Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Lokalpolitikk’ Category

Svarer Carsten Bleness om nominasjonen i Stange Høyre, i HA i dag. Her er kronikken for dere som ikke leser HA:

Hvis sjefredaktøren i HA mener at min politiske CV er den viktigste politiske debatten før kommunevalget i Stange, så lover det dårlig for HAs politiske dekning.

Lørdag 4. juni skriver sjefredaktør i HA, Carsten Bleness, om den nasjonale kampen om Hamar og Hedmarken. I kommentaren kritiserer han bl.a. Stange Høyres satsing på undertegnedes alder som ordførerkandidat. For å ta det minst viktige først: Jeg tror at sjefredaktøren burde slå opp ordet ”bramfritt”. Når Bleness skriver at jeg ”bramfritt” sikter mot ordførerjobben, tenker han kanskje på begrepet ”brask og bram”, ordet bram betyr imidlertid støy, så definisjonen av ”bramfritt” stillfarende, beskjeden, osv.

Jeg tror nok ikke det var stillfarende Bleness mente å kalle meg, men det tror jeg for så vidt ikke at så mange vil oppfatte meg som heller. Jeg har imidlertid et svært ydmykt forhold til det å være nominert til ordførerkandidat i en alder av snart 23 år, og nettopp derfor er jeg glad for at det på listen under meg er mange kandidater med solid lokalpolitisk erfaring og lang livserfaring.

Ung alder – lang politisk bakgrunn

Å bli nominert til ordførerkandidat i ung alder er en enorm tillit, men det er også et ønske om et politisk fokus, og mer politisk debatt i Stange. Det vet jeg at jeg kan bidra med, og det tror jeg også at HA vet ettersom jeg har bombardert dem med kronikker og leserinnlegg siden 2005.

For selv om jeg er ung, har jeg etter hvert ganske lang erfaring i politikken. Jeg har ikke 6 år bak meg i Unge Høyre som eneste politiske bakgrunn slik Bleness skriver, men har vært aktiv i Stange Høyre like lenge og møtt som 1. vara til planutvalget mange ganger. Jeg har sittet i arbeidsutvalget i Hedmark Høyre og vært aktiv i fylkesorganisasjonen i en årrekke. I tillegg har jeg arbeidserfaring fra både Høyres Hovedorganisasjon og Høyres stortingsgruppe.

Jeg minner også om at fungerende ordfører i Løten fra SV ikke er mange mnd eldre enn meg, og kun var 19 år da hun ble varaordfører.

Politikk i fokus

Høyre går til valg med en liste kandidater med folk i alle aldre, fra alle deler av kommunen, og ulik erfaring fra politikken og arbeidslivet. Felles for alle er at vi mener at Stange trenger mer Høyre-politikk, og det er derfor jeg har sagt ja til å toppe listen.

Høyre ønsker en omsorgspolitikk med kvalitet i sentrum. Det betyr at vi ønsker å slippe alle alternativer til, både private og offentlige, i arbeidet med å skape mest mulig kvalitet i omsorgen. Vi tror valgfrihet er en nøkkel til god omsorg. Det betyr både at kommunen må velge mellom flere leverandører og at hver enkelt bruker skal få velge. Å satse blindt på én leverandør er en svært dårlig oppskrift på å sikre god kvalitet.

Videre ønsker Høyre en skolepolitikk med tilpasset opplæring i sentrum. Vi ønsker en skole som er tilpasset hver enkelt elev og ikke en gjennomsnittselev som ikke finnes. Det betyr at elever skal få velge mer nivåtilpasset undervisning slik at alle skal få noe å strekke seg etter. Samtidig ønsker vi en skole som stiller mer krav til både elever og lærere. Erfaringene fra den Høyre-styrte Oslo-skolen er at elevene både lærer mest og trives best. Vi tror elever trives best når de lærer og utvikler seg.

Et enklere samfunn

Høyre ønsker et enklere samfunn både for innbyggere næringsliv. Derfor vil vi bl.a. gradvis redusere og fjerne eiendomsskatten, både for næringseiendom og privatboliger, uten at det skal gå utover tjenestetilbudet. Erfaringene fra bl.a. Gran kommune viser at dette er fullt mulig.

