Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2010

Nå har det skjedd igjen. Straks man tror mammastaten har vokst nok er det alltid noen som klarer å komme opp med enda et tåpelig påfunn.

Under overskriften SOS Julemat melder landbruks og matdepartementet at det fra 1. desember hver dag gjennom hele jula fra kl 9.00 til kl 17.00 vil sitte matfaglige eksperter fra Opplysningskontoret for egg og kjøtt som kan svare på dine spørsmål. For det går selvfølgelig ikke ann å logge seg inn på noe nytt og mederne ved navn internett og finne tips og triks der. Og, for de som er født før krigen og ikke helt har lært seg å takle dette internettet enda, så går det selvfølgelig ikke an å finne frem den stasjonære fasttelefonen og sirkle inn tallene til mor og spørre om råd.

Nei, det ville åpenbart vært for mye å forlange.

Advertisements

Read Full Post »

KrF vil måle folks lykke, og ønsker seg en slags «Brutto Nasjonal Livskvaliteten», en lykkeversjon av BNP. Det er en skummel illiberal idé.

«Vi trenger et større samsvar mellom politikken og det som gjør oss lykkelige», sier KrFs avtroppende leder Dagfinn Høybråten. Dette er en skummel tankegang som avdekker lite liberale ryggmargsreflekser. Slik sett er det kanskje ikke et veldig overraskende utspill fra mørkemannspartiet, men det er likevel skremmende at ikke flere i et parti godt plantet på borgerlig side (selv om Knut Arild Hareide er av en annen oppfatning) reagerer på implikasjonene av et slikt forslag. (Det er riktignok noen hederlige unntak i KrFU i denne tråden).

Det er ikke nødvendigvis noe galt i å forsøke å måle lykke i seg selv. Problemet er at dette ønskes brukt som et politisk styringsverktøy. Det skal altså være politikernes oppgave å gjøre meg lykkelig. Her kan man riktignok si at Høybråten har WHOs definisjon av helse på sin side, men det gjør ikke forslaget bedre.

WHOs definisjon av helse fra 1948: ”Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter.” er fortsatt gjeldende. Basert på disse kriteriene er det vel omtrent ikke ett eneste menneske i verden som oppfyller kravene for å være «frisk». Inge Lønning har ganske treffende beskrevet det som «et for alle drømmer om det gode liv», i kronikken «Helse – utopi og mareritt».

KrFs forslag er et skremmende skritt inn i utopienes verden. Hvis man ser litt stort på det så er det en påminnelse om en pervers utstrekning av positiv frihetstenkning, der politikken gjøres ansvarlig for individets fullkomne tilfredshet.

Politikkens rolle burde være å lage et rammeverk der enkeltmennesket har mulighet og trygghet til å ta sine egne valg, og skape det livet man selv tror vil gjøre en lykkelig. Slik sett kunne jo en lykkemåling bli brukt som et argument for mer frihet, og mindre politisk inngripen. Jeg har imidlertid liten tro på det er det Høybråten tenker på:

«Det er ikke først og fremst penger eller ting som gjør folk lykkelige, men heller familie og venner og det å ha jobb(…)Dersom livskvalitet er målet, og livskvalitet i stor grad handler om å være sammen, kan politikken få nye perspektiver», sier Høybråten

At det kan gi nye perspektiver er jeg helt enig i, men det Høybråten ikke ser ut til å forstå er at penger og familie henger sammen. Hvis det virkelig var mer tid, og fokus på familien Høybråten ønsket så kunne han jo begynt med å være for litt mer personskatteletter slik at vanlige folk hadde mer penger å bruke på det nettopp familien mente var best.

Det er imidlertid nesten så man kan se Høybråtens øyne vokse mens han tenker på alle tiltakene han kan kaste penger etter, eller områder de kan regulere. Dette er jo som kjent ingen fjern tankegang for KrF når det gjelder kosthold, røyking, skjenkepolitikk, alkohol, osv…

«Det er viktig å bli minnet om at økonomisk vekst er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv»

«Indeksen skal kunne gi myndighetene kunnskap om hvordan politiske tiltak påvirker innbyggernes livskvalitet, og være en navigator i planleggingen av framtidens samfunn»

Jeg tror Høybråten og jeg har et litt annet syn på planleggingen av fremtidens samfunn. Jeg vil ha et samfunn som fanger opp dem som trenger hjelp og ellers gir folk muligheter til å søke lykken selv. Jeg vil ikke ha et samfunn som griper inn i mitt liv og min valgfrihet og bruker skattepengene mine basert på antakelser om hva som gjør meg lykkelig. Det vil jeg gjerne finne ut selv.

