Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2011

«Vis meg dine venner, og jeg vil si deg hvem du er» er det noe som heter. I dette tilfellet er nok sitatet ganske så treffende:

Read Full Post »

Da er jeg tilbake i Oslo etter tidenes Landskonferanse, med rekordpåmelding, og om jeg skal være så freidig å si det selv: rekordbra innhold. Jeg er kjempestolt av å være medlem av en organisasjon der 500 medlemmer jobber med innlegg og trener på skoledebatt, eller utveksler ideer og trener på verveaksjoner og stands fra morgenen av til klokken nesten er midnatt.

Her er en liten videosnutt fra konferansen:

Jeg er også kjempestolt av å kunne lansere Unge Høyres valgkampslagord og budskap, som jeg har jobbet lenge med, sammen med Sentralstyret og Sekretariatet. Slagordet går rett i kjernen på vår visjon om et samfunn som setter grenser for politikk. Fordi grenser for politikk handler om troen på enkeltmennesker. Troen på at det ikke er noen politikere og byråkrater på et kontor som skaper et godt samfunn på vegne av folket, men at det er hvert enkelt menneske som skaper et godt samfunn.

Vi i Unge Høyre tror ikke det er politikere som vet best hvilken videregående skole hver enkelt bør gå på. Vi tror ikke at det er sånn at penger forvaltes best når de er på offentlige hender, men at de skaper mest verdier når hver enkelt får bruke dem til å realisere sine drømmer, visjoner og ideer.

Vi tror ikke at målet med samfunnsutviklingen er å skape et gjennomsnitt som alle skal tilpasse seg. Vi tror på et samfunn som er tilpasset hvert enkelt menneske. Når Unge Høyre vil la skoleelever velge undervisning i nivåtilpassede klasser blir vi beskyldt for å skape vinnere og tapere. Logikken til venstresiden er at folk som trenger litt ekstra hjelp i et fag er tapere. Unge Høyre aksepterer ikke at noen kalles tapere. Det er ikke et mål at alle skal bli like gode i alt. Mennesker er forskjellige, med ulike talenter, interesser og ideer.

I Norge står vi gjerne på sidelinjen og heier på fotballspillere på fotballbanen, og vi står gjerne i timesvis, klapper og hopper opp og ned for artister på scenen, men om en skoleelev skulle tillate seg å strekke armene i været, og rope» YES» etter å ha fått en 6’er på matteprøven så venter det gjerne stygge blikk. Norge er et godt land å bo i, men hvis noen ba meg om å nevne det verste med Norge, så ville jeg nevnt nettopp dette: janteloven. Denne holdningen om at du ikke skal tro at du er noe.

Jeg kommer aldri til å akseptere den sosialdemokratiske mentaliteten om at du skal være flau og helst gjemmes bort hvis du henger litt etter i noe, eller sitte stille og ikke «gjøre så mye ut av deg» hvis du har fått til noe bra.

Min drøm er ikke et gjennomsnittlig samfunn, men et samfunn der alle får muligheten til å realisere sine drømmer og visjoner.

Det handler om tilliten til hvert enkelt individ. Det handler om troen på hva mennesker kan få til når de slipper løs sin kreativitet og får bruke sine evner. Det handler om å forstå at det er enkeltmennesker som gjør en forskjell i samfunnet.


Read Full Post »

(Debattinnlegg i VG – kan også leses på VGDebatts nettsider)

I etterdønningene av massakren i Mazar-e Sharif har det vokst frem en absurd debatt om ytringsfriheten har noen skyggesider. Selvfølgelig har den det. Skyggesidene er hele poenget.

Forfatter Arne Berggrens ønske om å preventivt bure inne folk som har ”idiotiske meninger” er ikke bare en kortslutning, slik Vebjørn Selbekk skriver i VG 6. April. Det er en farlig holdning. For det er betimelig å stille spørsmålet: Hvem representerer den største trusselen mot vårt vestlige demokrati? Er det den amerikanske pastoren Terry Jones som kun har brent en bok, eller Arne Berggren som tar drapsmenn i forsvar og vil bure inne folk som bare har ytret sin mening.

