Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Cuba’ Category

Årets sjokknyhet. Det glansbildet som har blitt tegnet av helsevesenet på Cuba er ikke så rosenrødt likevel. For oss som ikke har Cuba som sosialpolitisk forbilde (dvs så og si alle til høyre for SV) kommer ikke dette som noen overraskelse. Dette er gammelt nytt som vi har vært klar over lenge.

NRK slo i går opp avsløringer fra to avhoppede cubanske leger; Amauris Samartino og Ricardo Enrique Silva Gual. De avslører at myndighetene jukser med helsestatistikkene for å få det berømte cubanske helsevesenet til å skinne. – Det er ikke et pent syn, det som skjer bak glansbildet og de manipulerte tallene, sier de til NRK.

Her er noe av det de forteller:

– De lave barnedødelighetstallene er en løgn, iscenesatt av Fidel Castros propagandaapparat. Både innenfor og utenfor landet har det vært viktig å glorifisere det cubanske helsevesenet, for å vise at man har klart å oppnå revolusjonens mål.

– Mange cubanske sykehus har verken laken, mat eller medisiner til pasientene. Mat og sengetøy må pasienten selv medbringe. Gravide følges ikke opp på sykehus, men på poliklinikker som mangler alt.

– Nyfødte som dør de første dagene eller ukene, blir registrert som dødfødte. Dermed unngår man at de havner i statistikken FN-organisasjoner bygger sine levekårsindekser på, men i en kategori som ikke teller med.

– Antallet dødfødsler på Cuba er mye høyere enn spedbarnsdødeligheten. Det beviser at tallene er manipulerte.

– Det er vanskelig å få tak i medisiner, det er knapphet på lokalbedøvelse, man får ikke sterilisert operasjonssalene. Selv operasjonshansker er i manko.

Det økende antall aborter henger sammen med en økende under- og feilernæring av befolkningen. Kvinner blir overtalt til abort dersom de er underernærte, for å unngå at det fødes barn med skader

Jeg har tidligere trykket bilder her på bloggen lik de NRK viste i sin artikkel i går ved navn: «- Bak fasaden er det kun elendighet», de kan dere se på denne posten. Dette er realiteten for vanlige cubanere, og det er et under at myten om Cubas helsevesen har fått leve så lenge på offisielle statistikker og uttalelser. Er det virkelig dette helsevesenet som SV omtaler som «…eksempel på offentlig helsetjeneste…»?:

Det er svært vanskelig å vite noe sikkert om land som Cuba. Noe av det første Castro-regimet gjorde da tok makten i landet for over 50 år siden var å arrangere store bokbål, der all litteratur og vitenskap som regimet ikke likte ble brent og forbudt, og gradvis erstattet med Castro-regimets egen «historeskrivning».  Fidel Castro er antakelig en av verdens beste PR-agenter, godt hjulpet av nyttige idioter i kulturradikale medier med kommunist-sympatier, og sosialister som fortsatt nekter å innse at Cuba, i likhet med Kambodsja eller Nord-Korea, aldri ble den himmelen på jord som mange ønsket.

I dag har vi i realiteten to virkelighetsbeskrivelser av Cuba:

1) den virkeligheten vi får fra Castro-regimet, et brutalt kommunist-diktatur, som forteller en solskinnshistorie om hvor fantastisk alt er på Cuba.

2) den virkeligheten vi får fra dissidenter, fra mennesker som har rømt fra Cuba og kan fortelle om situasjonen der uten at den må kanaliseres gjennom regimets offisielle kanaler.

Det er ganske utrolig at enkelte fortsatt velger å tviholde på versjon 1. Stoler vi på Ahmadinejad når vi søker virkelighetsbeskrivelser av det iranske samfunnet? Stoler vi på Kim Jong-Il når vi vil finne ut hvordan den menige Nord-Koreaner har det i landet? Eller Lukasjenko når vi vil vite hvordan det står til med demokrati og ytringsfrihet i Hviterussland? Selvsagt ikke.  Så hvorfor aksepterer vi da så villig informasjon fra et av verdens verste diktaturer og tar det for god fisk? Er det Che Gueavara t-skjortene, og det glorifiserte bildet vi får presentert av Hollywood fra tid til annen? Ikke vet jeg…

