Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Moralfilosofi’ Category

Alt her i verden er ikke svart hvitt. Det meste har egentlig ganske mange gråsoner hvis du vrir og vender på det, og det kan være vanskelig å finne rigide prinsipper som alltid fungerer som retningslinjer for lov og rett.

Men, det er i hvert fall en ting som er veldig svart hvitt for min del. Jeg kan ikke se at følgende: «frivillige handlinger mellom to eller flere myndige mennesker som hverken skader dem selv eller en tredje person, utgjør en fare for dem selv, eller for andre», under noen omstendigheter burde være forbudt.

Det høres kanskje banalt ut, men det er det tydeligvis ikke. 1. januar, 2009, fikk vi den nye sexkjøpsloven. Jeg har skrevet mye om dette før på både bloggen og minerva. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg blir så engasjert i denne saken. Jeg kjenner ingen prostituerte, så det er ikke personlige omstendigheter som skaper engasjementet.

Årsaken er ganske enkelt at det provoserer meg voldsomt når enkelte mennesker tror at deres egne moralske normer og regler, uten videre gir dem rett til å prakke disse på andre. Jeg skal gjenta et viktig poeng (fra et tidligere minerva-innlegg) om sexkjøpsloven og prostitusjon, slik at det ikke blir noen misforståelser her:

«Forbudet mot sexkjøp har en utelukkende moraliserende virkning. Alle de politiske partiene på Stortinget er enig i at kampen mot menneskehandel må intensiveres, men det var ikke nødvendig med noen ny lov for å forfølge tvang, slaveri eller menneskehandel. Dette er grove forbrytelser som allerede er meget presist omfattet av straffelovens bestemmelser (§224). Det eneste inngrepet sexkjøpsloven medførte, utover det som allerede er omfattet av lovverket, er å forby kjøp av sex basert på en frivillig avtale mellom to parter.»

Det er altså den frivillige prostitusjonen jeg skriver om.

Jeg har nettopp diskutert dette her med AP-politiker Odd Frantzen på Twitter. Etter mye frem og tilbake endte det egentlig med følgende konklusjon fra AP-politikeren: «synes jeg det å drive business på det som skal være det mest intime og fine mellom mennesker er forkastelig.» Det er selvfølgelig helt greit at han mener det, men han var ikke interessert i å svare på min utfordring: «hva gir deg retten til å hindre en frivillig handling mellom to myndige mennesker som ikke skader noen?».

Jeg tror ikke sosialister stiller seg selv slike spørsmål veldig ofte, derfor har de også problemer med å svare på dem. Det skyldes nok at de heller ikke er spesielt interessert i å svare. De finner ut hva de selv mener er riktig og galt, også tar de som en selvfølge at det alltid gir dem rett til å innføre dette som lover og regler for alle.

For det første er det jo ganske naivt å tro at man kan stoppe etterspørselen etter sex. Så lenge mennesker har seksuelle drifter vil det alltid være et marked for kjøp og salg av sex – uansett hvor ille man synes det er. For det andre: hvem er det som har rett til å gi seg selv tittelen moraldommer, og hevde at dette er objektivt moralsk forkastelig? Dernest: at noe er moralsk forkastelig betyr ikke nødvendigvis at det bør forbys? Jeg synes f.eks. at utroskap er moralsk forkastelig, men jeg vil ikke forby det av den grunn.

Vi er alle enige om at tvangsarbeid er grusomt. Vi er alle enige om at den kyniske og brutale utnyttelsen av mennesker i sexmarkedet er forkastelig og må bekjempes. Vi er også alle enige om at det er viktig å etablere gode sosiale ordninger for å hjelpe folk ut av dette miljøet.

Men jeg er ikke villig til å sette meg som moralsk dommer ovenfor de som velger å gjøre dette frivillig.

I mars i år kunne vi lese om «Maria» i Dagbladet. Hun er prostituert, studerer til master i psykologi, og er interessert i, og opptatt av, mennesker. Hun tjener 97.000 kroner i måneden på å arbeide 10-12 dager i måneden med noe hun selv sier at tenner henne, samtidig som hun gir tilfredsstillelse, glede og mening til mange mennesker som ikke får tilfredsstilt sine behov, eller levd ut sine fantasier, på andre måter.

Jeg kan ha så store problemer jeg bare vil med å forstå at noen ønsker å leve på denne måten, men det gir meg ingen rett til å forby det. I et fritt samfunn kan ikke lover og regler baseres på politikeres skiftende moralsyn. Et fritt samfunn krever at vi også tolererer ting vi selv mener er umoralsk.

Men det er kanskje litt mye å forvente at maktglade sosialister skal ta ordet toleranse i sin munn.

Read Full Post »

I dag sto jeg opp litt tidligere enn vanlig, slik jeg alltid gjør når Civita har frokostmøter, for å få med meg møtet om «Marked og Moral». Civita har nettopp lansert en ny pamflett med denne tittelen, og jeg anbefaler alle å lese den. Pamfletten er en idéhistorisk gjennomgang av ulike syn på marked og moral, med særlig vekt på opplysningstiden, og linjer herfra til i dag.

