Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Etikk’ Category

Kan det muligens være slik at mange mennesker liker både å føle seg sexy og å få det bekreftet av andre? For de fleste av oss er det opplagte svaret ja.

Ifølge Heidi Helene Sveen er det derimot helt umulig å se for seg at det å spille på sex kan være et fritt og selvstendig valg. I kronikken «De som villig spiller på sex» i dagens Aftenposten gjør hun det som er surmagede sosiologers favorittøvelse: å rakke ned på sterke kvinner. Denne gangen langer hun ut mot Tone Damli, Hanne Sørvaag og Stella Mwangi som hun mener er dårlige forbilder fordi de spiller på sex. På motsatt side har vi visstnok Susanne Sundfør, Ane Brun og Anne Grete Preus som Sveen holder frem som «utmerkede rollemodeller for unge kvinner som ønsker å kombinere ambisjoner og talent med integritet».

Integritet

Hvorfor Tone, Hanne eller Stella skulle mangle integritet, begrunner Sveen ikke. Det kan jo muligens henge sammen med at Sveen ikke vet hva integritet er. Hun har liten grunn til å hevde at nevntes kroppsfokus står i kontrast til deres egne moral, verdier eller prinsipper. Heller tvert imot. Tones kropp er f.eks. et resultat av både nøye planlagt kosthold og et rigid treningsregime som hun har vært mer enn villig til å markedsføre. Er det noe Tones sexy image er, så er det jo nettopp konsistent med de verdier hun har forfektet i mediene.

Det er altså ikke slik at integritet er en objektiv standard der alle måles etter Heidi Helene Sveens verdier. Integritet handler om å være tro mot de verdier man selv hevder å forfekte. Derfor regner jeg med at Sveen lar være å pynte seg neste gang hun er på byen, og hun må for all del unngå å smile blygt og si ”takk” hvis noen komplimenterer hennes utseende. Hvis hun skal være konsistent bør hun i tråd med sine egne verdier fike til vedkommende i stedet.

Kropp

Sveen har for øvrig ganske snever både musikalsk og biologisk kompetanse hvis hun ikke skjønner at rumpevrikking og/eller sensuelle dansemoves er en litt mer naturlig del av 23 år gamle Tones listepop, enn 55 år gamle Anne Grethe Preuss’ låter. Ikke til forkleinelse for Preuss som holder seg svært godt, men en 23 år gammel Tone Damli ligger nok noe nærmere en tenåringsjentes umiddelbare forbilde hva gjelder kropp og image.

Sveen synes også å ha et interessant syn på kropp og menneskelighet:

Det naturlige spørsmålet blir da hvorfor enkelte utviser denne iveren etter å redusere seg selv til kropp” – fortsetter Sveen.

Redusere seg selv til kropp? Hva mener Sveen med det? Er det slik at man automatisk blir et ”mindre” menneske av å ha en pen kropp? Vi har alle en kropp. Er det noe i veien med å ønske at denne ser best mulig ut? Skal vi følge Sveens logikk kunne man jo, dersom Tone nå valgte å ligge unna tredemøllen og leve i studioet på grandis og cola de neste årene, si at hun ”reduserte seg selv til musikk”. Jeg har vanskelig for å se at noen som arbeider hardt for å nå målene sine ”reduserer seg selv”, enten det er kropp, musikk eller akademia de har valgt å satse på.

Kroppen til både Stella, Tone og Hanne er et resultat av sunt kosthold og beinhard trening. At de er stolte over denne og velger å vise den frem gjør dem til det stikk motsatte av et dårlig forbilde. Alle sammen demonstrerer de at det er målbevisst hardt arbeid som medfølger resultater. Det gjelder kroppen, like mye som alt annet. Tone, Stella og Hanne spiller ikke bare på sex, de jobber hardt for å beholde sin sex-appeal. Dersom flere unge jenter valgte å følge disse jentenes eksempel ville de antakelig fått et bedre selvbilde, sammen med en sunnere livsstil.

Det er selvfølgelig helt lov å ha den oppfatningen at cheese doodles er viktigere for ens personlige lykke enn å ha en veldreid kropp, men det er da virkelig ikke Tones feil at kiloene på enkelte da også kommer sammen med en liten bismak.

Seksualitet og selvbilde

”Kjendiskvinner som velger å spille på sex bidrar til sementering av tradisjonelle kjønnsrollemønstre”, skriver Sveen?

