Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2011

(Kommentar i VG 28. November 2011)

Les PDF-utgave av kronikken fra VG ved å klikke HER.

Under kan du lese en lengre utgave av kronikken:

Demokratisk mindreverdighetskompleks

I sitt forsøk på å gjøre SV til «frihetsparti»  beviser SVs parlamentariske leder, Bård Vegard Solhjell, nok en gang hvorfor de ikke er nettopp det.

Bøkene over venstresidens historiske synder er mange, og i år har debatten blusset opp igjen, bl.a. gjennom Civita-historiker Bård Larsens bok “Idealistene». Solhjell har nå sett seg lei på de stadige angrepene på hans partis demokrati- og menneskerettighetshistorie, og forsøker seg med den gamle kamptaktikken “angrep er det beste forsvar”.

I sin siste bok “Solidaritet på ny” forsøker han i kapittelet “Demokratiets fortid og fremtid” å ta et oppgjør med det han kaller “høyresidas svik mot demokratiet”. Gjennom en rekke eksempler stiller han retorisk spørsmål ved hvorfor høyresiden ikke har vært gjenstand for like mange hyllemeter med kritiske historieblikk som venstresiden. Solhjell ser ikke ut til å forstå problemstillingen, og kommer heller ikke med et veldig imponerende svar.

Slå inn åpne dører

Det er ingen i dag som krever at Senterpartiet skal ta avstand fra sitt (da Bondepartiet) samarbeid med NS på 30-tallet eller at Arbeiderpartiet skal ta avstand fra sin tidligere kamp for proletariatets diktatur. AP og SP forlot disse ideene for lenge siden, og alle skjønner at en slik polemikk ville være fullstendig meningsløs. Likevel er det omtrent dette nivået Solhjell synker til når han er nødt for å vie flere sider i sin bok til sitater fra medlemsblader i Unge Høyres som er så gamle at mine besteforeldre er for unge til å huske dem.

Det er et velkjent faktum at deler av Unge Høyre og Høyre leflet med NS og fascismen på 30-tallet. Høyre tok imidlertid et kraftig oppgjør med disse holdningene allerede før krigen. Dette er forhold som er behørig dokumentert i Høyres egne historiedokumenter, uten noe forsøk på romantisering eller bortforklaring. (Det er samtidig verdt å nevne at nestledere i Unge Høyre satt på Grini under krigen, og at flere hundre UH-medlemmer var ettersøkt av Gestapo for sin motstandskamp). Solhjell slår inn dører som har vært åpne i over 70 år.

Ideologi og realpolitikk

Alle partier i Norge har grumsete kapitler i sin historie som de helst skulle vært foruten. SV skiller seg ut ved å ha en systematisk og ideologisk dragning mot dem. Dette ideologiske grunnlaget har SV aldri tatt et skikkelig oppgjør med. Høyresiden har også tidvis stilltiende akseptert grumsete regimer, men den har aldri vært ideologisk fundert. Høyresiden så aldri på Pinochets Chile og sa “dette er eksempelet på et slikt samfunn vi ønsker”.

Deler av høyresiden har latt være å ta avstand fra udemokratiske regimer fordi man mente det var utenrikspolitisk nødvendig, i Trumandoktrinens ånd, ikke fordi man mente at landene fremsto som foregangseksempler på det gode samfunn. Det unnskylder ingenting, men setter det i en ganske annen kontekst. For i SV fungerte noen av verdenshistoriens grusomste regimer som direkte forbilder for “det ideale samfunn”.

Totalitær dragning

Gjennom hele den kalde krigen mente SV at USA var den største trusselen mot verdensfreden, mens Sovjet ble kalt en fredspioner. I Titos Jugoslavia, Maos Kina, DDR, Romania, Nord-Korea og Cuba fant SV eksempler på ”den reelt eksisterende sosialismen”. Samtidig ble et enormt skriftlig “opplysningsarbeid” lagt ned for å overbevise folk om disse landenes fortreffelighet. I Pax Leksikon kunne vi bl.a. lese om Maos Kina at «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon», samtidig som ett sted mellom 20 og 40 millioner kinesere sultet i hjel under Maos ”store sprang fremover”.