SV og ideologi

Temaet for debatten var spennende, men det var dessverre lite nytt som kom frem. Dette må særlig SV ta skylden for. Det er tydelig at regjeringssamarbeidet sliter på den ideologiske utviklingen i SV. Heikki Holmås – som møtte i Kristin Halvorsens sted – gadd ikke engang å prøve å besvare de mer ideologiske og filosofiske betraktningene som ble presentert, hverken fra det øvrige panelet, eller på spørsmål fra salen. Holmås benyttet stort sett anledningen til å snakke om fordelingens fortreffeligheter, argumentere for SVs skattepolitikk, og anbefale lesestoff med venstreradikalt tankegods til en ellers belest borgerlig forsamling. Jeg tror ikke mange løp til bokhandelen etterpå for å si det slik.

Holmås reddes litt av at han ellers er en artigkar med god stemmebruk. Innholdet i det han sa var derimot heller labert. Jeg hadde gledet meg til å se om SV evnet å utfordre høyresiden noe særlig i en debatt som – ulikt vanlig norsk debatt – foregikk mer på høyresidens premisser. Jeg fikk bekreftet mine fordommer: dette er ikke en øvelse SV behersker særlig godt.

Adam Smith

Moralske betraktninger knyttet til kapitalisme, markedsøkonomi og egeninteresse er temaer som opptar meg, men Lars Kolbeinstveit, som hadde fått lov til å tre ut av sitt filosofiske hjørne og styre debatten i dag, overså hånden min (som riktignok ble strukket opp litt sent) da jeg ønsket å stille panelet et spørsmål, så da jeg skriver derfor mine betraktninger her i stedet:

Adam Smith ble trukket frem innledningsvis av både Sofie Mathiassen og Torbjørn Røe Isaksen. Dessverre ble presentasjonen av Smiths argumentasjon, særlig i Wealth of Nations, noe ufullstendig. Holmås sa ikke stort mer om Smith enn at han betvilte om Smith ville ment det samme om han levde i dag – et argument han ikke forsøkte å underbygge. Røe Isaksen og Mathiesens var mer opptatt av Smiths vektleggelse av dyder som medmenneskelighet, selvkontroll, osv… som essensielle for et fungerende marked, men det var ingen som nevnte at egeninteresse også var en dyd for Smith.

Dyder

Et fungerende marked må basere seg på tillit, men det er ikke først og fremst lover og regler som skaper denne tilliten. Det er nettopp disse menneskelige dydene som nestekjærlighet, omtanke, selvkontroll, osv… som gjør det. Og desto viktigere: det er først i samhandling med egeninteressen at de genererer verdier og økonomisk vekst. Når det er sagt kan vi kan naturligvis ikke kan ha et økonomisk system som forutsetter at markedsaktørene alltid opptrer moralsk – men vi kan like lite tro at lover og reguleringer skal være moralens stedfortreder.

Holmås brukte mye tid på å snakke om det flotte ved dugnadsånden, og satte likhetstegn mellom dugnad og skatt. Ingen skulle tro at dugnad var frivillig mente han. Men kjære Holmås: hvis det ikke er frivillig så er det vel pr. definisjon ikke en dugnad, og dugnadsånd gir vel lite mening hvis den er tvungen?

Det var nettopp denne balansegangen mellom dyder, spontan orden, nødvendige rammeverk og moralens betydning opp i det hele som panelet kunne brukt mer tid på. Det er få som vil betvile at et fungerende marked avhenger av bestemte dyder – men det er ikke noen automatikk i sammenhengen mellom nødvendige dyder og innføringen av reguleringer. Dyder som ansvarlighet og medmenneskelighet kan også utfordres og undermineres av for mye reguleringer.

Egeninteresse

Det er derfor synd at kritikk av markedsliberalisme ofte begrenser seg til kritikk av ‘homo economicus’. Det finnes knapt noen seriøse tenkere, økonomer eller politikere som vil forsøke å argumentere for denne ideen om det 100% rasjonelle økonomiske mennesket som alltid maksimerer sin egen og samfunnets totale nytte. Smiths poeng er jo nettopp at mennesket tross sine mangler, tross sine utilstrekkeligheter, tross sine tidvis irrasjonelle valg – likevel fremmer samfunnets totale nytte bedre når de søker å oppfylle sin egeninteresse, heller enn hvis det var samfunnets totale nytte som var deres opprinnelige mål.

«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker, that we expect our dinner, but from their regard to their own self-interest. We address ourselves, not to their humanity but to their self-love, and never talk to them of our own neccessities but of their advantages.»

Holmås kan ikke ha lest Adam Smith spesielt godt, og ei heller brukt normale briller når han ser seg rundt i dagens verden. (Så er det jo også en kjent sak da at radikale briller ofte oppfatter virkeligheten på en noe spesiell måte).

Dagens globaliserte verden er jo nettopp det best tenkelige eksempelet på at ulike mennesker på vidt forskjellige steder i verden sammen fremmer samfunnets felles beste både utilsiktet og uten å vite om det på en så effektiv og innbringende måte at selv Adam Smith antakelig ikke ville kunne forestilt seg noe lignende.

«I have never known much good done by those who affected to trade for the public good.»


Read Full Post »

Politikk og føleri har en lei tendens til å krysse spor, men dette er sjelden en god idé. Følelser må gjerne være retningsgivende for nyskjerrighet og søken etter informasjon, men hvis personlige følelser aksepteres som selvstendige politiske argumenter er vi inne i en farlig utvikling. Hva enn du og jeg måtte føle er riktig er verdiløst i enhver diskusjon (med mindre den handler om nettopp våre egne personlige følelser), hvis ikke følelsene underbygges med noe mer. Høres det innlysende ut? Dessverre virker det ikke alltid slik.

