Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Satire’ Category

Når Kvinnegruppen Ottar og strengt kristne predikanter har samlet seg om en sak, er det grunn til å bekymre seg. Heldigvis er den antakelig lite aktuell også.

(innlegget er publisert på minerva 07.03.2012 – les og legg gjerne igjen en kommentar her)

Forrige uke meldte Dagbladet om rene vekkelsestilstanden på et mannsmøte i menigheten Salem i Kristiansand, da en predikant fra Søgne ga et «sterkt vitnesbyrd» om porno. Predikanten hadde, til stor interesse for de 60-70 fremmøtte, oppdaget det sjokkerende faktum at porno er spekulativt.

Det er altså ikke sånn man straffer hushjelpen når hun har gjort en slett jobb i den virkelige verden? Og garderoben hos kvinnelige idrettslag er i realiteten et sted der man primært skifter og gjør seg klar til kamp? Ja, kan det også tenkes at de fleste reelle jobbsøkere ikke synes det er like naturlig å foreslå litt ”ekstraordinære” aktiviteter på jobbintervjuet… sånn for å bevise hvor motivert man virkelig er? Det må ha vært rene a-ha opplevelsen for forsamlingen.

Ikke realistisk skildring
Jeg foreslår at menighetsklubben legger neste møte til en hvilket som helst pub, og snakker med sidemannen om de samme tingene. Da vil de nok fort oppdage at de fleste ikke tyr til porno for å få en realistisk skildring av sex. Like lite som vi tror at actionfilmer gir en realistisk skildring av konflikthåndtering. Vi heier ikke på Bruce Willis, mens han senker et helikopter med en bil, fordi vi tror det er spesielt realistisk. Ei heller burde vi tro at sexposisjoner som er designet for å ha to kameraer klistret opp i underlivet, virker like behagelig på soverommet hjemme.

For predikantene som har fått ekteskapet sitt ødelagt av dette vanskelige skillet mellom ”det ytre livet og et hemmelig liv som oppleves skittent” kan det også være greit å informere om at de fleste kvinner i den virkelige verden ikke smiler og tar det som et kompliment når du helt ut av det blå begynner å kalle henne for en ”skitten tøs”.

Man må jo være radikal feminist eller kristen dogmatiker for ikke å skjønne at puberteten er et ganske naturlig tidspunkt og begynne å interessere seg for slikt.

Men så kommer selve kronargumentet. Predikanten har funnet frem canadisk forskning som viser at en tredjedel av alle landets 13-åringer har sett porno. Leder i Kvinnegruppen Ottar, Ane Stø, kan bekrefte dette og legger til at det slett ikke er uvanlig at ”barn ned i 11 års alder tar sitt første tastetrykk med «porno» eller «puling»”. Det er nesten så man hører ”gispet” fra menighetskorridorene.

De har antakelig fortrengt sine egne tidlige ungdomsår da de skamfullt merket at noe uvanlig begynte å skje nedentil, mens foreldrene i god pietistisk ånd ga dem streng beskjed om å holde hendene fromt over lakenet om natten.  Man må jo være radikal feminist eller kristen dogmatiker for ikke å skjønne at puberteten er et ganske naturlig tidspunkt og begynne å interessere seg for slikt.

Liten skade
Selv ble jeg introdusert for porno da jeg må ha vært omtrent 9-10 år, ikke pga puberteten, men fordi de eldre gutta på barneskolen hadde fått tak i et par pornobøker, og var svært nysgjerrige på innholdet. De oppdaget imidlertid raskt at det hadde sine ulemper å følge dårlig med i norsktimen ettersom bøkene stort sett inneholdt tekst. Jeg kan derfor takke mine foreldre for at jeg ble introdusert for porno på et såpass tidlig tidspunkt. Både mamma og pappa var veldig opptatt av at jeg hadde lært å lese og skrive godt før jeg begynte på skolen. Lite visste de at denne opplæringen skulle bli brukt til høytlesning av Cupido under lekestativet på skolen etter skoletid.

Det mest ironiske her er at kirken er mer besatt av sex enn noen.

I ettertid kan jeg ikke se at jeg tok veldig stor skade av denne erfaringen (selv om Kvinnegruppen Ottar antakelig har en annen oppfatning), selv om et litt mer opplysende program som ”Trekant” antakelig hadde vært bedre. Det hadde vært interessant å høre hva predikantene mener om det. Det ville ikke forundre meg om denne gjengen som mener at porno er ”et av våre største samfunnsonder” (sammen med fattigdom og klima da regner jeg med?) er mot dette også.

