Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Ideologi’ Category

Hvorfor Høyre?

Valgkampen er i gang, og de neste ukene vil innebære hektiske dager med stands, dørbank, debatter og andre valgkampaktiviteter. Ett av de spørsmålene jeg sikkert kommer til å få mange ganger, er nettopp: Hvorfor Høyre?

Jeg skal bruke litt tid på å reflektere litt ideologisk på dette grunnleggende spørsmålet. For grunnen til at jeg valgte Høyre kan egentlig oppsummeres i ett ord: Toleranse.

Høyre er det partiet i Norge med størst toleranse for at ulike mennesker velger annerledes, og for at ulike løsninger passer for ulike mennesker. Det reflekteres i mange deler av politikken.

Lavere skatt:

Ofte handler skattepolitikken om hva som er best for næringslivet, hva som er mest samfunnsøkonomisk lønnsomt, osv… Jeg mener også at dette er viktige aspekter, men den viktigste grunnen til at jeg ønsker meg lavere skatter og avgifter er fordi det gir den enkelte mer kontroll over sitt eget liv.

Mange andre partier snakker også om ulike løsninger for ulike mennesker. Problemet er at de samtidig mener at enkeltmenneskets valgfrihet skal begrenses til å velge innenfor en boks med løsninger som politikere har forhåndsdefinert.

Jeg er for betydelige skattelettelser fordi jeg mener at den enkelte person eller enkelte familie skal få bestemme selv hva de vil bruke pengene sine på, og hva som gir dem størst livskvalitet. Fordi jeg mener at enkeltmenneskets valgfrihet skal handle om mer enn løsninger politikere har forhåndsdefinert.

Tilpasset opplæring i skolen:

Alle partier i Norge snakker om tilpasset opplæring, men det er få partier som foreslår det i reell praktisk politikk. Hva er vel tilpasset opplæring, hvis det ikke er retten til å velge nettopp tilpasset undervisning i ulike fag, basert på dine egne evner og interesser?

Jeg er motstander av en tankegang som baserer seg på at målet med skolen er at alle elever skal lære akkurat like mye i alle fag, og bli like flinke i alt. Jeg synes ikke dette er et mål, og det skaper heller ingen optimal skolepolitikk.

Toleranse for ulike mennesker, handler også om å innse at elever har forskjellige talenter, ambisjoner, drømmer og mål. Da må vi også ha en skole som er basert på det. Er du kjempegod i matte vil jeg at du skal få velge å gå i en klasse med et høyt nivå på matematikkundervisningen, og hvis du sliter mer med engelsk skal du få velge en engelskundervisning på et litt mer grunnleggende nivå. Likeledes skal du slippe å lese masse komplett irrelevant teori hvis du ønsker å bli snekker, men heller bruke mer tid på det faget du har valgt å lære.

Venstresiden kaller dette A og B klasser. Jeg kaller det respekt for at elever er forskjellige.

Valgfrihet i omsorgen:

Det området hvor intoleransen kanskje hersker sterkest på rødgrønn side er når det kommer til omsorgstilbud. Av en eller grunn mener en del rødgrønne politikere at straks man blir syk eller gammel, så opphører man å være et selvstendig individ som kan ta egne valg.

For meg er det en selvfølge at f.eks. eldre mennesker som har gjort egne valg hele livet, også skal kunne gjøre det hvis de blir pleietrengende. Det er ingen fasit på hva god omsorg er. Hva som er viktigst for eldre mennesker er like forskjellig som det er i andre deler av livets faser. For noen er det å ha nærheten til familie viktigst, for andre kan det være å ha gode oppholdsarealer tilgjengelig store deler av dagen, for noen er det muligheten til å ta seg et glass rødvin om kvelden, mens det for andre kan være lett tilgjengelige og trivelige utearealer som er det viktigste.

Eldre og pleietrengende mennesker er like forskjellige som alle andre. Likevel mener ikke bare de rødgrønne, men de går til og med til valg på, at det offentlige skal ha monopol på å drive eomsorgstilbud. De har altså så lite toleranse for menneskers ulike valg, at de nekter å vurdere andre tilbud enn det offentlige, når de skal levere omsorgstjenester til innbyggerne.