Å fjerne eiendomsskatten er viktig både for næringsgrunnlaget og for tryggheten knyttet til eget hjem. Samtidig handler skattepolitikken om valgfrihet. Det kan ikke være slik at løsningen når kommunen trenger mer penger alltid er å grave dypere i folks lommebøker. Politikk handler om å prioritere. Det må folk gjøre hele tiden. Innbyggerne har ingen kilde de bare kan hente mer penger fra når det begynner å skrante. Nettopp derfor handler folks privatøkonomi også om valgfrihet.

Dette er ikke minst sentralt også i velferdsdebatten. Velferd handler ikke bare om offentlige ordninger. En minst like viktig velferd er muligheten til å gjøre de valgene hver enkelt mener er best for seg selv, sine barn og sin familie. Å kreve mer og mer skatt av innbyggerne betyr at innbyggerne får bestemme mindre over sitt eget liv – det er Høyre mot.

Oppfordring

Stange Høyre har ikke stilt noe ultimatum i ordførerdebatten. Vårt mål er et politisk skifte, og hvis utfallet blir slik som målingene indikerer betyr det selvfølgelig at Høyre vil kreve gjennomslag for en del politiske saker. Høyre i Stange ønsker å være en konstruktiv samarbeidspartner og kommer ikke til å stille noe ultimatum om posisjoner før valgresultatene er fremlagt. Men en stemme til Høyre vil være en stemme til mer Høyre-politikk.

Derfor håper jeg at HA vil sette de politiske sakene i fokus fremover. Jeg har ingen planer om noen ”bramfri” valgkamp, men hvis Bleness og HA har flere spørsmål om hva Stange Høyre mener så har de herved en åpen lunsjinvitasjon der skal få stille så mange spørsmål de vil.

Advertisements

Read Full Post »

Etter mye internasjonalt stoff her de siste dagene, er et på tide å blogge litt lokalt igjen. Og da passer det perfekt å gjøre alle oppmerksomme på den supre målingen Hamar Høyre har i Hamar Arbeiderblad. Høyre går frem med hele 9,8 %-poeng i dagens måling fra 7,1 til 16,9%.

Det er ikke ofte vi har sånne forsider i Hamar Arbeiderblad, for å si det forsiktig (saken fortsetter under bildet):

Hamar Arbeiderbladet skriver også inne i avisen om det såkalte Høyre-klekkeriet, som skal sørge for at Høyre tar makten i Hamar.

Jeg siterer:

«Her åpner Høyre-klekkeriet i Hamar.
Høyres ordførerkandidat, Pål-Jan Stokke, står sedvanlig engasjert i stuen sin torsdags kveld. I sofaen sitter to yngre menn. Kristian Tonning Rise og Thomas Granrud. Sistnevnte har Stokke nettopp hentet på togstasjonen i Hamar. Han skal bo hjemme hos Stokke de neste månedene. Eller rettere sagt i leiligheten som Stokke har i huset sitt.
Men dette er ikke en hvilken som helst leietaker. Granrud er ansatt av Hedmark Høyre til å hjelpe Stokke og andre ordførerhåp i fylket.»

Det er selvfølgelig artig å være en del av dette klekkeriet, og jeg kan garantere at Hamar Arbeiderblad  vil merke mer til det i tiden fremover.

Pål- Jan har en unik erfaring fra skole, helse, næringsliv og frivilligheten, og har alltid snudd pessimisme til optimisme. Både i Storhamar Dragons og nå på Atlungstad Golf har Pål-Jan snudd underskudd til overskudd, og skapt nye muligheter. Vi har stor tro på mulighetene i Hamar, med Høyre ved roret.

Les også sak på Hedmark Høyres nettsider.

Read Full Post »

Lokaldemokrati, lokal forvaltning og selvråderett sto i fokus på Hedmark Høyres årsmøte.

Jeg tenker at det må være en snodig følelse å representere Senterpartiet om dagen. Jeg satt på Unge Høyre-kontoret og fulgte SPs landsmøte i bakgrunnen via nettet for noen dager siden, og jeg la merke til den ene debattanten etter den andre som var oppe på talerstolen og snakket om viktigheten av lokal forvaltning.

