Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Menneskerettigheter’ Category

» En dypt kritisk, fascinerende og til tider morsom reise inn i Hugo Chávez’ bisarre verden av antiamerikanisme, maktmisbruk og timelange TV-monologer», skriver Finansavisen om boken min, «Diktator i forkledning» som nylig ble gitt ut av Civita.

Bilde

Read Full Post »

Det er mye som provoserer meg med den rødgrønne regjeringen. Det er imidlertid lite som provoserer meg mer enn den feige og servile holdningen Norge har inntatt overfor grunnleggende menneskerettighetsbrudd i autoritære regimer, med Jonas Gahr Støre som utenriksminister.

Det skal være forskjell på en rød og en blå regjering. Det stor politisk konsensus i norsk utenrikspolitikk, men også her vil det av og til være forskjeller knyttet til ulike ideologiske mål og visjoner. Sånn skal det også være. Det er imidlertid noen ting som burde ligge fast uansett politisk farge på regjeringen, og det er holdningen til de helt grunnleggende menneskerettighetene.

Enkeltmenneskets ukrenkelighet er et universelt prinsipp som gjelder på tvers av landegrenser. Overalt, uansett. Det være et ufravikelig prinsipp at vi mennesker har noen ukrenkelige rettigheter, ikke i kraft av å være nordmenn, men simpelthen i kraft av å være mennesker. Norge har en  moralsk plikt til å være tydelige på vår fordømmelse, når andre land forbryter seg mot de mest grunnleggende rettighetene vi har som mennesker.

Norges rolle

Norge har et lite land med begrensede muligheter til påvirkning. Likevel flere forhold som gir Norge en ganske unik posisjon i verden.

  • Norge har en internasjonalt anerkjent rolle som fredsnasjon
  • Norge deler ut Nobels fredspris
  • De siste fire årene har Norge vært vert for det som er i ferd med å bli verdens største menneskerettighetskonferanse, Oslo Freedom Forum

Dette  er med på å gi Norge en viktig stemme i internasjonale fora.

Valg av ord

Det er også få områder hvor det å bruke stemmen kan ha så stor betydning som i utenrikspolitikken. Autoritære regimer i dagens globaliserte verden frykter informasjonssamfunnet mer enn noe annet. Nettopp derfor har Norges viktigste internasjonale talerør, utenriksministeren, et spesielt moralsk ansvar for å bruke sin stemme når menneskers grunnleggende rettigheter blir undertrykt på det groveste.

Valg av ord har også en helt spesiell betydning. Forskjellen å si at noe er ”forkastelig og uakseptabelt”, og å si at det  ”reiser noen kritiske spørsmål” er som natt og dag på den internasjonale arenaen. Derfor er det direkte pinlig at vi har en utenriksminister som nesten utelukkende velger sistnevnte løsning, hvis han da åpner kjeften i det hele tatt.

I sak etter sak har vi sett en feig og servil holdning fra Støre i saker knyttet til grove menneskerettighetsbrudd. Her er noen eksempler:

  • Noe av det første Jonas Gahr Støre gjorde som utenriksminister var å avskaffe ordningen der også cubanske opposisjonelle ble invitert til 17. mai feiringen på den norske ambassaden i Havanna. I tillegg ble ordningen der opposisjonelle, som ellers er underlagt et strengt informasjonsregime, fikk tilgang på internett hos den norske ambassaden fjernet. Det var viktigere for Støre å ha dialog med et blidgjort cubansk diktatur enn å snakke med de som kjemper for demokrati på Cuba.
  • I 2010 forsøkte Jonas Gahr Støre å advare Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland mot å gi Nobels fredspris til den kinesiske politiske dissidenten Liu Xiaobo. Norske handelsinteresser i Kina var viktigere for utenriksministeren enn kampen for ytringsfrihet og demokrati.
  • Samtidig som menneskerettighetsaktivister, journalister og advokater, blir fengslet, banket opp og drept i Russland, har Norge pakket inn sin svært begrensede kritikk i intetsigende formuleringer. Dette har bl.a. fått sterk kritikk fra Amnesty.
  • I andre saker som f.eks. fengslingen av Ukrainas tidligere statsminister Julija Tymosjenko, og den nylige situasjonen i Hviterussland der Sveriges ambassadør ble kastet ut av landet for å være ”for opptatt av menneskerettigheter”, har det kommet vage og innholdsløse reaksjoner fra Jonas Gahr Støre, mens Sveriges Carl Bildt har markert seg med knalltydelige erklæringer om at dette er helt uakseptabelt.

