Hva har du oppnådd Solheim?

Erik Solheim har nettopp vært i Cuba for å normalisere forholdet til regimet. Jeg har ventet på en offisiell uttalelse i etterkant av besøket, og i dag postet endelig utenriksdepartementet en nyhet om Solheims besøk på Cuba.

Jeg vil nemlig vite hvorfor Norge skal «normalisere» sine forbindelser til et land som fengsler sine kritikere, nekter sin befolkning grunnleggende rettigheter, detaljstyrer folks hverdag og tvinger folk til å leve i fattigdom. Hvorfor nettopp Cuba, Solheim? Jeg har nemlig ikke sett noen tegn på at Cuba plutselig er blitt interessert i å følge menneskerettigheter og slutte undertrykkingen av befolkningen sin.

Dersom Solheim kan oppnå resultater med sitt besøk er det naturligvis flott, men han kan også ende opp med å være med på å legetimere ett av verdens mest grusomme regimer.

Jeg tror Solheim i verste fall er meget naiv, men det er likevel grunn til å stille spørsmål rundt SVs Cuba engasjement, for SV har en litt lei historie, hva gjelder støtte til totalitære regimer:

Fredspris til Castro?
Hva synes Solheim om meningene til sin partifelle Hallgeir Langeland? Langeland har flere ganger nominert Fidel Castro til Nobels fredspris. Så sent som i 2003, på en debatt på Samfunnet i Bergen, møtte Hallgeir Langeland opp for å debattere hvorvidt det var en god idé å gi fredsprisen til Fidel Castro. Der skal han ha sagt følgende: «Fidel er mot USA, og jeg er imot USA. Derfor er vi allierte. Min fiendes fiende er min venn».

Det er også bare å dykke litt i arbeiderbevegelsens arkiver så finner man mye rart. SV har nemlig brukt store ressurser på å opplyse folk om den «egentlige» sannhet. Vanlige fakta ga jo – merkelig nok (les: ironi) – litt annen informasjon:

Borgerlige dogmer
SV ga f.eks. i 1975 ut et såkalt studiehefte om Øst-Europa. Borgerlige vurderinger av sosialistiske/kommunistiske samfunns undertrykkelse av befolkningen kunne ikke aksepteres fordi de var basert på feil premisser. For å fremme sine ideer måtte man ta et oppgjør med den rådende kunnskap. Innledningsvis står det følgende:

«SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land (…) Spørsmålet for oss er da: Er utviklingen i de sosialistiske landenes økonomi, politikk og ideologi i samsvar med den vitenskapelige sosialismens egne kriterier?»

Vurderingen av sosialistiske land måtte altså isoleres. Den kunne hverken måles med såkalte borgerlige dogmer, eller sammenlignes med ikke-sosialistiske land. For SV var den voldsomme fremgang – både sosialt og økonomisk – i land med kapitalisme og fri økonomi, ikke sammenlignbar. Sosialistiske land måtte måles etter sosialistisk utviklingsnivå; hvor langt var de sosialistiske landene kommet i utviklingen mot det endelige sosialistiske utopi. Ideen er det endelige målet, alt annet er bare et middel for å komme i mål.

Venn eller fiende
Dag Seierstad, som var sentralstyremedlem i SF fra 1969 – 1973, sentralstyremedlem i SV i 1995 – 2005, og 1. kandidat for Oppland SV i valgene i 93 og 97, skriver følgende:

”Vi må ikke spørre: Hvilke partier og organisasjoner likner så mye på SV at vi kan forsvare å ha kontakt med dem? I stedet må utgangspunktet være: Alle partier og organisasjoner som trer tydelig fram i den anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske kampen er verdifulle samarbeidspartnere for SV.”

Det er krig, det er klassekamp, og det gjelder å velge side. Da er det klinkende likegyldig for enkelte om kameraten heter Mao, Lenin, Castro eller Pol Pot, så lenge de står på samme side mot den borgerlige klassefienden.

