Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2011

Flere tar til orde for å endre sammensetningen av Nobelkomiteen. Det mener jeg er en meget god idé.

Både europadirektør i Human Rights Watch, Jan Egeland, den britiske samfunnsdebattanten og forfatteren Tariq Ali, og partisekretær i Arbeiderpartiet Raymond Johansen har tatt til orde for å endre sammensetningen i Nobelkomiteen. De to sistnevnte er mennesker jeg  sjelden er enig med i noe som helst. Tariq Ali, som er en uttalt fan av Hugo Chavez, synes jeg i grunn at fremstår som en direkte tulling ikke så rent sjeldent. Det er imidlertid slik at selv en dartspiller med bind for øynene vil treffe blink hvis han kaster mange nok ganger. I dette tilfellet mener jeg altså at de alle har et poeng.

For noen er dette en debatt som er gjort relevant gjennom Kinas reaksjoner etter tildelingen av Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo. Jeg synes det er synd hvis dette skal bli hovedbegrunnelsen for å endre sammensettingen. At man i et kommunistdiktatur som Kina har problemer med å skille uavhengige komiteer fra politiske organer kommer ikke som noen stor overraskelse, og bør ikke ilegges særlig tyngde i denne debatten.

Selv om jeg har tilnærmet null sympati for både Kinas opplevelse av ærekrenkelse og Arbeiderpartiet og Støres frykt for å si noe som kan tolkes i negativ retning hos verdens diktatorer og tyranner, ser jeg likevel behovet for å gi Nobelkomiteen en mer uavhengig rolle. Ganske enkelt fordi det kan gi Nobelkomiteen mer legitimitet.

Det er imidlertid også en annen fordel ved å få en komité som er basert på nøye utvalgte fagpersoner og fredsforkjempere fremfor politikere. Fagpersoner er ofte primært opptatt av faget sitt. Politikere vil alltid ha den iboende motivasjonen som ligger i å profilere seg selv, og det er vel sjelden vi har sett et tydeligere eksempel på dette enn i Torbjørn Jaglands tilfelle.

Ukene etter at Barack Obama ble lansert som nobelprisvinner, samt dagene han var på besøk i Norge, er kanskje de dagene i mitt liv hvor jeg har vært mest flau over å være norsk. Til og med Jaglands pinlig dårlige engelsk fremsto som en bagatell sammenlignet med den svært dårlig skjulte, nesten barsnlige, stoltheten over å få posere på bilder sammen USAs president i et par dager.

Nå er selvfølgelig ikke frykten for slike pinlige tilfeller eleminert med en mer faglig og politikerfri komité. Vi kan jo se for oss en Nobelkomité med Johan Galtung i spissen og plutselig står vi her med Hugo Chavez og Muammar Gaddafi som vinnere, for deres «felles kamp mot imperialismen», men jeg har nå såpass tillit til Stortinget at jeg tror de vil kunne nominere medlemmer som ikke utgjør noen trussel for et slikt evt scenario.

Behovet for å markere et standpunkt fører naturligvis ikke bare til flauser. Jeg er en stor tilhenger av fjorårets prisvinner Liu Xiaobo. At det er en naturlig kobling mellom fredsarbeid og sikring av grunnleggende menneskerettigheter fremstår ganske åpenbart for meg. Jeg synes imidlertid ikke at vi skal glemme andre priser vi har hatt de siste årene:

2004: Grønne busker og trær

2007: Kreativ bruk av Power Point

2009: Gode intensjoner

Nå synes jeg forsåvidt at både grønne busker og trær, evner i power point og gode intensjoner kan være fine ting, men om dette er frontkjemperne/nøkkelbrikkene for fred i verden er jeg heller mindre sikker på.

Advertisements

Read Full Post »

Det er bra at nyhetssaker fra Latin-Amerika også når norske medier en gang i blant. Det som er synd er at de ikke tar seg bryet med å dykke bare ørlitegrann mer i sakene, fremfor å bare sette bilder til rimelig fattige NTB-meldinger.

Jeg er fullstending klar over at norske medier har områder i sin utenrikspolitiske dekning som er langt mer aktuelt for norske interesser en Latin-Amerika. Det er imidlertid få områder i verden som byr på så spennende, ideologiske og betente konfliktlinjer som dette kontinentet. Jeg synes derfor det er rart at dette ikke vekker større interesse.

«Opposisjonspartiene i Venezuela er blitt enige om å samle seg om én felles kandidat i presidentvalget neste år» melder VG i dag. De har også fått med seg at Leopoldo López er favoritten til å vinne denne felles nominasjonsprosessen hos opposisjonspartiene (noe som i seg selv er ganske unikt). Etter å ha lest denne korte nyhetssaken får vi inntrykket av at dette dreier seg om en helt vanlig nominasjonsprosess for å finne en kandidat som kan utfordre Hugo Chavez i et demokratisk valg. Dette er ganske milevis fra sannheten.

Det ville ikke tatt VG mange tasteklikk å finne ut at Leopoldo López er en av flere hundre mennesker i Venezuela som er nektet å stille til valg, i direkte strid med landets egen grunnlov, uten at de er dømt for noen kriminelle forhold.

López har i flere år forberedt saken sin for IACHR (Inter-American Court on Human Rights). I 2010 ble Venezuelas regjering kalt inn på tiltalebenken, og det er ikke mer enn noen uker siden dommen kom. Domstolen dømte i Leopoldo López favør. Dette betyr egentlig at Venezuela må tillate López å stille til valg, ettersom den Inter-Amerikanske Domstolen for Menneskerettigheter er konsitusjonelt bindene for Venezuela. Det er imidlertid slettes ikke sikkert at Chavez vil rette seg etter dommen.

