Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Skatt’ Category

KrFs nåværende strategi, for å skille seg ut på borgerlig side, er tilsynelatende å gå inn for illiberal rødgrønn politikk som er uspiselig for alle de andre borgerlige partiene. Da burde konklusjonen andre veien være ganske grei.

Jeg er en varm tilhenger av borgerlig samarbeid, gjerne også med KrF, men det er fordi jeg ønsker meg mer borgerlig politikk. En politikk som gir mer frihet til hvert enkelt individ, en politikk som moraliserer mindre over enkeltmennesker og familiers valg, en politikk der staten griper mindre inn i folks hverdag, en politikk som anerkjenner at folk er forskjellige. Jeg er i det hele tatt tilhenger av en regjering som ser at det må være grenser for politikk.

Dessverre ser det, på nåværende tidspunkt, ikke ut som KrF vil spille noe annet enn en svært negativ rolle for et slikt prosjekt.

Det er mange saker der jeg mener at KrF kunne spilt en viktig rolle i en borgerlig regjering:

  •  En tydeligere familiepolitikk, som gir mer valgfrihet til familiene
  •  En styrking av stillingen til frivillige lag og foreninger
  •  De kunne også, selv om jeg ville vært uenig på en del punkter her, styrket Venstres stilling i miljøpolitikken og asylpolitikken.

I stedet bruker nå partiet all sin tid på å fronte rødgrønn regulerings og skattepolitikk. Det toppet seg i dag med forsiden på Klassekampen, der KrF går inn for mer skatt enn de rødgrønne. Det burde blinke kraftig i en del varsellamper i borgerlige kontorer på Stortinget, når en potensiell borgerlig regjeringsfelle fronter en skattepolitikk som ville plassert dem til venstre i en rødgrønn regjering.

KrFs gjennomgående profil synes å være at de vil kaste penger på alle gode tiltak. KrF har riktignok aldri vært noen stor tilhenger av skattekutt, men sammen med bl.a. Høyre har man tidligere jobbet seg frem til et kompromiss. Forskjellen nå er at KrF har blitt en forkjemper for netto skatteøkning. Dette kommer på toppen av en rekke andre illiberale forslag de har kommet med den siste tiden.

KrF har fra før av frontet en enda mer rigid skjenkepolitikk som en viktig gjennomslagssak. Det er heller ikke lenger siden de manet til ny omkamp om homofiles rett til å adoptere. At foreldreløse barn nå kan få to kjærlige foreldre av samme kjønn er visst så avskrekkende for KrF at de foretrekker at barna blir på barnehjemmet, eller sulter. Dette er visst KrFs måte å definere nestekjærlighet. Håbrekke argumenterte for at det var viktig å sette ”ungene i sentrum”. Ja, det skal han i det minste ha. Ungene er i sentrum for denne kyniske og usosiale kristendogmatiske politikken.

I tillegg avviste KrF nylig forslaget fra bl.a. Høyre og Frp om å fjerne begrensningene på søndagsåpne butikker. Det var visst viktig for KrF å bevare den utskjelte Brustad-bua. Det står vel noe i bibelen om at man skal holde hviledagen hellig, og dette er åpenbart viktigere for KrF enn å la f.eks. unge mennesker som kunne tenke seg å bruke helgen på å tjene noen ekstra kroner få muligheten til å jobbe i butikk på en søndag. Nei, tenke seg til, vi kunne jo fått et mer fleksibelt og åpent samfunn, både for forbrukerne og arbeidstakere, men åpenhet og fleksibilitet har aldri vært godord i KrF.

Forhandlingskortene KrF bringer med seg inn i en borgerlig regjering er nå:

  •  Strengere skjenkepolitikk
  •  Diskriminering av homofile
  •  Være en brems for utviklingen av et mer åpent og fleksibelt samfunn
  •  Mer skatt som skal brukes til mer offentlige utgifter

Hva er poenget med å delta i en borgerlig regjering dersom man har det samme synet på fellesskap som AP og SV, og de samme grepene for samfunnsutviklingen, med mer regulering, skattlegging og offentlig bruk av penger som de eneste virkemidlene? Hva er poenget med å delta i en borgerlig regjering, hvis man egentlig bare ønsker å kjempe for mer sosialisme?

