Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Demokrati’ Category

I går skrev jeg, i Dagbladet, om denne nye krenkelsesbølgen som herjer for tiden, der en gruppe samfunnsdebattanter, kommentatorer, kjendiser, osv… går rundt med lupe og leter etter ting å bli krenket av, helst på vegne av noen andre.

I den forbindelse siterte jeg et forbilledlig sitat fra Atle Antonsen, en av de hederlige eksemplene i norsk offentlighet som ikke enda har latt seg rive med av den emosjonelle pornoen som hersker for tiden. Sitatet var imidlertid bare et utdrag fra et lengre sitat som jeg synes var så bra at det må gjengis i sin helhet her på bloggen.

Atle Antonsen er, med dette sitatet, ukens hedermsann:

– Vi har falt i tant og fjas-fella alle som en. Vi har åpenbart latt alle mulige grupperinger av forskjellige religioner og minoriter slippe altfor billig unna altfor lenge. Så lenge at noen stakkarer altså forsøker å analyserer en slags nedlatende og sjikanerende holdning ut av selv den platteste vits eller den tynneste suppe av et harmløst poeng tatt fra toppen av hodet og servert av oss og meg i «Brille». Jeg er flau over at når jeg først skal beskyldes for å sjikanere noen, ikke hadde et mye drøyere, friskere og mer raffinert poeng slå i bordet med, enn det jeg fikk ut av meg i «Brille». Jeg er ikke for jødehets spesielt, men hets generelt. Alle må få litt hver»

AMEN

Read Full Post »

(Hovedkronikk i Dagbladet 02.02.2012 – les og kommentar på Db.no HER)

«Hvor er rasistene blitt av?» Det er så jeg hører den desperate klagesangen. I årevis har krenkelser og «brune» oppstøt gitt en del av dem med enkel tilgang til avisspaltene åndelig og/eller økonomisk levebrød. Muligheten til å sitte på sin hvite hest og peke fordømmende mot mannen i gata.

Men til tross for «forjævliseringen» vi ofte blir utsatt for fra spaltene i rikspressen, som med ivrig lune vil fortelle oss hvor rasistiske vi er, tror jeg faktisk samfunnet går framover. Mennesker som Arne Myrdal har ikke lenger noen resonans i norsk offentlighet. Politikere som Vidar Kleppe er for lengst fordrevet til betydningsløse politiske skanser. Jeg har bare så vidt vage minner fra 8-årsalderen om et rasistisk parti i Norge med navn Hvit Valgallianse.

Det går framover, men ikke alle klarer å nyte dette. For hva skal kommentatorene nå fordrive tiden med, dersom de ikke daglig kan sette seg ned foran skrivepulten og føle seg krenket på vegne av ulike grupper til blekket spruter?

Se, en neger!

Dagens ungdommer har vokst opp med ulike kulturer, religioner og hudfarger på alle kanter, og de fleste synes ikke dette er noe spesielt lenger. Vi har fortsatt mange utfordringer, men jeg har store problemer med å se at samfunnet vårt er blitt mer intolerant eller fremmedfiendtlig. Tvert imot. Det er ingen som sperrer opp øynene lenger ved synet av en med mørk hudfarge, eller et forelsket homofilt par.

Det ironiske er at mange av dem som påberoper seg å være toleransens voktere sliter med å akseptere dette – at samfunnet faktisk blir mer tolerant. Uskyldige spøker som åpenbart ikke er sagt med noen form for rasefordommer, skal blåses opp og tolkes mest mulig rasistisk. Kanskje er det nettopp disse «toleransens voktere» som burde gå litt i seg selv?

Konsekvensen av at ting blir mer alminnelig burde også være at de blir mer uproblematiske å spøke med. Hvorfor reagerer vi i det hele tatt på en jødevits, negervits, eller homovits for den saks skyld, hvis vi mener at hudfarge, etnisitet og seksuell legning er bagateller?

Sammen med den økende toleransen har det vokst fram en fintfølende og litt forvirret generasjon. Jeg snakker ikke om alvorsgenerasjonen. Denne nye generasjonen omfatter også store deler av norske kjendiser, akademikere, kommentatorer og samfunnsdebattanter. «Generasjon krenket» burde de hete.

