Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2012

KrFs nåværende strategi, for å skille seg ut på borgerlig side, er tilsynelatende å gå inn for illiberal rødgrønn politikk som er uspiselig for alle de andre borgerlige partiene. Da burde konklusjonen andre veien være ganske grei.

Jeg er en varm tilhenger av borgerlig samarbeid, gjerne også med KrF, men det er fordi jeg ønsker meg mer borgerlig politikk. En politikk som gir mer frihet til hvert enkelt individ, en politikk som moraliserer mindre over enkeltmennesker og familiers valg, en politikk der staten griper mindre inn i folks hverdag, en politikk som anerkjenner at folk er forskjellige. Jeg er i det hele tatt tilhenger av en regjering som ser at det må være grenser for politikk.

Dessverre ser det, på nåværende tidspunkt, ikke ut som KrF vil spille noe annet enn en svært negativ rolle for et slikt prosjekt.

Det er mange saker der jeg mener at KrF kunne spilt en viktig rolle i en borgerlig regjering:

  •  En tydeligere familiepolitikk, som gir mer valgfrihet til familiene
  •  En styrking av stillingen til frivillige lag og foreninger
  •  De kunne også, selv om jeg ville vært uenig på en del punkter her, styrket Venstres stilling i miljøpolitikken og asylpolitikken.

I stedet bruker nå partiet all sin tid på å fronte rødgrønn regulerings og skattepolitikk. Det toppet seg i dag med forsiden på Klassekampen, der KrF går inn for mer skatt enn de rødgrønne. Det burde blinke kraftig i en del varsellamper i borgerlige kontorer på Stortinget, når en potensiell borgerlig regjeringsfelle fronter en skattepolitikk som ville plassert dem til venstre i en rødgrønn regjering.

KrFs gjennomgående profil synes å være at de vil kaste penger på alle gode tiltak. KrF har riktignok aldri vært noen stor tilhenger av skattekutt, men sammen med bl.a. Høyre har man tidligere jobbet seg frem til et kompromiss. Forskjellen nå er at KrF har blitt en forkjemper for netto skatteøkning. Dette kommer på toppen av en rekke andre illiberale forslag de har kommet med den siste tiden.

KrF har fra før av frontet en enda mer rigid skjenkepolitikk som en viktig gjennomslagssak. Det er heller ikke lenger siden de manet til ny omkamp om homofiles rett til å adoptere. At foreldreløse barn nå kan få to kjærlige foreldre av samme kjønn er visst så avskrekkende for KrF at de foretrekker at barna blir på barnehjemmet, eller sulter. Dette er visst KrFs måte å definere nestekjærlighet. Håbrekke argumenterte for at det var viktig å sette ”ungene i sentrum”. Ja, det skal han i det minste ha. Ungene er i sentrum for denne kyniske og usosiale kristendogmatiske politikken.

I tillegg avviste KrF nylig forslaget fra bl.a. Høyre og Frp om å fjerne begrensningene på søndagsåpne butikker. Det var visst viktig for KrF å bevare den utskjelte Brustad-bua. Det står vel noe i bibelen om at man skal holde hviledagen hellig, og dette er åpenbart viktigere for KrF enn å la f.eks. unge mennesker som kunne tenke seg å bruke helgen på å tjene noen ekstra kroner få muligheten til å jobbe i butikk på en søndag. Nei, tenke seg til, vi kunne jo fått et mer fleksibelt og åpent samfunn, både for forbrukerne og arbeidstakere, men åpenhet og fleksibilitet har aldri vært godord i KrF.

Forhandlingskortene KrF bringer med seg inn i en borgerlig regjering er nå:

  •  Strengere skjenkepolitikk
  •  Diskriminering av homofile
  •  Være en brems for utviklingen av et mer åpent og fleksibelt samfunn
  •  Mer skatt som skal brukes til mer offentlige utgifter

Hva er poenget med å delta i en borgerlig regjering dersom man har det samme synet på fellesskap som AP og SV, og de samme grepene for samfunnsutviklingen, med mer regulering, skattlegging og offentlig bruk av penger som de eneste virkemidlene? Hva er poenget med å delta i en borgerlig regjering, hvis man egentlig bare ønsker å kjempe for mer sosialisme?

KrFs tidligere nestleder, Inger-Lise Hansen, foreslo å omdøpe partiet til Kristendemokratene. Kristensosialistene ville antakelig vært et bedre navn.

