Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Historie’ Category

Som konservativ føler jeg at det er min plikt å gjøre folk oppmerksomme på våre lange tradisjoner og kulturhistorie.

Ved juletider i fjor skrev jeg om juletradisjonenes hedenske opprinnelse, og ja du gjettet riktig: påsken er ikke noe annerledes. Dette er, for å ha avklart det med en gang, IKKE et innlegg mot de som feirer Jesu liv, død og oppstandelse, det må de gjerne gjøre. Det har jeg ingenting imot. For meg er det likegyldig om folk feirer Jesus, Osiris, Mithras, Dionysos eller Attis (historiene deres er omtrent identiske).

Dette er et innlegg mot alle dem som i disse tider forteller meg at jeg uansett feirer en kristen høytid ved å følge våre påsketradisjoner. For det gjør jeg så aldeles ikke. Det faktum at jeg kjøper påskeegg, eller spiser påskelam med familien representerer like lite noe kristent for meg, som det representerer vårgudinnen Ostara for kristne.

Tradisjoner
Som konservativ har jeg stor respekt for tradisjoner og historie, og det er nettopp fordi disse helligdagene våre er et resultat av lange tradisjoner – at de representerer årtusener med kulturhistorie – at jeg også synes det er hyggelig med påsketradisjonene våre. Det finnes ikke en eneste tradisjon i påsken som ikke er en tilpasning av eldgamle hedenske tradisjoner som eksisterte lenge før kristendommen etablerte seg. Det er til og med en rekke kristne organisasjoner som opponerer mot dagens kristne påskefeiring, fordi de mener det kun er hedensk symbolikk og elementer i den. De mener at påsken er i direkte strid med Guds lover slik de står skrevet i bibelen.

Jeg skal imidlertid ikke vie dette mye tid, for jeg har ingen interesse av å fortelle kristne hva påsken skal symbolisere for dem. Jeg vil bare ha meg frabedt at kristne skal fortelle meg hva påsken skal symbolisere for meg. Påsketradisjonene våre er et resultat av gamle skikker som har blitt adoptert og tilpasset så mange ganger, at man antakelig kunne skrevet et tre-binds verk om hva de til ulike tider har representert. Jeg skal også nyte påsken, på samme måte som mange kristne, men det skal jeg gjøre i visshet om at jeg markerer lange tradisjoner hvis opprinnelse ikke nødvendigvis har noenting med kristendommen å gjøre.

Opprinnelse
Påsken har vært gjenstand for feiring, omtrent siden det har eksistert mennesker. Påsken og våren representerer nytt liv. Mennesker har alltid feiret fruktbarhet, og de hedenske tradisjonene knyttet til dette har blitt overført til dagens kristne påske.

Påske
Det norske ordet Påske kommer av det hebraiske ordet ‘Pasah’ som betyr «forbigang». Jødene har feiret Påske i over 1000 år før Jesus ble født. Den jødiske påskefeiringen henviser til historien om Moses og jødenes utvandring fra Egypt. Farao nektet jødene å reise, og Gud lot en etter en 10 landeplager ramme Egypt før Faraoen ga seg. Ved den tiende landeplagen lot Gud den eldste sønnen i hver egyptisk familie dø, men til jødene sa han at han ville la deres førstefødte leve hvis de slaktet et lam, spiste det den natten, og strøk blodet av lammet på dørkarmene sine. Da dødsengelen kom gikk den derfor forbi alle husene med blod på dørkarmene. Ordet påske («forbigang») stammer altså fra jødenes feiring av at Gud gikk forbi husene deres, og sparte deres førstefødte, og er likeledes en feiring av at jødene fikk forlate Egypt og dra til Israel.

Men påskefeiringens opprinnelse går også mye lenger tilbake enn dette. La oss se på det engelske ordet ‘Easter’. Det er mange teorier om opphavet til navnet ‘Easter’, men mange av disse er antakelig beslektet. En forklaring er at det stammer fra den gamle Anglo-Saksiske fertilitetsguden Eostre eller Eostra – et navn som ligner veldig på det tyske ordet ‘Ostern’ som stammer fra det Anglo-Saksiske begrepet Estor-monath som betyr begynnelsens måned, og henviser til våren – måneden da nytt liv begynner. ‘Easter’ kan også simpelthen være en enkel engelsk omstavelse av navnet til den gamle syriske gudinnen Ishtar, som på syrisk uttales helt likt det engelske ‘Easter’. Isåfall er det ganske interessant fordi det babylonske navnet til denne gudinnen var Astarte, ektefellen til solguden Baal, som i bibelen er fordømt av Gud som den mest avskyelige av avguder. Opprinnelsen til det engelske ordet for den «kristne» påsken er altså muligens fordømt av bibelen.

Historie
Påskefortellingene om Jesus, er i likhet med julefortellingene, heller ikke spesielt unike. Gjennom århundrer har dusiner av ulike guder i ulike kulturer til ulike tider kunnet berette om tilnærmet akkurat samme historie. Hvorfor kristendommens plagiat av disse gamle historiene har slått slik rot finnes det mange forklaringer på, men den vellykkede absorberingen av andre kulturer og religioners tradisjoner – i stedet for å forsøke å tvinge andre til å endre sine – har helt klart spilt en nøkkelrolle.

Babylon
Påskens hedenske røtter ligger i feiringen av vårjevndøgn. Et jevndøgn er ett av de to tidspunktene i året når jordens akse verken heller fra eller mot solen. (Fra Wikipedia: Vårjevndøgn eller jamvår inntreffer rundt 20.–21. mars og høstjevndøgn inntreffer rundt 22.–23. september hvert år. 21. mars kalles «det offisielle vårjevndøgn». Det er denne datoen som er utgangspunkt for når påsken kommer i ulike år. Første påskedag er første søndag etter første fullmåne på eller etter 21. mars. Det er imidlertid ikke den virkelige månens bevegelse som bestemmer påskedatoen, men en tenkt middelmåne som beveger seg med helt jevn hastighet og ikke har det noe uregelmessige bevegelsesforløpet som den virkelige (reelle eller astronomiske) månen er kjent for.)

