Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2010

(Innlegget er også publisert på Dagsavisens debattsider nyemeninger.no)

Magnus Marsdals logikk i innlegget ”Kapitalisme og frihet” er så hinsides all fornuft at jeg lurer på om Marsdal virkelig tror på det han selv skriver.

I Dagsavisen 27. september gjør Magnus Marsdal et fattig forsøk på å sette likhetstegn mellom kapitalisme og tyranni. Bakgrunnen er filmatiseringen av Naomi Kleins bok ”Sjokkdoktrinen” som vises i Oslo denne uken. Både boken og Marsdals kronikk ligner mer på en dårlig konspirasjonsteori, enn gravende journalistikk. For en som jobber som utreder i en tankesmie som kaller seg et ”senter for samfunnsanalyse” burde dette være rimelig flaut. Her er det ikke mye verken utredning eller samfunnsanalyse å spore.

Sjokkdoktrinens påstand er at kapitalisme er uforenelig med frihet og demokrati. Skal vi tro boken bruker kapitalismens tilhengere bevisst det Klein kaller en “sjokkdoktrine” basert på ustabilitet, diktatur, tortur og grusomhet for å integrere det kapitalistiske systemet i samfunnet. Ja, ikke bare det, de omfavner også naturkatastrofer som orkaner og tsunamier, for da ser nemlig de onde kapitalistene sitt snitt til å utnytte situasjonen for å befeste sin politikk. Videre blir vi fortalt at mesterhjernen bak denne onde planen er Milton Friedman og hans økonomiske skole. Bevisene er Pinochets undertrykkende regime i Chile og den amerikanske invasjonen i Irak.

Det ville i grunn gitt lite belegg til Kleins konspirasjonsteori, om Friedman hadde vært for Irak-krigen i første omgang. I så fall måtte hun også inkludert Australia, Polen og Storbritannia, samt de 36 øvrige landene som bidro med tropper i etterkant av invasjonen, i denne onde konspirasjonen. Klein hadde sikkert fått til det, men hun kan spare seg bryet for problemet med hele boken er at den raser sammen før grunnmuren er lagt. Friedman støttet aldri Pinochet og at han var en uttalt motstander av krigen i Irak.

Friedman var en motstander av Irak-krigen helt fra begynnelsen av, og fremhevet dette i flere intervjuer. Det han imidlertid mente var at man burde stå løpet ut og gjøre oppdraget til en suksess når man først hadde gjort feilen å gå inn. De færreste vil mene at man bare skulle fraskrevet seg alt ansvar for situasjonen som oppsto og trukket seg ut igjen umiddelbart. Uavhengig av om man var for eller mot krigen burde man vedkjenne seg situasjonen, og sørge for at Irak har stabile institusjoner som kan opprettholde fred og demokrati når de amerikanske styrkene er ute. Det var simpelthen det Milton Friedman mente – ikke en veldig kontroversiell mening med andre ord.

Milton Friedmans påståtte støtte til Pinochet er også mildt sagt kreativt fremlagt. Milton Friedman tilbragte 6 dager i Chile i 1975 på invitasjon fra – ikke Pinochet – men en privat stiftelse. I løpet av disse dagene holdt han forelesninger om fri markedsøkonomi på bl.a. universitetet i Chile. I forbindelse med besøket fikk han møte Pinochet i ca 45 minutter, hvorpå han skrev et brev i etterkant der han argumenterte for hvordan Chile kunne få en slutt på hyperinflasjon og liberalisere økonomien. Når Marsdal forsøker å gjøre et retorisk poeng ut av at Friedman i brevet formulerte seg i høflige termer blir det rimelig patetisk. I så fall burde han også gå hardt ut mot Jonas Gahr Støre fordi han ikke starter sine brev til Russlands president med ”Kjære menneskerettighetsforbryter og semi-diktator”.

Logikken i Naomi Kleins argumenter, som Magnus Marsdal ukritisk videreformidler, er omtrent på samme nivå som de mest fundamentalistiske anti-Obama aksjonistene i USA. De som tegner Hitler-barter på Obama plakater fordi han er for statlig velferd. Deres logikk er som følger: Hitler var for en stor velferdsstat, og Obama er for en større velferdsstat, ergo er Obama lik Hitler.

Friedman holdt for øvrig de samme leksjonene i Sovjetunionen, Kina og Jugoslavia. Da han kom tilbake fra en serie med leksjoner i Kina skrev han et brev til Stanford Daily med følgende tekst (ref. Wikipedia): “It’s curious. I gave exactly the same lectures in China that I gave in Chile. I have had many demonstrations against me for what I said in Chile. Nobody has made any objections to what I said in China. How come?”. Sjokkdoktrinen inneholder mao så mange løgnaktige påstander og kreative omskrivinger av historien at jeg har vanskelig for å forstå at intelligente mennesker kan ta den seriøst.