Venstresiden har gjennom sin historie båret på en kontinuerlig dragning mot systemer som lover ”himmel på jord”, og som i sin lange marsj mot dette skaper et vedvarende helvete. Selv i dag finner vi rester av dette. Cuba har vært SVs kjæledegge i mange år inntil den egentlige elendigheten i det påståtte velferdsparadiset er ettertrykkelig påvist de siste årene. Dette er interessant all den tid menneskerettighetsbruddene i landet var allmennkjent. Mottoet har tilsynelatende vært at «Det er ikke så farlig med ytringsfrihet og organisasjonsfrihet så lenge man har gratis helsetjenester». Kjærligheten til det cubanske diktaturet har vært så sterk at landet står nevnt som eksempel på god offentlig skole og helsevesen i arbeidsprogrammet for inneværende stortingsperiode. Offentlig uttalte tilhengere av diktaturet, som Hallgeir Langeland og Terje Enger, sitter fortsatt på posisjoner i partiet. I andre partier ville de vært ekskludert for lenge siden.

Mindreverdighetskompleks

Bård Vegard Solhjell lider altså av et demokratisk mindreverdighetskompleks. For det er liten tvil om at Solhjell står for grunnleggende demokratiske verdier, men når Solhjell sier til Dagbladet at “En rekke venstreorienterte politikere, som Erik Solheim og meg selv, har tatt oppgjør med egen historie.”, er det en bevisst formulering. Han sier ikke at “SV har tatt et oppgjør med egen historie”. Det er fordi han vet utmerket godt at så ikke er tilfelle. Problemet er altså ikke dem, men at SV er mer enn Solheim og Solhjell.

Jeg skal gjerne geleide Solhjell rundt i landets Unge Høyre-kontorer, på leting etter plakater av Pinochet eller Franco. Jeg tviler på at vi engang vil finne noe i støvete arkivskap. Vi trenger imidlertid ikke reise mye i kontorene hos Solhjells eget ungdomsparti før innrammede bilder av Che Guevara, Fidel Castro eller Mao pryder veggene. Det bør gi han noen hint.

Read Full Post »

(Hovedinnlegg i Dagbladet 27. November 2011)

Les innlegget under, eller se PDF-utgaven av Dagbladet HER.

– – – – – –

Hurra for seksualiseringen

I forbindelse med andre sesong av NRK-programmet «Trekant» bekymrer flere seg over at vi er i ferd med å «seksualisere samfunnet» ytterligere. Den utviklingen burde man tvert imot glede seg over.

På alle TV-kanaler florerer det filmer og ungdomsserier der grov vold er regelen heller enn unntaket. Vold på TV er blitt så alminnelig at vi knapt stusser over det lenger. Likevel må det et ungdomsprogram om noe så naturlig som sex til før organisasjoner, politikere og samfunnsdebattanter kaster seg over tastaturet for å kritisere, analysere og problematisere.

Felles for både kritikere og en del tilhengere av «Trekant» er en slags uttrykt bekymring over at vi utvikler oss mot et mer seksualisert samfunn. Vi burde stoppe opp og spørre hva vi legger i dette begrepet og om det egentlig er en negativ utvikling?

Tirill Sjøvoll, leder i PRESS – Redd Barna Ungdom, er blant dem som har uttrykt bekymring over «seksualiseringen av samfunnet». Hun mener programmet er et resultat av for dårlig seksualundervisning på skolene, og sender ballen videre til foreldre og lærere.

Og selv om Edmund Burkes barnebarn, Torbjørn Røe Isaksen, ikke er eldre enn at han ikke blir provosert av orgasmer på TV uttrykker han likevel bekymring over at programmet kan være med på å skape et mer «mekanisk» forhold til sex i en ellers skeptisk Morgenbladet-kommentar. Kritikken bærer preg av et litt gammeldags syn på ungdom og seksualitet og en manglende forståelse av hva «Trekant» skal være.

For det første er det interessant hvor store krav vi stiller til programmets bredde. Det er altså ikke måte på hvor mange områder man mener at et program om sex på 40 minutter skal dekke. Først etter at man har lagt ut om seksualitetens mørke sider, om grensesetting, følelser, og alskens vanskeligheter, skal det tilsynelatende være lov å nevne i en bisetning at sex også kan være morsomt og spennende. Andre kritiserer at programmet forsøker å være underholdende. Det er tydeligvis bare når et program handler om sex at det blir et selvstendig mål å lage et nitrist program med færrest mulig seere.

Man burde også forstå at det er en del grenser for hva slags samtaler foreldre eller lærere noen gang vil kunne ha om sex med sine barn eller elever. De fleste ungdommer, og kanskje særlig unge gutter, synes det er flaut å diskutere sex med sine foreldre. Foreldre har selvsagt et ansvar for å ta opp temaet likevel, men jeg tror aldri vi kommer dit at ungdommers primærkilde til informasjon om flørting, kyssing, kjærtegn, intime soner og orgasmer blir ens foreldre eller klasselærer.

