Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Innvandring og integrering’ Category

(Hovedkronikk i Dagbladet 02.02.2012 – les og kommentar på Db.no HER)

«Hvor er rasistene blitt av?» Det er så jeg hører den desperate klagesangen. I årevis har krenkelser og «brune» oppstøt gitt en del av dem med enkel tilgang til avisspaltene åndelig og/eller økonomisk levebrød. Muligheten til å sitte på sin hvite hest og peke fordømmende mot mannen i gata.

Men til tross for «forjævliseringen» vi ofte blir utsatt for fra spaltene i rikspressen, som med ivrig lune vil fortelle oss hvor rasistiske vi er, tror jeg faktisk samfunnet går framover. Mennesker som Arne Myrdal har ikke lenger noen resonans i norsk offentlighet. Politikere som Vidar Kleppe er for lengst fordrevet til betydningsløse politiske skanser. Jeg har bare så vidt vage minner fra 8-årsalderen om et rasistisk parti i Norge med navn Hvit Valgallianse.

Det går framover, men ikke alle klarer å nyte dette. For hva skal kommentatorene nå fordrive tiden med, dersom de ikke daglig kan sette seg ned foran skrivepulten og føle seg krenket på vegne av ulike grupper til blekket spruter?

Se, en neger!

Dagens ungdommer har vokst opp med ulike kulturer, religioner og hudfarger på alle kanter, og de fleste synes ikke dette er noe spesielt lenger. Vi har fortsatt mange utfordringer, men jeg har store problemer med å se at samfunnet vårt er blitt mer intolerant eller fremmedfiendtlig. Tvert imot. Det er ingen som sperrer opp øynene lenger ved synet av en med mørk hudfarge, eller et forelsket homofilt par.

Det ironiske er at mange av dem som påberoper seg å være toleransens voktere sliter med å akseptere dette – at samfunnet faktisk blir mer tolerant. Uskyldige spøker som åpenbart ikke er sagt med noen form for rasefordommer, skal blåses opp og tolkes mest mulig rasistisk. Kanskje er det nettopp disse «toleransens voktere» som burde gå litt i seg selv?

Konsekvensen av at ting blir mer alminnelig burde også være at de blir mer uproblematiske å spøke med. Hvorfor reagerer vi i det hele tatt på en jødevits, negervits, eller homovits for den saks skyld, hvis vi mener at hudfarge, etnisitet og seksuell legning er bagateller?

Sammen med den økende toleransen har det vokst fram en fintfølende og litt forvirret generasjon. Jeg snakker ikke om alvorsgenerasjonen. Denne nye generasjonen omfatter også store deler av norske kjendiser, akademikere, kommentatorer og samfunnsdebattanter. «Generasjon krenket» burde de hete.

Nå er vi alle rasister

Det siste vi nå skal bli forferdet over er et par uskyldige jødevitser fra programmet Brille. Panelet fikk i oppgave å finne svaret på hvorfor ortodokse jøder ikke spiser seigmenn. «Det er vel nazi-digg, da,» var Atle Antonsens forslag, mens Tore Sagen mente at det var «for å unngå kliss i krøllene». Kanskje produsentene av laban-seigmenn burde henge seg på debatten, krenket over å bli forbundet med ordet «nazi»?

Det er allerede skrevet altfor mye om «mokkamann-fadesen» på årets Spellemannsprisutdeling. Jeg finner det likevel verdt å bemerke at mens resten av Kjendis-Norge kastet øl, brukte begreper som «jævla fittehøl», oppfordret til vold på twitter, eller raste på andre måter – ja i det hele tatt oppførte seg som en gjeng pubertale bygdetullinger på ungdomsfest – så var det fra nettopp bygda at det kom litt sunt folkevett. ««Mokkamann»? Hva faen er gæli med det?» var reaksjonen til Ole Ivars-vokalist Tore Halvorsen. «Det var absolutt ikke rasistisk ment, det var bare et ordspill, bare tull (…) Hva er galt med mokka?» spurte Halvorsen. Kanskje flere skulle la seg inspirere av litt sunt bygdevett?

Det er heller ikke lenge siden den svenske artisten Timbuktu raste etter å ha sett en tegneseriestripe av Frode Øverli som, med en finurlig blanding av ordspill og tegning, karikerte et gammelt kannibalsk stammesamfunn. Problemet var at disse kannibalene hadde mørk hudfarge, og det fikk altså Timbuktu til å «se svart».