Fjerne dusteregler:

Avslutningsvis handler også toleranse om at ulike mennesker må kunne velge å gjøre ting som det politiske flertallet til enhver tid mener at er lite lurt, så lenge det ikke går utover noen andre.

I dag er det forbudt å spille poker i Norge, fordi politikere mener der er feil at folk bruker penger på det. Det er forbudt å bokse profesjonelt. Det er ikke lov å selge alkohol etter kl 03.00, mange steder har man redusert skjenketidene enda mer. For ikke lenge siden ville helseministeren innføre en 18-års grense på solarium. Og du må ikke tro at det er familien selv som skal få vurdere hvordan man fordeler foreldrepermisjonen internt i sin egen familie, her også mener rødgrønne politikere at de selv er bedre egnet til å fatte denne avgjørelsen, basert på de politiske mål de mener at foreldrepermisjonen skal tjene.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men konklusjonen må være:

Hvis ordet ”toleranse” gir noen mening, så må det også gjelde toleranse for mennesker som velger noe annerledes enn det du selv ville valgt.

Jeg gikk ikke inn i politikken fordi jeg hadde et ønske om å styre over andre.

Jeg gikk inn i politikken fordi jeg vil at folk skal få bestemmer mer selv.

Derfor valgte jeg Høyre!

Read Full Post »

KrF vil bruke forbud for å oppnå valgfrihet. Det er omtrent like logisk som gammelkommunistene som ville bruke diktatur for å oppnå frigjøring.

KrF vil forby barnehager å ha åpent døgnet rundt. Det handler visst om barnas rettigheter. KrF er bekymret for at barna skal få for lite tid med familien. Det er jeg også. Jeg er heller ikke veldig fan av for mye tid i barnehage. Selv om jeg tror det er sunt å sosialisere seg med andre barn, tror jeg det er enda viktigere å ha trygge stabile rammer i hjemmet når man vokser opp. Forskjellen på meg og KrF er at jeg ikke vil forby alt jeg ikke liker. Det finnes helt klart et rom for at døgnåpne barnehager misbrukes, men jeg tviler på at det gjelder de fleste.

Døgnåpne barnehager er et behov som vil gjøre seg stadig mer gjeldende, fordi samfunnet vårt blir mer mangfoldig. Det er ikke lenger slik at alle jobber fra 9 – 4. Døgnåpne barnehager betyr ikke at ett barn skal være i barnehagen 24/7. Det betyr at foreldre som f.eks. jobber nattevakt kan ha barna i barnehagen om kvelden, og heller tilbringe tid med barna om dagen. Noen foreldre har jobber hvor de reiser mye. Da kan det også være praktisk å ha barna noen dager i barnehagen mens man er borte. Nå ville jeg selv antakelig valgt dagmamma fremfor barnehage i dette tilfellet. Og hvis det nå er noen foreldre som velger å ha barna i barnehagen 24/7, 7 dager i uken, så burde de kanskje ikke ha forsørgeransvar for de barna i det hele tatt.

Men la oss se litt på KrFs argumentasjon for å beholde kontantstøtten:

«KrF garanterer at kampen for småbarnsfamiliens valgfrihet generelt og kontantstøtten spesielt vil være en av de viktigste sakene i den kommende stortingsvalgkampen», sier KrF-leder Dagfinn Høybråten.

Nå er det nettopp småbarnsfamilienes generelle valgfrihet KrF vil forby? Denne valgfriheten gjaldt altså bare når småbarnsfamiliene velger det KrF mener de skulle velge.

Da regjeringen gikk ut i Dagsavisen foran sist stortingsvalg og vil fjerne kontantstøtten fra og med 2010, reagerte KrF slik:

”Dette er overformynderi i særklasse. Regjeringen vil straffe dem som velger løsninger de ikke liker. KrF velger å stole på foreldrene og deres evne til å treffe fornuftige og gode valg for sin egen familie

Hva mener da Høybråten at dette er? Er Høybråten enig med KrFs familiepolitiske talsmann i denne saken? For i så fall er han jo nettopp for både overformynderi og straff til dem som velger løsninger de ikke liker. Han mener visst ikke at familiene treffer så gode valg likevel, uten retningslinjer fra KrF.

