Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2011

Alle partiene er for tilpasset opplæring, i hvert fall hvis vi skal tro den fine retorikken bak alle ordene partilederne strør om seg med i debatter. Problemet er bare at i praktisk politikk er tilpasset opplæring langt i fra så selvsagt som man kan få inntrykk av. Ja, man kan i grunn begynne å spørre seg om alle partiene faktisk vet hva tilpasset opplæring er.

Hva er så tilpasset opplæring?

Tilpasset opplæring må være at skolen etter beste evne gir alle elever en undervisning som er mest mulig tilpasset hver enkelt elev.

Så langt tror jeg alle er enige. Tilpasset opplæring kan vanskelig bety noe annet enn dette, men la oss så se på hva slags ulike syn vi har på den praktiske løsningen av dette:

La oss eksemplifisere dette på en særdeles enkel måte:

Vi har en gruppe på 90 deltakere som alle skal få et kurs i henholdsvis bilkjøring, snekring og dataprogrammering. Hvordan skal vi sørge for at disse elevene får mest mulig utbytte av disse tre kursene?

Aller først vil jo partiene lengst til venstre, som Rødt og SV si at det egentlig ikke er så farlig om alle elevene får mest mulig utbytte av kursene. Det viktigste er at alle elevene er akkurat like gode i hvert kurs når de er ferdige, men vi lar det ligge i denne posten.

Hvordan skal vi sørge for at læringsutbytte på disse kursene er best mulig?

De rødgrønne partiene vil svare at vi må sørge for at vi har flest mulig kursholdere, slik at det blir et så lite antall kursdeltakere pr kursholder. Selv om hver kursholder ikke kan så mye om bilkjøring eller snekring, så er det viktigst at vi bare lærer opp flest mulig kursholdere.

Høyres svar ville vært at det viktigste er at vi får best mulig kursholdere, selv om det betyr noen flere deltakere på hver gruppe. Høyre mener at deltakerne vil ha størst utbytte av en kursholder som virkelig kan programmere data, fremfor to halvdårlige dataprogrammerere.

Men så kommer vi til selve inndelingen av gruppene.

Vi har klart å fremskaffe 3 instruktører til å holde kursene. Vi skal altså ha 3 kurs hver i henholdsvis bilkjøring, snekring og dataprogrammering. Det viser seg at de 90 deltakerne har svært ulike erfaringer med de ulike kursene. Flere av deltakerne har drevet med motorsport på fritiden i en årrekke, noen har brukt fritiden sin på å designe flere iPhone-spill, mens noen andre har jobbet som snekker i flere år.

Hvordan ville vi delt inn disse gruppene?

Det rødgrønne svaret ville vært å dele inn alle i 3 grupper etter alder, uansett utgangspunkt. Det viktigste er jo at man får en mest gjennomsnittlig gruppe. Så får kursholderen prøve å tilpasse undervisningen som han best kan innenfor gruppene. De som henger etter i dataprogrammering får bare leke litt i paint.  Kursholderen må undervise i gjennomsnittsnivå slik at det er mest mulig tilpasset felleskapet. De som allerede har lært det som trengs får bare leke seg med litt programmeringskoder. De kan jo så mye fra før, så det er ikke så farlig om læreren ikke kan gi dem så mange utfordringer. Man får vi heller prøve å hurtigopplære et par kursholdere til som kan være i kursrommet og hjelpe dem som ikke helt passer inn i kursholderens gjennomsnittsforedrag.

Eller…

Så tenker du at dette høres jo fryktelig upraktisk ut, det må da finnes en bedre måte å organisere disse kursene på, slik at alle – uansett nivå – kan lære litt mer.

Svaret er at: JA, det finnes en slik løsning, og den er ikke veldig vanskelig heller.

Hva om vi på forhånd kartla hvor mye kursdeltakerne kunne om bilkjøring, snekring og dataprogrammering, slik at hver av kursholderne kunne tilpasset kurset etter nivået på gruppen? Det ville selvfølgelig ikke eliminert alle ulikheter mellom elevene på de ulike gruppene, men det ville ført til at alle kursdeltakerne fikk et så tilrettelagt kurs som mulig, og et størst mulig læringsutbytte?

Men dette virker jo veldig banalt? De fleste ville jo tilpasset et kurs i dataprogrammering eller bilkjøring på akkurat denne måten? Alle skjønner at hvis du skal lære 90 kursdeltakere å bli bedre til å kjøre bil så er det en fordel om man plasserer de som har kjørt rally på en gruppe for seg, og de som ikke har lært seg å gire enda på en annen gruppe.