At den økonomiske inspirasjonen fra Friedman og Chicago-skolen sørget for at Chile har en av de sterkeste økonomiene i Sør-Amerika gidder ikke Klein å nevne. Ei heller gidder hun å nevne at Chile aldri hadde vært noe diktatur om det var Friedmans tanker man forsøkte å kopiere. Forfatteren har, bevisst eller ubevisst, ikke engang skjønt forskjellen mellom ideologi og økonomi. Kapitalisme er ingen ideologi. Det er et økonomisk system, men ingen garanti for demokrati eller menneskerettigheter. Milton Friedman var tilhenger av en minst mulig stat som grep minst mulig inn i folks liv på alle områder. Han avskydde alle former for diktatur.

Å sette likhetstegn mellom kapitalisme og tyranni er like dumt som å sette likhetstegn mellom velferd og nazisme. Magnus Marsdals kronikk er et kleint innlegg i kapitalismedebatten.

Reklamer

Read Full Post »

I tiden fremover skal Nobelkomiteen diskutere hvem de mener fortjener Nobels fredspris. Tidligere har prien gått til både power-point og gode intensjoner, så mulighetene er mange.

Jeg tenkte derfor å hjelpe Nobel-komiteen litt på veien slik at de også i år kan komme opp med en ny interessant vinner, som bredder fredsprisens spekter.

1) Naomi Klein

Venstresidens elskede ideolog. 1 kriterium oppfylt. Hun var mot Irak-krigen. 2 kriterier oppfylt. Hun er mot globalisering, markedsøkonomi og kapitalisme. 3,4 og 5 kriterier oppfylt. Det eneste som taler mot henne er kanskje at noen onde tunger kan være fristet til å kalle det en ”Klein fredspris”

2) Alle tidligere, nåværende og fremtidige demokratiske presidenter i USA

Hey, de er jo mot Bush og republikanerne og sånn, og for hope and change and stuff. Trenger vi egentlig noe mer enn det?

3) Jens Stoltenberg

I fjor gikk prisen til ”yes we can”, så hva med å fornorske prisen litt i år og gi den til ”jens vi kæn”. Intensjoner er viktig, og i likhet med forrige prisvinner har også Jens Stoltenberg visjoner om å få helsekøene ned, fylle svømmebassengene og sånn. Og når visjonene er bra er allting godt.

4) Gunnar Kongsrud

Det er vanskelig å komme utenom Gunnar Kongsrud i diskusjonen om Nobels fredspris. Med kampanjen ”med Winorg for en bedre fremtid” har Kongsrud store ambisjoner om en mer systematisk verden.

5) John F. Kennedy post-mortem

For hans intensjoner om et demokratisk Cuba og et samlet fritt Tyskland uten gjerder.

6) Michael Moore

Kanskje den kandidaten som skiller seg ut som den mest trolige vinneren. Moore har gått videre fra power-point til høymotens television. Gjennom sine filmer om både våpenpolitikk, krigen i Irak og helsepolitikk skiller Moore seg ut som en forkjemper for verdensfreden. At filmene baserer seg på ytterst tvilsom journalistikk, kryssklipping og lemfeldig omgang med fakta burde ikke skremme Nobel-komiteen. Hans intensjoner kan man jo ikke betvile. Moore ønsker jo å avskaffe kapitalismen og skape himmel på jord. Vi fikk aldri tildelt Pol Pot eller Mao Tse Tung priser for sine intensjoner. Tiden er inne for Moore. Slagord kan jo for eksempel være: ”less is Moore”, ”Moore than change”, ”Moore change”, eller lignende

7) Rosabloggerne

Med sin herlige naivitet overgår rosabloggernes intensjoner selv de mest erfarne fredsaktivister. Hvorfor kan ikke bare alle være venner? En fredspris til verdens samlede rosabloggere ville også vært et solid ”call to action”

Hvis noen har flere forslag til Jagland & co må dere gjerne skrive på kommentarfeltet:

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PUBLISERT PÅ MINERVA.AS 20.09.2010)

Politikere og medier gjør alle feil på en gang, og serverer Sverigedemokratene klassisk offerkommunikasjon rett i fanget.

Da Fredrik Reinfeldt ble partileder i 2002 hadde Moderaterna gjort et kritisk dårlig valg på 15 %. På samme tid fikk Socialdemokraterna 40 prosent. Åtte år senere er gapet mindre enn 1 prosent, Sverige har hatt 4 år med borgerlig regjering, og etter et nytt valg der Mona Sahlin skulle gjenreise Socialdemokraterna i en rødgrønn flertallsregjering gjør de sitt dårligste valg noensinne.

Det har versert mange teorier om høyresidens fremgang i Sverige. De mest populære er enten at Alliansen i Sverige gjør det bra fordi de seiler under et «falskt varmt flagg» mens de egentlig er kalde og kyniske kapitalister eller at de gjør det bra fordi de har lagt bort borgerlig politikk og blitt sosialdemokrater. Det er liten grunn til å tro på noen av teoriene.