Å feire vårens begynnelse er kanskje den eldste form for høytid i menneskelig kultur. I land med et mer nordlig klima, har den representert enden på en «død» sesong, og begynnelsen av nytt liv, sammen med viktigheten av fruktbarhet og reproduksjon. Den tidligste referansen vi har til en slik høytidsfeiring kommer fra Babylon, ca 2400 år f.kr, der byen ‘Ur’ skal ha hatt en feiring dedikert til vårjevndøgn i løpet av mars eller april. Antakelig har jødene hentet deler av sin feiring fra nettopp Babylon, i den tiden mange jøder var holdt fanget i det Babylonske riket. Babylonerne er muligens blant de første som brukte vårjevndøgn og høstjevndøgn som viktige snupunkter i året.

Cybele
De fleste kulturer rundt middelhavet har antakelig hatt sine egne vår-høytider. Fokuset for disse festivalene har vært en gud hvis død og oppstandelse symboliserer døden og gjenfødelsen av nytt liv på denne tiden av året. De fleste av disse religionene hadde også guder som avbildet som døde og gjenfødt. Turen ned til dødsriket, slik vi gjerne kjenner fra norrøn mytologi her i Norge, var ofte et sentralt element i oldtidens gudetro, der guden stiger ned i dødsriket for å utfordre kreftene der, og stiger opp igjen. Attis, den frygiske (Frygia: landskap i Lilleasia, i de vestre, sentrale delene av det anatolske høylandet, en del av dagens Tyrkia) gudinnen Cybeles ektefelle, var en av de mest populære. I andre kulturer er han kjent som Osiris, Orfeus, Dionysos eller Tammuz.

Tilbedelsen av Cybele startet i Roma ca 200 år f.kr. og en kult dedikert til henne var til og med lokalisert i Roma på det som i dag er ‘Vatican Hill’. Tidlige kristne og Cybele-tilbedere, som holdt til i nærheten av hverandre, feiret antakelig sine festivaler på samme tid. Begge ville selvfølgelig argumentert for at deres Gud var den eneste sanne.

Eostre, påskehare/påske-egg
Som nevnt tidligere er navnet ‘Easter’ antakelig en avstamning fra Eostre, eller ulike variasjoner av navn som Ostara, Ishtar, Astarte, Isis, osv… To av Eostres viktigste symboler er haren (fordi den symboliserer fruktbarhet og fordi folk mente de så en hare i en fullmåne), og egget, som symboliserer den voksende muligheten for nytt liv. Det spesielt interessante ved dette er at mens disse fortsatt spiller en viktig rolle i den «kristne» påskefeiringen har kristendommen ikke fullt ut innlemmet disse elementene i sin egen mytologi. Andre symboler fra andre høytider har etterhvert fått nye kristne meninger, men forsøk på å gjøre dette med mange av dagens påske-symboler har vært mindre vellykket.

Kristne feirer påske som en religiøs høytid, selv om både kristne og ateister som regel feirer påske på en distinkt ikke-religiøs måte med sjokolade, godteri, påskeegg, påskeharer, osv… De fleste kulturelle referanser til påsken inkluderer disse elementene – hvilket altså egentlig bare er hedenske skikker som i moderne tid har blitt kommersialisert.

Påskelammet
Men hva med elementene som er mer inlemmet i kristendommen, som påskelammet eller selve korset. Er ikke disse i hvert fall et eksempel på rene kristne symboler i påsketiden? Påskelammet er antakelig det nærmeste vi kommer et kristent symbol i påsken. Selv om det er en tradisjon som unektelig er hentet fra den jødiske påskefeiringen, er bibelen full av symbolikk (eks. «guds lam») som gjør nettopp påskelammet til et naturlig symbol for en kristen påskefeiring. Likevel er dette også et eksempel på velintegrerte gamle tradisjoner. Lammet har til alle tider vært et symbol på uskyldighet, og dermed et naturlig offer til fruktbarhetsguder ved starten på en ny vårsesong.

Korset
Selv korset – det fremste kristne symbolet – er også eldgammelt. Faktisk er korset også et eksempel på et av de aller eldste symbolene vi kjenner til. Den kanskje eldste kjente bruken av korset er knyttet til guden Tammuz. Bokstaven ‘T’ ble på babylonsk skrevet som et kors. Korset som symbol representerte bare forbokstaven til guden Tammuz. Diverse objekter fra perioder datert lenge før kristendommens tid, er også merket med kors. Å bli hengt på korset var en vanlig straffemetode lenge før Jesu tid. Vi kjenner også godt til korset som symbol fra norrøn mytologi – da særlig tau-korset, som symboliserte hammeren til guden Thor.

Konklusjon
Det er altså ikke pga Jesu liv, død og oppstandelse at vi i utgangspunktet feirer påske slik vi gjør. Hadde det ikke vært for forhistoriske kulturer og forhistoriske guder så hadde ikke disse tradisjonene eksistert.

Avslutningsvis vil jeg understreke at dette innlegget ikke er et innlegg mot religion, eller religiøse tradisjoner. Jeg har tvert imot umåtelig stor respekt for de tradisjonene som har formet samfunnet vårt, og markerer de med glede. Men det er ganske intolerant å kreve at jeg, andre ateister, eller nordmenn med annen religiøs overbevisning skal måtte feire jul eller påske som en kristen høytid. Det er fullt mulig å feire disse tradisjonene, og ja, samtidig anerkjenne at vår tradisjon er en kristen tilpasning av disse elementene, men uten å måtte ilegge dem noen bestemt religiøs betydning.

I likhet med julen, så feirer jeg påske på ganske tradisjonell måte her i Norge, fordi jeg synes det er hyggelig, men de representerer like lite noe religiøst for meg, som de representerer tilbedelsen av guden Cybele, eller hyllester av den nordiske guden Thor, for kristne.

Jeg ber også andre legge merke til at det her er ateisten som er den tolerante. Det er nemlig ikke jeg som forteller andre hva påskefeiringen skal bety for dem. Derfor vil jeg også ha meg frabedt at andre skal fortelle meg hva den skal bety for meg.

Så til slutt: til alle kristne, ateister, agnostikere, alternativt spirituelle, hedninger eller helgener for den saks skyld – riktig god påske til dere alle.

