er fortsatt min påstand at Zahid Alis utallige humoristiske innslag om innvandrere har gjort mer for norsk integrering enn noen politiker. Jeg håper imidlertid at det også kommer en dag hvor en hvit nordmann kan vitse om ikke-vestlige foran et flerkulturelt publikum som ler sammen, uten at noen mistenker han for å være rasist. Først da vet vi at integreringen har kommet langt nok.

Støtende og inkluderende?
Så for å avslutte det jeg egentlig hadde tenkt at skulle være en kort post: man skal selvfølgelig vise respekt, og det er en tid og et sted for alt. Det fine med et så mangfoldig og åpent samfunn som vårt er jo også at man også kan velge sine kanaler.

Men: selv om det bare var den mest kontroversielle typen humor som forsvant helt, ville det vært grunn til å være bekymret. Jeg tror at det ironisk nok er humorens tidvis provoserende og støtende karakter som i annen omgang er med på å skape et mer varmt og inkluderende samfunn. Et samfunn uten provokasjon fordi alle er redd for å provosere alle vil jeg ikke karakterisere som spesielt varmt.

Read Full Post »

Vi unge er ofte litt utålmodige. Vi blir fort rastløse, og liker å se effektene av ting så fort som mulig. I hvert fall er det slik for meg. Derfor spør jeg ofte meg selv hvorfor jeg ble så engasjert i politikk. Det er vel lite her i verden som går så tregt iblant som politikk, og når man får endret på noe, så må man ofte være fornøyd med å flytte noen kommaer.

Likevel fortsetter vi dag ut og dag inn. Det er flere år siden jeg mistet tellingen på hvor mange leserinnlegg jeg har skrevet i mine lokalaviser i Hedmark, og hyppige møter har allerede gjort meg så avhengig av kaffe at jeg får hodepine hvis jeg ikke har drukket minst to store kopper før kl er 2-3 om formiddagen, og jeg har ikke fylt 22 enda.

Nytter det?

Likevel er det vanskelig å miste engasjementet, og man spør seg av og til: Nytter det egentlig? Svaret på det er utvilsomt ja. Senest i går fikk jeg en mail fra en dame ved et kommunalt foreldreutvalg, hun hadde lest en bloggpost jeg skrev i februar om eliteklasser og tilpasset opplæring. Hun ønsket nå å sette igang et prosjekt på barne og ungdomskoler i sin kommune, med tilpasset opplæring for de sterkeste elevene for å sitat «øke læringsutbytte
for de beste, heve bevisstheten rundt flinke elever og dyrke kunnskap», og ønsket å komme i kontakt med flere som hadde erfaringer med dette. Slike eksempler er verdt alle bloggpostene jeg har skrevet om skolepolitikk.

For ikke så lenge siden fikk jeg også høre den kanskje gledeligste nyheten en Høyre-politiker kan få, og muligens det største komplimentet jeg har fått som politiker. Jeg fikk høre fra en lærer at hennes mor, som hele sitt liv hadde stemt Arbeiderpartiet, nå hadde ombestemt seg, delvis grunnet mine mange innlegg om særlig skolepolitikk i mine lokalaviser. Dette budskapet alene er jo nok til å gi energi til å fortsette med politikk på høygir. Når en eldre dame i blodrøde Hedmark, som har stemt Arbeiderpartiet hele sitt liv, kan endre syn og se til Høyre. Da gir det mening å holde på med politikk. Da vet du at det nytter.

Tilpasset opplæring

Når det er sagt skjønner jeg jo hvorfor stadig flere ser til Høyres politikk om dagen. De ser at dagens politikk ikke fungerer, og særlig skolen er et eksempel på det. Vi ser en regjering blindet av feilslått ideologi, blottet for handlekraft i skole-Norge.

Det voldsomme frafallet i videregående skole er et levende eksempel på det. Alle de politiske partiene fremmer nå løsningen på frafallet i videregående skole som en prioritert sak, men vi glemmer altfor ofte at det frafallet begynner i barne og ungdomskolen. Skal vi løse frafallsproblematikken er det én ting som blir helt vitalt; nemlig tilpasset opplæring. Og da snakker jeg ikke om den omfattende floskelen som også rødgrønne politikere konkurrerer om å slenge rundt seg ved enhver anledning. Jeg snakker om reell tilpasset opplæring.