Blindhet
”Bare en analyse av klasseforholdene i Sovjet kan gi sikre svar. Vi må rette søkelyset mot Sovjet-samfunnets strategiske plassering i kampen mellom sosialisme og kapitalisme i verden i dag.”, fortsetter Seierstad i dette studieheftet

Det er klart at når Seierstad kun er interessert i å sammenligne Sovjet ala 1975 med forholdene i Sovjet i tidligere tider er det ikke rart at han finner en viss utvikling. For joda, forholdene i Sovjet gikk fra brutal elendighet til nød, men at denne nøden knapt eksisterte i vestlige kapitalistiske land var han derimot ikke spesielt interessert i.

Det er betimelig å spørre seg om dette skyldes villet og uvillet blindhet, eller et forsøk på å løse en voldsom kognitiv dissonans som må ha oppstått hos sosialismens fremste idealister når realitetene i kommunistiske og sosialistiske samfunn viste seg å være så uendelig forskjellig fra det harmoniske, fredelige og lykkelige utopiet man forsøkte å skissere.

Pax
Dette opplysningsprosjektet munnet til og med ut i et såkalt leksikon; Pax. Jeg skriver såkalt, fordi et leksikon skal være et oppslagsverk der man kan hente rene fakta.

Det er bare å se hva SV skriver om f.eks. Mao: «Det Kina han etterlot seg var fundamentalt forskjellig fra det Kina han overtok ledelsen for i 1950. Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenrelst som nasjon»

Det er vanskelig å finne en mer passende beskrivelse enn: latterlig.

Men, så til slutt:
Jeg tror ikke at Solheim hyller Mao eller synes at Sovjetunionen var et eksempel for resten av verden, men den rødgrønne regjeringens tilnerming til Cuba er ytterst kritikkverdig. Rødgrønne politikere har flere ganger besøkt Cuba, uten å legge opp til et eneste møte med opposisjonelle, og regjeringen har bl.a. sluttet å invitere opposisjonen på Cuba, til den offisielle 17. mai feiringen i ambassaden.

Hvilken effekt?
På regjeringens nettsider står det at «Solheim tilbrakte 30 effektive timar på Cuba», og at «Solheim fekk eit godt innblikk i den politiske og økonomiske situasjonen på Cuba samt diskutert ei rekke spørsmål som er viktige for vidare samarbeid»

Mine spørsmål til Solheim, etter sin nyervervede innsikt om forholdene på Cuba, er derfor:
– Hva synes han om skolebarn som tvinges til å marsjere i revolusjonære aktiviteter?
– Hva synes han om de lugubre umenneskelige forholdene som møter vanlige cubanere på sykehus
– Hva synes han om alle tullingene i ungdomspartiet sitt som sprader rundt i Che t-skjorter

Og om disse såkalt effektive timene?
– Hva har Solheim egentlig oppnådd?

Ja, Solheim har underskrevet noen avtaler om humanitært arbeid og miljø, men Cuba er vel ikke akkurat verdens viktigste aktør hva gjelder humanitær hjelp (de kunne jo begynt med sitt eget land), og jeg tviler vel på at det er Cuba det vil stå på når vi skal redde miljøet heller.

Så Solheim: Hvorfor Cuba?
– Hva har du oppnådd?
– På hvilken måte har ditt besøk bidratt til å fronte menneskerettigheter?
– På hvilken har dette besøket bidratt til en lysere fremtid for cubanere?

Reklamer

Read Full Post »

Ja til verden – JA til EU!

Høyres tidlige valgkamp og 100% stilling i Hedmark og Oppland Høyre frem til valget, går dessverre utover bloggingen om dagen. Skal vi tro meningsmålingene blir det heller ikke mindre jobb fremover. Valgseier er nok viktigere enn blogg, men jeg følte for å ytre noen tanker her nå. Så over til poenget.

