Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2011

Etter mye internasjonalt stoff her de siste dagene, er et på tide å blogge litt lokalt igjen. Og da passer det perfekt å gjøre alle oppmerksomme på den supre målingen Hamar Høyre har i Hamar Arbeiderblad. Høyre går frem med hele 9,8 %-poeng i dagens måling fra 7,1 til 16,9%.

Det er ikke ofte vi har sånne forsider i Hamar Arbeiderblad, for å si det forsiktig (saken fortsetter under bildet):

Hamar Arbeiderbladet skriver også inne i avisen om det såkalte Høyre-klekkeriet, som skal sørge for at Høyre tar makten i Hamar.

Jeg siterer:

«Her åpner Høyre-klekkeriet i Hamar.
Høyres ordførerkandidat, Pål-Jan Stokke, står sedvanlig engasjert i stuen sin torsdags kveld. I sofaen sitter to yngre menn. Kristian Tonning Rise og Thomas Granrud. Sistnevnte har Stokke nettopp hentet på togstasjonen i Hamar. Han skal bo hjemme hos Stokke de neste månedene. Eller rettere sagt i leiligheten som Stokke har i huset sitt.
Men dette er ikke en hvilken som helst leietaker. Granrud er ansatt av Hedmark Høyre til å hjelpe Stokke og andre ordførerhåp i fylket.»

Det er selvfølgelig artig å være en del av dette klekkeriet, og jeg kan garantere at Hamar Arbeiderblad  vil merke mer til det i tiden fremover.

Pål- Jan har en unik erfaring fra skole, helse, næringsliv og frivilligheten, og har alltid snudd pessimisme til optimisme. Både i Storhamar Dragons og nå på Atlungstad Golf har Pål-Jan snudd underskudd til overskudd, og skapt nye muligheter. Vi har stor tro på mulighetene i Hamar, med Høyre ved roret.

Les også sak på Hedmark Høyres nettsider.

Reklamer

Read Full Post »

VG trykket i dag en svært forkortet utgave av mitt innsendte svar til Eirik Vold i den pågående debatten om Hugo Chavez og menneskerettigheter i Venezuela. Legger derfor ut hele innlegget her (bildet er VG-artikkelen – klikk på bildet for å se hele – hele det opprinnelige innlegget er skrevet under):

Eirik Vold har rett i at mange sliter med å forstå hva Venezuelas president egentlig holder på med. Jeg blir ikke klokere av å lese hans innlegg i VG fredag 13. mai. 

For et par uker siden trakk jeg frem Hugo Chavez besynderlige vennenettverk blant klodens verste diktatorer. Nå forventer jeg selvsagt ikke at en president i en så konfliktfylt verdensdel skal unngå å måtte snakke med noen grumsete regimer. Heller ikke Norge kommer utenom dette, men det er noe ganske annet å hylle dem som helter.

Jeg har f.eks. full forståelse for at Jonas Gahr Støre hadde samtaler med Hamas (at han først løy om det er en annen sak). Om Støre derimot hadde tatt imot Khaled Mashaal i Norge, og stelt i stand en høytidelig seremoni der Mashaal ble hyllet som en helt og tildelt St. Olavs ordenen, ville det stilt seg ganske annerledes. Dette eksempelet er selvsagt helt absurd, men det er nettopp dette Chavez har gjort med et kobbel av spesielle venner han pleier nær kontakt med; Lukasjenko, Assad, Mugabe, Ahmadinejad og Gaddafi, for å nevne noen. I motsetning til Vold synes ikke jeg at dette er en bagatell, men en erklæring det er verdt å legge merke til.

Det jeg likevel forundrer meg mest over med Eirik Volds gjentatte innlegg om Chavez, er at han til stadighet vrir debatten om menneskerettighetsbrudd over på noe helt annet. Jeg har over lengre tid forsøkt å sette fokus på Chavez bekymringsfulle autoritære fremferd, og hans brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Volds svar på dette er et tåpelig forsøk på å stemple meg til USA og Bush-administrasjonen. (Han er i det minste mer subtil enn Chavez som hyppig beskylder alle sine kritikere for å være onde logrende USA-imperalister.)