Hvilke kjønnsrollemønstre er dette? Mener Sveen at sex ikke var en ganske vesentlig del av imaget til mannlige ikoner som Ricky Martin, eller Elvis Prestley for den saks skyld? Det er vel snarere slik at kvinnekroppen og mannekroppen kjennetegnes av ulike ting, og at det er ulike ting ved en mannekropp og kvinnekropp som vekker kjønnsdriftene hos både heterofile og homofile mennesker av begge kjønn. Det vil aldri surmagede sosiologer kunne gjøre noe med (heldigvis).

«Signalet hun sender er at for kvinner er ikke talent nok, man skal ha en sexy og tilgjengelig kropp for å lykkes. Ikke å være sexy er en mangel», skriver Sveen i innledningen.

Nei, men det å være sexy er definitivt et pluss, både for kvinner og menn.

Forsøker de å bøte på dårlig selvfølelse? Er de lurt av en mannsdominert bransje? Er de selvsentrerte ekshibisjonister?

Det er egentlig her jeg tror det er meningen at man skal slutte å lese. Legg ned Sveens kronikk, og ta på deg joggebuksene i stedet. Det vil antakelig ha langt større effekt på selvtilliten.

Read Full Post »

Når Kvinnegruppen Ottar og strengt kristne predikanter har samlet seg om en sak, er det grunn til å bekymre seg. Heldigvis er den antakelig lite aktuell også.

(innlegget er publisert på minerva 07.03.2012 – les og legg gjerne igjen en kommentar her)

Forrige uke meldte Dagbladet om rene vekkelsestilstanden på et mannsmøte i menigheten Salem i Kristiansand, da en predikant fra Søgne ga et «sterkt vitnesbyrd» om porno. Predikanten hadde, til stor interesse for de 60-70 fremmøtte, oppdaget det sjokkerende faktum at porno er spekulativt.

Det er altså ikke sånn man straffer hushjelpen når hun har gjort en slett jobb i den virkelige verden? Og garderoben hos kvinnelige idrettslag er i realiteten et sted der man primært skifter og gjør seg klar til kamp? Ja, kan det også tenkes at de fleste reelle jobbsøkere ikke synes det er like naturlig å foreslå litt ”ekstraordinære” aktiviteter på jobbintervjuet… sånn for å bevise hvor motivert man virkelig er? Det må ha vært rene a-ha opplevelsen for forsamlingen.

Ikke realistisk skildring
Jeg foreslår at menighetsklubben legger neste møte til en hvilket som helst pub, og snakker med sidemannen om de samme tingene. Da vil de nok fort oppdage at de fleste ikke tyr til porno for å få en realistisk skildring av sex. Like lite som vi tror at actionfilmer gir en realistisk skildring av konflikthåndtering. Vi heier ikke på Bruce Willis, mens han senker et helikopter med en bil, fordi vi tror det er spesielt realistisk. Ei heller burde vi tro at sexposisjoner som er designet for å ha to kameraer klistret opp i underlivet, virker like behagelig på soverommet hjemme.

For predikantene som har fått ekteskapet sitt ødelagt av dette vanskelige skillet mellom ”det ytre livet og et hemmelig liv som oppleves skittent” kan det også være greit å informere om at de fleste kvinner i den virkelige verden ikke smiler og tar det som et kompliment når du helt ut av det blå begynner å kalle henne for en ”skitten tøs”.

Man må jo være radikal feminist eller kristen dogmatiker for ikke å skjønne at puberteten er et ganske naturlig tidspunkt og begynne å interessere seg for slikt.

Men så kommer selve kronargumentet. Predikanten har funnet frem canadisk forskning som viser at en tredjedel av alle landets 13-åringer har sett porno. Leder i Kvinnegruppen Ottar, Ane Stø, kan bekrefte dette og legger til at det slett ikke er uvanlig at ”barn ned i 11 års alder tar sitt første tastetrykk med «porno» eller «puling»”. Det er nesten så man hører ”gispet” fra menighetskorridorene.

De har antakelig fortrengt sine egne tidlige ungdomsår da de skamfullt merket at noe uvanlig begynte å skje nedentil, mens foreldrene i god pietistisk ånd ga dem streng beskjed om å holde hendene fromt over lakenet om natten.  Man må jo være radikal feminist eller kristen dogmatiker for ikke å skjønne at puberteten er et ganske naturlig tidspunkt og begynne å interessere seg for slikt.

