Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli, 2010

Den rødgrønne regjeringen vil nå gjøre det betraktelig vanskeligere å tjene penger på å drive privat barnehage. Saken ser ut til å bli en pinlig affære for de rødgrønne. Forslaget deres er et svik mot alle de som har hjulpet regjeringen med å nå det felles politiske målet om full barnehagedekning.

Sidespor

De siste dagene har rødgrønne politikere rykket ut i avisene for å kjefte på Bjarne Håkon Hanssen, etter at PR-byrået First House og Hanssen har arbeidet i kulissene mot regjeringens forslag om nye regler for finansiering av private barnehager.

Fokuset på Hansen er et sidespor. Hansen har, så langt jeg kan se, fulgt reglene. Han ble ilagt en karantene på seks måneder da han gikk av som statsråd i oktober i fjor, og fikk saksforbud i ett år for saker som er knyttet til helse- og omsorgsdepartementet. Denne saken er ikke helsedepartementets ansvar, så Hansen har altså ikke gjort noe galt.

De rødgrønnes egentlige motivasjon er å vri fokuset bort fra regjeringens foreslåtte innstramminger i barnehagesektoren. For her er regjeringen helt på jordet, noe de har fått beskjed om fra flere hold, og det på et område som skal være en av deres kjernesaker.

Verdiløs argumentasjon

Regjeringens forslag går ut på å begrense muligheten for å ta ut verdier fra de innskudd som det offentlige har gjort i barnehagevirksomheten. Argumentet er at pengene skal tilføres barnehagesektoren i stede for å tas ut i utbytte.

I Dagsnytt 18 på tirsdag, påpekte Oslo Høyres stortingsrepresentant Michael Tetzchner at dette var et helt nytt og merkelig prinsipp, og sammenlignet forslaget med at den rødgrønne regjeringen skulle forlanget å overta fiskebåter hvis de har fått driftsstøtte, eller at landbruket skulle avlevert sine driftsbygninger til staten fordi det ligger statlige subsidier bak.

Dette hadde ikke APs Marit Nybakk noe godt svar på. I stedet lirte hun av seg meningsløs retorikk om at dette ikke var sammenlignbart fordi det handlet om ”ungene våre – de minste ungene i samfunnet”. Argumentet er komplett verdiløst, og jeg skal forklare hvorfor. Selv man i grunn må være sosialist for ikke å forstå dette.

Barnehagesektoren er ingen unik sektor som kun inneholder altruistiske ”supermennesker” uten tanke for seg selv. Som i alle andre områder i dette samfunnet, enten det dreier seg om snekkervirksomhet, cafédrift eller dagligvarehandel, så går barnehageansatte også på jobb, og folk som investerer i barnehagedrift og tar den risikoen det innebærer gjør det, for å tjene penger.

Utbytte vs. kvalitet?

De rødgrønnes svar på dette er at utbyttet som private barnehage-gründere tar ut går utover kvaliteten, men undersøkelser viser det stikk motsatte. En undersøkelse TNS Gallup har gjort for kunnskapsdepartementet viser at folk er mest fornøyd med de private barnehagene. På hele 29 av 30 punkter blir kommunale barnehager slått av de private.

Sammenlignet med foreldre i kommunale barnehager er foreldre med barn i private barnehager aller mest fornøyd med fleksibiliteten i åpningstider, kvaliteten på mattilbudet, inneklimaet, standard på bygningen, mulighet for medinnflytelse og bruken av vikarer.

På alle disse punktene er andelen foreldre som oppgir at de er «svært fornøyd» eller «meget fornøyd» minst ti prosent høyere enn i kommunale barnehager. Det er kun på spørsmålet om hvor fornøyd foreldrene er med den geografiske avstanden til barnehagen, at kommunale barnehager ifølge foreldrene er bedre enn private.