Jeg er selv for kontantstøtten, og deler Høybråtens argumentasjon for den. Forskjellen på meg og Høybråten er at jeg også lar denne argumentasjonen være gjeldende når noen velger noe annet enn jeg ville valgt.

Dette utspillet føyer seg egentlig inn i rekken av KrFs dobbeltmoralisme, og det verste er at de ikke skjønner det selv.

  • KrF er veldig for menneskeverd og nestekjærlighet, bare det ikke gjelder homofile.
  • KrF er også veldig for mangfold og pluralisme så lenge det er innenfor et kristent grunnsyn.
  • KrF er veldig for friheten til å kle seg som man vil, men bare så lenge man kler seg som en bedehuskvinne fra vestlandet eller bruker hijab.
  • Og KrF er veldig for familienes valgfrihet, så lenge de velger innefor de valgene KrF har bestemt.

«Etter vinteren Spirer det lyse hodet Frimodig på nytt», skriver Inger Lise Hansen i ett av sine selvterapautiske dikt. Det tror jeg hun har helt rett i, nå som hun endelig er frigjort fra KrF.

Det er ikke veldig mye frimodig som spirer der.

Read Full Post »

I dag var jeg på Civitas frokostmøte om venstresidens forhold til det autoritære, i forbindelse med Bård Larsens boklansering. Det var veldig spennende, særlig siden jeg var med å gjøre research på denne boken, da jeg var praktikant i Civita. Jeg anbefaler alle å kjøpe boken HER.

Jeg har også skrevet et innlegg på Minerva om dagens frokostmøte, der jeg kommenterer debatten som oppsto, og venstresidens forhold til sin historie. Legger ved et utdrag her, hele artikkelen kan dere lese hos på minerva.as – legg gjerne igjen en kommentar der også.

Revolusjonen lever stadig i SV

Venstresiden blir ikke avkrevd svar for sine totalitære leflinger fordi det er en artig øvelse fra høyresiden, men fordi venstresiden ikke har tatt et oppgjør med disse holdningene enda.

I dag lanserte Bård Larsen boken ”Idealistene – Den norske venstresidens reise i det autoritære” på Civitas frokostmøte. Jeg har foreløpig bare skumlest boken sånn passelig nøye, men synes det er en meget god og etterlengtet utgivelse. Dette innlegget vil imidlertid stort sett handle om dagens frokostmøte.

Larsen innledet godt om boken. Det er befriende med en slik bok som fjerner seg litt fra den klassiske ”vektskål-debatten”. Det viktigste i debatten om venstresidens totalitære leflinger og brudd på grunnleggende respekt for menneskerettighetene, er ikke en debatt om body count, der man veier høyresidens synder og venstresidens synder opp mot hverandre på en vektskål. Tankegangen som ligger til grunn er et mye mer interessant aspekt.

Totalitær dragning
Hvor kommer venstresidens fascinasjon for det autoritære og totalitære fra? Hva er det som gjør at tenkere som i retorikken fremstiller seg som forsvarer av de svakeste, har kunnet akseptere noen av de verste kollektive overgrepene i menneskets historie? Ja til og med unngå å se dem, forsvare styresettene som sto for dem, og skyve det under en stol? Hva er det som gjør at intellektuelle deltakere i samfunnsdebatten, som nyter så godt av vår pluralisme samtidig har en slik tiltrekningskraft mot konforme systemer, som slo hardest ned på såkalte ”meningsavvikere”, eller ”høyreavvik”?

(LES HELE INNLEGGET PÅ MINERVA.AS)

Read Full Post »


Det kan vel knapt være en mer både konservativ og kapitalistisk tradisjon enn julen. Det gjør den ekstra hyggelig.

For det første handler julen om tradisjoner og historie – viktige konservative verdier. Der andre ideologier søker revolusjon eller drastisk samfunnsomveltning, har konservatismen ett historisk evolusjonært perspektiv. Edmund Burke var jo nettopp en sterk kritiker av ideen om sosiale kontrakter, og så isteden på samfunnet som et resultat av en ikke-planlagt historisk evolusjon. Det er jo få ting som kan sies å representerer julen mer enn kontinuitet, kultur og historie som har utviklet seg over tid.

