Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Økonomi’ Category

Leder i Rød Ungdom, Iver Aastebøl, har en interessant bloggpost i dag. Den er ikke interessant fordi han har et godt poeng, men fordi det er sjelden jeg ser så klare bevis på den ytre venstresidens logiske bristepunkter.

I bloggposten anbefaler Aastebøl å se dokumentaren ”Garantert kort levetid” på NRK. En dokumentar om hvordan produsenter gjennom tidene har redusert levetiden på produkter for å øke kjøpehastighet. Han mener denne filmen viser hvor forferdelig kapitalismen er. Det er jo helt unødvendig å lage produkter dårligere med vilje, slik at folk må kjøpe nytt oftere. Et kynisk spill for å holde forbruket og vekstspiralen i gang. Har Aastebøl et poeng?

Nei.

Denne filmen er omtrent like sjokkerende som episode 4 av Trekant, som kunne avsløre at homofile egentlig er ganske normale mennesker.

Aastebøl synes bl.a. det er urettferdig at  iPod batteriene er designet for å slites ut etter en viss tid.”I valget mellom et solid produkt som varer lenge, og et dårlig produkt som gir best mulig profitt, sørger kapitalismen for at det er de dårlige produktene som blir laget. Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at det ikke er et system som er særlig smart.” skriver Aastebøl.

Jo, det er nettopp dette systemet som sørger for at vi får nye kvalitetsprodukter og at vi i det hele tatt har noe som heter rakettforskere. Det er selvfølgelig lett å stå med iPhonen i hånda i dag, og ønske at den kunne vare evig, men med det systemet hadde vi aldri fått noe som heter iPhone i første omgang. Man kunne selvfølgelig  også laget biler som ikke ruster og med motorer som varer livet ut, men da hadde bilparken sett ganske annerledes ut i dag. Jeg tviler på at det er så mange sjåfører i dag som skulle ønsker at bilprodusentene hadde sluttet å utvikle nye produkter, slik at de kunne kjørt rundt i den samme bilen de hadde for 30 år siden.

Rød Ungdom har en forståelse av verden som minner om Nisseland. Et magisk sted der man bare kan trylle frem alt det verden trenger uten videre, men hadde man fulgt RUs system i den virkelige verden så hadde ikke Iver Aastebøl stått her med en iPhone i dag. Han ville i stedet trasket rundt med noe slik:

Men han kunne jo priset seg lykkelig over at den i hvert fall ville vart livet ut.

Det ganske innlysende poenget er jo selvfølgelig at folk må kjøpe nytt, for at det skal lønne seg å utvikle nye produkter. Det er økonomisk vekst som gir oss stadig nyere og mer moderne teknologi og sørger for at vi har en levestandard som tidligere konger og keisere bare kunne drømme om.

Jeg anbefaler Rød Ungdoms leder å kikke seg litt rundt når han går hjem fra sitt utopiske verdensbilde på RU kontoret i dag. Jeg anbefaler han å kikke seg litt rundt, og tenke på hvordan samfunnet rundt han ville sett ut hvis folk hadde fulgt dette rådet i 1980, 1950, 1930, osv…

Da jeg fikk min første mobil, en hvit Nokia 3330, var det noe av det nyeste og flotteste for ungdom på mobilmarkedet. I dag er jeg veldig glad for at den ikke varte evig.

Read Full Post »

De nye boligforskriftene som pålegger alle nybygg å legge til rette for universell utforming har trådt i kraft, og dette var sak på bl.a. Dagsrevyen i dag (der kan du lese mer detaljert om hvordan reglene påvirker, og se innslaget). Jeg har tidligere omtalt disse forskriftene som boligfascisme her på bloggen. Det er ingen overdrivelse.

I absolutt alle nybygg må utbygger nå legge til rette for snusirkler for rullestol i samtlige rom, i tillegg er det en rekke forskrifter for særlig bad. Dette gjelder også små toroms-leiligheter som er ment for studenter. Forskriftene innebærer at en leilighet som i utgangspunktet var planlagt å ligge på 29 kvadratmeter øker til 36 kvadratmeter, og prisen blir selvfølgelig tilsvarende dyrere.

Prisen for dette er det selvfølgelig de unge kjøperne som får. De små leilighetene som egentlig skulle være de aller rimeligste blir nå markant dyrere. På oppdrag for NRK har den største aktøren i bransjen regnet ut hvor mye de nye kravene vil koste for kjøperen. En leilighet på 35 m2 på Ensjø, solgt for 1,5 mil, vil med nye regler bli 14 kvadratmeter større og koste 2,1 mil. kroner.  Det er mulig dette er småpenger for statsrådene borte i regjeringskvartalet, men for en student som ønsker å skaffe seg egen bolig er 600.000 ekstra en mer enn betydelig sum. For mange unge vil det innebære at de ikke har råd til å kjøpe egen bolig.

På Dagsrevyen i dag sa kommunalminister Liv Signe Navarsete at ”vi i 2010 bør vi har kommet dit at alle boliger er tilpasset for alle, sier Liv Signe Navarsete”.

Nei Liv Signe, vi bør ikke, vil ikke, og skal ikke komme dit. Hvorfor? Fordi folk er forskjellige, og har forskjellige behov. En student som ønsker en rimelig bolig i studieperioden har helt andre behov enn når han har fylt 30, har fast jobb, høyere inntekt og kanskje tenker på å begynne å stifte familie.