Den rødgrønne regjeringen er nemlig mot tilpasset opplæring. De sier de er for, men det stemmer ikke fordi tilpasset opplæring per definisjon er én ting; nemlig nivådelt undervisning. Det er egentlig ganske enkelt. Du har et bestemt antall elever, og et bestemt antall lærere. Det er betraktelig mindre lærere enn det er elever. Likevel skal hver elev få en undervisning som er mest mulig tilpasset elevens behov. Den rødgrønne løsningen er å putte folk i et klasserom uten hensyn til faglig nivå, plassere en lærer der, og så forvente at alle elevene skal få maksimalt ut av timen. Resultatet er at flinke elever kjeder seg og ikke får realisert sine potensialer, samtidig som de svakeste blir mer og mer frustrerte fordi de henger konstant etter.

Høyres løsning er da å dele inn flere klasser i ulike fag etter nivå, slik at læreren på best mulig måte kan tilrettelegge undervisningen til det nivået som best treffer det faglige nivået i klassen. Det vil aldri bli perfekt – også nivådelte klasser er forskjellige. Ingen elever er, heldigvis, helt like, men én ting er helt sikkert; med nivådelt undervisning vil flere elever få maksimalt utbytte av skoletimene, få flere utfordringer de kan mestre, og læreren vil lettere kunne hjelpe de som sliter.

De rødgrønne innrømmer at deres økonomiske politikk handler om å utjevne forskjeller.
De kan like så godt innrømme at dette er målet med skolepolitikken deres også. Det er ikke å løfte de svake, det er ikke å gi de skolesterke nye utfordringer å strekke seg etter. Det er simpelthen å utjevne kunnskap.

Det sies at «tro kan flytte fjell», det har jeg liten tro på, men ord kan tydeligvis flytte selv de mest ihuga AP-velgere. Jeg tror ofte sistnevnte er vanskeligere, men ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid. Så alle konservative: stå på! 😀

Read Full Post »

Jeg har skrevet ganske mye om likelønn her på bloggen før, og trenger ikke å gjenta alt jeg skrevet, men linker til noen av postene her:

Kvinnedrømmen: å bli mann?

De fiktive kjønnsforskjellene

Det nye kjønnsfikserte lønnsoppgjøret

Mythbuster: Likelønnsvrøvlet

Jeg kan likevel ikke la likelønnsdebatten, i denne omgang heller, passere bloggen uten ett ord.

Det forbauser meg fortsatt at ikke flere lærere er i harnisk over den rådende retorikken blant ikke bare de rødgrønne, men egentlig alle de andre partiene på Stortinget med Høyre som et delvis hederlig unntak. Der alle de andre partiene snakker om å løfte bestemte yrker kun fordi et flertall av arbeidstakerne i disse gruppene har kvinnelig kjønnsorgan, har Høyre fokusert på å sikre et lønnsløft for ansatte i offentlig sektor med høyere utdanning.

For Høyre handler altså dette om utdanning og behovet for kompetent arbeidskraft, ikke om majoriteten av arbeidstakere har et flertall av mannlige eller kvinnelige kjønnshormoner. Hvis jeg var lærer ville jeg vært forbannet over at det er kjønnsfordelingen og ikke det viktige arbeidet jeg gjør som er grunnlag for politikeres ønske om lønnsøkning.

Det er likevel Kristin Clemet som har kommet med det eneste virkelig fornuftige innspillet i likelønnsdebatten. Hun er den eneste som virkelig har våget å kalle en spade for en spade, og si at dette egentlig er en ikke-debatt. Vi har lik lønn for likt arbeid i dag. Lønnsforskjellene handler om helt andre ting.

Jeg anbefaler alle å se dette videoklippet fra onsdagens NRK Nyheter, der Clemet møtte til debatt.