Så kan vi prøve å ta dette eksempelet på nytt, og erstatte gruppe med klasse, kursholder med lærer, kursdeltakere med elever, bilkjøring, snekring og dataprogrammering, med engelsk, norsk og matte.

Er det noen grunn til at det dette eksempelet skulle være noe annerledes?

Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det er noe magisk som skjer straks det heter kurs og ikke skole, som gjør at elever som ikke har lært seg fargene enda på engelsk, lærer ekstra mye hvis de blir satt i et klasserom med elever som snakker engelsk flytende, og en lærer som desperat skal prøve å disponere de 45 minuttene hun har slik at begge lærer like mye.

Jeg tror begge disse elevene ville lært mer om de fikk velge undervisning i en klasse der læreren har tid og mulighet til å tilpasse undervisningen mer etter elevenes utgangspunkt.

Så enkelt er det faktisk.

Dessverre er det ikke alle som er enig i det, derfor oppfordrer jeg til å stemme på det ene partiet som tydeligst går inn for elevene skal få velge nivåtilpasset undervisning, nemlig: Høyre.

Read Full Post »

Det er ikke ens bidrag til kultur-Norge som definerer hvor mye skatt du må betale. Lik det eller ei.

Odd Nerdrum er dømt til 2 års fengsel for å ha solgt bilder for 14 millioner kroner uten å betale skatt. Motargumentene som kommer fra Nerdrum er ikke veldig overbevisende.

Her er noen av sitatene som har kommet frem:

«Jeg og min familie har vært gjennom to verdenskriger. Jeg har aldri ytret noe galt om Norge i utlandet, så jeg har aldri forstått den fiendtligheten som har vært så sterk. Jeg føler litt at denne saken er mer kulturpolitisk enn realistisk» – Odd Nerdrum

Vel, Nerdrum, du er ikke anklaget for landsforrederi, men for å ha unnlatt å betale skatt. Også folk som bare snakker fint om Norge må faktisk gjøre det.

«Jeg har problemer med tall, det er ikke min sterke side» – Odd Nerdrum

Hans venner argumenterer ikke stort bedre:

«Det er et åndsmenneske som står for retten. Det er ikke en børshai eller en grådig spekulant. Glem aldri det» – sier Per Lundgren

«Om et samfunn vil kalle seg sivilisert, jakter man ikke på, dreper ikke og spiser ikke en påfugl» – Per Lundgren

Også Nerdrums elever er fortvilet:

Dette er en forferdelig katastrofe. Jeg sammenligner det med hans berømte maleri «Mordet på Andreas Baader» – dette er mordet på Nerdrum, – sier Helene Knoop

Eh, nei, det er altså hverken mordet på Nerdrum, eller noen tragedie. Det er en ganske så rettferdig dom på to år for å ha unndratt skatt.

Det mest komiske innlegget hittil står likevel Bjørn Li, leder av The Nerdrum Institute, for. I en kronikk i Aftenposten legger han ut om hvordan Nerdrum burde frifinnes pga av hans geni og estetiske bidrag til fellesskapet

”Odd Nerdrum er seg sin livsoppgave bevisst: Den store beretning om menneskets liv på jorden – mellom fødsel til død, betraktet fra melankolikerens poetiske univers. Hvor tungt kan et slikt bidrag til fellesskapet veie?”

– skriver Bjørn Li

Etter en rekke kunstfaglige referanser, fortsetter han med å sammenligne Nerdrum med Pavarotti

”Den store operasanger Luciano Pavarotti ble anklaget for skatteunndragelse. Men alle var enige om at hans skjønne stemme var en gave til menneskene. Innen billedkunsten forholder det seg annerledes (…)”

– fortsetter Li

Svaret er NEI, det forholder seg ikke annerledes innen billedkunsten. Det er klinkende likegyldig om Nerdrum er malerkunstens svar på Pavarotti. Han må fortsatt betale skatt. Det var heller ikke Pavarottis sangstemme som fikk han frikjent, men det faktum at han var innbygger i skatteparadiset Monte Carlo, og ikke bodde i Modena som aktor baserte sin sak på.

Vi betaler altså skatt med kroner og øre her i Norge. Det er nemlig ikke mulig å finansiere skoler og sykehus med Nerdrums fine tanker og kunstneriske evner. Slik er det også i de fleste land utenfor eventyrbøkene.