Liten skade
Selv ble jeg introdusert for porno da jeg må ha vært omtrent 9-10 år, ikke pga puberteten, men fordi de eldre gutta på barneskolen hadde fått tak i et par pornobøker, og var svært nysgjerrige på innholdet. De oppdaget imidlertid raskt at det hadde sine ulemper å følge dårlig med i norsktimen ettersom bøkene stort sett inneholdt tekst. Jeg kan derfor takke mine foreldre for at jeg ble introdusert for porno på et såpass tidlig tidspunkt. Både mamma og pappa var veldig opptatt av at jeg hadde lært å lese og skrive godt før jeg begynte på skolen. Lite visste de at denne opplæringen skulle bli brukt til høytlesning av Cupido under lekestativet på skolen etter skoletid.

Det mest ironiske her er at kirken er mer besatt av sex enn noen.

I ettertid kan jeg ikke se at jeg tok veldig stor skade av denne erfaringen (selv om Kvinnegruppen Ottar antakelig har en annen oppfatning), selv om et litt mer opplysende program som ”Trekant” antakelig hadde vært bedre. Det hadde vært interessant å høre hva predikantene mener om det. Det ville ikke forundre meg om denne gjengen som mener at porno er ”et av våre største samfunnsonder” (sammen med fattigdom og klima da regner jeg med?) er mot dette også.

Det mest ironiske her er at kirken er mer besatt av sex enn noen. For alle oss andre er det en ganske naturlig, spennende og morsom aktivitet. Litt som mat, bare mer spennende, for å bruke en sammenligning Stephen Fry har benyttet før meg. ”De eneste menneskene som er besatt av mat er anorektikere og sykelig overvektige, og det er i erotiske termer kirken i et nøtteskall.”

Read Full Post »

Det har haglet kritikk mot NRKs «Trekant, og i dag ble det klart at Medietilsynet frikjenner programmet. Medietilsynet har faktisk brukt tid på å finne ut om programmet ifølge kringkastingsloven har innhold som kan antas å være skadelig for barn og unge. Slike programmer må nemlig sendes etter klokka 21. Det er jo ganske komisk at man faktisk har en så anspent debatt om seksualitet og ungdom i Norge at man debatterer om et ungdommelig opplysningsprogram om seksualitet kan være skadelig for barn.

Jeg har nettopp sett programmet «Debatten» på NRK der «Trekant» ble diskuteres, og Debatten enda mer enn programmet de diskuterte viser hvor nødvendig denne serien er.

Det som er betryggende er at de i panelet og i salen som representerte helsesøstre og skolevesen i stor grad var positive til programmet. Det tok bort en del av mine fordommer om at mange av disse ofte er gamle dinosaurer i klasserommet som fortsatt snakker om blomster og bier.

Det som virkelig illustrerte nødvendigheten av dette programmet var deltakeren fra «Kristenrussen». Han kunne fortelle at han åpent hadde stått frem som pornoavhengig. Dette hadde vært utrolig tøft for han, men etter samtalegrupper, bønn og nåde fra Gud hadde han klart å befri seg fra denne besettelsen. Man kunne vel knapt fått en bedre illustrasjon av hvor betimelig det er å normalisere dette temaet litt. Når man blir så besatt av normale menneskelige drifter at man må be til høyere makter for å føle seg frigitt slik «synd» må man jo være ganske seksuelt undertrykt i utgangspunktet.

I panelet satt også Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband. Han begynte med å si at han synes programmet pushet alt for mange grenser, men etter et par debattvekslinger var problemet mer at Trekant bare fokuserte på det tekniske, det hadde ikke tatt med alle problemene med sex, det følelsesmessige, osv… osv….

Jeg tror for det første ikke at Espen Ottosen hadde rost programmet noe mer om det hadde tatt med seg alle disse elementene. Han hadde antakelig funnet flere argumenter inntil han fikk det programmet han ønsket seg: et program omnekteskap og reproduksjon. Men ikke minst var argumentet også ganske patetisk i seg selv. Jeg kan egentlig bare sitere min gode venn Sebastian Næss Langaas, som skriver på facebook at:

«kan man ikke snakke om biler uten å snakke om bilulykker? Skal man ikke snakke om mat uten å ta med fedme? Hva med actionfilm uten å snakke med alle ofrene? Nei, det går an å snakke om sex uten å alltid snakke om prevensjon og voldtekt.»

Noen burde kanskje påpeke at de som uttrykte de største problemene med sex i dette panelet var de som ønsket hysje det ned mest mulig. Det burde kanskje gi noen en vekker.