Bredde
Å forklare høyresidens sterke posisjon i Sverige med falskt spill eller borgerlig politisk resignasjon henger dårlig sammen med den reelle praktiske politikken de har ført. I løpet av fire år har Alliansen senket skattene med hele 100 milliarder svenske kroner. Vanlige lønnsmottakere i Sverige har fått skattelettelser tilsvarende en månedslønn i året, og Reinfeldt har lovet flere.

Når det er sagt kan ingen benekte at det har skjedd en markant endring av Moderaternas profil. Det var ikke akkurat ukontroversielt da Fredrik Reinfeldt lanserte Nya Moderaterna. Tøff skatteletteretorikk ble erstattet med en bredere retorikk som var mindre kritisk til den svenske velferdsmodellen. For mange symboliserte dette starten på slutten for Moderaterna som et tydelig alternativ til Sosialdemokratiet. Men når vi ser hva Alliansen faktisk har fått til på en rekke områder i løpet av 4 år, så må også mørkeblå mennesker (som meg selv) bøye seg i beundring.

Modernisering

Jeg tror Alliansen har lykkes med noe de borgerlige partiene i Norge aldri virkelig har fått til. De har klart å sette premisset for arbeids- og velferdsdebatten. Her har høyresiden i Norge mye å lære. Den svenske høyresidens resultater har sprunget ut av et målrettet og konkret prosjekt. Moderaterna vet hvorfor de gjør de gjør det bra. De har turt å foreta en markant modernisering av partiet, og det har gitt resultater. Høyre er et sted midt i mellom. Høyres fremgang skyldes også tydelige alternativer og et bredere parti, men jeg tror ikke det fremgår like klart for høyrefolk hvorfor vi gjør det så bra om dagen som det gjør for Moderaterna.

Moderaterna har endret retorikken og partiets ansikt utad. De er mer inkluderende, menneskelige, varme og folkelige enn de noen gang har vært. Så langt er det mye som ligner, men det avgjørende er at de, gjennom denne profilendringen, har lykkes i å få oppslutning om tøffe grep. I Norge setter fortsatt sosialdemokratiet agendaen for velferdsdebatten i mye større grad enn i Sverige.

Premissleverandør
I Norge er det fortsatt Høyre som må forsvare seg når de vil liberalisere arbeidsmiljøloven og plan- og bygningsloven, eller når vi foreslår skattekutt for næringslivet for å skape arbeidsplasser. I Sverige er dette bildet i ferd med å snu. I Sverige er det nå Moderaterna som har soleklart størst troverdighet på å skape arbeidsplasser. I Norge har Høyre størst troverdighet på å skape verdier, men det er Arbeiderpartiet som har størst troverdighet på å skape arbeidsplasser. Denne kombinasjonen er ganske avslørende, for Moderaterna slet med det samme tidligere.

Jeg tror dette henger mye sammen med retorikken. Tidligere har nok høyresiden i Norge hatt en tendens til å kommunisere tøffe grep på en måte som støter folk fra seg. Vi har snakket om at folk «må komme seg i jobb», og at det skal straffe seg å la være å jobbe. Når dette ikke vinner opinionen har løsningen blitt å foreslå mindre tøffe grep. I Sverige har man gjort det motsatte. Alliansen har klart kunststykket å kommunisere varm retorikk uten å akseptere sosialdemokratiets premisser for varm politikk.

Alliansen har klart kunststykket å kommunisere varm retorikk uten å akseptere sosialdemokratiets premisser for varm politikk.

Fredrik Reinfeldt snakker ikke om at folk skal «komme seg opp om morgenen». Han snakker om å skape arbeidsplasser, og velferden som ligger i selvfølelsen ved å ha en jobb. Det er varm retorikk som folk kan kjenne seg igjen i, men løsningene er markant forskjellig fra sosialdemokratene. Løsningen er tøffere skatteletter enn Høyre noen gang har turt å foreslå. Moderaterna har nektet å akseptere sosialdemokratiets premisser for velferdsdebatten. Å gi vanlige folk ikke bare noen hundrelapper mer i måneden, men en hel månedslønn i skattelette på ett år, er ikke velferdskutt. Det er å styrke den velferden som er viktigst for folk. Nemlig muligheten til å ta egne valg for seg selv og sin familie uten å stå med «lua i hånden» og tigge statlige overføringer.

Sverigedemokratene
Når det gjelder håndteringen av Sverigedemokratene er jeg mindre imponert over Moderaterna. Jeg tror de to viktigste grunnene til Sverigedemokraternas fremgang heter: Moderaterna og Socialdemokraterna.

Jeg tror de to viktigste grunnene til Sverigedemokraternas fremgang heter: Moderaterna og Socialdemokraterna.