I dag ble Garry Kasparov, formann i Human Rights Foundations internasjonale råd, slått og arrestert i Moskva mens han sto rolig og snakket med mediene utenfor rettsalen der rettsaken mot ungdommene i punkbandet Pussy Riot pågår. Dette er ikke bare nok et eksempel på den grusomme menneskerettighetssituasjonen i Russlands parodi på et demokrati. Det gir også noen skremmende varsler om hva vanlige borgere venter seg, når russiske myndigheter tør å gå løs på ett av Russlands kanskje mest kjente mennesker i moderne tid.

Nok en gang burde en kraftig fordømmelse fra Norges utenriksminister vært en selvfølge. Jeg forventer imidlertid lite annet enn det samme sedvanlige og innholdsløse vissvasset (hvis Støre i det hele tatt gidder å kommentere da).

Bilde

(Bildet er hentet fra Garry Kasparovs facebook-page)

Read Full Post »

(Innlegg i Minerva 10.01.2012)

Høyre kan ikke sitte stille i båten mens et europeisk søsterparti introduserer et nytt autoritært regime i Europa.

Det er aldri hyggelig når det er ens egne politiske venner som tar inn på gal sti. Det er betraktelig mer tilfredsstillende å rette en harmdirrende pekefinger mot motsatt ende av den politiske skalaen. Høyre har vært flinke til dette de siste årene, og med rette.

Venstresidens unnfallenhet overfor ideologiske venners grove menneskerettighetsbrudd i særlig Latin-Amerika har vært påfallende. Fortsatt nekter flere, inklusive stortingsrepresentanter, å ta innover seg de elendige tilstandene på Cuba – et av verdens mest åpenbare totalitære diktaturer.

Høyre, med nestleder Jan Tore Sanner i spissen, har i lang tid vært aktivt i kampen for demokrati og menneskerettigheter verden over. Hvert år deler også Høyre ut ”Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter”. På landsmøtet i fjor gikk prisen til studentorganisasjonen JAVU i Venezuela, et annet eksempel på et venstreside-regime der menneskerettighetssituasjonen blir stadig verre.

Høyre har grunn til å være stolt av sin historie, hva gjelder demokrati og menneskerettigheter. Det medfører imidlertid et spesielt ansvar for å si fra like kraftfullt når ens egne venner tar i bruk de samme midlene man kritiserer hos sine motstandere. Ellers får kritikken en hul gjenklang og en vond bismak.

Et autoritært høyre i Ungarn
Ungarn, under ledelse av Høyres søsterparti Fidesz, er i ferd med å gi EU dets første autoritære regime. Med to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen tar regjeringspartiet nå i bruk alle midler for å feste et stadig strammere grep om makten.

(Les resten på Minerva)

Read Full Post »

(Kommentar i VG 28. November 2011)

Les PDF-utgave av kronikken fra VG ved å klikke HER.

Under kan du lese en lengre utgave av kronikken:

Demokratisk mindreverdighetskompleks

I sitt forsøk på å gjøre SV til «frihetsparti»  beviser SVs parlamentariske leder, Bård Vegard Solhjell, nok en gang hvorfor de ikke er nettopp det.