Vi kunne gjerne fortsatt å sende statistikker og overordnede persepsjoner av verden frem og tilbake, men det er mer virkningsfullt når de levende eksemplene bak sitter rett foran en. For få dager siden var Julio Cesar Rivas i Oslo for å motta menneskerettighetsprisen som Høyre deler ut på sitt landsmøte. Rivas leder ungdomsorganisasjonen JAVU og mottok prisen for sitt arbeid for ytringsfrihet i Venezuela.

Før Rivas ankom Norge mottok han gjentatte trusler for å avskrekke ham fra å reise. På veien til Norge ble han strippet ned, og måtte gjennomgå ydmykende kontroller. I en alder av 23 år er Rivas allerede fengslet 12 ganger. Sist gang han ble fengslet demonstrerte han mot en ny opplæringslov der sosialismen er rettesnor med forbilder som Fidel Castro og Che Guevara. Rivas har også varige nyreskader etter å ha gjennomført sultestreiker for å få politiske fanger løslatt. Etter å ha vært i Norge og snakket sin sak frykter han anklager om landsforræderi hjemme.

Rivas skulle egentlig mottatt prisen sammen med en annen representant for JAVU, Milena Figueroa. Hun turte imidlertid ikke å forlate landet pga trusler mot hennes familie. Det var lettere for Rivas. Ettersom hans familie har emigrert fryktet han «bare» represalier mot seg selv.

I forrige uke var jeg på menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum. Der hadde jeg gleden av å bli kjent med bl.a. journalister og aktivister fra Venezuela som overvar konferansen. Flere av dem var langt fra høyresiden politisk, men svært kritisk til den udemokratiske utviklingen i hjemlandet sitt.

Eirik Vold må gjerne mene at Hugo Chavez styrer etter liberale demokratiske prinsipper, men når mine venner og bekjente i Venezuela fengsles og deres familier blir truet, pga fredelige demonstrasjoner, blir slike påstander ganske fattige.

Read Full Post »

Har forlenget og finskrevet noen poenger fra en tidligere bloggpost om LAGs demonstranger utenfor Oslo Freedom Forum. Les innlegget på nyemeninger.no

«Mens Victoria Villaruel, og Belisario Betancur sto inne på Christiania Teater, og hadde gått med på å svare på kritiske spørsmål, valgte LAG å stå utenfor som en papegøye og gjenta tomme slagord.»

Read Full Post »

(Du kan også laste ned intervjuet som PDF)

INTERVJU: I en alder av 23 år har Julio Cesar Rivas blitt fengslet 12 ganger. Han har allerede varige skader på nyrene som følge av sultestreiker. Hans eneste forbrytelse er fredelige demonstrasjoner mot menneskerettighetsbrudd i Venezuela.

Hvert år deler Høyre ut Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter på Høyres landsmøte. I år gikk prisen til studentorganisasjonen JAVU, (Active Youth United Venezuela). Julio Rivas mottok prisen på vegne av organisasjonen.

Jeg setter meg ned og tar en prat med Rivas i hotellobbyen.

Rivas skulle egentlig mottatt prisen sammen med en annen representant for JAVU, Milena Figueroa. Hun turte imidlertid ikke å forlate landet pga trusler mot hennes familie.

– Dette er en helt vanlig metode fra Chavez regime, forteller Rivas. Først prøver de å avskrekke deg fra å reise ved å ringe familien din og true med represalier. Det var ikke mulig å gjøre det med meg siden jeg ikke har familie i Venezuela lenger. De har emigrert til ut av landet. I stedet ble jeg selv oppringt og forsøkt truet fra å reise. På flyplassen ble jeg kledd naken og måtte gjennomgå alle mulige typer kontroller. Når jeg kommer hjem kan jeg vente meg anklager om landsforræderi.

