Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Kultur’ Category

Som konservativ føler jeg at det er min plikt å gjøre folk oppmerksomme på våre lange tradisjoner og kulturhistorie.

Ved juletider i fjor skrev jeg om juletradisjonenes hedenske opprinnelse, og ja du gjettet riktig: påsken er ikke noe annerledes. Dette er, for å ha avklart det med en gang, IKKE et innlegg mot de som feirer Jesu liv, død og oppstandelse, det må de gjerne gjøre. Det har jeg ingenting imot. For meg er det likegyldig om folk feirer Jesus, Osiris, Mithras, Dionysos eller Attis (historiene deres er omtrent identiske).

Dette er et innlegg mot alle dem som i disse tider forteller meg at jeg uansett feirer en kristen høytid ved å følge våre påsketradisjoner. For det gjør jeg så aldeles ikke. Det faktum at jeg kjøper påskeegg, eller spiser påskelam med familien representerer like lite noe kristent for meg, som det representerer vårgudinnen Ostara for kristne.

Tradisjoner
Som konservativ har jeg stor respekt for tradisjoner og historie, og det er nettopp fordi disse helligdagene våre er et resultat av lange tradisjoner – at de representerer årtusener med kulturhistorie – at jeg også synes det er hyggelig med påsketradisjonene våre. Det finnes ikke en eneste tradisjon i påsken som ikke er en tilpasning av eldgamle hedenske tradisjoner som eksisterte lenge før kristendommen etablerte seg. Det er til og med en rekke kristne organisasjoner som opponerer mot dagens kristne påskefeiring, fordi de mener det kun er hedensk symbolikk og elementer i den. De mener at påsken er i direkte strid med Guds lover slik de står skrevet i bibelen.

Jeg skal imidlertid ikke vie dette mye tid, for jeg har ingen interesse av å fortelle kristne hva påsken skal symbolisere for dem. Jeg vil bare ha meg frabedt at kristne skal fortelle meg hva påsken skal symbolisere for meg. Påsketradisjonene våre er et resultat av gamle skikker som har blitt adoptert og tilpasset så mange ganger, at man antakelig kunne skrevet et tre-binds verk om hva de til ulike tider har representert. Jeg skal også nyte påsken, på samme måte som mange kristne, men det skal jeg gjøre i visshet om at jeg markerer lange tradisjoner hvis opprinnelse ikke nødvendigvis har noenting med kristendommen å gjøre.

Opprinnelse
Påsken har vært gjenstand for feiring, omtrent siden det har eksistert mennesker. Påsken og våren representerer nytt liv. Mennesker har alltid feiret fruktbarhet, og de hedenske tradisjonene knyttet til dette har blitt overført til dagens kristne påske.

Påske
Det norske ordet Påske kommer av det hebraiske ordet ‘Pasah’ som betyr «forbigang». Jødene har feiret Påske i over 1000 år før Jesus ble født. Den jødiske påskefeiringen henviser til historien om Moses og jødenes utvandring fra Egypt. Farao nektet jødene å reise, og Gud lot en etter en 10 landeplager ramme Egypt før Faraoen ga seg. Ved den tiende landeplagen lot Gud den eldste sønnen i hver egyptisk familie dø, men til jødene sa han at han ville la deres førstefødte leve hvis de slaktet et lam, spiste det den natten, og strøk blodet av lammet på dørkarmene sine. Da dødsengelen kom gikk den derfor forbi alle husene med blod på dørkarmene. Ordet påske («forbigang») stammer altså fra jødenes feiring av at Gud gikk forbi husene deres, og sparte deres førstefødte, og er likeledes en feiring av at jødene fikk forlate Egypt og dra til Israel.