Fra før av har Liv Signe uttalt at de nye reglene for bygging av boliger skal gjøre at de «er tilpasset hele livsløpet». Jeg lurer på hvor mange studenter Liv Signe kjenner som flytter inn i små billige leiligheter eller kollektiv for å få råd til å fokusere på studiene, og samtidig drømmer om å bli boende i studentboligen til de er pensjonister. Man må jo være senterpartist for ikke å forstå det innlysende faktum at folk flytter på seg.

De nye boligforskriftene er håpløs detaljregulering som rammer usosialt. I tillegg får den ganske tragikomiske konsekvenser, for sammen med de nye reglene kommer det ingen forskrift om heis. Så i 3. etasje er utbygger altså pålagt å lage snusirkler for rullestol i hvert rom, mens rullestolbrukeren fortsatt må gå trappen opp 3 etasjer for å komme opp i leiligheten.

I stede for å lage nye forskrifter bør plan og bygningsloven gjennomgående liberaliseres. Da kan utbygger tilpasse boligen ulike kjøperes ulike behov.

Så kunne regjeringen da f.eks. laget en ordning som kompenserte handikappede med dårlig råd for den økte kostnaden det vil innebære å kjøpe en universelt utformet bolig. Det ville også skapt et økonomisk incentiv for utbygger, samtidig som man treffer de det gjelder uten å ramme alle.

I stedet sørger regjeringen for at det med all sannsynlighet blir bygget mindre nye boliger tilpasset for unge. Makan til korttenkt politikk skal man lete lenge etter.

Read Full Post »

Den rødgrønne regjeringen vil nå gjøre det betraktelig vanskeligere å tjene penger på å drive privat barnehage. Saken ser ut til å bli en pinlig affære for de rødgrønne. Forslaget deres er et svik mot alle de som har hjulpet regjeringen med å nå det felles politiske målet om full barnehagedekning.

Sidespor

De siste dagene har rødgrønne politikere rykket ut i avisene for å kjefte på Bjarne Håkon Hanssen, etter at PR-byrået First House og Hanssen har arbeidet i kulissene mot regjeringens forslag om nye regler for finansiering av private barnehager.

Fokuset på Hansen er et sidespor. Hansen har, så langt jeg kan se, fulgt reglene. Han ble ilagt en karantene på seks måneder da han gikk av som statsråd i oktober i fjor, og fikk saksforbud i ett år for saker som er knyttet til helse- og omsorgsdepartementet. Denne saken er ikke helsedepartementets ansvar, så Hansen har altså ikke gjort noe galt.

De rødgrønnes egentlige motivasjon er å vri fokuset bort fra regjeringens foreslåtte innstramminger i barnehagesektoren. For her er regjeringen helt på jordet, noe de har fått beskjed om fra flere hold, og det på et område som skal være en av deres kjernesaker.

Verdiløs argumentasjon

Regjeringens forslag går ut på å begrense muligheten for å ta ut verdier fra de innskudd som det offentlige har gjort i barnehagevirksomheten. Argumentet er at pengene skal tilføres barnehagesektoren i stede for å tas ut i utbytte.

I Dagsnytt 18 på tirsdag, påpekte Oslo Høyres stortingsrepresentant Michael Tetzchner at dette var et helt nytt og merkelig prinsipp, og sammenlignet forslaget med at den rødgrønne regjeringen skulle forlanget å overta fiskebåter hvis de har fått driftsstøtte, eller at landbruket skulle avlevert sine driftsbygninger til staten fordi det ligger statlige subsidier bak.

Dette hadde ikke APs Marit Nybakk noe godt svar på. I stedet lirte hun av seg meningsløs retorikk om at dette ikke var sammenlignbart fordi det handlet om ”ungene våre – de minste ungene i samfunnet”. Argumentet er komplett verdiløst, og jeg skal forklare hvorfor. Selv man i grunn må være sosialist for ikke å forstå dette.

Barnehagesektoren er ingen unik sektor som kun inneholder altruistiske ”supermennesker” uten tanke for seg selv. Som i alle andre områder i dette samfunnet, enten det dreier seg om snekkervirksomhet, cafédrift eller dagligvarehandel, så går barnehageansatte også på jobb, og folk som investerer i barnehagedrift og tar den risikoen det innebærer gjør det, for å tjene penger.

Utbytte vs. kvalitet?

De rødgrønnes svar på dette er at utbyttet som private barnehage-gründere tar ut går utover kvaliteten, men undersøkelser viser det stikk motsatte. En undersøkelse TNS Gallup har gjort for kunnskapsdepartementet viser at folk er mest fornøyd med de private barnehagene. På hele 29 av 30 punkter blir kommunale barnehager slått av de private.

Sammenlignet med foreldre i kommunale barnehager er foreldre med barn i private barnehager aller mest fornøyd med fleksibiliteten i åpningstider, kvaliteten på mattilbudet, inneklimaet, standard på bygningen, mulighet for medinnflytelse og bruken av vikarer.

På alle disse punktene er andelen foreldre som oppgir at de er «svært fornøyd» eller «meget fornøyd» minst ti prosent høyere enn i kommunale barnehager. Det er kun på spørsmålet om hvor fornøyd foreldrene er med den geografiske avstanden til barnehagen, at kommunale barnehager ifølge foreldrene er bedre enn private.

Dette er på ingen måte overraskende. Skal en investering i barnehager lønne seg, er det selvfølgelig nødvendig å bygge ut et tilbud som folk er fornøyd med. De fleste foreldre sender ikke ungene sine til en barnehage de ikke er fornøyd med. Forslaget til regjeringen går altså rett i strupen på alle de private gründerne som ikke bare har hjulpet regjeringen å oppnå målet om full barnehagedekning, men som også har sørger for økt kvalitet og mangfold i barnehagesektoren.