For det andre handler julen om familie. En annen viktig konservativ verdi. Konservative tror ikke på staten som det eneste viktige fellesskapet. Vi erkjenner tvert imot at mennesket helt siden dets opprinnelsen har innordnet seg i fellesskaper. Lenge før det en gang fantes ideer om politiske systemer. Julen handler altså om å feire med de private fellesskapene som er viktig for folk.

For det tredje handler julen om å gi. Noen klager på kjøpegalskapen i julen, og mener dette representerer en unødvendig materialisme. Kunne vi ikke spart pengene til noe viktigere? Eller gitt det til noen som trenger det? Noen går andre veien og sier at kunne vi ikke bare gitt penger i stedet for å gi folk masse ting de ikke har bruk for? Alle disse argumentene er dårlige.

Vi mennesker har alltid hatt behov for tradisjoner, og disse har til alle tider inneholdt elementer av at man unner seg litt ekstra i ulike høytider. Det er en måte å få en pause fra hverdagens kjas og mas og kose seg litt ekstra. Kjøpegalskapen representerer nettopp det at vi liker å bruke de hundrelappene på å gi bort en morsom DVD-serie noen kan kose seg med, fremfor at pengene bare forsvinner i strømregningen slik den ellers ville gjort.

Det fjerde elementet som gir oss konservative og markedsvennlige ekstra god samvittighet er jo nettopp at julen også er med på å løfte folk ut av fattigdom. Ikke bare fordi tusenvis av mennesker hver jul gir litt ekstra til gode tiltak for å hjelpe de fattige, men også fordi handelen i seg selv gjør nettopp det. For oss som er kjent med Adam Smith kommer ikke dette som noen overraskelse. Smith forstod at enkeltmennesket gjennom sin individuelle søken etter lykke skaper ringvirkninger som gavner hele samfunnet, selv om han ikke har til hensikt å promotere samfunnets samlede interesser. Denne gjensidige verdien i å handle med hverandre kommer spesielt til uttrykk i julen.

Kjetil Wiedswang skriver ypperlig om dette i DN. I et frontalangrep på Fremtidens i våre henders kampanje mot julehandelen skriver Wiedswang følgende for en knapp måned siden:

«Det virker som om organisasjonen ikke har forstått at verden henger sammen. Julenissens verksted ligger i Kina, ikke på Nordpolen. Syv av ti kunstige juletrær i verden blir laget i Kina, og landet topper som produsent av leker. Bare i byen Shenzhen jobber rundt en million mennesker med leketøysproduksjon. I høysesongen opp mot jul går det 250.000 containere med leketøy fra havnen i Yantian, med kurs for Rotterdam, Southampton og New York. Juleshoppingen i Vesten har bidratt til at rundt 400 millioner kinesere er løftet ut av lutfattigdom (og barnedødeligheten falt, mens levealderen er gått opp) i de 18 årene siden Buy Nothing Day ble etablert i Canada i 1992.»

Så denne etterhvert ganske så kapitalistiske feiringer representerer altså både:

– Tradisjoner og historie

– Familie og private fellesskap

– Ekstra luksus

– OG fattigdomsbekjempelse

Et bedre eksempel på høyrepolitikk i praksis kunne man knapt fått.

Avslutningsvis synes jeg det er ekstra morro at alle sosialistiske familier som samler seg rundt TVen eller en bok i dette øyeblikk og får fortalt historien om Julenissen og reinsdyret Rudolf, i realiteten kan takke en amerikansk butikkjede for en vellykket promoteringsgimmick i 1939. Et herlig eksempel på markedets fortreffelighet.

Men enten man motvillig eller helhjertet omfavner denne konservative og kapitalistiske høytiden, ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nyttår.

Read Full Post »

Leder i Rød Ungdom, Iver Aastebøl, har en interessant bloggpost i dag. Den er ikke interessant fordi han har et godt poeng, men fordi det er sjelden jeg ser så klare bevis på den ytre venstresidens logiske bristepunkter.

I bloggposten anbefaler Aastebøl å se dokumentaren ”Garantert kort levetid” på NRK. En dokumentar om hvordan produsenter gjennom tidene har redusert levetiden på produkter for å øke kjøpehastighet. Han mener denne filmen viser hvor forferdelig kapitalismen er. Det er jo helt unødvendig å lage produkter dårligere med vilje, slik at folk må kjøpe nytt oftere. Et kynisk spill for å holde forbruket og vekstspiralen i gang. Har Aastebøl et poeng?