Det finnes mange bøker om virkeligheten på Cuba. En av dem er skrevet av Manuell Márguez-Sterling, sønnen til Carlos Márguez-Sterling, han var Batistas mest kjente og mest høyrøstede politiske fiende i Cuba, og en av de mest prominente opposisjonspolitikerne på Cuba før revolusjonen. Han var med å skrive den Cubanske grunnloven i 1940 og var anerkjent av mange Cubanere, og av den amerikanske ambassadøren Earl Smith, som den rettmessige vinneren av Cubas presidentvalg i November, 1958. Det skulle gi grunnlaget for mer troverdige beskrivelser av realiteten på Cuba, enn Castros virkelighetsbeskrivelse. Og her er noen av opplysningene vi får i Márguez-Sterlings berettinger (tidligere gjengitt her):

– immigrasjon
Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958, ett knapt år før Castro regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

– barnedødelighet
Ifølge FNs beregninger for barnedødelighet rangerte Cuba i 1958 (i pre-Castro cuba) helt i toppen, på 13. plass i hele verden. De rangerte altså ikke bare over hele Latin Amerika, men også over Vest-Europeiske land, land som Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Portugal og Spania. Under kommunistregimet har de falt til 44. plass, og det er etter at tallene er kunstig nedjustert.

Cuba har en abortrate på 0,71 for hvert fødte liv, og bare små hint om komplikasjoner er nok til at fostre blir abortert, på et hvilket som helst stadie. (FNs tall kan heller ikke helt stoles på, fordi de stort sett baserer på de tallene hvert enkelt land gir.) Likevel femholdes barnedødeligheten ofte som en av eksemplene på Cubas flotte helsevesen.

– matmangel
Gjennomsnittshøyden blant cubanere har falt med 8 cm, bare de siste 25 årene. For første gang i cubansk historie finner man tusener av barn som lider av sykdommer knyttet til proteinmangel, som abnormalt store hoder proporsjonalt med kroppen.

Før Castro, under Batista, hadde Cuba det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen. Etter at Che Guevara hadde vært industri-minister i ett år, rasjonerer Cuba mat og stenger fabrikker. Det var ingen rasjoner på mat eller matmangel under Batista, og proteinforbruket var blant verdens høyeste – i dag lider Cuba altså av sykdommer knyttet til proteinmangel.

– tilgjengelig informasjon;
Før Castro, på 50-tallet, kunne cubanere velge mellom over 50 daglige aviser. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land». I dag kontrolleres hvert ord som publiseres noe sted, hvert ord som undervises i skolen, og det er forbudt å eie en bok som ikke er produsert av kommunist-regimet.

– helsevesenet

Hvis du ikke tar med dine egne lakener, håndkler og såper, så er det gjerne senger som på bildet over – fulle av størknet blod, skitt og møkk – som møter deg når du kommer på sykehuset. Politikere og byråkrater nyter godt av den luksusen landet tilbyr turister og særlig representanter fra andre regjeringer, mens vanlige mennesker på Cuba mangler grunnleggende menneskerettigheter, ikke får kjøpe et såpestykke uten rasjoneringskort fra det totalitære regimet, og lider under forhold vi ikke ville unnet noe menneske.

Høyre har en tradisjon med å invitere cubanske dissidenter på våre landsmøter. Hedmark Høyre var blant de første som gjorde dette på sitt årsmøte, der jeg først kom i kontakt med eksil-cubanere og ble engasjert i saken. Mange av disse jobber aktivt med å få sneket ut bilder av virkeligheten på Cuba, slik at verden kan bli klar over situasjonen der.

Uttalelser som dette er vanlig i mer radikale fora: «Joda, Cuba er et fattig diktatur, og Castro regimet viser liten respekt for ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, men de har likevel velsignet befolkningen med et gratis helsevesen av ypperste klasse, og tross alt, skapt noe fremgang».

Neste gang du hører noen si dette skal du vite at de forhåpentligvis ikke vet hva de snakker om, for hvis de gjør det betyr det at de aksepterer forhold som på bildet over. Da betyr det at de er mer opptatt av å tjene Castro-regimets propaganda om «himmel på jord» enn den reelle menneskelige situasjonen.

Det er på tide å kalle en spade for en spade. Castros regime er et undertrykkende brutalt diktatur som ikke bare nekter folk rettferdige valg, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, osv… men som også holder befolkningen nede i underernæringen og en helsekvalitet vi ikke hadde unnet noen noe sted.

(Her er en oversikt over tidligere poster jeg har skrevet om Cuba)

Advertisements

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 03.07.2010

– sjekk gjerne debatten og legg igjen en kommentar der også)

Det er vanskelig å føre en konstruktiv internasjonal politisk debatt med store deler av venstresiden når de ikke tar utgangspunkt i samfunnet slik det er i dag, men slik de ønsker det skal bli. Særlig gjelder dette menneskerettigheter i Latin-Amerika.