Bøkene over venstresidens historiske synder er mange, og i år har debatten blusset opp igjen, bl.a. gjennom Civita-historiker Bård Larsens bok “Idealistene». Solhjell har nå sett seg lei på de stadige angrepene på hans partis demokrati- og menneskerettighetshistorie, og forsøker seg med den gamle kamptaktikken “angrep er det beste forsvar”.

I sin siste bok “Solidaritet på ny” forsøker han i kapittelet “Demokratiets fortid og fremtid” å ta et oppgjør med det han kaller “høyresidas svik mot demokratiet”. Gjennom en rekke eksempler stiller han retorisk spørsmål ved hvorfor høyresiden ikke har vært gjenstand for like mange hyllemeter med kritiske historieblikk som venstresiden. Solhjell ser ikke ut til å forstå problemstillingen, og kommer heller ikke med et veldig imponerende svar.

Slå inn åpne dører

Det er ingen i dag som krever at Senterpartiet skal ta avstand fra sitt (da Bondepartiet) samarbeid med NS på 30-tallet eller at Arbeiderpartiet skal ta avstand fra sin tidligere kamp for proletariatets diktatur. AP og SP forlot disse ideene for lenge siden, og alle skjønner at en slik polemikk ville være fullstendig meningsløs. Likevel er det omtrent dette nivået Solhjell synker til når han er nødt for å vie flere sider i sin bok til sitater fra medlemsblader i Unge Høyres som er så gamle at mine besteforeldre er for unge til å huske dem.

Det er et velkjent faktum at deler av Unge Høyre og Høyre leflet med NS og fascismen på 30-tallet. Høyre tok imidlertid et kraftig oppgjør med disse holdningene allerede før krigen. Dette er forhold som er behørig dokumentert i Høyres egne historiedokumenter, uten noe forsøk på romantisering eller bortforklaring. (Det er samtidig verdt å nevne at nestledere i Unge Høyre satt på Grini under krigen, og at flere hundre UH-medlemmer var ettersøkt av Gestapo for sin motstandskamp). Solhjell slår inn dører som har vært åpne i over 70 år.

Ideologi og realpolitikk

Alle partier i Norge har grumsete kapitler i sin historie som de helst skulle vært foruten. SV skiller seg ut ved å ha en systematisk og ideologisk dragning mot dem. Dette ideologiske grunnlaget har SV aldri tatt et skikkelig oppgjør med. Høyresiden har også tidvis stilltiende akseptert grumsete regimer, men den har aldri vært ideologisk fundert. Høyresiden så aldri på Pinochets Chile og sa “dette er eksempelet på et slikt samfunn vi ønsker”.

Deler av høyresiden har latt være å ta avstand fra udemokratiske regimer fordi man mente det var utenrikspolitisk nødvendig, i Trumandoktrinens ånd, ikke fordi man mente at landene fremsto som foregangseksempler på det gode samfunn. Det unnskylder ingenting, men setter det i en ganske annen kontekst. For i SV fungerte noen av verdenshistoriens grusomste regimer som direkte forbilder for “det ideale samfunn”.

Totalitær dragning

Gjennom hele den kalde krigen mente SV at USA var den største trusselen mot verdensfreden, mens Sovjet ble kalt en fredspioner. I Titos Jugoslavia, Maos Kina, DDR, Romania, Nord-Korea og Cuba fant SV eksempler på ”den reelt eksisterende sosialismen”. Samtidig ble et enormt skriftlig “opplysningsarbeid” lagt ned for å overbevise folk om disse landenes fortreffelighet. I Pax Leksikon kunne vi bl.a. lese om Maos Kina at «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon», samtidig som ett sted mellom 20 og 40 millioner kinesere sultet i hjel under Maos ”store sprang fremover”.