Ambisjoner og ideer

Det som både er overraskende og merkelig er at regjeringens fokus er å ødelegge for de private barnehage-gründerne når undersøkelser viser at det er nettopp disse foreldrene er mest fornøyd med. De burde jo forsøkt å lære av de private barnehagene for å se hva de gjør bedre. Aller helst burde de stimulert til flere private barnehager, da undersøkelser helt entydig viser at mulighetene for privat utbytte i barnehagedriften har ført til målrettede investeringer, kvalitetsheving og mangfold som foreldrene er svært fornøyd med.

Til slutt burde regjeringen også spørre seg: hva slags barnehagetanter og onkler ønsker vi oss?

Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at den dagen jeg en gang får barn, så vil jeg helst sende ungen min til en privat barnehage der gründere har investert tid og penger, og brukt sin kreativitet, for å lage et tilbud som er så populært at det kan gi god inntjening. Jeg vil mye heller at mitt barn skal gå i en barnehage drevet av ambisiøse gründere med ideer, enn en offentlig barnehage som kun er en utgiftspost på det kommunale budsjettet.

Det er i grunn en merkelig tanke at det skal være noe moralsk høyverdig å gå i null eller drive underskudd. Det er som regel en grunn til det når man klarer å lage god butikk. Grunnen er som regel fornøyde kunder.

Anbefaler også:

VamPus

Are Slettan

Read Full Post »

Debatten om systemet rundt stortingsrepresentantenes pensjonsordninger har delvis blusset litt opp igjen etter at det ble klart at de to tidligere stortingsrepresentantene Anders Talleraas og Magnus Stangeland må møte i retten, tiltalt for grovt bedrageri. De skal altså ha mottatt for mye i pensjon ettersom de har hatt inntekter ved siden av. Saken rullet i mediene ved marstider i fjor, da også Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik var tiltalt for pensjonsjuks.

Skyldspørsmålet her skal jeg overhodet ikke ta stilling til. At dette skyldes systemsvikt fra Stortingets side har jeg ingen problemer med å se for meg, men det er ikke noe jeg har noen mulighet til å vurdere.

Det hele denne saken uansett viser er hvor håpløst det blir når det er samme organ som bevilger ordningene, mottar ordningene og kontrollerer ordningene. Det er dømt til å mislykkes. Vi ser det på så mange områder ellers i samfunnet. Det offentlige er de dårligste til å vedlikeholde offentlige bygg, og kontrollere offentlige tjenester. Når man ved å kontrollere seg selv, også påfører seg selv ekstra kostnader, er det rimelig menneskelig å forsøke å kontrollere seg selv så lite som mulig. Derfor burde ansvaret ligge hos noen andre.

Å kontrollere seg selv
Dette er en av de viktigste årsakene til at vi trenger flere private sykehus i Norge, flere private veier, og flere jernbanestrekninger for å nevne noe. Ville vedlikeholdsetterslepet på det norske jernbanenettet blitt godtatt hvis det var et privat selskap som leide strekningen og solgte sine tjenester der? Neppe. Da ville staten slått i bordet med kontrakten for lenge siden, og forlangt at aktøren overholdt sitt vedlikeholdsansvar eller mistet retten på strekningen grunnet kontraktsbrudd. Det samme gjelder private veier. Staten ville aldri akseptert det vedlikeholdsetterslepet på norske veier, dersom det ikke var de selv som hadde ansvaret for både vedlikeholdet og kontrolleringen.

Pensjonsordningene burde egentlig følge samme prinsipp. Stortinget burde enten forplikte seg til å følge de samme reglene som alle andre i offentlig sektor, eller betale for private ordninger med sin egen lønn, noe som da ville blitt kontrollert av noen andre. Du kan jo se for deg hvordan bakterienivået hadde blitt på norske spisesteder dersom mattilsynet hadde hatt monopol på å drive restaurant.

Backbenchere
Debatten som herjet i fjor sørget heldigvis for at det ble en slutt på stortingspolitikernes gullpensjoner (den nye ordningen er likevel betraktelig bedre enn for noen andre offentlige ansatte), men den gjelder jo bare for alle som ble innvalgt i 2009. Ganske mange sitter med andre ord fortsatt på tinget og bare venter på at de skal ha rett til full pensjon. AP har f.eks. 64 representanter på tinget. Du kan jo gjøre en raskt tankeeksperiment, hvor mange kan du egentlig navnet på?

Det er en del backbenchere der som selv vi som er aktive i politikken aldri har hørt om engang. Men joda, jeg skjønner det jo jeg. Det hender jeg spiser lunsj i stortingsrestauranten selv, og jeg forstår at det er fristende å kjøpe kaffe til 3 kr. og heve nesten 700.000 i årslønn for å sitte å trykke på den samme knappen som partiet ditt har bestemt at du skal trykke på, og sende noen masseproduserte innlegg til lokalavisen i ny og ne.

Logikk
Da pensjonsordningen ble revidert var utgangspunktet at stortingspolitikere i hvertfall måtte sikres det som var vanlig for ansatte i private bedrifter. Hvorfor var det naturlig? Det er overhodet ingenting som tilsier at stortingsrepresentanter skal ha en bedre pensjon enn alle andre i det offentlige. Hvilken logikk hentyder på at dette skulle være naturlig?