Reklamer

Read Full Post »

«Det er et stort paradoks ved konkurranse. På den ene siden er den nødvendig for alt framskritt og all utvikling; men på den andre siden er det aldri plass til mer enn tre på pallen. Uansett hvor mye du strever for å bli bedre, hjelper det lite hvis naboen blir enda bedre.» – skriver Thomas Hylland Eriksen i Dagbladet.

Eh, nei, Hylland Eriksen. Det hjelper faktisk at du strever. Du kan faktisk bli bedre selv, selv om naboen blir enda bedre. Det er i grunn slik samfunnet går fremover.

Hylland Eriksen gir i det hele tatt uttrykk for et ganske bedrøvelig menneskesyn. «Vi er alle, relativt sett, dårligere på noe», er mentaliteten. Hva om vi heller kunne tenkt: dette er jeg god på, og her kan jeg utvikle meg. Så utrolig mye bedre det er for samfunnet. Petter Northug inspirerer mange til å bli bedre på ski, og det hjelper selv om de kanskje aldri kommer til å bli like gode som Petter Northug.

Det hviler et interessant mindreverdighetskompleks bak denne bedrøvelige tankegangen som Hylland Eriksen forfekter. Denne manglende evnen til å glede seg over egen fremgang uten å måtte relatere den til noen andre. Nei, jeg synes faktisk det hjelper at jeg kommer i bedre form når jeg er på treningssenteret, selv om jeg vet at mange andre kommer i enda bedre form enn meg.

På samme måte hjelper det også at Hylland Eriksen tenker, selv om veldig mange andre tenker betraktelig lenger og bedre.

Bedre er generelt bra.

Read Full Post »

Det eneste problemet med Stortingets vedtak om å avvikle sivil verneplikt er at det ikke går langt nok.

I forslaget fra regjeringen, åpnes det nemlig for at sivil verneplikt kan gjeninnføres. Det bør avvikles en gang for alle. Punktum. Ellers er jeg hjertelig enig med regjeringen og argumentasjonen til justisminister Grete Faremo (Ap) for en gangs skyld.

Jeg er derimot mindre imponert over KrF.

KrFs justispolitiske talsmann, Kjell Ingolf Ropstad, raser mot vedtaket, og mener dette kan være «et av de siste stegene mot å fjerne hele verneplikten». Han vil i stedet at, ikke bare pasifister, men absolutt alle det ikke er plass til i militæret, skal bli sendt til siviltjenesten – eller bare mennene da. Utspillet er tullete på så mange måter at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne.

Debatten om verneplikten i seg selv er interessant. Selv tenderer jeg mot å være svært enig med Sverre Diesens tanker, og er villig til å diskutere en avskaffing av verneplikten som sådan. Det er imidlertid en helt annen debatt. For det er en enorm forskjell på verneplikt og sivil verneplikt.

Verneplikten i seg selv handler om at alle borgere i staten Norge har en plikt til å delta i forsvaret av landet sitt. (Også i land som ikke har verneplikt, i f.eks. USA, har man et system som plikter borgere å registrere seg så de kan bli innkalt til pliktig tjeneste i en nødsituasjon). Verneplikt handler altså, i ytterste konsekvens, om å forsvare staten Norges eksistens.

Sivil verneplikt derimot innebærer at personer som søker om å slippe militær tjeneste fordi de f.eks. har en grunnfestet pasifistisk holdning, automatisk blir overført til siviltjeneste på en fritidsklubb, barnehage eller sykehus for luselønn. Det bør ikke være spesielt vanskelig å se den prinsipielle forskjellen på tvungen deltakelse i forsvaret av landet sitt, og tvungen arbeidstjeneste på en fritidsklubb.

Det er selvfølgelig flott hvis unge mennesker vil bruke ett år på å jobbe i barnehage eller sykehjem, men i et liberalt demokrati bør det være fordi de har lyst til å jobbe der, og med en normal arbeidskontrakt med normal lønn, ikke tvangsarbeid for småpenger.

Jeg har også vanskelig for å se den samfunnsøkonomiske gevinsten ved å sende titusener av umotiverte ungdommer til tvangsarbeid i en jobb de ikke hadde lyst på, fremfor at de bruker tiden til å studere noe de er interessert i, og som de vil få bruk for i arbeidslivet senere.