Read Full Post »

(NB! Advarer om sterke bilder i denne posten)

Da er jeg hjemme igjen etter en flott helg med nesten 500 Unge Høyre folk, på Unge Høyres landskonferanse. Jeg hadde gleden av å skolere to flinke og engasjerte grupper i skoledebatt  (takk til Johannes for morsomt poeng under søndagens debatt) og dette sammen med internett-problemer har gått utover bloggingen denne helgen. Nå er det imidlertid ingen unnskyldning lenger (kudos til Stefan som har oppdatert jevnlig også under Landskonferansen)

Internasjonal politikk og menneskerettigheter var viet ekstra oppmerksomhet på Landskonferansen, noe jeg satte stor pris på. Særlig var det gledelig å høre Thor Halvorsens foredrag om situasjonen på Cuba og Latin Amerika forøvrig. Jeg har lenge etterlyst mer skolering om nettopp situasjonen på Cuba, et tema jeg har skrevet mye om på denne bloggen før (Les: Cuba før Castro og Che Guevara var en feig morder eller søk på Cuba i bloggens søkefelt)

Den manglende kunnskapen om Cubas moderne historie er skremmende. Cuba er ett av vår tids største tragedier. Cubas moderne historie, er historien om hvordan et velstående land, rikt på naturressurser, og med alle muligheter for å lykkes, på få år ble til en lutfattig øy, der befolkningen undertrykkes, initiativ drepes, kreativitet kues, og all mulig velstandsutvikling holdes tilbake – kun for å tjene regimets syke trang til makt.

Rødgrønne politikere har flere ganger besøkt Cuba, uten å legge opp til et eneste møte med opposisjonelle. Den rødgrønne regjeringen har også sluttet å invitere opposisjonen på Cuba, til den offisielle 17. mai feiringen i ambassaden. Den rødgrønne regjeringen er indirekte med på å legetimere et av verdens mest grusomme regimer. Dette bør vi ikke akseptere lenger.

En typisk omtale av Cuba er noe sånt som at:«Cuba er et fattig diktatur. Castro regimet nekter befolkningen grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, men de har likevel velsinget befolkningen med et gratis helsevesen av ypperste klasse, og tross alt, skapt noe fremgang».
Dette er omtrent like dumt som om noen skulle si følgende: «Ja, Nord-Korea er kanskje verdens mest grusomme regime, men Kim Jung-Il har lykkes i å avskaffe arbeidsledigheten og utjevne sosiale forskjeller til befolkningens glede».

De færreste vet at Cuba var et ganske velstående land før Castro. Batistia som ofte omtales i historiebøker som en grusom diktator, kan ikke sammenlignes med Castro-regimet. Jeg har snakket med mange eksil-cubanere, og lest mye stoff om Cuba fra mennesker som har hatt muligheten til å formidle historien sin uten å gå gjennom Castros propaganda-maskineri. Beskrivelsene er entydige. Alle omtaler sammenligninger mellom Batista og Castro som latterlige. Ja, Batista var en drittsekk, sier de. Men Batista var først og fremst et politisk problem, ikke et sosialt eller økonomisk problem.

Enkle fakta understøtter dette:

– immigrasjon
Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958, ett knapt år før Castro regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

– barnedødelighet
Ifølge FNs beregninger for barnedødelighet rangerte Cuba i 1958 (i pre-Castro cuba) helt i toppen, på 13. plass i hele verden. De rangerte altså ikke bare over hele Latin Amerika, men også over Vest-Europeiske land, land som Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Portugal og Spania. Under kommunistregimet har de falt til 44. plass, og det er etter at tallene er kunstig nedjustert.

Cuba har en abortrate på 0,71 for hvert fødte liv, og bare små hint om komplikasjoner er nok til at fostre blir abortert, på et hvilket som helst stadie. (FNs tall kan heller ikke helt stoles på, fordi de stort sett baserer på de tallene hvert enkelt land gir.) Likevel femholdes barnedødeligheten ofte som en av eksemplene på Cubas flotte helsevesen.

– matmangel
Gjennomsnittshøyden blant cubanere har falt med 8 cm, bare de siste 25 årene. For første gang i cubansk historie finner man tusener av barn som lider av sykdommer knyttet til proteinmangel, som abnormalt store hoder proporsjonalt med kroppen.

Før Castro, under Batista, hadde Cuba det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen. Etter at Che Guevara hadde vært industri-minister i ett år, rasjonerer Cuba mat og stenger fabrikker. Det var ingen rasjoner på mat eller matmangel under Batista, og proteinforbruket var blant verdens høyeste – i dag lider Cuba altså av sykdommer knyttet til proteinmangel.

– tilgjengelig informasjon;
Før Castro, på 50-tallet, kunne cubanere velge mellom over 50 daglige aviser. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land». I dag kontrolleres hvert ord som publiseres noe sted, hvert ord som undervises i skolen, og det er forbudt å eie en bok som ikke er produsert av kommunist-regimet.

Og til slutt:

HVA MED HELSEVESENET DA?
Ja, hva med helsevesenet? Det må da være noe sant i alt snakket om det fantastiske helsevesenet på Cuba. Vi har jo sett Michael Moores film, der det cubanske helsevesenet fremstår som rene idyllen. Og ja, det er noe sant i det. For kommmunist-regimet, og turister som kan betale, er det cubanske helsevesenet flott. For alle andre er det en skitten pøl som ikke er noe menneske verdig.

Hvis du ikke tar med dine egne lakener, håndkler og såper, så er det gjerne senger som dette – fulle av størknet blod, skitt og møkk – som møter deg når du kommer på sykehuset:

Dette er hvordan den allmenne cubaners fasciliteter gjerne ser ut (og nei, dette er ikke en nedlagt, fraflyttet bygning):

Her ser vi en vaskebalje i bruk på ortopedisk avdeling:


Slik behandles gjerne en mann som har skadet foten:

Og her er et bilde fra en akutt-avdeling:

Nei, dette er ikke bilder fra Auschwitz selv om man skulle tro det. Dette er bilder som har blitt sneket ut av mennesker, modige nok til å risikere livet for å fortelle sannheten om helsevesenet på Cuba. I mellomtiden drar ignorante filmskapere som Michael Moore, politikere som i beste fall er lettlurte idioter,- eller i verste fall  er likefyldige eller gladelige medspillere for Castros propaganda-kampanje, på studieturer til Cuba.