Vi har alle sterke følelser om mye rart. Mennesker er følelsesvesener. Vi har personlige oppfatninger om rett og galt, og egne moralske retningslinjer, som veileder oss i livet. Politikere er også like mye følelsesvesener som alle andre, men en majoritet av norske politikere har i ulik grad en tendens til å forveksle sine egne personlige følelser med sin rolle som formynder.

Jeg havner ofte i politiske diskusjoner (gjerne også i mitt eget parti) der argumenter som «jeg mener at», «jeg kan bare ikke akseptere at», eller «for meg blir dette bare feil» dukker opp som selvstendige argumenter. Som regel er dette en konsekvens av manglende argumenter, men argumentasjonen er like fullt skummel. De som postulerer slike argumenter må bevisst eller ubevisst mene at sitt eget føleri er grunn nok til å tre meningene sine nedover hodet på folk. Men når ble dine og mine personlige følelser et godt nok utgangspunkt for å overføre disse til retningslinjer for hele samfunnet?

Politikeres tenkning, som hos alle andre mennesker, er selvfølgelig preget av subjektive holdninger og meninger, men disse meningene i seg selv kan ikke være god nok grunn til å tvinge lover på hele befolkningen. Jeg antar at et flertall av politikerne på Stortinget mener at utroskap er høyst umoralsk, men det er ingen som vil forby det. Hvorfor? Fordi politikeres personlige følelser om hvorvidt utroskap er riktig eller galt ikke er et legitimt grunnlag for å tvinge alle andre til å følge dem ved lov.

Det er særlig noen områder der «jeg mener at»-argumentasjonen ofte kommer frem. Narkotikadebatten er ett av eksemplene. Det skjer meget sjeldent at samfunnsdebattanter overhodet tar med vurderinger av de negative konsekvensene av legalisering opp mot de negative konsekvensene av forbud i offentlig debatt, og så og si aldri hvis det er snakk om politikere. De fleste bare mener at forbud er den eneste riktige løsningen uten særlig tungtveiende argumentasjon for dette, og er ikke villig til å akseptere legalisering, selv om det skulle vise seg at de negative konsekvensene av legalisering er mindre. Dette er ikke et angrep på alle som er for en streng forbudslinje, men et angrep på dem som ikke underbygger det med argumenter og også er villig til å vurdere forbud opp mot legalisering. For narkotikadebatten er absolutt ett eksempel på en vanskelig debatt, der det er mange gode argumenter for og imot, men også en debatt der føleri ofte tar over for saklig diskusjon.

En annen debatt som derimot ikke inneholder særlig gode argumenter både for og imot, men der intoleranse/moralisme møter toleranse/respekt, er i prostitusjonsdebatten. Jeg tror ikke det er noen debatt hvor jeg oftere møter de tomme «jeg mener at»-argumentene. De fleste mener nemlig at ingen burde prostituere seg; et rimelig forståelig argument, men mange bruker også dette som et argument for å ville forby prostitusjon. Når de konfronteres med en rekke eksempler på mennesker som faktisk prostituerer seg av egen fri vilje, kommer ofte motsvaret: «jeg kan bare ikke akseptere at folk selger kroppen sin». Men hva med vedkommende som ikke har noe problem med å selge egne seksuelle tjenester? Har ikke denne personen noen verdi, eller rett til en egen oppfatning?

Hva gir den enkelte politiker rett til å la sine personlige følelser rundt prostitusjon definere hvordan alle andre skal opptre når den deres handlinger ikke skader noen andre?

Det er mye jeg ikke kan akseptere for min egen del, for mine egne eventuelle barn en gang i fremtiden inntil de blir voksne, for min familie, osv… men gir det alene meg en rett til å la dette gjelde som formelle moralske retningslinjer for resten av samfunnet?

Hvis individet står i fokus for den politiske tenkningen… – med mindre man mener at kollektivet er alt og individet intet, må man alltid spørre seg hvorvidt noens uønskede handling faktisk skader noen andre eller ikke, før man har noen rett til å gripe inn som formynder. Ens egne gode intensjoner, ønsker for noen andre, idé om hva som ville være moralsk riktig eller best for noen andre, kan ikke være en tilstrekkelig grunn til å frata noen andre dets frihet. Hvordan skal man isåfall rettferdiggjøre sine egne frie valg?

Dagens budskap er egentlig så enkelt som dette:

Argumentet «jeg mener at» må alltid etterfølges av ‘hvorfor’. Et argument må per definisjon inneholde argumentasjon; et utsagn som blir satt fram for å styrke eller svekke en påstand. Med mindre en ytring inneholder dette er det ikke et argument, men kun et tomt postulat uten verdi i en politisk debatt.

Når man går fra å mene noe personlig , til å ville la dette være retningsgivende for hele befolkningen, så holder det ikke bare å si hva man mener.

Jeg skal avslutte denne posten, med et passende utdrag fra John Stuart Mills ‘On Liberty’:

The sole end for which mankind are warranted, individually or collectively, in interfering with the liberty of action of any of their number, is self-protection. That the only purpose for which power can be rightfully exercised over any member of a civilized community, against his will, is to prevent harm to others. His own good, either physical or moral, is not sufficient warrant. He cannot rightfully be compelled to do or forbear because it will be better for him to do so, because it will make him happier, because, in the opinion of others, to do so would be wise, or even right… The only part of the conduct of anyone, for which he is amenable to society, is that which concerns others. In the part which merely concerns himself, his independence is, of right, absolute. Over himself, over his own body and mind, the individual is sovereign.