Ungdommer snakker først og fremst om sex med andre ungdommer. Nettopp derfor er det så bra at vi har fått et program for og med ungdommer som nettopp utforsker temaet med en fordomsfri innfallsvinkel. Alternativet til «Trekant» for mange er ikke en samtale med ens foreldre, eller å rekke opp hånda i seksualundervisningstimen på skolen. Effekten av «Trekant» er nok tvert i mot at mange unge gutter i årene fremover vil debutere seksuelt med andre referanser enn Thomas «Rocco» Hansen. Det tror jeg er utelukkende positivt, kanskje særlig med hensyn til jentene som er involvert.

Av samme grunn mener jeg det er en dårlig idé å begrense nettilgangen til serien, slik Kringkastingsrådets leder, May-Helen Molvær Grimstad, foreslår for å hindre at unge under 16 ser på. For det første klarer jeg ikke å se hvilke deler av serien som skulle være så farlig for en 15-åring. I tillegg ville nok mange latt være å se programmet hvis alternativet til å følge med via øreplugger og pc’en på gutterommet var å sette seg ned i stuen med potetgullposen og se på sammen med mor og far.

Avslutningsvis tror jeg også det er viktig å erkjenne at det er grenser for hva et program om sex faktisk kan lære deg. Et TV-program vil aldri kunne lære noen hvordan det er å være forelsket, hvor ens egne grenser går, og hva en selv føler i ulike situasjoner. Slike ting kan bare virkelig læres i intime relasjoner med andre. Heldigvis. Noe annet ville jo virkelig vært mekanisk og trist.

Det «Trekant» derimot kan sørge for er at kunnskapen om sex blant ungdom øker. At sex blir en mer naturlig ting å snakke om. Og at det å teste ut sine egne intimgrenser ettersom man oppdager og blir bedre kjent med sin egen seksualitet er noe som er forbundet med glede og spenning, fremfor usikkerhet og stigma. Hvis det er dette som er «et mer seksualisert samfunn» så er det noe vi bare burde ønske velkommen.

Jeg skjønner at enkelte, som vokste opp før MS-DOS engang var påtenkt -og med en seksualundervisning hvis klimaks var å tre en kondom på en banan, rynker litt på nesen. For den oppvoksende generasjon tror jeg imidlertid dette er en utelukkende positiv samfunnsutvikling.

Read Full Post »

Å stenge byen klokka 2 er et håpløst dårlig forslag. Argumentene som brukes er enda verre.

– Ved å stenge kranene klokken 02.00 vil vi kunne frigjøre politi til andre oppgaver, sier Jan Bøhler (Ap), fungerende leder i Stortingets justiskomité.

Hvilke andre oppgaver er det Bøhler snakker om? Er det noe vi trenger i Oslo akkurat nå så er det jo nettopp flere politifolk som er ute i gatene og gjør bybildet tryggere om kvelden, ikke færre.

De rødgrønne lener seg på en Sirus-rapport som viser en nedgang i antall anmeldte voldstilfeller i norske byer der man har begrenset skjenketiden. Dette er et dårlig og svært misvisende utgangspunkt, som kan gi helt håpløse utslag, særlig i disse tider med den forferdelige voldtekstbølgen i bl.a. Oslo.

Antall anmeldte voldstilfeller sier lite om utelivsvolden. Det kan også gi et misvisende bilde av antall faktiske voldstilfeller.

Hvis man ser på en oversikt over overfallsvoldteker i Oslo, så vil man se at de fleste av disse skjer i tidsrommet der folk går hjem fra byen. Det betyr altså ikke at tilfellene ikke ville skjedd dersom utestedene stengte tidligere. Likevel vil tallene kunne brukes til inntekt for en statistikk som skal vise oss at byen blir så mye tryggere dersom den stengte en time tidligere. Jeg tror imidlertid ikke at det er den ekstra timen med øl fra kl 02.00 til 03.00 som gjør folk til voldsmenn eller voldtekstmenn.

Et annet vesentlig poeng som bør tas med i begrunnelsen for hvorfor det er flere anmeldte voldstilfeller innenfor skjenkeperioden er at det naturligvis er svært mye enklere å anmelde et voldstilfelle som har skjedd inne på, eller rett utenfor, et utested, enn det er å anmelde et tilfelle som har skjedd på en privat fest.