Venstresiden har gjennom sin historie båret på en kontinuerlig dragning mot systemer som lover ”himmel på jord”, og som i sin lange marsj mot dette skaper et vedvarende helvete. Selv i dag finner vi rester av dette. Cuba har vært SVs kjæledegge i mange år inntil den egentlige elendigheten i det påståtte velferdsparadiset er ettertrykkelig påvist de siste årene. Dette er interessant all den tid menneskerettighetsbruddene i landet var allmennkjent. Mottoet har tilsynelatende vært at «Det er ikke så farlig med ytringsfrihet og organisasjonsfrihet så lenge man har gratis helsetjenester». Kjærligheten til det cubanske diktaturet har vært så sterk at landet står nevnt som eksempel på god offentlig skole og helsevesen i arbeidsprogrammet for inneværende stortingsperiode. Offentlig uttalte tilhengere av diktaturet, som Hallgeir Langeland og Terje Enger, sitter fortsatt på posisjoner i partiet. I andre partier ville de vært ekskludert for lenge siden.

Mindreverdighetskompleks

Bård Vegard Solhjell lider altså av et demokratisk mindreverdighetskompleks. For det er liten tvil om at Solhjell står for grunnleggende demokratiske verdier, men når Solhjell sier til Dagbladet at “En rekke venstreorienterte politikere, som Erik Solheim og meg selv, har tatt oppgjør med egen historie.”, er det en bevisst formulering. Han sier ikke at “SV har tatt et oppgjør med egen historie”. Det er fordi han vet utmerket godt at så ikke er tilfelle. Problemet er altså ikke dem, men at SV er mer enn Solheim og Solhjell.

Jeg skal gjerne geleide Solhjell rundt i landets Unge Høyre-kontorer, på leting etter plakater av Pinochet eller Franco. Jeg tviler på at vi engang vil finne noe i støvete arkivskap. Vi trenger imidlertid ikke reise mye i kontorene hos Solhjells eget ungdomsparti før innrammede bilder av Che Guevara, Fidel Castro eller Mao pryder veggene. Det bør gi han noen hint.

Read Full Post »

Den 22. oktober leverte Eirik Vold nok et innlegg om hans forbilde hva gjelder demokrati og menneskerettigheter; Hugo Chavez. Jeg skrev et kort svar til Aftenposten, men glemte å legge ut hele den opprinnelige kronikken her:

Eirik Volds nesegruse beundring av Hugo Chavez er dessverre lite i stand til å hverken nyansere dekningen i norsk media eller komme med noen innsiktsfulle betraktninger om situasjonen i Venezuela.

Det er ingen tvil om at Eirik Vold besitter en masse kunnskap om Venezuela etter å ha bodd mange år i landet. Dessverre blir dette ganske verdiløst når man lever i en tilsynelatende ideologisk blindet virkelighetsforståelse der man ikke er i stand eller villig til å se de faktiske forholdene. Dette er ikke et ukjent fenomen. Det var ikke uintelligente analfabeter, men høyt utdannede mennesker i sentrale posisjoner i norsk samfunnsliv, som reiste på studietur til Kambodsja på 70-tallet under et av historiens verste folkemord og kom entusiastisk tilbake uten å ha sett noenting.

Nå er dette selvfølgelig ikke noe forsøk på å sette likhetstegn mellom Hugo Chavez og historiens verste tyranner, men et eksempel på at viljen til å se verden med skylapper kan resultere i de fjerneste tolkninger av virkeligheten. Eirik Vold ser dessverre ut til å være et eksempel på dette.

Chavez helsetilstand
Opplysninger om Chavez’ helsetilstand avvises ikke av Vold med noen form for faktaopplysninger. I stedet beskylder han Aftenposten for å ha «blikket låst mot Miami». Det er mye å være kritisk til hva gjelder norsk utenrikspolitisk pressedekning, men at de er noen nikkedukke for amerikanske medier blir en i overkant komisk påstand.