Jeg lurer også på hva som skjer hvis denne lykkemålingen viser at folk blir lykkelige av annet enn KrF politikk. Hva hvis folk f.eks. blir lykkelige av å kunne kjøpe øl etter klokken åtte, eller kjøpe en god whisky uten å måtte betale en formue i spritavgift? Vil KrF da være med på å senke alkoholavgiftene? Neppe.

KrF kunne jo begynt med å anerkjenne homofile pars rett til å kalle seg gift. Man trenger neppe noen undersøkelse for å innse at homofile antakelig blir mer lykkelige i et samfunn som ikke ser på dem som annenrangs borgere.

Da tenker jeg KrF har mer enn nok å henge fingrene i for en stund.

Read Full Post »

Det er ikke lenge siden jeg skrev om regjeringen og ”ulvefarsen”. Det er ikke meningen å drive gjenbruk av overskrifter, men det er ikke bare i rovdyrpolitikken at regjeringen fremstår som ganske komisk og handlingslammet. Skjenkepolitikken ligner også en dårlig komedie.

Det er nå blitt klart at regjeringen dropper forslaget om skjenkestopp kl. 02.00. De som leser Hedmarks-avisene vet at denne saken har opptatt meg lenge. Forslaget om å innføre en statlig leggetid klokken 02.00 er kroneksempelet på misforstått politikk, både praktisk og ideologisk.

For det første var det ikke bare dårlig politikk, men også ganske umoralsk, å fortelle det overveldende flertallet – de som aldri lager noe trøbbel på byen – at deres frihet skulle begrenses på grunn av noen som lager bråk. Og for det andre er det dårlig praktisk politikk å sende alle ut av utestedene samtidig i taxikøer, spisekøer, osv… når vi vet at volden skjer utenfor utestedene ikke innenfor. Dette er ikke noe nytt som har kommet frem nå. Høyre, Unge Høyre, og NHO Reiseliv er blant dem som har advart mot dette i lang tid.

Knut Storberget har hele tiden holdt på sitt. Han fremholder fortsatt at det er en åpenbar sammenheng mellom skjenketider og vold. Antakelig baserer dette seg på en vanlig misforståelse hos sosialdemokratiet, nemlig forholdet mellom egne og andres oppfatninger. Det er nemlig ikke slik at alle er ferdig med å feste klokken 02 selv om justisministeren er det. Når samfunnet overstyres for mye fører det bare til at folk får mindre respekt for lover og regler og finner andre måter å gjøre det de egentlig har lyst til. Det er nettopp det som har skjedd mange steder der man har prøvd Knut Storbergets formynderskap i praksis.

”Kortere skjenketider hadde ingen effekt på volden” var overskriften på avisene tidligere i høst da man vurderte de 21 av landets 50 største kommuner som hadde strammet inn skjenketiden i 2008 som følge av regjeringens varslede lovendring. Mange steder opplevde man det stikk motsatte av hensikten: nemlig mer bråk. Bergen var blant stedene der det viste seg helt tydelig at når alle skal hjem samtidig, så blir det også mer trøbbel.

Det er ingen hemmelighet at dagens regjering ikke akkurat er den mest handlekraftige, men jeg skal være såpass raus at jeg erkjenner at det av og til kan ta tid å hente informasjon før man gjør et vedtak. Det som imidlertid burde være unnagjort ganske kjapt er å erkjenne at man ikke har noe informasjon. Regjeringen har med høy selvtillit frontet denne saken i 2 år. Nå skrinlegger de den basert på nettopp: manglende informasjon. Mer sammenheng mellom kortere skjenketider og mindre bråk på byen etterlyses. Du verden, jeg lurer på hvem som har påpekt denne manglende sammenhengen tidligere.