KrFs tidligere nestleder, Inger-Lise Hansen, foreslo å omdøpe partiet til Kristendemokratene. Kristensosialistene ville antakelig vært et bedre navn.

Advertisements

Read Full Post »

Det er ikke ens bidrag til kultur-Norge som definerer hvor mye skatt du må betale. Lik det eller ei.

Odd Nerdrum er dømt til 2 års fengsel for å ha solgt bilder for 14 millioner kroner uten å betale skatt. Motargumentene som kommer fra Nerdrum er ikke veldig overbevisende.

Her er noen av sitatene som har kommet frem:

«Jeg og min familie har vært gjennom to verdenskriger. Jeg har aldri ytret noe galt om Norge i utlandet, så jeg har aldri forstått den fiendtligheten som har vært så sterk. Jeg føler litt at denne saken er mer kulturpolitisk enn realistisk» – Odd Nerdrum

Vel, Nerdrum, du er ikke anklaget for landsforrederi, men for å ha unnlatt å betale skatt. Også folk som bare snakker fint om Norge må faktisk gjøre det.

«Jeg har problemer med tall, det er ikke min sterke side» – Odd Nerdrum

Hans venner argumenterer ikke stort bedre:

«Det er et åndsmenneske som står for retten. Det er ikke en børshai eller en grådig spekulant. Glem aldri det» – sier Per Lundgren

«Om et samfunn vil kalle seg sivilisert, jakter man ikke på, dreper ikke og spiser ikke en påfugl» – Per Lundgren

Også Nerdrums elever er fortvilet:

Dette er en forferdelig katastrofe. Jeg sammenligner det med hans berømte maleri «Mordet på Andreas Baader» – dette er mordet på Nerdrum, – sier Helene Knoop

Eh, nei, det er altså hverken mordet på Nerdrum, eller noen tragedie. Det er en ganske så rettferdig dom på to år for å ha unndratt skatt.

Det mest komiske innlegget hittil står likevel Bjørn Li, leder av The Nerdrum Institute, for. I en kronikk i Aftenposten legger han ut om hvordan Nerdrum burde frifinnes pga av hans geni og estetiske bidrag til fellesskapet

”Odd Nerdrum er seg sin livsoppgave bevisst: Den store beretning om menneskets liv på jorden – mellom fødsel til død, betraktet fra melankolikerens poetiske univers. Hvor tungt kan et slikt bidrag til fellesskapet veie?”

– skriver Bjørn Li

Etter en rekke kunstfaglige referanser, fortsetter han med å sammenligne Nerdrum med Pavarotti

”Den store operasanger Luciano Pavarotti ble anklaget for skatteunndragelse. Men alle var enige om at hans skjønne stemme var en gave til menneskene. Innen billedkunsten forholder det seg annerledes (…)”

– fortsetter Li

Svaret er NEI, det forholder seg ikke annerledes innen billedkunsten. Det er klinkende likegyldig om Nerdrum er malerkunstens svar på Pavarotti. Han må fortsatt betale skatt. Det var heller ikke Pavarottis sangstemme som fikk han frikjent, men det faktum at han var innbygger i skatteparadiset Monte Carlo, og ikke bodde i Modena som aktor baserte sin sak på.

Vi betaler altså skatt med kroner og øre her i Norge. Det er nemlig ikke mulig å finansiere skoler og sykehus med Nerdrums fine tanker og kunstneriske evner. Slik er det også i de fleste land utenfor eventyrbøkene.

Idioti

Idiotiet når sitt absolutte klimaks når Li sammenligner Nerdrums sak med arrestasjonen av den kinesiske kunstneren Ai Wei Wei. Li viser til at vår egen utenriksminister, Jonas Gahr Støre, protesterte på denne arrestasjonen, og forsøker å gjøre et nummer ut av at Nerdrum står ubeskyttet uten en gang et medlemskap i Arbeiderpartiet å vise til.

Det er så melodramatisk og patetisk at jeg får lyst til å kaste opp, og samtidig så kunnskapsløst at jeg blir forbløffet.