Enten må Senterpartiet lide av schizofreni, ellers så må det være en klam og ubehagelig følelse å stå på en SP-talerstol i disse dager og snakke om behovet for lokal selvråderett når de selv sitter i en regjering som sentraliserer mer og mer makt. Det er ikke tilfeldig at distrikts-Høyre merker en oppblomstring over hele landet. Mange SP-velgere som i utgangspunktet har et ganske konservativt grunnsyn har sett seg lei på de rødgrønnes sentrale overstyring. Det merkes ikke på lokaldemokratiet at SP er i regjering, i hvert fall ikke i positiv forstand.

Dette er også en problematikk som stikker dypere enn politiske uenigheter. Det er i det hele tatt et demokratisk problem når stadig mer makt flyttes over på ansiktsløse byråkrater. Politikere har den fordelen og den lasten at de skal se velgerne inn i øynene når de har gjort et vedtak. Det er alltid politikere som klipper snorene. Du ser aldri fylkesmannen, eller plan og bygningsetaten, posere forann en ny bru med saksen i hånda. Slik burde det også være andre veien.

Politikk er ikke bare til for populære vedtak.

Når prosjekt etter prosjekt som er vedtatt lokalt stoppes av fylkesmannen, burde snart sentrale politikere stå frem og svare for om de er for lokal selvråderett eller ikke.

Når distriktene påtvinges en rovdyrbelastning som forringer livskvaliteten så får de politikerne som står inne for dette stå frem og forsvare hvorfor de setter russisk ulv forann livskvalitet og verdiskaping i distrikts-norge, eller endre politikken.

Fylkesmannen har ikke mer makt enn det politikere har gitt han. Byråkrater er satt til å forvalte politiske vedtak. Hvis politikerne ikke kan se folk i øynene og forsvare disse vedtakene, så får de endre vedtakene eller finne på noe annet.

Høyre ligger an til å gjøre et strålende lokalvalg. Dessverre er mye av dette ting som må endres på Stortinget. Vi kan uansett love én ting: fylkesmannen går en betraktelig vanskeligere tid i møtet. Vi kommer ikke til å sitte stille.

Read Full Post »

(Innlegget er også oversendt mine lokalaviser i Hedmark,

og kan leses der om kort tid)

Ulven er på fremmarsj i Norge. De siste 10 årene er ulvebestanden i Norge og Sverige mer enn doblet. Bestandsmålet ble nådd allerede i fjor vinter og ingen ser ut til å bry seg om at Osdalsflokken er utenfor ulvesona. Regjeringen virker fullstendig handlingslammet.

SV leter stadig febrilsk etter nye argumenter for å forsvare ulvens økende inntog i det norske kulturlandskapet. Først var det de unike genene til denne ”norske” ulven som ble brukt som argument. Da dette argumentet ble avslørt som falskt ettersom man kunne påvise at de ”norske” genene viste seg å være gener fra russiske streifdyr, så var det plutselig tilførselen av nye gener som ble selve argumentet.

At hensynet til ulv, for SV, kommer foran leveforholdene i distriktene er en ærlig sak. Det har vi visst lenge. Miljøvernministeren og miljøbyråkratiets håndtering derimot er under enhver kritikk. Når man totalt ignorerer bestandsmålene, og gir blaffen i at berørte områder ligger utenfor ulvesonen, så viser man ikke bare en forakt for distriktshensyn. Da er det også en grov forsømmelse av byråkratiet, og en manglende respekt for Stortinget som har vedtatt lovene (som er rigide nok fra før).

Det er imidlertid ingen hemmelighet at mange SV’ere i distriktene lenge har vært frustrert over partiets naive rovdyrpolitikk. Nå ser det ut til at flere begynner å få nok. I Nord-Trøndelag har SV-veteranen Inge Staldvik meldt seg ut av partiet i protest. Det blir spennende å se om de rødgrønne i Hedmark fortsetter å stilltiende akseptere den distriktsfiendtlige politikken fra regjeringskvartalet, eller om de også tør å markere motstand.