At det foregår mye spekulasjoner om helsetilstanden til en president som har redusert venezuelansk politikk til å handle om Chavez og bare Chavez burde ikke overraske noen. Det er slik sett lite interessant om informasjonen fra El Nuevo Herald, som Vold viser til, er spekulativ eller ikke. For bare få dager siden kom det langt mer interessante og troverdige opplysninger fra legen Salvador Navarrete, som skal ha vært en del av Chavez legeteam. Han hevder at Chavez mest sannsynlig lider av en svært aggressiv type kreftsvulst som i tilfelle gir ham inntil 2 år igjen å leve. Etter intervjuet har Navarrete forlatt landet med sin familie.

Disse opplysningene krever imidlertid kommentarer med litt mer dybde enn den vanlige «anti USA/Bush/Miami-sjargongen» som preger de fleste av Volds innlegg. Det samme gjør de omfattende menneskerettighetsbruddene under Chavez’ stadig mer autoritære regime. (Noen bør forøvrig minne Vold om at USAs president de siste 3 årene har hett Barack Obama og ikke George W. Bush.)

Bekreftede inntrykk
Jeg besøkte selv Caracas tidligere i år for å ta opplysninger jeg har fått fra venezuelanske aktivister, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse i nærmere øyesyn. Det tok ikke lang tid før jeg hadde bekreftet mange av mine inntrykk.

På gatene i Caracas satt jeg ute å snakket med ungdommer som bodde i telt og demonstrerte mot fengsling av politisk opposisjonelle. En av jentene jeg snakket med var ferdig utdannet ingeniør og ikke mange år eldre enn meg. Dagen før hadde en av jentene i gruppen blitt forsøkt voldtatt mens hun sov, og kun få timer tidligere hadde en av dem blitt knivstukket til døde. Likevel var demonstrantene fast bestemt på å bli værende.

Ikke langt unna sitter en gjeng utmattede statlige arbeidere som sultestreiker etter 18 måneder uten lønn. Jeg stopper Globovision – den eneste store gjenværende opposisjonelle TV-kanalen i Venezuela – da de ankommer for å lage et nyhetsoppslag. Ingen andre medier ser ut til å være interessert. Journalistene forteller om en hverdag der de jevnlig blir utsatt for pro-Chavez pøbelgjenger, samtidig som utstyret deres ofte blir konfiskert når de lager reportasjer. RCTV, en annen opposisjonell TV-kanal, som tidligere var den største i Venezuela, er nå tvunget av alle offentlige nettverk, beordret fjernet fra private kabeloperatører, de har fått utstyret sitt stjålet av regjeringen, og er nå blokkert fra alle internasjonale frekvenser etter å ha forsøkt å sende nyhetssendinger fra en colombiansk TV-frekvens.

Da jeg skulle inn i hjemmet til forhenværende dommer Maria Lourdes Afioni, som nå sitter i husarrest, måtte jeg først gjennom et kobbel av 16 militære soldater. Hvorfor denne hyggelige middelaldrende damen iført pysjamasbukser og crocs må passes på av 16 soldater 24 timer i døgnet kunne ingen gi noen god forklaring på. Ei heller hennes forbrytelse. Hun sitter, absurd nok, inne for å ha fulgt grunnloven og frigjort en mann som hadde vært fengslet i 2 år uten å få prøve saken sin for retten.

Manglende demokrati
Som om ikke dette var nok er flere hundre mennesker i Venezuela nektet å stille til valg, uten å engang ha fått muligheten til å forsvare seg i retten. Det til tross for at grunnloven eksplisitt stadfester at det eneste som kan frata noen muligheten til å stille til folkevalgte posisjoner er om man er dømt for kriminelle handlinger.

Jeg kunne fortsatt ganske lenge med eksempler etter bare et kort opphold i landet, men da måtte Aftenposten trykket et bilag i stedet for et innlegg. Demokratiets svake stilling i landet er uansett så åpenbar at den ikke lar seg benekte.