Bjørn Li kunne jo for det første søkt opp det politiske systemet i Kina, så ville han funnet ut at det ikke akkurat er demokrati denne ettpartistaten. Han kunne kanskje også opplyst at Wei Wei ikke ble arrestert for skatteunndragelse, men fordi han er en ivrig menneskerettighetsforkjemper i ett av verdens grusomste regimer, og dermed en trussel mot kommunistdiktaturet i Kina.

Fra sympati til skadefryd

Da saken først dukket opp hadde jeg faktisk litt sympati for Nerdrum, ettersom jeg synes han er en helt fantastisk kunstner. Etter hans egen argumentasjon og mest av alt hans meningsfrenders argumenter har denne sympatien imidlertid snudd til skadefryd over dommen som er avsagt.

Jeg lurer også på hvordan denne saken ville fortonet seg hvis det var en politiker som nå var dømt. Kanskje jeg også skal gi blaffen i å betale skatt. Jeg er jo ikke så flink med tall, også har jeg jo vært så altfor opptatt med valgkamp til å føre regnskap. Lurer på hva Bjørn Li hadde skrevet om det…

Hvis du ikke er flink med tall og driver et virke med millioner i omløp så får du skaffe deg en regnskapsfører. Det er slik andre folk gjør det. Nerdrum får gjøre opp for seg, og belage seg på å male fra fengselet de neste to årene!

Read Full Post »

Da er skattelistene på nytt lagt ut på nettet, og nok en gang er vi vitne til den årlige eventen der nesten samtlige av landets aviser legger bort alt som heter anstendighet og fråtser i useriøse artikler om folks personopplysninger.

I skrivende stund er det hele 26 ulike nettsaker på Dagbladet.no om skattelistene. I tillegg til alle de vanlige kjendis-sakene, der ulike kjendiser i ulike bransjer sammenlignes, får vi oppfordringer overalt på nettet om å sjekke hva naboen tjener, hva vennene tjener, hvem som tjener mest i ens egen kommune, osv… Og det stopper ikke her. Seriøse nyhetskanaler konkurrerer om å ha de mest populære facebook-applikasjonene der du kan rangere vennene dine etter inntekt, formue, osv… Det er bare å slå fast at Dagbladet har passert VG som Norges mest useriøse avis. Reaksjonene er mange.

Heidi Nordby Lunde kaller offentliggjøringen av skattelistene for skatteporno i en bloggpost i dag som jeg anbefaler alle å lese. Hun eksemplifiserer også hvor nytteløst listene er.  Det hadde holdt med en anonymisert liste med postnummer, fødselsår og kjønn hvis det å sjekke skattesystemets fordelingsvirkninger i samfunnet var målet, skriver hun

Leder i Unge Høyre, Henrik Asheim, beskriver det også meget treffende på Nettavisen. Dette er blitt et sosialpornografisk sirkus, skriver han.

At vi har et så lemfeldig forhold til personvern i et velutviklet demokrati som Norge er egentlig ganske absurd. Det er overhodet ingen fornuftige argumenter for hvorfor det skulle være et allment behov eller nødvendighet å kunne vite hva gud og hvermann har i formue og inntekt.

Og når man ser på nyhetssakene i dag så er det uansett ikke dette som er hovedfokuset en gang. Jeg har igrunn problemer med å forstå at journalister med yrkesstolthet tør å sette navnet sitt bak en del av nyhetsartiklene som ligger ute i dag.

”Dette er relevant og viktig journalistikk for oss i Dagbladet. Det har det vært i lang tid”, sier Dagbladets sjefsredaktør Anne Aasheim. Denne viktige journalistikken er altså f.eks. et stort oppslag om at Thomas Numme tjener 1 million kroner mer enn Harald Rønneberg. På samme side kan vi lese spennende overskrifter som ” ”Ingen engleinntekt for Märtha” og ”Märthas formue har ikke fått vinger”. Du verden så kreativt.

Nettavisens Lars Wæstad har på sin side brukt tiden sin på å sjekke hvor mye man tjener på å vise kroppen sin. Sosialpornografien har til og med gått så langt at Nettavisen har det som en av sine hovedsaker hvordan du blokkerer navnet ditt fra å dukke opp i diverse facebook-applikasjoner.

Det er på tide å fjerne skattelistene i sin nåværende form fra nettet, også får de som ønsker innsyn gjøre det på samme måte som med andre personopplysninger. Da kan snokerne få lov til å stå frem med fullt navn i en beskjed til vedkommende det gjelder når man ber om innsyn, også kan vi slippe denne usmakelige fråtsingen i folks personopplysninger hvert år.

