Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2010

Beklager et lengre ferieavbrekk på bloggen. Legger ut et innlegg om skjenkestopp som har vært på trykk i mine lokalaviser for dere som ikke leser Hamar Arbeiderblad og Østlendingen. Regjeringens vendetta mot utelivsnæringen og festglade mennesker er jo like aktuell i Hamar som noen andre steder i landet.

Her er innlegget:

Dropp Skjenkestopp:

Kortere skjenketider hadde ingen effekt på volden. Det er den klare beskjeden etter at kommunene som reduserte skjenketiden er undersøkt.

21 av landets 50 største kommuner strammet i 2008 inn skjenketiden, etter at regjeringen varslet en nasjonal lovbestemt skjenkestopp kl 02.00. Hovedargumentet var at dette ville redusere antall voldsepisoder. Etter at disse kommunene er undersøkt viser det seg at kortere skjenketid ikke har redusert volden. Noen få steder har volden gått ned, jevnt over har volden bare forflyttet seg til et tidligere tidspunkt, og flere steder har volden til og med økt.

Flere har reagert kraftig på regjeringens forslag. NHO Reiseliv har vært blant de sterkeste kritikerne. Reiselivsnæringen taper masse penger hvis skjenketiden over hele landet innskrenkes med enda en time. Mange steder vil det kunne bety kroken på døra for viktige samlingspunkt lokalt, eller for festivaler som akkurat får det til å gå rundt i dag, men skaper et yrende folkeliv i byer og lokalsamfunn over hele Norge.

Også i byene vil en tidligere skjenkestopp kunne by på ytterligere problemer. I Oslo har man heldigvis latt være å redusere skjenketiden, men i Norges nest største by Bergen ble skjenketiden redusert med en halvtime. Der har man opplevd en kraftig økning i antall legemsbeskadigelser. Nå ønsker politiet i Bergen mer differensiert skjenketid. De opplever det samme problemet som Unge Høyre har påpekt gjentatte ganger: når alle skal hjem samtidig blir det mer bråk.

Men når politiet flere steder roper om mer differensiert skjenking er ikke løsningen å regulere dette enda mer. Mennesker er ikke maskiner man kan programmere til å følge politikeres intensjoner. Folk som vil feste kommer til å finne en måte gjøre det på enten politikere vil det eller ei, og med friere skjenketider vil man oppnå denne differensieringen uten å byråkratisere utelivsnæringen enda mer.

Det er ikke slik at alle blir igjen på utestedet helt til det stenger uansett. Når utestedene holder oppe lengre vil også folk dra hjem mer gradvis. Dess tidligere utestedene stenger, dess større blir pågangen av folk som skal ha nattmat eller taxi samtidig. Det er også her mesteparten av volden skjer. Når utestedene stenger så tidlig at folk ikke er ferdig med å feste, øker også nachspiel-faktoren ganske betraktelig. Her har politiet ingen kontroll over verken voldsepisoder eller konsum.

Likevel roper rødgrønne politikere etter en nasjonal skjenkestopp klokken 02.00, til tross for at det ikke er gjort forskning på sammenhengen mellom skjenketider og voldsomfang i Norge. Er det en ting vi kan se helt entydig fra denne gjennomgangen av kommuner med redusert skjenketid så er det at effekten er markant forskjellig fra sted til sted. Det er ingenting overhodet som tyder på at en nasjonal skjenkestopp klokken 02.00 vil hjelpe noe som helst.

Høyre vil fjerne nasjonale skjenketidsbegrensninger og la kommunene bestemme dette selv. De kommunene som fortsatt vil stramme inn skal ha muligheten til å gjøre det, mens de kommunene som vil la utestedene holde oppe så lenge de vil får lov til dette. Unge Høyre er ikke i tvil om at det siste vil fungere best de fleste steder. Det forutsetter imidlertid en ting, et synlig politi i gatene.

Oslo Politiforening kaller det naivt å tro at skjenkekutt alene skal løse voldsproblemene. ”Mer synlig politi stopper mer vold enn kortere skjenketider”, sier Sigve Bolstad, leder i Oslo Politiforening til Aftenposten og viser blant annet til de såkalte politidugnadene der rundt 400 politifolk har jobbet ekstra i helgene. ”Vi hadde ingen alvorlige voldshandlinger i det tidsrommet vi var ute på dugnad”, sier han.