Men påskefeiringens opprinnelse går også mye lenger tilbake enn dette. La oss se på det engelske ordet ‘Easter’. Det er mange teorier om opphavet til navnet ‘Easter’, men mange av disse er antakelig beslektet. En forklaring er at det stammer fra den gamle Anglo-Saksiske fertilitetsguden Eostre eller Eostra – et navn som ligner veldig på det tyske ordet ‘Ostern’ som stammer fra det Anglo-Saksiske begrepet Estor-monath som betyr begynnelsens måned, og henviser til våren – måneden da nytt liv begynner. ‘Easter’ kan også simpelthen være en enkel engelsk omstavelse av navnet til den gamle syriske gudinnen Ishtar, som på syrisk uttales helt likt det engelske ‘Easter’. Isåfall er det ganske interessant fordi det babylonske navnet til denne gudinnen var Astarte, ektefellen til solguden Baal, som i bibelen er fordømt av Gud som den mest avskyelige av avguder. Opprinnelsen til det engelske ordet for den «kristne» påsken er altså muligens fordømt av bibelen.

Historie
Påskefortellingene om Jesus, er i likhet med julefortellingene, heller ikke spesielt unike. Gjennom århundrer har dusiner av ulike guder i ulike kulturer til ulike tider kunnet berette om tilnærmet akkurat samme historie. Hvorfor kristendommens plagiat av disse gamle historiene har slått slik rot finnes det mange forklaringer på, men den vellykkede absorberingen av andre kulturer og religioners tradisjoner – i stedet for å forsøke å tvinge andre til å endre sine – har helt klart spilt en nøkkelrolle.

Babylon
Påskens hedenske røtter ligger i feiringen av vårjevndøgn. Et jevndøgn er ett av de to tidspunktene i året når jordens akse verken heller fra eller mot solen. (Fra Wikipedia: Vårjevndøgn eller jamvår inntreffer rundt 20.–21. mars og høstjevndøgn inntreffer rundt 22.–23. september hvert år. 21. mars kalles «det offisielle vårjevndøgn». Det er denne datoen som er utgangspunkt for når påsken kommer i ulike år. Første påskedag er første søndag etter første fullmåne på eller etter 21. mars. Det er imidlertid ikke den virkelige månens bevegelse som bestemmer påskedatoen, men en tenkt middelmåne som beveger seg med helt jevn hastighet og ikke har det noe uregelmessige bevegelsesforløpet som den virkelige (reelle eller astronomiske) månen er kjent for.)

Å feire vårens begynnelse er kanskje den eldste form for høytid i menneskelig kultur. I land med et mer nordlig klima, har den representert enden på en «død» sesong, og begynnelsen av nytt liv, sammen med viktigheten av fruktbarhet og reproduksjon. Den tidligste referansen vi har til en slik høytidsfeiring kommer fra Babylon, ca 2400 år f.kr, der byen ‘Ur’ skal ha hatt en feiring dedikert til vårjevndøgn i løpet av mars eller april. Antakelig har jødene hentet deler av sin feiring fra nettopp Babylon, i den tiden mange jøder var holdt fanget i det Babylonske riket. Babylonerne er muligens blant de første som brukte vårjevndøgn og høstjevndøgn som viktige snupunkter i året.

Cybele
De fleste kulturer rundt middelhavet har antakelig hatt sine egne vår-høytider. Fokuset for disse festivalene har vært en gud hvis død og oppstandelse symboliserer døden og gjenfødelsen av nytt liv på denne tiden av året. De fleste av disse religionene hadde også guder som avbildet som døde og gjenfødt. Turen ned til dødsriket, slik vi gjerne kjenner fra norrøn mytologi her i Norge, var ofte et sentralt element i oldtidens gudetro, der guden stiger ned i dødsriket for å utfordre kreftene der, og stiger opp igjen. Attis, den frygiske (Frygia: landskap i Lilleasia, i de vestre, sentrale delene av det anatolske høylandet, en del av dagens Tyrkia) gudinnen Cybeles ektefelle, var en av de mest populære. I andre kulturer er han kjent som Osiris, Orfeus, Dionysos eller Tammuz.

Tilbedelsen av Cybele startet i Roma ca 200 år f.kr. og en kult dedikert til henne var til og med lokalisert i Roma på det som i dag er ‘Vatican Hill’. Tidlige kristne og Cybele-tilbedere, som holdt til i nærheten av hverandre, feiret antakelig sine festivaler på samme tid. Begge ville selvfølgelig argumentert for at deres Gud var den eneste sanne.

