Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2010

Dere som leser denne bloggen vet at jeg ofte raljerer over rigide dustereguleringer i samfunnet som får negative konsekvenser for folk. Veldig ofte er dette saker som det er litt støy rundt en periode, men så turer politikerne frem som de vil etter litt bråk likevel. Derfor er det gledelig å oppleve at enkeltindivider også vinner over systemet, særlig i saker der man har engasjert seg selv.

I januar i år hisset jeg meg kraftig opp over politiet i Rogaland, både her på bloggen, og i en facebook-gruppe som jeg opprettet. (Også leder i Unge Høyre, Henrik Asheim, uttalte seg om saken.) Bakgrunnen var at politiet i Rogaland hadde fratatt 15 personer lappen, ikke fordi de hadde kjørt i beruset tilstand eller gjort som i seg selv skulle medført inndragelse av førerkortet, men kun fordi politiet mente de festet for mye. En av disse som ble fratatt førerkortet var Thomas Nodland (20, nå 21) fra Egersund. For Nodland var dette ekstra ille, da han jobber som sjåfør i anleggsbransjen, og med dette risikerte å miste jobben.

Nodland hadde ikke utvist noen form for uansvarliglighet bak rattet, men han ble simpelthen fratatt førerkortet pga noen naboklager om støy, og fordi han hadde blitt observert i beruset tilstand om kvelden. Begrunnelsen for vedtaket var rett og slett «manglende edruelighet». Nodland valgte imidlertid å anke dommen til lagmannsretten som nå har konkludert med at Nodland får beholde lappen. Det er en viktig seier som også vil ha betydning for liknende tilfeller i fremtiden.

(Hvis «manglende edruelighet» var en grunn for å ta fra folk førerkortet så kan jeg forøvrig bekrefte at det ikke er mange politikere eller organisasjonsmennesker som burde hatt lov til å kjøre bil.)

Neste skritt burde være å fjerne 5. ledd i Vegtrafikklovens §34, 5, som åpner for at politiet kan moralisere over ungdommers festvaner og bruke inndragelse av førerkortet som maktmiddel. I Vegtrafikklovens §34, 5. ledd, der det står følgende:

«Dersom innehaveren av føreretten ikke er edruelig eller hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre motorvogn, kan politimesteren eller den han gir myndighet, tilbakekalle retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller for alltid, hvis hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det.»

Nodlands seier i lagmannsretten er et viktig skritt på veien mot å fjerne denne bestemmelsen som bryter med grunnleggende rettsprinsipper. Det skal ikke være sånn at politiet, basert på intet annet sin egen subjektive mening, kan tilbakekalle en sjåførs rett til å føre motorvogn, uten at det på noen måte er bevis for at vedkommende har gjort noen handling som tilsier at han/hun er uegnet til å kjøre bil, bare fordi de mener at vedkommende fester for mye i helgene.

Politiet burde ikke kunne true med inndragelse av folks førerkort, slik foreldre truer barn husarrest eller å frata dem lommepenger. Når folk har tatt lappen så er det sterk uansvarlighet i trafikken, og ikke noe annet, som skal danne grunnlag for miste den.

Jeg gratulerer Thomas Nodland med seieren i lagmannsretten. Jeg kjenner ikke fyren, og det kan godt være at naboklagene har vært berettiget, men det burde uansett ikke ha noenting å si for hans rett til å kjøre bil. Hvis politiet mener han bråker for mye så får de heller dra å sjekke forholdene selv neste gang Nodland har fest, og hvis de mistenker at noen er uegnet til å kjøre bil, så får de gjennomføre flere kontroller.

 

Reklamer

Read Full Post »

Stortingshøringen som pågår i dette øyeblikket er nødt for å være slutten for olje og energiminister Terje Riis-Johansen. Det vil selvfølgelig være et hardt slag for både Jens Stoltenberg som statsminister, for regjeringen som helhet og særlig for Senterpartiet, men etter dagens forestilling er det vanskelig å se for seg at regjeringen kan fortsette i særlig lang tid sammen med Riis-Johansen.