Det jeg nå er spent er om Knut Storberget fortsatt skal opprettholde sitt tidligere standpunkt om å nedprioritere utelivsvold. Det er nemlig ikke lenge side justisministeren ga en håndsrekning til landets småkriminelle da han i store medieoppslag over hele landet kunne melde at utelivsvold var en av de tingene han ønsket å nedprioritere. Det er fint at Storberget ønsker å intensivere kampen mot økonomisk kriminalitet og ”storfiskene” i organisert kriminalitet. Der er vi helt enige. Men det burde jo være en forutsetning at politiets mest grunnleggende oppgaver: nemlig å skape trygghet og sikkerhet der folk ferdes er oppfylt først.

Jeg venter nå spent på at lokale SVere og APere rykker ut for å fortelle hvor forferdelig regjeringens avgjørelse er (slik de har gjort i kronikker mot meg og Unge Høyre når jeg tidligere har argumentert mot vedtaket som regjeringen nå legger bort.) Eller er det slik med lokale rødgrønne politikere, som det er med deres partifeller på Stortinget for tiden, at det viktigste ikke er å komme med politiske forslag, men å drive med skremmebilder av motstanderne?

Hvis de rødgrønne bestemte seg for å være litt konstruktive så kunne vi kanskje sagt oss enige i at målet er å begrense vold og bråk på byen, ikke å moralisere over folks festvaner. Da kunne det vært interessant å tillate slike ordninger som Oslo Høyre nå tar til orde for. De foreslår en prøveordning med døgnåpen skjenking enkelte steder i Oslo sentrum.

Det hadde vært hyggelig om vi fikk en alkoholpolitisk debatt som ikke baserte seg på hvordan Knut Storberget vil at vi skal oppføre oss, men hvordan vi kan legge forholdene til rette for et levende, trygt og bra uteliv i Hedmark.

Read Full Post »

(Innlegget er også oversendt mine lokalaviser i Hedmark,

og kan leses der om kort tid)

Ulven er på fremmarsj i Norge. De siste 10 årene er ulvebestanden i Norge og Sverige mer enn doblet. Bestandsmålet ble nådd allerede i fjor vinter og ingen ser ut til å bry seg om at Osdalsflokken er utenfor ulvesona. Regjeringen virker fullstendig handlingslammet.

SV leter stadig febrilsk etter nye argumenter for å forsvare ulvens økende inntog i det norske kulturlandskapet. Først var det de unike genene til denne ”norske” ulven som ble brukt som argument. Da dette argumentet ble avslørt som falskt ettersom man kunne påvise at de ”norske” genene viste seg å være gener fra russiske streifdyr, så var det plutselig tilførselen av nye gener som ble selve argumentet.

At hensynet til ulv, for SV, kommer foran leveforholdene i distriktene er en ærlig sak. Det har vi visst lenge. Miljøvernministeren og miljøbyråkratiets håndtering derimot er under enhver kritikk. Når man totalt ignorerer bestandsmålene, og gir blaffen i at berørte områder ligger utenfor ulvesonen, så viser man ikke bare en forakt for distriktshensyn. Da er det også en grov forsømmelse av byråkratiet, og en manglende respekt for Stortinget som har vedtatt lovene (som er rigide nok fra før).

Det er imidlertid ingen hemmelighet at mange SV’ere i distriktene lenge har vært frustrert over partiets naive rovdyrpolitikk. Nå ser det ut til at flere begynner å få nok. I Nord-Trøndelag har SV-veteranen Inge Staldvik meldt seg ut av partiet i protest. Det blir spennende å se om de rødgrønne i Hedmark fortsetter å stilltiende akseptere den distriktsfiendtlige politikken fra regjeringskvartalet, eller om de også tør å markere motstand.

SPs nestleder Trygve Slagsvold Vedum uttrykker gjerne bekymring for rovdyr-utviklingen i leserinnlegg, eller på youtube. Jeg tviler ikke ett sekund på at Vedum er oppriktig her, men å ta ansvar for den politikken som hans parti – der han for øvrig er parlamentarisk leder – fører i regjering er tydeligvis for mye å forlange.