Da er det helt absurd å se hvordan de rødgrønne prioriteter. Jeg trodde ikke mine egne øyne da mediekanin og justisminister Knut Storberget i store oppslag i aviser over hele landet meldte at utelivsvold var blant de områdene han ville at politiet skulle nedprioritere. Makan til dobbeltmoral er det lenge siden jeg har vært borti. Først vil justisministeren begrense vanlige folks muligheter til å ta seg en øl på byen pga noen bråkmakere som ødelegger, og deretter skal han altså nedprioritere det mest effektive tiltaket vi har for å stoppe utelivsvold. Til og med jeg hadde forventet bedre av de rødgrønne, og tilliten er ikke særlig stor fra før av.

Regjeringen må nå bestemme seg hva som er målet med skjenkepolitikken deres. Hvis det er å redusere volden så har de i hvert fall mistet ethvert argument for en nasjonal skjenkestopp. Hvis de fortsatt tviholder på dette lovforslaget må de komme opp med en ny forklaring. Jeg mistenker at det er avholdsmannen Knut Storberget og ikke justisministeren som har fått gjennomslag her.

Reklamer

Read Full Post »

Forholdet mellom Venezuela og Colombia ser ut til å være på bedringens vei igjen etter at Colombias nyinnsatte president Juan Manuel Santos og Hugo Chavez møttes i Santa Marta (byen der, symbolsk nok, frigjøringshelten Simon Bolivar døde i 1830). Her skal de ha blitt enige om å se fremover.

Forholdet mellom Chavez og Colombia har på nytt vært svært lavt en tid etter Colombias beskyldninger om at Venezuela har gitt ly til colombianske opprørere som bekjemper landets myndigheter. Konflikten er ikke ny, og har pågått i flere år. Under Alvaro Uribe har Colombia ført en brutal kamp mot geriljagruppene, særlig gjelder dette FARC som er ansett som en terroristorganisasjon av Colombia, USA, Canada og EU.

Det er ingen som ønsker krig mellom Colombia og Venezuela, men jeg er ikke entydig positiv til hva ”se fremover betyr”. Chavez vil kreve at Colombia ikke gjentar anklagene om at geriljasoldater fra FARC og ELN får beskyttelse i Venezuela. Det er isåfall uheldig. Chavez og Venezuelas forhold til FARC fortjener en grundig internasjonal gransking.

Colombia mener å ha tydelige beviser på at Venezuela har gitt beskyttelse til flere hundre geriljakrigere fra terroristbevegelsene FARC og ELN, og at FARC-soldater har kommet fra Venezuela og gjennomført angrep i Colombia. Dersom dette blir bevist i en internasjonal domstol, vil Venezuela risikere kraftige internasjonale sanksjoner.

Chavez har blankt avvist alle påstandene og kalt dette manipulasjon og USA-inspirert aggresjon, men anklagene kan vanskelig avvises. At Venezuela har pleid kontakt med FARC begynner det å bli ganske grundig dokumentasjon på. Spørsmålet er heller hvordan og hva, ikke om. Her har jeg ikke nok bakgrunnskunnskap til å gå i dybden (enda), men et bilde taler mer enn tusen ord er det noe som heter. Da er det bare å se på dette bildet:

Mannen til høyre er Jose Vicente Rangel. Han har vært utenriksminister, forsvarsminister og visepresident i Chavez regjering. Mannen helt til venstre er Raul Reyes. Reyes var en av FARCs toppledere inntil han ble drept. Bildet er tatt inne i presidentpalasset i Caracas, der Reyes ble møtt av Rangel uker før Reyes ble drept under et raid av det Colombianske militæret i en FARC-leir innenfor Ecuadors grenser.

Det er også en masse videoer på YouTube av Chavez som hyller FARC. Se f.eks. denne:

Likevel fortsetter altså Chavez å nekte for noen kontakt med FARC. Det er merkelig at norske medier ikke har plukket opp eller unngått å fortelle om Chavez beviselige løgner og dobbeltkommunikasjon i sine artikler om denne konflikten (si ifra hvis jeg har oversett noen).

At FARC opererer i Venezuela er så grundig dokumentert av journalister fra så mange ulike medier at det ikke akkurat krever uker med gravende journalistikk for å avdekke det som løgn når Chavez benekter all kontakt mellom FARC og hans regjering.

Read Full Post »

Helsedirektoratet er i ferd med å bli noe av det nærmeste vi kommer fascisme i dette landet. Det er bare fantasien som setter grenser for hvor mye man skal regulere folk i ”riktig” retning.

Kort tid etter at helsedirektoratet har tvunget utsalgssteder til å skjule tobakksvarer i skap, som om folk bestemmer seg for å begynne å røyke i køen på Jokern, kommer de med et forslag til et nytt påbud. Nå vil de ha bevillingsordning for tobakksalg. Det innebærer samme regler for salg av tobakk som for øl, noe som vil bety egne utsalgssteder og tidsbestemt salgstid.