Den svenske rapperen følte seg så personlig støtt at han skrev et brev til redaktøren der han uttrykte at «jeg kjenner meg krenket av dette og er veldig lei meg». Krenket av hva? Kannibaler? Det tullete utspillet ble ytterligere tragikomisk når Øverli selv svarte at han var «knust over denne saken».

Ville han sagt det samme dersom det var en fotballsupporter, bussjåfør, MC-medlem, mannlig frisør, eller en annen representant for en av Øverlis yndede karikaturobjekter som følte seg krenket? Antakelig ikke. Rasismestempelet er blitt den selvhøytidelige politiske korrekthetens trumfkort. Nå er vi alle rasister, og hvis vi mener at vi ikke er det, så ligger bevisbyrden hos oss.

Den nye intoleransen

Så bedrøvelig kjedelig har store deler av dagens offentlighet blitt at selv humorister, musikere og komikere – de som egentlig skal være våre frontkjempere mot moralistene – har tilsluttet seg denne begredelige emosjonelle pornoen. I «toleransens» navn er vi i ferd med å skape en ny intoleranse. I stedet for å kjempe fram en offentlighet der hudfarge og etnisitet behandles som de bagatellene de burde være (få ting, om noe, burde jo være mer likegyldig for hvordan vi ser på et menneske), er vi i ferd med å skape en offentlig debatt der vi går rundt med lupe og leter etter ord og setninger som kan tolkes i diskrimineringens navn.

Det fantastiske med humor er at det bryter opp tabuer og gjør samfunnet mer åpent. Hvordan skal vi skape bedre integrering og mer samhold hvis alle går rundt og er redd for si noe feil hele tiden?

Heldigvis har vi noen hederlige unntak. «Jeg er flau over at når jeg først skal beskyldes for å sjikanere noen, ikke hadde et mye drøyere, friskere og mer raffinert poeng slå i bordet med (…) Jeg er ikke for jødehets spesielt, men hets generelt. Alle må få litt hver,» var Atle Antonsens kommentar til føleriet.

Foreldrene mine vokste opp med Monty Python. Jeg vokser opp med denne alvorsgenerasjonen. Hadde det ikke vært for folk som Atle Antonsen måtte jeg blitt i overkant pessimist.

(Innlegget kan også leses på Civitas nettsider)

Advertisements

Read Full Post »

…og en del kjeft.

Jada, du leste riktig, og overskriften på denne posten er faktisk ikke ment sarkastisk heller. I dag er det to saker som faktisk gir grunnlag for å gi litt skryt til regjeringen. Den kommer riktignok ikke helt uten en god del forbehold:

Først: Maria Amelie

Regjeringen varslet i dag at de vil endre regelverket for å gjøre det mulig for ulovlige innvandrere å få arbeids- og oppholdstillatelse. I dagens pressemelding skriver regjeringen: «Regjeringen vil derfor sikre at brudd på utlendingsloven etter en forutgående asylsak ikke må være til hinder for adgangen til å få behandlet søknad om arbeidstillatelse, og vil legge frem nødvendige regelendringer for å oppnå dette.»

Det er en positiv forbedring, som både vil gjøre det lettere å få kompetent arbeidskraft hit, og som samtidig kan gjøre det lettere å sende ut folk. Det er logisk at en asylsøknad og en arbeidssøknad skal behandles forskjellig. Det at du ikke har krav på beskyttelse, betyr ikke at du ikke kan være en ressurs for Norge. Tvert imot. Vi burde jo ønske oss flere arbeidsinnvandrere, og færre mennesker som har krav på stønader fra den norske stat.

Dette forslaget vil kunne 1) føre til at man slipper en del grunnløse asylsøknader, og det vil 2) kunne gjøre det lettere å få folk som ikke har krav på opphold ut av landet, ettersom de nå har en mulighet til å komme tilbake på et annet grunnlag.

Derfor synes jeg kritikken fra Maria Amelies advokat er ganske uberettiget, i hvert fall med det fokuset advokaten har hatt. Det som det derimot er mulig å stille spørsmål ved er om Maria faktisk vil få innvilget en arbeidssøknad, ettersom jobbtilbudet fra Teknisk Ukeblad meg bekjent ikke overstiger 500.000 kr.

For det er fortsatt et viktig MEN i denne saken. Selv om det nå blir mulig å søke om arbeidstillatelse etter avslått asylsøknad uten karantenetid, så er ikke reglene knyttet til arbeidsinnvandring blitt noe mindre komplisert. Kravene til både kompetanse og lønn er latterlig høye. Så for mange vil ikke denne regelendringen ha den positive effekten man nå varsler. Det skal vanskelig argumenteres for at kravet om 500.000 i lønn for å komme inn på spesialistkvote er veldig logisk. Det jobber en rekke spesialister, særlig i det offentlige, som har godt under 500.000 i lønn.