Nå er vi alle rasister

Det siste vi nå skal bli forferdet over er et par uskyldige jødevitser fra programmet Brille. Panelet fikk i oppgave å finne svaret på hvorfor ortodokse jøder ikke spiser seigmenn. «Det er vel nazi-digg, da,» var Atle Antonsens forslag, mens Tore Sagen mente at det var «for å unngå kliss i krøllene». Kanskje produsentene av laban-seigmenn burde henge seg på debatten, krenket over å bli forbundet med ordet «nazi»?

Det er allerede skrevet altfor mye om «mokkamann-fadesen» på årets Spellemannsprisutdeling. Jeg finner det likevel verdt å bemerke at mens resten av Kjendis-Norge kastet øl, brukte begreper som «jævla fittehøl», oppfordret til vold på twitter, eller raste på andre måter – ja i det hele tatt oppførte seg som en gjeng pubertale bygdetullinger på ungdomsfest – så var det fra nettopp bygda at det kom litt sunt folkevett. ««Mokkamann»? Hva faen er gæli med det?» var reaksjonen til Ole Ivars-vokalist Tore Halvorsen. «Det var absolutt ikke rasistisk ment, det var bare et ordspill, bare tull (…) Hva er galt med mokka?» spurte Halvorsen. Kanskje flere skulle la seg inspirere av litt sunt bygdevett?

Det er heller ikke lenge siden den svenske artisten Timbuktu raste etter å ha sett en tegneseriestripe av Frode Øverli som, med en finurlig blanding av ordspill og tegning, karikerte et gammelt kannibalsk stammesamfunn. Problemet var at disse kannibalene hadde mørk hudfarge, og det fikk altså Timbuktu til å «se svart».

Den svenske rapperen følte seg så personlig støtt at han skrev et brev til redaktøren der han uttrykte at «jeg kjenner meg krenket av dette og er veldig lei meg». Krenket av hva? Kannibaler? Det tullete utspillet ble ytterligere tragikomisk når Øverli selv svarte at han var «knust over denne saken».

Ville han sagt det samme dersom det var en fotballsupporter, bussjåfør, MC-medlem, mannlig frisør, eller en annen representant for en av Øverlis yndede karikaturobjekter som følte seg krenket? Antakelig ikke. Rasismestempelet er blitt den selvhøytidelige politiske korrekthetens trumfkort. Nå er vi alle rasister, og hvis vi mener at vi ikke er det, så ligger bevisbyrden hos oss.

Den nye intoleransen

Så bedrøvelig kjedelig har store deler av dagens offentlighet blitt at selv humorister, musikere og komikere – de som egentlig skal være våre frontkjempere mot moralistene – har tilsluttet seg denne begredelige emosjonelle pornoen. I «toleransens» navn er vi i ferd med å skape en ny intoleranse. I stedet for å kjempe fram en offentlighet der hudfarge og etnisitet behandles som de bagatellene de burde være (få ting, om noe, burde jo være mer likegyldig for hvordan vi ser på et menneske), er vi i ferd med å skape en offentlig debatt der vi går rundt med lupe og leter etter ord og setninger som kan tolkes i diskrimineringens navn.

Det fantastiske med humor er at det bryter opp tabuer og gjør samfunnet mer åpent. Hvordan skal vi skape bedre integrering og mer samhold hvis alle går rundt og er redd for si noe feil hele tiden?

Heldigvis har vi noen hederlige unntak. «Jeg er flau over at når jeg først skal beskyldes for å sjikanere noen, ikke hadde et mye drøyere, friskere og mer raffinert poeng slå i bordet med (…) Jeg er ikke for jødehets spesielt, men hets generelt. Alle må få litt hver,» var Atle Antonsens kommentar til føleriet.

Foreldrene mine vokste opp med Monty Python. Jeg vokser opp med denne alvorsgenerasjonen. Hadde det ikke vært for folk som Atle Antonsen måtte jeg blitt i overkant pessimist.