I alt er det snakk om rundt 11 000 utsalgssteder som kan miste retten til salg av tobakk, noe som tilsvarer tre av fire utsalg som eksisterer i dag. Dette kan bli dramatisk for mange bensinstasjoner og kiosker rundt omkring som leverer viktige varer og tjenester til folk, men som er avhengig av tobakksalget for å gå rundt.

Når skal helsemyndighetene begynne å innse at veldig mange mennesker gjør usunne ting fordi de har lyst? Det er ikke det store stygge samfunnet som har tvunget enkeltindivider inn på en vei de egentlig ikke ønsker. De er veldig klar over hva de gjør, men prioriteter annerledes enn helsemyndighetene.

I den kommersielle tobakksindustriens vugge kan man nok påstå at flere ble villedet til å tro at sigaretter var mindre farlig enn det egentlig er, men det er ingen som kan påstå at ungdommer eller voksne i dag ikke er meget klar over helsefarene ved bruk av tobakksvarer. Det bugner over av advarsler overalt. Helsedirektoratets formynderske pekefinger er så omfattende at en ellers sunn sjel som meg nesten får lyst til å røyke bare på trass.

Hvor skal grensen gå? En bevillingsordning kommer ikke til å gjøre at folk slutter å røyke. Så hva blir det neste grepet når vi om noen år til fortsatt sliter med helseskader knyttet til tobakksbruk? Korte inn salgstidene enda mer? Pålegge tobakksprodusentene å dekke sigarettinnpakningen med lunger fulle av tjære? Hva om dette ikke funker da? Kanskje vi bare må forby røyk helt og holdent?

For hvis det var slik at folk alltid kunne dultes i den retningen politikere ønsker, så burde jo et forbud være det beste. Så hvorfor forbyr vi ikke røyk? Er det kanskje fordi at selv helsemyndighetene vet at såpass mange faktisk ønsker å røyke at det bare ville ført til omfattende smugling og fremvekst av kriminelle miljøer?

På ett eller annet tidspunkt så må vi bare stoppe opp og innse at Ola Nordmann går til kiosken og ber om en pakke Marlboro, ikke fordi han ikke vet at det er farlig eller pga den slemme reklameplakaten han så i et utenlandsk magasin, men fordi han rett og slett hadde lyst på en sigg!

Og hvis helsedirektoratet fortsatt tviholder på å regulere folks atferd, så bruk i det minste pengene på noe som fungerer. Bruk dem på å legge til rette for gode idrettstilbud for barn og unge lokalt, og la folk komme frem til at de ønsker å være sunne på egenhånd.

Read Full Post »

Det burde ikke overraske mange at koblingen mellom politiske organer og PR-byråer er ganske vanlig. Vi lever i et samfunn der politikken, dessverre, har betydning for så å si alle områder i hverdagen vår enten det er snakk om arbeidsplassen, familielivet, eller sosial omgang med mennesker for øvrig. Å ha kjennskap til politiske prosesser, og det maktspillet som ofte foregår innenfor veggene på Stortinget eller regjeringskvartalet er helt avgjørende for at mange ulike aktører skal klare seg på markedet.

Det er derfor ikke spesielt rart at mange yrkespolitikere er ettertraktet som rådgivere. De kjenner de politiske prosessene godt, og kan gi gode råd om hvordan man skal tre frem for å få innflytelse og gehør for sine meninger og ideer. Når det er sagt er det også klart at politikere trenger å ha muligheten til å diskutere ulike ideer, arbeide frem forslag og forhandle internt i ro og fred. Derfor er det utarbeidet regler for politikere som går over i PR-bransjen.

Bjarne Håkon Hansen ble ilagt en generell karantene på 6 måneder, og ytterligere 6 måneder for saker som angår helse, da han gikk av som statsråd.  Det er en helt naturlig konsekvens siden Hansen selvfølgelig kjenner de interne prosessene i det departementet han selv ledet rimelig godt.  Men når Marit Nybakk og Kristin Halvorsen nå roper på strengere regler og karanterer på 2 år, osv… burde noen snart stille spørsmålet: hvor tregt jobber de egentlig i regjeringskvartalet?

Politikere er ikke og skal ikke være en vernet bedrift. Det smerter selvfølgelig litt ekstra når den skarpe kritikken kommer fra en av regjeringens tidligere statsråder, men det burde kanskje også få de rødgrønne til å vurdere forslaget litt nøyere. For forslaget er virkelig helt håpløst.