Olje og energiministerens innsats i dagens utspørring er noe av det svakeste jeg har hørt. Han ble drevet fra skanse til skanse, og nektet å svare på helt grunnleggende spørsmål. Per Kristian Foss var på hugget og spurte om ikke Riis-Johansen følte at han hadde en undersøkelsesplikt når generalsekretæren nevnte at han jobbet med finansiering. Ingen svar. Heller ikke spørsmål om olje og energiministeren fant det naturlig å undersøke om pengestøtte kunne dreid seg om støtte fra kraftselskaper kom det noe svar på.

Det er jo ganske oppsiktsvekkende at ministeren ikke finner det naturlig å sjekke finansieringen av et valgkampprosjekt som ikke bare er flagget som et av partiets viktigste saker, men som også omhandler saksfeltet der han selv sitter som landets øverste ansvarlige. Det var imidlertid ikke bare Foss satte statsråden på plass. Også Trine Skei Grande våknet til livs i dag og fikk det til å lukte svidd av olje og energiministeren.

Riis-Johansen ble til slutt tvunget til å innrømme at statsråder selvfølgelig kan og bør vurdere sin egen habilitet, men han ønsket ikke selv å gjøre det i en høring som handlet om nettopp dette; hans habilitet. Han sa til og med at det også var statsråders ansvar å vurdere sin egen habilitet, et ansvar han da tydeligvis ikke aktet å følge opp selv. Han kunne ikke svare på hvorvidt han mente det var merkelig at hans egen partileder lanserte en valgkampsak på hans eget fagfelt som han selv ikke var kjent med. I tillegg unnskyldte han sin uvitenhet om pengegavene med at han ikke hadde lest de e-postene han selv hadde fått, men kunne samtidig ikke svare på om han hadde vært inhabil om han hadde lest de e-postene det henvises til.

Jeg tror ikke Riis-Johansen går i morgen, men etter dagens forestilling tror jeg spørsmålet er når, og ikke om, han går. Antakelig ”velger” han selv å gå på grunn av familiære årsaker om et halvt års tid. Hvis han da ikke på sedvanlig senterparti-vis beklager seg med at han bare er et vanlig menneske.

update

Read Full Post »

(Innlegget er publisert på Dagsavisens debattsider nyemeninger.no)

Dagsavisen slår i dag opp på forsiden at Oslo-skolen er ”verst i landet på likestilling”. Når jeg ser hva slags problembeskrivelser man har benyttet for å underbygge denne påstanden, vil jeg heller si: Gratulerer Oslo!

På dagens forside i Dagsavisen kan altså vi lese overskriften: «Tankevekker for Oslo-skolen: Verst i landet på likestilling”. Dette er ikke spesielt overraskende når man ser hva slags problembeskrivelser som ligger til grunn for denne påstanden. Oslo-skolens resultater er heller ikke veldig skuffende. Tvert imot.

Når jeg ser kriteriene for undersøkelsen er det nesten mer nærliggende å tro at jeg sitter å leser i Ny Tid fra 60-70 tallet, og ikke Dagsavisen i 2010. Det er bare å se på problemstillingene som reises i den ferske rapporten fra NIFU STEP.

”Temaet likestilling står relativt svakt i norsk skole”

– ”Det er en utbredt holdning blant både elever og lærere at likestilling er noe vi allerede har i Norge. Når likestilling står på pensum er det i forhold til andre kulturer historisk sett”

– ”Områder der likestilling fortsatt ikke er oppnådd, diskuteres i liten grad i norske klasserom. Utradisjonelle utdanningsvalg, kjønnsbestemte skoleprestasjoner, lønnsforskjeller mellom kjønnene, mangelen på kvinnelige ledere og bruk av fedrekvoten, er eksempler på dette.»

I motsetning til Dagsavisen synes ikke jeg at dette er spesielt avskrekkende for Oslo-skolen. Med dette vurderingsgrunnlaget burde man heller si: GRATULERER OSLO!

At Oslo-skolen scorer dårlig på denne undersøkelsen er intet annet enn en hedersbetegnelse. Fra før av vet vi nemlig at Oslo-skolen er den skolen som oppnår best resultater i hele landet, på tross av at Oslo-skolen også har de største språkutfordringene og det største mangfoldet av elever fra ulike kulturer. Oslo-skolen har altså det største mangfoldet og de beste resultatene. Det er i tillegg særlig jentene som gjør det bra. Det ser vi også i høyere utdanning. Det er nå flere jenter enn gutter som tar høyere utdanning. Fortsetter utviklingen vil medisin og juss være typiske ”jente-yrker” om få tiår.