Debatt

På Søndag var jeg i en debatt på Ungdom mot EUs vårkonferanse. Panelet besto av leder i AUF, Martin Henriksen, leder i Ungdom mot EU, Sigrid Z. Heiberg, mens Julie Midtgarden Remen, nestleder i Europeisk Ungdom og meg selv, var så heldige å få representere ja-siden midt i nei-sidens «høyborg».

Hverken Julie eller jeg hadde noen store forhåpninger om å verve nye medlemmer til Unge Høyre, Europeisk Ungdom, eller samle mange nye ja-stemmer i denne forsamlingen, men det var en spennende debatt. Det interessante er at både ja-siden og nei-siden har mye av den samme argumentasjon for våre standpunkt.

Jeg mener imidlertid at nei-sidens argumenter baserer seg på et noe absurd verdensbilde, en rimelig naiv holdning og et bilde på Norge som litt større i verdenssammenheng enn det vi egentlig er.

De som nå blir fristet til å fyre løs motsvar, med eksempler på alle de idiotiske tingene EU gjør, kan bare spare seg for bryet. Å være tilhenger av EU-medlemskap, betyr ikke at man er noen ihuga EU-tilhenger. Jeg ser på meg selv som en ganske sterk EU-kritiker. EU er til tider så byråkratisk og så sosialdemokratisk at jeg får mark, men dette rokker ikke ved mitt ønske om EU-medlemskap. Det er nemlig ett ord som danner grunnlag for mitt EU-engasjement: INNFLYTELSE!

Europas fremtid

I Brüssel legger man nå grunnlaget for hva slags Europa vi skal ha. EU parlamtentet vedtar jevnlig tusenvis av lover som har betydning for hele Europa, og dermed også Norge. I ministerrådet sitter det statsledere fra 27 medlemsland – som representerer over 500 millioner mennesker i Europa. Felles for alt sammen er at Norge har tilnærmet null innflytelse. I Brüssel bestemmer man hva slags Europa vi skal ha i fremtiden, og Norge har ikke en stemme med i laget. Dette er en rimelig uutholdelig situasjon for politikere som ønsker å være med å forme fremtiden, ikke bare sitte stille og se på at andre gjør det for oss.

Det er verdt å bemerke seg at, til tross for nei-flertallet i befolkningen, så har det stort sett alltid vært ja-flertall på Stortinget. Aller først sier forteller dette mye om hvor elendig ja-siden har vært til å formidle sitt budskap. Men enda mer interessant er det at vår folkevalgte forsamling alltid har vært tilhengere av EU-medlemskap, nettopp fordi de som jobber med politikk hver dag ser hvilket demokratisk underskudd Norge lider under. Politikerne på Stortinget merker hvordan vi overlesses med nye direktiver fra EU, som vi bare må ratifisere uten et knyst.

Virkelighetsbilder

Selvråderett er ett av nei-sidens sterkeste argumenter, men det er også ett av ja-sidens sterkeste. Nei-sidens argument baserer seg etter mitt syn på en manglende forståelse for den nye politiske virkeligheten i Europa, samt Norges rolle i verden forøvrig. Selv om Norge hadde vært en stormakt som Kina eller USA, ville jeg påstått at vi ville vært best tjent med å søke større internasjonalt samhold når viktige beslutninger skal taes. Men å innbille seg at lille Norge med sine knapt 5 millioner innbyggere skal kunne forholde seg til resten av verden alene, og lage bilaterale avtaler som vil være fordelaktige for Norge er helt irrasjonelt.

Nei-siden snakker om viktigheten av at Norge kan «tale med sin egen stemme». Ja, det er jeg helt enig i – I EU-PARLAMENTET. Norge må gjerne tale med sin egen stemme i dag, men denne stemmen er i dag bare meningsløse protester mot allerede vedtatte EU-direktiver som vi med 99,9999% sikkerhet kommer til å måtte vedta uansett. Jeg ønsker ikke, i motsetning til f.eks. Ungdom mot EU, at Norge BARE skal kunne «tale med sin egen stemme». Jeg ønsker også at Norges stemme skal ha litt tyngde og gjennomslagskraft.