Trusler og vold
– Hvordan blir din organisasjon motarbeidet i det daglige i Venezuela?

– Det er først og fremst gjennom systematiske trusler. Våre medlemmer blir banket opp og familiemedlemmer kidnappes. Det blir reist tiltaler mot deg som hverken ender i en sak eller en henleggelse. Slik kan tiltalen brukes som en kontinuerlig grunn til å arrestere våre medlemmer etter eget forgodtbefinnende.

– Vi blir kriminalisert fordi vi bruker vår grunnlovsfestede rett til fredelige demonstrasjoner. Kritiske uttalelser mot Chavez – det kan være demonstrasjoner, nettaktiviteter, alt mulig – møtes med anklager om oppvigleri og landsforræderi. Jeg har vært i fengsel 12 ganger. Sist gang var da jeg opponerte mot en ny opplæringslov som bruker sosialismen som opplæringsform, og lærer barn og unge å ha forbilder som Che Guevara.

Mediene underlagt regimet
– Hvordan får dere spredd budskapet deres?

– Internett er helt vitalt for måten vi jobber på. Venezuela er for eksempel det landet med tredje flest brukere av twitter i hele verden. Vi er nødt for å bruke internett for å bli hørt. Det er nå kun én stor TV-kanal igjen som er i opposisjon til Chavez. De andre er overtatt, kuet, truet til taushet, og på ulike måter underlagt regimet?

– Chavez’ tilhengere forteller om en helt annen virkelighet med mye kritikk og mediepluralisme?

– Dette gjelder til dels de regionale mediene. Her er det fortsatt en del kritikk. Regjeringen har først og fremst gått løs på de store mediebedriftene, men på denne måten også avskrekket mange av de mindre. Nå er det bare én uavhengig nasjonal TV-kanal igjen, og selv denne er egentlig ikke per definisjon nasjonal, fordi den er fratatt konsesjon, og sender via kabelnett.

– JAVU ble stiftet som en reaksjon på nettopp dette, da tv-kanalen RCTV ikke fikk fornyet sin konsesjon, som i stedet gikk til en statseid, regjeringsvennlig tv-stasjon. Det er denne metoden regjeringen som regel bruker. Og samtidig med at konsesjonen fjernes, konfiskeres også alt av teknisk utstyr til sendinger for å gjøre det enda vanskeligere. Da RCTV gikk over på kabel og fortsatte sendingene der, forsøkte Chavez å stenge den direkte, fordi RCTV nektet å sende Hugo Chavez’ taler. Et annet eksempel er Guillermo Zuloaga – eieren av Globovision – og hans sønn. De er begge i eksil, med stående arrestordre på begge. Det Hugo Chavez driver med er en heksejakt på kritiske medier.

Politisk pøbel

(BILDE: Lorent Saleh,en annen student, etter å ha blitt banket opp for en fredelig demonstrasjon)
– Dere har også hatt mye fokus på politiske fanger, men dette har, så langt jeg har sett, ikke fått mye internasjonal oppmerksomhet før de siste årene. Er dette en nylig utvikling?

– Nei, dette begynte allerede for syv år siden, og siden da har fengslingen av politisk opposisjonelle økt. Vi har eksempler med politiske fanger som er blitt torturert med blant annet gift og elektriske støt mot testiklene. Grunnen til at det har fått økt internasjonal oppmerksomhet den siste tiden er at man også har begynt å fengsle unge mennesker som meg selv. Nå gjenstår det 22 politiske fanger, 300 som lever i eksil og 2500 som har blitt tiltalt uten at saken deres er tatt opp eller noen dom er avsagt.

– Venezuela har opplevd en voldsom økning i kriminalitet. Hva mener du er årsaken?