Det mest ironiske her er at kirken er mer besatt av sex enn noen. For alle oss andre er det en ganske naturlig, spennende og morsom aktivitet. Litt som mat, bare mer spennende, for å bruke en sammenligning Stephen Fry har benyttet før meg. ”De eneste menneskene som er besatt av mat er anorektikere og sykelig overvektige, og det er i erotiske termer kirken i et nøtteskall.”

Advertisements

Read Full Post »

Verden er urettferdig

Feminister i Norge: ——————- Feminister i Ukraina:

Read Full Post »

I tiden fremover skal Nobelkomiteen diskutere hvem de mener fortjener Nobels fredspris. Tidligere har prien gått til både power-point og gode intensjoner, så mulighetene er mange.

Jeg tenkte derfor å hjelpe Nobel-komiteen litt på veien slik at de også i år kan komme opp med en ny interessant vinner, som bredder fredsprisens spekter.

1) Naomi Klein

Venstresidens elskede ideolog. 1 kriterium oppfylt. Hun var mot Irak-krigen. 2 kriterier oppfylt. Hun er mot globalisering, markedsøkonomi og kapitalisme. 3,4 og 5 kriterier oppfylt. Det eneste som taler mot henne er kanskje at noen onde tunger kan være fristet til å kalle det en ”Klein fredspris”

2) Alle tidligere, nåværende og fremtidige demokratiske presidenter i USA

Hey, de er jo mot Bush og republikanerne og sånn, og for hope and change and stuff. Trenger vi egentlig noe mer enn det?

3) Jens Stoltenberg

I fjor gikk prisen til ”yes we can”, så hva med å fornorske prisen litt i år og gi den til ”jens vi kæn”. Intensjoner er viktig, og i likhet med forrige prisvinner har også Jens Stoltenberg visjoner om å få helsekøene ned, fylle svømmebassengene og sånn. Og når visjonene er bra er allting godt.

4) Gunnar Kongsrud

Det er vanskelig å komme utenom Gunnar Kongsrud i diskusjonen om Nobels fredspris. Med kampanjen ”med Winorg for en bedre fremtid” har Kongsrud store ambisjoner om en mer systematisk verden.

5) John F. Kennedy post-mortem

For hans intensjoner om et demokratisk Cuba og et samlet fritt Tyskland uten gjerder.

6) Michael Moore

Kanskje den kandidaten som skiller seg ut som den mest trolige vinneren. Moore har gått videre fra power-point til høymotens television. Gjennom sine filmer om både våpenpolitikk, krigen i Irak og helsepolitikk skiller Moore seg ut som en forkjemper for verdensfreden. At filmene baserer seg på ytterst tvilsom journalistikk, kryssklipping og lemfeldig omgang med fakta burde ikke skremme Nobel-komiteen. Hans intensjoner kan man jo ikke betvile. Moore ønsker jo å avskaffe kapitalismen og skape himmel på jord. Vi fikk aldri tildelt Pol Pot eller Mao Tse Tung priser for sine intensjoner. Tiden er inne for Moore. Slagord kan jo for eksempel være: ”less is Moore”, ”Moore than change”, ”Moore change”, eller lignende

7) Rosabloggerne

Med sin herlige naivitet overgår rosabloggernes intensjoner selv de mest erfarne fredsaktivister. Hvorfor kan ikke bare alle være venner? En fredspris til verdens samlede rosabloggere ville også vært et solid ”call to action”

Hvis noen har flere forslag til Jagland & co må dere gjerne skrive på kommentarfeltet:

Read Full Post »

Mohyeldeen Mohammad er Norges mest omtalte mann de siste dagene etter hans uttalelse om at homofile bør drepes, fulgt opp av utsagn om bl.a. hyllester til Bin Laden, at Norge er i krig med muslimer, at det vil komme terrorangrep og at vi er et skittent folk.

Mohammads uttalelser er egentlig ikke verdig stort mer omtale enn man ville gitt en hvilken som helst annen tulling. Han representerer ikke muslimer. Den klare majoriteten av muslimer er naturligvis ikke ekstremister. Prominente talspersoner for muslimske miljøer i Norge, som f.eks. tidligere leder i muslimsk studentsamfunn, Usman Rana, har tatt fullstendig avstand fra uttalelsene og kalt dem en trussel mot tradisjonell islam. Jeg skal derfor ikke vie noe mer tid til indirekte diskurs med Mohyeldeen Mohammad – en person som er fullstendig blottet for enhver form for fornuft.