Dette er på ingen måte overraskende. Skal en investering i barnehager lønne seg, er det selvfølgelig nødvendig å bygge ut et tilbud som folk er fornøyd med. De fleste foreldre sender ikke ungene sine til en barnehage de ikke er fornøyd med. Forslaget til regjeringen går altså rett i strupen på alle de private gründerne som ikke bare har hjulpet regjeringen å oppnå målet om full barnehagedekning, men som også har sørger for økt kvalitet og mangfold i barnehagesektoren.

Ambisjoner og ideer

Det som både er overraskende og merkelig er at regjeringens fokus er å ødelegge for de private barnehage-gründerne når undersøkelser viser at det er nettopp disse foreldrene er mest fornøyd med. De burde jo forsøkt å lære av de private barnehagene for å se hva de gjør bedre. Aller helst burde de stimulert til flere private barnehager, da undersøkelser helt entydig viser at mulighetene for privat utbytte i barnehagedriften har ført til målrettede investeringer, kvalitetsheving og mangfold som foreldrene er svært fornøyd med.

Til slutt burde regjeringen også spørre seg: hva slags barnehagetanter og onkler ønsker vi oss?

Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at den dagen jeg en gang får barn, så vil jeg helst sende ungen min til en privat barnehage der gründere har investert tid og penger, og brukt sin kreativitet, for å lage et tilbud som er så populært at det kan gi god inntjening. Jeg vil mye heller at mitt barn skal gå i en barnehage drevet av ambisiøse gründere med ideer, enn en offentlig barnehage som kun er en utgiftspost på det kommunale budsjettet.

Det er i grunn en merkelig tanke at det skal være noe moralsk høyverdig å gå i null eller drive underskudd. Det er som regel en grunn til det når man klarer å lage god butikk. Grunnen er som regel fornøyde kunder.

Anbefaler også:

VamPus

Are Slettan

Advertisements

Read Full Post »

Siden Dagbladet har avsluttet det pågående ordskifte om Venezuela og Oslo Freedom Forum for denne runden, publiserer jeg mitt svar til Lenin Castellanos siste innlegg her.

(Her er mitt opprinnelige innlegg, som var en respons på dette)

Castellanos argumenterer mot et luftslott i sitt siste innlegg. Jeg har aldri skrevet ett ord som betviler at Castellanos snakker sant om sin oppvekst i sult, fattigdom og nød. Det skal man ha respekt for, og jeg er glad for at Castellanos, i likhet med mange andre som har vokst opp under vanskelige forhold, får muligheten til et bedre liv her i Norge. Jeg har imidlertid ingen respekt for at han bruker sin bakgrunn til å spre propaganda for en president som ignorerer menneskerettigheter og bryter alle demokratiske prinsipper.

Jeg reagerer ikke først og fremst på Castellanos politisk ideologiske syn i denne sammenheng. Det er riktignok ganske påfallende at han er medlem av et parti som ønsker revolusjon i Norge og å avskaffe privat eiendomsrett, men det er ingen politisk debatt jeg reiste i Dagbladet. Mitt innlegg handlet ikke om politiske høyre-reformer i Venezuela. Jeg mener selvfølgelig at fri handel og mer privat eierskap vil være til det beste for Venezuela, men det er en annen debatt.

Debatten jeg har reist i Dagbladet og Dagsavisen handler om grunnleggende rettigheter som er fundamentet i ethvert demokrati. Rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett og retten til å stille til valg. Hvis det er dette Castellanos og hans meningsfeller kaller ”høyre-ekstremisme, så er det rimelig avslørende.

Det er også bra at Castellanos nå velger å være ærlig og åpen om sine politiske forbindelser (så langt vi vet). Det forrige innlegget hans bar ikke preg av det. Castellanos nevnte ikke sin tilknytning til Rødt, eller til pro-Chavez bevegelser, en eneste gang. Når man fremstiller seg selv på den måten burde man være oppriktig om hvor man kommer fra. Særlig når man har underskrevet dokumenter med teksten ”jeg er her comandante, gi meg ordre” og ”fedreland, sosialisme eller døden”. Da er det ikke spesielt dekkende å nøye seg med ”en stemme fra barrioen”.