Eostre, påskehare/påske-egg
Som nevnt tidligere er navnet ‘Easter’ antakelig en avstamning fra Eostre, eller ulike variasjoner av navn som Ostara, Ishtar, Astarte, Isis, osv… To av Eostres viktigste symboler er haren (fordi den symboliserer fruktbarhet og fordi folk mente de så en hare i en fullmåne), og egget, som symboliserer den voksende muligheten for nytt liv. Det spesielt interessante ved dette er at mens disse fortsatt spiller en viktig rolle i den «kristne» påskefeiringen har kristendommen ikke fullt ut innlemmet disse elementene i sin egen mytologi. Andre symboler fra andre høytider har etterhvert fått nye kristne meninger, men forsøk på å gjøre dette med mange av dagens påske-symboler har vært mindre vellykket.

Kristne feirer påske som en religiøs høytid, selv om både kristne og ateister som regel feirer påske på en distinkt ikke-religiøs måte med sjokolade, godteri, påskeegg, påskeharer, osv… De fleste kulturelle referanser til påsken inkluderer disse elementene – hvilket altså egentlig bare er hedenske skikker som i moderne tid har blitt kommersialisert.

Påskelammet
Men hva med elementene som er mer inlemmet i kristendommen, som påskelammet eller selve korset. Er ikke disse i hvert fall et eksempel på rene kristne symboler i påsketiden? Påskelammet er antakelig det nærmeste vi kommer et kristent symbol i påsken. Selv om det er en tradisjon som unektelig er hentet fra den jødiske påskefeiringen, er bibelen full av symbolikk (eks. «guds lam») som gjør nettopp påskelammet til et naturlig symbol for en kristen påskefeiring. Likevel er dette også et eksempel på velintegrerte gamle tradisjoner. Lammet har til alle tider vært et symbol på uskyldighet, og dermed et naturlig offer til fruktbarhetsguder ved starten på en ny vårsesong.

Korset
Selv korset – det fremste kristne symbolet – er også eldgammelt. Faktisk er korset også et eksempel på et av de aller eldste symbolene vi kjenner til. Den kanskje eldste kjente bruken av korset er knyttet til guden Tammuz. Bokstaven ‘T’ ble på babylonsk skrevet som et kors. Korset som symbol representerte bare forbokstaven til guden Tammuz. Diverse objekter fra perioder datert lenge før kristendommens tid, er også merket med kors. Å bli hengt på korset var en vanlig straffemetode lenge før Jesu tid. Vi kjenner også godt til korset som symbol fra norrøn mytologi – da særlig tau-korset, som symboliserte hammeren til guden Thor.

Konklusjon
Det er altså ikke pga Jesu liv, død og oppstandelse at vi i utgangspunktet feirer påske slik vi gjør. Hadde det ikke vært for forhistoriske kulturer og forhistoriske guder så hadde ikke disse tradisjonene eksistert.

Avslutningsvis vil jeg understreke at dette innlegget ikke er et innlegg mot religion, eller religiøse tradisjoner. Jeg har tvert imot umåtelig stor respekt for de tradisjonene som har formet samfunnet vårt, og markerer de med glede. Men det er ganske intolerant å kreve at jeg, andre ateister, eller nordmenn med annen religiøs overbevisning skal måtte feire jul eller påske som en kristen høytid. Det er fullt mulig å feire disse tradisjonene, og ja, samtidig anerkjenne at vår tradisjon er en kristen tilpasning av disse elementene, men uten å måtte ilegge dem noen bestemt religiøs betydning.

I likhet med julen, så feirer jeg påske på ganske tradisjonell måte her i Norge, fordi jeg synes det er hyggelig, men de representerer like lite noe religiøst for meg, som de representerer tilbedelsen av guden Cybele, eller hyllester av den nordiske guden Thor, for kristne.

Jeg ber også andre legge merke til at det her er ateisten som er den tolerante. Det er nemlig ikke jeg som forteller andre hva påskefeiringen skal bety for dem. Derfor vil jeg også ha meg frabedt at andre skal fortelle meg hva den skal bety for meg.