Read Full Post »

(Kronikken er på trykk i dagens Hamar Arbeiderblad)

Om et knapt år er det duket for kommune og fylkestingsvalg. Det blir ett av de mest spennende lokalvalgene på lenge. Noen påstår at lokalvalg ikke handler så mye om ideologi, at forskjellene i lokalvalg ikke er så store og at det ikke betyr så mye hva man stemmer. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten.

Dette valget har to klare motsetninger. Det er de som alltid ønsker sentrale overstyringer velkommen, og de som har et genuint engasjement for lokal selvråderett og lokalt selvstyre. Noen blir med i politikken fordi de ønsker å styre over andre. Slike politikere finner man i hopetall i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Jeg engasjerte meg derimot i politikken fordi jeg ønsker å gi mer makt nedover. Jeg tror lokalsamfunnet, i de fleste tilfeller, vet bedre hvordan skoen trykker enn statsrådene i regjeringskvartalet.

Vi ser det særlig i miljøpolitikken, og i saker knyttet til vern og arealutnyttelse. Gunnar Gundersen har nylig tatt opp dette i et representantforslag i Stortinget. Her tar Høyre til orde for en reform av plan og bygningsloven slik at det lokale selvstyret i arealsaker styrkes og blir reelt, og for en forflytning av beslutningsmakt ved forvaltning av naturressurser og naturområder nedover til kommunene det gjelder. Her er Høyre den rake motsetningen til Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen.

De rødgrønnes politikk er preget av en grunnleggende mistillit til lokalsamfunn og til enkeltmennesket. De rødgrønnes argumentasjon bærer preg av en påfallende dobbeltholdning. Først lager man så rigide regler at det blir umulig å skape verdier mange steder i distriktene, og deretter bruker man skremselsbilder når Høyre vil løsne opp regelverket.

De rødgrønne ser ut til å tro at skjønne naturområder vil bli rasert av storstilt utbygging i vernede områder eller langs strandsonen straks lokaldemokratiet får ansvaret for forvaltningen. Jeg har liten respekt for slik tankegang. I de fleste tilfeller tror jeg det handler om å se mulighetene lokalt og bruke litt sunn fornuft. Lokalpolitikere er gjerne de som er mest opptatt av at lokalsamfunnet skal forvaltes på en ansvarlig måte. Det er de som har vokst opp der, som bor der og har et nært forhold til det, men det er ikke mulig å lage rigide regler som passer over alt til enhver tid. Derfor trenger vi flere politikere som ønsker å diskutere lokale saker lokalt, og komme frem til gode lokale løsninger. Politikere som ikke vil akseptere at fylkesmannen alltid kommer løpende som en konstant paragrafrytter og hindrer nytenkning og vekst. Der de rødgrønne stilltiende aksepterer dette overformynderiet skal Høyre si ifra.

Når det er sagt handler ikke dette valget bare om lokalsamfunnet mot det sentrale byråkratiet. Det handler også om politiske motsetninger innenfor det lokale samfunn. For også her er det klare motsetninger. Det gjelder særlig eiendomsrett.

I Stange kommune, der jeg kommer fra, opererer man ofte med en helt annen verdi på eiendommen når kommunen må ekspropriere, enn man i gjør når kommunen krever inn eiendomsskatt. Eksempelet er på ingen måte unikt og vitner om liten respekt for folks private eiendeler.

Høyre ønsker for det første å avskaffe eiendomsskatten. Det er ingen automatisk sammenheng mellom størrelsen på folks hjem og tjukkelsen på lommeboka. Folks hjem gir også en viktig trygghet i hverdagen og burde ikke være et beskatningsobjekt. Men når de rødgrønne først har krevd inn eiendomsskatt så burde man i det minste forvente at de viste såpass respekt for folk at de ga tilbake samme kvadratmeterpris i erstatning som det de krevde inn i skatt, men slik er det altså ikke.

Dette er heller ikke det eneste tilfellet. Folks private hyttetomter omreguleres til friluftsområder, og hvis det koster noen få øre ekstra så er man særdeles lite villig til å komme folk i møte og gå med på alternative løsninger til arealplaner som innebærer en mindre inngripen i folks privatliv.