Representantene burde få den samme offentlige pensjonen etter de samme regler som gjelder for alle andre, og heller investert i en privat pensjonsordning dersom de ikke synes dette var godt nok. Da ville det også vært det private selskapet som kontrollerte at alle regler ble overholdt. Å bevilge seg selv særordninger etter særregler som man selv skal kontrollere om blir overholdt, er dømt til å mislykkes.

Klippekort
Et annet problem som sjelden belyses er at for gode pensjonsordninger gir et intensiv til politikerne om å sitte så lenge som mulig for å opparbeide seg pensjonsrettigheter. Jeg har ingen problemer med at politikere i Norge får god lønn. Egentlig kunne man godt økt stortingspolitikernes lønn. Det er nødvendig for at det skal være attraktivt også for samfunnsengasjerte mennesker med toppjobber å søke seg inn i politikken. Det er derimot ikke noe mål at representantene skal sitte så lenge som mulig.

Det er imidlertid ikke så rart å forstå at de samme representantene som vedtar lovene, ønsker å verne om sitt eget klippekort på stortingsperioder. Det er dessverre heller ikke så rart å forstå at det for enkelte kanskje ikke er så nøye å sjekke om man overholder alle regler når man sitter å bevilger penger til seg selv. Derfor ville det vært en god start om Stortinget nå i fremtiden overlot det fulle og hele ansvaret for dette til noen andre.

Som med alt annet, er staten også sin egen verste kontrollør.

Read Full Post »

I dag sto jeg opp litt tidligere enn vanlig, slik jeg alltid gjør når Civita har frokostmøter, for å få med meg møtet om «Marked og Moral». Civita har nettopp lansert en ny pamflett med denne tittelen, og jeg anbefaler alle å lese den. Pamfletten er en idéhistorisk gjennomgang av ulike syn på marked og moral, med særlig vekt på opplysningstiden, og linjer herfra til i dag.

SV og ideologi

Temaet for debatten var spennende, men det var dessverre lite nytt som kom frem. Dette må særlig SV ta skylden for. Det er tydelig at regjeringssamarbeidet sliter på den ideologiske utviklingen i SV. Heikki Holmås – som møtte i Kristin Halvorsens sted – gadd ikke engang å prøve å besvare de mer ideologiske og filosofiske betraktningene som ble presentert, hverken fra det øvrige panelet, eller på spørsmål fra salen. Holmås benyttet stort sett anledningen til å snakke om fordelingens fortreffeligheter, argumentere for SVs skattepolitikk, og anbefale lesestoff med venstreradikalt tankegods til en ellers belest borgerlig forsamling. Jeg tror ikke mange løp til bokhandelen etterpå for å si det slik.

Holmås reddes litt av at han ellers er en artigkar med god stemmebruk. Innholdet i det han sa var derimot heller labert. Jeg hadde gledet meg til å se om SV evnet å utfordre høyresiden noe særlig i en debatt som – ulikt vanlig norsk debatt – foregikk mer på høyresidens premisser. Jeg fikk bekreftet mine fordommer: dette er ikke en øvelse SV behersker særlig godt.

Adam Smith

Moralske betraktninger knyttet til kapitalisme, markedsøkonomi og egeninteresse er temaer som opptar meg, men Lars Kolbeinstveit, som hadde fått lov til å tre ut av sitt filosofiske hjørne og styre debatten i dag, overså hånden min (som riktignok ble strukket opp litt sent) da jeg ønsket å stille panelet et spørsmål, så da jeg skriver derfor mine betraktninger her i stedet:

Adam Smith ble trukket frem innledningsvis av både Sofie Mathiassen og Torbjørn Røe Isaksen. Dessverre ble presentasjonen av Smiths argumentasjon, særlig i Wealth of Nations, noe ufullstendig. Holmås sa ikke stort mer om Smith enn at han betvilte om Smith ville ment det samme om han levde i dag – et argument han ikke forsøkte å underbygge. Røe Isaksen og Mathiesens var mer opptatt av Smiths vektleggelse av dyder som medmenneskelighet, selvkontroll, osv… som essensielle for et fungerende marked, men det var ingen som nevnte at egeninteresse også var en dyd for Smith.

Dyder

Et fungerende marked må basere seg på tillit, men det er ikke først og fremst lover og regler som skaper denne tilliten. Det er nettopp disse menneskelige dydene som nestekjærlighet, omtanke, selvkontroll, osv… som gjør det. Og desto viktigere: det er først i samhandling med egeninteressen at de genererer verdier og økonomisk vekst. Når det er sagt kan vi kan naturligvis ikke kan ha et økonomisk system som forutsetter at markedsaktørene alltid opptrer moralsk – men vi kan like lite tro at lover og reguleringer skal være moralens stedfortreder.

Holmås brukte mye tid på å snakke om det flotte ved dugnadsånden, og satte likhetstegn mellom dugnad og skatt. Ingen skulle tro at dugnad var frivillig mente han. Men kjære Holmås: hvis det ikke er frivillig så er det vel pr. definisjon ikke en dugnad, og dugnadsånd gir vel lite mening hvis den er tvungen?

Det var nettopp denne balansegangen mellom dyder, spontan orden, nødvendige rammeverk og moralens betydning opp i det hele som panelet kunne brukt mer tid på. Det er få som vil betvile at et fungerende marked avhenger av bestemte dyder – men det er ikke noen automatikk i sammenhengen mellom nødvendige dyder og innføringen av reguleringer. Dyder som ansvarlighet og medmenneskelighet kan også utfordres og undermineres av for mye reguleringer.