Hvis regjeringen virkelig mente noe med denne regelendringen, annet enn symbolpolitikk, så burde de endret kravene til kompetanse og lønn for arbeidsinnvandring. Det hjelper lite å la folk søke om arbeidstillatelse, hvis regelverket er så rigid at kompetente arbeidere ikke får den innvilget.

Krigskorset

Også forsvarsminister Grete Faremo skal få skryt i dag fordi marinejegeren Trond André Bolle nå endelig tildeles landets høyeste utmerkelse; Krigskorset med sverd, post mortem, for sin heltemodige innsats innsats under hemmelige operasjoner i den sørafghanske provinsen Helmand i 2005.

Også denne dosen skryt kommer imidlertid med en liten dose kjeft, for det har tatt latterlig lang tid å komme til denne konklusjonen. Daværende forsvarssjef, Sverre Diesen, innstilte allerede i 2006 på at Trond André Bolle skulle tildeles denne utmerkelsen. Det har nå tatt over 4 år å gi avdøde Trond André Bolle en utmerkelse han skulle ha fått for lenge siden. Begrunnelsen har vært at SV ikke liker krigsmedaljer, fordi de sender et ”for sterkt krigssignal”.

Argumentet er provoserende. Det er ikke forsvaret som bestemmer at Norge skal være i Afghanistan. Det er det norske Storting som bestemmer det. SV er selv med i en flertallsregjering som sender norske styrker til krig i Afghanistan, også vil de samtidig ikke hedre innsatsen til de samme soldatene fordi de mener det sender et krigssignal. Det er både dobbeltmoralistisk og ignorant argumentasjon. For det første så er det regjeringen SV selv sitter i som i så fall sender dette såkalte ”krigssignalet”, og for det andre så er ikke krigsmedaljer en krigshyllest. SV får det til å høres som dette er en utmerkelse ala ”antall headshots i Counter Strike”.Krigskorset er en utmerkelse til ”norske eller utenlandske sivile og militære som under krig på særlig fremragende måte har utmerket seg ved personlig tapperhet eller ved ledelsen av troppeavdeling, fartøy eller flyavdeling”.

Det er en måte å hylle tapperheten til de menneskene den norske stat sender ut på livsfarlige oppdrag. Jeg er glad for at Regjeringen nå endelig har valgt å se bort ifra gnålet til SV, og at Faremo nå sier det hun burde ha sagt i 2006:

” Trond Andre Bolle gjorde en bemerkelsesverdig innsats som skvadronsjef i Afghanistan. Jeg er stolt av å kunne ære ham med Norges høyeste utmerkelse. Det er samtidig med tungt hjerte jeg står her i dag, siden jeg ikke kan gi ham medaljen selv”.

Read Full Post »

Det er skrevet veldig mye om saken til Maria Amelie (les mer om hennes historie her) og jeg er også blant dem som har hisset meg litt opp over denne saken.

Aller først, det er lett å bli følelsesmessig engasjert i en sånn sak. Saken strider imot alle mine naturlige instinkter for hva som er rettferdig. ”Hvorfor skal kriminelle innvandrere få bli, mens slike som Maria må sendes ut?” Dette er selvsagt altfor enkel argumentasjon, og argumentasjon som ikke overensstemmer med korrekt juss eller saksbehandling, men som likevel gir uttrykk for det mange tenker og føler – og det er tross alt også en viktig del av jussen at lover og regler i samfunnet skal oppleves som rettferdige. Det har med respekt for loven å gjøre.

Vi kjenner til flere tilfeller der vi ikke har kunnet sende ut innvandrere som har kommet til Norge og begått grove kriminelle handlinger, grunnet internasjonal lovgivning som f.eks. hindrer oss i å sende ut mennesker som kan risikere dødsstraff i hjemlandet. I slike saker er det viktig å holde hodet kaldt. Vi kan ikke bare ”tuppe Mullah Krekar i ræva, og sende han på første fly hjem” selv om det er aldri så fristende.