Jeg skal oppsummere noen av punktene her:

Vi har lik lønn for likt arbeid i Norge, men kvinner har gjennomsnittlig mindre lønn en menn fordi:
– flere kvinner, i deler av livet, selv velger å jobbe mindre enn menn grunnet barn
– flere kvinner enn menn velger seg til lavtlønnsyrker
– flere kvinner jobber i offentlig sektor i yrker underlagt kollektive avtaler som gjør det svært dyrt å løfte noen grupper i lønn fordi alle må løftes samtidig
– det er et flertall av kvinner i offentlig sektor, og et flertall av menn i privat sektor der lønnen er gjennomsnittlig høyere

En likelønnspott vil antakelig ikke fungere fordi:
– vi ikke kan forvente at lønnsøkningen i privat sektor vil stå stille
– vi ikke kan forvente at offentlige yrker som politiet, med en kraftig overvekt av menn, vil være fornøyd med å bli oversett over lang tid.
– vi fremfor å stimulere til et mer dynamisk arbeidsmarked, i stedet bidrar til å ytterligere sementere kjønnsrollemønsteret i arbeidsmarkedet.

Hva ville vært en bedre løsning?
– Et mer individbasert lønnsystem der det er lettere å løfte spesielt kompetente arbeidstakere, også i typiske kvinneyrker i offentlig sektor, og dermed gjøre disse jobbene mer attraktive for kompetent arbeidskraft av begge kjønn!

Det er bare å konstatere én ting: norsk politisk debatt ville vært fattigere og mindre opplyst uten Kristin Clemet og Civita.

Frp og «liberalismen»

Avslutningsvis synes jeg også det er ganske morsomt at «liberalisten» Siv Jensen nå er ute med pekefingeren og konkurrerer med SV om å rope høyest at penga finns, og at Jens må legge likelønnspengene på bordet, mens konservative Lene Camilla Westgaard i Drammen Høyre fikk stort oppslag i Drammens Tidende etter å ha skrevet følgende (halvveis humoristiske) melding på Twitter: Synes Stoltenberg bør håndtere streik på samme måte som Ronald Reagan :)». Det er i slike øyeblikk man merker at Høyre-hjertet banker! Frp – ta dere en bolle (evt. andre boller)!

«Liberalisten» Siv Jensen, burde kanskje vurdere å lytte litt til en figur som antakelig ikke er en av hennes favoritter:

«Jeg hører med stor forundring personer som taler om idéer og tar avstand fra ideologi. Det
kan jo ikke være noe annet enn et forbehold om at de forlanger å kunne hevde innbyrdes motstridende idéer samtidig. Det er jo først når man prøver å føye dem sammen i ideologi at man er nødt til å være konsekvent; hevde idéer som harmonerer med hverandre, som kan gjennomføres samtidig.»

– Kåre Willoch

Det kan nemlig tenkes at Siv Jensen skal i en ideologisk debatt noengang. Da kan det være greit å møte SV med noe annet enn «penga finns». Hvis ikke SV og Frp ville spare litt penger neste valg og trykke opp felles flyers.

Read Full Post »

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er president Obamas største fan, men nå skal jeg komme med en støtteerklæring. Bakgrunnen er at Barack Obama vil ha slutt på hemmeligholdet rundt homofili i det amerikanske militæret. Det skulle jo bare mangle. At folks seksuelle legning i det hele tatt er et spørsmål i forbindelse med deres ønske om å tjene landet sitt er for meg ubegripelig. Likevel er det ganske problematisk i USA.

Den republikanske kongressmannen Mike Pence, lovet et forent GOP (Grand Old Party – vanlig offisiel betegnelse for det amerikanske republikanske partiet) i oppoisjon mot Obamas forslag.

«The American people don’t want the American military to be used to advance a liberal political agenda. And House Republicans will stand on that principle,»

– uttalte Pence.

Han evner derimot ikke å se at han selv nettopp bruker det amerikanske militæret for å promotere sin egen agenda med dagens lovverk. Mike Pence skal selvsagt få lov til å synes at homofili både er synd og det som verre er, så mye han orker, men jeg skulle jo tro at fysisk form, mental stabilitet og militære tekniske ferdigheter var viktigere enn folks legning?

Jeg er selv dobbel statsborger, har amerikansk pass, og kan stemme ved amerikanske valg. Selv om man aldri er enig med alt et parti eller en person står for liker jeg å bruke stemmeretten min. Dessverre begynner jeg å bli mer og mer usikker på om jeg kommer til å klare å stemme ved neste presidentvalg.

