Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2011

Nobelkomiteens valg av fredsprisvinnere i 2011 er en riktig, viktig og verdig avgjørelse.

Per Aage Pleym Christensen, redaktør for nettavisen Liberaleren, sier det ganske treffende på facebook «Det er grunn til å glede seg over årets tildeling. Aktivistisk, ikkevoldelig fredsarbeid, demokrati, ytringsfrihet, kvinners stilling generelt og deltagelse i samfunnslivet spesielt er alle temaer som er inkludert i årets fredspris. Man er dermed kommet nærmere de ønskene Alfred Nobel fremmet i sitt testamente». Det er en beskrivelse jeg kan stille meg bak.

Ellen Johnson Sirleaf,  president i Liberia og Afrikas første (og i øyeblikket eneste), demokratisk valgte, kvinnelige statsleder, er et navn mange kjenner til, men de to andre er nok mindre kjent for mange. Hadde flere fulgt med på Oslo Freedom Forum, verdens allerede kanskje største menneskerettighetskonferanse som som fant sted for 3. gang i Oslo tidligere i år, så ville flere stiftet bekjentskap med enda en av årets vinnerne, Leymah Gbowee.

Jeg hadde selv gleden av å treffe henne, da jeg var invitert som gjest på menneskerettighetskonferansen tidligere i år.

Gbowee ledet og organiserte en sex-streik som førte frem til fredssamtalene som til slutt endte med president Charles Taylors, og hans undertrykkende regimes, avgang og valget av Ellen Johnson Sirleaf som president.

Her kan du se Gbowees tale på Oslo Freedom Forum tidligere i år:

Den tredje vinneren som deler årets pris er den jemenitiske politikeren, og menneskerettighetsaktivisten  Tawakul Karman. Karman er grunnlegger av Women Journalists Without Chains, og er flere ganger fengslet og truet til døden for hennes engasjement for pressefrihet og frigjøring av politiske fanger i Jemen.Gjennom å inkludere Karman i årets fredspris lykkes Nobelkomiteen med å sette årets pris i et større perspektiv, der både «den arabiske våren», kvinners situasjon, og menneskerettigheter generelt trekkes inn.

Karman var ikke var på Oslo Freedom Forum, men også hennes kamp var en indirekte sentral del av konferansen. For pressesituasjonen i Jemen var et viktig tema, der den jeminitiske journalisten Abdulkarim Al-Khaiwani, som har gjennomgått år med ovegrep, kidnapping, vold og drapstrusler for sine artikler, talte på konferansen.

Se talen hans her:

Årets fredspris inneholder altså en kvinne som snakket på Oslo Freedom Forum senest i år, samt to land som konferansen har vært med på å gi internasjonal oppmerksomhet. De to siste årene har også internasjonal presse flokket seg rundt konferansen. Jeg har hatt gleden av å snakke med journalister fra bl.a. the Economist, BBC og CNN som alle dekket konferansen gjennomgående i år. Fra norsk presse var det derimot ganske laber dekning.

Også poltikerne, særlig fra venstresiden, «glimret» med sitt fravær.

Jeg tror vi kommer til å se flere fredsprisvinnere som har talt på Oslo Freedom Forum de neste årene. Kanskje det hadde vært en idé for både norsk presse og norske politikere å huke av datoene i kalenderen neste gang…

Advertisements

Read Full Post »

Å avskaffe «parlamentarisk språkbruk» er kanskje noe av det beste vi kan gjøre for å øke interessen for politikk og samfunn i Norge.

Flere har regaert på det danske Venstres oppførsel da Helle Thorning-Schmidt debuterte som dansk statsminister, tirsdag denne uken. Under den ferske statsministerens tale kom det flere sarkastiske kommentarer på facebook og twitter fra bl.a. tidligere integrasjonsminister Søren Pind (V) og eks-finansminister Claus Hjort Frederiksen (V).

Her er noen eksempler som trekkes frem i Aftenposten:

På Facebook skrev Pind følgende: «Claus spør om det ikke er den kjedeligste talen på årtier. Har svart at jeg ikke kjenner dem (som ble holdt, red anm) for 100 år siden…». 

Søren Pind griper tak i enkeltsetninger fra Helle Thorning-Schmidt og kommenterer dem: 

«Vekk med starthjelp. Vekk med tak på kontanthjelp. Vekk med insitament til å arbeide…»

«Helsevesenet er under kjempepress. Derfor har vi avskaffet fradraget for helseforsikringer, så presset kan bli større…»

Valgforsker Hanne Marthe Narud kaster seg på kritikken og kommenterer at hun «håper dette ikke skjer i Norge». Jeg ikke bare håper at dette kan skje i Norge. Jeg skulle gjerne sett at de sarkastiske kommentarene kunne flyttet seg fra sosiale medier og opp på selve talerstolen inne i Stortingssalen.