Så til slutt: til alle kristne, ateister, agnostikere, alternativt spirituelle, hedninger eller helgener for den saks skyld – riktig god påske til dere alle.

Read Full Post »

…og Robin Hood var bra og til fattige ga
hurra hurra
men det var skattefuten han stjal det fra
hurra hurra
for om høy skatt så mener vi at når staten krever så stjeler de…

Han tok fra skattefuten og ga til folket!

«What we ask for is liberty – liberty by law»

Kombinasjonen Ridley Scott og Russel Crowe…

…fy søren som jeg gleder meg til denne filmen:


Read Full Post »

«Det skal være sånn som det alltid har vært» ser ut til å være Jørn Holmes nye slagord og veileder i sitt virke.

På lokalnivå er jeg først og fremst engasjert i Hedmarks-politikken, og jeg skal på ingen måte forsøke å hevde noen inngående kjennskap til vedtak og beslutninger i Oslo bystyre, men siden jeg er bosatt i Oslo, i starten av mitt studieløp, og derfor antar at jeg kommer til å bli værende i hovedstaden noen år til, vekker bystyrets planer for byutvikling stor interesse.

I den anledning har jeg latt meg hisse kraftig opp av den nye riksantikvaren, Jørn Holme, som nå har gjort seg til byens fremste talsmann for en bakstreversk gammel-konservatisme som ingen ekte konservative vil være seg bekjent ved. «Det skal være sånn som det alltid har vært» ser ut til å være Jørn Holmes nye slagord og veileder i sitt virke.

Å ta vare på gamle kulturminner er viktig. Jeg er en stor tilhenger av å verne fortidsminnene slik at vi ikke glemmer vår historie, men det er et viktig perspektiv å ha med seg at også fortidsminner er et resultat av gamle visjoner. Hvis vern av det gamle blir et argument for å hindre det nye, har man misforstått kraftig. Hva om våre forfedre hadde tenkt slik, at «det skal være slik som det alltid har vært», da hadde det ikke vært mange festninger eller prektige kulturbygg å verne i dag. Det er et paradoks at mange forkjempere for gamle kulturminner, med stor iver ser tilbake på gamle ærverdige visjoner, og gleder seg over vår rike historiske arv, samtidig som de bruker dette som argument for å sette nåtiden i stillstand. Våre etterkommere skal tydeligvis ikke kunne se tilbake på visjoner som vår generasjon frembrakte.

Det er dermed gledelig å se at det er nettopp Høyre, et konservativt parti, som nå står i bresjen for de store visjonene for Oslo by. Vi skal ha fortiden i minne, ikke fordi vi skal stå stille, men nettopp fordi det er nødvendig for å bevege seg fremover.

Landets verste trafikk- og lagerområde skal nå bli hovedstadens viktigste område, der nye estetiske kulturbygg skal prege oslofjorden. I starten av året skrev byrådsleder, Stian Berger Røsland, om denne visjonen om en levende by. Jeg siterer:

«For over ti år siden gikk Oslo Høyre til valg på visjonen om Fjordbyen. Fjordbyen vant tilslutning og ble etter hvert vedtatt av Oslo bystyre som styrende for utviklingen. Fjordbyvisjonen utgjør fortsatt et kraftfullt grunnlag for arbeidet med å kunne gi byens innbyggere og besøkende tilgang til fjorden. Store motorveianlegg, containere og havnefunksjoner blokkerte omtrent hele kystlinjen fra Bygdøy til Ormsund. Fremover vil hver enkelt av oss i stadig større grad, på samme måte som på Aker Brygge og Tjuvholmen, kunne vandre og oppholde oss sammen med barn, barnebarn eller venner langs fjorden.».

For en flott visjon. Containere skal nå erstattes med et yrende kulturliv, og utsikten fra fjorden skal endelig bli en hovedstad i et av verdens rikeste land verdig. Dette skal imidlertid riksantikvaren ha seg frabedt.