– Regjeringen har for det første vært slapp med å håndtere kriminalitet, men de har også bidratt betraktelig til den ved å direkte bevæpne gjenger mange steder. De bruker ofte gjengene i stedet for politiet når de skal lukke bedrifter, ekspropriere eiendom eller slå ned på demonstranter. På denne måte kan regjeringen skjule seg bak pøblene, og fraskrive seg ansvaret. Kriminalitet har alltid vært et problem i Venezuela, men med Chavez er den blitt mer enn firedoblet.

Ny valgordning til Chavez’ fordel
­– Hva betyr internasjonal oppmerksomhet, og slike priser som denne, for deres arbeid?

– Å sette et internasjonalt søkelys på situasjonen i Venezuela er en sentral del av vårt arbeid. Verden må få øynene opp for at Venezuela ikke er et demokrati. Det er et regime som overhodet ikke respekterer menneskerettigheter. Husk at Chavez først forsøkte å komme til makten ved et statskupp. Dette glemmer mange. Da det mislyktes valgte han en annen strategi. Han kom til makten via demokrati, men har i ettertid vist stadig mer av sin opprinnelige tanke, og tatt i bruk udemokratiske virkemidler for å tviholde på makten. Chavez kontrollerer per dags dato alle maktkonstellasjoner i Venezuela. Også valgene er kontrollert…

– Men internasjonale valgobservatører har vært i Venezuela og meldt om at valgene har gått riktig for seg?

Valgobservatører får kun tilgang til spesielt utvalgte valgsentre. All stemmegivning i Venezuela er også elektronisk, men på senteret der informasjonen mottas og håndteres får ikke opposisjonen stille med observatører. Bare året før parlamentsvalget i fjor brukte også Chavez sitt flertall i parlamentet til å få vedtatt en ny valgordning som gir massiv overrepresentasjon til distrikter som er pro-Chavez.

– Hvorfor var en ny valgordning nødvendig? 

– Fordi Chavez’ elektorat har endret seg betraktelig. Før lå mye av styrken til Chavez i byene. Disse har vendt seg mot han, og han sitter igjen med mest støtte på landsbygda. Disse er heller ikke nødvendigvis Chavez-tilhengere, men mer et resultat av at det er skapt et voldsomt avhengighetsforhold til staten. Chavez har ikke gjort befolkningen i stand til å realisere sine egne drømmer og forme sine egne liv. I stedet har han skapt befolkningsgrupper, særlig i distriktene, som er så kronisk avhengig av direkte økonomiske overføringer at de ikke tør annet enn å stemme på Chavez.

– I 2005 boikottet opposisjonen valget. Er dette aktuelt igjen?

– Nei, opposisjonen ønsker ikke at hovedfokuset før neste valg skal være valgfusket. Vi ønsker ikke en reprise av 2005. Opposisjonen er nå enige om at man må samle seg om én presidentkandidat før neste valg, og hvis valgjuks får for mye oppmerksomhet før valget kan det ha en demoraliserende effekt, ettersom folk vil holde seg hjemme i stedet for å gå og stemme. Dess flere som går og stemmer, dess vanskeligere blir det for Chavez.

Rett til å drømme
– Hva har det å si for dere at Chavez, til tross for flere og flere autoritære virkemidler, forsøker å opprettholde et mest mulig positivt bilde av seg selv?

– Chavez er ekstremt opptatt av sitt internasjonale image, og det gjør det desto viktigere for oss å få internasjonalt søkelys på våre saker. Det er da vi klarer å presse regimet til å gjøre retrett. Mange politiske fanger er satt fri pga sultestreikene vi har gjennomført, fordi oppmerksomheten blir ubehagelig. Samtidig viser både virkemiddelet og effekten av det hvor gjennomgående udemokratisk systemet er. Ingen skal måtte sultestreike for å kreve grunnleggende lovfestede rettigheter, og det at virkemiddelet fungerer er enda mer betegnende. I demokratiske land går ikke politiske seire gjennom sultestreik.

– Til slutt: Hele din familie har emigrert til utlandet. Du kunne levd et behagelig liv utenfor Venezuela. Hvorfor valgte du å bli?