(Innlegget kan også leses på Civitas nettsider)

Read Full Post »

(Innlegg i Minerva 10.01.2012)

Høyre kan ikke sitte stille i båten mens et europeisk søsterparti introduserer et nytt autoritært regime i Europa.

Det er aldri hyggelig når det er ens egne politiske venner som tar inn på gal sti. Det er betraktelig mer tilfredsstillende å rette en harmdirrende pekefinger mot motsatt ende av den politiske skalaen. Høyre har vært flinke til dette de siste årene, og med rette.

Venstresidens unnfallenhet overfor ideologiske venners grove menneskerettighetsbrudd i særlig Latin-Amerika har vært påfallende. Fortsatt nekter flere, inklusive stortingsrepresentanter, å ta innover seg de elendige tilstandene på Cuba – et av verdens mest åpenbare totalitære diktaturer.

Høyre, med nestleder Jan Tore Sanner i spissen, har i lang tid vært aktivt i kampen for demokrati og menneskerettigheter verden over. Hvert år deler også Høyre ut ”Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter”. På landsmøtet i fjor gikk prisen til studentorganisasjonen JAVU i Venezuela, et annet eksempel på et venstreside-regime der menneskerettighetssituasjonen blir stadig verre.

Høyre har grunn til å være stolt av sin historie, hva gjelder demokrati og menneskerettigheter. Det medfører imidlertid et spesielt ansvar for å si fra like kraftfullt når ens egne venner tar i bruk de samme midlene man kritiserer hos sine motstandere. Ellers får kritikken en hul gjenklang og en vond bismak.

Et autoritært høyre i Ungarn
Ungarn, under ledelse av Høyres søsterparti Fidesz, er i ferd med å gi EU dets første autoritære regime. Med to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen tar regjeringspartiet nå i bruk alle midler for å feste et stadig strammere grep om makten.

(Les resten på Minerva)

Read Full Post »

Det er sjelden jeg har vært så enig med Jens Stoltenberg som i dagens Dagbladet-utspill.

Der gir statsministeren uttrykk for at han mener «ytringsansvar» er et forvirrende begrep, og gjør slik sett en aldri så liten irrettesettelse av sin egen ungdomspartileder, Eskil Pedersen.

Stoltenberg følger opp med to sitater, som jeg i begge tilfeller kan stille meg helhjertet bak:

– Jeg synes det (ytringsansvar) er et upresist begrep. For jeg mener at vi har et ansvar for å ytre oss og for å ta til motmæle. Ikke for å nekte folk å si noe fordi jeg mener det er dumt det de sier, sier Stoltenberg til VG.

og:

– Ytringsfrihet innebærer blant annet at vi skal akseptere meninger, standpunkter og ytringer som vi er uenig med, som er provoserende og irriterende. Og det synes jeg kanskje er litt forvirrende når vi har denne debatten om debatten, fordi jeg synes det er lettere å debattere standpunkt enn å debattere om noen kan ha et standpunkt, sier Jens Stoltenberg.

Problemet med Stoltenbergs utspill er at jeg lurer på om han virkelig mener det. Hvis Stoltenberg mente noe med dette prinsipielle utsagnet, så må han vel også mene at det skal gjelde rasistiske ytringer? Av alle standpunkt, så burde vel disse være blant de viktigste å få frem, slik at vi nettopp kan debattere dem ned, og bruke det ansvaret vi har for å ta til motmæle.

Isåfall er jeg interessert i å høre om statsministeren nå vil fjerne rasismeparagrafen? Hvis ikke er det pent lite innhold i utspillet hans.

Read Full Post »

(Kommentar i VG 28. November 2011)

Les PDF-utgave av kronikken fra VG ved å klikke HER.

Under kan du lese en lengre utgave av kronikken:

Demokratisk mindreverdighetskompleks

I sitt forsøk på å gjøre SV til «frihetsparti»  beviser SVs parlamentariske leder, Bård Vegard Solhjell, nok en gang hvorfor de ikke er nettopp det.