Hele valgkampen mellom Mona Sahlin og Fredrik Reinfeldt har tidvis vært en konkurranse om å være mest mot Sverigedemokraterna. Sahlin har forsøkt å koble Sverigedemokraterna opp mot Alliansen for å skremme velgere bort fra den borgerlige fløyen. Reinfeldt på sin side har i valginnspurten brukt nesten like mye tid på å snakke om hvorfor folk ikke skal stemme på et parti som ikke engang var i Riksdagen, som han har brukt på å klargjøre de prinsipielle, ideologiske og praktiske forskjellene mellom den borgerlige og den sosialistiske fløyen.

Mediene har selvfølgelig hauset det opp enda mer. Expressen i går hadde følgende tekst over hele forsiden: «NEJ! I dag röstar vi för Sverige mot främlingsfiendtligheten». I dag trykker avisen bilder av alle partilederne der de holder opp framsiden. Samtidig kan vi over 2 dobbeltsider se en svær liste og et kart der du kan se «hvor mange som stemte på Sverigedemokratene i ditt distrikt».

Hvordan noen som har jobbet med kommunikasjon kan få seg til å tro at dette skulle gjøre Sverigedemokratene mindre interessante er ufattelig. Politikere og medier gjør alle feil på en gang, og serverer Sverigedemokratene klassisk offerkommunikasjon rett i fanget. Den eneste måten å skyve Sverigedemokratene ut av Riksdagen nå er å gjøre dem ubetydelige og uinteressante. Dessverre tror jeg man heller kommer til å hausse dem opp så mye at det stikk motsatte vil skje.

Verdivalg

Dette valget har vært et verdivalg. Det har vært et valg mellom 1) de som mener at velferd er at staten skal være alt for alle hele tiden, og 2) de som mener at velferd er å gjøre det lettere for vanlige folk å skape det livet de selv vil uavhengig av statlige bidrag. Dette valget har handlet om to to fundamentalt forskjellige måter å se på samfunnet. Det er 1) de som tror at samfunnet bevilges ovenfra og ned, og 2) de som mener at samfunnet skapes nedenfra og opp.

Dessverre blir dette viktige veivalget fullstendig overskygget av et lite, rasistisk partis inntog i Riksdagen. Det må dessverre både Socialdemokraterna og Moderaterna ta ansvaret for.

Read Full Post »

Erling Borgen har reagert kraftig på at våpenselskapet Nammo Raufoss har gått inn som sponsor i Norges Skiforbund, der de skal sponse Anette Sagen og resten av de norske hoppjentene, og i tillegg bidra med sin kompetanse innen raketteknologi. På aktuelt på NRK2 i kveld kunne ikke Borgen få sagt hvor etisk grusomt og forferdelig dette var.

Generalsekretær i Norges Idrettsforbund, Inge Andersen, påpekte at selskapet er en høyteknologiske forsvarsvirksomheten som følger alle lover og regler i Norge, at Raufoss og Nammo har lange tradisjoner i forhold til det norske forsvaret, og at det norske forsvaret og idretten har lange tradisjoner med å jobbe sammen. Dette påvirket ikke Borgen. At Skiforbundet kunne tillate seg å reklamere for et våpenselskap var like ille som om man skulle reklamert for atomvåpen mente han. Skiskytterforbundert gjorde seg til «dødens kjøpmenn», osv…

Umoralen lå, ifølge Borgen, først og fremst i at Nammo produserer våpen som blant annet blir brukt i Afghanistan. For det første er det ganske tåpelig å la en debatt om sponsorer til Norges kvinnelandslag i hopp bli en debatt om Afghanistan-krigen. Den har ikke hoppjentene så mye med.

Men for det andre så er jo hele Borgens argumentasjon preget av at han er mot hele krigen i Afghanistan. Borgen har i grunn vært motstander av store deler av norsk forsvarspolitikk i lang tid, men uansett hva man mener om forsvarsets deltakelse i Afghanistan kan de etiske dilemmaene neppe tillegges våpenprodusenten.

Det er mulig Borgen mener det er umoralsk å i det hele tatt ha et forsvar, men så lenge vi har et forsvar, noe det heldigvis er bred enighet om i befolkningen, så må også noen produsere våpen. Det er altså ikke Nammo som bestemmer hvor norske soldater skal operere. De kan derfor ikke tillegges noe etisk ansvar for krigføringen. Nammo leverer bare våpnene. Det er det norske storting som avgjør hvor norske soldater skal operere, så Borgen får holde seg til å kritisere et overveldende flertall på stortinget som heldigvis er for Afghanistan-krigen i stedet for å rette skytset mot Norges skiforbund.

Erling Borgen forsøkte også å styrke sitt argument ved å påpeke at sivile har blitt drept i Afghanistan. Det er selvfølgelig tragisk, men når ble det slik at våpenprodusentene er ansvarlig for eventuelle unødvendige sivile tap? Skal man følge slik logikk blir det umulig å produsere forsvarsvåpen i det hele tatt da uten å være en komplett umoralsk dødens kjøpmann, men det er kanskje det Borgen mener?