– Jeg føler ikke at dette er et valg jeg har gjort. For meg er dette en forpliktelse. Som ung har man rett til å drømme, og det er denne retten jeg må kjempe for.

Read Full Post »

(Her står Thor Halvorssen utenfor Christiania Teater, og prøver å overbevise demonstrantene om å komme inn og få svar på sine spørsmål)

LAGs motstand Oslo Freedom Forum er noe av det mest krampaktige jeg har sett. Jeg lurer på om de har tatt seg tid til å i det hele tatt lese hva innlederne her står for, eller om de rett og slett bare mener at det ikke er noen andre enn marxister som skal få mene noe om Latin Amerika.

LAG beskylder en av innlederne,Victoria Villaruel, for å støtte militærkuppet i Argentina, og overgrepene mot venstre-radikale,under Jorge Rafael Videla militærdiktatur mellom 1976 og 1983. Dette er bare tøv. Villaruel har fordømt militærdiktaturet på det sterkeste i både taler og på papir, men Villaruel er opptatt av at man også skal rettsforfølge overgrep som ble begått av marxistiske geriljagrupper før militærdiktaturet. Hun mener simpelthen at ingen skal få straffefrihet for menneskerettighetsbrudd.

Mens overgrepene begått under militærdiktaturet er kjent, er ovegrepene før det vesentlig mindre kjent, og de har ikke blitt ordentlig rettsforfulgt. Flere tidligere medlemmer av slike grupper holder nå posisjoner i den Argentinske regjeringen. Det er en merkelig dobbeltmoral, når organisasjoner som er de første til å skrike ut om at vi ikke må tie om overgrep når de begås av USA eller Israel, mener at man skal holde kjeft når det begås av marxist-geriljaer i Latin Amerika.

Det er også tydelig at LAG ikke har sjekket programmet for konferansen, og sett hvilke andre innledere OFF byr på. For Villaruel er ikke den eneste fra Argentina. Uki Gono som jobbet side om side med Robert Cox i Buenos Aires Herald, med å dekke overgrepene til militærdiktaturet, noe Cox ble fengslet for.

Denne konferansen består av innledere som nektes retten til å kritisere styresettet i sitt hjemland, som blir banket opp, torturert eller fengslet for å delta i fredelige demonstrasjoner. I motsetning til disse landene tror OFF på ytringsfrihet, dialog og diskusjon.

Derfor ble demonstrantene invitert inn, personlig, av Thor Halvorssen. De ble invitert til å være med inn og overvære konferansen. Oslo Freedom Forum la til og med til rette for at demonstrantene skulle få sette seg ned så lenge de ville med innlederne de kritiserte, stille alle sine kritiske spørsmål, ha en dialog, og få svar på dem. Alle takket nei. De ville heller stå utenfor, og holde opp sine plakater.

Det er direkte komisk at en organisasjon som er viet til Latin Amerikanske spørsmål, takker nei til å få komme inn og ha dialog med sentrale personer i de landene de dekker. LAG er åpenbart ikke interessert i noe annet enn enveiskommunikasjon.

Det minner i grunn om god gammeldags propaganda.

Til alle andre som faktisk ER interessert i spørsmål knyttet til Latin Amerika, og de innlederne som kommer på Oslo Freedom Forum, og som har et REELT engasjement for menneskerettigheter.

Til alle dere anbefaler jeg å delta på neste konferanse. Her går alle rundt med navneskilt og det er enkelt å snakke med folk. Det er sjelden man har mulighet til å snakke så åpent med statsledere, forhendværende statsledere, og noen av verdens mest kjente menneskerettighetsforkjempere på ett sted.

Det er liten vits i å stå utenfor å repetere slagord, når du kan komme inn og ta deg en kopp kaffe med de du demonstrerer mot. I motsetning til de regimene LAG er så glade bli, blir man nemlig ikke fengslet for slikt her.