Nei.

Denne filmen er omtrent like sjokkerende som episode 4 av Trekant, som kunne avsløre at homofile egentlig er ganske normale mennesker.

Aastebøl synes bl.a. det er urettferdig at  iPod batteriene er designet for å slites ut etter en viss tid.”I valget mellom et solid produkt som varer lenge, og et dårlig produkt som gir best mulig profitt, sørger kapitalismen for at det er de dårlige produktene som blir laget. Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at det ikke er et system som er særlig smart.” skriver Aastebøl.

Jo, det er nettopp dette systemet som sørger for at vi får nye kvalitetsprodukter og at vi i det hele tatt har noe som heter rakettforskere. Det er selvfølgelig lett å stå med iPhonen i hånda i dag, og ønske at den kunne vare evig, men med det systemet hadde vi aldri fått noe som heter iPhone i første omgang. Man kunne selvfølgelig  også laget biler som ikke ruster og med motorer som varer livet ut, men da hadde bilparken sett ganske annerledes ut i dag. Jeg tviler på at det er så mange sjåfører i dag som skulle ønsker at bilprodusentene hadde sluttet å utvikle nye produkter, slik at de kunne kjørt rundt i den samme bilen de hadde for 30 år siden.

Rød Ungdom har en forståelse av verden som minner om Nisseland. Et magisk sted der man bare kan trylle frem alt det verden trenger uten videre, men hadde man fulgt RUs system i den virkelige verden så hadde ikke Iver Aastebøl stått her med en iPhone i dag. Han ville i stedet trasket rundt med noe slik:

Men han kunne jo priset seg lykkelig over at den i hvert fall ville vart livet ut.

Det ganske innlysende poenget er jo selvfølgelig at folk må kjøpe nytt, for at det skal lønne seg å utvikle nye produkter. Det er økonomisk vekst som gir oss stadig nyere og mer moderne teknologi og sørger for at vi har en levestandard som tidligere konger og keisere bare kunne drømme om.

Jeg anbefaler Rød Ungdoms leder å kikke seg litt rundt når han går hjem fra sitt utopiske verdensbilde på RU kontoret i dag. Jeg anbefaler han å kikke seg litt rundt, og tenke på hvordan samfunnet rundt han ville sett ut hvis folk hadde fulgt dette rådet i 1980, 1950, 1930, osv…

Da jeg fikk min første mobil, en hvit Nokia 3330, var det noe av det nyeste og flotteste for ungdom på mobilmarkedet. I dag er jeg veldig glad for at den ikke varte evig.

Read Full Post »

KrF vil måle folks lykke, og ønsker seg en slags «Brutto Nasjonal Livskvaliteten», en lykkeversjon av BNP. Det er en skummel illiberal idé.

«Vi trenger et større samsvar mellom politikken og det som gjør oss lykkelige», sier KrFs avtroppende leder Dagfinn Høybråten. Dette er en skummel tankegang som avdekker lite liberale ryggmargsreflekser. Slik sett er det kanskje ikke et veldig overraskende utspill fra mørkemannspartiet, men det er likevel skremmende at ikke flere i et parti godt plantet på borgerlig side (selv om Knut Arild Hareide er av en annen oppfatning) reagerer på implikasjonene av et slikt forslag. (Det er riktignok noen hederlige unntak i KrFU i denne tråden).

Det er ikke nødvendigvis noe galt i å forsøke å måle lykke i seg selv. Problemet er at dette ønskes brukt som et politisk styringsverktøy. Det skal altså være politikernes oppgave å gjøre meg lykkelig. Her kan man riktignok si at Høybråten har WHOs definisjon av helse på sin side, men det gjør ikke forslaget bedre.

WHOs definisjon av helse fra 1948: ”Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter.” er fortsatt gjeldende. Basert på disse kriteriene er det vel omtrent ikke ett eneste menneske i verden som oppfyller kravene for å være «frisk». Inge Lønning har ganske treffende beskrevet det som «et for alle drømmer om det gode liv», i kronikken «Helse – utopi og mareritt».