Norge og Russland

For å illustrere dette, kan jeg ta et eksempel som kan bli svært aktuelt om ikke så altfor lenge; forholdet til Russland. Norge eksporterer årlig ca. 200.000 tonn fisk og fiskeprodukter til Russland til en verdi av omlag 1 milliard kroner. Russland er altså en viktig handelspartner for Norsk fiskeindustri. Likevel har det flere ganger oppstått problemer med diverse importforbud mot norsk fisk fra Russland. Det siste varte vel i ett års tid før man kom frem til en løsning.

Russland prøvde også noe lignende på EU-medlemmet Polen, men da med lite hell. Da Russland innførte importforbud mot kjøtt fra Polen, endte det med at Putin måtte dra tomhendt hjem fra et toppmøte mellom EU og Russland i Helsingfors, uten den avtalen han ønsket om samarbeid om energi og fremtidig gasslevering. Forklaringen var enkel: Polen blokkerte avtalen.

Se for deg en tidligere situasjon der Polen forsøker å sette hardt mot hardt mot Russland. Dette ville neppe vært særlig fordelaktig for Polen (for å si det mildt), men Polen har skjønt at de politiske maktforholdene har endret seg. I EU gjelder prinsippet; én for alle, alle for én. Derfor var det uaktuelt for EU å undertegne en avtale med Russland, så lenge de blokkerer et annet medlemslands markedsadgang. Importforbudet mot kjøtt fra Polen varte i KUN 6 UKER!

I fremtiden vil nord-områdene bli veldig viktige. Her ligger det enorme verdier og venter på oss. Det er kanskje enkelte som tror at Norge og Russland vil kunne sette seg ned ved et bord og forhandle om fordelingen av nord-områdene, som likeverdige parter, og komme frem til en avtale som vil gagne begge like mye. Dette er imidlertid rimelig virkelighetsfjernt! Russland har vist muskler i denne saken, og viser en økende vilje og et sterkt behov for på nytt å markere sin nasjonale stolthet og sin rolle som en sterk global maktblokk. Det er derfor svært naivt å tro at en slik avtale mellom Norge – uten EU i ryggen – og Russland, vil gagne Norge.

Demokratisk underskudd

Men, det er naturligvis ikke bare frykten for Russland som gjør at vi skal bli medlem av EU. Det viktigste argumentet er det demokratiske underskuddet som Norge lever under i dag. Norge er, som ikke-medlem, utestengt fra de lovgivende organene i EU. Vi har ikke engang rett til referatene fra møtene. I de 18 – 36 månedene det ofte tar å arbeide frem nye vedtekter i EU, er Norge stengt ute fra alle politiske prosessene, både aktivt og informativt. Hadde det ikke vært for at Norge har egne team med byråkrater i Brüssel som jobber hver dag med å lobbyere mot særlig Sverige, hadde vi vært nesten totalt uvitende om de politiske prosessene i EU.

Siden vi ikke har et ord med i laget når nye direktiver vedtas i EUs organer, begynner vi først å debattere direktiver flere år etter at de er vedtatt. Disse lovene har ofte overføringseffekt på annen norsk lovgivning. Avviklingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften og gassmarkedsdirektivet (les mer om dette i et innlegg av Paal Frisvold her, anbefaler også å lese «EØS tilværelsens uutholdelige letthet») er eksempler på at EU-vedtekter har pålagt Norge å endre sine lover uten mulighet til innsigelse.

Et annet interessant faktum er at Danmark faktisk vedtar mindre EU direktiver enn Norge, som ikke er medlem. Danmark burde jo være et land Norge kan sammenligne seg med. Så når nei-siden snakker om det demokratiske underskuddet EU-medlemskap vil innebære for Norge, så virker det rimelig ironisk at et medlemsland med innflytelse vedtar mindre regler enn Norge som ikke er medlem og ikke har medbestemmelsesrett. DET er demokratisk underskudd det!