Read Full Post »

Jeg vil gjerne ha deres syn på forholdet mellom samfunn og moral, fordi det er utrolig interessante spørsmål å diskutere. Jeg har brukt en del tid på å skrive om moral på minerva og på denne bloggen. Jeg forfekter ganske enkelt et samfunn som er basert på normer som er så lite moralistiske som overhodet mulig. Det er imidlertid mange som mener at jeg lager et skille mellom normer og moralisme som ikke eksisterer. Det store skillet her går, etter mitt syn, mellom dem som har kollektivet som utgangspunkt, og dem som har individet som utgangspunkt.

Jeg skal først definere noen begreper slik jeg bruker dem, for ikke å skape forvirring:

Moral = en oppfatning av rett og galt, eller et sett av normer, verdier og holdninger som hevdes og praktiseres av et individ eller en gruppe
Moralisme = å påtvinge andre din moral
Moralnorm = en indikasjon på, eller lov om, hvordan enkeltmennesket burde bruke sin frihet

Vårt liberale samfunn er selvfølgelig basert på en rekke normer og regler. Ethvert samfunn er avhengig av dette for å fungere, men jeg vil hevde at det som skiller liberale samfunn fra andre er at de i mye mindre grad er basert på normer og regler som er moralistiske.

Hvordan er dette mulig? Er ikke det å påføre andre ett sett med regler det samme som å bedrive moralisme, uansett? Jeg vil hevde nei. De mest grunnleggende rettighetene i vårt liberale samfunn er friheter som ikke tvinger enkeltmennesket til å leve på noen bestemt måte:

Religionsfrihet tvinger ingen til å tro på noe, eller til å la være å tro på noe. Religionsfrihet tvinger simpelthen bare folk til å akseptere andres rett til å tro det de vil.
Ytringsfrihet tvinger likeledes ingen til å ytre noe, eller til å la være å ytre noe. Den tvinger bare folk til å akseptere andres rett til å ytre sine meninger.
Retten til arbeid, til likestilling, osv…, i liberal forstand, skal heller ikke tvinge noen til å gi noen jobb, eller til å behandle noen på en bestemt måte (annet enn å avstå fra overgrep da naturligvis). Disse rettighetene slår simpelthen bare fast at det ikke skal være noen formelle lover som begrenser folks muligheter pga kjønn, religion, hudfarge, osv…

Disse eksemplene tvinger folk til en moralsk toleranse, men det tvinger ingen til å følge en bestemt type moral. Med dette som utgangspunkt vil jeg hevde at det er fullt mulig å ha et samfunn som baserer seg på normer og regler uten å være moralistisk.

Hvis kollektivet alltid går foran individet, får det selvfølgelig et annet utslag. Hvis man mener at kollektivets felles interesser alltid er det beste, vil det jo også alltid være best å tvinge alle mennesker til å innrette seg på den måten som best tjener det store kollektivet.

Hvis man derimot har et liberalt menneskesyn. Hvis man ser kollektivet som en ansamling individer, og mener at samfunnets oppgave er å sørge for at disse ulike individene i bunn og grunn skal kunne leve sine egne liv, etter sine egne moralnormer, med mindre disse går direkte utover en annens rett til å gjøre det samme, så gir det absolutt mening å snakke amoralistiske regler i et liberalt samfunn.

Hva mener du?

Read Full Post »

(Innlegget er på trykk i minerva 09.12.2009)

1. januar i år fikk moralismen et gjennombrudd i norsk offentlighet da sexkjøpsloven og forbudet mot sexkjøp trådte i kraft. Dette er et grovt eksempel på politikere som forsøker å pålegge andre sin moral. Det er på tide å rope et varsko mot moralismens nye inntog i politikken.

Dette forbudet er spesielt interessant, fordi det ble vedtatt for på tross av massiv motstand fra den gruppen loven i utgangspunktet skulle «beskytte», nemlig de prostituerte. Det var til og med en prostituert som meldte seg inn i SV for å kjempe mot loven, men dette rokket ikke regjeringen. Det var tvert imot et hovedargument for SV at «ingen gjør dette frivillig». De rødgrønne visste, på sedvanligvis vis, bedre enn de prostituerte hva som var deres interesser.

Bekymringsverdig
Det er grunn til å være bekymret for utviklingen, hvis begrepene moralsk og umoralsk blir ensbetydende med lovlig og ulovlig. Ulike grupper, og ulike enkeltindivider vil alltid ha ulike oppfatninger av hva som er moralsk og umoralsk. Et samfunn må derfor ha definerte regler for hva som er lovlig og ulovlig, uavhengig av hvilken moralsk oppfatning de legger til grunn.

Det er grunn til å være bekymret for utviklingen, hvis begrepene moralsk og umoralsk blir ensbetydende med lovlig og ulovlig.

I mai i år stilte jenter fra Sosialistisk Ungdom, angivelig i solidaritet med de prostituerte, seg opp i Oslos prostitusjonsstrøk for å sjekke om horekundene fortsatt sirkulerte. Etter aksjonen fikk de sterk kritikk fra leder i de prostituertes interesseorganisasjon, Janni Wintherbauer.

«SU-jentene skryter av at de har vært en pådriver i kampen mot prostitusjon, og at sexkjøpsforbudet er deres viktigste seier. De later som det er kundene de snakker om, men det er jentene de står og tråkker på», sa Wintherbauer – uten at det fikk hverken SU eller de rødgrønne til å revurdere sitt standpunkt.