Det hadde vært fint om Borgen la frem hva hans alternativ er. For det eneste svaret på Borgens etiske utfordringer er at Norge ensidig avvikler forsvaret sitt. At vi sier til våre allierte at fra nå av eksisterer det ingen mennesker i Norge som kan eller skal forsvare landet, og at vi ikke lenger kan bidra i noen internasjonale operasjoner da vi anser våpenbruk for å være imot Norges etiske rammer. Hvis det er alternativet hans kan jeg forstå Borgens utspill, selv om jeg har heller liten forståelse for hans mening.

Hvis vi imidlertid kommer oss ut av Borgens utopi og innser at vi trenger et forsvar, så innser vi også at noen må produsere våpen. Da synes jeg også det er flott at våpenselskapene bruker noe av sitt overskudd til å fremme norsk idrett. Samtidig synes jeg at Norges kvinnelandslag i hopp knapt kunne funnet en bedre sponsor enn et selskap som produserer det nødvendige utstyret våre modige forsvarskvinner og menn bruker i tjeneste!

Read Full Post »

De nye boligforskriftene som pålegger alle nybygg å legge til rette for universell utforming har trådt i kraft, og dette var sak på bl.a. Dagsrevyen i dag (der kan du lese mer detaljert om hvordan reglene påvirker, og se innslaget). Jeg har tidligere omtalt disse forskriftene som boligfascisme her på bloggen. Det er ingen overdrivelse.

I absolutt alle nybygg må utbygger nå legge til rette for snusirkler for rullestol i samtlige rom, i tillegg er det en rekke forskrifter for særlig bad. Dette gjelder også små toroms-leiligheter som er ment for studenter. Forskriftene innebærer at en leilighet som i utgangspunktet var planlagt å ligge på 29 kvadratmeter øker til 36 kvadratmeter, og prisen blir selvfølgelig tilsvarende dyrere.

Prisen for dette er det selvfølgelig de unge kjøperne som får. De små leilighetene som egentlig skulle være de aller rimeligste blir nå markant dyrere. På oppdrag for NRK har den største aktøren i bransjen regnet ut hvor mye de nye kravene vil koste for kjøperen. En leilighet på 35 m2 på Ensjø, solgt for 1,5 mil, vil med nye regler bli 14 kvadratmeter større og koste 2,1 mil. kroner.  Det er mulig dette er småpenger for statsrådene borte i regjeringskvartalet, men for en student som ønsker å skaffe seg egen bolig er 600.000 ekstra en mer enn betydelig sum. For mange unge vil det innebære at de ikke har råd til å kjøpe egen bolig.

På Dagsrevyen i dag sa kommunalminister Liv Signe Navarsete at ”vi i 2010 bør vi har kommet dit at alle boliger er tilpasset for alle, sier Liv Signe Navarsete”.

Nei Liv Signe, vi bør ikke, vil ikke, og skal ikke komme dit. Hvorfor? Fordi folk er forskjellige, og har forskjellige behov. En student som ønsker en rimelig bolig i studieperioden har helt andre behov enn når han har fylt 30, har fast jobb, høyere inntekt og kanskje tenker på å begynne å stifte familie.

Fra før av har Liv Signe uttalt at de nye reglene for bygging av boliger skal gjøre at de «er tilpasset hele livsløpet». Jeg lurer på hvor mange studenter Liv Signe kjenner som flytter inn i små billige leiligheter eller kollektiv for å få råd til å fokusere på studiene, og samtidig drømmer om å bli boende i studentboligen til de er pensjonister. Man må jo være senterpartist for ikke å forstå det innlysende faktum at folk flytter på seg.

De nye boligforskriftene er håpløs detaljregulering som rammer usosialt. I tillegg får den ganske tragikomiske konsekvenser, for sammen med de nye reglene kommer det ingen forskrift om heis. Så i 3. etasje er utbygger altså pålagt å lage snusirkler for rullestol i hvert rom, mens rullestolbrukeren fortsatt må gå trappen opp 3 etasjer for å komme opp i leiligheten.

I stede for å lage nye forskrifter bør plan og bygningsloven gjennomgående liberaliseres. Da kan utbygger tilpasse boligen ulike kjøperes ulike behov.

Så kunne regjeringen da f.eks. laget en ordning som kompenserte handikappede med dårlig råd for den økte kostnaden det vil innebære å kjøpe en universelt utformet bolig. Det ville også skapt et økonomisk incentiv for utbygger, samtidig som man treffer de det gjelder uten å ramme alle.

I stedet sørger regjeringen for at det med all sannsynlighet blir bygget mindre nye boliger tilpasset for unge. Makan til korttenkt politikk skal man lete lenge etter.