Maria Amelies sak virker like urimelig andre veien. Hun har bodd hele sitt voksne liv i Norge, snakker flytende norsk, er integrert i landet, har høy utdanning, og er en ressurs for samfunnet. Likevel blir hun kastet ut, og Mullah Krekar får bli. Det strider mot all fornuft, men sånn er regelverket. (Frps innfallsvinkel blir dog rimelig absurd – dette handler jo ikke om prioriteringer. Det er ingen som mener at dette er et valg mellom Krekar og Maria Amelie) Det er også lite som tyder på at behandlingen rent juridisk er feil. Maria har trolig ikke et beviselig beskyttelsesbehov og skal således ikke innvilges asyl.

Likevel er denne saken blitt personifikasjonen av et system som fremstår som umenneskelig og fornuftsstridig. Å sende 8 politimenn for å arrestere en dame hvis eneste kriminelle handling er at foreldrene hennes tok henne med hit da hun var 16 fremstår ikke som veldig menneskelig og fornuftig.

Arbeidskraft

Vi snakker mye om behovet for kompetent arbeidskraft. I Norge har vi flust av lavt kvalifiserte arbeidsinnvandrere, men et lavt antall høyt kvalifiserte arbeidsinnvandrere. UDI har en årlig kvote på 5000 for spesielt kvalifiserte personer utenfor EU/EØS-området. Denne har aldri blitt fylt. Hvorfor: det er hovedsakelig to grunner: 1) Reglene for å komme inn på spesialistkvoten er strenge, 2) De som oppfyller kravene ønsker ikke å komme til Norge. Klimaet er for kaldt, lønnen er for lav sammenlignet med andre land og skatten er for høy.

Maria Amelie har fullført en master ved NTNU. Hun har altså høyere utdanning og snakker flytende norsk. Hun er med andre ord akkurat ”en sånn innvandrer” Norge trenger. Hennes høyeste ønske er å betale skatt til Norge.

Vi mangler åpenbart en presedens for å håndtere slike saker der kompetente mennesker søker oppholdstillatelse av feil årsaker.

Så kan det selvsagt være at Maria er fullstendig klar over denne muligheten, men at hun selv velger å la være å benytte seg av den fordi hun mer enn å bli i Norge ønsker å være et ansikt utad for papirløse asylsøkere. Også i dette tilfellet hadde saken blitt enklere og mer ryddig om man faktisk hadde et system som aktivt forsøkte å gi assistanse til mennesker som åpenbart har kompetanse, og selvstendige forsørgerevner som gjør dem til selvsagte arbeidsinnvandrere.  Da kunne man enkelt henvist til at man ikke har benyttet seg av disse mulighetene, på tross av informasjon og hjelp, og denne saken ville ikke vært blåst opp i noe i nærheten av de samme proporsjoner.

Jeg tror Marias sak vil være mulig å løse gjennom noe ala dette (Henrik Asheim er også inne på dette i Dagbladet i dag)

1)      Maria får avslag på asylsøknaden – det er helt fair siden hun ikke har et beskyttelsesbehov så langt vi vet

2)      Maria kastes ut av landet

3)      Maria møtes av en ansatt ved den nærmeste norske ambassaden

4)      Marie sender søknad om arbeidstillatelse, og venter på at den blir behandlet

Enda enklere hadde det vært om man hadde mulighet til å omgjøre en asylsøknad (slik SV bl.a. har foreslått nå, og som KrF og Venstre har foreslått tidligere – mot SVs stemmer) til en søknad om arbeidstillatelse uten å måtte reise ut av landet. Da må det imidlertid en lovendring til.

Det aller beste hadde imidlertid vært om man opphevet innvandringsstoppen til Norge, og lot alle mennesker, uansett hvor de kommer fra i verden, få en mulighet til å søke om arbeidstillatelse i Norge såfremt de kan vise til at de har nødvendig kompetanse eller er selvforsørgende.

LES OGSÅ: Paul Joakim Sandøys innlegg om saken

Read Full Post »

Jeg har tidligere anklaget KrF for å være litt naive, og vise manglende vilje til å stille krav, men er det en ting jeg ikke hadde trodd jeg skulle se fra KrF, så er det fremmedfiendtlige utspill av den karakter som Robert Wright (KrF), tidligere skolebyråd i Oslo, går ut med i Aftenposten i dag.

Wrights yngste sønn skal snart begynne på skolen, og i den anledning mener han at etnisk norske elever skal samles i egne klasser om de går på skoler hvor mange elever har innvandrerbakgrunn. Wright mener at norske skoleelever ”har blitt ofret på integreringens alter”, og sier at ” våre barn blir et middel for å sørge for integreringen av de andre, prøvekaniner i et relativt sterkt sosialt eksperiment”.