Diktatur?
Er Chavez’ Venezuela et diktatur på linje med med Libya under sin (nå avdøde) bestekompis Ghaddafi? Eller Syria under en annen av Chavez nærmeste venner, Assad? Svaret er selvfølgelig nei. Eirik Vold har helt rett i at det eksisterer en betydelig opposiosjon i Venezuela, og at det fortsatt er flere opposisjonelle stemmer i mediene. Dette forteller imidlertid minimalt om den demokratiske situasjonen, når opposisjonelle stemmer konsekvent neglisjeres, trues, og holdes borte gjennom udemokratiske og ukonstitusjonelle prosesser.

Også i Russland eksisterer det en betydelig opposisjon og opposisjonelle stemmer i mediene. Likevel tror jeg de færreste seriøse kommentatorer vil kalle Putin og Medvedevs hegemoni for noe «liberalt demokrati» slik Vold omtaler Chavez’ Venezuela.

Venezuela under Hugo Chavez er i beste fall et autoritært semi-demokrati. I verste fall er det et forkledd diktatur.

Read Full Post »

Nobelkomiteens valg av fredsprisvinnere i 2011 er en riktig, viktig og verdig avgjørelse.

Per Aage Pleym Christensen, redaktør for nettavisen Liberaleren, sier det ganske treffende på facebook «Det er grunn til å glede seg over årets tildeling. Aktivistisk, ikkevoldelig fredsarbeid, demokrati, ytringsfrihet, kvinners stilling generelt og deltagelse i samfunnslivet spesielt er alle temaer som er inkludert i årets fredspris. Man er dermed kommet nærmere de ønskene Alfred Nobel fremmet i sitt testamente». Det er en beskrivelse jeg kan stille meg bak.

Ellen Johnson Sirleaf,  president i Liberia og Afrikas første (og i øyeblikket eneste), demokratisk valgte, kvinnelige statsleder, er et navn mange kjenner til, men de to andre er nok mindre kjent for mange. Hadde flere fulgt med på Oslo Freedom Forum, verdens allerede kanskje største menneskerettighetskonferanse som som fant sted for 3. gang i Oslo tidligere i år, så ville flere stiftet bekjentskap med enda en av årets vinnerne, Leymah Gbowee.

Jeg hadde selv gleden av å treffe henne, da jeg var invitert som gjest på menneskerettighetskonferansen tidligere i år.

Gbowee ledet og organiserte en sex-streik som førte frem til fredssamtalene som til slutt endte med president Charles Taylors, og hans undertrykkende regimes, avgang og valget av Ellen Johnson Sirleaf som president.

Her kan du se Gbowees tale på Oslo Freedom Forum tidligere i år:

Den tredje vinneren som deler årets pris er den jemenitiske politikeren, og menneskerettighetsaktivisten  Tawakul Karman. Karman er grunnlegger av Women Journalists Without Chains, og er flere ganger fengslet og truet til døden for hennes engasjement for pressefrihet og frigjøring av politiske fanger i Jemen.Gjennom å inkludere Karman i årets fredspris lykkes Nobelkomiteen med å sette årets pris i et større perspektiv, der både «den arabiske våren», kvinners situasjon, og menneskerettigheter generelt trekkes inn.

Karman var ikke var på Oslo Freedom Forum, men også hennes kamp var en indirekte sentral del av konferansen. For pressesituasjonen i Jemen var et viktig tema, der den jeminitiske journalisten Abdulkarim Al-Khaiwani, som har gjennomgått år med ovegrep, kidnapping, vold og drapstrusler for sine artikler, talte på konferansen.

Se talen hans her:

Årets fredspris inneholder altså en kvinne som snakket på Oslo Freedom Forum senest i år, samt to land som konferansen har vært med på å gi internasjonal oppmerksomhet. De to siste årene har også internasjonal presse flokket seg rundt konferansen. Jeg har hatt gleden av å snakke med journalister fra bl.a. the Economist, BBC og CNN som alle dekket konferansen gjennomgående i år. Fra norsk presse var det derimot ganske laber dekning.

Også poltikerne, særlig fra venstresiden, «glimret» med sitt fravær.