Jeg tror vi trenger flere politikere som er folkets forsvarere i systemet, ikke systemets forsvarere i folket. Derfor er jeg engasjert i politikken. De rødgrønne er herved advart. Høyres lange valgkamp begynner nå, og vi har ikke tenkt til å sittes stille.

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PUBLISERT PÅ MINERVA.AS 20.09.2010)

Politikere og medier gjør alle feil på en gang, og serverer Sverigedemokratene klassisk offerkommunikasjon rett i fanget.

Da Fredrik Reinfeldt ble partileder i 2002 hadde Moderaterna gjort et kritisk dårlig valg på 15 %. På samme tid fikk Socialdemokraterna 40 prosent. Åtte år senere er gapet mindre enn 1 prosent, Sverige har hatt 4 år med borgerlig regjering, og etter et nytt valg der Mona Sahlin skulle gjenreise Socialdemokraterna i en rødgrønn flertallsregjering gjør de sitt dårligste valg noensinne.

Det har versert mange teorier om høyresidens fremgang i Sverige. De mest populære er enten at Alliansen i Sverige gjør det bra fordi de seiler under et «falskt varmt flagg» mens de egentlig er kalde og kyniske kapitalister eller at de gjør det bra fordi de har lagt bort borgerlig politikk og blitt sosialdemokrater. Det er liten grunn til å tro på noen av teoriene.

Bredde
Å forklare høyresidens sterke posisjon i Sverige med falskt spill eller borgerlig politisk resignasjon henger dårlig sammen med den reelle praktiske politikken de har ført. I løpet av fire år har Alliansen senket skattene med hele 100 milliarder svenske kroner. Vanlige lønnsmottakere i Sverige har fått skattelettelser tilsvarende en månedslønn i året, og Reinfeldt har lovet flere.

Når det er sagt kan ingen benekte at det har skjedd en markant endring av Moderaternas profil. Det var ikke akkurat ukontroversielt da Fredrik Reinfeldt lanserte Nya Moderaterna. Tøff skatteletteretorikk ble erstattet med en bredere retorikk som var mindre kritisk til den svenske velferdsmodellen. For mange symboliserte dette starten på slutten for Moderaterna som et tydelig alternativ til Sosialdemokratiet. Men når vi ser hva Alliansen faktisk har fått til på en rekke områder i løpet av 4 år, så må også mørkeblå mennesker (som meg selv) bøye seg i beundring.

Modernisering

Jeg tror Alliansen har lykkes med noe de borgerlige partiene i Norge aldri virkelig har fått til. De har klart å sette premisset for arbeids- og velferdsdebatten. Her har høyresiden i Norge mye å lære. Den svenske høyresidens resultater har sprunget ut av et målrettet og konkret prosjekt. Moderaterna vet hvorfor de gjør de gjør det bra. De har turt å foreta en markant modernisering av partiet, og det har gitt resultater. Høyre er et sted midt i mellom. Høyres fremgang skyldes også tydelige alternativer og et bredere parti, men jeg tror ikke det fremgår like klart for høyrefolk hvorfor vi gjør det så bra om dagen som det gjør for Moderaterna.

Moderaterna har endret retorikken og partiets ansikt utad. De er mer inkluderende, menneskelige, varme og folkelige enn de noen gang har vært. Så langt er det mye som ligner, men det avgjørende er at de, gjennom denne profilendringen, har lykkes i å få oppslutning om tøffe grep. I Norge setter fortsatt sosialdemokratiet agendaen for velferdsdebatten i mye større grad enn i Sverige.

Premissleverandør
I Norge er det fortsatt Høyre som må forsvare seg når de vil liberalisere arbeidsmiljøloven og plan- og bygningsloven, eller når vi foreslår skattekutt for næringslivet for å skape arbeidsplasser. I Sverige er dette bildet i ferd med å snu. I Sverige er det nå Moderaterna som har soleklart størst troverdighet på å skape arbeidsplasser. I Norge har Høyre størst troverdighet på å skape verdier, men det er Arbeiderpartiet som har størst troverdighet på å skape arbeidsplasser. Denne kombinasjonen er ganske avslørende, for Moderaterna slet med det samme tidligere.