Ved sist stortingsvalgkamp gjorde Vedum et stort poeng ut at av at han ikke var til stede da Stortinget i 2006 behandlet forslag fra bl.a. Høyre, der regjeringen ble bedt om å fremme forslag til tiltak dersom grensebestanden av ulv med Sverige overstiger bestandstallet på det tidspunkt rovdyrforliket i Stortinget ble inngått. Det ble avvist av regjeringspartiene. Det er selvfølgelig bra at Vedum ikke stemmer mot sin egen overbevisning på Stortinget, men det fratar han ikke ansvaret for den politikken som partiet hans fører i regjering.

Fra Hedmark Arbeiderpartis stortingsrepresentanter hører vi også forsvinnende lite om hva de gjør for å forbedre den distriktsfiendtlige rovdyrpolitikken. Rovdyrpolitikken har lenge vært en verkebyll for mange her i fylket som merker hvordan situasjonen påvirker både næringsvirksomhet og livskvalitet. Jeg skal være den første til å innrømme at Høyres politikk også har vært naiv på dette området tidligere, men i motsetning til regjeringspartiene som fortsetter i gal retning, har Høyre for lengst tatt realitetene innover seg.

Høyre har lenge ønsket en full gjennomgang av rovviltforliket fordi vi mener det er åpenbart at dagens bestandsmål og den todelte målsetning ikke fungerer. Det samme gjelder nødvergerett for hund, som burde være en selvfølge. Man skal være ganske kald og kynisk for ikke å forstå at mange jegere blir fortvilet når de ofte har valget mellom å være hjelpeløse vitner til at hundene deres blir revet i hjel av ulv eller bryte loven og risikere straffeforfølging.

Det er ingen som forventer at Hedmarks-representantene i verken Sp eller Ap skal forandre hele regjeringens politikk over natten. Man burde imidlertid forvente protester når politikken går i stikk motsatt retning, og en avklaring på hvor lenge man vil sitte stille og akseptere at distriktshensyn blir oversett.

Det er i det hele tatt få områder som illustrerer det tragikomiske og dobbeltmoralske ved storsamfunnets overstyring av distriktene som rovdyrkonflikten. Ingen er så tilhengere av rovdyr som politikere og miljøbyråkrater i sentrale strøk. Rovdyrpolitikken bærer preg av at de som tar avgjørelsene er urbane caffè-latte drikkende miljøraddisser, som sitter på theatercafeen og snakker om biologisk mangfold mens de skriver postkort til slektninger i utlandet med bilder av beistene.

Det skal imidlertid ikke så mye til før selv de mest urbane ulve-tilhengerne vrenger jakka. Da sjokkerte passasjerer trodde de så en ulv kryssende over jernbanestasjonen på Grorud ble det ramaskrik i hovedstaden. Ordføreren rykket ut og sa at ulv skulle man slettes ikke ha i Groruddalen. Ulven viste seg imidlertid å være den snille blandingshunden Ttoš.

«Alle vil ha ulv, men ingen vil ha den utenfor stuedøra si», er det noe som heter. Og ironisk nok er det de som er lengst unna situasjonen som tar avgjørelsene. Denne farsen må snart ta slutt.

Read Full Post »

Det har haglet kritikk mot NRKs «Trekant, og i dag ble det klart at Medietilsynet frikjenner programmet. Medietilsynet har faktisk brukt tid på å finne ut om programmet ifølge kringkastingsloven har innhold som kan antas å være skadelig for barn og unge. Slike programmer må nemlig sendes etter klokka 21. Det er jo ganske komisk at man faktisk har en så anspent debatt om seksualitet og ungdom i Norge at man debatterer om et ungdommelig opplysningsprogram om seksualitet kan være skadelig for barn.

Jeg har nettopp sett programmet «Debatten» på NRK der «Trekant» ble diskuteres, og Debatten enda mer enn programmet de diskuterte viser hvor nødvendig denne serien er.

Det som er betryggende er at de i panelet og i salen som representerte helsesøstre og skolevesen i stor grad var positive til programmet. Det tok bort en del av mine fordommer om at mange av disse ofte er gamle dinosaurer i klasserommet som fortsatt snakker om blomster og bier.