Der nyter politikere og byråkrater godt av den luksusen landet tilbyr turister og særlig representanter fra andre regjeringer, mens vanlige mennesker på Cuba mangler grunnleggende menneskerettigheter, ikke får kjøpe et såpestykke uten rasjoneringskort fra det totalitære regimet, og lider under forhold vi ikke ville unnet noe menneske. De burde skamme seg.

Read Full Post »

Inpirert av helgens konferanse, der det bl.a. ble satt fokus på Cuba og menneskerettigheter legger jeg ut et forkortet utdrag om Cubas historie, fra et tidligere innlegg om utenrikspolitikk:

Historisk bakteppe
Cuba har lidd under en rekke diktatorer, og et ustabilt politisk system, men jeg velger å begynne i 1948. I 1948 retunerer Batista til cubansk politikk, fra et opphold i Florida, etter valgnederlaget i 1944. Han blir valgt til senator, og stiller til valg som president i 1952. Meningsmålingene indikerer imidlertid nederlag for Batista og han tar makten på egenhånd. Sammen med en gruppe misfornøyde militær-offiserer og politiske aktivister blir Prío Socarrás kastet uten motstand. (Fra 1940 – 1944 var Batista faktisk en demokratisk valgt og populær president, som bl.a. var med på å utforme den Cubanske grunnloven)

26. juli, 1953, angriper en gjeng terrorister, på Fidel Castros kommando, de militære hovedkvarterene i Santiago. Halvparten blir drept, og en tredjedel tatt til fange. Fidel Castro som ikke deltok i angrepet selv, går i skjul, men overgir seg en uke senere. 51 av de 99 gjenlevende rebellene blir dømt til 13 års fengsel. Batista som senere ble portrettert som en brutal, nedtrykkende, diktator, lar Castro-brødrene slippe ut etter 22 måneder i fengsel.

I 1958 er Carlos Márquez-Sterling den egentlige vinner av presidentvalget, etter å ha vunnet provinsene i Havana, Camagüey, Matanzas og Pinar del Rio, men Batistas kandidatur blir likevel vilkårlig valgt til vinner i provinsene Las Villas og Oriente. Regjeringen hevder at Batista har tatt så mange flere stemmer her, at han til sammen har flere stemmer enn Márquez-Sterling. Castro skjønte at det ikke kunne være en demokratisk vinner av valget for at hans revolujon skulle være vellykket: Castros terrorister holdt derfor folk unna stemmelokalene i disse områdene. Da Batistas regjering tok de tomme stemmeurnene, fylte dem med ferdig utfyldte og merkede stemmesedler, og erklærte Batista som vinner hadde Castro det utgangspunktet han trengte. Amerikanske politikere og medier bet på.

26th of July movement
Etter det mislykkede angrepet i 1953 flyktet Raul og Fidel Castro til Mexico, og rekrutterte en liten hær av terrorister (26th of July Movement) med den hensikt å invadere Cuba. Sent November, 1956, seilte Castro, og ca 80 opprørere, inkl Ernesto ‘Che’ Guevara fra Mexio på båten Gramma. De blir stoppet av Batistas styrker, og alle utenom ca 10 stk blir drept, og Raul, Fidel og Che flykter inn i fjellene i Sierra Maestra. Historien vil ha det til at Castro deretter bygget en stor gruppe basert på voldsom folkelig støtte. Denne støtten er mildt sagt massivt overdrevet. I 1957, styrte ikke Castro over stort mer enn en liten gruppe opprørere i fjellet.

Radikale medier
Amerikanske medier har hatt større betydning enn historien ofte tillegger dem. Det er et unektelig faktum at amerikanske mediers partiske, subjektive, unyanserte, og virkelighetsfjerne gjengivelse av Castro og hans bevegelse, var en svært medvirkende faktor til Castro-regimets maktovertakelse.

I April 1957 kommer New York Times journalist -Herbert L. Matthews, til Sierra Maestra for å intervjue Castro og hans rebeller. Over tre forsideartikler evner Matthews å presentere Castro som bl.a. en, jeg siterer: «patriotisk landsbyboer», «en sterk anti-kommunist», og en «Robin Hood forsvarer av folket». Matthews skrev at Castro hadde: «sterke ideer om rettferdighet, demokrati, sosial rettferdighet, nødvendigheten av å gjenopprette grunnloven, og holde valg». Dette, sammen med voldsomme overdrivelser vedrørende Castros folkelige støtte, størrelsen på hans styrker, osv… gir Castro mye større troverdighet og oppslutning blant befolkningen på Cuba.

Naive byråkrater får økt innflytelse
USAs utenrikspolitikk er også en svært medvirkende faktor til Castros maktovertakelse. Utenrikspolitikken i USA forandrer seg ganske drastisk etter John Foster Dulles bortgang i 1959. I 1957 får Dulles kreft, og makten i utenriksdepartementet utøves i stor grad av ambisiøse byråkrater. Mange av byråkratene i systemet (og flere i CIA) var overbevist om at en tilpasning til Russland var eneste muligheten for å unngå en atomkrig – og utnyttet muligheten til å oppnå makt innenfra i sine beskyttede posisjoner i utenriksdepartementet.

Det er blitt en populær forestilling at man ikke kjente til Castros kommunistiske nettverk på denne tiden. Det stemmer ikke, men mektige krefter gjorde sitt for å hindre at de kom frem i lyset. Den amerikanske ambassadøren i Cuba, Arthur Gardner, er blant dem som raskt «kjente lusa på gangen». Han beskrev Castro som en kommunist og en terrorist. Dette ble imidlertid ikke akseptert. Gardner ble kalt tilbake og Earl T. Smith ble oppnevnt til å erstatte ham. Smith fikk ikke engang konsultere med sin forgjenger før han tiltrådte. I stedet sendte utenriksdepartementet han til, ja nettopp, Herbert L. Matthews, for briefing (New York Times-korrespondenten som hyllet Castro).

Det stopper heller ikke her. I offisielle rapporter advarte også den amerikanske ambassadøren i Mexico, Robert Hill, gjentatte ganger om Castros kommunistiske tilknytninger. I senere høringer i Senatet, der Hill ble tatt under ed, bevitnet han følgende: «Individuals in the New York Times put Castro in power». Han snakket for døve ører.