Idioti

Idiotiet når sitt absolutte klimaks når Li sammenligner Nerdrums sak med arrestasjonen av den kinesiske kunstneren Ai Wei Wei. Li viser til at vår egen utenriksminister, Jonas Gahr Støre, protesterte på denne arrestasjonen, og forsøker å gjøre et nummer ut av at Nerdrum står ubeskyttet uten en gang et medlemskap i Arbeiderpartiet å vise til.

Det er så melodramatisk og patetisk at jeg får lyst til å kaste opp, og samtidig så kunnskapsløst at jeg blir forbløffet.

Bjørn Li kunne jo for det første søkt opp det politiske systemet i Kina, så ville han funnet ut at det ikke akkurat er demokrati denne ettpartistaten. Han kunne kanskje også opplyst at Wei Wei ikke ble arrestert for skatteunndragelse, men fordi han er en ivrig menneskerettighetsforkjemper i ett av verdens grusomste regimer, og dermed en trussel mot kommunistdiktaturet i Kina.

Fra sympati til skadefryd

Da saken først dukket opp hadde jeg faktisk litt sympati for Nerdrum, ettersom jeg synes han er en helt fantastisk kunstner. Etter hans egen argumentasjon og mest av alt hans meningsfrenders argumenter har denne sympatien imidlertid snudd til skadefryd over dommen som er avsagt.

Jeg lurer også på hvordan denne saken ville fortonet seg hvis det var en politiker som nå var dømt. Kanskje jeg også skal gi blaffen i å betale skatt. Jeg er jo ikke så flink med tall, også har jeg jo vært så altfor opptatt med valgkamp til å føre regnskap. Lurer på hva Bjørn Li hadde skrevet om det…

Hvis du ikke er flink med tall og driver et virke med millioner i omløp så får du skaffe deg en regnskapsfører. Det er slik andre folk gjør det. Nerdrum får gjøre opp for seg, og belage seg på å male fra fengselet de neste to årene!

Read Full Post »

Verden er urettferdig

Feminister i Norge: ——————- Feminister i Ukraina:

Read Full Post »

Hvorfor Høyre?

Valgkampen er i gang, og de neste ukene vil innebære hektiske dager med stands, dørbank, debatter og andre valgkampaktiviteter. Ett av de spørsmålene jeg sikkert kommer til å få mange ganger, er nettopp: Hvorfor Høyre?

Jeg skal bruke litt tid på å reflektere litt ideologisk på dette grunnleggende spørsmålet. For grunnen til at jeg valgte Høyre kan egentlig oppsummeres i ett ord: Toleranse.

Høyre er det partiet i Norge med størst toleranse for at ulike mennesker velger annerledes, og for at ulike løsninger passer for ulike mennesker. Det reflekteres i mange deler av politikken.

Lavere skatt:

Ofte handler skattepolitikken om hva som er best for næringslivet, hva som er mest samfunnsøkonomisk lønnsomt, osv… Jeg mener også at dette er viktige aspekter, men den viktigste grunnen til at jeg ønsker meg lavere skatter og avgifter er fordi det gir den enkelte mer kontroll over sitt eget liv.

Mange andre partier snakker også om ulike løsninger for ulike mennesker. Problemet er at de samtidig mener at enkeltmenneskets valgfrihet skal begrenses til å velge innenfor en boks med løsninger som politikere har forhåndsdefinert.

Jeg er for betydelige skattelettelser fordi jeg mener at den enkelte person eller enkelte familie skal få bestemme selv hva de vil bruke pengene sine på, og hva som gir dem størst livskvalitet. Fordi jeg mener at enkeltmenneskets valgfrihet skal handle om mer enn løsninger politikere har forhåndsdefinert.

Tilpasset opplæring i skolen:

Alle partier i Norge snakker om tilpasset opplæring, men det er få partier som foreslår det i reell praktisk politikk. Hva er vel tilpasset opplæring, hvis det ikke er retten til å velge nettopp tilpasset undervisning i ulike fag, basert på dine egne evner og interesser?

Jeg er motstander av en tankegang som baserer seg på at målet med skolen er at alle elever skal lære akkurat like mye i alle fag, og bli like flinke i alt. Jeg synes ikke dette er et mål, og det skaper heller ingen optimal skolepolitikk.