Etter forhandligner mellom byrådslederen, som ønsket å komme riksantikvaren i møte, rykket Holme på nytt ut i Dagbladet i dag, med kraftig kritikkav planene. Han er redd for at Oslo skal bli en «bygd utenpå byen», at det skal bli for klart skille mellom gammelt og nytt. Jeg skulle jo tro at det å skape noe nytt nettopp var poenget når man omgjør et tidligere containerområde til et nytt bysenter. Jeg har selv hatt glede av nettopp slike visjoner de gangene jeg har vært i London, og kan nyte utsikten av et topp moderne finans-senter, blandet med gammel ærverdig kulturhistorie, fra broene over Themsen, der det tidligere bare var containere, anleggsmaskiner skitt og eksos.

Gammel storhet er blitt til ny storhet. Det som en gang var verdens desidert største havneby, men lenge lå brakk, er nå blitt erstattet av et av verdens viktigste finanssentre der imponerende moderne arkitektur forteller om et nytt ruvende og mektig verdenssenter.

Dette…

…er erstattet med dette:

Jeg er glad London ikke hadde en Jørn Holme da denne transformasjonen tok fart mot slutten av 1900-tallet.

For å sitere Erling Lae:
«Skulle riksantikvar Jørn Holme stanse utviklingen rundt Bjørvika, ville det være den mest uvennlige handlingen mot Oslo i nyere tid.»

Read Full Post »

Det har blitt mye fokus på dette såkalte «moralpolitiet» på Grønland. Sist ute nå er Zahid Ali som forteller at han har opplevd drapstrusler på Grønland, og forsøker å unngå stedet.

Det er på tide at noen tar et oppgjør med dette. Er det noen som virkelig gjør en innsats for integreringen i Norge, så er det nettopp slike som Zahid Ali. Jeg håper nå at muslimske miljøer som ellers nyter godt av mangfolds-samfunnet i Norge, slår ring om Zahid Ali, og sier at de ikke aksepterer slikt.

Man må gjerne ha ulike meninger om hva som er god og dårlig humor. Selv har jeg evig stor tro på humorens makt. Etter mitt syn er det nesten ubegrenset hva man kan og bør spøke med. Å bryte slike barrierer fører i det store og det hele til et mer inkluderende samfunn. Men uansett hva man måtte mene om Zahid Alis komiske inslag, burde man i hvert fall anerkjenne betydningen av det han gjør.

Zahid Ali er selv fullblods nordmann. Med det mener jeg at han er født og oppvokst i Norge, jobber i Norge, og bidrar til det norske samfunnet. Han har imidlertid pakistansk bakgrunn og bruker gjerne denne til å vitse om klassiske innvandrer-fordommer. Det provoserer sikkert en del, men alt i alt har Zahid Ali egentlig gjort mer for integreringen i Norge, enn noen integreringsminister.

Jeg tror det nettopp er slike innslag som det her, som virkelig bidrar til større aksept for innvandring og mangfold:

Kebab-selger:

Asylsenter:

Zahid Ali blir nordmann:



Read Full Post »

Ytringsfriheten må være absolutt. Det er ikke nødvendigheten av å terge muslimer som gjør at karikatur-tegningene av Muhammed burde trykkes, men det er reaksjonene mot tegningene som har skapt denne nødvendigheten.

Jeg følger stiller derfor med dette meg bak Kurt Westergaard og alle andre karikatur-tegnere, og legger ved et knippe bilder under. Mange av bildene er hentet fra denne siden.

Kurt Westergaards berømte tegning

Enda en av tegningene som ble trykket i Jyllands-Posten

Polemiken.net illustrerer Muhammeds likhet med Hitler


Til slutt: Jeg kjenner flere hyggelige muslimer som det går ann å diskutere religion med, og som ellers oppfører seg som alle andre mennesker. Dette er tolerante mennesker som jeg er glad for at jeg kjenner. Dette er ikke et angrep på dere. Jeg tolerer fullt ut at folk kan velge å tro akkurat hva de vil.