Så realiteten i Oslo-skolen er at de ikke trenger å snakke så mye om likestilling. De praktiserer likestilling. Så mye at elevene egentlig ikke oppfatter temaet som så veldig aktuelt lenger.

Venstresiden tviholder på en debatt som dagens unge ikke opplever at eksisterer. Det fremstilles som en problembeskrivelse at dagens unge opplever at likestilling er noe vi har. Man skulle jo tro at dette var noe man ønsket å bestrebe. Man skulle jo tro at venstresiden ville være fornøyd med at gutter og jenter i dag opplever at de har de samme mulighetene. Slik er det imidlertid ikke.

Nøkkelen ligger i synet på likestilling. På høyresiden arbeider man for like muligheter. Et likestilt samfunn er ifølge høyresiden er et samfunn der alle uavhengig av kjønn, rase, seksuell legning, osv… har de samme mulighetene til å lykkes med det de vil, såfremt de er villig til å jobbe for det. Og der er det helt naturlig at fokuset er på ulike kulturer, for likestillings-utfordringene i dagens samfunn handler ikke om kjønn. Når arbeidsgivere får søknadsbunken i fanget, så er ikke problemet at Arne innkalles til intervju, men ikke Anne. Problemet er at Ali overses før han får mulighet til å vise hva han kan.

Venstresiden tviholder på en utdatert kjønnsdebatt, der det er guttene mot jentene. Deres mål er ikke mulighetsliket, men resultatlikhet. Venstreradikalerne er ikke fornøyd før det er lik andel av gutter og jenter i alle yrker, høyinntektsyrker da vel og merke. (Man hører jo aldri venstresiden klage over at det er i overkant mange mannlige lagerarbeidere). Jenter skal helst læres opp til å hate menn fra barneskolen av. Fokuset skal ikke være på deres egne resultater og muligheter som fagpersoner, arbeidstakere, osv… men deres muligheter i kampen mot mannfolka. Og raddissene er ikke fornøyd før det ikke finnes et eneste yrke i Norge der kvinner ikke tjener like mye som menn, ja de skal egentlig helst tjene litt mer.

Derfor beskriver man det f.eks. som et problem at skolen fokuserer for lite på utradisjonelle kjønnsvalg. At jenter og gutter får velge det de selv ønsker å jobbe med er ikke målet. Ei heller at jenter og gutter skal føle seg likestilt. Skolen er et middel i jentenes kamp mot mannfolka. Og her er Oslo-skolen altfor dårlig. Noen mener at det gir karakteren stryk. Jeg synes heller det fortjener skryt.

Read Full Post »

Da er skattelistene på nytt lagt ut på nettet, og nok en gang er vi vitne til den årlige eventen der nesten samtlige av landets aviser legger bort alt som heter anstendighet og fråtser i useriøse artikler om folks personopplysninger.

I skrivende stund er det hele 26 ulike nettsaker på Dagbladet.no om skattelistene. I tillegg til alle de vanlige kjendis-sakene, der ulike kjendiser i ulike bransjer sammenlignes, får vi oppfordringer overalt på nettet om å sjekke hva naboen tjener, hva vennene tjener, hvem som tjener mest i ens egen kommune, osv… Og det stopper ikke her. Seriøse nyhetskanaler konkurrerer om å ha de mest populære facebook-applikasjonene der du kan rangere vennene dine etter inntekt, formue, osv… Det er bare å slå fast at Dagbladet har passert VG som Norges mest useriøse avis. Reaksjonene er mange.

Heidi Nordby Lunde kaller offentliggjøringen av skattelistene for skatteporno i en bloggpost i dag som jeg anbefaler alle å lese. Hun eksemplifiserer også hvor nytteløst listene er.  Det hadde holdt med en anonymisert liste med postnummer, fødselsår og kjønn hvis det å sjekke skattesystemets fordelingsvirkninger i samfunnet var målet, skriver hun

Leder i Unge Høyre, Henrik Asheim, beskriver det også meget treffende på Nettavisen. Dette er blitt et sosialpornografisk sirkus, skriver han.