Egeninteresse

Det er derfor synd at kritikk av markedsliberalisme ofte begrenser seg til kritikk av ‘homo economicus’. Det finnes knapt noen seriøse tenkere, økonomer eller politikere som vil forsøke å argumentere for denne ideen om det 100% rasjonelle økonomiske mennesket som alltid maksimerer sin egen og samfunnets totale nytte. Smiths poeng er jo nettopp at mennesket tross sine mangler, tross sine utilstrekkeligheter, tross sine tidvis irrasjonelle valg – likevel fremmer samfunnets totale nytte bedre når de søker å oppfylle sin egeninteresse, heller enn hvis det var samfunnets totale nytte som var deres opprinnelige mål.

«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker, that we expect our dinner, but from their regard to their own self-interest. We address ourselves, not to their humanity but to their self-love, and never talk to them of our own neccessities but of their advantages.»

Holmås kan ikke ha lest Adam Smith spesielt godt, og ei heller brukt normale briller når han ser seg rundt i dagens verden. (Så er det jo også en kjent sak da at radikale briller ofte oppfatter virkeligheten på en noe spesiell måte).

Dagens globaliserte verden er jo nettopp det best tenkelige eksempelet på at ulike mennesker på vidt forskjellige steder i verden sammen fremmer samfunnets felles beste både utilsiktet og uten å vite om det på en så effektiv og innbringende måte at selv Adam Smith antakelig ikke ville kunne forestilt seg noe lignende.

«I have never known much good done by those who affected to trade for the public good.»


Read Full Post »

Ja, da er også jeg rammet av vulkanutbruddet. Mine problemer er nok litt mer trivielle enn mange som går glipp av jobb, ikke kommer seg på ferie, ikke får reist hjem til familien, osv… så jeg skal ikke sutre for mye, men det er jo fortsatt kjipt, selv om det helt klart er andre som har det kjipere.

I det jeg poster dette innlegget skulle jeg egentlig vært på debatt om ressursfordeling på Bømlo Folkehøgskole, ytterst mot havgapet i Sunnhordland.  Der hadde jeg blitt forespeilet et panel som foruten meg besto av Rødt, Sosialistisk Ungdom, Fair Trade og Natur og Ungdom. Tema for debatten var: Norges rolle i fordeling av ressurser i verden. « Kva Noreg kan gjere for å bidra til ei jamnare fordeling av ressursar i verda?». Noe sier meg at jeg hadde vært ganske alene om mitt fokus på resultatorientert bistand og fri handel i denne debatten, men dessverre fikk jeg ikke sjekket det i dag.

Flykaos
Jeg var på Gardermoen ca kl 06.15 i dag tidlig, og hadde siktet meg inn på et fly som gikk 07.50 til Haugesund. Vanligvis legger jeg ikke inn stort mer enn en halvtime på innenlandsflygninger, men jeg tenkte det var lurt å være ute i god tid i dag. Det var tydeligvis ikke godt nok. Jeg ankommer Gardermoen, og det er ganske mye folk til så tidlig på morgenen å være. De fleste menneskene er sentrert rundt service-bordene til SAS og Norwegian, men på tavlen over flyavganger innenlands ser det ut til å være ganske greit. Jeg begynner å glede meg til en livlig diskusjon.

Jeg har ikke kjøpt billett på forhånd, det burde jeg kanskje gjort, men det ville jo vært litt bingo. Derfor har jeg med laptop, og tenker at det skal være en enkel sak å få ordnet en billett på nettet når jeg ser hvilke flyavganger som er satt opp. Jeg går inn på norwegian.no og forsøker å kjøpe billetten jeg vil ha, men det eneste flyet jeg visstnok får kjøpt biletter til går etter kl 4. Det hjelper ikke stort når debatten begynner kl 01.00. Jeg vandrer bort til køen ved service-bordet, men skjønner at det tar altfor lang tid. Hos SAS er det samme problem, men der er det mer betjening og mindre kø, så jeg trekker en kølapp. Det skulle imidlertid vise seg at køen var overfylt med utenlandske turister som brukte 10 minutter hver i skranken.

Til slutt sjekket jeg ut siste mulighet: Skolen er bare 2 timer unna Bergen. Jeg kommer raskt inn på bestillingssiden til et fly som er framme der kl. 10.05, men da blir jeg opplyst om at jeg må rekke en buss som går 09.30, hvis det skal være noe poeng i å lande i Bergen. Etter en stund innser jeg at slaget er tapt, og tar flytoget tilbake til Oslo.

TIL SAKEN:

Debatten jeg skulle vært på blir altså erstattet med en fattig bloggpost i stedet, men hvis det gleder leserne og gir engasjement til noen kommentarer på forumet, så er det en liten trøst.

Jeg hadde bestemt meg for to hovedområder i denne debatten; bistand og fri handel. I denne posten skal jeg fokusere på fri handel.

Utjevning eller vekst

Allerede i debattens problemstilling er det mye man kan stille spørsmål ved. I debatten ønsket man å ta opp hvordan vi kan arbeide for en jevnere fordeling av verdens ressurser. Det er på mange måter et sidespor. Målet bør være å løfte verdens fattige ut av fattigdom, ikke å fordele ressursene så likt som mulig. Det er ikke forskjellene som gjør samfunnet mindre godt å leve i. Fordelingspolitikk skaper ingen nye verdier i seg selv. De fellesgodene vi har i vårt samfunn er ikke et resultat av fordeling, men det er den økonomiske veksten som har gjort fordeling mulig.