Norge som kunnskapsaktør og bidragsyter

Det er også viktig å påpeke at det ikke bare er for å protestere at Norge burde bli medlem av EU. Jeg tror også at Norge har masse å bidra med i EU, men dess lengre vi står utenfor debatten i EU, dess lengre vil vi henge etter, både når det gjelder den kunnskapsmessige utviklingen og evnen til å tilpasse seg den politiske debatten i Europa.

EU er verdensledende på en rekke områder. EU står for 55% av bistanden i verden. (Nei-siden liker å underminere dette ved å påpeke at EUs 55% bare er ca 0,7% av deres BNP, mens Norge bidrar med tilnærmet 1% av BNP i bistand. Dette er imidlertid et dårlig argument. Det er ikke slik at om Norge ble medlem av EU, så ville vi bli tvunget til å bidra med mindre bistand. Nivået EU ligger på er også etter all sannsynlighet høyere enn det ville vært samlet hvis alle landene skulle bestemt sin bistand hver for seg).

Utviklingen i Øst-Europa er nok et eksempel på at EU, tross sine mangler, har vært en suksesshistorie. Utviklingen i Øst-Europa har gått så fort at Svänsk Næringsliv tidligere har slått fast at Estland kommer til å være rikere enn Sverige om 10 år dersom utviklingen i landet fortsetter. Det samme gjelder Latvia, Litauen og Slovenia om 20 år. Her snakker vi altså om tidligere sovjetstater som i løpet av kort tid kan komme til å bli rikere enn deler av Skandinavia. Hadde noen foreslått dette for bare 20 år siden, ville han/hun blitt avfeid som en idiot. Utviklingen i Øst-Europa er likevel ikke et mirakel, selv om det kan virke slik, det er et resultat av målrettet internasjonalt fungerende samarbeid.

Eksemplene er mange. Miljø og klimateknologi, fornybare energikilder og annen ny teknologi er flere eksempler på felt der EU, i mange sammenhenger, er verdensledende. Dette er også områder der Norge sitter inne med mye kunnskap. Vi ender altså opp med en ond sirkel, der Norge hverken får mulighet til å bidra med den kunnskapen vi sitter inne med, eller får nyte godt av den kunnskapen som finnes i EUs politiske organer.

Konklusjon

Nei-sidens argumenter holder ikke mål lenger. Spørsmålet om EU er egentlig ganske enkelt. Vi kan enten sitte på bakbeina her i Norge og protestere mens verden passerer forbi oss, eller vi kan snu oss rundt, se utfordringene i øynene, ta debatten, og være med på å forme fremtidens Europa, og fremtidens verden.

Ungdom mot EU sier «Ja til verden, Nei til EU». Da glemmer de at Europas stemme i en stadig mer globalisert verden i økende grad går igjennom nettopp EU. For et lite land som Norge er et Nei til EU derfor også et delvis Nei til verden.

Jeg sier derfor: JA til verden – JA TIL EU!

Read Full Post »

Veldedig kapitalisme

I et intervju med Reason.tv, fremlegger Dan Pallotta solid argumentasjon for hvorfor kapitalisme og markedstankegang må bli akseptert -også i veldedighetssektoren.

 

Jeg anbefaler ALLE som er opptatt av veldedighet, og å finne løsninger for å hjelpe verdens fattige og trengende, om å se denne videoen.

 

(Under filmsnutten følger en oversettelse av Dan Pallottas poenger, samt egne refleksjoner rundt tema).

 

 

 

Vi har to sett med regler, sier Pallotta. En for veldedighet, og en annen for resten av verdensøkonomien, og disse diskriminerer veldedighetssektoren på særlig 5 områder:

 

1)    Lønn.

Vi har en automatisk negativ reaksjon mot folk som tjener store penger på veldedighet, hvilket gjør at veldedighetsorganisasjoner ikke klarer å betale konkurransedyktige lønninger. Videre fører dette til at unge talentfulle mennesker, som kommer ut av business-skoler, går rett inn i profittsektoren, fordi de ikke har råd til de økonomiske kuttene som non-profitt etikken innebærer.