Med Finn Gustavsen i spissen var Cuba i lang tid SVs kjæledegge, og venstreintellektuelle trykket Fidel Castro og Cuba til sitt bryst. Nå hører vi ikke mye fra den kanten lenger. Hallgeir Langeland har riktignok nominert Fidel Castro til Nobels fredspris gjentatte ganger, men han regnes som en rimelig løs kanon på dekk. Menneskerettighetsbruddene og elendighetene som det totalitære Castro-regimet har påført Cuba har blitt så åpenbare for de fleste at få prøver å forsvare dem. Selv Sosialistisk Ungdom tier klokelig stille.

Nå ser det ut til at vi har fått et ”nytt Cuba”. For venstresidens forhold til Venezuela minner skremmende om de samme ukritiske holdningene til selverklærte sosialister i ikke-vestlige land som vi har sett tidligere.

Demokrati
I motsetning til Fidel eller Raul Castro er Hugo Chavez demokratisk valgt. Det er ingen tvil om at Chavez’ valgseier i 1998 var et resultat av stor folkelig støtte og et massivt rop om forandring. Det har imidlertid liten betydning om man er demokratisk valgt, hvis man bruker udemokratiske virkemidler til å tviholde på makten. Et demokrati slutter ikke med valg. Det starter med valg.

Alexandr Lukasjenko ble også demokratisk valgt til president i Hviterussland med et overveldende flertall. Verken Norge eller EU anerkjenner imidlertid det som i dag kun kan kalles et diktatur. Siden Lukasjenko kom til makten er organisasjons og forsamlingsfriheten avskaffet, den siste uavhengige avisen ble stengt i 2005, og det er ikke lenger en eneste opposisjonell radio eller tv-stasjon i Hviterussland. Lukasjenko ble valgt i 1994, Chavez i 1998. Likhetene er påfallende.

Menneskerettighetsbrudd
Siden Chavez kom til makten har menneskerettighetsbruddene eskalert. Flere hundre radiostasjoner er stengt. Journalister risikerer fengsel hvis de kritiserer regjeringen. Chavez er nå i ferd med å sikre seg kontroll over Globovision, den eneste gjenværende nasjonale uavhengige TV-kanalen som er kritisk til regjeringen. En av eierne, Guillermo Zuloaga, rømte for få uker siden landet etter at det ble utstedt en arrestordre på ham.

Dommere i Venezuela trues og fengsles hvis de er til bry for regjeringen, og politiske motkandidater nektes å stille til valg, uten rettssak eller dom, basert på løse anklager. Samtidig sitter Hugo Chavez, som ifølge de samme reglene skulle vært nektet å stille til valg da han faktisk er dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992, med stadig mer makt over det venezuelanske samfunnet. Ytringsfrihet er grunnsteinen i ethvert demokrati. Det er ikke spesielt imponerende å fortsette å vinne valg når man kontrollerer mediene, rettsystemet og kan eliminere politiske motkandidater. Så hvor stor forskjell er det egentlig på den demokratiske situasjonen i Hviterussland og i Venezuela?

I takt med Chavez autoritære og konfronterende stil øker også de sosiale problemene. Venezuela har nå de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept, og verst rammet blir selvfølgelig de fattigste områdene. Ana María Sanjuán, sosiolog ved Venezuela Central University (UCV) i Caracas har beskrevet situasjonen rimelig treffende: ”Vi vitner en reduksjon i barnedødelighet, kun for å se våre sønner drept når de fyller 16”.

Norsk mediedekning
Likevel er norske mediers omtale av Venezuela oppsiktsvekkende nøytral. I Kulturnytt på NRK uttalte utenriksmedarbeider Arnt Stefansen at det ikke sto så dårlig til med ytringsfriheten i Venezuela som mange påstår fordi han hadde vært i Caracas og hørt folk snakke kritisk om Chavez på café.

I hvilke andre tilfeller setter vi så lave standarder for grunnleggende rettigheter? Vi kan jo se for oss et scenario der USAs president nektet opposisjonen TV-dekning. Hvilken seriøs reporter ville da meldt at kårene for ytringsfrihet tross alt ikke var så ille fordi amerikanere jo kunne kritisere presidenten over bordene på Starbucks?

Helter
Det har vært en uhyggelig vane på venstresiden å hylle sine helter for hva de vil at de skal være, og ikke hva de faktisk er. Det gjør dem også så mye farligere. På 70-tallet kom SV fornøyd og engasjert hjem fra studietur i Kambodsja etter å ha hilst på Pol Pot. De kunne med store bokstaver i avisen Ny Tid melde at det var ”ingen massakre i Kambodsja”. I boken Overfallet på Kampuchea skrev Liv Jørgensen at man måtte være dum om man sultet i hjel i Kambodsja – to millioner mennesker ble imidlertid drept og sultet til døde.