Noen burde spørre de rødgrønne: Er ikke selve kjernen i et liberalt demokrati nettopp det at vi aksepterer ulike moralske oppfatninger, så lenge man lar dem gjelde for seg selv, og ikke forsøker å påtvinge andre dem med makt?

Ingen prinsipielle argumenter
Det er heller ikke bare de partiene som innførte loven som utviser bekymringsfulle holdninger. Det er også interessant at de partiene som var motstandere av loven, utelukkende brukte praktiske argumenter. Venstre mente at loven måtte utsettes, og at den ikke kunne tre i kraft «før gode sosiale tiltak for prostituerte er på plass». Det var altså greit for Venstre å begrense andres frihet til å bestemme over sin egen kropp, samt moralisere over andres valg, bare noen tiltak var på plass først.

Det var altså greit for Venstre å begrense andres frihet til å bestemme over sin egen kropp, samt moralisere over andres valg, bare noen tiltak var på plass først.

Høyre og Frp på sin side mente at loven ikke ville fungere. De mente at prostitusjonen ikke ville forsvinne, men gå under jorda, og var bekymret for at forholdene for de prostituerte bare ville forverres ytterligere. Selv om dette er prisverdige innvendinger er det påfallende at disse partiene, som ellers er flinke til å sette enkeltmenneskets frihet i fokus, ikke så ut til å synes at begrensningen av enkeltmenneskets rett til å bestemme over sin egen kropp var særlig nevneverdig. Jeg vil anta at dette skyldes at de fleste både i Venstre, Høyre og Frp også mener at sexkjøp er umoralsk (hvilket jeg er enig i). Spørsmålet blir om de dermed også ville støttet forbudet hvis de trodde at det ville oppnå den ønskede effekten.

Samfunnet vårt florerer av ulike moralske oppfatninger, uten at det behøver å være et problem. De fleste konservative kristne mener at sex før ekteskapet er umoralsk, og vil pålegge seg selv strenge retningslinjer for å følge sin egen moralske overbevisning, men de – i hvert fall dem jeg kjenner – vil ikke forby sex før ekteskapet ved lov, og aksepterer at andre mennesker har andre moralske overbevisninger som gjelder for deres liv. De store utfordringene knyttet til radikal islam skyldes heller ikke deres moralsyn, men at de ønsker å tvinge alle andre til å følge dem. Det er ikke et problem at muslimer mener at homofili er en stor synd, men det er uakseptabelt at noen av dem forsøker å straffe dem som er av en annen oppfatning.

Mange syndere
Det liberale demokrati utfordres ikke av at interessegrupper eller trossamfunn hevder sine moralske synspunkter. At ulike mennesker har ulike oppfatninger, og forsøker å overbevise andre om at de har rett, er den naturligste ting i verden. Vårt liberale demokrati utfordres derimot når politikere vil vedta lover basert på sine moralsyn.

  • Rødt vil avskaffe kapitalismen fordi de mener at profittmålet er umoralsk
  • SV ønsker å forby private skole- og helsetjenester, fordi de mener det er umoralsk å tjene      penger på å drive en skole eller et sykehus.
  • Senterpartiet vil pålegge Norge skyhøye tollmurer og importrestriksjoner fordi de mener det   er umoralsk å importere for mye mat fra andre land.
  • Høyre vil i visse tilfeller forby abort etter påviste mangler hos fosteret, fordi de mener at et      slikt inngrep er umoralsk.

Forbudet mot sexkjøp har en utelukkende moraliserende virkning. Alle de politiske partiene på Stortinget er enig i at kampen mot menneskehandel må intensiveres, men det var ikke nødvendig med noen ny lov for å forfølge tvang, slaveri eller menneskehandel. Dette er grove forbrytelser som allerede er meget presist omfattet av straffelovens bestemmelser (§224). Det eneste inngrepet sexkjøpsloven medførte, utover det som allerede er omfattet av lovverket, er å forby kjøp av sex basert på en frivillig avtale mellom to parter. Frivillig salg av sex skader hverken den prostituerte, kunden, eller samfunnet som helhet. Likevel var det altså svært få politikere som så det som et stort problem at loven utelukkende moraliserte over andre menneskers frivillige valg.

Jeg er enig med dem som mener at sexkjøp er umoralsk, men jeg aksepterer også at noen har andre moralske oppfatninger enn meg.

Da gateprostitusjonen i Oslo tok seg opp igjen i november bestemte Oslo politidistrikt seg for å øke boten fra 9.000 kr. til 25.000 kr. Nå vil politiet i Trondheim varsle arbeidsgiver, dersom ansatte bøtelegges for sexkjøp, og de får delvis støtte av Knut Storberget. I moralens navn skal umoralske mennesker altså bøtelegges og henges ut.

Jeg er enig med dem som mener at sexkjøp er umoralsk, men jeg aksepterer også at noen har andre moralske oppfatninger enn meg. Politikeres oppgave burde være å skape og beskytte et klima der ulike moralske oppfatninger kan eksistere side om side uten å skade andre eller begrense andres frihet. Den dagen Stortinget blir moralens, eller rettere sagt moralismens, høyborg i Norge er det grunn til å være bekymret.