Denne posten er et verbalt angrep på islamistene som har en slik oppfatning av hva toleranse er:

Read Full Post »

9. November hadde jeg en kronikk på trykk i Hamar Arbeiderblad, med tittelen «De fiktive kjønnsforskjellene«. Dagen etter fikk jeg svar fra medlem av Stange SV; Irmelin Sander. Svar på innlegget ble skrevet mens jeg satt på fly til Georgia og sendt inn til avisen samme dag, men først i dag kom den altså på trykk i avisen. Siden HA, har passordbegrensninger på sine sider, har jeg lagt inn Irmelins svarinnlegg under kommentarfeltet på mitt forrige innlegg. Mitt svarinnlegg i dagens avis kan leses her:

Det må være trist å være sosialist!

Tirsdag 10. november svarer Irmelin Sander på mitt innlegg om likelønn: «De fiktive kjønnsforskjellene». Innlegget handlet egentlig om likelønn, men Sander henger seg i stedet opp i et gammelt Thatcher-sitat om sosialistenes tenkemåte som jeg trakk frem i en sammenligning: «So long as the gap is smaller they’d rather the poor were poorer».

Irmelin forsøker ikke engang å benekte sannheten i Thatchers sitat. Hun understreker tvert imot at hun egentlig er helt enig. Så lenge elendigheten er begrenset, kan vi godt ha det ganske dårlig alle sammen. Så lenge lidelsen er lik er allting godt. Det lyser misunnelighet lang vei, og hun forsøker ikke engang å benekte det: «Jeg har aldri levd i nød, selv om jeg som jentunge husker at vi bare hadde brød, smør og sennep ved noen anledninger. Det går, – det går i en overgang, og det er lettere å leve med når ikke naboen går forbi med et glinsende helt grønt eple i hånda, eller slikker på en diger softis!», skriver hun.

Jeg beklager å si det Irmelin, men jeg synes virkelig det er trist at du har et slikt syn på samfunnet rundt deg. Jeg synes det er trist at du ikke evner å glede deg over den velstanden vi har i dagens Norge. Jeg vil anbefale deg å sette deg ned, trekke pusten, se deg rundt, se hvor bra du har det, og tenke over hvem som virkelig er bakstreversk. Hvem er det egentlig som vil skru klokka -og vår sivilisasjon tilbake? Det er ikke meg!

God oppvekst?
Jeg fatter ikke hvorfor jeg skal unnskylde og skamme meg over vestlig sivilisasjons suverenitet. Ja, Irmelin har helt rett i at jeg er priviligert. Jeg har aldri forsøkt å legge skjul på at jeg er vokst opp i et møblert hjem, med tilgang til bøker og annen kultur. I store deler av min oppvekst har jeg også vanket i ganske radikale teatermiljøer, som Irmelin kjenner godt, der jeg har fått kulturell input som jeg er takknemlig for den dag i dag. Forskjellen på meg og Irmelin er at jeg ikke har tenkt å skamme meg over at jeg er priviligert. Jeg har ikke tenkt å gå rundt å være flau over velstanden vi har i vår del av verden, eller beklage høylydt at jeg var så heldig å ha et trygt barndomshjem og foreldre som stilte opp. Jeg er tvert imot stolt over det. Jeg er stolt av min familie, jeg er stolt av oppveksten min, jeg er stolt av Norge, og jeg er stolt av vårt frie, velstående og demokratiske samfunn. Jeg skulle ønske Irmelin også ville klare å være det, både for politikkens del, og hennes egen del.

Menneskesyn
Jeg må si jeg priser meg lykkelig over å ikke ha samme menneskesyn og verdensoppfatning som Sander. Det må være utrolig trist å aldri kunne glede seg fullt og helt over lykkelige hendelser i livet. Når man tror at det ideelle er likhet, og at verden er et nulsumspill, må hver eneste glede i livet ha en fryktelig vond bismak. Det kan jo ikke være spesielt hyggelig å innbille seg at hvert gode man tilegner seg kommer på bekostning av noen andre. En viss grad av misunnelighet finnes riktignok i oss alle på en eller annen måte. Jeg kan også ta meg selv i føle dette iblant. Av og til er det ting jeg skulle ønske jeg hadde råd til, men det faller meg aldri inn å tenke noe så irrasjonelt som at andres velstand er på bekostning av min!