Bøkene over venstresidens historiske synder er mange, og i år har debatten blusset opp igjen, bl.a. gjennom Civita-historiker Bård Larsens bok “Idealistene». Solhjell har nå sett seg lei på de stadige angrepene på hans partis demokrati- og menneskerettighetshistorie, og forsøker seg med den gamle kamptaktikken “angrep er det beste forsvar”.

I sin siste bok “Solidaritet på ny” forsøker han i kapittelet “Demokratiets fortid og fremtid” å ta et oppgjør med det han kaller “høyresidas svik mot demokratiet”. Gjennom en rekke eksempler stiller han retorisk spørsmål ved hvorfor høyresiden ikke har vært gjenstand for like mange hyllemeter med kritiske historieblikk som venstresiden. Solhjell ser ikke ut til å forstå problemstillingen, og kommer heller ikke med et veldig imponerende svar.

Slå inn åpne dører

Det er ingen i dag som krever at Senterpartiet skal ta avstand fra sitt (da Bondepartiet) samarbeid med NS på 30-tallet eller at Arbeiderpartiet skal ta avstand fra sin tidligere kamp for proletariatets diktatur. AP og SP forlot disse ideene for lenge siden, og alle skjønner at en slik polemikk ville være fullstendig meningsløs. Likevel er det omtrent dette nivået Solhjell synker til når han er nødt for å vie flere sider i sin bok til sitater fra medlemsblader i Unge Høyres som er så gamle at mine besteforeldre er for unge til å huske dem.

Det er et velkjent faktum at deler av Unge Høyre og Høyre leflet med NS og fascismen på 30-tallet. Høyre tok imidlertid et kraftig oppgjør med disse holdningene allerede før krigen. Dette er forhold som er behørig dokumentert i Høyres egne historiedokumenter, uten noe forsøk på romantisering eller bortforklaring. (Det er samtidig verdt å nevne at nestledere i Unge Høyre satt på Grini under krigen, og at flere hundre UH-medlemmer var ettersøkt av Gestapo for sin motstandskamp). Solhjell slår inn dører som har vært åpne i over 70 år.

Ideologi og realpolitikk

Alle partier i Norge har grumsete kapitler i sin historie som de helst skulle vært foruten. SV skiller seg ut ved å ha en systematisk og ideologisk dragning mot dem. Dette ideologiske grunnlaget har SV aldri tatt et skikkelig oppgjør med. Høyresiden har også tidvis stilltiende akseptert grumsete regimer, men den har aldri vært ideologisk fundert. Høyresiden så aldri på Pinochets Chile og sa “dette er eksempelet på et slikt samfunn vi ønsker”.

Deler av høyresiden har latt være å ta avstand fra udemokratiske regimer fordi man mente det var utenrikspolitisk nødvendig, i Trumandoktrinens ånd, ikke fordi man mente at landene fremsto som foregangseksempler på det gode samfunn. Det unnskylder ingenting, men setter det i en ganske annen kontekst. For i SV fungerte noen av verdenshistoriens grusomste regimer som direkte forbilder for “det ideale samfunn”.

Totalitær dragning

Gjennom hele den kalde krigen mente SV at USA var den største trusselen mot verdensfreden, mens Sovjet ble kalt en fredspioner. I Titos Jugoslavia, Maos Kina, DDR, Romania, Nord-Korea og Cuba fant SV eksempler på ”den reelt eksisterende sosialismen”. Samtidig ble et enormt skriftlig “opplysningsarbeid” lagt ned for å overbevise folk om disse landenes fortreffelighet. I Pax Leksikon kunne vi bl.a. lese om Maos Kina at «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon», samtidig som ett sted mellom 20 og 40 millioner kinesere sultet i hjel under Maos ”store sprang fremover”.