Det var flere i panelet som tok til orde for bedre seksualundervisning i skolen. Isåfall tror jeg paneldeltaker Cecilie Kjernsli ville bidratt mest.

Avslutningsvis oppfordrer jeg alle blogglesere til å bli fan av Trekants facebookpage. Dere kan også la dere underholde av denne parodien fra en gjeng NTNU-studenter.

NB! Kristenrussen er advart. Dette kan fremprovosere gammel avhengighet.

Read Full Post »

Erling Borgen har reagert kraftig på at våpenselskapet Nammo Raufoss har gått inn som sponsor i Norges Skiforbund, der de skal sponse Anette Sagen og resten av de norske hoppjentene, og i tillegg bidra med sin kompetanse innen raketteknologi. På aktuelt på NRK2 i kveld kunne ikke Borgen få sagt hvor etisk grusomt og forferdelig dette var.

Generalsekretær i Norges Idrettsforbund, Inge Andersen, påpekte at selskapet er en høyteknologiske forsvarsvirksomheten som følger alle lover og regler i Norge, at Raufoss og Nammo har lange tradisjoner i forhold til det norske forsvaret, og at det norske forsvaret og idretten har lange tradisjoner med å jobbe sammen. Dette påvirket ikke Borgen. At Skiforbundet kunne tillate seg å reklamere for et våpenselskap var like ille som om man skulle reklamert for atomvåpen mente han. Skiskytterforbundert gjorde seg til «dødens kjøpmenn», osv…

Umoralen lå, ifølge Borgen, først og fremst i at Nammo produserer våpen som blant annet blir brukt i Afghanistan. For det første er det ganske tåpelig å la en debatt om sponsorer til Norges kvinnelandslag i hopp bli en debatt om Afghanistan-krigen. Den har ikke hoppjentene så mye med.

Men for det andre så er jo hele Borgens argumentasjon preget av at han er mot hele krigen i Afghanistan. Borgen har i grunn vært motstander av store deler av norsk forsvarspolitikk i lang tid, men uansett hva man mener om forsvarsets deltakelse i Afghanistan kan de etiske dilemmaene neppe tillegges våpenprodusenten.

Det er mulig Borgen mener det er umoralsk å i det hele tatt ha et forsvar, men så lenge vi har et forsvar, noe det heldigvis er bred enighet om i befolkningen, så må også noen produsere våpen. Det er altså ikke Nammo som bestemmer hvor norske soldater skal operere. De kan derfor ikke tillegges noe etisk ansvar for krigføringen. Nammo leverer bare våpnene. Det er det norske storting som avgjør hvor norske soldater skal operere, så Borgen får holde seg til å kritisere et overveldende flertall på stortinget som heldigvis er for Afghanistan-krigen i stedet for å rette skytset mot Norges skiforbund.

Erling Borgen forsøkte også å styrke sitt argument ved å påpeke at sivile har blitt drept i Afghanistan. Det er selvfølgelig tragisk, men når ble det slik at våpenprodusentene er ansvarlig for eventuelle unødvendige sivile tap? Skal man følge slik logikk blir det umulig å produsere forsvarsvåpen i det hele tatt da uten å være en komplett umoralsk dødens kjøpmann, men det er kanskje det Borgen mener?

Det hadde vært fint om Borgen la frem hva hans alternativ er. For det eneste svaret på Borgens etiske utfordringer er at Norge ensidig avvikler forsvaret sitt. At vi sier til våre allierte at fra nå av eksisterer det ingen mennesker i Norge som kan eller skal forsvare landet, og at vi ikke lenger kan bidra i noen internasjonale operasjoner da vi anser våpenbruk for å være imot Norges etiske rammer. Hvis det er alternativet hans kan jeg forstå Borgens utspill, selv om jeg har heller liten forståelse for hans mening.

Hvis vi imidlertid kommer oss ut av Borgens utopi og innser at vi trenger et forsvar, så innser vi også at noen må produsere våpen. Da synes jeg også det er flott at våpenselskapene bruker noe av sitt overskudd til å fremme norsk idrett. Samtidig synes jeg at Norges kvinnelandslag i hopp knapt kunne funnet en bedre sponsor enn et selskap som produserer det nødvendige utstyret våre modige forsvarskvinner og menn bruker i tjeneste!