Castellanos gjentar de samme beskyldningene mot Leopoldo Lopez som Manifest og Wenche Hauge har fremmet tidligere, men han tilfører ikke debatten noe nytt. Beskyldningene har blitt grundig besvart. Leopoldo Lopez har selv besvart alle anklagene mot ham selv i Dagbladet. Tidligere venezuelansk FN-ambassadør under Chavez, Milos Alcalay, har gjort rede for Wenche Hauges (PRIO-forskeren som Manifest støtter seg på) faktafeil  i Dagbladet, og Thor Halvorssen har selv skrevet en offentlig redegjørelse på hele 26 sider der han grundig besvarer alle anklager Manifest har kommet med. Etter det har de samme tomme beskyldningene bare blitt gjentatt på nytt, uten et forsøk på å underbygge påstandene ytterligere. Det gjelder også Castellanos.

All den tid Castellanos snakker om demokrati, er det ganske interessant at folk blir nektet å stille til valg i Venezuela pga påstått deltakelse i kupp (uten at de er dømt for dette), samtidig som den sittende presidenten selv ble dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992. Ifølge disse reglene skulle Chavez altså ikke hatt lov å stille til valg. Castellanos argumenterer også med at Lopez har fått amnesti for sin påståtte deltakelse i kuppet i 2002, men Leopoldo Lopez har aldri fått amnesti for noen kriminelle handlinger fordi han aldri er formelt beskyldt for noen eller dømt for noen.

Etterforskningen av situasjonen rundt Ramon Rodriguez Chacins arrestasjon var omfattende og varte i fem år. Den konkluderte med at Lopez’ handlinger fullt ut var innenfor loven. Ingen har motbevist dette. Det hjelper uansett lite hva Chavez eller noen andre beskylder noen for å ha gjort. Hvis vedkommende ikke er dømt for noen kriminelle handlinger, skal han/hun heller ikke være forhindret på noen måte fra å stille til valg.

Castellanos svarer ikke på noen av mine utfordringer knyttet til situasjonen i Venezuela. Ja, det stemmer at Chavez har lykkes med å redusere fattigdommen (undersøkelser viser imidlertid at den ekstreme fattigdommen ikke er noe mindre). Gjennom store handouts fra oljeformuen har Chavez lykkes med å redusere mye av fattigdommen, men han har ikke skapt noen langsiktig økonomisk utvikling. Venezuelas produksjonskapasitet har sunket så drastisk at importbehovet har økt med mange hundre prosent. Tilgangen på rent vann og strøm blir stadig verre. Og i en tid hvor hele det Latin Amerikanske kontinentet viser en stor økonomisk fremgang, ligger Venezuela an til en økonomisk tilbakegang på mer enn 5 prosent i år og troner også øverst på lista over verdens mest risikable gjeldsbetalere.

Verst av alt er likevel kriminaliteten. Castellanos vier ikke kriminalitetsproblemene ett ord i sitt innlegg, så jeg gjentar: Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept. I dag har Venezuela de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Den venezuelanske hovedstaden, Caracas, har den nest høyeste mordraten på hele den vestlige halvkulen. De som rammes hardest av denne situasjonen er som alltid de fattigste områdene.

Castellanos må gjerne kalle det billig retorikk å fremheve at et menneske blir drept hver andre time i Venezuela, pga Chavez autoritære og mislykkede politikk. Jeg synes imidlertid det er rimelig alvorlig.

Read Full Post »

I dag har jeg vært på kulturnytt på NRK i et kort oppslag om ytringsfrihet i Venezuela  som også har blitt gjengitt i en del nyhetssendinger. Bakgrunnen er at Hugo Chavez nå er i ferd med å sikre seg kontroll over det som lenge har vært den eneste regjeringskritiske TV-kanalen i Venezuela, Globovision.

Hvis Chavez nå får kontroll på Globovision også, så er det dermed pr dags dato  ikke eneste TV-kanal igjen i Venezuela som tør å være kritisk til regjeringen.

Dere kan høre kommentaren min på dagens kulturnytt-sending, som vil bli lagt ut på NRKs nettsider i løpet av dagen. Skal også linke til den her, når den er ute.