Batista mister støtte
Etter valgfusket i 1958, mistet Batista all gjenværende amerikansk støtte. I januar, 1959, flykter Batista, etter at USA har avslått forespørsler om styrker og hindret andre produsenter i å sende våpen til den cubanske regjeringen. I januar, 1959, kan Castro derfor ta kontroll over Cuba uten store problemer. Til tross for at Batista har flyktet, og Cuba egentlig har en rettmessig valgt president, velger USA altså under «ledelse» av naive byråkrater å la en revolusjonær terrorist, med kjente kommunistiske forbindelser, ta makten i landet.

Det blir ikke mindre tragikomisk av at Castros første handling som president/diktator var å få alle stemmesedler og annen dokumentasjon fra valget i 1958 – valget som gjorde at Batista mistet all støtte – ødelagt.

Demokrati var mulig
Castro visste at dersom Manuell Marquez-Sterling fremsto som den beviselig rettmessige presidenten, ville det ødelegge hans sjanser. Castro berettet selv ved en anledning til den argentinske ambassadøren, at dersom Batista når han gikk av hadde anerkjent Marquz-Sterling som Cubas rettmessige president, ville han selv antakelig aldri vunnet makten. I stedet for å støtte det egentlig demokratisk valgte alternativet, tillot USA en kommunist-diktator å ta makten.

Castro kunne nå, slik advarslene varslet om, flagge sin kommunistiske agenda. Han beordret ekspropriasjon av alle amerikanske eiendommer på Cuba. Politiske fanger ble henrettet i storskala, og det var ikke lenger mulig å overse de grove bruddene på alt som heter menneskerettigheter på Cuba. Situasjonen endret seg nærmest over natten.
Før Castro, hadde Cuba en stor middelklasse, på ca 36% av landets populasjon. Nå er Cuba et totalitært regime som undertrykker befolkningen sin. Et land der hundrevis (om ikke tusenvis) av mennesker dør hvert eneste år mens de forsøker å svømme, eller på andre måter, flykte til Floridas grenser.

Read Full Post »

(Innlegget er på trykk i minerva.as 23.12.2009)

Det er snart jul, og gatene er for lengst fylt med rød julepynt, glitter, bjeller og nisser. Julen er en hyggelig tid for ro, samhold og familie, men det er også en tid hvor vi burde se oss rundt og glede oss over kapitalismen.

I disse dager ser de fleste frem til å nyte juleferien i fred og fordragelighet med familie og venner, og få et avbrekk fra livets vante, og kanskje noe mekaniske, gang. Men i disse forjulstider er mange, særlig sosialister, forbannet. De irriterer seg over det enorme kjøpepresset, vrir seg forarget i stolen hver gang nissereklamene til Coca Cola dukker opp på skjermen, og rister oppgitt på hodet i forargelse over alle reklameplakatene som omgir dem. De mener kapitalismen har «stjålet» julen, men egentlig burde de takke markedskreftene som har gjort levestandarden deres mulig. Uten kapitalismen ville ikke disse menneskene hatt mulighet til å vandre forbi butikkvinduene, i sine varme vinterfrakker, mens de drar opp iPhonen og sender sinte tekstmeldinger til meningsfeller om hvor materialistisk og umoralsk verden har blitt.

Sosialismen og nisseland
I sosialistiske hjem over hele verden kommer familier til å samles rundt juletreet, og åpne pakker i ulike størrelser. Mange vil få besøk av julenissen selv. Til tross for at profitt er som synd å regne i mange av disse hjemmene – der man fylles av samvittighetskvaler over vestlig forbruk mens juleinnkjøpene skal gjøres – omfavner sosialister gladelig den utopiske forestillingen om en hyggelig tjukk mann med hvitt skjegg og rød drakt som kommer ned pipen for å dele ut gaver til barna.

Den gjennomsnittlige inntekten til verdens befolkning har mangedoblet seg de siste tiårene, og verdens fattigdom har blitt redusert mer i løpet av de siste 50 årene enn de foregående 500. Likevel spinner teorien om verdens nullsumspill tilsynelatende videre som et slags underliggende premiss for verdenssynet til mange på venstresiden. Nisseland er imidlertid en perfekt sosialistisk utopi. Det er overflodssamfunnet der ingenting mangler, og alt selvfølgelig er gratis. I et slikt samfunn er det jo også, naturlig nok, bare rett og rimelig at alle skal få akkurat hva de ønsker seg (sett at man har vært snill da). Julenissen lar egentlig disse foreldrene slippe å forklare sine barn hva som er den egentlige grunnen til at det ligger gaver under juletreet som de selv bare kunne forestilt seg i sine fjerneste drømmer da de var barn. Forklaringen er nemlig ikke noe hemmelig verksted på Nordpolen, men et resultat av de skapende evnene til menneskene rundt oss.

Kapitalismen – et eventyr fra virkeligheten
Noen av Minervas lesere er kanskje så gamle at de husker tiden da det kun eksisterte manuell oppsetting av telefonsamtaler. Tiden da samtalene gikk på åpent radiosamband og mobiltelefonabonnenter måtte kalle opp telefonsentralen, som så satte opp telefonsamtalen, for å få ringt ut. For meg som har vokst opp mitt i dagens teknologiske revolusjonen, og ser det som en selvfølge at jeg daglig kan kommunisere med mennesker på den andre siden av kloden, bestille hva jeg måtte ha bruk for på internett, og finne spesifikk detaljert informasjon om nesten hvilket som helst tema i løpet av et par tasteklikk, er det vanskelig å forstå hvor store omveltningene faktisk har vært.

I dag har en ganske simpel mobiltelefon – ikke særlig større eller tyngre enn et par fyrstikkesker – mer lagringsplass og mer avanserte programmer enn de aller største og mest kompliserte datamaskiner på åttitallet. I dag løper småbarn rundt med slike teknologiske vidundre i skolegården, og en rimelig mobiltelefon koster ikke mer enn at barn over hele Norge fra ganske alminnelige familier kommer til å åpne julegaver med telefoner de mest velstående forretningsmenn bare kunne drømt om for få år siden. Årsaken til dette er simpelthen den enorme utviklingen som skjer når mennesker over hele verden får tenke fritt, bruke sine talenter, og forfølge sine egne interesser til det beste for seg selv og sin familie.