At vi har et så lemfeldig forhold til personvern i et velutviklet demokrati som Norge er egentlig ganske absurd. Det er overhodet ingen fornuftige argumenter for hvorfor det skulle være et allment behov eller nødvendighet å kunne vite hva gud og hvermann har i formue og inntekt.

Og når man ser på nyhetssakene i dag så er det uansett ikke dette som er hovedfokuset en gang. Jeg har igrunn problemer med å forstå at journalister med yrkesstolthet tør å sette navnet sitt bak en del av nyhetsartiklene som ligger ute i dag.

”Dette er relevant og viktig journalistikk for oss i Dagbladet. Det har det vært i lang tid”, sier Dagbladets sjefsredaktør Anne Aasheim. Denne viktige journalistikken er altså f.eks. et stort oppslag om at Thomas Numme tjener 1 million kroner mer enn Harald Rønneberg. På samme side kan vi lese spennende overskrifter som ” ”Ingen engleinntekt for Märtha” og ”Märthas formue har ikke fått vinger”. Du verden så kreativt.

Nettavisens Lars Wæstad har på sin side brukt tiden sin på å sjekke hvor mye man tjener på å vise kroppen sin. Sosialpornografien har til og med gått så langt at Nettavisen har det som en av sine hovedsaker hvordan du blokkerer navnet ditt fra å dukke opp i diverse facebook-applikasjoner.

Det er på tide å fjerne skattelistene i sin nåværende form fra nettet, også får de som ønsker innsyn gjøre det på samme måte som med andre personopplysninger. Da kan snokerne få lov til å stå frem med fullt navn i en beskjed til vedkommende det gjelder når man ber om innsyn, også kan vi slippe denne usmakelige fråtsingen i folks personopplysninger hvert år.

Read Full Post »

(Kronikken er på trykk i dagens Hamar Arbeiderblad)

Om et knapt år er det duket for kommune og fylkestingsvalg. Det blir ett av de mest spennende lokalvalgene på lenge. Noen påstår at lokalvalg ikke handler så mye om ideologi, at forskjellene i lokalvalg ikke er så store og at det ikke betyr så mye hva man stemmer. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten.

Dette valget har to klare motsetninger. Det er de som alltid ønsker sentrale overstyringer velkommen, og de som har et genuint engasjement for lokal selvråderett og lokalt selvstyre. Noen blir med i politikken fordi de ønsker å styre over andre. Slike politikere finner man i hopetall i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Jeg engasjerte meg derimot i politikken fordi jeg ønsker å gi mer makt nedover. Jeg tror lokalsamfunnet, i de fleste tilfeller, vet bedre hvordan skoen trykker enn statsrådene i regjeringskvartalet.

Vi ser det særlig i miljøpolitikken, og i saker knyttet til vern og arealutnyttelse. Gunnar Gundersen har nylig tatt opp dette i et representantforslag i Stortinget. Her tar Høyre til orde for en reform av plan og bygningsloven slik at det lokale selvstyret i arealsaker styrkes og blir reelt, og for en forflytning av beslutningsmakt ved forvaltning av naturressurser og naturområder nedover til kommunene det gjelder. Her er Høyre den rake motsetningen til Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen.

De rødgrønnes politikk er preget av en grunnleggende mistillit til lokalsamfunn og til enkeltmennesket. De rødgrønnes argumentasjon bærer preg av en påfallende dobbeltholdning. Først lager man så rigide regler at det blir umulig å skape verdier mange steder i distriktene, og deretter bruker man skremselsbilder når Høyre vil løsne opp regelverket.