I SVs store ”opplysningsverk” Pax leksikon, står det blant annet skrevet om Maos Kina at: «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon». Men cirka 30 millioner mennesker døde av sult under Maos ”store sprang fremover”.

Nok en diktator?
Så sent som i 2004 uttalte Hallgeir Langeland at: ”Jeg mener fortsatt at Cuba er et eksempel på at en annen og bedre verden er mulig”. Han snakker om en verden folk risikerer livet sitt for å flykte fra. En verden der folk fengsles og bankes opp for sine meninger. Der tusener av barn lider av sykdommer knyttet til proteinmangel (i et land som hadde det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen før Castro tok makten). En verden der gjennomsnittshøyden for en cubaner, ifølge Senor Marzo Fernandez som tjente som Castros ernæringsminister inntil han hoppet av i 1996, har sunket med 8 cm de siste 25 årene grunnet matmangel.

Venstresidens evne til å se det de vil se og intet annet er påfallende. Spørsmålet nå er om Venezuela skal bli venstresidens ”nye Cuba”, eller om det snart er på tide å våkne opp og erkjenne at Chavez fremferd gir skumle varsler om nok en diktator i Latin Amerika.

Read Full Post »

I dag har jeg vært på kulturnytt på NRK i et kort oppslag om ytringsfrihet i Venezuela  som også har blitt gjengitt i en del nyhetssendinger. Bakgrunnen er at Hugo Chavez nå er i ferd med å sikre seg kontroll over det som lenge har vært den eneste regjeringskritiske TV-kanalen i Venezuela, Globovision.

Hvis Chavez nå får kontroll på Globovision også, så er det dermed pr dags dato  ikke eneste TV-kanal igjen i Venezuela som tør å være kritisk til regjeringen.

Dere kan høre kommentaren min på dagens kulturnytt-sending, som vil bli lagt ut på NRKs nettsider i løpet av dagen. Skal også linke til den her, når den er ute.

En annen ting som er ganske spesielt er at den samme personen som tidligere var ute i Dagbladet og skrev ”Jeg er ikke politiker”, som jeg også avslørte i Dagbladet for noen dager siden, kommenterte også på radio i dag som Chavez-supporter.

Han stiller seg bak Chavez og hans slagord: Patria, socialismo o muerte – faderland, sosialisme eller døden, noe som i seg selv er ganske sykt. Man kan jo se for seg at et norsk parti hadde gått til valg på det slagordet. Det ville jo vært politisk selvmord.

Det er alltid slik med radiointervjuer at det kun er en liten brøkdel av intervjuet som kommer med, så jeg tenkte at jeg også skulle ta med noen av spørsmålene fra gårsdagens intervju her på bloggen som ikke kom med i dagens sending. For det er flere spørsmål som bør besvares.

Programleder: Du har engasjert deg i ytringsfrihetsspørsmål i Venezuela, hvorfor?

Fordi jeg ønsker å sette fokus på noe jeg føler det har vært altfor stille om altfor lenge. Jeg har vært interessert i Latin Amerika ganske lenge. Interessen for menneskerettigheter startet egentlig med Cuba etter at jeg ved flere anledninger fikk snakket med eksil-cubanere som kunne vise bilder og fortelle om situasjonen der.

Etter Oslo Freedom Forum, hvor jeg traff mange mennesker med sterke historier, ble engasjementet veldig forsterket. Jeg ble overrasket over hvor lite fokus det er på situasjonen i Venezuela, når man ser hvor ille situasjonen faktisk er.

Konstant internasjonalt press og medieomtale er helt avgjørende for å forbedre situasjonen i autoritære regimer som Venezuela og Cuba. Da kan vi ikke være tause.

Programleder: Chavez påskudd for å stanse kritiske medier er i at de skaper panikk i samfunnet?

Det er merkelig at noen i det hele tatt kjøper den forklaringen. Dette dreier seg utelukkende om å kneble regjeringskritikk. Man kan jo se for seg at Jens Stoltenberg skulle ringe til NRK og nekte dem å sende et innslag fordi de er redd for den offentlige reaksjonen. Det ville jo være utenkelig.