«Theres no such thing as a free lunch» sa Milton Friedman, og det er heller ikke en gratis gave under juletreet. Fortellingene om Nisseland, Julenissen, Rudolf og reinsdyrene er riktignok hyggelige eventyr som jeg sikkert kommer til å fortelle mine eventuelle barn en gang i fremtiden, men hvis de lurer på hva som gjør alle gavene under treet mulig, så skal jeg ikke fortelle noe eventyr om et hemmelig verksted på Nordpolen. Da skal jeg heller fortelle en sann historie om de miraklene som skjedde når ulike mennesker over hele kloden for alvor begynte å samarbeide og handle med hverandre. Jeg skal fortelle om gleden ved å gi, men også at verdier må skapes før de kan fordeles. Jeg skal fortelle det sanne eventyret om den ekte julenissen: kapitalismen!

Read Full Post »

Det kommer vel ikke som noen stor overraskelse at jeg er glad i å diskutere, og i disse juletider havner jeg fort i dikusjoner med mine religiøse venner. Selv er jeg ateist (eller nærmere sagt, en agnostisk ant-teist, men jeg skal ikke bruke denne posten på å definere hva jeg legger i det), og gleder meg over juleferien. Enkelte mener at det hyklersk av oss som ikke er religiøse å feire jul, sette opp juletre, tenne lys, synge julesanger, osv… Dette er både en intolerant, unyansert, og ganske historieløs påstand.

I denne posten skal jeg derfor både gjøre rede for hvorfor jeg mener ateister gjerne kan synge julesalmer av full hals uten å føle seg hyklersk på noen måte, og også gjøre rede for den hedenske opprinnelsen til mange av våre «kristne» tradisjoner.

(Jeg sitter naturligvis ikke inne med alt dette i hodet, og posten er basert på en sammenfatning av en rekke kilder på nettet som jeg også oppsummerer under, siden posten ville blitt altfor lang dersom jeg skulle utdypet absolutt alt. Hvis noen ser noe de mener er absolutt feil, så er det bare å bruke kommentarfeltet. Ellers håper jeg dere finner posten interessant).

Først det personlige og kulturelle:

Julen er ikke først og fremst en kristen feiring. Det er en sekulær feiring basert på kristne tilpasninger av hedenske tradisjoner. Det er ikke noe som er distinkt kristent ved julen, og ingen ikke-religiøse burde føle noe som helst problem med å delta helhjertet i offentlige og familiære feiringer av de sekulære verdiene vårt samfunn er bygget på via et kristent kulturgrunnlag. Fred, frihet, ansvar, mangfold, nestekjærlighet og toleranse er ikke noe man trenger å være kristen for å feire!

Visst finner jeg verdi i mange religiøse fortellinger som ofte blir fortalt i julen. Mange av kirkens og bibelens fortellinger innehar viktige moralske verdier, men det gjør riktignok også Harry Potter, og jeg trenger like lite å tro på Harry Potter for å glede meg over dem, som jeg trenger å tro på Jesus for å glede over enkelte av kristendommens fabler og eventyr. Det skal dog sies at Harry Potter er vesentlig bedre skrevet.

Ei heller trenger man å føle noe ubehag ved å gå i kirken på julaften, eller synge julesanger med familien. Det kan like fullt handle om å hedre våre tradisjoner, som noe religiøst. Jeg var lenge eneste ateist i et representasjonskor for Ung Kirkesang. Det var ikke noe problem for meg å stå i gudstjenester, eller på konserter, og synge sanger fullt av tekster som hyllet Gud og aspekter ved den kristne tro.

De andre i koret, som alle var mer eller mindre religiøse, var – tør jeg påstå – ikke først og fremst med av religiøse grunner de heller (for mange var det nok en sterkt medvirkende årsak), men pga sin glede ved gammel kirkemusikk. Gammel middelaldermusikk, og renessansemusikk har en helt egen stemning.

Man trenger da virkelig ikke å være kristen for å synes at dette er nydelig musikk:

Ei heller trenger man å være kristen for å glede seg over gammel kunst, flotte fortellinger, eller mest av alt våre kulturhistoriske tradisjoner.

Så det historiske:

Høytider, festlighter, store måltider, ofre, gaver, osv… er på ingen måte noe særegent for kristendommen eller moderne religiøse tradisjoner. Alle religiøse feiringer i dag har sin opprinnelse i gamle hedenske tradisjoner.

Gamle midtvintersfeiringer feiret solens gjenkomst fra kulde og mørke, og symboliserte en overgang fra det gamle året til det nye året. Mange av dagens tradisjoner begynte med feiringen av det nye året i Mesopotamia. Mesopotamiere tilba mange guder, og den største av dem alle var Marduk. Hvert år når vinteren kom, trodde man at Marduk ville bekjempe «Kaosets Monstre» (Monsters of Chaos). For å assistere Marduk i hans kamp, holdt Mesopotamiere en festival for det nye året kaldt Zagmuk. Feiringen varte i 12 dager. Julens 12 dager, brennende bål, julekubben, gaver, karnival, parader, julebukk, høytidsmåltider og kirkeprosesjoner kan altså alle finne sitt opphav i tidlige mesopotamiske tradisjoner.

Her i Skandinavia forbinderr vi midtvintersfeiringer med vikingenes tradisjoner. Ordet Jul (av norr. jól som egentlig refererer til jólablót) er opprinnelig navnet både på den hedenske feiringen av midtvinterdagen i Norden. Jól-feiringen eksisterte over hele Nord-Europa. Det var en feiring av solens tilbakekomst på den mørkeste tiden av året. I løpet av vintermånedene i Norden forsvinner solen i ganske store deler av døgnet, og enda lenger nord i mange dager og uker av gangen.

I vikingtiden sendte man, etter et visst antall dager med mørketid, speidere opp på fjellet for å avvente solens tilbakekomst. Straks lys kunne skimtes ville de i all hast skynde seg tilbake til landsbyen og bringe de gode nyhetene. For å feire dette ble en stor festival holdt. Den kunne vare opp til 12 dager i strekk.