Jeg skal bare komme med en liten oppfordring:

Dersom du skulle gå lei Sharia-studiene dine, og finne ut at du har behov for å kanalisere ditt hig etter oppmerksomhet på en annen måte, foreslår jeg at du stiller opp slik i neste Gay parade (i vårt vestlige samfunn som er totalt overlegent ditt forskrudde livssyn har vi nemlig aksept for, og ser på slikt med et humoristisk blikk):

(ideen til bildet er undertegnedes ansvar, mens selve bildet krediteres en kompis som foretrekker å være anonym)

og vifter med dette flagget:

(Avislenker: VG, VG2, VG3, VG4, VG5, VG6, VG7, VG8, VG9

Oppdatert: VG: Henlegger trusselanmeldelse mot Mohammad )

Read Full Post »

(Innlegget er på trykk på minerva.as 05.01.2010)

Karikaturstriden har på nytt blusset opp etter angrepet på Kurt Westergaard. Men dette bør hverken bli en debatt om hvorvidt tegningene var nødvendige eller en debatt om respekt for muslimers tro.

Mange, deriblant Norsk Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold har, direkte eller indirekte, uttrykt at flere aviser burde valgt å trykke karikaturtegningene på nytt i solidaritet med Westergaard. Andre som f.eks. ansvarlig redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, mener at faren for å spotte muslimer veier tyngre. «Det er 1,3 – 1,7 milliarder muslimer i verden, og det er vanskelig å se at den riktige måten å motarbeide de ekstreme kreftene på er å såre resten (…) Det er islamistene som er farlige – ikke milliardene av muslimer som lever i fred med sin tro», skriver han. Dette er korrekt, men det er også et fullstendig blindspor i debatten.

Ikke mål å krenke
Det har aldri vært noe mål å krenke muslimer. Karikaturdebatten startet da Jyllands-Posten ba 40 danske karikaturtegnere lage en tegning av Muhammed. 28 avstod, mens tolv tegnere leverte bidrag som ble trykket 30. september 2005. Aftenposten trykket også tegningene kort tid etterpå, og starten av januar trykket både Dagbladet og avisen Magazinet tegningene. Utgangspunktet var ikke et ønske om å håne Islam, eller irritere muslimer, men at den danske forfatteren Kåre Bluitgen trengte illustrasjoner til sin barnebok: «Koranen og profeten Muhammeds liv».

Striden tok først av over nyttår i 2006, da danske muslimer fra Islamsk Trossamfund sendte delegasjoner til Midtøsten for å opplyse om hva Jyllands-Posten hadde gjort, og fremprovosere reaksjoner mot Danmark. Konflikten som oppstod nådde sitt mest kritiske punkt lørdag 4. februar da både den danske og den norske ambassaden i Syria ble stormet og nedbrent av rasende muslimske demonstranter. Dagen etter ble det danske konsulatet i Beirut satt i brann av et pøbeltog på 10 000 muslimer. Og nå for få dager siden ble altså Kurt Westergaard angrepet med øks i sin egen leilighet. Det er disse hendelsene som gjør at karikaturtegningene fortsatt sirkulerer i mediene, og det er disse hendelsene som har gjort det riktig å fortsette å trykke dem.

Når Stavrum skriver følgende: «Poenget er at Gud er av en annen verden og ikke lar seg avbilde(…) Dermed kan en påstått avbilding av Muhammed oppfattes som spotting og verdsliggjøring av helligdommen», blir det derfor en avsporing fra hele debatten. Karikaturstriden handler ikke om de over 1,3 milliardene muslimer i verden. Den handler ikke om spotting av muslimsk helligdom. Karikaturstriden handler nettopp om islamistene. Uten islamistene hadde ikke tegningene lenger vært et tema. Karikaturstriden handler nettopp om vi skal la oss tvinge til taushet eller ikke. Det er ikke nødvendigheten av å terge muslimer som gjør at karikaturtegningene av Muhammed burde trykkes, men det er reaksjonene mot tegningene som har skapt denne nødvendigheten.