En annen ting som er ganske spesielt er at den samme personen som tidligere var ute i Dagbladet og skrev ”Jeg er ikke politiker”, som jeg også avslørte i Dagbladet for noen dager siden, kommenterte også på radio i dag som Chavez-supporter.

Han stiller seg bak Chavez og hans slagord: Patria, socialismo o muerte – faderland, sosialisme eller døden, noe som i seg selv er ganske sykt. Man kan jo se for seg at et norsk parti hadde gått til valg på det slagordet. Det ville jo vært politisk selvmord.

Det er alltid slik med radiointervjuer at det kun er en liten brøkdel av intervjuet som kommer med, så jeg tenkte at jeg også skulle ta med noen av spørsmålene fra gårsdagens intervju her på bloggen som ikke kom med i dagens sending. For det er flere spørsmål som bør besvares.

Programleder: Du har engasjert deg i ytringsfrihetsspørsmål i Venezuela, hvorfor?

Fordi jeg ønsker å sette fokus på noe jeg føler det har vært altfor stille om altfor lenge. Jeg har vært interessert i Latin Amerika ganske lenge. Interessen for menneskerettigheter startet egentlig med Cuba etter at jeg ved flere anledninger fikk snakket med eksil-cubanere som kunne vise bilder og fortelle om situasjonen der.

Etter Oslo Freedom Forum, hvor jeg traff mange mennesker med sterke historier, ble engasjementet veldig forsterket. Jeg ble overrasket over hvor lite fokus det er på situasjonen i Venezuela, når man ser hvor ille situasjonen faktisk er.

Konstant internasjonalt press og medieomtale er helt avgjørende for å forbedre situasjonen i autoritære regimer som Venezuela og Cuba. Da kan vi ikke være tause.

Programleder: Chavez påskudd for å stanse kritiske medier er i at de skaper panikk i samfunnet?

Det er merkelig at noen i det hele tatt kjøper den forklaringen. Dette dreier seg utelukkende om å kneble regjeringskritikk. Man kan jo se for seg at Jens Stoltenberg skulle ringe til NRK og nekte dem å sende et innslag fordi de er redd for den offentlige reaksjonen. Det ville jo være utenkelig.

Men enda mer relevant er jo bare å se på den faktiske situasjonen i Venezuela i dag. I dag har Venezuela de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. En person blir drept hver andre time i Venezuela. Under Chavez har kriminaliteten firedoblet seg. Så Chavez har jo ikke akkurat sørget for mer stabilitet i landet

Programleder: Politisk sett var det ikke ytringsfriheten og demokratiet som stod i fokus under kuppet fra høyresiden i 2002 heller?

Nei, det kan du si, men jeg forsvarer ikke på noen måte kuppet i 2002 heller. Et høyrekupp er ikke noe bedre enn et venstrekupp. Det er ikke det dette handler om. Chavez er demokratisk valgt, men etter at han ble valgt så opptrer han mer og mer som en brutal diktator. Politiske motkandidater nektes å stille til valg, medier knebles, rettsystemet kontrolleres, og folk som uttrykker seg kritisk blir fengslet. Det er ikke akkurat spesielt imponerende å fortsette å vinne valg, når man selv styrer både mediene, rettsystemet, og kontrollerer hvem ens politiske motkandidater er.

Det jeg argumenterer for, og de opposisjonelle stemmene jeg støtter, er kun de som kjemper for ytringsfrihet, rettsikkerhet, retten til å organisere seg, retten til å stemme, og retten til frie og rettferdige valg i et samfunn som respekterer menneskerettigheter.

Ingen av delene er tilfelle i Venezuela i dag.

Read Full Post »

I dag har jeg en lengre kronikk på trykk i Dagbladet. Bakgrunnen er et innlegg som Lenin Castellanos skrev i Dagbladet. Han starter hele innlegget med å proklamere at ”Jeg er ikke politiker” og fremstiller seg selv som en nøytral stemme barrioen (slumområde i Venezuela). Utover i innlegget skriver han over 1000 ord om Chavez og Venezuela uten å presse frem en eneste kritisk uttalelse. Da ble jeg mistenkelig.