For det første er Wright her med på å bygge opp under fremmedfiendtlige holdninger – noe jeg hadde trodd at KrF holdt seg for gode til. Og Wright viser for alvor sine fremmedfiendtlige tendenser når han snakker om barns sosialiseringsvaner. Wrights erfaring er at etnisk norske barn og barn med minoritetsbakgrunn uansett leker mest med «sine egne» melder artikkelen, men så følger han opp med følgende uttalelse: ”Men når de går på samme skole, vil de likevel få kontakt og bli kjent” – og han mener det ikke positivt. Dette skal liksom være en problemskrivelse, og det fra en tidligere skolebyråd. Er det mulig?

For det andre: hvorfor skal klassene deles inn etter etnisitet? Det gir jo ingen mening. Veldig mange barn som ikke er etnisk norske snakker meget godt norsk. På hvilken måte er dette da et problem for Wrights yngste sønn som nå skal begynne på skolen? Hovedfokuset må jo ligge på språk, ikke etnisitet.

Dette løser seg veldig enkelt med mer tilpasset opplæring i barneskolen. Helt uavhengig av hvilken hudfarge eller kulturell bakgrunn man har, så er det selvfølgelig korrekt at barn utvikler språket bedre hvis de er i et klassemiljø tilrettelagt sitt nivå.

Jeg kjenner skoler der de har slått sammen klasser i basisfag, og deretter delt dem inn etter nivå i noen timer i uka. Dette har vært meget vellykket, og ført til at læreren får mer mulighet til å gi elevene tilrettelagt undervisning. Det sier seg selv at læreren ikke kan hjelpe alle elevene individuelt hele tiden, men når klassene er på et jevnere kunnskapsmessig nivå, så treffer læreren naturligvis flere elever enn om klassene er delt inn uten hensyn til dette.

Det er her fokuset må ligge. Utspillet fra Wright er brun søppelpolitikk, som jeg hadde håpet jeg skulle slippe fra KrF. Jeg håper og regner med at partiet snarest går ut å kraftig dementerer forslaget fra sin partifelle. Jeg kan nemlig ikke helt tro at dette er representativt for partiets holdninger.

Read Full Post »

Etter fest to dager på rad er tankevirksomheten litt langsommere, og det er ingen nyheter som virkelig provoserer eller engasjerer meg nok til å skrive en bloggpost, men jeg har jo alltids noen tanker og refleksjoner oppi hodet som det er mulig å få ut i forståelig form. Selv i dobbel ‘dagen derpå’-modus.

Grand Prix
Grand Prix melodier surrer fortsatt i hodet. Jeg var på grand Prix fest i går, og endte opp med å stemme på Georgia. Etter å ha kuttet ned alternativene til: Azerbaijan, Georgia, Ukraina, Armenia, Tyskland og Portugal, sto valget mellom Georgia og Tyskland. Tyskland hadde den mest fengende sangen, uten tvil, men Sofia Nizharadze briljerte sangmessig, og dessuten har jo norske Hanne Sørvaag skrevet teksten, så da kunne jeg stemme litt patriotisk også. Jeg regnet forøvrig med at Georgia trengte stemmene mer, ettersom utallige Rybak-overskrifter har oppfordringet om å stemme på Lena (Så har jeg i tillegg en liten forkjærlighet til Georgia, etter å ha vært der en uke og truffet masse fantastiske mennesker fra Young Rights i November i fjor.)

Det ble en litt kjip plassering for Didrik i går, men jeg var egentlig ganske fornøyd med resultatene. Jeg har alltid hatt litt sansen for protest (i ordnede former), og en klar seier til en enkel, fengende, rytmisk pop-låt, fra en enkelt kledd, søt og sjarmerende 19 år gammel jente må jo regnes som en protest mot et ellers veldig pompøst og ballade-preget grand Prix.

Humor
Men nok om Grand Prix. Det jeg hovedsakelig ville dele noen tanker om er temaet: humor. Jeg har alltid hatt sansen for litt svart humor, og akkurat nå satt jeg å saumfarte youtube på leting etter morsomme kontroversielle sketsjer. Da kom jeg over et britisk program ved navn: World’s Most Offensive Joke, der de diskuterer de mest støtende humoristiske temaer, som inspirerte meg til en bloggpost.

For dere som ikke er politisk aktive kommer dette kanskje som en overraskelse, for dere som er aktive i politikken er det old news, men: politikere er antakelig en av yrkesgruppene i Norge med tidvis drøyest humor. Og dette gjelder for alle partier tror jeg. Jeg kjenner til og med KrFere som kan dele drøyere vitser enn de fleste i sosiale lag.