Berggren har heldigvis møtt liten forståelse for sitt syn i norsk presse og samfunnsliv så langt. Det er betryggende, men motargumentene tar ikke innover seg hele alvoret i Berggrens argumentasjon. VGs avistegner Roar Hagen møtte Berggren til debatt i Dagsnytt 18, og minnet om at det finnes krefter i Holland som vil forby koranen fordi den er støtende. Et godt eksempel på hvor ute å kjøre vi er hvis Berggrens logikk skulle få rot. Hagen burde imidlertid dratt poenget videre, og stilt Berggren følgende spørsmål: hvem er det som bestemmer når en ytring går over streken?

Pøbelvelde
I dette øyeblikk har Norge ca 500 soldater i Afghanistan. I arbeidet med sivil gjenoppbygging, må de bl.a. beskytte kvinner som ønsker å bevege seg uten burka. Sterkt bevæpnede terrorister blir voldsomt provosert av kvinner som ikke dekker seg til. De ser på det som en forakt for deres religion. Hva er Berggrens svar til disse? Kanskje kvinnene bare burde dekke seg til i stede for å gå rundt og provosere unødvendig ved å vise ansiktet sitt? Når reaksjonene er så sterke kunne man kanskje latt være kollidere sånn med Talibans virkelighetsoppfatning?
Eller er det faktisk sånn at vi ikke kan akseptere at voldelige pøbler får definere hva som er akseptable ytringer? I stedet for å spørre: ”hvor langt er vi villig til å legge forholdene til rette for suicidale tullinger?” burde Berggren stilt seg det åpenbare spørsmålet: er det riktig at det å si sin mening skal medføre en fare for sitt eget liv?

Fri meningsutveksling
Hele fundamentet i et demokrati er fri meningsutveksling, nettopp fordi det er gjennom fri meningsutveksling at vi luker ut forkastelige holdninger. Vi gjør det ikke ved å bure folk inne, men ved å vise hvorfor de tar feil. Min familie i Brumunddal husker fortsatt den profilerte rasisten Arne Myrdal. De husker at hele 4.000 mennesker i en liten by med da ikke stort mer enn 7.000 innbyggere møtte opp på torget, 20. september 1991, da Myrdal skulle tale og snudde ham ryggen alle sammen. Hadde det vært bedre å bure Myrdal inne før han fikk åpnet munnen?

På Abid Rajas dialogmøter i Litteraturhuset ble Muhammed Ali Chisti invitert til å holde et foredrag med tittelen ”Derfor hater jeg jøder”. Resultatet var at ikke bare sentrale norske muslimer, men at også Chisti selv, tok avstand fra uttalelsene i ettertid. Det var resultatet av en fri meningsutveksling der forkastelige holdninger fikk møte verbal motstand og ikke vold. Intoleransen tapte fordi den møtte toleranse – ikke munnbind og fengselsceller.

Moral og juss
Berggren skriver i sin kronikk at ”demokratiet hviler på ideen om at forskjellige syn møtes og sammen finner en ny vei”, men det er ikke den amerikanske pastoren Terry Jones som truer denne verdien. Jones har ikke gjort annet enn å benytte sin ytringsfrihet. Det er Berggren som vil fengsle folk som bringer provokative syn inn i denne utvekslingen. Berggren ser ikke ut til å forstå forskjellen på moral og juss. Det er Jones juridiske rett å fremme intolerante holdninger. Samtidig er det vår moralske plikt å ta avstand fra dem. Slik er forholdene i en debatt der meninger møter meninger. Det er først når vold kommer inn i bildet at tolerante mennesker tvinges ut på barrikadene for å forsvare intolerante ytringer de ellers ville argumentert mot. På Dagsnytt 18 gjentok Berggren poenget om at vi har regler mot f.eks. Holocaust-fornektelse i Europa. Jeg er glad for at dette ikke er forbudt i Norge. Hva sier det egentlig om samfunnet vårt hvis vi ikke klarer å dementere selv de groveste eksemplene på forkastelige holdninger? Det er ikke mulig å bekjempe ekstremisme ved å skyve den under bordet.