Men enda mer relevant er jo bare å se på den faktiske situasjonen i Venezuela i dag. I dag har Venezuela de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. En person blir drept hver andre time i Venezuela. Under Chavez har kriminaliteten firedoblet seg. Så Chavez har jo ikke akkurat sørget for mer stabilitet i landet

Programleder: Politisk sett var det ikke ytringsfriheten og demokratiet som stod i fokus under kuppet fra høyresiden i 2002 heller?

Nei, det kan du si, men jeg forsvarer ikke på noen måte kuppet i 2002 heller. Et høyrekupp er ikke noe bedre enn et venstrekupp. Det er ikke det dette handler om. Chavez er demokratisk valgt, men etter at han ble valgt så opptrer han mer og mer som en brutal diktator. Politiske motkandidater nektes å stille til valg, medier knebles, rettsystemet kontrolleres, og folk som uttrykker seg kritisk blir fengslet. Det er ikke akkurat spesielt imponerende å fortsette å vinne valg, når man selv styrer både mediene, rettsystemet, og kontrollerer hvem ens politiske motkandidater er.

Det jeg argumenterer for, og de opposisjonelle stemmene jeg støtter, er kun de som kjemper for ytringsfrihet, rettsikkerhet, retten til å organisere seg, retten til å stemme, og retten til frie og rettferdige valg i et samfunn som respekterer menneskerettigheter.

Ingen av delene er tilfelle i Venezuela i dag.

Read Full Post »

Bladet Foreign Policy har laget en liste over verdens verste diktatorer, som også nylig ble gjengitt i Aftenposten. Felles for alle er at venstresiden i Norge ikke bryr seg om noen av dem. De er mer opptatt av å rase mot opposisjonelle menneskerettighetsforkjempere i Venezuela som kjemper for grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, og frihet fra vold og tortur – basert på tomme indisiser det ikke finnes belegg for.

Men siden Manifest og Magnus Marsdal har fått et sånt plutselig engasjement for menneskerettigheter, gleder jeg meg til rapportene deres om Hugo Chavez, Raul Castro og Hu Jintao. Jeg forventer at de er like omfattende og kritiske, hvis det da ikke var slik at de egentlig hadde annen agenda da…?

Read Full Post »

Hva skal man egentlig med vitsebøker når man har SUs nettsider, og hvorfor bruke 500 kr på Latter scene når man kan overvære barnslige ungdommer fra SU gjør seg til latter på Civitas frokostmøter helt gratis.

Civita arrangerte i dag frokostmøte om menneskerettigheter, og hvordan vi fremmer dem best mulig. Frokostmøtet er ett av de beste, om ikke det beste frokostmøte jeg noensinne har vært på. I panelet satt direktør for norsk senter for menneskerettigheter ved UiO, Nils Butenschøn, lektor i menneskerettigheter ved Københavns Universitet og tilknyttet den danske tankesmien Cepos, Jacob Mchangama, Leopoldo Eduardo López, som har vært ordfører og er en av de fremste opposisjonslederne i Venezuela, og tidligere visestatsminister i Malaysia og nåværende partileder for opposisjonspartiet Keadilan, Anwar Ibrahim.

Diskusjonen var meget interessant, og det er sjelden Civita har hatt et panel med slike retoriske kapasiteter. Særlig Lopez og Ibrahim beveget og engasjerte salen, og fikk stående applaus. I anledning Lópes’ deltakelse hadde noen representanter fra SU møtt opp for å demonstrere. Da Lópes’ snakket snudde SUerne ryggen til, og holdt opp plakater med overskriften: «Norge er ikke en frihavn for kuppmakere». De flagrende papirlappene så forøvrig ut til å bli ganske tunge for de oppmøtte Suerne etterhvert. Det gamle staute proletariatet er tydeligvis ikke helt hva det engang var…

Kunsten å drøfte
Det er forsåvidt greit at SU er kritisk til opposisjonen i Venezuela. Styringsskifter i Latin-Amerika har jo ikke vært noen solskinnshistorier tidligere. Så det er absolutt verdt å stille spørsmål ved om opposisjonsledere i Latin-Amerikanske land er oppriktige når de tar til orde for menneskerettigheter og frihet. Jeg synes Lópes svarte meget godt for seg, og Thor Halvorsen har svart meget godt i Dagbladet tidligere i forb. med anklagene. Jeg tror heller ikke at prominente menneskerettighetsforkjempere som Lech Walesa, Anwar Ibrahim, Rebiya Kadeer, Lidia Yusupova, eller Garry Kasparov hadde brukt 4 dager på en menneskerettighetskonferanse i Oslo dersom den ga kuppmakere en talerstol. Informasjonen jeg har fått fremlagt gjør at jeg synes Lópes historie virker troverdig, men jeg skal ikke være ukritisk, og er ingen ekspert på Venezuela.