På et utested er det mange vitner, inklusivt voksent edru personell som kan fortelle hva som har skjedd. Da er det langt enklere for politiet å lage en sak, enn om det skjer et slagsmål på en privat fest, eller om noen blir overfalt alene på vei hjem fra byen. Dette gjør det selvfølgelig også langt tryggere for den enkelte å anmelde saken.

Et annet problem med rapporten er at man får inntrykk av at det er et mål å redusere antall anmeldte voldstilfeller. Det er det slettes ikke, med mindre antall faktiske kriminelle handlinger har gått ned.Vi bør jo nettopp oppfordre flere til å anmelde voldstilfeller.

Vi vet f.eks. at mange voldtekter foregår på private nachspiel der offeret kjenner gjerningsmannen. Slike tilfeller er ekstra vanskelig for den enkelte å anmelde, og her er det viktig å skape trygge rammer og godt informasjonsarbeid som gjør det lettere for folk å anmelde.

Skal man bruke Sirus-rapportens konklusjoner som målefaktor ville det imidlertid bety at utelivsvolden øker dersom man lykkes med å få flere til å anmelde slike voldstilfeller.

Dette bringer meg igjen over på et praktisk problem med forslaget. Dersom byen stenger tidligere vil mer av festingen flytte seg til nettopp private arenaer med betraktelig mindre muligheter for offentlig kontroll. Her finnes det store mørketall av tilfeller som aldri blir anmeldt. Det kan gjøre det mer behagelig for politikere som kan gjemme seg bak en litt hyggeligere statistikk, men det betyr altså ikke at antall voldstilfeller har gått ned.

Dersom de rødgrønne virkelig ønsker å gjøre byen tryggere, så får de de ta ansvar, sørge for mer ressurser til politiet, og lette politiet for byråkratiske oppgaver som nettopp holder dem foran skrivebordet fremfor ute på gata der de burde være.

Å tvinge det overveldende flertallet som aldri gjør noe galt til å gå hjem tidlig, fordi Jan Bøhler og de rødgrønne vil «lette politiet for oppgaven med å skape trygghet i bybildet» er rimelig respektløst ovenfor alle oss som aldri lager bråk, men som kun ønsker å kunne hygge oss på byen litt senere enn det Jens Stoltenberg synes er passende.

Trygge lokalsamfunn er også litt viktigere enn at det skal være gjenstand for kreativ bruk av statistikk.

Read Full Post »

Den 22. oktober leverte Eirik Vold nok et innlegg om hans forbilde hva gjelder demokrati og menneskerettigheter; Hugo Chavez. Jeg skrev et kort svar til Aftenposten, men glemte å legge ut hele den opprinnelige kronikken her:

Eirik Volds nesegruse beundring av Hugo Chavez er dessverre lite i stand til å hverken nyansere dekningen i norsk media eller komme med noen innsiktsfulle betraktninger om situasjonen i Venezuela.

Det er ingen tvil om at Eirik Vold besitter en masse kunnskap om Venezuela etter å ha bodd mange år i landet. Dessverre blir dette ganske verdiløst når man lever i en tilsynelatende ideologisk blindet virkelighetsforståelse der man ikke er i stand eller villig til å se de faktiske forholdene. Dette er ikke et ukjent fenomen. Det var ikke uintelligente analfabeter, men høyt utdannede mennesker i sentrale posisjoner i norsk samfunnsliv, som reiste på studietur til Kambodsja på 70-tallet under et av historiens verste folkemord og kom entusiastisk tilbake uten å ha sett noenting.

Nå er dette selvfølgelig ikke noe forsøk på å sette likhetstegn mellom Hugo Chavez og historiens verste tyranner, men et eksempel på at viljen til å se verden med skylapper kan resultere i de fjerneste tolkninger av virkeligheten. Eirik Vold ser dessverre ut til å være et eksempel på dette.

Chavez helsetilstand
Opplysninger om Chavez’ helsetilstand avvises ikke av Vold med noen form for faktaopplysninger. I stedet beskylder han Aftenposten for å ha «blikket låst mot Miami». Det er mye å være kritisk til hva gjelder norsk utenrikspolitisk pressedekning, men at de er noen nikkedukke for amerikanske medier blir en i overkant komisk påstand.

At det foregår mye spekulasjoner om helsetilstanden til en president som har redusert venezuelansk politikk til å handle om Chavez og bare Chavez burde ikke overraske noen. Det er slik sett lite interessant om informasjonen fra El Nuevo Herald, som Vold viser til, er spekulativ eller ikke. For bare få dager siden kom det langt mer interessante og troverdige opplysninger fra legen Salvador Navarrete, som skal ha vært en del av Chavez legeteam. Han hevder at Chavez mest sannsynlig lider av en svært aggressiv type kreftsvulst som i tilfelle gir ham inntil 2 år igjen å leve. Etter intervjuet har Navarrete forlatt landet med sin familie.