Hvis vi fordelte alle verdens ressurser likt for ca 100 år siden, så ville hele verdens befolkning hatt en levestandard på omtrent samme nivå som dagens Angola; et av verdens aller fattigste land. Hvis vi fordelte alle verdens ressurser likt i dag ville alle hatt en lik levestandard med dagens Syria.

Det forteller oss 2 ting. For det første forteller det oss at verden ikke er en eneste stor konstant sum som må fordeles likt. For det andre at verdens rikdom har mangedoblet. Det er altså vekst som muliggjør fordeling, og ikke fordeling som muliggjør vekst. Fordelingen blir direkte hemmende for veksten hvis dette fokuset er for stort.

I diskusjonen om de store forskjellene mellom fattig og rik, glemmer vi ofte å snakke om det viktigste; rekordmange mennesker har blitt løftet ut av fattigdom. Færre lever i absolutt fattigdom i dag enn før. Hvis hovedfokuset er på fordeling, så hindrer det ny vekst. Det er betimelig å spørre SU og Rød Ungdom om deres store løfte til menneskeheten er å gi oss alle samme levestandard som Syria?

Face the facts
Historien er nådeløs. Forskjellen på land som har omfavnet mer kapitalisme og åpnet markedene sine, og land som har gått inn for mer regulering og proteksjonisme er mangfoldige og soleklare.

Se på forskjellen mellom Sør Korea og Nord-Korea. I 1960 var Sør-Korea fattigere enn Angola er i dag. Ettersom Sør-Korea har blitt kapitalistisk har de fått en tilnærmet vestlig standard. Nord-Korea sliter på sin side med hungersnød. Se på forskjellen mellom liberalisering i Vietnam- og restriksjoner i Burma. Vietnam er riktignok fortsatt et totalitært regime hvis brudd på menneskerettigheter bør fordømmes på det aller kraftigste, men man så en klar forskjell på de økonomiske resultatene av Vietnams skritt i retning kapitalisme ved slutten av 80-tallet, og Burmas ultra-proteksjonistiske linje. Se på Cuba før og etter 1958 som et eksempel på hvor galt det kan gå, eller Zimbabwe for den saks skyld.

Se på forskjellen mellom Bangladesh og Pakistan, mellom Costa Rica og Honduras, mellom Uganda og Kenya, eller mellom Chile og sine naboer i Latin Amerika. Se på Taiwan, på Estland, eller se på utviklingen i Bangalore, i den indiske delstaten Karnataka, som nå omtales som Indias Silicon Valley. Se på hva som har skjedd i Kina etter at de åpnet økonomien sin mer, og enda viktigere: se på forskjellen mellom Kina og deres nabo Hong Kong. Hong Kong er antakelig verdens aller frieste økonomi. Hong Kong hadde pr. 2005 (ifølge wikipedia) hele 107 konsulater og generalkonsulater, mer enn noen annen by i verden. Selv New York har færre med sine 93 konsulater, Hongkong er også verdens 10. største handelsenhet og 11. største banksentrum.

Dette blir ikke mindre imponerende hvis vi ser på de topografiske forholdene i Hong Kong. Denne administrative (men i praksis uavhengige) regionen i Kina er et område helt uten olje eller andre naturressurser. Befolkningstallet er på ca 7 millioner, fordelt på et areale på 1092 km2. Befolkningstettheten er på hele 6460 personer per kvadratkilometer (til sammenlinging er tallet 15 i Norge), og på tross av dette – og i motsetning til Kina – oppfordres man i Hong Kong til store barnerike familier. Helt uten naturressurser eller noen andre naturlige forutsetninger som skulle tilsi at Hong Kong skulle få så stor betydning har de skapt et av verdens viktigste handelssentrum av så og si utelukkende menneskelig skaperkraft og dets innovative evner.

Fri handel – også miljøvennlig
Natur og Ungdom er mot fri handel og mener at «målet om frihandel truer den lokale, miljøvennlige matproduksjonen», men disse lokale matprodusentene vil jo nettopp selge sine varer til oss. Det er nettopp tollmurene som truer denne lokale produksjonen, fordi den ikke får mulighet til å utvikle seg. For meg er det uansett viktigere å løfte verdens fattigste ut av fattigdom, og gi dem håp og muligheter for fremtiden, enn å trekke fra noen desimaler på det norske CO2 regnskapet. Men det ironiske her er jo at det i mange tilfeller også vil være mest miljøvennlig for Norge å importere mat fra disse landene – nettopp fordi produksjonen her i Norge er såpass forurensende at den overgår utslippene knyttet til transport.

Beskytte vår ineffektivitet
Det aller latterligste med venstresiden og proteksjonistenes argumenter, er at ingen andre tjener på dette annet enn de ineffektive aktørene i norsk landbruk. Hverken norsk økonomi, norske forbrukere eller verdens fattige er tjent med proteksjonisme.

Begrepet ‘beskytte eget marked’ er egentlig ganske komisk, for det er ikke vårt eget marked vi beskytter. Vi gjør egentlig det stikk motsatte. Vi subsidierer ineffektive markedsaktører, og sørger at ressurser og arbeidskraft allokeres til områder som ikke er konkurransedyktige. Hvem betaler prisen? Jo, norske forbrukere. Belønningen for denne «beskyttelsen» er altså færre varer, dårligere varer, dyrere varer, og et mindre konkurransedyktig næringsliv i Norge enn det vi kunne hatt.

De som argumenterer mot fri handel burde i realiteten argumentere for hvorfor de synes at norske marginale interessegruppers særinteresser er verdt skattebetalernes unødvendige penger, mindre verdiskaping til samfunnets beste, i tillegg til livet til mange tusen fattige i Afrika.