Utforske grenser
Egentlig er det ganske logisk. Når man bruker mesteparten av dagen sin ellers, til å veie sine ord med omhu, så er det kanskje ikke så rart at det – antakelig ubevisst – danner seg et litt motsatt behov. Jeg tror at kanskje særlig politikere og andre offentlige embedsmenn som frekventerer mediene ofte er utsatt for dette. Det er muligens litt lettere for en skuespiller, artist, osv..? En drøy vits fra en musiker vil sjelden hindre han i å selge cd’er hvis musikken er bra nok. En drøy vits fra en statsråd kan ødelegge en karriere. Så er det jo naturligvis slik at man skal tilpasse seg ulike roller. Jeg ville nok også stilt noen meget kritiske spørsmål rundt vedkommendes vurderingsevne, om en statsråd gikk på TV og fortalte en veldig støtende vits. Det finnes tid og sted for alt. Men burde det egentlig finnes tid og sted for vitser som er rasistiske, makabre, provoserende, el. i det hele tatt? Jeg mener at det burde det.

For det første fordi det er en helt grunnleggende rettighet i et demokratisk samfunn. Det er ingen rettighet å ikke bli støtt. Jeg har rett til å støte deg, og du har rett til å støte meg tilbake. Det betyr dog ikke at man må eller bør gjøre det. Men så kommer jeg til et kanskje viktigere spørsmål: har det en verdi? Kan selv de mest provoserende vitser, som definitivt støter noen, ha verdi? Ja, jeg vil hevde at det noen ganger kan ha det. Humorens rolle har alltid vært å utforske grensene. Hadde ikke Monty Python brutt en del grenser  på 70 og 80-tallet, hvilket utvilsomt provoserte mange, vil jeg faktisk gå så langt som å si at vi hadde hatt et fattigere samfunn i dag.

Islam og Muhammed
Kanskje er vi inne i en ny slik mellomfase nå, mellom politisk korrekthet og modigere humor. Mange reagerer på en samtids-humor som blir stadig røffere. Jeg tror det kan ha mye sammenheng med et diskusjons og samtaleklima som ellers er veldig konformt. I dag er det spesielt ett tema det er særlig politisk ukorrekt å spøke med: islam. Man merker en tidvis nesten pinlig veiing av ord når politikere eller andre samfunnsdebattanter kommenterer spørsmål som omhandler islam, der det er grunn for å være kritisk. Motreaksjonene til dette ser vi f.eks. særlig på internett. Når folk direkte eller indirekte blir fortalt at noe er «forbudt» å spøke om eller med så kommer det motreaksjoner. Internett er slike sett både en forbannelse og en velsignelse.

«Eberybody draw Muhammed day» – en facebookgruppe der et tusentalls personer oppfordret andre til å sende inn sine egne Muhammed-karikaturer, er et eksempel på en i utgangspunktet provoserende og unødvendig handling som ble gjort nødvendig av en veldig konform islam-debatt. Det er på ingen måte et mål i seg selv å provosere muslimer. Jeg håper tvert imot at det kommer en dag hvor dette ikke er mer nødvendig enn å provosere kristne. Men i en tid hvor mange offentlige personer fortsatt er redd for å spøke med islam av frykt for reaksjoner, er behovet for islam-vitser større enn behovet for kristen-vitser. Internett er slik sett en velsignelse, fordi man kan være mer eller mindre anonym.

Provoserende humor ufarliggjør, og forsøk på å tvinge den i kne nødvendiggjør ytterligere provokasjon. Derfor har jeg bl.a. lagt ut Muhammed-karikaturene på denne bloggen før. Før karikatur-striden hadde jeg ikke gjort det. Det var nettopp de reaksjonene som kom i etterkant av den første publiseringen som nødvendiggjorde ytterligere provokasjon. Dersom det ikke hadde kommet noen voldelige reaksjoner på Muhammed-karikaturene, ville jo debatten stilnet ganske kjapt, og behovet for å trykke dem hadde ikke vært der.

Integrering
Så er det også slik med humor at hensikten ofte avgjør hva slags effekt den har, og det er det viktig at en humorist har tenkt nøye igjennom. Hensikten avgjør på mange måter effekten, fordi den skinner igjennom. Hvis Vigrid legger ut en i utgangspunktet mild rasevits på nettsidene sine er det ikke morsomt, da er det kvalmende og forkastelig. Men hvis Zahid Ali forteller den samme vitsen i et humor-innslag på TV2 kan den bli hysterisk morsom, fordi konteksten gir den en helt annen mening.