Venstresiden har gjennom sin historie båret på en kontinuerlig dragning mot systemer som lover ”himmel på jord”, og som i sin lange marsj mot dette skaper et vedvarende helvete. Selv i dag finner vi rester av dette. Cuba har vært SVs kjæledegge i mange år inntil den egentlige elendigheten i det påståtte velferdsparadiset er ettertrykkelig påvist de siste årene. Dette er interessant all den tid menneskerettighetsbruddene i landet var allmennkjent. Mottoet har tilsynelatende vært at «Det er ikke så farlig med ytringsfrihet og organisasjonsfrihet så lenge man har gratis helsetjenester». Kjærligheten til det cubanske diktaturet har vært så sterk at landet står nevnt som eksempel på god offentlig skole og helsevesen i arbeidsprogrammet for inneværende stortingsperiode. Offentlig uttalte tilhengere av diktaturet, som Hallgeir Langeland og Terje Enger, sitter fortsatt på posisjoner i partiet. I andre partier ville de vært ekskludert for lenge siden.

Mindreverdighetskompleks

Bård Vegard Solhjell lider altså av et demokratisk mindreverdighetskompleks. For det er liten tvil om at Solhjell står for grunnleggende demokratiske verdier, men når Solhjell sier til Dagbladet at “En rekke venstreorienterte politikere, som Erik Solheim og meg selv, har tatt oppgjør med egen historie.”, er det en bevisst formulering. Han sier ikke at “SV har tatt et oppgjør med egen historie”. Det er fordi han vet utmerket godt at så ikke er tilfelle. Problemet er altså ikke dem, men at SV er mer enn Solheim og Solhjell.

Jeg skal gjerne geleide Solhjell rundt i landets Unge Høyre-kontorer, på leting etter plakater av Pinochet eller Franco. Jeg tviler på at vi engang vil finne noe i støvete arkivskap. Vi trenger imidlertid ikke reise mye i kontorene hos Solhjells eget ungdomsparti før innrammede bilder av Che Guevara, Fidel Castro eller Mao pryder veggene. Det bør gi han noen hint.

Read Full Post »

Å avskaffe «parlamentarisk språkbruk» er kanskje noe av det beste vi kan gjøre for å øke interessen for politikk og samfunn i Norge.

Flere har regaert på det danske Venstres oppførsel da Helle Thorning-Schmidt debuterte som dansk statsminister, tirsdag denne uken. Under den ferske statsministerens tale kom det flere sarkastiske kommentarer på facebook og twitter fra bl.a. tidligere integrasjonsminister Søren Pind (V) og eks-finansminister Claus Hjort Frederiksen (V).

Her er noen eksempler som trekkes frem i Aftenposten:

På Facebook skrev Pind følgende: «Claus spør om det ikke er den kjedeligste talen på årtier. Har svart at jeg ikke kjenner dem (som ble holdt, red anm) for 100 år siden…». 

Søren Pind griper tak i enkeltsetninger fra Helle Thorning-Schmidt og kommenterer dem: 

«Vekk med starthjelp. Vekk med tak på kontanthjelp. Vekk med insitament til å arbeide…»

«Helsevesenet er under kjempepress. Derfor har vi avskaffet fradraget for helseforsikringer, så presset kan bli større…»

Valgforsker Hanne Marthe Narud kaster seg på kritikken og kommenterer at hun «håper dette ikke skjer i Norge». Jeg ikke bare håper at dette kan skje i Norge. Jeg skulle gjerne sett at de sarkastiske kommentarene kunne flyttet seg fra sosiale medier og opp på selve talerstolen inne i Stortingssalen.

Jeg vil tro at jeg ut i fra de fleste parametre kan definere meg som ganske langt over gjennomsnittet politisk interessert. Jeg tror også at jeg langt i fra er alene om å mene at norsk politisk debatt veldig ofte er dørgende kjedelig. Og da snakker jeg ikke først og fremst om den debatten som foregår i mediene, den kan selvfølgelig vaære kjedelig iblant den også, men den er ofte frisk og god. Kronikkutvekslinger og replikkutvekslinger i pressen kan være svært så underholdende, også i Norge.