EDIT: I denne bloggposten skriver jeg at «jeg er enig med dem som mener at sexkjøp er umoralsk». Denne oppfatningen har jeg ikke lenger. Jeg ønsker ikke å dømme en frivillig avtale om seksuelle tjenester mellom to samtykkende mennesker som umoralsk

Read Full Post »

Denne bloggposten har antakelig en ganske begrenset målgruppe, men jeg ønsker å dele noen tanker med dere som orker å lese alt sammen. Samtidig som jeg har reist rundt på skoler i Hedmark og snakket om skjenketider, nynorsk og eksamen før russetiden, har jeg brukt mye tid på å fundere over livets store spørsmål. En av problemstillingene jeg har reflektert mye rundt, er den om muligheten for en objektiv moral. Jeg skal ikke kalle dette et veldig aktuelt spørsmål, men det er dog et meget interessant spørsmål som danner grunnlaget for hvordan vi tenker om verden rundt oss, og hvordan vi innretter samfunnet vi lever i.

 

1) Kan det finnes noen objektiv moral?

         2) Er det mulig for noe menneske å påvise, eller bevise, et objektivt moralsyn?

 

Jeg tror de fleste mennesker skulle ønske at de kunne påvise en eller annen form for objektiv moral. Et objektivt moralsk utgangspunkt gjør det så mye lettere å takle verdens tidvis absurde tilværelse. En objektiv moral gir en trygg grunn å stå på, og samme hvor mye tankene driver ut i kaos og uorden, kan man falle tilbake på det samme unektelige utgangspunktet. 

 

Religion

De fleste søker til religionen for en slik objektiv moral. Religion forteller oss gjerne hvordan vi aller helst skal leve, og hvilke moralske prinsipper som bør ligge til grunn for hvordan vi lever livene våre. Hvis vi gjør noe umoralsk tillater også religion at vi fjerner hele eller deler av den byrden det er å ta ansvar for for våre egne handlinger. I stedet kan vi løfte byrden av våre skuldre og legge den i hendene på en allvitende, moralsk ren og fullkommen dommer som gir oss tilgivelse og lar oss starte på nytt med blanke ark. Det er ikke vanskelig å forstå at det er lett å bli tiltrukket av et slikt syn, men er det mulig å argumentere rasjonelt for- og påvise en slik objektiv moral?

 

En objektiv moral forutsetter en dommer eller et helt fullstendig og allmenngyldig utgangspunkt; et utgangspunkt som gjelder for alle og alt hele tiden. Jeg skal ikke påstå at noen slik dommer, eller et slikt utgangspunkt, ikke kan eksistere, men hvordan er det mulig å påvise det? 

 

Moralsk autoritet?

La oss først reflektere litt rundt påstanden om en dommer. For de fleste er en slik dommer Gud, eller en form for Gud. Gud er allmektig og en moralsk fullkommen autoritet. 

 

Kan en slik moralsk autoritet eksistere? 

Rent hypotetisk kan den det. Jeg kan like lite benekte en moralsk auoritets eksistens, som noen kan påvise den. Men selv om en slik Gud eller autoritet kan eksistere, vil den alltid være umulig å påvise. Selv om guden kom ned fra himmelen – eller sitt åndelige univers – og viste seg for en gruppe mennesker slik at alle kunne se at den eksisterte, ville det være umulig å påvise at den var noe annet enn annerledes eller i beste fall i besittelse av overnaturlige evner. For hvordan er det mulig å påvise moralsk fullkommenhet eller allvitenhet, uten selv å være moralsk fullkommen eller allvitende? For å bevise en slik autoritet er man avhengig av et uavhengig organ som kan vurdere hvorvidt den er beviselig korrekt eller ikke. Dette forutsetter da nettopp at det uavhengige organet selv er allvitende, hvilket bringer det hele tilbake til utgangspunktet, fordi dette uavhengige organets autoritet da vil være like umulig å påvise som gudens. 

 

Gud er den vanligste måten å forsøke å påvise en objektiv moralsk standard. Også klassiske liberalistiske tenkere brukte Gud som utgangspunkt. John Locke, som er ganske vidt betraktet som en av de mest innflytelsesrike opplysningstenkerne og en av de aller viktigste bidragsytere til liberalismen, brukte Gud som utgangspunkt for sin naturretstenkning.

 

«Any single man must judge for himself whether circumstances warrant obedience or resistance to the commands of the civil magistrate; we are all qualified, entitled, and morally obliged to evaluate the conduct of our rulers. This political judgment, moreover, is not simply or primarily a right, but like self-preservation, a duty to God. As such it is a judgment that men cannot part with according to the God of Nature. It is the first and foremost of our inalienable rights without which we can preserve no other.»

 

«God, who hath given the world to men in common, hath also given them reason to make use of it to the best of their advantage of life and convenience. The earth and all that is therein is given to men for the support and comfort of their being. […] and nobody has originally a private dominion exclusive of the rest of mankind in any of them, as they are thus in their natural state.»

 

Gud er altså utgangspunktet for våre naturgitte rettighetter. Det er Gud som er moralsk rettesnor. Vi er alle skapt likeverdige ovenfor Gud. Det er ingen som eier mennesket, annet enn Gud. Derfor er det ikke noe menneske som er mer verdt enn et annet. Det er også kun Gud som er menneskets naturgitte overhode. Alle mennesker har en rett til å søke sine egne individuelle interesser, og står ikke til øyeblikkelig ansvar ovenfor noen annen naturgitt autoritet enn Gud.