Det som virkelig illustrerte nødvendigheten av dette programmet var deltakeren fra «Kristenrussen». Han kunne fortelle at han åpent hadde stått frem som pornoavhengig. Dette hadde vært utrolig tøft for han, men etter samtalegrupper, bønn og nåde fra Gud hadde han klart å befri seg fra denne besettelsen. Man kunne vel knapt fått en bedre illustrasjon av hvor betimelig det er å normalisere dette temaet litt. Når man blir så besatt av normale menneskelige drifter at man må be til høyere makter for å føle seg frigitt slik «synd» må man jo være ganske seksuelt undertrykt i utgangspunktet.

I panelet satt også Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband. Han begynte med å si at han synes programmet pushet alt for mange grenser, men etter et par debattvekslinger var problemet mer at Trekant bare fokuserte på det tekniske, det hadde ikke tatt med alle problemene med sex, det følelsesmessige, osv… osv….

Jeg tror for det første ikke at Espen Ottosen hadde rost programmet noe mer om det hadde tatt med seg alle disse elementene. Han hadde antakelig funnet flere argumenter inntil han fikk det programmet han ønsket seg: et program omnekteskap og reproduksjon. Men ikke minst var argumentet også ganske patetisk i seg selv. Jeg kan egentlig bare sitere min gode venn Sebastian Næss Langaas, som skriver på facebook at:

«kan man ikke snakke om biler uten å snakke om bilulykker? Skal man ikke snakke om mat uten å ta med fedme? Hva med actionfilm uten å snakke med alle ofrene? Nei, det går an å snakke om sex uten å alltid snakke om prevensjon og voldtekt.»

Noen burde kanskje påpeke at de som uttrykte de største problemene med sex i dette panelet var de som ønsket hysje det ned mest mulig. Det burde kanskje gi noen en vekker.

Det var flere i panelet som tok til orde for bedre seksualundervisning i skolen. Isåfall tror jeg paneldeltaker Cecilie Kjernsli ville bidratt mest.

Avslutningsvis oppfordrer jeg alle blogglesere til å bli fan av Trekants facebookpage. Dere kan også la dere underholde av denne parodien fra en gjeng NTNU-studenter.

NB! Kristenrussen er advart. Dette kan fremprovosere gammel avhengighet.

Read Full Post »

(Publisert på Minerva den 11.11.2010)

Onsdagens frokostmøte i regi av Civita skulle klargjøre hva som skiller kristendemokratiet fra andre politiske ideologier, og om det har noen fremtid i Norge. Definisjonsspørsmålet viste seg å være vanskelig nok i seg selv.

Civita hadde invitert både KrFs kronprins Knut Arild Hareide og den frittalende nestlederen, Inger Lise Hansen til frokostmøte på Café Christiania i dag. Sammen med Pål Veiden og Helge Simonnes skulle vi få presentert en mer ideologisk debatt om Kristelig Folkepartis betydning og rolle i norsk politikk. Konklusjonen skulle vise seg å bli mer diffus enn Venstres EU-standpunkt.

Tredje vei
Knut Arild Hareide begynte sin innledning med å fortelle at KrF stod for en tredje vei. De befant seg i den unike posisjonen mellom individ og samfunn. Mente han, i motsetning til SV, som i sitt prinsipprogram skriver at ”samfunnsmessig og individuell handling må gå hånd i hånd”? Var det i motsetning til Venstre som skriver at ”alle mennesker har behov for å høre til i fellesskap, og det er sammen med andre den enkelte kan finne og forme sin egen vei til et godt liv”, eller Høyre som skriver at ”Høyres politikk bygger på et konservativt samfunnssyn og liberale verdier, og Høyre legger derfor til grunn at samfunnet er til for å styrke enkeltmennesket”? Det var ikke godt å vite.

Man kunne sitert flere prinsipprogram og funnet rimelig likelydende setninger, men vi kan vel allerede stadfeste at den unike posisjonen ikke var så unik likevel. Alle etablerte partier i Norge har i ulik grad en ideologisk eller prinsipiell forankring i samspillet mellom enkeltmenneske og samfunn. KrFs standpunkt på dette området var altså ikke mer unikt enn Stortingets.