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 11. JUNI 2010

legg gjerne igjen kommentar på kommentarfeltet der)

I dag har jeg et nytt innlegg på trykk i minerva. Denne gangen om tigging og prostitusjon. Jeg gjengir også innlegget her på bloggen, men anbefaler alle å klikke på linken, og legge igjen en kommentar også på minervas nettsider. Anbefaler også å følge de øvrige debattene på Minerva, som av flere regnet som det mest spennende tidsskriftet i Norge for tiden.

De uønskede og samfunnet

Nå som sommermånedene er her, og været i det ellers kalde Norge blir varmere, trekker stadig flere tiggere og prostituerte til gatene igjen. Men løsningen er uansett ikke nye nasjonale forbud.

Jeg skal ta for meg tre hensyn vi må ta stilling i begge tilfeller. Det er 1) hensynet til turisme og trygge og trivelige omgivelser for befolkningen, 2) muligheten for kriminalitetsbekjempelse, og 3) tiltak for å hjelpe de svakeste i samfunnet.

Unødvendig med forbud mot tigging
Knut Storberget er blant dem som nå vurderer et nasjonalt forbud mot tigging. Jeg mener det er unødvendig. Der det kan bevises at tiggere finansierer kriminell virksomhet er den allerede ulovlig, men ellers synes jeg ikke at det isolert sett er noen grunn til å behandle tigging lovmessig, på annen måte enn andre former for inntektservervelse. Det er mange grunner til at folk ikke burde gi penger til tiggere, men det er en annen debatt. Dette handler først og fremst om regler for oppførsel i det offentlige rom, og det er ingen enten det er tiggere, selgere, prostituerte eller forbipasserende på shoppingtur som har lov til å ta seg til rette akkurat som de vil i det offentlige rom.

I mange tilfeller kan selgere som nærmest overrumpler deg med all verdens tilbud på kosttilskudd i hvert gatehjørne være minst like plagsomme som de mest pågående tiggerne, men det er noen viktige forskjeller. For det første gjør selgerne noe samfunnsnyttig. De selger et produkt til folk som ønsker å benytte seg av det. Nå er riktignok produktene av varierende kvalitet, og noe må kunne regnes som ren og skjer gimmick, men så lenge selgerne oppgir korrekt produktinformasjon, og det finnes folk som ønsker å betale, er det ikke opp til politikere å vurdere hvor samfunnsnyttig produktet er. Den viktigste forskjellen er at selgerne har søkt om tillatelse til å stå der de står, og hvis de blir for pågående kan forbipasserende klage til kommunen eller grunneier, som deretter vil vurdere om personen eller foretaket skal få fortsette å stå der. Slik er det ikke med tiggere. Tiggere i Norge er i hovedsak østeuropeiske turister som er her gjennom Schengen-avtalen, eller ulovlige innvandrere som er smuglet inn. De har ikke arbeidstillatelse og mange er her langt utover den lovlige tidsperioden som Schengen-avtalen åpner for.

Storberget trenger heller ingen ny lov for å kaste ut tiggere som oppholder seg ulovlig eller bedriver kriminell virksomhet. Og med dagens lovverk har også kommunepolitikere mer enn nok hjemmel til å regulere strengere eller innføre forbud mot tigging. Ei heller er det usosialt. Det er helt legitimt å ville gjøre bybildet mindre sjenerende for befolkningen, og når Norge samtidig har sosiale tiltak som gjør det helt unødvendig å tigge, kan jeg ikke se at lokale forbud eller strengere regulering burde være spesielt kontroversielt.

Prostitusjonsproblemene større ved forbud
I tilfellet med prostitusjon er det derimot innføringen av en lov som er problemet. 80 prosent av de nigerianske prostituerte har lovlig opphold i Italia eller Spania, og er i Norge som turister. De har ikke arbeidstillatelse. Så helt uavhengig av sexkjøpsloven, ville virksomheten vært ulovlig.  Sexkjøpsloven var derfor helt unødvendig, og gjorde bare problemet verre. Det eneste sexkjøpsloven i realiteten rammer er den frivillige prostitusjonen. Det er snakk om f.eks. norske og danske prostituerte som prostituerer seg frivillig og selger tjenestene sine fra hotellrom eller leiligheter i Oslo. Sexkjøpsloven var først og fremst en reaksjon på den synlige prostitusjonen vi ser i hovedsak langs Karl Johan. Dette er stort sett nigerianske prostituerte, der utnyttelsen av mennesker i en kynisk og brutal menneskehandel er åpenbar for alle med åpne øyne. Tvangsarbeid og menneskehandel har aldri vært tillat i Norge.