Read Full Post »

Georgia, Georgia, a song of you
Comes as sweet and clear as moonlight through the pines.
Other arms reach out to me
Other eyes smile tenderly
Still in peaceful dreams I see
The road leads back to you.
Georgia, Georgia, no peace I find
Just an old sweet song keeps Georgia on my mind


– synger Ray Charles, riktignok om staten Georgia og ikke landet.

På onsdag var jeg tilbake i Norge etter en uke i Georgia. Jeg hadde egentlig ambisjoner om å blogge jevnlig, men internett-dekningen var svært ustabil nede ved svartehavet og det har vært mye å gjøre, men her kommer altså noen refleksjoner og historier fra oppholdet.

Onsdag 25. august: avreise Georgia. Forann venter en flytur på ca 5 timer til Istanbul, noen timer med venting, 3 nye timer i fly fra Istanbul til Tblisi, og 5 timer i bil før vi endelig er framme i Ureki. Her skal Camilla Strandskog, Trine Lise Østlund Blime, Anders Holden, Oliver Husøy, Mads Haneborg og jeg arrangere debattcamp for ca 70 georgiere i vårt søsterparti Young Rights. Det er et knapt år siden jeg var i Georgia sist og jeg gleder meg til å reise tilbake.

Kjørekultur
Noe av det første vi merker etter at vi har ankommet flyplassen, plukket opp bagasjen og satt oss i bilen på vei til Ureki er dempingen i bilen. Det humper og går bortover som i en karusell og bilen nesten hopper når den treffer et eller annet, men det er ikke nødvendigvis fordi veiene er så mye dårligere enn i Norge. Enkelte fjellstrekninger er asfaltert og like brede som E6 på det smaleste.

Den viktigste forskjellen er kjørekulturen. I Norge har man i hvert fall litt respekt for fartshumper og lignende, og man kjører rett og slett ikke forbi en trailer på en tofeltsvei, når en annen trailer passerer i motsatt kjøreretning på samme tid. Det virker imidlertid som sjåføren tar det hele med knusende ro, og kjøreturen er egentlig ganske behagelig. Det kan riktignok ha sammenheng med at jeg sovner hvor som helst hvis jeg er trøtt nok. Vi kommer frem til Ureki grytidlig om morgenen og rekker noen få timer med søvn før skoleringsopplegget begynner.

Tørrprat og tåkeprat
Første post på programmet er rutiner og regler for oppholdet. Georgiere, eller øst-europeere generelt, er ikke kjent for å være spesielt punktlige. De er også over gjennomsnittet glad i en fest om kvelden. Vi blir til slutt enige om å starte  kl. 11 om «morgenen». For georgiere er det omtrent som kl. 8 for nordmenn.

Det georgiere mangler i punktlighet, tar de imidlertid igjen i energi. Det er stor forskjell fra å holde debattskoleringer for trauste nordmenn der mye tid ofte må brukes bare på å få noen til å tørre å reise seg opp og snakke forann en liten forsamling. Dette er ikke noe problem her. Alle på min gruppe ser ut til å synes at det er mer eller mindre uproblematisk å snakke forann resten av gjengen, men også energien har sine baksider. Å holde konsentrasjonen er ikke alltid like enkelt.

Georgiere er visjonære. I Norge har vi det så bra at de store visjonene om «bygge landet», «løfte landet til nye tider», «gjenreise nasjonen», osv… virker litt fjernt. I Georgia preger dette den politiske retorikken. Noe av det skyldes nok den asiatiske innflytelsen, der det gjerne skal snakkes i store ord som gir grobunn for refleksjon, men mye skyldes nok også den faktiske politiske situasjonen Georgierne er i hvert fall bedre på visjonære beskrivelser av hvordan de vil at fremtiden skal se ut, heller enn konkrete tiltak for hvordan det skal gjøres. I Norge er det ofte andre veien. Vi går til valg på bedre veier, lavere skatt og bedre skole, men den overbyggende visjonen for hva slags samfunn man ønsker er ikke alltid like lett.

Semi-demokrati

Georgia må kalles et slags semi-demokrati. Fra sitt nye presidentpalass som kostet omtrent 0,2% av statens totale utgifter kan Saakashvili skue utover en enda dyrere lysende bro. Saakashvili kan på mange måter kalles en betydelig mer intelligent og litt mindre gal pro-amerikansk Hugo Chavez. Fra sine TV-sendinger hver dag tegner han svart-hvitt bilder av verden, der han deler den opp i 1) pro-USA og Europa og 2) pro-Russland og kommunisme. Saakashvili er pro-USA. Er du ikke pro-Saakashvili er du anti-vesten og kommunist.