Verdier
Hareide fortsatte sin ”tydeliggjøring” av kristendemokratiet med å fortelle at KrF setter menneskeverdet i fokus, og begrunnet dette med deres motstand mot dødsstraff og aktiv dødshjelp. Det er meg bekjent ingen partier i Norge som er for dødsstraff. Frp er som eneste parti for aktiv dødshjelp, men også de er det kun i prinsippet. I forbindelse med forrige stortingsprogram var Siv Jensen raskt ute med å påpeke at aktiv dødshjelp ikke kom på tale de neste årene. Heller ikke dette var altså spesielt unikt.

Var det i det hele tatt noe som var unikt med KrF? Joda, her kom det, KrF hadde enkeltmennesket som utgangspunkt, men anerkjente også at mennesket var et fellesskapssøkende vesen. En kunne jo lure på om Hareide leste fra Høyres prinsipprogram der det ettertrykkelig står: ”Mennesket er et sosialt vesen. Uten sterke bånd til andre vil de færreste oppleve lykke eller føle trygghet nok til å ta sine evner i bruk.”

Hareides tredje vei kunne i grunn oppsummeres med: Litt her og litt der, og litt ingen av delene.

Innledningen lignet etter hvert mer på en øvelse i politiske slagord enn noe annet. KrF skulle ta verdiene inn i systemet, og ikke forsvare systemet i seg selv. Mente Hareide at KrF var det eneste partiet med verdier? I så fall ville det vært spennende å høre hva han mener at sosialister, liberalister, liberale, konservative, og så videre, driver med. Poenget er vel nettopp at verdiene definerer hva slags system man vil ha. Det siste ble vi ikke klokere på for KrF sin del, men de er i det minste for verdier. Hareides tredje vei kunne i grunn oppsummeres med: Litt her og litt der, og litt ingen av delene.

Karikatur
Så var det Inger Lise Hansen sin tur. Hansen var noe nærmere å plassere KrF ideologisk. Hun fremholdt viktigheten av fellesskap, men skilte seg fra venstresiden i synet på at fellesskapet er til for oss, ikke motsatt. Hun snakket om grenser for politikk, og særlig engasjert ble hun av å snakke om privat velferd. All velferd skapes ikke i staten. ”Vi kan ikke vedta at noen skal være glade i hverandre, eller at naboen henter posten for oss hvis vi har brukket benet”, sa Hansen. I motsetning til sin kommende leder klarte hun å eksemplifisere KrFs borgerlige tradisjon og ståsted, men når hun skulle forklare KrFs rolle i den borgerlige tradisjonen ble det straks mer diffust.

Hadde dette vært partibingo tror jeg de fleste vill slitt med å plassere retorikken i riktig parti, i hvert fall i riktig borgerlig parti.

Hadde dette vært partibingo tror jeg de fleste vill slitt med å plassere retorikken i riktig parti, i hvert fall i riktig borgerlig parti. Å plassere KrF uten å karikere høyresiden virket umulig. Hansen var egentlig ikke nærmere en borgerlig plassering av KrF enn at de skilte seg fra en individualisme som bare passer til Det Liberale Folkeparti (et parti med noe sånt som 0,0081% av det norske folk i ryggen). Hverken private fellesskap, ideelle aktører eller en frihetsbasert fattigdoms og utviklings politikk er spesielt unikt på borgerlig side.

En mann i salen oppsummerte i grunn KrFs ideologiske øvelse ganske presist. ”Det nytter ikke å drive KrF slik man driver norsk samferdselspolitikk”, sa han. Man klatter litt her, klatter litt der, henger 20 år etter, og evner ikke å peke ut noen skikkelig satsing eller tydelig retning.

Read Full Post »

Grenserforpolitikk om: EU

Det er vanskelig å vekke det samme internasjonale engasjementer for EU-saken på samme måte som med problemstillinger i Latin Amerika eller Asia. Der er man ofte rett i kjernen på viktige debatter om politisk retning og ideologisk grunnlag. EU-debatten i Norge handler egentlig bare om hvorvidt vi skal delta i et byråkrati.

Før helgen ba jeg folk legge inn spørsmål på bloggen, om hva jeg mener om ulike ting. Det har kommet inn mange spørsmål om diverse temaer, og det er fortsatt mulig å legge inn spørsmål. De fleste spørsmålene vil gradvis bli besvart her på bloggen.

Jeg begynner denne bloggserien med et spørsmål fra både Kåre og Fredrik.

De lurer på hva jeg mener om EU.