Jeg tror vi kommer til å se flere fredsprisvinnere som har talt på Oslo Freedom Forum de neste årene. Kanskje det hadde vært en idé for både norsk presse og norske politikere å huke av datoene i kalenderen neste gang…

Read Full Post »

Flere tar til orde for å endre sammensetningen av Nobelkomiteen. Det mener jeg er en meget god idé.

Både europadirektør i Human Rights Watch, Jan Egeland, den britiske samfunnsdebattanten og forfatteren Tariq Ali, og partisekretær i Arbeiderpartiet Raymond Johansen har tatt til orde for å endre sammensetningen i Nobelkomiteen. De to sistnevnte er mennesker jeg  sjelden er enig med i noe som helst. Tariq Ali, som er en uttalt fan av Hugo Chavez, synes jeg i grunn at fremstår som en direkte tulling ikke så rent sjeldent. Det er imidlertid slik at selv en dartspiller med bind for øynene vil treffe blink hvis han kaster mange nok ganger. I dette tilfellet mener jeg altså at de alle har et poeng.

For noen er dette en debatt som er gjort relevant gjennom Kinas reaksjoner etter tildelingen av Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo. Jeg synes det er synd hvis dette skal bli hovedbegrunnelsen for å endre sammensettingen. At man i et kommunistdiktatur som Kina har problemer med å skille uavhengige komiteer fra politiske organer kommer ikke som noen stor overraskelse, og bør ikke ilegges særlig tyngde i denne debatten.

Selv om jeg har tilnærmet null sympati for både Kinas opplevelse av ærekrenkelse og Arbeiderpartiet og Støres frykt for å si noe som kan tolkes i negativ retning hos verdens diktatorer og tyranner, ser jeg likevel behovet for å gi Nobelkomiteen en mer uavhengig rolle. Ganske enkelt fordi det kan gi Nobelkomiteen mer legitimitet.

Det er imidlertid også en annen fordel ved å få en komité som er basert på nøye utvalgte fagpersoner og fredsforkjempere fremfor politikere. Fagpersoner er ofte primært opptatt av faget sitt. Politikere vil alltid ha den iboende motivasjonen som ligger i å profilere seg selv, og det er vel sjelden vi har sett et tydeligere eksempel på dette enn i Torbjørn Jaglands tilfelle.

Ukene etter at Barack Obama ble lansert som nobelprisvinner, samt dagene han var på besøk i Norge, er kanskje de dagene i mitt liv hvor jeg har vært mest flau over å være norsk. Til og med Jaglands pinlig dårlige engelsk fremsto som en bagatell sammenlignet med den svært dårlig skjulte, nesten barsnlige, stoltheten over å få posere på bilder sammen USAs president i et par dager.

Nå er selvfølgelig ikke frykten for slike pinlige tilfeller eleminert med en mer faglig og politikerfri komité. Vi kan jo se for oss en Nobelkomité med Johan Galtung i spissen og plutselig står vi her med Hugo Chavez og Muammar Gaddafi som vinnere, for deres «felles kamp mot imperialismen», men jeg har nå såpass tillit til Stortinget at jeg tror de vil kunne nominere medlemmer som ikke utgjør noen trussel for et slikt evt scenario.

Behovet for å markere et standpunkt fører naturligvis ikke bare til flauser. Jeg er en stor tilhenger av fjorårets prisvinner Liu Xiaobo. At det er en naturlig kobling mellom fredsarbeid og sikring av grunnleggende menneskerettigheter fremstår ganske åpenbart for meg. Jeg synes imidlertid ikke at vi skal glemme andre priser vi har hatt de siste årene:

2004: Grønne busker og trær

2007: Kreativ bruk av Power Point

2009: Gode intensjoner

Nå synes jeg forsåvidt at både grønne busker og trær, evner i power point og gode intensjoner kan være fine ting, men om dette er frontkjemperne/nøkkelbrikkene for fred i verden er jeg heller mindre sikker på.

Read Full Post »

Older Posts »