Det er også flere områder ved KrFs prinsipielle argumentasjon i denne saken:

– I KrF er vi varme tilhengere av den generelle verneplikten. I det minste for menn. Jeg mener at alle menn skal tjene landet sitt, både for samfunnet sin – og for deres egen del. Istedenfor å rasere siviltjenesten, så burde vi gjøre omfattende endringer i den. Vi må heller utvide» – sier Ropstad.

Å tjene landet sitt var visst bare viktig for KrF hvis det er snakk om menn. Det er visst ikke så prinsipielt viktig når det er kvinner. Hadde de vært litt konsekvente ville de i det minste fulgt opp med å foreslå denne tvungne tjenesten for alle. Ellers så kan jo Ropstad forklare hvorfor han mener at det kun er menn som egner seg til å jobbe på fritidsklubb…

Read Full Post »

I går skrev jeg, i Dagbladet, om denne nye krenkelsesbølgen som herjer for tiden, der en gruppe samfunnsdebattanter, kommentatorer, kjendiser, osv… går rundt med lupe og leter etter ting å bli krenket av, helst på vegne av noen andre.

I den forbindelse siterte jeg et forbilledlig sitat fra Atle Antonsen, en av de hederlige eksemplene i norsk offentlighet som ikke enda har latt seg rive med av den emosjonelle pornoen som hersker for tiden. Sitatet var imidlertid bare et utdrag fra et lengre sitat som jeg synes var så bra at det må gjengis i sin helhet her på bloggen.

Atle Antonsen er, med dette sitatet, ukens hedermsann:

– Vi har falt i tant og fjas-fella alle som en. Vi har åpenbart latt alle mulige grupperinger av forskjellige religioner og minoriter slippe altfor billig unna altfor lenge. Så lenge at noen stakkarer altså forsøker å analyserer en slags nedlatende og sjikanerende holdning ut av selv den platteste vits eller den tynneste suppe av et harmløst poeng tatt fra toppen av hodet og servert av oss og meg i «Brille». Jeg er flau over at når jeg først skal beskyldes for å sjikanere noen, ikke hadde et mye drøyere, friskere og mer raffinert poeng slå i bordet med, enn det jeg fikk ut av meg i «Brille». Jeg er ikke for jødehets spesielt, men hets generelt. Alle må få litt hver»

AMEN

Read Full Post »

(Hovedkronikk i Dagbladet 02.02.2012 – les og kommentar på Db.no HER)

«Hvor er rasistene blitt av?» Det er så jeg hører den desperate klagesangen. I årevis har krenkelser og «brune» oppstøt gitt en del av dem med enkel tilgang til avisspaltene åndelig og/eller økonomisk levebrød. Muligheten til å sitte på sin hvite hest og peke fordømmende mot mannen i gata.

Men til tross for «forjævliseringen» vi ofte blir utsatt for fra spaltene i rikspressen, som med ivrig lune vil fortelle oss hvor rasistiske vi er, tror jeg faktisk samfunnet går framover. Mennesker som Arne Myrdal har ikke lenger noen resonans i norsk offentlighet. Politikere som Vidar Kleppe er for lengst fordrevet til betydningsløse politiske skanser. Jeg har bare så vidt vage minner fra 8-årsalderen om et rasistisk parti i Norge med navn Hvit Valgallianse.

Det går framover, men ikke alle klarer å nyte dette. For hva skal kommentatorene nå fordrive tiden med, dersom de ikke daglig kan sette seg ned foran skrivepulten og føle seg krenket på vegne av ulike grupper til blekket spruter?

Se, en neger!

Dagens ungdommer har vokst opp med ulike kulturer, religioner og hudfarger på alle kanter, og de fleste synes ikke dette er noe spesielt lenger. Vi har fortsatt mange utfordringer, men jeg har store problemer med å se at samfunnet vårt er blitt mer intolerant eller fremmedfiendtlig. Tvert imot. Det er ingen som sperrer opp øynene lenger ved synet av en med mørk hudfarge, eller et forelsket homofilt par.

Det ironiske er at mange av dem som påberoper seg å være toleransens voktere sliter med å akseptere dette – at samfunnet faktisk blir mer tolerant. Uskyldige spøker som åpenbart ikke er sagt med noen form for rasefordommer, skal blåses opp og tolkes mest mulig rasistisk. Kanskje er det nettopp disse «toleransens voktere» som burde gå litt i seg selv?

Konsekvensen av at ting blir mer alminnelig burde også være at de blir mer uproblematiske å spøke med. Hvorfor reagerer vi i det hele tatt på en jødevits, negervits, eller homovits for den saks skyld, hvis vi mener at hudfarge, etnisitet og seksuell legning er bagateller?