Toleranse for ulike mennesker, handler også om å innse at elever har forskjellige talenter, ambisjoner, drømmer og mål. Da må vi også ha en skole som er basert på det. Er du kjempegod i matte vil jeg at du skal få velge å gå i en klasse med et høyt nivå på matematikkundervisningen, og hvis du sliter mer med engelsk skal du få velge en engelskundervisning på et litt mer grunnleggende nivå. Likeledes skal du slippe å lese masse komplett irrelevant teori hvis du ønsker å bli snekker, men heller bruke mer tid på det faget du har valgt å lære.

Venstresiden kaller dette A og B klasser. Jeg kaller det respekt for at elever er forskjellige.

Valgfrihet i omsorgen:

Det området hvor intoleransen kanskje hersker sterkest på rødgrønn side er når det kommer til omsorgstilbud. Av en eller grunn mener en del rødgrønne politikere at straks man blir syk eller gammel, så opphører man å være et selvstendig individ som kan ta egne valg.

For meg er det en selvfølge at f.eks. eldre mennesker som har gjort egne valg hele livet, også skal kunne gjøre det hvis de blir pleietrengende. Det er ingen fasit på hva god omsorg er. Hva som er viktigst for eldre mennesker er like forskjellig som det er i andre deler av livets faser. For noen er det å ha nærheten til familie viktigst, for andre kan det være å ha gode oppholdsarealer tilgjengelig store deler av dagen, for noen er det muligheten til å ta seg et glass rødvin om kvelden, mens det for andre kan være lett tilgjengelige og trivelige utearealer som er det viktigste.

Eldre og pleietrengende mennesker er like forskjellige som alle andre. Likevel mener ikke bare de rødgrønne, men de går til og med til valg på, at det offentlige skal ha monopol på å drive eomsorgstilbud. De har altså så lite toleranse for menneskers ulike valg, at de nekter å vurdere andre tilbud enn det offentlige, når de skal levere omsorgstjenester til innbyggerne.

Fjerne dusteregler:

Avslutningsvis handler også toleranse om at ulike mennesker må kunne velge å gjøre ting som det politiske flertallet til enhver tid mener at er lite lurt, så lenge det ikke går utover noen andre.

I dag er det forbudt å spille poker i Norge, fordi politikere mener der er feil at folk bruker penger på det. Det er forbudt å bokse profesjonelt. Det er ikke lov å selge alkohol etter kl 03.00, mange steder har man redusert skjenketidene enda mer. For ikke lenge siden ville helseministeren innføre en 18-års grense på solarium. Og du må ikke tro at det er familien selv som skal få vurdere hvordan man fordeler foreldrepermisjonen internt i sin egen familie, her også mener rødgrønne politikere at de selv er bedre egnet til å fatte denne avgjørelsen, basert på de politiske mål de mener at foreldrepermisjonen skal tjene.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men konklusjonen må være:

Hvis ordet ”toleranse” gir noen mening, så må det også gjelde toleranse for mennesker som velger noe annerledes enn det du selv ville valgt.

Jeg gikk ikke inn i politikken fordi jeg hadde et ønske om å styre over andre.

Jeg gikk inn i politikken fordi jeg vil at folk skal få bestemmer mer selv.

Derfor valgte jeg Høyre!

Read Full Post »

(Opprinnelig trykket som hovedinnlegg i Aftenposten 04.08.2011 og lagt på bloggen i etterkant)

Det er forståelig at norske aviser ikke ønsker å trykke hatefulle innlegg, men de som likevel gjør det, fortjener honnør fremfor kjeft.

Alvor av ordene. «Mer demokrati og mer åpenhet» skal være Norges svar på tragedien 22. juli. Dersom dette er mer enn fin retorikk, innebærer det politiske realiteter vi må ta innover oss.

«Det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, og det betyr noe hvordan vi velger å møte andres holdninger.» Ordene tilhører kronprins Håkon, fra hans appell på Rådhusplassen. Statsminister Jens Stoltenberg har gjentatt at vårt svar på den grusomste handlingen Norge har opplevd i fredstid må være «mer demokrati og mer åpenhet». Jeg stiller meg helhjertet bak disse budskap. Nå må vi passe på å gjøre alvor av ordene.

For bak denne fine retorikken ligger det noen konsekvenser vi må ta innover oss, hvis vi mener alvor. Det er en, av og til, ubehagelig erkjennelse at «mer demokrati og mer åpenhet» nødvendigvis må innebære en større tilstedeværelse av også stemmer vi overhodet ikke liker. Denne erkjennelsen har dessverre manglet i store deler av Europa de siste årene.

Rettsforfulgt for uttalelser.