SUs leder, Mali Steiro Tronsmoen, skal forsåvidt ha kreditt for å være såpass moden at hun – i motsetning til sine øvrige medlemmer – satt seg ned rundt bordene som alle andre, og stilte sine kritiske spørsmål til panelet. Slikt kan man jo ikke ta forgitt når det gjelder SUere. Hennes spørsmål avslørte imidlertid at de drøftende evnene i SU nok er heller manglende. Hele møtet foregikk riktignok på engelsk, så det er mulig Mali simpelthen ikke forsto det som ble sagt, men hennes spørsmål avslørte i hvert fall at det ikke var noe i veien med engelsk-uttalen, så jeg tillater meg å gjøre en ukvalifisert antydning i retning av at det ikke er språkforståelsen, men heller de reflekterende evnene som ikke er helt slik de burde være.

Hugo Chevez
Jeg er interessert i kunnskap, og interessert i å fremme menneskerettigheter uansett tid og sted. Det samme kan ikke akkurat sies om SU. Et raskt søk på Venezuela på deres nettsider, leder meg til en artikkel med overskriften «Hvorfor så mye hat rettet mot Hugo Chavez?»

Ja, hvorfor det mon tro?

Kan det kanskje være fordi han dikterer medier, nekter folk ytringsfrihihet, bruker landets oljeformue til å berike seg selv, bedriver valgfusk, truer politiske motstandere og medier som ikke annonserer det budskapet han vil ha og får dem banket opp, torturert eller drept hvis de ikke lar seg kue? Kan det være fordi han støtter FARC – terrororganisasjonen som står for en rekke kidnappinger i Venezuela? Listen er lang, men ingen av disse problemstillingene ser ut til å engasjere SU noe særlig.

Men hva kan man egentlig forvente av en organisasjon som markerte datoen for Ches bortgang, med et allmøte med følgende undertekst: «Che kan være død men hans mot og tro på forandring er forsatt levende. La oss markere denne dagen sammen!». Joda, SU er inne på noe. Che Guevaras tro på forandring lever absolutt videre. Nå 43 år etter hans død kan jo ingen benekte at tradisjonen med fengsling av politiske motstandere, henrettelser av uskyldige mennesker og undertrykking av befolkningen fra et brutalt totalitært regime, lever videre i Ches ånd hos Castro-regimet. Om det er noe jeg ville feiret er mildt sagt heller tvilende til.

Rettigheter
Jacob Mchangama fra Cepos hadde også en veldig interessant innledning, der han trakk opp viktige skillelinjer mellom frihetsrettigheter og sosiale og økonomiske rettigheter. Hans poeng var at ytringsfrihet er et nødvendig rammeverk for ethvert samfunn som fremmer menneskerettigheter. Mali Tronsmoen klarte å tolke dette dithen at Mchangama mente at sosiale og økonomiske rettigheter var uviktig og noe man ikke trengte å jobbe for. Av de oppmøtte i salen er det nok bare SU som presterte å trekke en slik konklusjon, men SU har aldri helt forstått dette med rettigheter. Senest i valgkampen ville de jo løse lærlingeproblematikken, med en rett til lærlingeplass. Mchangamas poeng var selvsagt at ytringsfrihet er et middel og et mål i seg selv. Ytringsfrihet ivaretas av en rett til å ytre sine meninger, og krever bare at andre ikke hindrer dem i å gjøre dette. Så retten er altså selve målet. Rett til mat derimot metter ikke de fattige – det krever ressurser, kompetanse, osv… Men denne distinksjonen var altså litt vanskelig for lederen av Sosialistisk Ungdom.

Blinkskudd
Kristin Clemet oppsummerte egentlig SUs opptreden mest treffende: «Det er jo ganske komisk å se en gjeng 20 åringer slite med å holde opp en plakat i 10 minutter, i nærver av slike mennesker som har sittet i fengsel, blitt banket opp og torturert»

Det kan egentlig ikke sies stort mer treffende. SU er definitivt dagens vits!

Update: Mali innrømmet også at ikke alt i Venezuela hadde gått helt som hun ønsket – selvinnsikten i SU når nye høyder (les: sarkasme)

Read Full Post »

Erik Solheim har nettopp vært i Cuba for å normalisere forholdet til regimet. Jeg har ventet på en offisiell uttalelse i etterkant av besøket, og i dag postet endelig utenriksdepartementet en nyhet om Solheims besøk på Cuba.