KrFs forslag er et skremmende skritt inn i utopienes verden. Hvis man ser litt stort på det så er det en påminnelse om en pervers utstrekning av positiv frihetstenkning, der politikken gjøres ansvarlig for individets fullkomne tilfredshet.

Politikkens rolle burde være å lage et rammeverk der enkeltmennesket har mulighet og trygghet til å ta sine egne valg, og skape det livet man selv tror vil gjøre en lykkelig. Slik sett kunne jo en lykkemåling bli brukt som et argument for mer frihet, og mindre politisk inngripen. Jeg har imidlertid liten tro på det er det Høybråten tenker på:

«Det er ikke først og fremst penger eller ting som gjør folk lykkelige, men heller familie og venner og det å ha jobb(…)Dersom livskvalitet er målet, og livskvalitet i stor grad handler om å være sammen, kan politikken få nye perspektiver», sier Høybråten

At det kan gi nye perspektiver er jeg helt enig i, men det Høybråten ikke ser ut til å forstå er at penger og familie henger sammen. Hvis det virkelig var mer tid, og fokus på familien Høybråten ønsket så kunne han jo begynt med å være for litt mer personskatteletter slik at vanlige folk hadde mer penger å bruke på det nettopp familien mente var best.

Det er imidlertid nesten så man kan se Høybråtens øyne vokse mens han tenker på alle tiltakene han kan kaste penger etter, eller områder de kan regulere. Dette er jo som kjent ingen fjern tankegang for KrF når det gjelder kosthold, røyking, skjenkepolitikk, alkohol, osv…

«Det er viktig å bli minnet om at økonomisk vekst er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv»

«Indeksen skal kunne gi myndighetene kunnskap om hvordan politiske tiltak påvirker innbyggernes livskvalitet, og være en navigator i planleggingen av framtidens samfunn»

Jeg tror Høybråten og jeg har et litt annet syn på planleggingen av fremtidens samfunn. Jeg vil ha et samfunn som fanger opp dem som trenger hjelp og ellers gir folk muligheter til å søke lykken selv. Jeg vil ikke ha et samfunn som griper inn i mitt liv og min valgfrihet og bruker skattepengene mine basert på antakelser om hva som gjør meg lykkelig. Det vil jeg gjerne finne ut selv.

Jeg lurer også på hva som skjer hvis denne lykkemålingen viser at folk blir lykkelige av annet enn KrF politikk. Hva hvis folk f.eks. blir lykkelige av å kunne kjøpe øl etter klokken åtte, eller kjøpe en god whisky uten å måtte betale en formue i spritavgift? Vil KrF da være med på å senke alkoholavgiftene? Neppe.

KrF kunne jo begynt med å anerkjenne homofile pars rett til å kalle seg gift. Man trenger neppe noen undersøkelse for å innse at homofile antakelig blir mer lykkelige i et samfunn som ikke ser på dem som annenrangs borgere.

Da tenker jeg KrF har mer enn nok å henge fingrene i for en stund.

Read Full Post »

(Publisert på Minerva den 11.11.2010)

Onsdagens frokostmøte i regi av Civita skulle klargjøre hva som skiller kristendemokratiet fra andre politiske ideologier, og om det har noen fremtid i Norge. Definisjonsspørsmålet viste seg å være vanskelig nok i seg selv.

Civita hadde invitert både KrFs kronprins Knut Arild Hareide og den frittalende nestlederen, Inger Lise Hansen til frokostmøte på Café Christiania i dag. Sammen med Pål Veiden og Helge Simonnes skulle vi få presentert en mer ideologisk debatt om Kristelig Folkepartis betydning og rolle i norsk politikk. Konklusjonen skulle vise seg å bli mer diffus enn Venstres EU-standpunkt.

Tredje vei
Knut Arild Hareide begynte sin innledning med å fortelle at KrF stod for en tredje vei. De befant seg i den unike posisjonen mellom individ og samfunn. Mente han, i motsetning til SV, som i sitt prinsipprogram skriver at ”samfunnsmessig og individuell handling må gå hånd i hånd”? Var det i motsetning til Venstre som skriver at ”alle mennesker har behov for å høre til i fellesskap, og det er sammen med andre den enkelte kan finne og forme sin egen vei til et godt liv”, eller Høyre som skriver at ”Høyres politikk bygger på et konservativt samfunnssyn og liberale verdier, og Høyre legger derfor til grunn at samfunnet er til for å styrke enkeltmennesket”? Det var ikke godt å vite.