Jeg har et litt blandet forhold til EU. I motsetning til mange andre høyrefolk blir jeg ikke varm i hjertet av slagord som ”jeg er en europeer”, jeg har ingen ønsker om at Brüssel skal bli noen europeisk hovedstad, og er i det hele tatt milevis unna noe som kan ligne på noen EU-føderalist. Stortinget vil alltid være en mye mer høytidelig bygning for meg enn EU-parlamentet. Likeledes vil det norske flagget alltid vekke sterkere følelser enn EU-flagget. Når det er sagt er jeg likevel tilhenger av norsk EU-medlemskap, og for ideen om en europeisk union. Hvorfor det?

Det høres cliché ut, og ja-siden nevner det ofte, men det er ikke uten grunn at man sier at ”overnasjonale problemer krever overnasjonale løsninger. Aller helst skulle jeg ønske at hver nasjonalstat kunne fremforhandlet bilaterale avtaler hver gang det er nødvendig. Aller helst skulle jeg ønske at hvert europeisk land kunne gått sammen hver gang det trengs og forhandlet frem avtaler om kriminalpolitikk, handelspolitikk, miljøpolitikk, osv… sak for sak ettersom utfordringene viser seg.  Jeg tror imidlertid at en slik løsning uten EU som institusjon ville satt byråkrati-kritikken mot dagens EU i et merkelig lys.

EU-kritikerne fremholder ofte EU som en stor massiv byråkratisk føderasjon der Norge ikke vil ha noen innflytelse. Det er en litt virkelighetsfjern tilnærming når vi ser hva alternativet er. Tidligere erfaringer tilsier jo ikke akkurat at store bilaterale avtaler har vært veldig effektive og handlekraftige. Når det er sagt, EU kan med fordel bli utrolig mye mindre teknisk og byråkratisk, men det er ikke spesielt vanskelig å forstå at et organ som skal iverate interessene til 27 medlemsland og 500 millioner innbyggere krever et visst byråkrati.

EU-debatten i Norge er vanskelig. I Norge har vi stort sett en kjedelig ja–nei debatt som i seg selv er ribbet for ideologiske skillelinjer. Det er ikke så rart at ja-siden i Norge ligger på et historisk lavt nivå. Det er vanskelig å vekke det samme internasjonale engasjementer for EU-saken på samme måte som med problemstillinger i Latin Amerika eller Asia. Der er man ofte rett i kjernen på viktige debatter om politisk retning og ideologisk grunnlag. EU-debatten i Norge handler egentlig bare om hvorvidt vi skal delta i et byråkrati.

Vi begynner å diskutere direktiver mange år etter de har kommet, og lenge etter at debatten er avsluttet i EU-parlamentet. I mellomtiden har EU-parlamentet hatt hete diskusjoner med et mangfold av alt fra nasjonalistiske ultraliberalister til gamle kommunister.

Jeg er tilhenger av EU-medlemskap, ikke fordi jeg mener alt som skjer i EU er så fantastisk. I det store og det hele er jeg nok motstander av et markant flertall av alt som vedtas i EU-parlamentet, men det gjelder jo i grunn det norske Storting også.

Vi må erkjenne at EU er kommet for å bli. Jeg er tilhenger av EU fordi det i dag sitter 27 medlemsland i Brüssel og diskuterer hva slags Europa vi skal ha i fremtiden. Jeg er for glad i Norge til at jeg vil at vi skal sitte på gangen.

De tre viktigste ordene for meg i politikken er: grenser for politikk. Det gjelder like fullt i Norge som i Europa. I likhet med det norske Storting blir jeg rimelig skremt over et EU som ser ut som det ikke har noen grenser for hva som skal være politikk.

Hvis Norge var medlem av EU, og jeg eller mitt parti var i EU-parlamentet, ville jeg helt klart hatt det som min fremste kampsak at EU skal få mindre makt. Jeg ville kjempet for mindre byråkrati, mindre lover og regler, og fri handel også med land utenfor EU. Akkurat slik som i Norge.

Ja-nei debatten i Norge handler fortsatt om hvorvidt vi skal delta i et byråkrati eller ikke. Først når vi blir medlem kan Norge ta del i den viktige ideologiske Europa-debatten.

Read Full Post »

Older Posts »