 

2)    Reklame og markedsføring.

Profittsektoren kan bruke penger på reklame inntil siste krone ikke lenger produserer noen inntekt. Derfor oversvømmes vi med reklame for f.eks. botox, ipod’er, osv… men vi vil ikke se at donasjonene våre blir brukt på betalt reklame. Dette gjør at veldedighetsorganisasjoner ikke greier å skape etterspørsel for produktet sitt.

 

3)  Risiko.

Hvis Paramount studios investerer 100 millioner dollar i en film som flopper, så regner vi dette som en del av deres modell, i å lete etter andre prosjekter som blir en stor suksess. Men (og jeg snakker fra personlig erfaring, sier Pallotta) hvis du arrangerer et veldedighetsarrangement til en kostnad av 5 millioner dollar, som ikke produserer en kostnadsretur på minst 75% det første året, så vil du få juridiske problemer. Dette fører til at veldedighetsorganisasjoner er livredde for å prøve ut nye dristige inntektsgenererende ideer, og de greier derfor ikke å tilegne seg den samme læringskurven som profittorganisasjoner greier.

 

4)    Langtidsinvesteringer.

Amazon holdt på i 6 år, før de leverte tilbake noen av investorenes investeringer, fordi de hadde en lengre målsetning om å bygge opp markedsdominans, men hvis vi noen gang forsøkte et veldedighetsprosjekt som ikke leverte penger til de trengende i løpet av 6 år, så ville det ført til ”korsfestelser”.

 

5)    Profitt generelt.

Profittsektoren kan bruke profitt som et incentiv for å tiltrekke seg investorer. Non-profitt organisasjoner kan, ved definisjon, ikke tiltrekke noe annet enn donasjon. Non-profitt organisasjoner gir slik sett profittorganisasjoner monopol på investeringer i et marked med trillioner av dollar.

 

Suksesshistorie

Og Pallotta vet hva han snakker om. Fra 1994 til 2002, ledet ”Pallotta TeamWorks” 64 arrangementer for AIDS og brystkreft. Etter at alle utgifter var betalt, satt de igjen med 299 MILLIONER DOLLAR – til inntekt for disse to tiltakene. Dette er mer penger – samlet inn fortere, for disse tiltakene, enn noen annen begivenhet i verdenshistorien.

 

Mitt syn

Dette er nok et eksempel på fullstendig feilslått moral.

 

Hvorfor skal det ikke være lov å tjene gode penger på å hjelpe andre mennesker?

Gjør det virkelig noe at folk tjener seg styrtrike på veldedighet, hvis resultatet er at de hjelper flere mennesker på den måten?

Er ikke hensikten nettopp å hjelpe folk, eller er det bare metoden som teller?

 

Dette er altruisme på sitt verste!

 

Hvorfor kan vi ikke bruke kapitalismen og markedsmekanismene, som skaper slik enorm velstand ellers, til å gi veldedighetsorganisasjoner muligheten til å skape et marked for å hjelpe mennesker. De fleste mennesker har av natur, en vilje og lyst til å hjelpe andre, av den enkle grunn at det gir oss selv en god følelse. Det er absolutt et stort marked for veldedighet.

 

Non-profitt organisasjoner er små, sammenlignet med staten, mens profitt-organisasjoner er rimelig store sammenlignet med staten. Hvis vi lar såkalte non-profitt organisasjoner spille etter de samme reglene som det øvrige markedet, ville de kunne løst mange av de problemene som i dag må gjøres av det offentlige

 

Det er på tide at vi legger bort den destruktive sosialdemokratiske altruistiske moralen, og sier at det er ikke så farlig hvordan du gir hjelpen, eller om du kun gir hjelp fordi det også er til din egen vinning.

 

Det viktigste er enkelt og greit: – AT FOLK FÅR HJELP, IKKE HVORDAN DE FÅR DEN!