Det ironiske er jo dermed at problemene med de nigerianske prostituerte kunne vært løst dersom sexsalg var lovlig, og dersom man behandlet yrkesgruppen slik man behandler alle andre. Dersom vi fjerner våre moralske briller et øyeblikk, anerkjenner at vi mennesker har ulike oppfatninger om hva som er moralsk akseptabelt for oss selv og ulike grenser for vår egen kropp, og retter blikket mot dem som prostituerer seg frivillig, er løsningen ganske enkel. Vi trenger ingen egne lover for prostituerte. De må som alle andre forholde seg til kommunale vedtekter om salg på offentlig sted, ro og orden, skremmende eller sjenerende atferd, også videre.

Dersom vi tillot prostituerte å selge sine tjenester fra egen leilighet, eller fra offentlig godkjente bordeller, regulert med hensyn til nærmiljø, boligområder, slik som med all annen virksomhet, kunne vi økt politiets handlingsrom betydelig. Da kunne vi vist prostituerte – enten de oppholder seg lovlig eller ulovlig – bort fra gatene og kastet dem som oppholder seg her ulovlig ut av landet.

Samtidig ville vi hatt muligheten til å gi mange prostituerte en mer verdig livssituasjon, bekjempe smittespredning, men også å skape mer åpenhet og dialog mellom myndigheter og de prostituerte, slik at politiet fikk et bedre grunnlag for en effektiv jakt på menneskehandlere.

Nye lover er altså ikke alltid løsningen, men det krever litt mer ressurser å etterfølge dem man allerede har.

Read Full Post »

Det må være flaut å være liberalist i Frp om dagen. I dagens VG har Siv Jensen den perfekte oppskriften på massivt økende velferdskostnader i det uendelige.

Siv Jensen raser mot helsedirektør Bjørn-Inge Larsen, fordi nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsesektoren nylig sa nei til en ny behandling av tykktarmskreft som kan gi pasienter et halvt års forlenget levetid, fordi den koster mellom 300.000 og 500.000 kroner per pasient.

«Det er forkastelig å sette en prislapp på menneskeliv» argumenterer Jensen, men dette handler jo ikke om prisen på menneskeliv. Vi mennesker er ikke usårbare vesener. Sykdom og død er en naturlig del av livets gang, men takket være innovative mennesker og teknologiske fremskritt har vi klart å gjøre livet langt lettere og betydelig lengre enn for få år siden. Denne utviklingen fortsetter, men det er en gradvis prosess. Det er nemlig slik at ting koster. Enkelt og greit.

Dette handler altså ikke om en prislapp på menneskeliv. Det handler om en prislapp på behandling. Det Jensen egentlig sier er at det ikke bør finnes noen grense overhodet for pengebruk i forbindelse med legebehandling. Jeg undres sterkt på hva slags verden Siv Jensen lever i. Det er jo ingen som har sagt at de er mot behandling av tykktarmskreft. Dette handler om prioriteringer av ressurser i det offentlig finansierte helsevesenet. Det er nemlig slik at behandling koster penger, og penger er et knapphetsgode. Da må man hele tiden prioritere hva man skal bruke pengene på. Det er nesten utrolig at det skal være nødvendig å forklare slikt til et selverklært liberalistisk parti.

Men fadesen stopper ikke her. «Veldig ofte er medisin dyrt i starten, når det er få brukere. Men at man forsker på dette, er et tegn på at det er etterspørsel. Hvis etterspørselen er der, vil prisene etter hvert falle», fortsetter Jensen. Hvis ikke dette er en meget dårlig omformulering fra journalisten, skulle jeg likt å vite hvordan Jensen klarte å koke sammen denne tankerekken.

I hvilken verden går prisene ned fordi etterspørselen øker? Priser går ned fordi produksjonen øker, fordi den blir mer effektiv, fordi man finner billigere produksjonsmetoder, eller fordi etterspørselen går ned. Den direkte effekten av økt etterspørsel er i første omgang høyere priser.

Det Siv Jensen antakelig mente å si er at etterspørselen vil føre til mer forskning, som igjen vil føre til billigere produksjon, og dermed også billigere priser. Det er selvfølgelig logisk, men ikke i en verden der man ikke trenger å prioritere. Hvorfor engang tenke på priser i forbindelse med legebehandling hvis vi skal legge Siv Jensens «penga finns»-retorikk til grunn? Siv Jensen sier jo egentlig at all kritisk behandling skal finansieres uansett kostnad, også får vi bare håpe at noen finner på en billigere løsning, mens statens helseutgifter stiger med rakettfart.