Frykt for mangfoldet
Et annet aspekt som både forundrer meg og skremmer meg litt er Irmelins frykt for mangfoldet. Det er ikke så viktig hvordan vi har det, men at vi har det så likt som mulig. Jeg synes det er rart at Irmelin, som jeg ellers personlig kjenner som et åpent, varmt og inkluderende menneske, kan ha slike oppfatninger. Er det noe jeg virkelig har lært igjennom det kulturelle miljøet i suttung-bevegelsen, ungdomsteateret, kulturskolen og musikkinja på Stange Vgs så er det nettopp respekten for,- og gleden ved mangfoldet. Jeg har alltid undret meg over at så mange i disse miljøene trekker til den radikale venstresiden i politikken. Det er jo nettopp i de mest venstreradikale samfunn at respekten for det flerkulturelle har vært aller minst. Mangfold er nemlig også aksepten for at mennesker har ulik bakgrunn, talent, oppvekst og utgangspunkt. Målet må jo være å skape et samfunn der alle har like muligheter, ikke et samfunn der det er mest mulig likhet. Det gjør meg intenting om naboen min kjøper champagne til 20.000 kr, og kjører rundt i en Lexus, så lenge alle har de formelle mulighetene til dette hvis de jobber hardt og bruker sine talenter.

Nullsumspill
I skrivende stund sitter jeg på et fly til Georgia. Der skal jeg møte Unge Høyres søsterparti i landet, Young Rights. De er i opposisjon til det sittende regimet og jobber for grunnleggende menneskerettigheter og et objektivt rettsvesen. Velstandsnivået der er et ganske annet enn vårt. Jeg drar imidlertig ikke dit for å unnskylde velstanden jeg lever i, men for å dele av våre erfaringer i Norge. Jeg er glad jeg kan se alle menneskene der i øynene, og føle at jeg gjør det jeg kan for å jobbe for at de også skal kunne bli et fritt, velstående demokratisk samfunn en gang. Jeg er glad jeg slipper å tenke at jeg har det bra på bekostning av dem. Verden er nemlig ikke et nullsumspill. Verdens rikdom har mangedoblet seg i løpet av bare de siste 50 årene. Vi kan alle få det bedre. Derfor må det være så utrolig trist å tenke som Sander. Det må være trist å være sosialist!

Read Full Post »

«Denne høsten og vinteren får tre nye norske filmer premiere – helt uten statlig støtte» skriver Ulrik Eriksen innledningsvis i sin kommentar i ukens utgave av Morgenbladet.

 

Du tror kanskje at dette er innledningen til en positiv kommentar om utviklingen av norsk filmindustri, at resten av artikkelen skal handle om hvor flott det er at kvaliteten på norsk film de siste årene har blitt betraktelig bedre, og at den tiltrekker seg mer privat kapital,- og får mer anerkjennelse internasjonalt. Men neida, ikke i Eriksens tilfelle. Dette er nemlig en problembeskrivelse. Eriksen er bekymret for at norsk film skal bli så bra at den klarer seg uten statlig støtte. Ja, forstå det den som kan. 

 

Fra 90-tallet og utover har statens bidrag til filmindustrien økt ganske betraktelig. Eriksens idealmodell er den såkalte «tilskudd etter markedsvurdering» ordningen. Det er 50/50 ordning der staten spytter inn maksimum halvparten av budsjettet dersom produsentene klarer å stille med resten. De filmene med antatt best besøk per tildelte krone blir prioritert i ordningen.

 

Denne ordningen har antakelig bidratt ganske mye til utviklingen av mye norsk film. Buddy, Villmark, Mors Elling, Uno, Gymnaslærer Pedersen og Fritt Vilt er bare noen eksempler på filmer som har blitt til gjennom stor andel statlig støtte via bl.a. Norsk Filmfond. Nå ser vi imidlertid en annen utvikling. Ettersom norsk filmindustri har vokst de siste årene klarer stadig flere å stå på helt egne ben. De fleste ville jo, logisk nok, sett på dette som en positiv utvikling, men ikke Ulrik Eriksen. 