Hovedregelen var antakelig at man holdt på til ølet (jólaölet) var drukket opp, og det kunne ta lang tid. Gårdene var pålagt å brygge mye og godt øl, og kunne vente straff hvis de ikke fulgte opp. Lot man være å brygge masse og godt øl tre år på rad, ville man miste gård og grunn til kongen og hans menn. Julaften eller jólaaptann ble feiret en eller annen gang mellom 21. og 24. desember, og da ofret man et villsvin til Frigg. Maten ble servert over en stor rund kubbe av eik eller furu (yule-log). Store bål ble tent, og i noen områder knyttet folk epler til grener fra trær som en påminnelse om at vår og sommer ville komme på nytt.

I likhet med metodene for kristendommens senere utbredelse var Roma kjent for å absorbere de «hedenske» religionene og ritualene som eksisterte i det voksende romerske imperiet. I Roma, der vintrene ikke var like harde som lenger nord, feiret man Saturnalia – en feiring til ære for Saturn, åkerbrukets gud. På samme tid var Mitraismen svært populær. Den tilba guden Mithra, solens Gud, som man mente at ble født den 25. desember. Denne datoen er antakelig utgangspunktet for den senere julefeiringen på dette tidspunktet. Soldatene i Roma ble etterhvert ivrige tilhengere av Mitraismen, som opprinnelig kom fra Persia, og Mitraismen spredte seg over hele Romerriket.

Før kristendommen ble statsreligionen i Romerrike, var Mitraismen blitt den ledende religion innenfor det romerske keiserriket. Mithraismen og kristendommen var lenge i sterk konflikt. Kristendommen løste dette slik mange hadde gjort før dem, og fikk ganske enkelt sin plass ved å ta til seg mithraismens tradisjoner og skikker og gi dem kristne navn. (På samme måte som man gjorde med kristendommens innførelse i Norge, og de liknende skikkene til de nordiske religionene.)

Det er bare å se på likhetene:

Mithraismen (se http://www.kirkehistorie.no/Mithras1.html)

– trodde på en opphøyet himmel og et infernalsk helvete
– trodde på udødelighet og frelse i en kommende verden
– mente at renselse gjennom en rituell dåpshandling var nødvendig for de troende, som også tok del i en seremoni hvor de drakk vin og spiste brød som symboliserte kroppen og blodet til guden
– søndagen ble holdt hellig, og gudens fødselsdag ble feiret hvert år den 25. desember
– etter det jordiske oppdraget til denne guden var blitt fullført, tok han del i et siste måltid med hans følgesvenner før han steg opp til himmelen, for alltid å beskytte de troende fra oven

Mithra:

– ble referert til som ”Verdens Lys”, symbol for sannhet, rettferdighet og lojalitet.
– var mellommann mellom himmelen og jorden og medlem av en hellig treenighet
– ifølge persisk mytologi ble Mithras født av en jomfru (det er kontrasterende myter om Mithra der det også hevdes at han ble født av en stein)

Likhetene er slående, og Mithra var langt ifra den eneste guden med liknende historie. Det krydde av dem. Den Egyptiske solguden Ra har f.eks. en – så og si – identisk historie som Jesus.

Eksempler på øvrige guder:

Attis

I Roma ca 200 f.kr. tilba man guden Attis. Attis var sønn av jomfruen Nana. Bursdagen hans ble feiret den 25. desember. Han ble ofret som voksen for å bringe frelse til menneskeheten. Han skal ha dødd ca 22. mars, ble henrettet på et tre, steg ned i underverdenen i tre dager, og sto opp igjen. Hans gjenoppstandelse ble feiret i Roma, og festivalen til hans ære het: «The Festival of Joy». For å feire Attis, spiste hans tilbedere et hellig måltid der brødet representerte frelserens legeme, og vinen hans blod.

Dionysos

I antikkens Hellas feiret man Dionysos (han ble også feiret i store deler av midt-østen). Dionysos ble født 25. desember. Dionysos var fruktbarhetens Gud, halvt gud, halvt menneske og sønn av Zevs. I senere år ble hans blod og legeme symbolsk spist i form av vin og brød.

Osiris

I Egypt tilba man lenge, og mange tusen år før kristus, guden Osiris. Osiris var fruktbarhetsguden. Han ble født 25. desember og tre vise menn annonserte hans fødsel. Hans etterkommere spiste brød eller kaker for å symbolisere hans legeme.

25. desember:

Datoren 25. desember går igjen i stort sett alle religioner. Dette har simpelhen sammenheng med de eldste former for soltilbedelse. De fleste antikke og avanserte samfunn, som Babylon, Egypt, Persia, Hellas, Roma, England, for å nevne noen, har til alle tider trodd (og alle religioner siden dette er på en eller annen måte en tilpasning) at 25. desember var en hellig dag. Feiringen av denne dagen har sammenheng med vintersolverv, og symboliserte solens seier over mørket, som man mente at gradvis ble sterkere etter 25. desember.

Dagens tidspunkt for julefeiringen er bare en tilpasning av dette. Vi feirer jul på 25.desember (julemorgen), eller 24. desember (julaften). Det er imidlertid ingenting som tyder på at Jesus ble født 25. desember. De fleste lærde kristne er også helt enig i dette. Datoen ble simpelthen tatt i bruk, fordi det var lettere å tilpasse sin religion til andres tradisjoner enn å tvinge folk til å ta til seg nye.

For de fleste som har studert bibelen er det rimelig innlysende at Jesus ikke ble født i desember. I Lukas-evangeliet sies det at gjeterne fikk budskapet om Jesu fødsel mens de voktet over sauene som sov på markene. Bare om våren og sommeren voktet gjeterne flokken sin døgnet rundt. Israel om vinteren er altfor kaldt til å ha suene ute. Hvis det var desember ville flokken vært i en stall.

Julens øvrige «kristne» symboler har også lange hedenske tradisjoner:

Juletreet:

– for egypterne symboliserte treet gjenoppstandelse, og de dekorerte sine hjem med grener i løpet av vintersolvervet
– de første dekorasjonene av et tre begynte med grekerne og deres tilbedelse av guden Adonia, som skal ha blitt brakt tilbake til livet av guden Aessulapius, etter å ha blitt drept
– romerne dekorerte sine trær med metallbiter og «etterlikninger» av guden Bacchus (fertilitetsguden), og plasserte også 12 lys på treet til ære for solguden Mithra.
– I Nord-Europa knyttet sør-Germanske folk frukt og lys på trærne til ære for guden Woden (tilsvarende Odin i norrøn mytologi).
– I Norrøn mytologi har også treet en helt spesiell plass, med verdenstreet Yggdrasil som strekker seg opp til himmelen som symbol

Treet i seg selv har alltid vært et livssymbol. Å knytte treet opp til kristendommen er altså fullstendig ahistorisk.