I 2008 ble den tidligere skuespilleren Brigitte Bardot idømt en bot på 120 000 kroner på grunn av et offentliggjort brev til Frankrikes daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy i 2006 der hun blant annet skrev at muslimer ødelegger landet. Den østerrikske politikeren Susanne Winter ble i 2009 bøtelagt etter svært krasse karakteristikker av profeten Muhammed. Det er ikke lenge siden det pågikk en rettssak mot den nederlandske høyrepopulisten Geert Wilders, etter at Wilders blant annet sammenlignet Koranen med Hitlers Mein Kampf. Og tidligere i år ble en spaltist i den franske avisen Le Figaro bøtelagt for å ha skrevet at de fleste narkolangere er svarte eller arabere.

Dette er bare noen av mange eksempler på journalister, politikere og andre som er rettsforfulgt de siste årene for kun skriverier og uttalelser. I Norge har denne tendensen vært langt mindre – det burde den fortsette å være. For alle disse landene har mye større og voksende høyreekstreme miljøer enn vi har i Norge. Den mest kraftfulle reaksjonen Norge kan vise for fremtiden, vil være å fjerne rasismeparagrafen, og si at det norske folk er klare til å møte hatefulle meninger med motargumenter. Bildene av de 200 000 menneskene med roser i hendene som fylte Oslos gater, burde være bekreftelse nok.

Hatefulle meninger blir ikke avkledd i lukkede fora, men i offentligheten.

Falsk form for toleranse.

I debatten som har oppstått i etterdønningene av 22. juli, roper flere etter strengere rammer for offentlig debatt. Det er jeg sterkt uenig i. Jeg har full forståelse for at norske aviser ikke ønsker å ha overlagt krenkende eller hatefulle innlegg på trykk, men de som likevel velger å trykke slike innlegg, fortjener honnør fremfor kjeft. Terrorhandlingene har gjort det viktigere enn noen gang å få hatefulle meninger frem i lyset. Hatefulle meninger blir ikke avkledd i lukkede fora, men i offentligheten.

Vi må selvsagt ikke forveksle ytringsfrihet med redaktørenes rett til å bestemme hva de selv ønsker å trykke i sin egen avis. Jeg mener naturligvis ikke at det er noen rettighet å ytre seg på andres «eiendom». Likevel, om noen skal ha en dårlig klump i magen i disse dager, så er det ikke dem som lot hatefulle innlegg slippe til, men dem som så dem og lot dem forbli uimotsagt.

Det er viktigere enn noen gang at ikke ekstremister – ved lov – blir tvunget inn i lukkede rom der meningene deres får lov til å ligge og ulme, mens de nører oppunder hverandres offermentalitet. I stedet må vi møte disse holdningene med nettopp «mer demokrati og mer åpenhet» i en fri, offentlig debatt. Hvis vi skaper et klima der meninger vi ikke liker sensureres bort, ender vi opp med en falsk form for toleranse. Det er en farlig oppskrift, men det er ikke minst en krenkelse av tolerante menneskers rett til å ta et oppgjør med de intolerante holdningene som eksisterer.

Jeg er ikke først og fremst tilhenger av rasisters rett til å ytre seg av hensyn til rasistenes ytringsfrihet.

Plikt som medmenneske.

Toleranse er ikke bare enkelt. I definisjonen av en tolerant samfunnsmodell må det også være en innebygd aksept for det intolerante. Samtidig er det en ansvarliggjøring av alle tolerante mennesker. Jeg er ikke først og fremst tilhenger av rasisters rett til å ytre seg av hensyn til rasistenes ytringsfrihet. Å nekte en rasist å ytre sin mening er en grovere krenkelse av min frihet, fordi det frarøver meg det jeg føler er min rett og plikt som medmenneske: Å reagere på hatefulle ytringer.

Demokrati, åpenhet, toleranse og humanitet. Dette er ikke verdier som har kommet gratis. Vi må jobbe for disse hver dag. Budskapet i disse dager er at «sammen er vi sterke». Jeg tror også at vi nettopp skal bekjempe hatefulle ytringer sammen.

Krever å ta til motmæle.

Jeg blir opprørt når det norske lovverket forteller meg at jeg er så lite i stand til å møte for eksempel Tore Tvedt og andre nynazisters holdninger, at jeg skal beskyttes mot synet av dem. Jeg vil ikke beskyttes. Jeg krever å få høre oppgulpet de har å komme med, for jeg krever å ta til motmæle.

Read Full Post »