 

Jeg skal gjengi ett av avsnittene hans:

 

«Og nå har altså Norge fått sine første helprivatfinansierte kinofilmer. For mange filminvestorer er regnestykket enkelt. De mest suksessfulle norske produksjonene de siste årene ville tjent penger også uten offentlige tilskudd. Hvorfor gå den langtekkelige og kompliserte omveien om norsk filminstitutt, når man kan hente inn de nødvendige kronene på egen hånd, uten at byråkrater legger seg opp i verken budsjetter eller kalkyler? For selv om Filminstituttet ikke legger kunstneriske kriterier til grunn for markedsvurderingen, kan søknadsprosessen være både langdryg og kronglete. Og man er langt fra garantert å få penger til slutt»

 

Dess mer jeg prøver å forstå Eriksens tankegang, dess mer river jeg meg i håret. Ethvert menneske med et snev av logikk vil jo, slik jeg kan se det i hvert fall, tenke: Så FLOTT at vi nå har fått helprivatfinansierte filmer som ikke trenger skattepenger, så FLOTT at stadig flere filmer slipper å gå denne lange, byråkratiske og kompliserte omveien om filminstituttet for å realisere sine prosjekter. Men nei, Eriksen ser dette som et problem. Jeg siterer: «De privatfinansierte filmene går glipp av den disiplinerende prosessen som en støttesøknad er»

 

Ikke bare vil Eriksen at staten skal spytte inn mest mulig penger, uansett nytteeffekt, han presterer også å mene at norsk filmindustri har godt av disse kompliserte byråkratiske prosessene.

 

Avslutningsvis skriver Eriksen at:

«Produsenter (…) bør (…) håpe på at de nye privatfinansierte filmene går med dundrende underskudd. Får du suksess kan de nemlig komme til å undergrave den norske støttemodellen. For hvorfor skal egentlig staten gi penger til helkommersielle filmer, når de beviselig klarer seg fint uten»

 

Ulrik Eriksens kommentar er egentlig ikke noe annet enn kulturelitisme på sitt verste. I stede for å glede seg over at norsk film begynner å bli så bra, at private aktører i økende grad ser det som gunstig å investere i norsk film og slik bidra til at norsk filmindustri- og hele markedet rundt – blomstrer både i kvantitet og kvalitet, samtidig som talentfulle norske regissører får brukt sin kreative sans og gjennomført sine drømmeprosjekter, bekymrer Eriksen seg over at byråkrater mister sin makt. Han ville heller sett at privatfinansierte filmer som Død Snø, som har gitt Tommy Wirkola anerkjennelse over hele verden, skulle gått rett i vasken, slik at han kunne fortsatt å bruke skattebetalernes penger på prosjekter underlagt staten og byråkraters klamme hender. Jeg grøsser over at det eksisterer slike holdninger.

 

Poenget med offentlig kulturstøtte, er jo ikke at staten på død og liv skal spytte mest mulig penger inn i kultursektoren. Dersom kultursektoren kunne klart seg helt uten, hadde det jo vært perfekt. Jeg er blant dem som mener det offentlige gjerne kan være med å bidra til å opprettholde det kulturmangfoldet vi har i Norge, men dess mer kultur som klarer seg i markedet uten statlig støtte – dess bedre er det. 

 

Hvorfor skal staten gi penger til helkommersielle filmer, når de beviselig klarer seg fint uten? Svaret er meget enkelt: STATEN BØR IKKE GI NOEN PENGER TIL HELKOMMERSIELLE FILMER SOM KLARER SEG FINT UTEN  – OG BRA ER DET! Staten har ingen egne penger den kan bruke – det eneste staten kan bruke av penger, er penger den har tatt fra borgerne. Dersom borgernes penger ikke trengs, skal de ganske enkelt brukes!


Read Full Post »

Older Posts »