Det er i grunn ikke bare Frps liberalister som bør være flaue over dette utspillet. Dette vitner jo om en forståelse for prioriteringsbehov langt under i hvert fall den mer pragmatiske delen av SV. Alle Frp’ere som har begreper om hva ‘en mindre stat’ innebærer burde rive seg i håret i frustrasjon over sin partileder akkurat nå.

Read Full Post »

Etter fest to dager på rad er tankevirksomheten litt langsommere, og det er ingen nyheter som virkelig provoserer eller engasjerer meg nok til å skrive en bloggpost, men jeg har jo alltids noen tanker og refleksjoner oppi hodet som det er mulig å få ut i forståelig form. Selv i dobbel ‘dagen derpå’-modus.

Grand Prix
Grand Prix melodier surrer fortsatt i hodet. Jeg var på grand Prix fest i går, og endte opp med å stemme på Georgia. Etter å ha kuttet ned alternativene til: Azerbaijan, Georgia, Ukraina, Armenia, Tyskland og Portugal, sto valget mellom Georgia og Tyskland. Tyskland hadde den mest fengende sangen, uten tvil, men Sofia Nizharadze briljerte sangmessig, og dessuten har jo norske Hanne Sørvaag skrevet teksten, så da kunne jeg stemme litt patriotisk også. Jeg regnet forøvrig med at Georgia trengte stemmene mer, ettersom utallige Rybak-overskrifter har oppfordringet om å stemme på Lena (Så har jeg i tillegg en liten forkjærlighet til Georgia, etter å ha vært der en uke og truffet masse fantastiske mennesker fra Young Rights i November i fjor.)

Det ble en litt kjip plassering for Didrik i går, men jeg var egentlig ganske fornøyd med resultatene. Jeg har alltid hatt litt sansen for protest (i ordnede former), og en klar seier til en enkel, fengende, rytmisk pop-låt, fra en enkelt kledd, søt og sjarmerende 19 år gammel jente må jo regnes som en protest mot et ellers veldig pompøst og ballade-preget grand Prix.

Humor
Men nok om Grand Prix. Det jeg hovedsakelig ville dele noen tanker om er temaet: humor. Jeg har alltid hatt sansen for litt svart humor, og akkurat nå satt jeg å saumfarte youtube på leting etter morsomme kontroversielle sketsjer. Da kom jeg over et britisk program ved navn: World’s Most Offensive Joke, der de diskuterer de mest støtende humoristiske temaer, som inspirerte meg til en bloggpost.

For dere som ikke er politisk aktive kommer dette kanskje som en overraskelse, for dere som er aktive i politikken er det old news, men: politikere er antakelig en av yrkesgruppene i Norge med tidvis drøyest humor. Og dette gjelder for alle partier tror jeg. Jeg kjenner til og med KrFere som kan dele drøyere vitser enn de fleste i sosiale lag.

Utforske grenser
Egentlig er det ganske logisk. Når man bruker mesteparten av dagen sin ellers, til å veie sine ord med omhu, så er det kanskje ikke så rart at det – antakelig ubevisst – danner seg et litt motsatt behov. Jeg tror at kanskje særlig politikere og andre offentlige embedsmenn som frekventerer mediene ofte er utsatt for dette. Det er muligens litt lettere for en skuespiller, artist, osv..? En drøy vits fra en musiker vil sjelden hindre han i å selge cd’er hvis musikken er bra nok. En drøy vits fra en statsråd kan ødelegge en karriere. Så er det jo naturligvis slik at man skal tilpasse seg ulike roller. Jeg ville nok også stilt noen meget kritiske spørsmål rundt vedkommendes vurderingsevne, om en statsråd gikk på TV og fortalte en veldig støtende vits. Det finnes tid og sted for alt. Men burde det egentlig finnes tid og sted for vitser som er rasistiske, makabre, provoserende, el. i det hele tatt? Jeg mener at det burde det.

For det første fordi det er en helt grunnleggende rettighet i et demokratisk samfunn. Det er ingen rettighet å ikke bli støtt. Jeg har rett til å støte deg, og du har rett til å støte meg tilbake. Det betyr dog ikke at man må eller bør gjøre det. Men så kommer jeg til et kanskje viktigere spørsmål: har det en verdi? Kan selv de mest provoserende vitser, som definitivt støter noen, ha verdi? Ja, jeg vil hevde at det noen ganger kan ha det. Humorens rolle har alltid vært å utforske grensene. Hadde ikke Monty Python brutt en del grenser  på 70 og 80-tallet, hvilket utvilsomt provoserte mange, vil jeg faktisk gå så langt som å si at vi hadde hatt et fattigere samfunn i dag.