Bøfler og muslimer
Fri meningsutveksling er ikke mulig uten provokasjoner. Det vil alltid finnes både tolerante og intolerante mennesker, men hvis vi av frykt for de intolerante meningene er nødt for å sensurere dem, fremfor å bekjempe dem verbalt, så er det ikke intoleransen vi har drept, men toleransen.
Jeg avslutter med å sitere Frank Rossaviks twitter-melding: ”Som liberaler føler jeg meg krenket. Kan jeg nå myrde Arne Berggren og regne med at en kulturdust gir ham ansvaret?” Svaret er nei Rossavik. Ifølge Berggren må du først bli bøffel… eller muslim.

Read Full Post »

Jeg ble rimelig forskrekket da jeg leste Lars Rises utspill i Klassekampen i går. Rise som lenge var ansiktet utad for KrFs utenrikspolitikk mener at Frankrikes inngripen på Elfenbenskysten er et utslag av Frank imperialisme.

Jeg lurer på hva som er grunnlaget for Rises uttalelser, og om dette på noen måte er representativt for KrFs politikk. I så fall er det ganske hårreisende.

Laurent Gagbo har nektet å gi fra seg makten etter valgnederlaget mot Alassane Outtara i november i fjor. Det er, slik jeg har forstått det, unison enighet i verdenssamfunnet om at Outtara er den rettmessig valgte presidenten på Elfenbenskysten. Både Den Afrikanske Union, FNs sikkerhetsråd, EU (særlig Frankrike) og USA har vært klokkeklare på at Outtara er rettmessig valgt.

Laurent Gbagbos parti , Ivorian Popular Front, var også medlem av Sosialistinternasjonalen, før de ble eksludert i år.

Likevel mener altså KrFs Lars Rise at så ikke er tilfelle.

”Også Norge gjorde feil ved å anerkjenne Outtara” skriver Rise.

Han mener altså at både Den Afrikanske Union, FNs sikkerhetsråd, EU og USA tar feil her. Og det er det lov å mene, men begrunnelsen hans gjør det desto verre. For han argumenterer ikke ett eneste sted for noen tvil rundt Outtaras valgnederlag. I stedet koker Rise sammen en slags konspirasjonsteori om at dette er et utslag av fransk imperialisme, og at Erik Solheim skal ha støttet Outtara for å gi han moralsk ryggdekning for krigføringen som nå pågår.

Dette er ganske grove beskyldninger, og begrunnelsen han gir er at Outtara har jobbet over 20 år i Det internasjonale pengefondet og er en nær venn av Frankrike. Det er tilfelle, men han er jo likevel rettmessig valgt av folket. Skulle det å være en alliert av et annet land gjøre deg uskikket til å være president? Argumentet gir ingen mening.

Dersom Rise mener at Laurent Gbagbo er den rettmessig valgte presidenten så må han jo begrunne det ved å stille kritiske spørsmål til gjennomføringen av valget. Det er jo ikke noe nytt at ulike presidentkandidater har ulike utenrikspolitiske preferanser, men det er jo noe av det folket skal ta stilling til når de går til valg.

Klassekampen nevner at Rise har møtt Gbagbo flere ganger, og har hatt kontakt med kretsen rundt ham siden. Er det sånn at Rise har noen argumenter, eller er dette simpelthen føleri, fordi han har vært på et par turer for mye?

Det er heller ikke så rart at nettopp Frankrike griper inn. Frankrike og Elfenbenskysten har hatt et forsvarssamarbeid siden 1961, der Frankrike garanterer for Elfenbenskystens sikkerhet mot å få stasjonere tropper der. Franske styrker har siden vært sentrale i landet, etter at det brøt ut borgerkrig i 2002 og Frankrike satte inn 4.000 tropper (opprinnelig for å beskytte franske borgere i landet), og siden våpenhvilen i 2003 har det vært 9.000 FN-soldater i landet.