Det viser seg at Lenin Castellanos er medlem av Rødt, og sto på stortingslisten til Oslo Rødt ved forrige stortingsvalg. Castellanos er også tilknyttet venezuelanske organisasjoner som mottar finansiell støtte fra Chavez regjering, og har uttrykket hårreisende støtteerklæringer til Hugo Chavez og revolusjonen på flere nettsteder.

Her er han f.eks. mens han smiler og peker på en kampanjeplakat for Hugo Chavez. Ikke særlig nøytral med andre ord.

LES HELE SAKEN I DAGBLADET I DAG

Read Full Post »

Alt her i verden er ikke svart hvitt. Det meste har egentlig ganske mange gråsoner hvis du vrir og vender på det, og det kan være vanskelig å finne rigide prinsipper som alltid fungerer som retningslinjer for lov og rett.

Men, det er i hvert fall en ting som er veldig svart hvitt for min del. Jeg kan ikke se at følgende: «frivillige handlinger mellom to eller flere myndige mennesker som hverken skader dem selv eller en tredje person, utgjør en fare for dem selv, eller for andre», under noen omstendigheter burde være forbudt.

Det høres kanskje banalt ut, men det er det tydeligvis ikke. 1. januar, 2009, fikk vi den nye sexkjøpsloven. Jeg har skrevet mye om dette før på både bloggen og minerva. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg blir så engasjert i denne saken. Jeg kjenner ingen prostituerte, så det er ikke personlige omstendigheter som skaper engasjementet.

Årsaken er ganske enkelt at det provoserer meg voldsomt når enkelte mennesker tror at deres egne moralske normer og regler, uten videre gir dem rett til å prakke disse på andre. Jeg skal gjenta et viktig poeng (fra et tidligere minerva-innlegg) om sexkjøpsloven og prostitusjon, slik at det ikke blir noen misforståelser her:

«Forbudet mot sexkjøp har en utelukkende moraliserende virkning. Alle de politiske partiene på Stortinget er enig i at kampen mot menneskehandel må intensiveres, men det var ikke nødvendig med noen ny lov for å forfølge tvang, slaveri eller menneskehandel. Dette er grove forbrytelser som allerede er meget presist omfattet av straffelovens bestemmelser (§224). Det eneste inngrepet sexkjøpsloven medførte, utover det som allerede er omfattet av lovverket, er å forby kjøp av sex basert på en frivillig avtale mellom to parter.»

Det er altså den frivillige prostitusjonen jeg skriver om.

Jeg har nettopp diskutert dette her med AP-politiker Odd Frantzen på Twitter. Etter mye frem og tilbake endte det egentlig med følgende konklusjon fra AP-politikeren: «synes jeg det å drive business på det som skal være det mest intime og fine mellom mennesker er forkastelig.» Det er selvfølgelig helt greit at han mener det, men han var ikke interessert i å svare på min utfordring: «hva gir deg retten til å hindre en frivillig handling mellom to myndige mennesker som ikke skader noen?».

Jeg tror ikke sosialister stiller seg selv slike spørsmål veldig ofte, derfor har de også problemer med å svare på dem. Det skyldes nok at de heller ikke er spesielt interessert i å svare. De finner ut hva de selv mener er riktig og galt, også tar de som en selvfølge at det alltid gir dem rett til å innføre dette som lover og regler for alle.

For det første er det jo ganske naivt å tro at man kan stoppe etterspørselen etter sex. Så lenge mennesker har seksuelle drifter vil det alltid være et marked for kjøp og salg av sex – uansett hvor ille man synes det er. For det andre: hvem er det som har rett til å gi seg selv tittelen moraldommer, og hevde at dette er objektivt moralsk forkastelig? Dernest: at noe er moralsk forkastelig betyr ikke nødvendigvis at det bør forbys? Jeg synes f.eks. at utroskap er moralsk forkastelig, men jeg vil ikke forby det av den grunn.