Misteltein:

Mistelteinen har fra de tidligste tider vært vært ansett som en av de mest mystiske og magiske planter.

– Den var hellig for de keltiske druidene
– I middelalderen ble misteltein hengt i taket for å skremme vekk onde krefter.
– I  Europa ble den plassert over hus -og stalldører for å hindre heksers entré.
– Den ble også brukt av grekerne i gamle ekteskapsritualer fordi man trodde den ville gi fertilitet og hadde en livgivende kraft

Julebukk:

– I antikkens Roma, under feiringen av solguden, gikk utkledte sangere og dansere fra hus til hus for å underholde sine naboer.

Julenissen og julestrømpen

Julenissen er antakelig den mest kristne juletradisjonen vi har, men også julenissen og julestrømpen har hedenske forgjengere.

Dagens julenisse stammer fra St. Nikolaus som var en kristen biskop i byen Myra i Lilleasia (Kale i dagens Tyrkia) på 300-tallet. St. Nikolaus var barnas beskytter . Den mest kjente historien om St. Nikolaus handler om tre unge jenter som faren ville selge til prostitusjon fordi han manglet medgift, men om natten kastet St. Nikolaus tre sekker gull inn vinduet og reddet pikene fra et liv i skam. Men St.Nikolaus skal også ha kunnet vekke de døde til live, og redde sjøfolk fra stormene.

Under reformasjonen ble helgendyrkelsen avskaffet av protestantene. Man skulle dyrke Jesus og ikke helgenene. Det var imidlertid ikke lett å droppe den populære katolske helgenen St.Nikolaus, så i stedet fremstilte man ham uten bispelue, og kalte ham julenissen. Den moderne julenissen som en tjukk mann med kritthvitt skjegg, rød drakt med hvite pelskanter og flygende reinsdyr ble gradvis introdusert i USA gjennom dikt, tegninger og barnebøker, med merkeår i 1809, 1823 og 1863. (les mer her: http://no.wikipedia.org/wiki/Julenissen )

Likheter med Odin:

MEN historien om det som etterhvert har blitt dagens julenisse har likevel mange likhetstrekk med legendene om Odin. Ifølge norrøn mytologi, pleide Odin, som Jólnir, Julens Herre, å dele ut frukt og nøtter til krigerne sine ved vintersolverv. Odin ble ofte avbildet mens han ledet et jaktlag gjennom himmelen, og red på sin hest med åtte ben; Slepner. Sleipner skal ha kunnet hoppe enorme distanser, og legendene om Sleipner har av lærde blitt sammenlignet med legendene om julenissens reinsdyr. Odin ble også som regel portrettert som en gammel mann, med langt hvitt skjegg – ikke så ulikt St.Nicholas.

I løpet av vinteren plasserte barn sine støvler i nærheten av pipen, med gulrøtter eller strå til Sleipner. Når Odin fløy forbi premierte han barna med gaver i støvlene sine. I flere germanske land har denne praksisen blitt bevart til tross for innføringen av kristendommen. Den har bare blitt assosiert med St.Nicholas i stedet. I dag har vi dermed bare, praktisk nok, en julestrømpe i stede for en støvel ved pipen. Tradisjonen om at nissen kommer ned pipen, har altså også en klar link til Odin.

Konklusjon:

Enten det er antikk gresk, romersk, eller norrøn mytologi, katolosisme eller kristendom, finner vi ganske like tradisjoner over hele verden til alle tider. Mennesket har til alle tider søkt å finne svar på livets store spørsmål. Sol, ild, vann, jord og diverse planter har naturlig nok blitt gjenstand for symbolsk religiøs bruk siden de første mennesker eksisterte grunnet sin uvurderlighet nødvendighet for menneskets overlevelse.

I Norge har samfunnet vårt og våre tradisjoner etterhvert blitt formet av den kristne omstillingen av hedenske tradisjoner, men det betyr ikke at man trenger å være kristne for å markere dem. Å hevde dette er å utvise manglende respekt for, og lite kunnskap om, religioners lange kompliserte kulturhistoriske tradisjoner.

Kristne må gjerne mene at de tenner lys på juletreet, fordi Jesus er verdens lys, og at stjernen på toppen av juletreet representerer betlehem-stjernen som ledet gjeterne til stallen der Jesus ble født. De må gjerne mene at de henger opp strømpene på peisen til ære for St.Nicholas (eller den symbolske personifiseringen av julens protestantisk kristne budskap), og spiser et festmåltid på julaften i takknemlighet for det Gud har skapt, men dette kan like fullt symbolisere noe helt annet for andre. Disse tradisjonene er på ingen måte unike for kristendommen eller noen religion.

Jeg feirer jul, på vår etterhvert ganske tradisjonelle måte her i Norge, fordi jeg synes det er hyggelig, og fordi jeg er stolt av de kristne kulturverdiene som samfunnet vårt er bygget på, men de representerer like lite noe religiøst for meg, som de representerer Mithraisme, Norrøn mytologi, eller annen hedensk opprinnelse for kristne.

– – – – – – – – – – – –

En mer utfyllende oversikt over våre «kristne» tradisjoners bakgrunn:

http://www.bandoli.no/norsk/julen.htm

For å se hvor stor innflytelse Miraismen har hatt på svært mange av kristendommens forestillinger og begreper, anbefaler jeg også disse:

http://www.bandoli.no/norsk/mihra.htm
http://www.bandoli.no/norsk/nooriginaljesus.htm#mithra

For mer informasjon, sjekk noen av mine andre kilder:

http://vodpod.com/watch/581207-christmas-history

http://www.agderviking.no/artikler/jolablot.html
http://www.novareinna.com/festive/xmas.html
http://www.humanreligions.info/christmas.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Jul#Julenissen
http://www.viking.no/e/info-sheets/norway/n-skedsm.htm
http://paganwiccan.about.com/od/yulethelongestnight/p/Santa_Claus.htm
http://www.julinorge.no/d/julenissen.php
http://www.kirkehistorie.no/Mithras1.html
http://www.schooloftheseasons.com/celsolstice.html

Read Full Post »