Read Full Post »

Hvordan utvikler sensur seg? Det var et av temaene på dag 2 av Oslo Freedom Forum, under sesjonen «Evolution of censorship»

Det har har vært så fullt av interessante foredrag på konferansen så langt at jeg ikke har hatt tid til å gjøre stort mer enn å skrible ned leddsetninger og stikkord i hyperfart. Jeg ville likevel legge ut en kjapp post om dagens sesjon om ytringsfrihet, og mine egne refleksjoner knyttet til temaet.

Ettersom teknologien utvikler seg, får vi stadig flere muligheter til å spre budskap. Samtidig får også autoritære regimer flere midler til å sensurere informasjon. Boken du har i nattbordskuffen kan ikke elimineres med mindre noen finner den, låser opp skuffen og brenner den. Informasjonen du har lagret på nettet kan slettes fra andre siden  av kloden. En bok kan ikke blokkeres. Det kan internett. Samtidig har internett gitt hver og en av oss et mektig våpen som før var forbeholdt noen få; nemlig evnen til å spre informasjon.

Gregory Shvedov, fra kaukasus-området, driver nyhetsbyrået Caucasian Knot, som dekker hendelser i hver av de 20 områdene i Nord-Kaukasus i Russland. Caucasian Knot er en web-portal som støtter det sivile samfunn og uavhengige medier ved å sikre offentlig tilgang til rapporter om menneskerettighetsbrudd i Kaukasus.

Shvedov var spesielt opptatt av vårt samfunnsansvar i den nye mediesituasjonen. Det er ikke lenger slik at det er opptil en avisredaktør, et mediehus, en tv-reporter, osv… å spre historier. Dette ansvaret hviler nå også på hver og en av oss. Man sier gjerne at pressen er den fjerde statsmakt. Den fjerde statsmakt er nå blitt hver og en av oss.

Shvedov ba alle instendig om å tenke igjennom dette ansvaret. Bruk så lite som en halvtime hver uke på å kommentere på en youtubevideo, spre en bloggpost, legg igjen en kommentar, og vær med på å gjøre en viktig forskjell. Både ved å fortelle andre om historiene, og ved å la de som bringer dem på bordet vite at de blir sett.

Men ytringsfriehten trues ikke bare fra udemokratiske regimer. Jeg synes det var særlig interessant at Oslo Freedom Forum også hadde valgt å invitere Jacob Mchangama til å holde en innledning og delta i denne diskusjonen. Mchangama er ikke fra et diktatur eller en autoritær stat på noen måte, men tvert imot en jurist fra Danmark (mange som leser denne bloggen kjenner han sikkert godt som sjefsjurist i tankesmien CEPOS.)

Mchangama bragte et viktig inspill inn i ytringsfrihetsdebatten, nemlig vestlige demokratiers sensurering av ytringer.

«Diktaturer sensurerer for å hindre demokrati. Vestlige land gjør det for å beskytte demokrati.»

En viktig påminnelse om en skummel utvikling. For det er et voksende intellektuelt tilsnitt i vestlige land som i «toleransens» navn ønsker å forby intolerante ytringer. I europeiske land har det vokst frem stadig flere forbud mot hatefulle ytringer, rasisme, osv… I Frankrike har pro-Palestina aktivister blitt rettsforfulgt for å ta til orde for boikott av Israel, i Nederland har Arab European League blitt idømt bot på opp til 40.000 kroner for trykking av provoserende karikaturer av jøder, ekseplene er mange. I Norge hadde vi en nylig debatt om hvorvidt man burde kunne fengsles for å brenne koranen.

Hvis vi begynner å forby de samme rettighetene i vårt eget land som andre risikerer livet for hver dag , så er vi inne på et skummelt spor. Hvis frihet skal ha noen betydning i det hele tatt, så må det innebære retten til å fortelle folk hva de ikke vil høre.