De rødgrønne ser ut til å tro at skjønne naturområder vil bli rasert av storstilt utbygging i vernede områder eller langs strandsonen straks lokaldemokratiet får ansvaret for forvaltningen. Jeg har liten respekt for slik tankegang. I de fleste tilfeller tror jeg det handler om å se mulighetene lokalt og bruke litt sunn fornuft. Lokalpolitikere er gjerne de som er mest opptatt av at lokalsamfunnet skal forvaltes på en ansvarlig måte. Det er de som har vokst opp der, som bor der og har et nært forhold til det, men det er ikke mulig å lage rigide regler som passer over alt til enhver tid. Derfor trenger vi flere politikere som ønsker å diskutere lokale saker lokalt, og komme frem til gode lokale løsninger. Politikere som ikke vil akseptere at fylkesmannen alltid kommer løpende som en konstant paragrafrytter og hindrer nytenkning og vekst. Der de rødgrønne stilltiende aksepterer dette overformynderiet skal Høyre si ifra.

Når det er sagt handler ikke dette valget bare om lokalsamfunnet mot det sentrale byråkratiet. Det handler også om politiske motsetninger innenfor det lokale samfunn. For også her er det klare motsetninger. Det gjelder særlig eiendomsrett.

I Stange kommune, der jeg kommer fra, opererer man ofte med en helt annen verdi på eiendommen når kommunen må ekspropriere, enn man i gjør når kommunen krever inn eiendomsskatt. Eksempelet er på ingen måte unikt og vitner om liten respekt for folks private eiendeler.

Høyre ønsker for det første å avskaffe eiendomsskatten. Det er ingen automatisk sammenheng mellom størrelsen på folks hjem og tjukkelsen på lommeboka. Folks hjem gir også en viktig trygghet i hverdagen og burde ikke være et beskatningsobjekt. Men når de rødgrønne først har krevd inn eiendomsskatt så burde man i det minste forvente at de viste såpass respekt for folk at de ga tilbake samme kvadratmeterpris i erstatning som det de krevde inn i skatt, men slik er det altså ikke.

Dette er heller ikke det eneste tilfellet. Folks private hyttetomter omreguleres til friluftsområder, og hvis det koster noen få øre ekstra så er man særdeles lite villig til å komme folk i møte og gå med på alternative løsninger til arealplaner som innebærer en mindre inngripen i folks privatliv.

Jeg tror vi trenger flere politikere som er folkets forsvarere i systemet, ikke systemets forsvarere i folket. Derfor er jeg engasjert i politikken. De rødgrønne er herved advart. Høyres lange valgkamp begynner nå, og vi har ikke tenkt til å sittes stille.

Read Full Post »

(Har tatt noen av poengene fra forrige bloggpost, og utvidet dem til et Minerva-inlegg. Kommenter gjerne innlegget der)

Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undetrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele menneskeheten.

Liu Xiaobo er en av verdens aller fremste symboler i kampen for grunnleggende menneskerettigheter. I flere tiår har han vært en frittalende kritiker av kommunistregimet i Kina, han har blitt arrestert og truet gjentatte ganger, men har aldri gitt opp. Nå har han fått Nobels fredspris for sin utrettelige kamp for frihet, menneskerettigheter og demokratisk reform i Kina.

Dessverre vil han neppe få muligheten til å ta imot prisen selv. I dag sitter Liu Xiaobo i fengsel for å ha ytret sine meninger. Uretten mot Xiaobo er ikke bare en urett fra et undertrykkende regime mot et enkelt individ, det er en urett som angår oss alle.

Å legge bånd på menneskers frie tenkning og ytringer er også å legge bånd på søken etter mer kunnskap og sannhet. Å legge bånd på ett enkelt individs rett til å ytre sin mening, er samtidig å legge bånd alle andres mulighet til å danne sin egen karakter. For det er gjennom fri meningsutveksling at individet danner sin moralske karakter. I dag er millioner av mennesker i Kina frarøvet denne muligheten.

Alle taper på sensur
På høyresiden sier vi ofte at «holder du enkeltmennesket tilbake, så holder du også samfunnet tilbake». Liu Xiaobos kamp illustrerer dette. I Kina i dag sensureres internettsider med informasjon som myndighetene ikke liker, sosiale medier sensureres for å forhindre at kinesere skal få enda mer innblikk i og inntrykk fra resten av verden, og autoriserte skolebøker forteller kun den virkeligheten som Kinas kommunistregime regner for sann. Det betyr at for hver oppvoksende generasjon vil det bli stadig færre mennesker som kjenner Kinas virkelige historie.