Disse opplysningene krever imidlertid kommentarer med litt mer dybde enn den vanlige «anti USA/Bush/Miami-sjargongen» som preger de fleste av Volds innlegg. Det samme gjør de omfattende menneskerettighetsbruddene under Chavez’ stadig mer autoritære regime. (Noen bør forøvrig minne Vold om at USAs president de siste 3 årene har hett Barack Obama og ikke George W. Bush.)

Bekreftede inntrykk
Jeg besøkte selv Caracas tidligere i år for å ta opplysninger jeg har fått fra venezuelanske aktivister, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse i nærmere øyesyn. Det tok ikke lang tid før jeg hadde bekreftet mange av mine inntrykk.

På gatene i Caracas satt jeg ute å snakket med ungdommer som bodde i telt og demonstrerte mot fengsling av politisk opposisjonelle. En av jentene jeg snakket med var ferdig utdannet ingeniør og ikke mange år eldre enn meg. Dagen før hadde en av jentene i gruppen blitt forsøkt voldtatt mens hun sov, og kun få timer tidligere hadde en av dem blitt knivstukket til døde. Likevel var demonstrantene fast bestemt på å bli værende.

Ikke langt unna sitter en gjeng utmattede statlige arbeidere som sultestreiker etter 18 måneder uten lønn. Jeg stopper Globovision – den eneste store gjenværende opposisjonelle TV-kanalen i Venezuela – da de ankommer for å lage et nyhetsoppslag. Ingen andre medier ser ut til å være interessert. Journalistene forteller om en hverdag der de jevnlig blir utsatt for pro-Chavez pøbelgjenger, samtidig som utstyret deres ofte blir konfiskert når de lager reportasjer. RCTV, en annen opposisjonell TV-kanal, som tidligere var den største i Venezuela, er nå tvunget av alle offentlige nettverk, beordret fjernet fra private kabeloperatører, de har fått utstyret sitt stjålet av regjeringen, og er nå blokkert fra alle internasjonale frekvenser etter å ha forsøkt å sende nyhetssendinger fra en colombiansk TV-frekvens.

Da jeg skulle inn i hjemmet til forhenværende dommer Maria Lourdes Afioni, som nå sitter i husarrest, måtte jeg først gjennom et kobbel av 16 militære soldater. Hvorfor denne hyggelige middelaldrende damen iført pysjamasbukser og crocs må passes på av 16 soldater 24 timer i døgnet kunne ingen gi noen god forklaring på. Ei heller hennes forbrytelse. Hun sitter, absurd nok, inne for å ha fulgt grunnloven og frigjort en mann som hadde vært fengslet i 2 år uten å få prøve saken sin for retten.

Manglende demokrati
Som om ikke dette var nok er flere hundre mennesker i Venezuela nektet å stille til valg, uten å engang ha fått muligheten til å forsvare seg i retten. Det til tross for at grunnloven eksplisitt stadfester at det eneste som kan frata noen muligheten til å stille til folkevalgte posisjoner er om man er dømt for kriminelle handlinger.

Jeg kunne fortsatt ganske lenge med eksempler etter bare et kort opphold i landet, men da måtte Aftenposten trykket et bilag i stedet for et innlegg. Demokratiets svake stilling i landet er uansett så åpenbar at den ikke lar seg benekte.

Diktatur?
Er Chavez’ Venezuela et diktatur på linje med med Libya under sin (nå avdøde) bestekompis Ghaddafi? Eller Syria under en annen av Chavez nærmeste venner, Assad? Svaret er selvfølgelig nei. Eirik Vold har helt rett i at det eksisterer en betydelig opposiosjon i Venezuela, og at det fortsatt er flere opposisjonelle stemmer i mediene. Dette forteller imidlertid minimalt om den demokratiske situasjonen, når opposisjonelle stemmer konsekvent neglisjeres, trues, og holdes borte gjennom udemokratiske og ukonstitusjonelle prosesser.

Også i Russland eksisterer det en betydelig opposisjon og opposisjonelle stemmer i mediene. Likevel tror jeg de færreste seriøse kommentatorer vil kalle Putin og Medvedevs hegemoni for noe «liberalt demokrati» slik Vold omtaler Chavez’ Venezuela.

Venezuela under Hugo Chavez er i beste fall et autoritært semi-demokrati. I verste fall er det et forkledd diktatur.

Read Full Post »