Private gründere har sørget for at regjeringen har nådd målet om full barnehagedekning. De har hevet kvaliteten i barnehagesektoren, og foreldre over hele landet er svært fornøyd med de private barnehagene. At regjeringen da takker for dette ved å kvele inntjeningsmulighetene og straffe de samme menneskene som har sørget for at Kristin Halvorsen beholdt jobben sin (ref. løfte om å gå av hvis full barnehagedekning ikke ble innfridd) er i grunn helt uforståelig, men dessverre ikke spesielt overraskende når vi tar deres allergi mot private tilbud på andre områder i betrakting.

Det har haglet beskyldninger fra både Halvorsen og særlig APs Marit Nybakk om at Hansen skal ha opptrådt umoralsk og uetisk. Jeg har problemer med å se at Hansen skal ha opptrådt umoralsk på noen måte. Han har forholdt seg meget profesjonelt til de reglene som er satt og overholdt disse. Når Hansens karantene da er over er det helt naturlig at han som alle andre tar med seg erfaringer, informasjon og kontakter fra tidligere jobber inn i en ny. Å omtale dette som umoralsk er rimelig tullete. Hvis regjeringen er imot reglene står de fritt til å endre dem.

Kristin Halvorsen topper hele debattens tåpelighet med å reprodusere et gammelt og dårlig forslag om at PR-bransjen skal være pliktig å oppgi sine kunder. På hvilken måte er dette av allmenn interesse? Det er ikke så vanskelig å se Halvorsens intensjoner. Om PR-bransjen var pliktig å oppgi sine kunder, kunne politikere som Halvorsens benyttet billige retoriske poeng om hvor aktører henter sine råd fra, i stede for å måtte argumentere på sak. Det håper jeg vi unngår. Det er nok tomsnakk fra politikere allerede.

Det siste verbale skytset mot Hansen er at han er ”kjøpt og betalt”. Et merkelig argument. Det er de fleste med en jobb (noe Torbjørn Sølsnes meget treffende har påpekt på sin blogg). Kristin Halvorsen er også kjøpt og betalt for å være finansminister. I den jobben har hun kastet det ene SV-prinsippet etter det andre på skraphaugen for å beholde regjeringsmakten. Vi kan jo begynne å snakke om hvor moralsk dette er, siden moral er så ”IN” hos de rødgrønne for tiden.

Avslutningsvis skjønner jeg at de rødgrønne hadde ønsket at Hansen skulle forbli deres tro tjener inn i evigheten, men Hansen er heldigvis mer profesjonell enn som så. Når regjeringspartiene nå bruker all sin tid på å angripe rådgiveren i stede for å forsvare sitt standpunkt tyder det kanskje på at de har gått tom for argumenter eller skjønner at de har en dårlig sak.

Hansens håndtering av denne saken har gitt en ekstra stjerne i min bok.

Anbefaler også:

Liberaleren

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 03.07.2010

– sjekk gjerne debatten og legg igjen en kommentar der også)

Det er vanskelig å føre en konstruktiv internasjonal politisk debatt med store deler av venstresiden når de ikke tar utgangspunkt i samfunnet slik det er i dag, men slik de ønsker det skal bli. Særlig gjelder dette menneskerettigheter i Latin-Amerika.

Med Finn Gustavsen i spissen var Cuba i lang tid SVs kjæledegge, og venstreintellektuelle trykket Fidel Castro og Cuba til sitt bryst. Nå hører vi ikke mye fra den kanten lenger. Hallgeir Langeland har riktignok nominert Fidel Castro til Nobels fredspris gjentatte ganger, men han regnes som en rimelig løs kanon på dekk. Menneskerettighetsbruddene og elendighetene som det totalitære Castro-regimet har påført Cuba har blitt så åpenbare for de fleste at få prøver å forsvare dem. Selv Sosialistisk Ungdom tier klokelig stille.

Nå ser det ut til at vi har fått et ”nytt Cuba”. For venstresidens forhold til Venezuela minner skremmende om de samme ukritiske holdningene til selverklærte sosialister i ikke-vestlige land som vi har sett tidligere.

Demokrati
I motsetning til Fidel eller Raul Castro er Hugo Chavez demokratisk valgt. Det er ingen tvil om at Chavez’ valgseier i 1998 var et resultat av stor folkelig støtte og et massivt rop om forandring. Det har imidlertid liten betydning om man er demokratisk valgt, hvis man bruker udemokratiske virkemidler til å tviholde på makten. Et demokrati slutter ikke med valg. Det starter med valg.