Jeg  håper det kommer en tid hvor det er helt uproblematisk å spøke med noens religion. Jeg håper også det kommer en tid hvor det blir helt uproblematisk å spøke med noens hudfarge. Det er fortsatt min påstand at Zahid Alis utallige humoristiske innslag om innvandrere har gjort mer for norsk integrering enn noen politiker. Jeg håper imidlertid at det også kommer en dag hvor en hvit nordmann kan vitse om ikke-vestlige foran et flerkulturelt publikum som ler sammen, uten at noen mistenker han for å være rasist. Først da vet vi at integreringen har kommet langt nok.

Støtende og inkluderende?
Så for å avslutte det jeg egentlig hadde tenkt at skulle være en kort post: man skal selvfølgelig vise respekt, og det er en tid og et sted for alt. Det fine med et så mangfoldig og åpent samfunn som vårt er jo også at man også kan velge sine kanaler.

Men: selv om det bare var den mest kontroversielle typen humor som forsvant helt, ville det vært grunn til å være bekymret. Jeg tror at det ironisk nok er humorens tidvis provoserende og støtende karakter som i annen omgang er med på å skape et mer varmt og inkluderende samfunn. Et samfunn uten provokasjon fordi alle er redd for å provosere alle vil jeg ikke karakterisere som spesielt varmt.

Read Full Post »

Abid Raja begynner å fremstå som en vits. Jeg har sans for litt spissformulerte utspill i debatten, men jeg har tidligere blitt overrasket over at denne mannen som jo faktisk er advokat tidvis uttrykker og oppfører seg meget plumpt og barnslig. Med sitt svar til Håkon Haugli har han virkelig klart å overgå seg selv.

Det verste med Rajas barnslige utspill er jo at han egentlig har mange gode poenger. Jeg har egentlig litt sans for mange av disse dialogmøtene. Jeg har alltid vært en kompromissløs forsvarer av ytringsfriheten. Folks rett til å ytre forkastelige, nedverdigende, støtende og til og med rasistiske uttalelser forsvarer samtidig min rett til å ta avstand fra dem. Derfor synes jeg det er bra at Rajas dialogmøter ikke bare har latt slike røster komme til orde, men også satt dem i samme rom som de menneskene de uttrykker et blindt og irrasjonelt hat mot.

Jeg har et håp om at slike møter kanskje kan bidra til at trangsynte mennesker som er opplært til å hate mennesker av en bestemt hudfarge, religion eller seksuell legning, skal åpne øynene og forstå at vi er mennesker alle sammen.

Rajas svar på kritikken fra APs stortingsrepresentant Håkon Haugli burde nettopp belyst dette. I stede uttrykker Raja seg mer umodent enn problembarn på ungdomskolen.

Jeg har derfor tatt meg den friheten å rette Rajas innlegg for han, og vise hvordan han kunne ha skrevet det. Det er mulig det er litt flaut å bli belært av en 21-åring, men i dette tilfellet er det faktisk jeg som kan si: grow up!

LES HÅKON HAUGLIS KRITIKK HER

LED ABID RAJAS OPPRINNELIGE INNLEGG

Og under er altså mitt forslag til hvordan Raja KUNNE ha skrevet det (presiserer at dette ikke nødvendigvis er mine meninger):


I går beskyldte APs stortingsrepresentant, Håkon Haugli, meg for å polarisere debatten og forsterke fordommer, etter at jeg lot en person komme til orde med sitt jødehat. Hvis Haugli hadde vært litt mer oppmerksom ville han oppfattet at dialogmøtet foregikk på en helt annen måte enn det han skisserer. Det er synd at stortingsrepresentanter som Haugli gjemmer seg bak gardinene på Løvebakken, når de virkelige debattene foregår her ute.

Hauglis kritikk av dialogmøtene fremstår som ganske sneversynt, og forteller om en manglende evne til å se at muslimer kan være annet enn homohatere eller jødehatere. Jeg er selv muslim, og det er revnende likegyldig for meg om folk tiltrekkes av det samme eller motsatte kjønn. Hvis Haugli hadde deltatt på flere av et nå tosifret antall dialogmøter, ville han merket seg at antisemittismen har vært tema før. Dialogmøtet i mars 2009 som også Kronprins Haakon deltok på, handlet nettopp om hat mot og mellom minoritetsgruppene homofile, jøder og muslimer. Tro det eller ei, men alle muslimer ønsker ikke homofile steinet.