Som mange andre politisk interesserte, kanskje særlig på borgerlig side, har jeg stor glede av å lese Kjetil Alstadheims syrlige kommentarer i Dagens Næringsliv. Likevel er det et paradoks at mesteparten av de retoriske vendingene til mannen som bl.a. har vunnet Riksmålsforbundets språkpris for pressefolk, Gullpennen, ville blitt klubbet ned i Stortingssalen. Der har vi nemlig noe som kalles parlamentarisk språkbruk. Det er en praksis som dreper treffende retoriske vendinger, og som kan få den beste politiske nerden blant oss til å sovne selv i en relativ «frisk» debatt i Stortingets spørretime.

SP-leder Liv Signe Navarsete er blant dem som har blitt irrettesatt for såkalt «uparlamentarisk språkbruk». I 2008 ble Navarsete kraftig irettesatt av daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland, som mente at hennes språkbruk var «langt utover parlamentarisk språkbruk»

Begrepene Navarsete fikk kjeft for var bl.a. en kommentar til Borghild Tenden (V) som hun mente at hadde «frekkhetens nådegave», hvorpå hun påpekte at «noen burde gå hjem og gjøre hjemmeleksa si». Det vakte også oppsikt da hun kommenterte at «Høyre holder fram en tåpelig målestokk for hvordan en skal måle aktiviteten» i veibygging, som en kommentar til Øyvind Halleraker.

I 2007 ble Høyres nestleder Jan Tore Sanner klubbet ned da han påpekte at daværende finansminister Kristin Halvorsens innlegg inneholdt «tull om skatt», Siv Jensen ble klubbet for å bruke ordet «flåsete» om statsmisterens innlegg og Jan Arild Ellingsen (Frp) fikk påtale for å bruke karakteristikken «springe med halen mellom beina» om regjeringen.

Felles for alle uttalelsene er at vi ikke ville leet på et øyelokk om vi leste dem i en kronikk, hørte dem referert i en tale på et landsmøte, eller over en samtale på et formelt selskap. I vår folkevalgte forsamling derimot klubbes velvalgte ord og uttrykk, som ellers ville fått bestemor til å nikke anerkjennende om de ble sagt over middagsbordet, ned som om de var banneord.

Vi trenger imidlertid ikke se lenger enn til Storbrittania før debattene har en helt annen tone. Der er replikkvekslingene i parlamentet tidvis på et sånt nivå at det er retorikkutveksling i verdensklasse. Samtidig inneholder de engelske debattene karakteristikker som ville gjort norske politikere stumme av forskrekkelse om man forsøkte seg på noe lignende her. I Storbrittania er debattene gentlemanssport. Britene håndterer en form uforskammet eleganse som gjør gode debatter til en slags verbal kårdefekting.

Her er et eksempel fra en frisk britisk debatt som ville vært helt utenkelig i Norge:

Jeg mener det er altfor få friske debatter i norsk politikk, og det har flere negative konsekvenser. Det fører ikke bare til at de formelle politiske diskusjonene i Norge blir kjedelige og uinteressante for folk flest. Det fører også til at norske politikere rett og slett blir mer kjedelige i mangel på retorisk trening.

Det ville vært et interessant prosjekt å avskaffe alt som heter «parlamentarisk språkbruk» i Stortinget. Jeg er selvfølgelig enig i at man bør stille strengere krav til språkbruken i parlamentet enn ellers, men disse kravene vil bli stilt uavhengig av hva som står i Stortingets språkreglement. Jeg tror ikke at allmennheten vil belønne politikere som høres ut som fulle sjømenn fra talerstolen dersom stortingsrepresentantene fikk si akkurat hva de vil.

På mange måter vil kravene til treffende ordbruk kunne bli større dersom reglementet i hvert fall løses opp ganske kraftig. I stedet for å gjemme seg bak det vi på politiker-folkemunne kaller «bullshit-bingo» ville kravene til tydelighet ble større.

Da ville vi kanskje for alvor sett hvilke norske politikere som behersker debattformen. De som går for langt vil ikke vinne særlig respekt blant hverken folk flest eller stortingskolleger. Samtidig vil det bli en langt mer pinlig affære å møte opp på Stortinget med innholdsløs retorikk eller taler der man ikke har gjort en grundig nok jobb med faktaarbeidet.