Jeg vil gjerne høre venstresiden, som er så opptatt av solidaritet, forklare meg hva det er som er så solidarisk med dette – og her på nettet er ikke vulkanutbrudd noen unnskyldning.

(KOMMER TILBAKE MED MER OM BISTAND)

Read Full Post »

(INNLEGGET VAR PÅ TRYKK I MINERVA.AS 23. MARS 2010)

Den østerrikske økonomiske skolen baserer seg på mange av prinsippene som Burke anvendte i sin forståelse av historiens evolusjonære utvikling. Kan Hayeks idé om markedets spontane orden, og østerrikske økonomisk teori, av den grunn kalles konservativ?

Burke var en sterk kritiker av ideen om sosiale kontrakter, og så isteden på samfunnet som et resultat av en ikke-planlagt historisk evolusjon. Samfunnets institusjoner er et resultat av lange tradisjoner, sprunget ut av en rekke forskjellig politiske, kulturelle og sosiale omstendigheter, og er således et resultat av så uhyre kompliserte mellommenneskelige mekanismer at de hverken kan planlegges eller forutses. I denne forståelsen ligger også frykten for store abstrakte planer for radikale politiske, økonomiske og sosiale reorganiseringer av samfunnet.

Det er denne manglende kunnskapen om noen endelig fasit for samfunnet som gjør sterk konsentrasjon av makt så farlig. Vår manglende kunnskap både om hvordan samfunnet burde være, og hvordan det kommer til å bli, er nettopp det som gjør grenser for politikk og individuell frihet til grunnleggende konservative ideer. En bør kanskje også kalle dem forutsetninger for at noe i det hele tatt skal kunne kalles konservativt i ideologisk forstand, da dette i realiteten er betingelser for å unngå brå forandringer som skaper opprør og kaos.

Innebygget evne til fellesskap
Både biologiske, økonomiske og historiske argumenter tyder på at mennesket har en innebygget evne til å innordne seg i fellesskaper, fordele arbeid, og koordinere sine individuelle evner på en måte som fremmer den enkeltes egeninteresse og samfunnets totale nytte. Mennesket er den eneste skapningen på denne planeten som ikke ser ut til å ha noe naturlig element. Fugler bygger reder i trærne slik de alltid har gjort, beveren bygger demninger i elvene, mens mennesker – som før levde huler og jaktet med spyd – bor i høyblokker store som fjell, hus med innlagt vann og strøm, og tjener til livets brød gjennom et digitalt univers som ikke eksisterte for få år siden.

Det er lite som tyder på at det, selv hos våre tidligste forfedre, noen gang har eksistert en slags hobbsiansk brutal dyrisk naturtilstand – en alles kamp mot alle. Det er tvert imot klare indikasjoner på at mennesket helt siden opprinnelsen har innordnet seg i fellesskaper. Lenge før det en gang fantes ideer om politiske systemer, er det helt tydelig at mennesker må ha laget regler for sin sameksistens i et slags marked – en sosial orden – som la begrensninger for markedsaktørene på en eller annen måte. I en verden der mennesket ofte er underlegent både i størrelse, hurtighet, sanser og styrke, ligger vår overlegenhet antakelig i vår evne til å handle med hverandre og fordele arbeid.

Opplyst egeninteresse
«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, but from their regard to their own interest», skriver Adam Smith i Wealth of Nations. Den enorme gjensidige verdien i å handle med hverandre skyldes altså ikke et genuint ønske fra noen om å fremme det store fellesskapets beste. Bakeren, bryggeren og slakteren går på jobb hver dag først og fremst fordi det fremmer deres egen interesse. Men uten å ha planlagt det, og til og med uten å vite det, promoterer de samtidig samfunnets felles interesser.

Jeg forsøker ikke med dette å hevde den populære forestillingen at Adam Smith var tilhenger av, eller opphavet til, ideen om ”homo economicus”. Smith hevdet på ingen måte at mennesket var et rasjonelt vesen som alltid ville maksimere sin egen og samfunnets nytte når det forfulgte sine egne egoistiske behov, men Smith skjønte at markedsmekanismene er uhyre kompliserte, og koblet sammen på en så kompleks måte at ingen politiker, tross markedet og menneskets mange svakheter, kan styre det som en maskin og justere dets komponenter etter eget forgodtbefinnende

Smith forstod at enkeltmennesket gjennom sin individuelle søken etter lykke skaper ringvirkninger som gavner hele samfunnet, selv om han ikke har til hensikt å promotere samfunnets samlede interesser. Ved å forfølge sin egeninteresse, fremmer enkeltindividet stadig samfunnets behov mer effektivt enn om han virkelig søkte å fremme det. Gjennom sine avgjørelser og daglige valg forandrer mennesket samfunnet, driver det fremover og skaper en velstand som han ikke hadde til intensjon om å gjøre, som han ikke har kunnskap om, og på en måte som er så komplisert at han umulig kan forstå det. Det er denne effekten av den uvitende samhandlingen mellom mennesker som har gitt opphavet til begrepet den usynlige hånd (selv om Smith aldri brukte begrepet direkte i denne sammenhengen).