Saakashvili er nesten mer PR-agent enn han er president. Tblisis nye bro fanger lett oppmerksomheten og gir jorunalister et bilde om en lysende fremtid i Georgia, men da vi står på broen og Oliver forsøker å filme oppover mot presidentpalasset roper to politimenn raskt at vi må skru av kameraet. Det er forbudt å filme presidentpalasset. Et bilde sier mer enn tusen ord, og Saakashvili vil forhindre mest mulig reportasjer og medieomtale av hans eget ruvende lysende presidentpalass midt i et land med så mange sosiale problemer.

Kultur


Det er umulig å ikke bli glad i Georgia og georgiere. Forrige tur i November (som jeg skrev en lengre reiseskildring fra her på bloggen) har satt sine spor, og denne turen gjorde forholdet enda sterkere.

Georgia er kjent verden over for sin gjestfrihet. Mange mener at president George W. Bush’ sterke forhold til Georgia i stor grad skyldes at han selv ble grepet av den georgiske gjestfriheten. Det er mange teorier om det kulturelle opphavet for den georgiske gjestfriheten. Vi blir fortalt at den mest vanlige forklaringen er at Georgia pga store perioder med isolasjon har utviklet en særegen takknemlig og imøtekommende mentalitet ovenfor gjester av landet. Georgia har et helt eget språk og skriftspråk, og 70,1% av befolkningen er etniske georgiere (ifølge wikipedia).

Infrastrukturen i Georgia preges av en blanding av gammelt og nytt. I hovedstaden Tblisi står gamle prangende festninger og kirker ved siden av moderne bygninger i glass og stål. Det er også vanskelig å identifisere en tydelig kontinental kulturidentitet. Det er europeiske restauranter på den ene siden, og mer asiatiske restauranter på den andre siden. Denne dragningen og miksen mellom europeisk og asiatisk identitet er generelt noe som preger i Georgia.

Skål
Den nest siste dagen vi er der avholdes det en avskjedsfest for oss. Det er en georgisk tradisjon som går langt tilbake i tid. Der dekkes et bord med alle mulige typer georgisk mat, og i motsetning til i Nord-Europa der vi er vant til 3 retter som skiftes ut, osv… så kommer det bare mer og mer mat på bordet, inntil maten er stablet i flere lag. I mellomtiden skal det skåles. Mange ganger.

Skålingen er en sterk tradisjon, og det er en rekke faste skåler som skal gjennomføres. For våre hjem, foreldre, barn, søsken, familie. For årsaken til hvorfor vi er samlet, for alle som er til stede, for kvinner, de som har gått bort, for fred, osv… Og det skåles for vennskap mellom våre nasjoner. Flere ganger. En skål for hvert tema. Tamadaen, en litt mer høytidelig versjon av en toastmaster, leder bordene gjennom skålene. Tamadaen skal, i tillegg til å kunne de tradisjonelle skålene, tolke dem på sin måte. Hver skål er altså avhengig av tamadaens tolkning. En god skål eller viktig skål markeres med å tømme hele glasset. Et tomt glass er synd, i hvert fall for menn. Det går en del vin med andre ord.

Hjemreise
Tirsdag 31. august setter vi oss i bilen på den 5 timers lange bilturen tilbake til flyplassen. Bilen er litt forsinket fordi den har krasjet med en ku på veien til. På veien tilbake stopper bilen, og noen lokale folk kommer bort til bilen og ber om penger. Vi gjetter at de ville ha betaling for den tidligere påkjørte kuen.

På veien fra Ureki til Tblisi stopper bilen på et lite lokalt spisested litt oppe i fjellene mellom den «asiatiske delen» og den «europeiske delen» av Georgia. Vi er på 2000 meters høyde, klokken er ca 9-10 om kvelden, og det er fortsatt 30 grader celsius. Jeg kjenner at det blir hardt å komme tilbake til norsk vær.

Alt i alt har det vært nok en flott tur til Georgia med nye bekjentskaper og nye venner. Jeg har også lært at tynne nordmenn ikke bør prøve å drikke 10 år eldre georgiere under bordet på 81% georgisk sprit, men det er en annen historie…

Jeg har i hvert fall Georgia on my mind.

Read Full Post »

Bjørnsonfestivalen er i full gang, og det har blitt en del debatt om Bernt Hagtvedts boikott av festivalen grunnet marxisten Jan Myrdals deltakelse. Det blir imidlertid et sidespor når dette blir en debatt om ytringsfrihet.

Bernt Hagtvedts boikott av festivalen er forståelig og betimelig. Det er ingen som har nektet Jan Myrdal å ytre meningene sine. Han skal selvfølgelig stå fritt til å fremme sine meninger, men det betyr ikke at man må mene at det er korrekt å gi slike ekstremister en talerstol til enhver tid.