Det demokratiske partiet er uaktuelt for meg. De har et såpass stort etablissement som kjemper for mer regulering og mer offentlige utgifter at partiet overhodet ikke appellerer til meg. Tradisjonelt har jeg, siden jeg begynte å engasjere meg i amerikansk politikk, følt meg nærmere republikanerne fordi størsteparten står for strengere budsjettdisiplin, en mindre ekspansiv stat, mer makt til delstatene, mer valgfrihet, og en tydeligere utenrikspolitikk. Grunnen til at jeg klarte å svelge deres standpunkter om f.eks. homofili og abort ved forrige valg var fordi dette fremsto som underordnede temaer. Nå ser jeg et republikansk parti som mer og mer gjør religion og moral til hovedsaker og samler seg rundt religiøse høyreside-kandidater. Et parti som går til valg på en slik hovedagenda vil være komplett umulig for meg å stemme på.

På samme tid begynner den såkalte TEA Party bevegelsen å vokse som en av de sterkeste stemmene i amerikansk grasrotbevegelse. Deres hovedsaker er mindre offentlige budsjetter og mindre skatter. De ønsker en stat som blander seg mindre inn i folks liv. En agenda jeg støtter helhjertet. Likevel finner vi også her sterke moralister som ønsker å prakke sine religiøse og moralske overbevisninger over på andre som aldri har gjort noen andre noe galt. Personer hvis eneste «feil» er at de forelsker seg i mennesker av samme kjønn.

Selv den republikanske kongressmannen og prominente libertarianeren Ron Paul, som i omtrent alle andre sammenhenger mener at staten skal holde seg unna, enten det er snakk om sentralbankvesenet, helsevesenet, skolesystemet, narkotika, osv… ser ingen problemer med at staten regulerer kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. Også han er nemlig motstander av homofiles rett til å gifte seg. Hvordan dette henger sammen med den ellers kompromissløse frihetsagendaen fatter jeg ikke.

Det er forøvrig også ganske komisk at republikanerne er mest opptatt av de militære styrkenes seksuelle legning, mens forholdet mellom Nord Korea og Sør Korea er på et kritisk punkt.


Mange konservative, libertarianere eller andre frihetsforkjempere burde gå tilbake til 60-tallet, da frihet virkelig sto sentral i det republikanske partiet. Barry Goldwater, republikanernes presidentkandidat i 1964, oppsummerer egentlig debatten om homofiles rolle i militæret ganske presist:

“You don’t have to be straight to be in the military; you just have to be able to shoot straight.”

Read Full Post »

Det er godt å ha gode venner (takk til Kjartan) som gjør en oppmerksom på alskens morsomheter som finnes der ute på det store internett, men man trenger altså ikke lete lenger enn til Rød Ungdoms nettsider før man finner noen av de mest hysteriske gullkornene. Jeg ble nettopp gjort oppmerksom på en del sitater som var så dumme at jeg ikke kunne unnlate å formidle dem videre. Det er såpass mange, at dette fort kan bli en serie, men jeg skal først og fremst ta for meg feminisme i denne posten.

Harald Eias ‘Hjernevask’ har åpnet øynene våre for at det faktisk finnes en del biologiske forskjeller mellom mennesker, og da særlig mellom kjønn. Programmet har tidvis vært kontroversielt, men jeg har i hvert fall trodd at det var rimelig opplagt for de fleste at det fantes biologiske mekanismer som gjør at vi tiltrekkes hverandre. Men neida, ikke hvis vi skal tro Rød Ungdoms nettsider.

Under tema: feminisme, kan vi lese følgende:

«Rød Ungdom er en feministisk organisasjon (…) vi ikke vil at kjønn skal være viktig. Eller sagt med Nina Bjørks ord: ”Det skal ikke være noe fint å være kvinne – det skal være noe uinteressant.”

Vel, hvis det å synes at kvinner er uinteressante er å være feminist, så kan jeg bekrefte at det ikke finnes mye feminisme i meg. Som heterofil synes jeg at kvinner er svært interessante, de er faktisk så interessante at jeg til og med forsøker så godt jeg kan å utnytte det begrensede utgangspunktet jeg har fra naturens side (samt kunnskap som klesbransjen har gitt oss) for å oppnå interesse fra dette estetisk fortreffelige vesenet, kalt kvinne, iblant. Det er faktisk helt naturlig, men ja, det er jo sant, både moter, parfyme, dusjing, barbering, osv… er vel besteborgerlige ting som kapitalismen har prakket på oss ifølge Rød Ungdom.