SPs nestleder Trygve Slagsvold Vedum uttrykker gjerne bekymring for rovdyr-utviklingen i leserinnlegg, eller på youtube. Jeg tviler ikke ett sekund på at Vedum er oppriktig her, men å ta ansvar for den politikken som hans parti – der han for øvrig er parlamentarisk leder – fører i regjering er tydeligvis for mye å forlange.

Ved sist stortingsvalgkamp gjorde Vedum et stort poeng ut at av at han ikke var til stede da Stortinget i 2006 behandlet forslag fra bl.a. Høyre, der regjeringen ble bedt om å fremme forslag til tiltak dersom grensebestanden av ulv med Sverige overstiger bestandstallet på det tidspunkt rovdyrforliket i Stortinget ble inngått. Det ble avvist av regjeringspartiene. Det er selvfølgelig bra at Vedum ikke stemmer mot sin egen overbevisning på Stortinget, men det fratar han ikke ansvaret for den politikken som partiet hans fører i regjering.

Fra Hedmark Arbeiderpartis stortingsrepresentanter hører vi også forsvinnende lite om hva de gjør for å forbedre den distriktsfiendtlige rovdyrpolitikken. Rovdyrpolitikken har lenge vært en verkebyll for mange her i fylket som merker hvordan situasjonen påvirker både næringsvirksomhet og livskvalitet. Jeg skal være den første til å innrømme at Høyres politikk også har vært naiv på dette området tidligere, men i motsetning til regjeringspartiene som fortsetter i gal retning, har Høyre for lengst tatt realitetene innover seg.

Høyre har lenge ønsket en full gjennomgang av rovviltforliket fordi vi mener det er åpenbart at dagens bestandsmål og den todelte målsetning ikke fungerer. Det samme gjelder nødvergerett for hund, som burde være en selvfølge. Man skal være ganske kald og kynisk for ikke å forstå at mange jegere blir fortvilet når de ofte har valget mellom å være hjelpeløse vitner til at hundene deres blir revet i hjel av ulv eller bryte loven og risikere straffeforfølging.

Det er ingen som forventer at Hedmarks-representantene i verken Sp eller Ap skal forandre hele regjeringens politikk over natten. Man burde imidlertid forvente protester når politikken går i stikk motsatt retning, og en avklaring på hvor lenge man vil sitte stille og akseptere at distriktshensyn blir oversett.

Det er i det hele tatt få områder som illustrerer det tragikomiske og dobbeltmoralske ved storsamfunnets overstyring av distriktene som rovdyrkonflikten. Ingen er så tilhengere av rovdyr som politikere og miljøbyråkrater i sentrale strøk. Rovdyrpolitikken bærer preg av at de som tar avgjørelsene er urbane caffè-latte drikkende miljøraddisser, som sitter på theatercafeen og snakker om biologisk mangfold mens de skriver postkort til slektninger i utlandet med bilder av beistene.

Det skal imidlertid ikke så mye til før selv de mest urbane ulve-tilhengerne vrenger jakka. Da sjokkerte passasjerer trodde de så en ulv kryssende over jernbanestasjonen på Grorud ble det ramaskrik i hovedstaden. Ordføreren rykket ut og sa at ulv skulle man slettes ikke ha i Groruddalen. Ulven viste seg imidlertid å være den snille blandingshunden Ttoš.

«Alle vil ha ulv, men ingen vil ha den utenfor stuedøra si», er det noe som heter. Og ironisk nok er det de som er lengst unna situasjonen som tar avgjørelsene. Denne farsen må snart ta slutt.

Read Full Post »

(Kronikken er på trykk i dagens Hamar Arbeiderblad)

Om et knapt år er det duket for kommune og fylkestingsvalg. Det blir ett av de mest spennende lokalvalgene på lenge. Noen påstår at lokalvalg ikke handler så mye om ideologi, at forskjellene i lokalvalg ikke er så store og at det ikke betyr så mye hva man stemmer. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten.