Hodet i sanden

En mine nærmeste arbeidskolleger – en jøde – gjorde meg oppmerksom på at det i demonstrasjonene mot Gaza-krigen ble ropt død over jøder. I Oslo. I Norge. I landet vårt! Da jeg bestemte meg for å sette dette som tema, var det flere bakstreverske folk som ville ha det stoppet. Jeg tror imidlertid det har verdi å løfte ekstreme røster frem i lyset slik at folk blir oppmerksomme på dem, og fikk derfor Mohammed Ali Chishti til å våge å fortelle for åpen scene hva han og hans likesinnede hadde ropt. De hadde ropt «død over jøder».

For fiffen

For at Chishtis uttalelser ikke skulle komme som et sjokk på jøder, fikk jeg han til å skrive sin tale, og sende den til meg på forhånd. Jeg informerte lederen av det mosaiske samfunnet Anne Sender om hva som ville komme fra scenen. Jødene stålsatte seg, og de valgte å komme for dialog. Både ungdommen Edvard Aspelund og leder av Holocaustsenteret Berit Reisel valgte å møte.

Dialog handler om å få frem de reelle problemstillingene; og det er synd at stortingspolitikere ikke klarer å forstå dette. Hauglis egen leder i Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, har f.eks. kalt dialogmøtene for dialog for fiffen. Jo da, jødehatdialogen var det skikkelig fiff over.

Haugli burde også merket seg at Jonas Gahr Støre var tilstede på møtet, PST-sjefen var der og VGs politiske redaktør var der – i panelet! Salen var stappfull av alle typer mennesker. Til og med overlevende fra Auschwitz, Imre Hertz, var til stede på dette møtet. Han trykket meg også varmt i hånden etter at dialogen var ferdig og takket for dialogmøtet.

Dialog forandrer

Det er ikke mulig å ta et oppgjør med ekstremister hvis ekstreme røster skyves under bordet. NRK har nå satt fokus på jødehatet i skolen, men dette har altså vært tema på dialogmøtene hele ett år før statskanalen med sine ressurser klarte å sette det i søkelyset. Det er jeg stolt av!

Dialogmøtene har forandret, ikke bare steinkastere, men også Chishti. Jeg møtte han etter dialogmøtet, noen uker senere. Han hadde nå fått snakket med mange borgere av dette landet, muslimer, jøder, humanetikere. Han angret ikke på å ha stått frem, men på at han hadde ropte «død over jøder». Han mente det ikke lengre slik, og medga at hans meninger var feil.

Morgenbladets Frank Rossavik og Aftenpostens Knut Olav Åmås – som for ordens skyld er homofile begge to – er blant dem som har forstått verdien av disse møtene. Det håper jeg at også Haugli vil gjøre.


Read Full Post »

Det har blitt mye fokus på dette såkalte «moralpolitiet» på Grønland. Sist ute nå er Zahid Ali som forteller at han har opplevd drapstrusler på Grønland, og forsøker å unngå stedet.

Det er på tide at noen tar et oppgjør med dette. Er det noen som virkelig gjør en innsats for integreringen i Norge, så er det nettopp slike som Zahid Ali. Jeg håper nå at muslimske miljøer som ellers nyter godt av mangfolds-samfunnet i Norge, slår ring om Zahid Ali, og sier at de ikke aksepterer slikt.

Man må gjerne ha ulike meninger om hva som er god og dårlig humor. Selv har jeg evig stor tro på humorens makt. Etter mitt syn er det nesten ubegrenset hva man kan og bør spøke med. Å bryte slike barrierer fører i det store og det hele til et mer inkluderende samfunn. Men uansett hva man måtte mene om Zahid Alis komiske inslag, burde man i hvert fall anerkjenne betydningen av det han gjør.

Zahid Ali er selv fullblods nordmann. Med det mener jeg at han er født og oppvokst i Norge, jobber i Norge, og bidrar til det norske samfunnet. Han har imidlertid pakistansk bakgrunn og bruker gjerne denne til å vitse om klassiske innvandrer-fordommer. Det provoserer sikkert en del, men alt i alt har Zahid Ali egentlig gjort mer for integreringen i Norge, enn noen integreringsminister.

Jeg tror det nettopp er slike innslag som det her, som virkelig bidrar til større aksept for innvandring og mangfold:

Kebab-selger:

Asylsenter:

Zahid Ali blir nordmann:



Read Full Post »

Older Posts »