Vi er alle enige om at tvangsarbeid er grusomt. Vi er alle enige om at den kyniske og brutale utnyttelsen av mennesker i sexmarkedet er forkastelig og må bekjempes. Vi er også alle enige om at det er viktig å etablere gode sosiale ordninger for å hjelpe folk ut av dette miljøet.

Men jeg er ikke villig til å sette meg som moralsk dommer ovenfor de som velger å gjøre dette frivillig.

I mars i år kunne vi lese om «Maria» i Dagbladet. Hun er prostituert, studerer til master i psykologi, og er interessert i, og opptatt av, mennesker. Hun tjener 97.000 kroner i måneden på å arbeide 10-12 dager i måneden med noe hun selv sier at tenner henne, samtidig som hun gir tilfredsstillelse, glede og mening til mange mennesker som ikke får tilfredsstilt sine behov, eller levd ut sine fantasier, på andre måter.

Jeg kan ha så store problemer jeg bare vil med å forstå at noen ønsker å leve på denne måten, men det gir meg ingen rett til å forby det. I et fritt samfunn kan ikke lover og regler baseres på politikeres skiftende moralsyn. Et fritt samfunn krever at vi også tolererer ting vi selv mener er umoralsk.

Men det er kanskje litt mye å forvente at maktglade sosialister skal ta ordet toleranse i sin munn.

Read Full Post »

Jeg fortsetter debatten omkring Oslo Freedom Forum (OFF) i Dagsavisen i dag. Den 30. juni hadde jeg et innlegg tittelert «Lemfeldig omgang med sannheten» der jeg tok for meg noen merkelige tolkninger av menneskerettighetene, da OFF ble beskyldt for å være politisk ladet.

Et par dager senere svarte idehistoriker, Yves Boutroue med et dårlig skjult forsvar for Chavez (siden det kun er hovedinnlegg som publiseres på nettet så gjengir jeg Boutroues innlegg i sin helhet på kommentarfeltet slik at dere kan følge debatten). En idehistorikers fremste oppgave er å kontekstualisere – Boutroue har tydeligvis misforstått dette til å bety at han kan lese virkeligheten akkurat slik han ønsker. Hans påstander er så skremmende svake og kan så lett tilbakevises, at jeg mistenker at Boutroue har lagt all akademisk lærdom om kildekritikk til side til fordel for radikale  politiske motiver.

Her er innlegget, publisert i Dagsavisen 14. juli, 2010:

Skremmende svake påstander

I et merkelig svar på mine kommentarer om Oslo Freedom Forum nevner ikke idéhistoriker Yves Boutroue konferansen, som var debattens utgangspunkt, med ett ord. I stedet fokuserer han utelukkende på å frembringe en kaskade av ”fakta” og tall om Leopoldo Lopez og venezuelanske medier.

Først påstår Boutroue at Lopez støttes av organisasjoner med «ekstreme intensjoner», og nevner ”Solidaritetskomite for politisk forfulgte i Venezuela”. Jeg sjekket hvem disse ”ekstremistene” er. Det er bl.a. fredsprisvinner Lech Walesa, den tsjekkiske forfatteren Vaclav Havel, tidligere slovensk politisk fange Janez Janša og Høyres nestleder Jan Tore Sanner. Boutroue har mao en svært merkelig definisjon av ”ekstremist”.

Boutroue påstår at nittifem prosent av radio-og tv-kanaler i Venezuela er i hendene på private konservative aktører. Sannheten er at Globovision er den eneste gjenværende nasjonale uavhengige TV-kanalen som er kritisk til regjeringen. Eieren, Guillermo Zuloaga, har nylig rømt landet etter en utstedt arrestorde på ham. Utenom Globovision følger alle TV-stasjoner regjeringens retningslinjer. Hvor privat er man egentlig uten retten til å ytre egne meninger?

Boutroue innrømmer at Chavez har stengt 34 radiostasjoner, men tar Chavez i forsvar fordi han angivelig kun har vedtatt lover mot udemokratiske virkemidler – som oppfordring til mord. Faktum er at mer enn 200 stasjoner nylig er stengt pga regjeringskritikk. Forsøker Boutroue å påstå at samtlige regjeringskritiske medier i Venezuela oppfordrer til mord?