Dette valget har to klare motsetninger. Det er de som alltid ønsker sentrale overstyringer velkommen, og de som har et genuint engasjement for lokal selvråderett og lokalt selvstyre. Noen blir med i politikken fordi de ønsker å styre over andre. Slike politikere finner man i hopetall i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Jeg engasjerte meg derimot i politikken fordi jeg ønsker å gi mer makt nedover. Jeg tror lokalsamfunnet, i de fleste tilfeller, vet bedre hvordan skoen trykker enn statsrådene i regjeringskvartalet.

Vi ser det særlig i miljøpolitikken, og i saker knyttet til vern og arealutnyttelse. Gunnar Gundersen har nylig tatt opp dette i et representantforslag i Stortinget. Her tar Høyre til orde for en reform av plan og bygningsloven slik at det lokale selvstyret i arealsaker styrkes og blir reelt, og for en forflytning av beslutningsmakt ved forvaltning av naturressurser og naturområder nedover til kommunene det gjelder. Her er Høyre den rake motsetningen til Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen.

De rødgrønnes politikk er preget av en grunnleggende mistillit til lokalsamfunn og til enkeltmennesket. De rødgrønnes argumentasjon bærer preg av en påfallende dobbeltholdning. Først lager man så rigide regler at det blir umulig å skape verdier mange steder i distriktene, og deretter bruker man skremselsbilder når Høyre vil løsne opp regelverket.

De rødgrønne ser ut til å tro at skjønne naturområder vil bli rasert av storstilt utbygging i vernede områder eller langs strandsonen straks lokaldemokratiet får ansvaret for forvaltningen. Jeg har liten respekt for slik tankegang. I de fleste tilfeller tror jeg det handler om å se mulighetene lokalt og bruke litt sunn fornuft. Lokalpolitikere er gjerne de som er mest opptatt av at lokalsamfunnet skal forvaltes på en ansvarlig måte. Det er de som har vokst opp der, som bor der og har et nært forhold til det, men det er ikke mulig å lage rigide regler som passer over alt til enhver tid. Derfor trenger vi flere politikere som ønsker å diskutere lokale saker lokalt, og komme frem til gode lokale løsninger. Politikere som ikke vil akseptere at fylkesmannen alltid kommer løpende som en konstant paragrafrytter og hindrer nytenkning og vekst. Der de rødgrønne stilltiende aksepterer dette overformynderiet skal Høyre si ifra.

Når det er sagt handler ikke dette valget bare om lokalsamfunnet mot det sentrale byråkratiet. Det handler også om politiske motsetninger innenfor det lokale samfunn. For også her er det klare motsetninger. Det gjelder særlig eiendomsrett.

I Stange kommune, der jeg kommer fra, opererer man ofte med en helt annen verdi på eiendommen når kommunen må ekspropriere, enn man i gjør når kommunen krever inn eiendomsskatt. Eksempelet er på ingen måte unikt og vitner om liten respekt for folks private eiendeler.

Høyre ønsker for det første å avskaffe eiendomsskatten. Det er ingen automatisk sammenheng mellom størrelsen på folks hjem og tjukkelsen på lommeboka. Folks hjem gir også en viktig trygghet i hverdagen og burde ikke være et beskatningsobjekt. Men når de rødgrønne først har krevd inn eiendomsskatt så burde man i det minste forvente at de viste såpass respekt for folk at de ga tilbake samme kvadratmeterpris i erstatning som det de krevde inn i skatt, men slik er det altså ikke.

Dette er heller ikke det eneste tilfellet. Folks private hyttetomter omreguleres til friluftsområder, og hvis det koster noen få øre ekstra så er man særdeles lite villig til å komme folk i møte og gå med på alternative løsninger til arealplaner som innebærer en mindre inngripen i folks privatliv.

Jeg tror vi trenger flere politikere som er folkets forsvarere i systemet, ikke systemets forsvarere i folket. Derfor er jeg engasjert i politikken. De rødgrønne er herved advart. Høyres lange valgkamp begynner nå, og vi har ikke tenkt til å sittes stille.

Read Full Post »

I dag har VG en artikkel om støy i nabolaget, der de informerer om dine rettigheter når naboen støyer for mye. ”Naboen din har faktisk ikke lov til å klippe gresset døgnet rundt”, opplyser artikkelen, og henviser til straffeloven.