Jeg vil tro at jeg ut i fra de fleste parametre kan definere meg som ganske langt over gjennomsnittet politisk interessert. Jeg tror også at jeg langt i fra er alene om å mene at norsk politisk debatt veldig ofte er dørgende kjedelig. Og da snakker jeg ikke først og fremst om den debatten som foregår i mediene, den kan selvfølgelig vaære kjedelig iblant den også, men den er ofte frisk og god. Kronikkutvekslinger og replikkutvekslinger i pressen kan være svært så underholdende, også i Norge.

Som mange andre politisk interesserte, kanskje særlig på borgerlig side, har jeg stor glede av å lese Kjetil Alstadheims syrlige kommentarer i Dagens Næringsliv. Likevel er det et paradoks at mesteparten av de retoriske vendingene til mannen som bl.a. har vunnet Riksmålsforbundets språkpris for pressefolk, Gullpennen, ville blitt klubbet ned i Stortingssalen. Der har vi nemlig noe som kalles parlamentarisk språkbruk. Det er en praksis som dreper treffende retoriske vendinger, og som kan få den beste politiske nerden blant oss til å sovne selv i en relativ «frisk» debatt i Stortingets spørretime.

SP-leder Liv Signe Navarsete er blant dem som har blitt irrettesatt for såkalt «uparlamentarisk språkbruk». I 2008 ble Navarsete kraftig irettesatt av daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland, som mente at hennes språkbruk var «langt utover parlamentarisk språkbruk»

Begrepene Navarsete fikk kjeft for var bl.a. en kommentar til Borghild Tenden (V) som hun mente at hadde «frekkhetens nådegave», hvorpå hun påpekte at «noen burde gå hjem og gjøre hjemmeleksa si». Det vakte også oppsikt da hun kommenterte at «Høyre holder fram en tåpelig målestokk for hvordan en skal måle aktiviteten» i veibygging, som en kommentar til Øyvind Halleraker.

I 2007 ble Høyres nestleder Jan Tore Sanner klubbet ned da han påpekte at daværende finansminister Kristin Halvorsens innlegg inneholdt «tull om skatt», Siv Jensen ble klubbet for å bruke ordet «flåsete» om statsmisterens innlegg og Jan Arild Ellingsen (Frp) fikk påtale for å bruke karakteristikken «springe med halen mellom beina» om regjeringen.

Felles for alle uttalelsene er at vi ikke ville leet på et øyelokk om vi leste dem i en kronikk, hørte dem referert i en tale på et landsmøte, eller over en samtale på et formelt selskap. I vår folkevalgte forsamling derimot klubbes velvalgte ord og uttrykk, som ellers ville fått bestemor til å nikke anerkjennende om de ble sagt over middagsbordet, ned som om de var banneord.

Vi trenger imidlertid ikke se lenger enn til Storbrittania før debattene har en helt annen tone. Der er replikkvekslingene i parlamentet tidvis på et sånt nivå at det er retorikkutveksling i verdensklasse. Samtidig inneholder de engelske debattene karakteristikker som ville gjort norske politikere stumme av forskrekkelse om man forsøkte seg på noe lignende her. I Storbrittania er debattene gentlemanssport. Britene håndterer en form uforskammet eleganse som gjør gode debatter til en slags verbal kårdefekting.

Her er et eksempel fra en frisk britisk debatt som ville vært helt utenkelig i Norge:

Jeg mener det er altfor få friske debatter i norsk politikk, og det har flere negative konsekvenser. Det fører ikke bare til at de formelle politiske diskusjonene i Norge blir kjedelige og uinteressante for folk flest. Det fører også til at norske politikere rett og slett blir mer kjedelige i mangel på retorisk trening.

Det ville vært et interessant prosjekt å avskaffe alt som heter «parlamentarisk språkbruk» i Stortinget. Jeg er selvfølgelig enig i at man bør stille strengere krav til språkbruken i parlamentet enn ellers, men disse kravene vil bli stilt uavhengig av hva som står i Stortingets språkreglement. Jeg tror ikke at allmennheten vil belønne politikere som høres ut som fulle sjømenn fra talerstolen dersom stortingsrepresentantene fikk si akkurat hva de vil.

På mange måter vil kravene til treffende ordbruk kunne bli større dersom reglementet i hvert fall løses opp ganske kraftig. I stedet for å gjemme seg bak det vi på politiker-folkemunne kaller «bullshit-bingo» ville kravene til tydelighet ble større.

Da ville vi kanskje for alvor sett hvilke norske politikere som behersker debattformen. De som går for langt vil ikke vinne særlig respekt blant hverken folk flest eller stortingskolleger. Samtidig vil det bli en langt mer pinlig affære å møte opp på Stortinget med innholdsløs retorikk eller taler der man ikke har gjort en grundig nok jobb med faktaarbeidet.

Når man er folkevalgt medlem av landets parlament synes jeg rett og slett at man bør takle å høre at noen mener talen din er kjedelig. Å kunne håndtere sarkastiske påminnelser om løfter man har gjort før valget, når man gjør helomvending kort tid etter valget burde være enda mer selvfølgelig. Ellers kan det kanskje tenkes at man hadde passet bedre som taleskriver enn som taler.

Read Full Post »