I en global verden angår dette oss alle. Det er vår plikt å gi kampen for den mest grunnleggende rettigheten vi har: retten til å ytre sine meninger, en stemme. Det er vår plikt å la Liu Xiaobos kamp bli hørt.

I boken «On Liberty» leverer John Stuart Mill et nesten kompromissløst forsvar av ytringsfriheten, men Mill nøyer seg ikke med et typisk prinsipielt forsvar av enkeltindividets rettigheter. Liberale tenkere har ofte tilnærmet seg debatten om ytringsfrihet med et slags naturrettslig utgangspunkt. Som utilitarist må Mill forene sitt radikale forsvar av enkeltindividet med et instrumentelt forsvar til samfunnets felles beste:

The peculiar evil of silencing the expression of an opinion is, that it is robbing the human race; posterity as well as the existing generation; those who dissent from the opinion, still more than those who hold it. If the opinion is right, they are deprived of the opportunity of exchanging error for truth: if wrong, they lose, what is almost as great a benefit, the clearer perception and livelier impression of truth, produced by its collision with error.

For Mill er sensur en forbrytelse mot hele menneskeheten. Den besynderlige ondskapen i å tvinge en meningsformidler til taushet, sier Mill, er at den raner de som avviker fra meningen enda mer enn dem som fremmer den. Hvis oppfatningen er korrekt, frarøves nåværende og fremtidige generasjoner muligheten til å skifte ut feil med sannhet. Hvis oppfatningen er gal, frarøves man en nesten like stor fordel; et klarere inntrykk av sannhet, produsert av dens kollisjon med feil.

Alle mennesker er feilbarlige og det er kun gjennom frie ytringer man kan oppdage sannheten. En mening som ikke kan forsvares mot kritikk og argumenteres for har ingen verdi. Først når vi har hørt alle innvendinger og fremdeles mener at vi har rett, har vi grunnlag for å mene dette.

Mill understreker også at ingen majoritet har rett til å frarøve et enkelt menneske retten til ytre sine meninger:

If all mankind minus one were of one opinion, mankind would be no more justified in silencing that one person than he, if he had the power, would be justified in silencing mankind.

Samme hvor stor majoriteten i et spørsmål måtte være, er sensur av selv den minste minoritets frie meningsfremsetting en forbrytelse mot hele samfunnet.

Sensur muliggjør undertrykking
I en globalisert verden der vi i stadig større grad er avhengige av hverandre, er det å kue andre til taushet det beste våpenet undertrykkende regimer har mot reaksjoner fra resten av verden. Holocaust, folkemordet i Kambodsja, Josef Stalins gulager, historiens mørkeste kapitler har alltid blitt muliggjort gjennom taushet, sensur og systematisk undertrykking av opposisjonelle røster.

George Washingtons ord illustrerer brutalt ytringsfrihetens fundamentale nødvendighet i ethvert demokratisk samfunn: «If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter.» Derfor er årets fredspris så viktig. Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter, er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undertrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele menneskeheten.

Read Full Post »

Gårsdagens kunngjøring av årets fredsprisvinner var en gledelig beskjed.

Endelig en verdig fredsprisvinner. Endelig en nobelkonsert jeg kan se på med glede. Endelig en prisoverrekkelse jeg kan overvære uten frustrasjon, og en vinner jeg kan applaudere helhjertet.

Etter fjorårets prisvinner dømte jeg nobelkomiteen nedenom og hjem og erklærte at Norge ikke lenger fortjente å dele ut fredsprisen. En komité som har gitt prisen til power-point ett år og til taler og intensjoner ett annet år får ikke umiddelbart fornyet tillit, men årets tildeling tar absolutt prisen tilbake fra pinlig kjendiseri dit den skal være. For jeg er ganske sikker på at Liu Xiaobo vil gå inn i historien som en av de virkelig store fredsprisvinnerne.

Liu Xiaobo er en av verdens aller fremste symboler i kampen for grunnleggende menneskerettigheter. I flere tiår har han vært en frittalende kritiker av kommunistregimet på Kina, han har blitt arrestert og truet gjentatte ganger, men har aldri gitt opp.