Artikkelen melder at hundretusener plages av nabostøy, og at tall fra Statistisk sentralbyrå viser at åtte prosent av beboerne i Oslo og Akershus oppgir at de plages av dette.  Nå finnes det sikkert noen unntakstilfeller der man nærmest trenger å troppe opp med straffeloven før naboen skjerper seg, men det våger jeg å påstå at gjelder et lite mindretall.

I Elverum kommune var det for noen måneder siden debatt om forbud mot gressklipping etter kl 5. Dette er et sykdomstegn ved samfunnet vårt, og problemet er ikke mangel på regler. Jeg tror nettopp det er dette stadige fokuset på regler som skaper mye av problemet. I stede for å snakke med hverandre, har vi fått et samfunn der vi må henvise til straffeloven om naboen klipper gresset høylydt på ugunstige tidspunkter, eller spiller høy musikk. Hvorfor er det så vanskelig å banke på døra hos naboen og spørre om han ikke kan klippe gresset litt tidligere på dagen?

For få dager siden foreslo Høyres bystyrerepresentant i Oslo, Mertefe Bartinlioglu, at eldre, uføre og gravide må få egne røde seter på buss, t-bane og trikk. Hvis dette blir nødvendig bør det være et alvorlig varsko. Vi kan jo se for oss et scenario der alle de røde setene på bussen er opptatt og det kommer to eldre mennesker, som er dårlige til beins inn på bussen. Skal de måtte stå fordi ”eldre-setene” er opptatt?

Jeg har knapt fylt 22 år enda, så jeg har lite empirisk belegg for å mene noe om dagens ungdom er verre eller bedre enn gårsdagens. Og voksne mennesker har jo alltid ment at alt var så mye bedre før, så den debatten blir man antakelig aldri klok på. Men, uansett om det har blitt bedre eller verre – det fremgår ganske åpenbart av denne debatten at vi trenger et fokus på omtanke og folkeskikk, ikke straffeloven.

Jeg vil nemlig slippe å måtte gå rundt med ”Norges Lover” i kofferten den dagen jeg blir gammel, for å få en sitteplass på bussen.

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 11. JUNI 2010

legg gjerne igjen kommentar på kommentarfeltet der)

I dag har jeg et nytt innlegg på trykk i minerva. Denne gangen om tigging og prostitusjon. Jeg gjengir også innlegget her på bloggen, men anbefaler alle å klikke på linken, og legge igjen en kommentar også på minervas nettsider. Anbefaler også å følge de øvrige debattene på Minerva, som av flere regnet som det mest spennende tidsskriftet i Norge for tiden.

De uønskede og samfunnet

Nå som sommermånedene er her, og været i det ellers kalde Norge blir varmere, trekker stadig flere tiggere og prostituerte til gatene igjen. Men løsningen er uansett ikke nye nasjonale forbud.

Jeg skal ta for meg tre hensyn vi må ta stilling i begge tilfeller. Det er 1) hensynet til turisme og trygge og trivelige omgivelser for befolkningen, 2) muligheten for kriminalitetsbekjempelse, og 3) tiltak for å hjelpe de svakeste i samfunnet.

Unødvendig med forbud mot tigging
Knut Storberget er blant dem som nå vurderer et nasjonalt forbud mot tigging. Jeg mener det er unødvendig. Der det kan bevises at tiggere finansierer kriminell virksomhet er den allerede ulovlig, men ellers synes jeg ikke at det isolert sett er noen grunn til å behandle tigging lovmessig, på annen måte enn andre former for inntektservervelse. Det er mange grunner til at folk ikke burde gi penger til tiggere, men det er en annen debatt. Dette handler først og fremst om regler for oppførsel i det offentlige rom, og det er ingen enten det er tiggere, selgere, prostituerte eller forbipasserende på shoppingtur som har lov til å ta seg til rette akkurat som de vil i det offentlige rom.