 

Lockes ideer om våre naturgitte rettigheter inspirerte sterkt til den amerikanske uavhengighetserklæringen, som var og fortsatt er banebrytende i sin aksept av hvert enkelt menneskes udiskutable rett til sitt eget liv, til frihet og til sin søken etter lykke.

 

“We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness».

 

I mer moderne politisk filosofi har liberalistisk eller libertariansk tenkning stort sett skilt seg fra religion. Også konservatismen er nå helt sekulær i sin politiske frihetsargumentasjon, selv om det kristne kulturgrunnlaget står sterkt i konservative partier. De fleste partier og organisasjoner har imidlertid ikke erstattet Gud i sitt idéhistoriske grunnlag, med et forsøk på å søke etter et annet objektivt grunnlag for sin politiske ideologi. De fleste ser fullstendig bort i fra denne problemstillingen, og erkjenner bare at mennesket har noen naturgitte rettigheter. 

 

Ikke at det er nødvendig å søke til et objektivt moralsk utgangspunkt for å forsvare enkeltmenneskets frihet og rettigheter. Det er fullt mulig å argumentere utilitaristisk for enkeltmenneskets frihet, og for hvorfor enkeltmennesket burde ha noen ukrenkelige rettigheter, dersom konsekvensen av dette fører til den optimale mengden lykke for flest mulig mennesker. Dette baserer seg på en konsekvensanalyse, men hva hvis konsekvensen var en annen? Hva hvis den mest optimale mengden lykke gjorde at man måtte krenke rettighetene til en begrenset mengde uskyldige borgere? Ifølge handlings-utilitarisme vil dette kunne forsvares, men det betyr isåfall at det kun er konsekvensen som til en enhver tid avgjør hvilke rettigheter man har. Dette bryter grunnleggende med alle ideologier som har enkeltmennesket og dets rettigheter i sentrum. Selve kjernen i konservative og liberale ideologier er at enkeltmennesket har noen rettigheter som gjelder uansett. Enkeltmennesket er altså i besittelse av noen rettigheter. Spørsmålet er dermed fortsatt: hvor kommer disse rettighetene fra?

 

Objektiv erkjennelse

 Det neste spørsmålet vi da må stille er: Kan en objektiv moral eksistere uten en moralsk autoritet? De fleste filosofer vil nok hevde at en objektiv moral forutsetter en dommer, men en del tenkere innen den liberalistiske og libertarianske idétradisjonen hevder at en slik objektiv moral kan finnes ved menneskelig erkjennelse. Den mest kjente tilhengeren av et objektivt moralsyn er Ayn Rand; grunnleggeren av objektivismen.

 

Objektivismen kan kort oppsummeres slik:

 

Metafysikk: objektiv virkelighet. Virkeligheten eksisterer uavhengig av noens bevissthet og er primær. 

Epistemologi: Fornuften. Sansene våre gir oss pålitelig informasjon. Mennesket kan bruke sin fornuft til å avgjøre hva som er rett og galt. Fornuften er eneste vei til abstrakt kunnskap.

Etikk: rasjonell egoisme. Mennesket er et mål i seg selv. Meningen med livet er ikke å tjene noe annet opphøyd mål, men i leve i tråd med det som på lang sikt tjener dine egne interesser.

Politikk: laissez-faire kapitalisme. Mennesket må leve i et fritt samfunn, der det kan handle i tråd med sin tenkning, uten at staten initierer tvang. Statens eneste oppgave er å beskytte individer mot andre som forsøker å utøve tvang.

 

Rand hevder at virkeligheten, og oppfattelsen av hva som er rett og galt, ligger i menneskets fornuft. Sannheten ligger i mennesket, og denne kan vi kun finne ved a ta utgangspunkt i det vi vet, det vi kan erkjenne ved å bruke vår fornuft og evne til å tenke rasjonelt. Virkeligheten eksisterer uavhengig av menneskers bevissthet, uavhengig av enhver observatørs kunnskap, meninger, følelser, begjær eller frykt. A er lik A, fakta er fakta, ting er hva de er – og det er menneskets oppgave å bruke sin bevissthet til å fornemme virkeligheten, ikke å skape eller finne den opp. 

 

Refleksjoner rundt objektivismen

Det er ikke vanskelig å være enig i Ayn Rands definisjon av virkelighet. Virkeligheten er den vi observerer. Virkeligheten er det vi kan se, føle, høre og ta på. Dette er et aristotelisk virkelighetssyn, og Ayn Rand er kanskje den filosofen som er mest konsekvent aristotelisk.

 

Som Vegard Martinsen skriver på siden: filosofi.no, går Aristoteles ideer ut på at: «man må basere seg kun på sansene og fornuften som veier til erkjennelse, at det er moralsk å leve et godt liv, at man må respektere andre menneskers rett til å leve sine liv slik de selv vil, og at samfunnet må organiseres slik at alle holdes moralsk, økonomisk og politisk ansvarlig for sine egne handlinger»

 

Dette er et godt utgangspunkt, og ikke i konflikt med mine innvendinger mot en objektiv moral. Ayn Rand tar dette enda lenger. Med dette som utgangspunkt konkluderer hun med at mennesket er i stand til å erkjenne en virkelighet som er objektiv; riktig for alle. Allerede her treffer vi på noen åpenbare hull i tankerekken. For selv om virkeligheten er objektiv, kan den likevel tolkes subjektivt. Selv om man kan sette opp regler for «rasjonell tenkning» løser det altså ikke det grunnleggende spørsmålet om forholdet mellom virkeligheten og våre oppfatninger om virkeligheten.  