Read Full Post »

Feilslått bistandspolitikk

Bistandspolitikken har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. Andrew Mwenda kritiserte bistandspolitikken da han var på norgesbesøk i forbindelse med FrP’s landsmøte, og bl.a. holdt et seminar på Café Christiania arrangert av Civita. Her sa han at:

«Ingen land har noen gang har blitt rike på å motta bistand. Bistand bidrar ikke til varig utvikling. Bistand er problemet og ikke løsningen”

Videre påpekte han at bistanden har gjort afrikanske land til velferdsklienter og at Afrika har blitt passive mottagere av stønad, med forventninger om at Europa skal løse problemene.

Dette har han selvfølgelig helt rett i, og hovedbudskapet var naturligvis: handel. Det eneste som vil skape noe håp for Afrika er om de slippes inn på verdensmarkedet.

Dette påpekte også Bob Geldof i forrige uke, da han refset Norge for det han mener er en hyklersk og dobbeltmoralistisk holdning fra Norges side der vi skryter av millionene vi bidrar med til bistand (som, interessant nok, bare er som å pisse i havet sammenlignet med hva USA under Bush har bidratt med) og samtidig bygger skyhøye tollmurer.

Jeg er selvfølgelig helt enig med FrP i at dagens bistandspolitikk er helt feilslått, men dette betyr ikke at Norge skal bidra med mindre penger til å hjelpe land ut av fattigdom. Det jeg savner fra FrP er en vilje til faktisk å gjøre noe med problemet, og ikke bare kritisere dagens politikk. Jeg synes nemlig at vi skal bruke MYE mer penger, problemet er HVORDAN disse pengene brukes. I stede for dagens proteksjonistiske og feige politikk som bare holder Afrika nede i en slags ”akseptabel fattigdom” må vi tørre å åpne grensene våre, investere i Afrika og skape et marked!

Jeg har stor respekt for Bob Geldof, men også Geldof bommer når han ikke vil stille krav til korrupte regimer. Det blir helt feil å kritisere Norge for å stille krav til korrupte regimer, for problemet er jo nettopp at Norge IKKE stiller krav. Det hjelper ikke de fattige stort hvis investeringene Norge gjør går til å kjøpe jetfly til diktatorer, og gir dem enda mer ressurser til å undertrykke sin egen befolkning, samme hvor mye vi åpner grensene våre. Dette blir veldig naivt.

Aller verst er den rødgrønne regjeringa med Erik Solheim og Jonas Gahr Støre i spissen, der de anerkjenner at mange ting ikke er som de skal, men ikke evner å komme med andre tiltak enn å fortsette på akkurat samme måte som før. Erik Solheim markerte dette i et intervju i siste utgave av morgenbladet, der han ikke gjorde annet enn å understreke sin egen naivisme og manglende vilje til å ta tak i et av verdens største problemer.

For å oppsummere på en litt spissformulert og satirisk måte:

–Bob Geldof vil slippe de afrikanske landene inn på markedet, men ikke stille noen krav til korrupte regimer. Bob Geldof vil altså bruke markedet til å øke rikdommen til korrupte ledere, fremfor å stille krav om at pengene kommer til folket.

–Solheim vil verken slippe landene inn på markedet eller stille krav til korrupte regimer. Solheim vil heller bruke skattebetalernes penger på å betale for korrupte lederes jetfly.

–Jonas Gahr Støre er selvfølgelig litt mer skeptisk og kvalmende reflektert i sine uttalelser som vanlig, samtidig som han er utenriksminister i en regjering som ikke gjør noenting. Problemet er altså ikke utenriksministerens vurderingsevne. Problemet er hans manglende evne til å få gjort noenting.

Dermed har vi altså en som er naiv, en som både er naiv og økonomisk uansvarlig, og til slutt har vi en som egentlig er ganske smart, men tiltaksløs.

Hva med å slippe de afrikanske landene inn på markedet, bruke enda flere ressurser på løse fattigdomskrisa og samtidig stille krav til korrupte regimer? Nei, det var det ingen som hadde tenkt på (unntatt Høyre da naturligvis!).

Read Full Post »