(Jeg vet ikke om nåværende leder, Iver, har kjæreste, men jeg kjenner da flere RUere – deriblant tidligere leder Mimir Kristjansson – med kjæreste. Jeg får jo håpe, for deres egen del, at han ikke synes kjæresten sin er helt uinteressant.)

Hverken kvinner eller menn er fra naturens side designet for å være uniteressante. Uansett om man finner det samme, eller motsatte kjønn, tiltrekkende så er vi mennesker utstyrt med hormoner og biokjemiske prosesser som tolkes i hjernen vår og skaper interesse for andre mennesker. For de fleste er dette ganske banalt enkelt, men altså ikke for Rød Ungdom.

Er det da altså slik at Rød Ungdom helst vil at vi skal vandre rundt å være uinteressante i hverandre? Er Rød Ungdom mot seksuell tenning? Jeg ser at de reklamerer med sommerflørt på nettsidene sine, i forbindelse med sommerleiren sin, så da lurer jeg i hvert fall på hvordan slik uinteressert flørting skal utarte seg.

Rød Ungdom lykkes nok aldri i å gjøre kjønn uinteressant, men med innholdet på nettsidene deres, lykkes de i hvert fall svært godt med å gjøre seg uinteressante som seriøse politiske aktører. Nok en gang: vi ler av dere!

Som en hyllest til kvinnen, skal jeg derfor poste mitt første motebilde her på bloggen (samtidig som jeg reklamerer for et kapitalistisk produkt). Ja, dere kan takke Rød Ungdom:

Read Full Post »

Jeg var på vei til medlemsmøte i Hamar & omegn Unge Høyre, der diskutere begge programmene som Unge Høyre skal vedta på sitt landsmøte i juni. Jeg hadde imidlertid glemt at det var søndag, og at Lillehammer-toget ikke gikk hver time. Dermed fikk jeg litt døtid på Oslo S. Heldigvis hadde jeg med meg mac’en og der kom jeg tilfeldigvis over en debatt som Natt & Dag arrangerte mellom alle ungdomspartiene under temaet konformitet, med undertittelen: hva slags mennesker skaper sosialdemokratiet? Det resulterte i en bloggpost.

Debatten inneholdt mye svada, men det var samtidig en avslørende debatt for hvordan enkelte ungdomspartier i Norge tenker. Individet var ikke så viktig for enkelte partier i en debatt om konformitet. Vår egen Henrik gjorde forøvrig en veldig bra figur, og var egentlig den eneste (i tillegg til Ove) som virkelig tok undertittelen om hva slags mennesker sosialdemokratiet skaper på alvor. Henrik snakket om janteloven, om lov å lykkes, og den middelmådige mentaliteten sosialdemokratiet skaper, men det var ikke først og fremst Henriks innlegg jeg skulle skrive om her.

Jeg hang meg nemlig opp i en lengre monolog fra Rød Ungdoms leder Iver Aastebøl, og jeg skal ta for meg noen bruddstykker her, og kommentere dem så banalt enkelt at selv Rød Ungdom forstår det:

Iver: «Det er viktig at vi ikke må oppfatte politikk som sirkus (…) Politikk handler jo om ulike interesser som prøver å dytte et samfunn i sin retning da, og da er det ikke nødvendigvis plass til de artigste apekattene bare fordi man mener noe morsomt. «

– Ja, det er sant, og da kan man jo spørre seg hvorfor Rød Ungdom slapp til i debatten i det hele tatt (men Ungkommunistene var jo også der, så seriøsitetsnivået var jo forsåvidt lagt ganske lavt.)

«Vi ønsker jo ikke noe sosialistisk revolusjon i Norge bare fordi det er veldig artig å være uenig med alle de andre partiene. Det er fordi vi helt ærlig mener at det kommer til å bli et veldig mye bedre samfunn (…) altfor fort så opplever jeg at Rød Ungdom bare blir en sånn sirkusartist i den politiske debatten. At det er bare artig å ha oss med, men det er ingen som tar ordentlig det vi mener på alvor. «

– Ja, der har du helt rett, og hva kan være grunnen til det? Kan det være at nesten ingen tar det dere mener på alvor simpelthen fordi dere mener teite ting? De fleste synes ikke at en sosialistisk revolusjon høres veldig fint ut. Det kan kanskje ha en sammenheng med at det aldri har lykkes noe sted, og at kapitalisme og markedsøkonomi derimot har skapt en velstandsøkning totalt overlegent noe annet system.