Jeg tror dette henger mye sammen med retorikken. Tidligere har nok høyresiden i Norge hatt en tendens til å kommunisere tøffe grep på en måte som støter folk fra seg. Vi har snakket om at folk «må komme seg i jobb», og at det skal straffe seg å la være å jobbe. Når dette ikke vinner opinionen har løsningen blitt å foreslå mindre tøffe grep. I Sverige har man gjort det motsatte. Alliansen har klart kunststykket å kommunisere varm retorikk uten å akseptere sosialdemokratiets premisser for varm politikk.

Alliansen har klart kunststykket å kommunisere varm retorikk uten å akseptere sosialdemokratiets premisser for varm politikk.

Fredrik Reinfeldt snakker ikke om at folk skal «komme seg opp om morgenen». Han snakker om å skape arbeidsplasser, og velferden som ligger i selvfølelsen ved å ha en jobb. Det er varm retorikk som folk kan kjenne seg igjen i, men løsningene er markant forskjellig fra sosialdemokratene. Løsningen er tøffere skatteletter enn Høyre noen gang har turt å foreslå. Moderaterna har nektet å akseptere sosialdemokratiets premisser for velferdsdebatten. Å gi vanlige folk ikke bare noen hundrelapper mer i måneden, men en hel månedslønn i skattelette på ett år, er ikke velferdskutt. Det er å styrke den velferden som er viktigst for folk. Nemlig muligheten til å ta egne valg for seg selv og sin familie uten å stå med «lua i hånden» og tigge statlige overføringer.

Sverigedemokratene
Når det gjelder håndteringen av Sverigedemokratene er jeg mindre imponert over Moderaterna. Jeg tror de to viktigste grunnene til Sverigedemokraternas fremgang heter: Moderaterna og Socialdemokraterna.

Jeg tror de to viktigste grunnene til Sverigedemokraternas fremgang heter: Moderaterna og Socialdemokraterna.

Hele valgkampen mellom Mona Sahlin og Fredrik Reinfeldt har tidvis vært en konkurranse om å være mest mot Sverigedemokraterna. Sahlin har forsøkt å koble Sverigedemokraterna opp mot Alliansen for å skremme velgere bort fra den borgerlige fløyen. Reinfeldt på sin side har i valginnspurten brukt nesten like mye tid på å snakke om hvorfor folk ikke skal stemme på et parti som ikke engang var i Riksdagen, som han har brukt på å klargjøre de prinsipielle, ideologiske og praktiske forskjellene mellom den borgerlige og den sosialistiske fløyen.

Mediene har selvfølgelig hauset det opp enda mer. Expressen i går hadde følgende tekst over hele forsiden: «NEJ! I dag röstar vi för Sverige mot främlingsfiendtligheten». I dag trykker avisen bilder av alle partilederne der de holder opp framsiden. Samtidig kan vi over 2 dobbeltsider se en svær liste og et kart der du kan se «hvor mange som stemte på Sverigedemokratene i ditt distrikt».

Hvordan noen som har jobbet med kommunikasjon kan få seg til å tro at dette skulle gjøre Sverigedemokratene mindre interessante er ufattelig. Politikere og medier gjør alle feil på en gang, og serverer Sverigedemokratene klassisk offerkommunikasjon rett i fanget. Den eneste måten å skyve Sverigedemokratene ut av Riksdagen nå er å gjøre dem ubetydelige og uinteressante. Dessverre tror jeg man heller kommer til å hausse dem opp så mye at det stikk motsatte vil skje.

Verdivalg

Dette valget har vært et verdivalg. Det har vært et valg mellom 1) de som mener at velferd er at staten skal være alt for alle hele tiden, og 2) de som mener at velferd er å gjøre det lettere for vanlige folk å skape det livet de selv vil uavhengig av statlige bidrag. Dette valget har handlet om to to fundamentalt forskjellige måter å se på samfunnet. Det er 1) de som tror at samfunnet bevilges ovenfra og ned, og 2) de som mener at samfunnet skapes nedenfra og opp.

Dessverre blir dette viktige veivalget fullstendig overskygget av et lite, rasistisk partis inntog i Riksdagen. Det må dessverre både Socialdemokraterna og Moderaterna ta ansvaret for.