Alexandr Lukasjenko ble også demokratisk valgt til president i Hviterussland med et overveldende flertall. Verken Norge eller EU anerkjenner imidlertid det som i dag kun kan kalles et diktatur. Siden Lukasjenko kom til makten er organisasjons og forsamlingsfriheten avskaffet, den siste uavhengige avisen ble stengt i 2005, og det er ikke lenger en eneste opposisjonell radio eller tv-stasjon i Hviterussland. Lukasjenko ble valgt i 1994, Chavez i 1998. Likhetene er påfallende.

Menneskerettighetsbrudd
Siden Chavez kom til makten har menneskerettighetsbruddene eskalert. Flere hundre radiostasjoner er stengt. Journalister risikerer fengsel hvis de kritiserer regjeringen. Chavez er nå i ferd med å sikre seg kontroll over Globovision, den eneste gjenværende nasjonale uavhengige TV-kanalen som er kritisk til regjeringen. En av eierne, Guillermo Zuloaga, rømte for få uker siden landet etter at det ble utstedt en arrestordre på ham.

Dommere i Venezuela trues og fengsles hvis de er til bry for regjeringen, og politiske motkandidater nektes å stille til valg, uten rettssak eller dom, basert på løse anklager. Samtidig sitter Hugo Chavez, som ifølge de samme reglene skulle vært nektet å stille til valg da han faktisk er dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992, med stadig mer makt over det venezuelanske samfunnet. Ytringsfrihet er grunnsteinen i ethvert demokrati. Det er ikke spesielt imponerende å fortsette å vinne valg når man kontrollerer mediene, rettsystemet og kan eliminere politiske motkandidater. Så hvor stor forskjell er det egentlig på den demokratiske situasjonen i Hviterussland og i Venezuela?

I takt med Chavez autoritære og konfronterende stil øker også de sosiale problemene. Venezuela har nå de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept, og verst rammet blir selvfølgelig de fattigste områdene. Ana María Sanjuán, sosiolog ved Venezuela Central University (UCV) i Caracas har beskrevet situasjonen rimelig treffende: ”Vi vitner en reduksjon i barnedødelighet, kun for å se våre sønner drept når de fyller 16”.

Norsk mediedekning
Likevel er norske mediers omtale av Venezuela oppsiktsvekkende nøytral. I Kulturnytt på NRK uttalte utenriksmedarbeider Arnt Stefansen at det ikke sto så dårlig til med ytringsfriheten i Venezuela som mange påstår fordi han hadde vært i Caracas og hørt folk snakke kritisk om Chavez på café.

I hvilke andre tilfeller setter vi så lave standarder for grunnleggende rettigheter? Vi kan jo se for oss et scenario der USAs president nektet opposisjonen TV-dekning. Hvilken seriøs reporter ville da meldt at kårene for ytringsfrihet tross alt ikke var så ille fordi amerikanere jo kunne kritisere presidenten over bordene på Starbucks?

Helter
Det har vært en uhyggelig vane på venstresiden å hylle sine helter for hva de vil at de skal være, og ikke hva de faktisk er. Det gjør dem også så mye farligere. På 70-tallet kom SV fornøyd og engasjert hjem fra studietur i Kambodsja etter å ha hilst på Pol Pot. De kunne med store bokstaver i avisen Ny Tid melde at det var ”ingen massakre i Kambodsja”. I boken Overfallet på Kampuchea skrev Liv Jørgensen at man måtte være dum om man sultet i hjel i Kambodsja – to millioner mennesker ble imidlertid drept og sultet til døde.

I SVs store ”opplysningsverk” Pax leksikon, står det blant annet skrevet om Maos Kina at: «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon». Men cirka 30 millioner mennesker døde av sult under Maos ”store sprang fremover”.

Nok en diktator?
Så sent som i 2004 uttalte Hallgeir Langeland at: ”Jeg mener fortsatt at Cuba er et eksempel på at en annen og bedre verden er mulig”. Han snakker om en verden folk risikerer livet sitt for å flykte fra. En verden der folk fengsles og bankes opp for sine meninger. Der tusener av barn lider av sykdommer knyttet til proteinmangel (i et land som hadde det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen før Castro tok makten). En verden der gjennomsnittshøyden for en cubaner, ifølge Senor Marzo Fernandez som tjente som Castros ernæringsminister inntil han hoppet av i 1996, har sunket med 8 cm de siste 25 årene grunnet matmangel.

Venstresidens evne til å se det de vil se og intet annet er påfallende. Spørsmålet nå er om Venezuela skal bli venstresidens ”nye Cuba”, eller om det snart er på tide å våkne opp og erkjenne at Chavez fremferd gir skumle varsler om nok en diktator i Latin Amerika.

Read Full Post »