Han var aktiv i protestene på den himmelske freds plass i 1989, der mange tusen arbeidere og studenter demonstrerte for demokrati og frihet, mot det sittende regimet. Protestene ble slått ned på militært, det ble beordret skyting av demonstrantene, og mange hundre mennesker (andre anslag sier flere tusen) døde. Mange som vokser opp i Kina i dag vet ikke om det som skjedde engang. Hendelsen står ikke noe sted i autoriserte skolebøker. Internettsider og andre informasjonskanaler som forteller om hendelsen sensureres av myndighetene.

Dette illustrerer hvilken kamp Liu Xiaobo, og andre som ham, må kjempe hver dag for retten til ting vi tar forgitt her i Norge.

I dag sitter Liu Xiaobo i fengsel for å ha ytret sine meninger. I 2009 ble han dømt til 11 års fengsel for å ha vært en av de ansvarlige bak demokratioppropet Charta 08 – et politisk manifest for politisk reform i Kina. Oppropet ble undertegnet av 303 kinesiske tjenestemenn, jurister og intellektuelle.

Det som gjør Xiaobo så farlig for de kinesiske myndighetene er hans utrettelige kamp for demokratisk politisk reform i Kina, heller enn voldelig konfrontasjon med myndighetene. Xiaobo viser at det finnes et demokratisk alternativ. Kommunistregimet i Kina har åpnet økonomien sin mer, og Kina er i dag en av de største og mektigste økonomiene i verden. Kina har opplevd en voldsom økonomisk fremgang, og det er ofte dette vi hører mest om i mediene.

Årets fredspris er derfor en uhyre viktig vekker. Den minner oss om at det brutale totalitære regimet som fortsatt eksisterer i Kina, på tross av økonomisk fremgang og materiell velstandsvekst.

I skrivende stund er Liu Xiaobos kone, Liu Xia, på vei til stedet der mannen er fengslet for å gi ham nyheten om prisutdelingen. Mannen vet antakelig ikke selv at han har vunnet engang. Det siste vi har hørt nå er at Xias advokat ikke kommer i kontakt med henne. Advokaten frykter nå at nobelprisvinnerens kone også vil bli frarøvet sin frihet.

Dette er situasjonen mennesker i Kina lever under hver dag. Medier sensuereres, informasjon fra utlandet holdes tilbake, og skolebøker og medier forteller kun den virkeligheten Kinas kommunistregime regner for sann. For hver oppvoksende generasjon blir det stadig færre mennesker som kjenner Kinas virkelige historie.

I boken «On Liberty», skriver John Stuart Mill følgende:

«The peculiar evil of silencing the expression of an opinion is, that it is robbing the human race; posterity as well as the existing generation; those who dissent from the opinion, still more than those who hold it. If the opinion is right, they are deprived of the opportunity of exchanging error for truth: if wrong, they lose, what is almost as great a benefit, the clearer perception and livelier impression of truth, produced by its collision with error.»

For Mill er sensur en forbrytelse mot hele menneskeheten. Den besynderlige ondskapen i å tvinge en meningsformidler til taushet, sier Mill, er at den raner de som avviker fra meningen enda mer enn dem som fremmer den. Hvis oppfatningen er korrekt, frarøves nåværende og fremtidige generasjoner muligheten til å skifte ut feil med sannhet. Hvis oppfatningen er gal, frarøves man en nesten like stor fordel; et klarere inntrykk av sannhet, produsert av dens kollisjon med mistak.

Alle mennesker er feilbarlige og det er kun gjennom ytringer man kan oppdage sannheten. En mening som ikke kan forsvares mot kritikk og argumenteres for har ingen verdi. Først når vi har hørt alle innvendinger og fremdeles mener at vi har rett, har vi grunnlag for å mene dette.

«If all mankind minus one were of one opinion, mankind would be no more justified in silencing that one person than he, if he had the power, would be justified in silencing mankind.»

Nok en gang illustrerer Mill hvorfor ingen majoritet har retten til å frarøve et enkelt menneske friheten til ytre sine meninger. Samme hvor stor majoriteten måtte være, er sensur av et enkelt menneskes frie meningsfremsetting en forbytelse mot hele menneskeheten.

Derfor er årets fredspris så viktig. Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter, er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undetrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele mennesketen.

«If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter.»

– George Washington


Read Full Post »

Older Posts »