Read Full Post »

…og Robin Hood var bra og til fattige ga
hurra hurra
men det var skattefuten han stjal det fra
hurra hurra
for om høy skatt så mener vi at når staten krever så stjeler de…

Han tok fra skattefuten og ga til folket!

«What we ask for is liberty – liberty by law»

Kombinasjonen Ridley Scott og Russel Crowe…

…fy søren som jeg gleder meg til denne filmen:


Read Full Post »

Tenkte jeg skulle referere en liten meldingsutveksling fra facebook-profilen min, som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. I et forsøk på å være litt artig, og snu sosialdemokratisk retorikk på en vittig måte, la jeg ut følgende statusmelding på facebook:

«Neste valg er et veivalg. Det er skatteøkning vs velferd! Mer til de som gjør minst fra før, eller de store pengene til reell verdiskaping!»

Det tok ikke lang tid før en mine radikale RU-bekjente reagerte.

Jenny Dahl Bakken (hyggelig, men virkelighetsfjern RU’er) skriver følgende:
«Mer til de som gjør minst fra før, det er jo Høyre-politikk. La oss gi mer pengene til rikingene som sitter på ræva i luksusyachten sin et eller annet sted i Europa mens folka som jobber i selskapet de eier jobber ræva av seg for luselønn.»

Kim Olaussen (ung fornuftig arbeidstaker) svarer følgende:
«Jenny Dahl Bakken

Hvor mange «rikinger» kjenner du? Hva vet du egentlig om deres arbeidsmoral og arbeidstider?

Jeg er selv fra Oslos «fattigste» bydel, og har ikke mer enn en VGS utdannelse. Ut i fra din oppfatning virker det som jeg jobber livet av meg for deres vellferd slik at de kan sitte på ræva og ikke gjøre en dritt, ikke minst burde jeg helt sikkert være misunnelig og……

FEIL! Jeg har en kundebase hvor mange er oppført i kapitals topp 500, mange og blandt de 100 rikeste.
De som er på denne listen(sett bort i fra en og annen ekstremt ung arving) jobber 150-200% av det folk flest gjør. De lever for jobben, når de faktisk tar seg fri så er de kanskje på overdådige hytter, dyre båter etc. Men stort sett så jobber de.

Ikke minst skaper de en enorm omsetning, de gjør at Norge går rundt, for hver arbeidsplass, for hver ansatt, for hver bidige lille eller store luksusdings de shopper seg så skaper de flere arbeidsplasser, mere omsetning. Alt alle de som har en jobb takket være rikingen som driver firmaet handler skaper omsetning.

Og på nesten all denne omsetningen har staten Norge 25%.

mao. deste bedre rikingen gjør det, desto bedre gjør Norge det.

Og når noen blir grinete over at «rikingen» kjøper seg 4-5 biler til en sum av 10 millioner, så glemmer de at staten har hovet inn nesten 5 millioner for 5 ganger så mye papirarbeid(les: lite arbeid) som de vanlivis ville tjent 150 000 på dersom du kjøpte deg en ordinær bil.

på disse bilkjøpene har rikingen bare i avgifter betalt like mye som ca. 25-20 vanlige nordmenn betaler i skatt i løpet av ett år.

Så må man og tenke på alle arbeidsplassene som skapes rundt om i europa takket være deres overdådige kjøp. Tenk på alle produsentene av materialer som brukes bare i en bil i tillegg til de som faktisk bygger den. Tenk på alle som er sysselsatt. Alle skattekronene som kommer inn rundt om takket være rikingene.

Så kan du trekke til alle de andre luksusgodene til rikingene så skal du se at deres handlekraft er med på å drive Norge den og.

Syntes du det er skammelig at han/hun er oppført med mye i skatt så skal du vite at samtlige av firmaene til rikingen betaler nok i moms/sosialeutgifter til å dekke opp dette tusentalls ganger.

Vær ikke sint eller misunnelig på rikingen, vær heller imponert og takknemmelig for at de gidder å skape til tross for at noen i Norge vil stikke så mange kjepper som muig i hjulene deres.

Mvh Kim»

Jeg smiler bredt. Alle er heldigvis ikke sosialdemokrater!

Read Full Post »

Older Posts »