Man kunne sitert flere prinsipprogram og funnet rimelig likelydende setninger, men vi kan vel allerede stadfeste at den unike posisjonen ikke var så unik likevel. Alle etablerte partier i Norge har i ulik grad en ideologisk eller prinsipiell forankring i samspillet mellom enkeltmenneske og samfunn. KrFs standpunkt på dette området var altså ikke mer unikt enn Stortingets.

Verdier
Hareide fortsatte sin ”tydeliggjøring” av kristendemokratiet med å fortelle at KrF setter menneskeverdet i fokus, og begrunnet dette med deres motstand mot dødsstraff og aktiv dødshjelp. Det er meg bekjent ingen partier i Norge som er for dødsstraff. Frp er som eneste parti for aktiv dødshjelp, men også de er det kun i prinsippet. I forbindelse med forrige stortingsprogram var Siv Jensen raskt ute med å påpeke at aktiv dødshjelp ikke kom på tale de neste årene. Heller ikke dette var altså spesielt unikt.

Var det i det hele tatt noe som var unikt med KrF? Joda, her kom det, KrF hadde enkeltmennesket som utgangspunkt, men anerkjente også at mennesket var et fellesskapssøkende vesen. En kunne jo lure på om Hareide leste fra Høyres prinsipprogram der det ettertrykkelig står: ”Mennesket er et sosialt vesen. Uten sterke bånd til andre vil de færreste oppleve lykke eller føle trygghet nok til å ta sine evner i bruk.”

Hareides tredje vei kunne i grunn oppsummeres med: Litt her og litt der, og litt ingen av delene.

Innledningen lignet etter hvert mer på en øvelse i politiske slagord enn noe annet. KrF skulle ta verdiene inn i systemet, og ikke forsvare systemet i seg selv. Mente Hareide at KrF var det eneste partiet med verdier? I så fall ville det vært spennende å høre hva han mener at sosialister, liberalister, liberale, konservative, og så videre, driver med. Poenget er vel nettopp at verdiene definerer hva slags system man vil ha. Det siste ble vi ikke klokere på for KrF sin del, men de er i det minste for verdier. Hareides tredje vei kunne i grunn oppsummeres med: Litt her og litt der, og litt ingen av delene.

Karikatur
Så var det Inger Lise Hansen sin tur. Hansen var noe nærmere å plassere KrF ideologisk. Hun fremholdt viktigheten av fellesskap, men skilte seg fra venstresiden i synet på at fellesskapet er til for oss, ikke motsatt. Hun snakket om grenser for politikk, og særlig engasjert ble hun av å snakke om privat velferd. All velferd skapes ikke i staten. ”Vi kan ikke vedta at noen skal være glade i hverandre, eller at naboen henter posten for oss hvis vi har brukket benet”, sa Hansen. I motsetning til sin kommende leder klarte hun å eksemplifisere KrFs borgerlige tradisjon og ståsted, men når hun skulle forklare KrFs rolle i den borgerlige tradisjonen ble det straks mer diffust.

Hadde dette vært partibingo tror jeg de fleste vill slitt med å plassere retorikken i riktig parti, i hvert fall i riktig borgerlig parti.

Hadde dette vært partibingo tror jeg de fleste vill slitt med å plassere retorikken i riktig parti, i hvert fall i riktig borgerlig parti. Å plassere KrF uten å karikere høyresiden virket umulig. Hansen var egentlig ikke nærmere en borgerlig plassering av KrF enn at de skilte seg fra en individualisme som bare passer til Det Liberale Folkeparti (et parti med noe sånt som 0,0081% av det norske folk i ryggen). Hverken private fellesskap, ideelle aktører eller en frihetsbasert fattigdoms og utviklings politikk er spesielt unikt på borgerlig side.

En mann i salen oppsummerte i grunn KrFs ideologiske øvelse ganske presist. ”Det nytter ikke å drive KrF slik man driver norsk samferdselspolitikk”, sa han. Man klatter litt her, klatter litt der, henger 20 år etter, og evner ikke å peke ut noen skikkelig satsing eller tydelig retning.

Read Full Post »

Older Posts »