Når Lars Rise agerer mot en FN-støttet inngripen fra Frankrike, et demokratisk vestlig land – som har forpliktet seg til å beskytte landet, mot en president som nekter å gå av etter å ha tapt et valg, forventer jeg litt bedre argumenter.

Hva er KrFs holdning til dette?

Read Full Post »

Rød Ungdom imponerer stadig med sin evne til å markere seg med morsomme uttalelser til meningsløse kampsaker. Jeg skjønner jo at det er vanskelig å komme på i media hver uke med marxistisk teori, men de burde jo kanskje snart spørre seg om de er i ferd med å redusere den radikale klassekampen til en bedehuslignende interesseorganisasjon for påkledde kvinner.

Nylig har Rød Ungdom hisset seg kraftig opp over Jack & Jones nye reklame. Klesgiganten har laget en morsom reklame som indikerer at man blir så attraktiv av Jack & Jones klær at det er helsefarlig. En lettkledd dame inviterer derfor mennene med på et treningsprogram så de blir klare for ”all the action” de kan vente seg denne sommeren.

For oss som er vokst opp med Axe reklamene er jo ikke denne typen markedsføring noe nytt, men RU har tydeligvis en egen evne til å irritere seg over sånt.

–          Dette er en reklame som skal selge klær til menn, og så bruker de en nesten naken kvinne, fortviler RUs Rolland.

Ja, tenk det. Hvordan kan det ha seg at man bruker lettkledde kvinner for å selge klær til menn? Kan det kanskje være at del menn er opptatt av at kvinner skal synes de er attraktive…

Det er jo også ganske ironisk at det skulle være stigmatiserende ovenfor kvinner å insinuere at menn blir kjekkere og mer attraktive hvis de kler seg pent. Om noen skal føle seg fornærmet over denne reklamen så må det være menn med en shabby klesstil.

Jeg lurer også på når reaksjonene mot lettkledde menn i reklamer kommer. Jeg blir jo fortalt på TV hver eneste dag at jeg helst burde være noen cm høyere, være en halvmeter bredere over skuldrene, litt brunere hud, og ikke minst en metallkasse av en vaskebrettmage. Skal vi tro RU burde jeg jo ha fått psykiske problemer for lenge siden.

Men Jack & Jones er jo ikke den eneste reklamen RU har blitt provosert over den siste tiden.

Leder i Rød Ungdom, Iver Aastebøl, klarte også å hisse seg kraftig opp over Reeboks reklameplakat med en naken Triana Iglesias. ”Det er veldig få mennesker som jogger nakne, og jeg tviler på at Triana er en av dem” var Aastebøls reaksjon. De fleste som har vært borti litt markedsføring skjønte vel at det ikke var nakenjogging Reebok promoterte, men simpelthen en utfordrende måte å sette skoene i fokus.

Det som også var interessant i den saken, var at det viste seg at Triana-reklamen var uretusjert. Reebok hadde forkastet den retusjerte versjonen av reklamen.

RU har som kjent vært en profilert motstander av retusjert reklame, så en skulle jo tro at RU ville hyllet Reebok som stilte ut en gigantisk uretusjert reklameplakat. Et ypperlig eksempel på at den naturlige kvinnekroppen er det beste. Men nei, også dette var kvinnefiendtlig og kynisk…

Jeg begynner å lure på om det er retusjert reklame RU egentlig er mot.

Det virker som RU rett og slett bare er motstander av uavhengige vakre kvinnfolk som er stolte av kroppen sin.

Read Full Post »

Folk som ikke forstår de mest grunnleggende prinsippene i et demokrati bør ikke få representere FN som spesialutsending noe sted. FNs spesialutsending i Afghanistan, Staffan de Mistura, burde få sparken umiddelbart.

Angrepet fra sinte demonstranter i Afghanistan som førte til at 7 FN-ansatte mistet livet har berørt mange. Særlig tungt er det naturligvis for FNs utsendinger i Afghanistan som har mistet kjære venner og kolleger. Det forsvarer imidlertid ikke slike uttalelser som Staffan de Mistura har kommet med.