Hvis vi begynner å forby de samme rettighetene i vårt eget land som andre risikerer livet for hver dag , så er vi inne på et skummelt spor. Hvis frihet skal ha noen betydning i det hele tatt, så må det innebære retten til å fortelle folk hva de ikke vil høre. Forbud mot hatefulle ytringer betyr ikke at de ikke eksisterer. Christopher Hitchens argumenterer sterkt for at Holocaust-fornektelse ikke bare må tillates. Det må vies ekstra oppmerksomhet. Slike holdninger må motbevises, ikke gjemmes bort.

Jeg vil gå enda lenger. Det er min mening at det å forby holocaust-fornekting, for å bruke det eksempelet, er en mye verre forbrytelse mot et samfunn, enn det er å fornekte holocaust. For hva sier det egentlig om tilliten til menneskene i et samfunn, hvis vi er så lite i stand til å møte argumenter og holdninger av verste sort at vi må forby dem fremfor å ta til motmæle. Og dernest: hva sier vi da egentlig til alle dem som kjemper for disse rettighetene hver dag?

Å forby meninger, det være seg tolerante eller intolerante, er alltid intolerant.

Read Full Post »

Oslo skal være stolte av å ta imot det som raskt er i ferd med å bli den største menneskerettighetskonferansen i verden: Oslo Freedom Forum. I fjor hadde jeg stor glede av å bli bedre kjent med Rebiya Kadeer, som ble fengslet i 5 år i Kina for sin kamp for urbefolkningens rettigheter, og Anwar Ibrahim; tidligere visestatsminister i Malaysia som satt flere år i isolasjon, der han ble torturert og banket bevisstløs.

Det er ganske uvirkelig å sitte i våre behagelige omgivelser i Norge, og snakke med mennesker som har et liv så vidt forskjellig fra en selv. Det tvinger en til å løfte hodet litt. Det føles i grunn litt rart å gå direkte fra Høyres landsmøte der det ble stor debatt om valgfritt sidemål, og språkopplæringen i barneskolen, til et møte med mennesker som er forfulgt, og har opplevd umenneskelige reaksjoner i sine hjemland, bare fordi de krever rettigheter vi tar forgitt.

Oslo Freedom Forum handler om å holde oppe et speil, og bringe historiene på bordet. Thor Halvorssen, leder av Human Rights Foundation, holdt frem det sivile samfunnets rolle i kampen for menneskerettigheter. Denne kampen kan ikke avhenge av regjeringer. Regjeringer vil til alle tider ha andre interesser som menneskerettigheter må måles mot. Det er politisk umulig for vestlige land å forholde seg til f.eks. Kina på samme måte som man forholder seg til Nord-Korea.

Nettopp derfor er det vitalt at det sivile samfunn løfter historiene, og tvinger dem på dagsorden når regjeringer svikter. I løpet av konferansen håper jeg på å få gjort et par intervjuer, og jeg vil skrive flere artikler om de ulike temaene som blir presentert fra innlederne.

Jeg håper også at norsk presse benytter anledningen til å sette fokus på de mange historiene her som fortjener oppmerksomhet. På pressekonferansen tidligere i dag valgte de norske journalistene til stede å fokusere på hva paneldeltakerne mente om likvideringen av Osama Bin Laden.

Jeg synes det er ganske utrolig at det er fokuset når man sitter forann Zoya Phan som i utallige intervjuer og kommentarer har satt fokus på den grenseløse brutaliteten fra militærjuntaen, Shirin Ebadi – vinner av nobels fredspris – den første muslimske kvinnen og iraner som mottar prisen – og en prominent kritiker av det iranske regimet, eller Maryam al-Khawaja fra Bahrain.

En av talerne som skulle vært der, Ali Abdulemam, er journalist og blogger fra Bahrain. Kort tid etter han ble invitert og takket ja forsvant han.

Vi skylder han, og alle andre, som risikerer livet hver dag i kampen for grunnleggende rettigheter, å løfte deres historier. Diktatorer frykter talerstolen mer enn noe annet. Det er vår moralske plikt å gjøre ekkoet av deres stemme høy og tydelig.

Read Full Post »

Older Posts »