 

Rand stopper heller ikke her, for de samme prinsippene som gjelder for den materielle virkeligheten, må også gjelde for begrepene om rett og galt, hevder hun. Rett og galt er et spørsmål om fakta. Liv er en forutsetning for verdier. Verdier er umulig uten liv. Derfor må menneskets liv være grunnlaget for den moralske vurderingen av enhver handling og ethvert valg. Alt som legger hindringer i veien for menneskets liv er ondt. 

 

Også her er det et motsetningsforhold i Rands filosofi. For samtidig som hun hevder at menneskets liv er den eneste moralsk riktige verdi, skal også enkeltmennesket ha frihet til å søke å oppnå sine egne verdier. Da må enkeltmennesket også ha rett til å sette noe annet enn sitt eget liv, som sin høyeste verdi.

 

Objektive ideer?

En siste og avgjørende innvending mot Rands filosofi, er at hun ikke skiller mellom regler for erkjennelsen av hvordan ting er, og hvordan ting burde være. Hun vurderer ideer på samme måte som hun vurderer den materielle virkeligheten. Hun hevder et erkjennelsen av hvordan ting er, også medfører en erkjennelse av hvordan ting burde være, men selv om vi klarte å sette opp regler for en rasjonell objektiv erkjennelse av hvordan ting er, så betyr ikke det at vi klarer å definere hvordan ting burde være. Verdier og ideer om hvordan ting burde være kan ikke begrunnes med hvordan ting er. Det ligger i ideenes natur at dette er en umulighet. Det er ikke mulig å bevise hvordan fremtiden burde være basert på hvordan nåtiden er. Det kan argumenteres svært sterkt for, men ikke anerkjennes som en objektiv sannhet. 

 

Problemet med Rands filosofi er at den i stor grad bygger på påstander som ikke kan understøttes. Filosofien er et hierarkisk system. Hele begrunnelsen for Rands politiske filosofi forutsetter at hun kan bevise sine teorier om en objektiv moral innen metafysikk, epistemologi og etikk. Rand bare poengterer at mennesket er utstyrt med en evne til objektiv erkjennelse av virkeligheten og synet på rett og galt, men kan ikke bevise det. Grunnkjernen i Rands filosofi blir påstander, og hele filosofien faller dermed hvis den underliggende påstanden utfordres. Hva slags empiri er det Rands filosofi kan vise til? Historien viser jo nettopp at mennesker kan være irrasjonelle, og at vi ofte tar ufornuftige valg. Når vi vet at mennesker ofte tenker irrasjonelt – hvordan kan vi da påvise når vi tenker rasjonelt og ikke? Hvem kan gjøre det annet enn et 100% rasjonelt menneske?

 

Frykt eller stolthet

Jeg forstår behovet for en objektiv moral. Mangelen på en objektiv moral er skremmende. Hvis det er slik at rettigheter ikke har en selvstendig eksistens, men er skapt av mennesket, så er det jo også slik at det til enhver er mennesket som definerer hva som er rettigheter. I verste fall kan dette tolkes slik at vi egentlig ikke har noen rettigheter, men kun er underlagt de friheter eller privilegier som et i beste fall demokratisk flertallsstyre tillater oss. 

 

Det er da vi må huske at samfunnet vi lever i ikke ble gitt oss i gave. Det har utviklet seg gjennom flere tusen år, og vi har all grunn til å være stolte, hvis vi ser på hvordan verden har utviklet seg. Her kan vi virkelig lære noe av Rand. For er det noe som har inspirert meg hos Ayn Rand så er det beundringen av menneskets skapende evner. Rand hyllet det skapende, produktive mennesket, og hun viste en ærefrykt – ikke ovenfor noen Gud eller noen annen irrasjonell idé utenfor menneskets erkjennelsesevne – men ovenfor tog, skyskrapere, forskning osv… – ovenfor resultatene av menneskets enorme skapende evner.

 

Rettigheter har også kommet ettersom samfunnet har utviklet seg. Hva som kan og burde regnes som rettigheter er gjenstand for konstant debatt. Mye av det vi anser som innlysende rettigheter i dag; f.eks. likeverdet uansett rase, ville blitt ansett som uhørt av de mest intelligente og fornuftige menneskene i verden, for ikke så mange hundre år siden. Også rettigheter er altså et resultat av utvikling. De har ikke alltid vært der, for deretter å plutselig bli funnet, slik vi finner en skattekiste på havets bunn. Det er menneskets storhet som har kommet frem til dem i sin fornuft. Vi har kommet langt, vi kommer nok aldri helt i mål, men vi fortsetter å bevege oss fremover med noen tilbakesteg nå og da.

 

Opprettholdelsen og utviklingen av friheten er avhengig av mennesket. Friheten er noe vi må kjempe for hver eneste dag. Rettigheter har ingen selvstendig eksistens som vi bare kan holde frem som et bevis. Det er nettopp mangelen på dette som gjør at det er vitalt å stemme på partier som setter enkeltmennesket i fokus, som anerkjenner enkeltmenneskets rett til frihet, og som ikke moraliserer over menneskers valg av verdier og liv.

 

Mangelen på en objektiv moral kan være skremmende, men det er nettopp menneskets fornuft som gjør at vi kan drive fremover mot et samfunn der enkeltmennesket kan søke lykken i en verden der subjektive moralske oppfatninger får leve side om side.


Read Full Post »