I Chavez’ Venezuela betyr kritikk at du er en fiende av staten, og journalister risikerer inntil fire års fengsel for publisering av materiale som kan «skade statens stabilitet.» Loven slår også fast at publisert informasjon som er «falsk» eller tar sikte på ”å skape offentlig panikk” vil bli straffet med fengsel. Boutroue sier at dette ”ville arte seg naturlig i Norge”. Har han sett en norsk avis? Skulle Norges regjering beordre en journalist fengslet pga falsk informasjon? Bare tanken er absurd.

I stedet for å stå opp for arbeiderne har Chavez angrepet fagforeningene og forsøkt å erstatte alle med en som er regjeringsvennlig. Chavez har brutt ILOs deklarasjon om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, og har blitt dømt for dette av AFL-CIO og International Confederation of Free Trade Unions. Den uhyggelige sannheten om Chavez er at han hevder å hjelpe de fattige, men bruker mer penger på russisk militærutstyr enn noen venezuelansk regjering i historien.

Jeg anbefaler alle å se presentasjonene til Lopez og Granier fra Oslo Freedom Forum selv. Samtlige er på YouTube. I et fritt samfunn burde folk ha rett til grunnleggende sivile rettigheter, sivil protest og ytringsfrihet. I Venezuela er dette kriminalisert. Å avdekke sannheten om disse forholdene på en konferanse i Norge er noe alle bør ønske velkommen.

Read Full Post »

I dag har VG en artikkel om støy i nabolaget, der de informerer om dine rettigheter når naboen støyer for mye. ”Naboen din har faktisk ikke lov til å klippe gresset døgnet rundt”, opplyser artikkelen, og henviser til straffeloven.

Artikkelen melder at hundretusener plages av nabostøy, og at tall fra Statistisk sentralbyrå viser at åtte prosent av beboerne i Oslo og Akershus oppgir at de plages av dette.  Nå finnes det sikkert noen unntakstilfeller der man nærmest trenger å troppe opp med straffeloven før naboen skjerper seg, men det våger jeg å påstå at gjelder et lite mindretall.

I Elverum kommune var det for noen måneder siden debatt om forbud mot gressklipping etter kl 5. Dette er et sykdomstegn ved samfunnet vårt, og problemet er ikke mangel på regler. Jeg tror nettopp det er dette stadige fokuset på regler som skaper mye av problemet. I stede for å snakke med hverandre, har vi fått et samfunn der vi må henvise til straffeloven om naboen klipper gresset høylydt på ugunstige tidspunkter, eller spiller høy musikk. Hvorfor er det så vanskelig å banke på døra hos naboen og spørre om han ikke kan klippe gresset litt tidligere på dagen?

For få dager siden foreslo Høyres bystyrerepresentant i Oslo, Mertefe Bartinlioglu, at eldre, uføre og gravide må få egne røde seter på buss, t-bane og trikk. Hvis dette blir nødvendig bør det være et alvorlig varsko. Vi kan jo se for oss et scenario der alle de røde setene på bussen er opptatt og det kommer to eldre mennesker, som er dårlige til beins inn på bussen. Skal de måtte stå fordi ”eldre-setene” er opptatt?

Jeg har knapt fylt 22 år enda, så jeg har lite empirisk belegg for å mene noe om dagens ungdom er verre eller bedre enn gårsdagens. Og voksne mennesker har jo alltid ment at alt var så mye bedre før, så den debatten blir man antakelig aldri klok på. Men, uansett om det har blitt bedre eller verre – det fremgår ganske åpenbart av denne debatten at vi trenger et fokus på omtanke og folkeskikk, ikke straffeloven.

Jeg vil nemlig slippe å måtte gå rundt med ”Norges Lover” i kofferten den dagen jeg blir gammel, for å få en sitteplass på bussen.

Read Full Post »

Older Posts »