Jeg vil nemlig vite hvorfor Norge skal «normalisere» sine forbindelser til et land som fengsler sine kritikere, nekter sin befolkning grunnleggende rettigheter, detaljstyrer folks hverdag og tvinger folk til å leve i fattigdom. Hvorfor nettopp Cuba, Solheim? Jeg har nemlig ikke sett noen tegn på at Cuba plutselig er blitt interessert i å følge menneskerettigheter og slutte undertrykkingen av befolkningen sin.

Dersom Solheim kan oppnå resultater med sitt besøk er det naturligvis flott, men han kan også ende opp med å være med på å legetimere ett av verdens mest grusomme regimer.

Jeg tror Solheim i verste fall er meget naiv, men det er likevel grunn til å stille spørsmål rundt SVs Cuba engasjement, for SV har en litt lei historie, hva gjelder støtte til totalitære regimer:

Fredspris til Castro?
Hva synes Solheim om meningene til sin partifelle Hallgeir Langeland? Langeland har flere ganger nominert Fidel Castro til Nobels fredspris. Så sent som i 2003, på en debatt på Samfunnet i Bergen, møtte Hallgeir Langeland opp for å debattere hvorvidt det var en god idé å gi fredsprisen til Fidel Castro. Der skal han ha sagt følgende: «Fidel er mot USA, og jeg er imot USA. Derfor er vi allierte. Min fiendes fiende er min venn».

Det er også bare å dykke litt i arbeiderbevegelsens arkiver så finner man mye rart. SV har nemlig brukt store ressurser på å opplyse folk om den «egentlige» sannhet. Vanlige fakta ga jo – merkelig nok (les: ironi) – litt annen informasjon:

Borgerlige dogmer
SV ga f.eks. i 1975 ut et såkalt studiehefte om Øst-Europa. Borgerlige vurderinger av sosialistiske/kommunistiske samfunns undertrykkelse av befolkningen kunne ikke aksepteres fordi de var basert på feil premisser. For å fremme sine ideer måtte man ta et oppgjør med den rådende kunnskap. Innledningsvis står det følgende:

«SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land (…) Spørsmålet for oss er da: Er utviklingen i de sosialistiske landenes økonomi, politikk og ideologi i samsvar med den vitenskapelige sosialismens egne kriterier?»

Vurderingen av sosialistiske land måtte altså isoleres. Den kunne hverken måles med såkalte borgerlige dogmer, eller sammenlignes med ikke-sosialistiske land. For SV var den voldsomme fremgang – både sosialt og økonomisk – i land med kapitalisme og fri økonomi, ikke sammenlignbar. Sosialistiske land måtte måles etter sosialistisk utviklingsnivå; hvor langt var de sosialistiske landene kommet i utviklingen mot det endelige sosialistiske utopi. Ideen er det endelige målet, alt annet er bare et middel for å komme i mål.

Venn eller fiende
Dag Seierstad, som var sentralstyremedlem i SF fra 1969 – 1973, sentralstyremedlem i SV i 1995 – 2005, og 1. kandidat for Oppland SV i valgene i 93 og 97, skriver følgende:

”Vi må ikke spørre: Hvilke partier og organisasjoner likner så mye på SV at vi kan forsvare å ha kontakt med dem? I stedet må utgangspunktet være: Alle partier og organisasjoner som trer tydelig fram i den anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske kampen er verdifulle samarbeidspartnere for SV.”

Det er krig, det er klassekamp, og det gjelder å velge side. Da er det klinkende likegyldig for enkelte om kameraten heter Mao, Lenin, Castro eller Pol Pot, så lenge de står på samme side mot den borgerlige klassefienden.

Blindhet
”Bare en analyse av klasseforholdene i Sovjet kan gi sikre svar. Vi må rette søkelyset mot Sovjet-samfunnets strategiske plassering i kampen mellom sosialisme og kapitalisme i verden i dag.”, fortsetter Seierstad i dette studieheftet

Det er klart at når Seierstad kun er interessert i å sammenligne Sovjet ala 1975 med forholdene i Sovjet i tidligere tider er det ikke rart at han finner en viss utvikling. For joda, forholdene i Sovjet gikk fra brutal elendighet til nød, men at denne nøden knapt eksisterte i vestlige kapitalistiske land var han derimot ikke spesielt interessert i.

Det er betimelig å spørre seg om dette skyldes villet og uvillet blindhet, eller et forsøk på å løse en voldsom kognitiv dissonans som må ha oppstått hos sosialismens fremste idealister når realitetene i kommunistiske og sosialistiske samfunn viste seg å være så uendelig forskjellig fra det harmoniske, fredelige og lykkelige utopiet man forsøkte å skissere.