I mange tilfeller kan selgere som nærmest overrumpler deg med all verdens tilbud på kosttilskudd i hvert gatehjørne være minst like plagsomme som de mest pågående tiggerne, men det er noen viktige forskjeller. For det første gjør selgerne noe samfunnsnyttig. De selger et produkt til folk som ønsker å benytte seg av det. Nå er riktignok produktene av varierende kvalitet, og noe må kunne regnes som ren og skjer gimmick, men så lenge selgerne oppgir korrekt produktinformasjon, og det finnes folk som ønsker å betale, er det ikke opp til politikere å vurdere hvor samfunnsnyttig produktet er. Den viktigste forskjellen er at selgerne har søkt om tillatelse til å stå der de står, og hvis de blir for pågående kan forbipasserende klage til kommunen eller grunneier, som deretter vil vurdere om personen eller foretaket skal få fortsette å stå der. Slik er det ikke med tiggere. Tiggere i Norge er i hovedsak østeuropeiske turister som er her gjennom Schengen-avtalen, eller ulovlige innvandrere som er smuglet inn. De har ikke arbeidstillatelse og mange er her langt utover den lovlige tidsperioden som Schengen-avtalen åpner for.

Storberget trenger heller ingen ny lov for å kaste ut tiggere som oppholder seg ulovlig eller bedriver kriminell virksomhet. Og med dagens lovverk har også kommunepolitikere mer enn nok hjemmel til å regulere strengere eller innføre forbud mot tigging. Ei heller er det usosialt. Det er helt legitimt å ville gjøre bybildet mindre sjenerende for befolkningen, og når Norge samtidig har sosiale tiltak som gjør det helt unødvendig å tigge, kan jeg ikke se at lokale forbud eller strengere regulering burde være spesielt kontroversielt.

Prostitusjonsproblemene større ved forbud
I tilfellet med prostitusjon er det derimot innføringen av en lov som er problemet. 80 prosent av de nigerianske prostituerte har lovlig opphold i Italia eller Spania, og er i Norge som turister. De har ikke arbeidstillatelse. Så helt uavhengig av sexkjøpsloven, ville virksomheten vært ulovlig.  Sexkjøpsloven var derfor helt unødvendig, og gjorde bare problemet verre. Det eneste sexkjøpsloven i realiteten rammer er den frivillige prostitusjonen. Det er snakk om f.eks. norske og danske prostituerte som prostituerer seg frivillig og selger tjenestene sine fra hotellrom eller leiligheter i Oslo. Sexkjøpsloven var først og fremst en reaksjon på den synlige prostitusjonen vi ser i hovedsak langs Karl Johan. Dette er stort sett nigerianske prostituerte, der utnyttelsen av mennesker i en kynisk og brutal menneskehandel er åpenbar for alle med åpne øyne. Tvangsarbeid og menneskehandel har aldri vært tillat i Norge.

Det ironiske er jo dermed at problemene med de nigerianske prostituerte kunne vært løst dersom sexsalg var lovlig, og dersom man behandlet yrkesgruppen slik man behandler alle andre. Dersom vi fjerner våre moralske briller et øyeblikk, anerkjenner at vi mennesker har ulike oppfatninger om hva som er moralsk akseptabelt for oss selv og ulike grenser for vår egen kropp, og retter blikket mot dem som prostituerer seg frivillig, er løsningen ganske enkel. Vi trenger ingen egne lover for prostituerte. De må som alle andre forholde seg til kommunale vedtekter om salg på offentlig sted, ro og orden, skremmende eller sjenerende atferd, også videre.

Dersom vi tillot prostituerte å selge sine tjenester fra egen leilighet, eller fra offentlig godkjente bordeller, regulert med hensyn til nærmiljø, boligområder, slik som med all annen virksomhet, kunne vi økt politiets handlingsrom betydelig. Da kunne vi vist prostituerte – enten de oppholder seg lovlig eller ulovlig – bort fra gatene og kastet dem som oppholder seg her ulovlig ut av landet.

Samtidig ville vi hatt muligheten til å gi mange prostituerte en mer verdig livssituasjon, bekjempe smittespredning, men også å skape mer åpenhet og dialog mellom myndigheter og de prostituerte, slik at politiet fikk et bedre grunnlag for en effektiv jakt på menneskehandlere.

Nye lover er altså ikke alltid løsningen, men det krever litt mer ressurser å etterfølge dem man allerede har.

Read Full Post »

Older Posts »