”Jeg syns det er underlig at Hagtvedt velger å bruke intellektuell boikott. Han burde i stedet møte ord med ord og bli med i en debatt. Det ville være nettopp i Bjørnsons ånd. Å innføre en boikott av Myrdal er oppsiktsvekkende”, sier styreleder i Bjørnsonfestivalen Arnt Sommerlund

Sommerlund har ikke helt skjønt poenget med ytringsfrihet. Jeg mener også det ville vært tåpelig av Hagtvedt å boikotte om festivalen da faktisk handlet om ekstreme regimer. Da kunne Hagtvedt nettopp deltatt for å konfrontere Myrdal med sine venstrefascistiske meninger, men i stedet inviteres Myrdal til en kulturfestival som handler om alt annet enn kommunisme eller folkemord. Jeg har ingen problemer med å forstå at Hagtvedt ikke ønsker å dele scene med en profilert venstrefascist, der han legetimeres som kulturpersonlighet uten å bli konfrontert med sine meninger.

”Bjørnsomfestivalen tar avstand fra totalitære regimer. Vi er en organisasjon som dyrker demokratiske rettigheter og ytringsfrihet. Men det er ikke slik at vi må være enige i det personlige synet de enkelte deltagerne har. Da ville vi nok ikke ha mange deltagere å invitere”, sier Sommerlund.

Bjørnsonfestivalen mener altså at Myrdals deltakelse burde være uproblematisk siden Myrdal ikke er invitert for å snakke om ekstreme regimer. Det er jeg ikke enig i. Man burde selvfølgelig ikke sjekke deltakeres politiske meninger hver gang noen inviteres til en kulturfestival, men det er forskjell på en kulturpersonlighet som tilfeldigvis også er medlem i f.eks. Rødt, og en profilert forsvarer av noen av menneskehetens verste regimer som tilfeldigvis også er en kulturkjenner.

For Myrdal er ikke først og fremst kjent for sin kjennskap til August Strindberg og Bjørnstjerne Bjørnson. Han er først og fremst kjent for å være en av Nordens mest profilerte forsvarere av noen av verdens største massemordere. Jan Myrdal besøkte Kambodsja under Pol Pot som regimets gjest  flere ganger og er en sterk forsvarer av Røde Khmers grusomme regime der to millioner mennesker ble drept og sultet til døde.

At denne mannen inviteres til en festival viet Bjørnstjerne Bjørnson, en av Norges aller største nasjonale figurer, er intet mindre enn en skam.

Jeg siterer Bernt Hagtvedts kronikk i Dagbladet:

Sentralt i Bjørnsons internasjonale virke og hans dramatikk står forsvaret av rettsstat, demokratisering, politisk-, organisasjons- og livssynsfrihet, minoritetsvern og kulturell og nasjonal autonomi. Bjørnson forsvarte alle undertrykte og svake, fra kaptein Dreyfus i 1894 til forfulgte minoriteter i Østerikke-Ungarn (1907-8). Han stod for en demokratisering av det norske politiske system, mot alle autoritære tendenser, enten de kom fra kristelig hold eller fra konservative  embetsmannssirkler (…) Å invitere Jan Myrdal til en Bjørnson-festival kommer i samme i samme kategori som å invitere et medlem av NSDAP til å diskutere rettsstaten.

Sammenligningen er helt på sin plass.

Edvard Hoem, forfatter og medlem av Bjørnsonfestivalens kunstneriske råd, skriver i Dagbladet at han er temmelig lei Hagtvedts kamp mot Mao og andre folkemord-forsvarere. Jeg synes tvert imot det er flott at noen trekker dette frem i lyset.

I samme kronikk skriver Hoem følgende

«I Hagvets politiske vrengebilde av verda er Maos Kina og Hitlers Tyskland to sider av same sak. Dette er eit synspunkt eg for min del finn hårreisande og reaksjonært»

Javel? Jeg vil gjerne at Hoem underbygger den påstanden. Mao har flere menneskeliv på samvittigheten enn Hitler. Så mye som 70 millioner mennesker døde i Maos Kina, ca 30 millioner av dem under ”det store spranget fremover”. Mao Zedong og Adolf Hitler er de aller verste morderne i menneskehetens historie. At Hoem finner denne sammenligningen hårreisende avslører enten uvitenhet eller meget forkastelige holdninger.

Hva ville folk ment om David Irving tilfeldigvis skulle være en stor Ibsen-kjenner, og Irving ble invitert til en Ibsen-festival for å snakke om forholdet mellom Ibsen og den norske nasjonalfølelsen. Ville man da ment at dette var uproblematisk fordi festivalen ikke handlet om nazismen? Ville man ment at det var greit å gi en holocaust-benekter en talerstol for å snakke om en av Norges største forfattere?

Bernt Hagtvedts boikott er et eksempel til etterfølgelse. Egentlig burde også Kongen trukket seg fra åpningen av festivalen. Ingen ønsker å nekte Myrdals rett til å ytre seg, men Bjørnsonfestivalens styre burde kommet frem til at en festival til ære for en av Norges nasjonalhelter ikke er riktig arena å la vesntrefascister boltre seg på.

Read Full Post »