Å gjøre seg til forsvarer av voldshandlinger på grunn av noens ytringer er det stikk motsatte av FNs overordnede mål: å arbeide for «internasjonal fred og sikkerhet». Pastor Terry Jones koran-brenning er en idiotisk handling, men det er ikke sånne som Jones som er en trussel mot verdensfreden. Den kommer fra sånne som Mistura som forsvarer voldens plass som erstatning for ord.

Mistura uttalte nylig at han mente pastor Terry Jones burde holdes ansvarlig for de grusommer handlingene mot FN-ansatte:

«Den som bør få skylda for dette, er den personen som skapte nyheten, personen som brente Koranen. Ytringsfrihet er ikke det samme som frihet til å krenke andres kultur, religion eller tradisjoner», sier Mistura

Hvordan en person med slike holdninger kan få fortsette å representere FN fatter jeg ikke. Holdningene er jo et hån mot alt FN jobber for.

Ytringsfriheten er faktisk – enten vi liker det eller ei – en juridisk rett til å krenke. Jeg har rett til å krenke andre, og de har rett til å krenke meg. Der sterke meninger møtes vil det alltid være noe som kan føle seg fornermet. Det er ikke mulig å aksepterer meningsytringer, hvis folk skal ha en rett til ikke å føle seg krenket.

Noe annet er uforenelig med noen form for demokrati eller fredelig samfunn.

Skal vi følge Misturas logikk ville det vært legitimt med nye kristne korstog mot alle muslimske grupperinger eller land som har gjort krenkende ting mot kristendommen, eller vestlig kultur. Og dersom Oslo bispedømme hadde mobilisert til masseangrep på TV2-ansatte, da Otto Jespersen brente bibelen på Rikets Røst i 2006, må Mistura da tydeligvis mene at det ville vært Jespersens ansvar.

Ytringsfrihet er den mest grunnleggende bærebjelken i et demokrati, nettopp fordi ytringsfriheten ikke er enkel. Dersom vi kun forsvarte ytringsfriheten når den beskytter ytringer vi liker, så har dens funksjon egentlig opphørt å eksistere. Ytringsfriheten blir først relevant når den beskytter ytringer vi ikke liker.

Personlig har jeg ikke noe behov for å forsvare Terry Jones, og hans handlinger. Jeg synes Koran-brenningen var unødvendig, og ganske idiotisk når vi vet hva den betyr for mange. Likevel er Jones ved sin fulle rett til å brenne hvilken bok han vil, eller si høyt akkurat hva han mener om noens kultur, religion eller tradisjoner. Gale pøblers handlinger kan ikke og skal ikke rokke ved dette.

Dersom man aksepterer meninger, er man samtidig nødt for å akseptere krenkelser. Juridisk. For en krenkelse skal selvfølgelig ikke beskyttes mot moralsk avsky. Ytringsfriheten forsvarer også min rett til å reagere på ytringer jeg ikke liker, men ikke med vold. Det er hele kjernen i et demokratisk samfunn, at meninger skal kunne måles mot hverandre.

Det er derfor viktig å alltid være seg bevisst forskjellen på en moralsk og juridisk fordømmelse av ytringer. For vi må ikke komme dit at vi diskuterer sensur av noens ytringer, fordi noen ikke takler dem. Det ville være et sykdomstegn for samfunnet, og samtidig et hån mot alle tolerante mennesker. For hva sier det egentlig om oss mennesker hvis vi ikke klarer å dementere hatefulle ytringer med toleranse?

Hvis vi snur om på det så vil det også være slik at tolerante ytringer alltid vil krenke intolerante mennesker. Hvis vi av frykt for de intolerante meningene er nødt for å sensurere dem, fremfor å bekjempe dem verbalt, så er det ikke intoleransen vi har drept, men toleransen.

Derfor er Misturas ytringer en større fare for demokratiet, enn noen ytterliggående pastor noensinne har vært.

Read Full Post »