Hayek og samfunnets dynamikk
Det er ikke vanskelig å se hvordan Adam Smith og Edmund Burke komplimenterer hverandre på en rekke områder i sin forståelse av de mekanismene som binder mennesker sammen og driver samfunnet fremover. Begrepet om den usynlige hånd kunne like gjerne blitt brukt til å forklare historiens mange vendinger. For det handler naturligvis ikke om noen magisk kraft, men om hvordan mennesker over hele verden er koblet sammen på en uhyre komplisert måte, og om hvordan denne dynamikken skaper ringvirkninger som det ikke er mulig for noe menneske å forstå fullt ut, og minst av alt kontrollere. Denne innsikten er like gyldig i økonomisk teori, og Burke og Smiths forståelse for samfunnets dynamikk kulminerer i den østerrikske filosofen og økonomen Friedrich A. Hayeks filosofi, og østerriksk økonomisk teori generelt.

Svært inspirert av både Adam Smith og Edmund Burke utviklet Hayek begrepet om ”spontan orden”. I likhet med Burke mente han at mennesker gjennom generasjoner med prøving og feiling  har utviklet systemer uten noen form for sentral styring. Hayek sammenlignet også sin spontane orden med en evolusjonær prosess. I The Fatal Conceit argumenterer Hayek forat all evolusjon, både kulturell og biologisk, er en prosess av kontinuerlig tilpasning til uforutsette hendelser. Evolusjonær teori, sier han, kan aldri sette oss i stand til å forutse og kontrollere fremtidig evolusjon. Alt slik teori kan gjøre er å vise oss hvordan komplekse strukturer bærer med seg kimen til videre evolusjonær utvikling som er i seg selv uunngåelig uforutsigbar. På samme måte har markedet en mekanisme som gjør at det tilpasser seg gjennom  prøving, feiling og tilpasning. Denne prosessen og utviklingen kan like lite planlegges eller styres som evolusjonen.

Østerriksk økonomi og politikkens begrensninger
Den østerrikske økonomiske skolen mener derfor at det er umulig å styre og finjustere markedet. Det er få i dag som mener at politikere er i stand til å detaljstyre markedet. Blant konservative er det en utbredt forståelse at markedskreftene må være mest mulig frie for å fungere. Likevel er det en utstrakt idé blant konservative at politikere må kunne korrigere markedet, enten det gjelder rentenivået, prisveksten gjennom inflasjon, eller særavgifter som skal gi folk incentivene til å handle ”korrekt”. I burkiansk tradisjon er dette ikke en spesielt konservativ tanke, men heller et utslag av en naiv styringsoptimisme som Burke antakelig ville vært svært negativ til. Mennesket er like lite i stand til å vite hva som er den korrekte prisen på et produkt, som det er i stand til å planlegge vår historiske utvikling.

Det betyr selvsagt ikke at markedet er perfekt. Markedet tar feil hele tiden, men konsekvensene av at enkeltaktører i markedet er uansvarlige og gjør gale beslutninger er ikke i samme skala som de konsekvensene det får når politikere forsøker å kontrollere uhyre sammensatte systemer, og skaper ringvirkninger som går utover langt flere. Er det ikke derfor i tråd med god konservativ innsikt å anerkjenne at politikere, i stedet for å forsøke å kontrollere et marked de aldri fullt ut vil forstå, burde konsentrere seg om det juridiske rammeverket som er nødvendig for å hindre menneskers kontrasterende interesser i å gjøre urett mot hverandre? Historien viser at mennesker i sin forsøksvise forfølgelse av egeninteresse opptrer umoralsk rett som det er. Markedet er derfor helt avhengig av at lover sørger for at markedets aktører søker å oppfylle sin egeninteresse i samhandling med hverandre, og ikke et system som avhenger av at dets aktører til enhver tid opptrer moralsk.

Dernest, burde ikke et slikt rammeverk, etter moderne konservativ forståelse, også være nettopp etrammeverk, og ikke et system som forskjellsbehandler egne borgere, men som garanterer for og forsvarer rettigheter som er like for alle? Markedsmekanismene, med solide regler i ryggen, vil danne sin egen orden så lenge markedet er fritt. En skulle tro det var svært konservativt å tenke seg at markedet derfor burde reguleres av generelle prinsipper, og ikke gjennom, spesifikk statlig inngripen, enten det dreier seg om lønninger, priser, handelsreguleringer, eller liknende. Ikke fordi markedet er perfekt – ingen konservativ vil hevde dette – men fordi markedet ikke kan perfeksjoneres av politikere.

Hayeks konservative idé
Hayeks spontane orden, er i bunn og grunn basert på en Burkiansk evolusjonær historisk forståelse. Den spontane orden er basert på århundrer med utvikling, og innebærer en indre korreksjon som intet menneske kan ha full kontroll over, og som ingen politiker kan kontrollere. Markedet vil uansett korrigere seg selv, og markedet fungerer derfor optimalt når den naturlige orden får gå sin gang uten at politikere blander seg inn. Markedet blir aldri perfekt, men enkeltmenneskers irrasjonelle valg skaper mindre alvorlige konsekvenser og mindre dramatiske korreksjoner enn politikeres irrasjonelle valg.

Det er klart at hvis man ser konservatisme som et adjektiv i betydningen reaksjonær, er hverken Smith, Hayek, eller ”konservatismens far” Edmund Burke særlig konservative. Hvis man derimot ser konservatisme, i en moderne etter-burkiansk kontekst, som en ideologi basert på en grunnleggende forståelse av menneskets utilstrekkelighet i å forutse eller planlegge fremtiden, en respekt for tradisjoner og historie, og en innsikt i at samfunnet henter sin kunnskap fra individene og ikke motsatt, så er det lite som er mer konservativt enn nettopp markedsliberalisme og østerriksk økonomisk tenkning.

Read Full Post »

Older Posts »