Når man er folkevalgt medlem av landets parlament synes jeg rett og slett at man bør takle å høre at noen mener talen din er kjedelig. Å kunne håndtere sarkastiske påminnelser om løfter man har gjort før valget, når man gjør helomvending kort tid etter valget burde være enda mer selvfølgelig. Ellers kan det kanskje tenkes at man hadde passet bedre som taleskriver enn som taler.

Read Full Post »

Flere tar til orde for å endre sammensetningen av Nobelkomiteen. Det mener jeg er en meget god idé.

Både europadirektør i Human Rights Watch, Jan Egeland, den britiske samfunnsdebattanten og forfatteren Tariq Ali, og partisekretær i Arbeiderpartiet Raymond Johansen har tatt til orde for å endre sammensetningen i Nobelkomiteen. De to sistnevnte er mennesker jeg  sjelden er enig med i noe som helst. Tariq Ali, som er en uttalt fan av Hugo Chavez, synes jeg i grunn at fremstår som en direkte tulling ikke så rent sjeldent. Det er imidlertid slik at selv en dartspiller med bind for øynene vil treffe blink hvis han kaster mange nok ganger. I dette tilfellet mener jeg altså at de alle har et poeng.

For noen er dette en debatt som er gjort relevant gjennom Kinas reaksjoner etter tildelingen av Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo. Jeg synes det er synd hvis dette skal bli hovedbegrunnelsen for å endre sammensettingen. At man i et kommunistdiktatur som Kina har problemer med å skille uavhengige komiteer fra politiske organer kommer ikke som noen stor overraskelse, og bør ikke ilegges særlig tyngde i denne debatten.

Selv om jeg har tilnærmet null sympati for både Kinas opplevelse av ærekrenkelse og Arbeiderpartiet og Støres frykt for å si noe som kan tolkes i negativ retning hos verdens diktatorer og tyranner, ser jeg likevel behovet for å gi Nobelkomiteen en mer uavhengig rolle. Ganske enkelt fordi det kan gi Nobelkomiteen mer legitimitet.

Det er imidlertid også en annen fordel ved å få en komité som er basert på nøye utvalgte fagpersoner og fredsforkjempere fremfor politikere. Fagpersoner er ofte primært opptatt av faget sitt. Politikere vil alltid ha den iboende motivasjonen som ligger i å profilere seg selv, og det er vel sjelden vi har sett et tydeligere eksempel på dette enn i Torbjørn Jaglands tilfelle.

Ukene etter at Barack Obama ble lansert som nobelprisvinner, samt dagene han var på besøk i Norge, er kanskje de dagene i mitt liv hvor jeg har vært mest flau over å være norsk. Til og med Jaglands pinlig dårlige engelsk fremsto som en bagatell sammenlignet med den svært dårlig skjulte, nesten barsnlige, stoltheten over å få posere på bilder sammen USAs president i et par dager.

Nå er selvfølgelig ikke frykten for slike pinlige tilfeller eleminert med en mer faglig og politikerfri komité. Vi kan jo se for oss en Nobelkomité med Johan Galtung i spissen og plutselig står vi her med Hugo Chavez og Muammar Gaddafi som vinnere, for deres «felles kamp mot imperialismen», men jeg har nå såpass tillit til Stortinget at jeg tror de vil kunne nominere medlemmer som ikke utgjør noen trussel for et slikt evt scenario.

Behovet for å markere et standpunkt fører naturligvis ikke bare til flauser. Jeg er en stor tilhenger av fjorårets prisvinner Liu Xiaobo. At det er en naturlig kobling mellom fredsarbeid og sikring av grunnleggende menneskerettigheter fremstår ganske åpenbart for meg. Jeg synes imidlertid ikke at vi skal glemme andre priser vi har hatt de siste årene:

2004: Grønne busker og trær

2007: Kreativ bruk av Power Point

2009: Gode intensjoner

Nå synes jeg forsåvidt at både grønne busker og trær, evner i power point og gode intensjoner kan være fine ting, men om dette er frontkjemperne/nøkkelbrikkene for fred i verden er jeg heller mindre sikker på.

Read Full Post »

Older Posts »