Sammen med den økende toleransen har det vokst fram en fintfølende og litt forvirret generasjon. Jeg snakker ikke om alvorsgenerasjonen. Denne nye generasjonen omfatter også store deler av norske kjendiser, akademikere, kommentatorer og samfunnsdebattanter. «Generasjon krenket» burde de hete.

Nå er vi alle rasister

Det siste vi nå skal bli forferdet over er et par uskyldige jødevitser fra programmet Brille. Panelet fikk i oppgave å finne svaret på hvorfor ortodokse jøder ikke spiser seigmenn. «Det er vel nazi-digg, da,» var Atle Antonsens forslag, mens Tore Sagen mente at det var «for å unngå kliss i krøllene». Kanskje produsentene av laban-seigmenn burde henge seg på debatten, krenket over å bli forbundet med ordet «nazi»?

Det er allerede skrevet altfor mye om «mokkamann-fadesen» på årets Spellemannsprisutdeling. Jeg finner det likevel verdt å bemerke at mens resten av Kjendis-Norge kastet øl, brukte begreper som «jævla fittehøl», oppfordret til vold på twitter, eller raste på andre måter – ja i det hele tatt oppførte seg som en gjeng pubertale bygdetullinger på ungdomsfest – så var det fra nettopp bygda at det kom litt sunt folkevett. ««Mokkamann»? Hva faen er gæli med det?» var reaksjonen til Ole Ivars-vokalist Tore Halvorsen. «Det var absolutt ikke rasistisk ment, det var bare et ordspill, bare tull (…) Hva er galt med mokka?» spurte Halvorsen. Kanskje flere skulle la seg inspirere av litt sunt bygdevett?

Det er heller ikke lenge siden den svenske artisten Timbuktu raste etter å ha sett en tegneseriestripe av Frode Øverli som, med en finurlig blanding av ordspill og tegning, karikerte et gammelt kannibalsk stammesamfunn. Problemet var at disse kannibalene hadde mørk hudfarge, og det fikk altså Timbuktu til å «se svart».

Den svenske rapperen følte seg så personlig støtt at han skrev et brev til redaktøren der han uttrykte at «jeg kjenner meg krenket av dette og er veldig lei meg». Krenket av hva? Kannibaler? Det tullete utspillet ble ytterligere tragikomisk når Øverli selv svarte at han var «knust over denne saken».

Ville han sagt det samme dersom det var en fotballsupporter, bussjåfør, MC-medlem, mannlig frisør, eller en annen representant for en av Øverlis yndede karikaturobjekter som følte seg krenket? Antakelig ikke. Rasismestempelet er blitt den selvhøytidelige politiske korrekthetens trumfkort. Nå er vi alle rasister, og hvis vi mener at vi ikke er det, så ligger bevisbyrden hos oss.

Den nye intoleransen

Så bedrøvelig kjedelig har store deler av dagens offentlighet blitt at selv humorister, musikere og komikere – de som egentlig skal være våre frontkjempere mot moralistene – har tilsluttet seg denne begredelige emosjonelle pornoen. I «toleransens» navn er vi i ferd med å skape en ny intoleranse. I stedet for å kjempe fram en offentlighet der hudfarge og etnisitet behandles som de bagatellene de burde være (få ting, om noe, burde jo være mer likegyldig for hvordan vi ser på et menneske), er vi i ferd med å skape en offentlig debatt der vi går rundt med lupe og leter etter ord og setninger som kan tolkes i diskrimineringens navn.

Det fantastiske med humor er at det bryter opp tabuer og gjør samfunnet mer åpent. Hvordan skal vi skape bedre integrering og mer samhold hvis alle går rundt og er redd for si noe feil hele tiden?

Heldigvis har vi noen hederlige unntak. «Jeg er flau over at når jeg først skal beskyldes for å sjikanere noen, ikke hadde et mye drøyere, friskere og mer raffinert poeng slå i bordet med (…) Jeg er ikke for jødehets spesielt, men hets generelt. Alle må få litt hver,» var Atle Antonsens kommentar til føleriet.

Foreldrene mine vokste opp med Monty Python. Jeg vokser opp med denne alvorsgenerasjonen. Hadde det ikke vært for folk som Atle Antonsen måtte jeg blitt i overkant pessimist.

(Innlegget kan også leses på Civitas nettsider)

Read Full Post »