Islam og Muhammed
Kanskje er vi inne i en ny slik mellomfase nå, mellom politisk korrekthet og modigere humor. Mange reagerer på en samtids-humor som blir stadig røffere. Jeg tror det kan ha mye sammenheng med et diskusjons og samtaleklima som ellers er veldig konformt. I dag er det spesielt ett tema det er særlig politisk ukorrekt å spøke med: islam. Man merker en tidvis nesten pinlig veiing av ord når politikere eller andre samfunnsdebattanter kommenterer spørsmål som omhandler islam, der det er grunn for å være kritisk. Motreaksjonene til dette ser vi f.eks. særlig på internett. Når folk direkte eller indirekte blir fortalt at noe er «forbudt» å spøke om eller med så kommer det motreaksjoner. Internett er slike sett både en forbannelse og en velsignelse.

«Eberybody draw Muhammed day» – en facebookgruppe der et tusentalls personer oppfordret andre til å sende inn sine egne Muhammed-karikaturer, er et eksempel på en i utgangspunktet provoserende og unødvendig handling som ble gjort nødvendig av en veldig konform islam-debatt. Det er på ingen måte et mål i seg selv å provosere muslimer. Jeg håper tvert imot at det kommer en dag hvor dette ikke er mer nødvendig enn å provosere kristne. Men i en tid hvor mange offentlige personer fortsatt er redd for å spøke med islam av frykt for reaksjoner, er behovet for islam-vitser større enn behovet for kristen-vitser. Internett er slik sett en velsignelse, fordi man kan være mer eller mindre anonym.

Provoserende humor ufarliggjør, og forsøk på å tvinge den i kne nødvendiggjør ytterligere provokasjon. Derfor har jeg bl.a. lagt ut Muhammed-karikaturene på denne bloggen før. Før karikatur-striden hadde jeg ikke gjort det. Det var nettopp de reaksjonene som kom i etterkant av den første publiseringen som nødvendiggjorde ytterligere provokasjon. Dersom det ikke hadde kommet noen voldelige reaksjoner på Muhammed-karikaturene, ville jo debatten stilnet ganske kjapt, og behovet for å trykke dem hadde ikke vært der.

Integrering
Så er det også slik med humor at hensikten ofte avgjør hva slags effekt den har, og det er det viktig at en humorist har tenkt nøye igjennom. Hensikten avgjør på mange måter effekten, fordi den skinner igjennom. Hvis Vigrid legger ut en i utgangspunktet mild rasevits på nettsidene sine er det ikke morsomt, da er det kvalmende og forkastelig. Men hvis Zahid Ali forteller den samme vitsen i et humor-innslag på TV2 kan den bli hysterisk morsom, fordi konteksten gir den en helt annen mening.

Jeg  håper det kommer en tid hvor det er helt uproblematisk å spøke med noens religion. Jeg håper også det kommer en tid hvor det blir helt uproblematisk å spøke med noens hudfarge. Det er fortsatt min påstand at Zahid Alis utallige humoristiske innslag om innvandrere har gjort mer for norsk integrering enn noen politiker. Jeg håper imidlertid at det også kommer en dag hvor en hvit nordmann kan vitse om ikke-vestlige foran et flerkulturelt publikum som ler sammen, uten at noen mistenker han for å være rasist. Først da vet vi at integreringen har kommet langt nok.

Støtende og inkluderende?
Så for å avslutte det jeg egentlig hadde tenkt at skulle være en kort post: man skal selvfølgelig vise respekt, og det er en tid og et sted for alt. Det fine med et så mangfoldig og åpent samfunn som vårt er jo også at man også kan velge sine kanaler.

Men: selv om det bare var den mest kontroversielle typen humor som forsvant helt, ville det vært grunn til å være bekymret. Jeg tror at det ironisk nok er humorens tidvis provoserende og støtende karakter som i annen omgang er med på å skape et mer varmt og inkluderende samfunn. Et samfunn uten provokasjon fordi alle er redd for å provosere alle vil jeg ikke karakterisere som spesielt varmt.

Read Full Post »

Older Posts »