«Vi ønsker jo en helt sånn grunnleggende endring av samfunnet, og det er jo å være i opposisjon.»

– Ja, dere er i opposisjon, og det betyr ikke stort mer enn at… ja, dere er i opposisjon. Vigrid er også i opposisjon, men det er nesten ingen som gidder å bruke noe tid på dem fordi folk ikke tar ideene deres seriøst. Jeg regner altså med at RU nå ønsker at partier som Demokratene eller Vigrid skal få mer mediedekning? Eller er det kanskje forståelig at en del medier synes det er greit at partier faktisk har noe vettugt å si, og at det i hvert fall er en brøkdel av befolkningen som er enig, før de slipper dem til i beste sendetid?

«Vi ønsker for eksempel mye bedre arbeiderdemokrati. At man går vekk fra å ha en økonomi med eiere, med et knippe sånne Røkke-personer da som sitter å eier og som har en enorm makt over folks arbeidsplasser, til å faktisk gi den makta til de som jobber der nede på fabrikkene, og de som skaper de verdiene.»

Jada, Iver, dette er nettopp en av grunnene til at tilnærmet ingen tar dere seriøst. Arbeidsplasser krever nemlig at noen skaper dem først – det skjønner de fleste. Og folk med gode ideer liker nemlig å eie de bedriftene de selv har brukt sin egen tid og sine egne penger på å skape.

De fleste med gode ideer synes nemlig ikke det er like kult å realisere dem, hvis det er staten som bestemmer akkurat hvordan de skal gjøre det, hvem de skal ansette, hvem som skal lede prosjektet, og ja egentlig ta bokstavelig talt eierskap til hele greia. Dette har jo til og med Audun Lysbakken begynt å forstå etter at han fikk av seg bleiene og ble statsråd. Vi hører ikke SÅ mye revolusjonært fra den gården lenger, selv om han glimter til med noen bakstreverske tanker iblant.

Dette er egentlig ganske enkelt: Røkke har en idé, han bruker sine egne penger til å investere i en bedrift, så vil han ansette noen til å jobbe i den bedriften, og tilbyr dem en bestemt lønn. Hvis arbeidstakeren er fornøyd med tilbudet kan han takke ja til jobben, hvis ikke kan han be om en annen lønn, og takke nei til jobben hvis tilbudet ikke er godt nok. Jeg skjønner at kommunister har vanskelig for å forstå dette. I kommunistiske samfunn har det jo ikke vært så mye valgfrihet hva gjelder arbeidsplass. Men i dag, skjønner du Iver, så kan folk nemlig velge å søke jobb hvor de vil. I dag er det nemlig mulig å slutte i jobben hvis daglig leder er en dust. I sovjetunionen derimot var det jobb til du stryker med, eller sult ihjel.

Så er det også slik at det ikke er noe som hindrer en gjeng med kommunister å gå sammen om å starte en arbeidsplass og organisere den slik de ønsker. Det er fullt mulig i dag. Forskjellen på vårt system og deres, er altså at vårt system tillater også dere å gjøre som dere vil. Deres system nekter alle andre å gjøre noe annet enn det dere vil.

«Og det er jo noe helt annet enn alle de partiene som i dag sitter på Stortinget ønsker, og det burde jo være mer plass til et parti som har en sånn mening. Vi slipper jo ofte ikke til i media, fordi vi får høre at vi ikke er interessante meningsytrere»

Okay, Iver, skjønner du det virkelig ikke? De fleste medier synes ikke Rød Ungdom er en interessant meningsbærer nettopp fordi dere er denne sirkusartisten du mener at politikk ikke skal være. De ideene du står for er så tåpelige at de fleste ikke gidder å bruke tid på dem i en politisk debatt. Folk i Norge har det ganske bra. De ønsker ikke revolusjon. De ler av dere!

Read Full Post »

Older Posts »