Chavez reagerer på sitt sedvanlige vis etter dommen, med beskyldninger om korrupsjon og imperialistiske konspirasjoner. «What value can that court have? For me, it’s worthless.», stadfestet Chavez etter dommen.

Slik retorikk er vi vant med fra Chavez, men uansett hva han velger å gjøre er denne saken et voldsomt tap for regjeringen. Å føye seg etter dommen og la López stille innebærer et voldsomt presisjetap for Hugo Chavez og ikke minst en motkandidat som innebærer en reell trussel for Chavez, men å nekte å ta dommen til etterretning vil også innebære at Chavez’ regjering taper ansikt.

Å nekte å føye seg etter dommen vil ikke bare bety at Hugo Chavez åpent setter et konstitusjonelt vedtak til side i en sak som har fått mye internasjonal oppmerksomhet, men det vil også sende et kraftig  signal om at Chavez frykter López som motkandidat.

Read Full Post »

(Bildet er stjålet fra denne bloggen)

Akkurat da man trodde at alle tenkelige skandaler, og mer til, som kunne ramme Frp har kommet, så kom det altså én til da det ble avslørt i går at Frps Bård Hoksrud har kjøpt sex på ferietur i Riga.

Det er mange ting man kan si om denne saken, og mye kommer til å bli sagt, men jeg sitter i grunn igjen med to helhetsinntrykk:

1) For det første tenker jeg: hvordan er det mulig å være så utrolig korttenkt?

2) For det andre synes jeg utrolig synd på Bård Hoksrud og den heksejakten han nå blir utsatt for

Flere kommentatorer vil forsøke å sammenligne denne saken med Søviknes de neste dagene. Disse sakene er, etter mitt syn, lite sammenlignbare. Terje Søviknes utnyttet sin rolle som sentral Frp’er, og mulig partilederemne, på et landsmøte i Fpu – en offisiell partisetting. Bård Hoksrud var på en helt privat egenfinansiert tur med voksne medlemmer av Fpu.

Det som likevel overrasker meg er at en profilert stortingspolitiker ikke har mer dømmekraft enn at han gjør noe slikt på en tur med tre medlemmer av sitt eget ungdomsparti. Særlig etter det året Frp har vært gjennom burde det være en liten antenne i bakhodet som advarer mot at dette er en tur som enkelte medier kanskje kunne være interessert i.

Og det er åpenbart nettopp det som har skjedd. TV2 har selv opplyst om at noen på forhånd har tipset dem om at ulovligheter kunne komme til å skje på turen. Man kan selvsagt forsøke å trekke opp en etisk debatt omkring TV2s praksis (slik bl.a. Carl I. Hagen har forsøkt å gjøre), og om de ville snudd seg rundt på samme måte hvis det var Trond Giske som var på tur med tre AUFere til Riga, men det er for så vidt ikke så vesentlig. Når man er stortingspolitiker må man finne seg i å leve i medienes søkelys. Det er dessverre prisen man betaler for å heve 654.000 kr i året som folkevalgt representant i nasjonalforsamlingen, selv om jeg mener forfølgingen av Hoksrud på en privat ferietur er langt over grensen.

At Hoksrud har kjøpt sex i utlandet reagerer jeg egentlig ganske lite på i seg selv. Jeg skjønner imidlertid ikke hvorfor Hoksrud ikke hadde mer vett enn at han gjorde det på en diskrét tur til Thailand med jevnaldrende kompiser, fremfor på en tur med tre unge partimedlemmer kort tid etter den mest turbulente valgkampen Frp har vært igjennom.

Sexkjøpsloven

Dere som har lest denne bloggen tidligere vet at jeg synes sexkjøpsloven er noe sprøyt, og at loven mot sexkjøp i utlandet er enda mer absurd.

Det er i det hele tatt et demokratiproblem at Norge kan vedta lover som forbyr norske statsborgere på ferie å begå frivillige handlinger mellom to parter som er lovlige i det landet de besøker. Dernest er det et større moralsk problem ved forbud mot sexkjøp i seg selv. Det er et ganske stort paradoks at politikere kan sitte på Stortinget og bestemme hva som er den moralsk akseptable årsaken til å ha sex. For det er faktisk det man gjør.

Jeg vil presisere at jeg her snakker om den frivillige sexhandelen, for det er den sexkjøpsloven har betydning for. Menneskehandel var naturligvis ikke tillatt før sexkjøpsloven kom.

Nå forventer jeg ikke akkurat at denne saken skal skape noen ny bred debatt om sexkjøpsloven, men det er nettopp det den burde gjøre.

For jeg har faktisk store problemer med å se at det skulle være noen viktig moralsk forskjell mellom det å kjøpe sex av en som selger frivillig, og det å plukke opp tilfeldige berusede jenter hjem fra byen om kvelden. Ganske ofte vil det siste kunne være vesentlig mer problematisk – både juridisk og etisk – ettersom man gjerne befinner seg i en mindre bevisst tilstand.

Ja, Bård Hoksrud har gjort noe utrolig korttenkt og dumt, og norske lover og regler eksisterer samme hvor tullete man mener de er. Det burde imidlertid komme en debatt rundt hvorvidt vi mener at det er politikere som skal bestemme de ”korrekte” årsakene til at to voksne mennesker velger å ha sex.

Read Full Post »