Nødvendig å provosere?
Det er som regel mest behagelig å unngå konflikt, men det betyr ikke at konflikten ikke er nødvendig. Skulle Martin Luther latt være å slå opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg i 1517? Skulle han i det minste valgt å ordlegge seg på en litt annen måte enn han gjør i sin «Traktat om den kristne frihet» der han bl.a. skriver følgende: «Den romerske kirke, en gang den helligste av dem alle, er blitt til den villeste røverhule og det mest skamløse bordell, til syndens, dødens og helvetes rike, så ikke engang Antikrist, om han skulle dukke opp, kunne tenke på å legge noe til denne ondskapen.” Skulle Luther bare tidd stille, latt være å gi avlat selv, og simpelthen tilbedt sin Gud på den måten han fant best i sin egen stue, for ikke å provosere den katolske kirke så kraftig?

2. juledag sendte Viasat4 den gamle Monthy Python klassikeren «Meaning of Life». Den provoserer både overvektige, jøder, den katolske kirke og den anglikanske kirke, for å nevne noen. Monty Python filmene vakte kraftige reaksjoner, og mye sinne, da de først kom ut. Det er imidlertid ikke særlig mange hverken overvektige, jøder, eller kristne, da eller nå, som brenner ambassader, sprenger busser med sivile i lufta, eller angriper folk med øks. Men sett at filmene hadde vakt samme reaksjoner som Muhammed-karikaturene? Skulle BBC da latt være å sponse gruppen? Skulle TV-kanaler latt være å sende filmene? (Slik mange gjorde).

Jeg er helt enig med Stavrum i at det ikke er et mål å provosere i tide og utide bare for å provosere. Noen ganger er det riktig å provosere, men det er uansett ikke poenget. Denne konflikten er blitt en konflikt mellom ytringsfriheten og alle dem som vil begrense den. Alle bloggere burde derfor legge ut tegningene på sine blogger, redaktører i hele Norge burde trykke tegningene på forsiden av avisene, eller ha en spalte på baksiden med «dagens karikaturtegning», og alle TV-kanaler burde vise tegningene på nyhetene i beste sendetid.

Truer du ytringsfriheten, truer du oss alle
Dette handler om ytringsfriheten og våre vestlige demokratiske prinsipper, ikke om religiøs toleranse. Det handler om at slike som Kurt Westergaard skal slippe å være modige unntak som må risikere livet sitt for å forsvare ytringsfriheten. Det handler om å forsvare de som nekter å fire på våre demokratiske prinsipper og sende et signal til islamister som forsøker å true våre modige redaktører til taushet. Et samlet medie-Norge burde verne om ytringsfriheten, og si til dem som truer Danmarks Kurt Westergaard, Norges Vebjørn Selbekk og Per Edgar Kokkvold, eller Sveriges Lars Viik, at hvis du truer dem, så truer du også oss. Truer du ytringsfriheten, truer du oss alle. I Norge har vi ytringsfrihet – og den kødder du ikke med!

Read Full Post »

Ytringsfriheten må være absolutt. Det er ikke nødvendigheten av å terge muslimer som gjør at karikatur-tegningene av Muhammed burde trykkes, men det er reaksjonene mot tegningene som har skapt denne nødvendigheten.

Jeg følger stiller derfor med dette meg bak Kurt Westergaard og alle andre karikatur-tegnere, og legger ved et knippe bilder under. Mange av bildene er hentet fra denne siden.

Kurt Westergaards berømte tegning

Enda en av tegningene som ble trykket i Jyllands-Posten

Polemiken.net illustrerer Muhammeds likhet med Hitler


Til slutt: Jeg kjenner flere hyggelige muslimer som det går ann å diskutere religion med, og som ellers oppfører seg som alle andre mennesker. Dette er tolerante mennesker som jeg er glad for at jeg kjenner. Dette er ikke et angrep på dere. Jeg tolerer fullt ut at folk kan velge å tro akkurat hva de vil.

Denne posten er et verbalt angrep på islamistene som har en slik oppfatning av hva toleranse er:

Read Full Post »

Porno i skolen?

I forrige uke rykket Heidi Helene Sveen ut i Aftenposten, og etterlyste statlig korrekt porno for 14 åringer. Ungdommer får et virkelighetsfjernt forhold til sex mener hun, og derfor vil hun altså at sosialdemokratiet nå også skal ha ansvaret for å lære oss korrekt sex.

Sorry Sveen, men dette er en gammel idé fra 80-tallet.

Jeg lurer likevel på om det er dette du mente?

Read Full Post »

Older Posts »