Pax
Dette opplysningsprosjektet munnet til og med ut i et såkalt leksikon; Pax. Jeg skriver såkalt, fordi et leksikon skal være et oppslagsverk der man kan hente rene fakta.

Det er bare å se hva SV skriver om f.eks. Mao: «Det Kina han etterlot seg var fundamentalt forskjellig fra det Kina han overtok ledelsen for i 1950. Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenrelst som nasjon»

Det er vanskelig å finne en mer passende beskrivelse enn: latterlig.

Men, så til slutt:
Jeg tror ikke at Solheim hyller Mao eller synes at Sovjetunionen var et eksempel for resten av verden, men den rødgrønne regjeringens tilnerming til Cuba er ytterst kritikkverdig. Rødgrønne politikere har flere ganger besøkt Cuba, uten å legge opp til et eneste møte med opposisjonelle, og regjeringen har bl.a. sluttet å invitere opposisjonen på Cuba, til den offisielle 17. mai feiringen i ambassaden.

Hvilken effekt?
regjeringens nettsider står det at «Solheim tilbrakte 30 effektive timar på Cuba», og at «Solheim fekk eit godt innblikk i den politiske og økonomiske situasjonen på Cuba samt diskutert ei rekke spørsmål som er viktige for vidare samarbeid»

Mine spørsmål til Solheim, etter sin nyervervede innsikt om forholdene på Cuba, er derfor:
– Hva synes han om skolebarn som tvinges til å marsjere i revolusjonære aktiviteter?
– Hva synes han om de lugubre umenneskelige forholdene som møter vanlige cubanere på sykehus
– Hva synes han om alle tullingene i ungdomspartiet sitt som sprader rundt i Che t-skjorter

Og om disse såkalt effektive timene?
– Hva har Solheim egentlig oppnådd?

Ja, Solheim har underskrevet noen avtaler om humanitært arbeid og miljø, men Cuba er vel ikke akkurat verdens viktigste aktør hva gjelder humanitær hjelp (de kunne jo begynt med sitt eget land), og jeg tviler vel på at det er Cuba det vil stå på når vi skal redde miljøet heller.

Så Solheim: Hvorfor Cuba?
– Hva har du oppnådd?
– På hvilken måte har ditt besøk bidratt til å fronte menneskerettigheter?
– På hvilken har dette besøket bidratt til en lysere fremtid for cubanere?

Read Full Post »

Jeg merker en økt interesse for situasjonen på Cuba, blant mange av mine venner og bekjente, etter Unge Høyres landskonferanse. Det synes jeg er gledelig, for situasjonen på Cuba har lenge vært en gjenganger på bloggen min.

Den manglende kunnskapen om Cubas moderne historie er skremmende. Cuba er ett av vår tids største tragedier. Det er en historien om hvordan et velstående land, rikt på naturressurser, og med alle muligheter for å lykkes, på få år ble til en lutfattig øy, der befolkningen undertrykkes, initiativ drepes, kreativitet kues, og all mulig velstandsutvikling holdes tilbake – kun for å tjene regimets syke trang til makt.

Likevel reiser rødgrønne politikere til Cuba uten å besøke opposisjonen som konstant undertrykkes, Michael Moore lager film der han hyller helsevesenet som gir vanlige folk umenneskelig behandling, intellektuelle mennesker som ellers er opptatt av fakta vet ikke engang at det fantes et demokratisk alternativ til Batista før Castro, og kunnskapen om Cuba før Castro er mildt sagt elendig.

Jeg har skrevet en rekke poster om Cuba på bloggen min, og legger derfor ved en oppsummering her:

– Update: NY 31.01.2011: På tide å kalle en spade for en spade

Update: Hva har du oppnådd Solheim (om Solheims besøk på Cuba):

Sannheten om Cuba (om situasjonen på Cuba, deriblant helsevesenet):

Cuba – den egentlige historie (om Castros maktovertakelse):

Cubanske barnesoldater (bilder av cubanske barn, som i tidlig alder blir trent opp som mulige soldater i de militære styrkene til det kommunistregimet):

Sannheten om Cubas skolesystem (om hvordan det cubanske regimet kontrollerer barn og tvinger dem til revolusjonære aktiviteter):

Cuba før Castro (om hvordan situasjonen faktisk var på Cuba før Fidel Castro tok over):

Che Guevara var en feig morder! (Den egentlige historien om «helten» Che):

Read Full Post »

Older Posts »