Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Skole’ Category

Alle partiene er for tilpasset opplæring, i hvert fall hvis vi skal tro den fine retorikken bak alle ordene partilederne strør om seg med i debatter. Problemet er bare at i praktisk politikk er tilpasset opplæring langt i fra så selvsagt som man kan få inntrykk av. Ja, man kan i grunn begynne å spørre seg om alle partiene faktisk vet hva tilpasset opplæring er.

Hva er så tilpasset opplæring?

Tilpasset opplæring må være at skolen etter beste evne gir alle elever en undervisning som er mest mulig tilpasset hver enkelt elev.

Så langt tror jeg alle er enige. Tilpasset opplæring kan vanskelig bety noe annet enn dette, men la oss så se på hva slags ulike syn vi har på den praktiske løsningen av dette:

La oss eksemplifisere dette på en særdeles enkel måte:

Vi har en gruppe på 90 deltakere som alle skal få et kurs i henholdsvis bilkjøring, snekring og dataprogrammering. Hvordan skal vi sørge for at disse elevene får mest mulig utbytte av disse tre kursene?

Aller først vil jo partiene lengst til venstre, som Rødt og SV si at det egentlig ikke er så farlig om alle elevene får mest mulig utbytte av kursene. Det viktigste er at alle elevene er akkurat like gode i hvert kurs når de er ferdige, men vi lar det ligge i denne posten.

Hvordan skal vi sørge for at læringsutbytte på disse kursene er best mulig?

De rødgrønne partiene vil svare at vi må sørge for at vi har flest mulig kursholdere, slik at det blir et så lite antall kursdeltakere pr kursholder. Selv om hver kursholder ikke kan så mye om bilkjøring eller snekring, så er det viktigst at vi bare lærer opp flest mulig kursholdere.

Høyres svar ville vært at det viktigste er at vi får best mulig kursholdere, selv om det betyr noen flere deltakere på hver gruppe. Høyre mener at deltakerne vil ha størst utbytte av en kursholder som virkelig kan programmere data, fremfor to halvdårlige dataprogrammerere.

Men så kommer vi til selve inndelingen av gruppene.

Vi har klart å fremskaffe 3 instruktører til å holde kursene. Vi skal altså ha 3 kurs hver i henholdsvis bilkjøring, snekring og dataprogrammering. Det viser seg at de 90 deltakerne har svært ulike erfaringer med de ulike kursene. Flere av deltakerne har drevet med motorsport på fritiden i en årrekke, noen har brukt fritiden sin på å designe flere iPhone-spill, mens noen andre har jobbet som snekker i flere år.

Hvordan ville vi delt inn disse gruppene?

Det rødgrønne svaret ville vært å dele inn alle i 3 grupper etter alder, uansett utgangspunkt. Det viktigste er jo at man får en mest gjennomsnittlig gruppe. Så får kursholderen prøve å tilpasse undervisningen som han best kan innenfor gruppene. De som henger etter i dataprogrammering får bare leke litt i paint.  Kursholderen må undervise i gjennomsnittsnivå slik at det er mest mulig tilpasset felleskapet. De som allerede har lært det som trengs får bare leke seg med litt programmeringskoder. De kan jo så mye fra før, så det er ikke så farlig om læreren ikke kan gi dem så mange utfordringer. Man får vi heller prøve å hurtigopplære et par kursholdere til som kan være i kursrommet og hjelpe dem som ikke helt passer inn i kursholderens gjennomsnittsforedrag.

Eller…

Så tenker du at dette høres jo fryktelig upraktisk ut, det må da finnes en bedre måte å organisere disse kursene på, slik at alle – uansett nivå – kan lære litt mer.

Svaret er at: JA, det finnes en slik løsning, og den er ikke veldig vanskelig heller.

Hva om vi på forhånd kartla hvor mye kursdeltakerne kunne om bilkjøring, snekring og dataprogrammering, slik at hver av kursholderne kunne tilpasset kurset etter nivået på gruppen? Det ville selvfølgelig ikke eliminert alle ulikheter mellom elevene på de ulike gruppene, men det ville ført til at alle kursdeltakerne fikk et så tilrettelagt kurs som mulig, og et størst mulig læringsutbytte?

Men dette virker jo veldig banalt? De fleste ville jo tilpasset et kurs i dataprogrammering eller bilkjøring på akkurat denne måten? Alle skjønner at hvis du skal lære 90 kursdeltakere å bli bedre til å kjøre bil så er det en fordel om man plasserer de som har kjørt rally på en gruppe for seg, og de som ikke har lært seg å gire enda på en annen gruppe.

Så kan vi prøve å ta dette eksempelet på nytt, og erstatte gruppe med klasse, kursholder med lærer, kursdeltakere med elever, bilkjøring, snekring og dataprogrammering, med engelsk, norsk og matte.

Er det noen grunn til at det dette eksempelet skulle være noe annerledes?

Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det er noe magisk som skjer straks det heter kurs og ikke skole, som gjør at elever som ikke har lært seg fargene enda på engelsk, lærer ekstra mye hvis de blir satt i et klasserom med elever som snakker engelsk flytende, og en lærer som desperat skal prøve å disponere de 45 minuttene hun har slik at begge lærer like mye.

Jeg tror begge disse elevene ville lært mer om de fikk velge undervisning i en klasse der læreren har tid og mulighet til å tilpasse undervisningen mer etter elevenes utgangspunkt.

Så enkelt er det faktisk.

Dessverre er det ikke alle som er enig i det, derfor oppfordrer jeg til å stemme på det ene partiet som tydeligst går inn for elevene skal få velge nivåtilpasset undervisning, nemlig: Høyre.

Reklamer

Read Full Post »

Det er en ting sosialdemokratiet hater mer enn noe annet og det er forskjeller. Det spiller liten rolle om det er negative eller positive forskjeller. Forskjeller skal vi ikke ha noe av i dette landet.

De siste som nå ser ut til å måtte lide for Regjeringens forskjellshat er flinke skoleelever i Hordaland. Bergen Handelsgymnasium  har gjennomført et prøveprosjekt der man får muligheten til å ta videregående skole i en spesielklasse på to år i stedet for tre år. Man skulle jo tro at dette for de fleste ville virke som et positivt tiltak. Det skal jo godt gjøres å problematisere at flinke og engasjerte skoleelever ønsker å fokusere på skolen, og gjøre seg ferdig med den på kortere tid. Det gjelder dog ikke hvis man tenker med en rødgrønn hjerne. Da blir dette et stort problem.

Utdanningsdirektoratet gjemmer seg bak loven som sier at ungdom har rett på tre års heltids videregående opplæring.

«Søknaden fra Hordaland fylkeskommune vil begrense rettigheter elever har etter opplæringsloven og krever således lovendring før å kunne gjennomføres», skriver direktoratet i sitt avslag på fylkeskommunens søknad om å videreføre prosjektet.

Det er ganske interessant argumentasjon. Betyr det at sykemeldte har forbud mot å begynne å jobbe igjen før de rettmessige sykefraværsdagene er tatt ut? Det må vel også bety at alle har plikt til å gå på høyere utdanning i åtte år etter videregående, siden vi har rett til støtte fra Statens Lånekasse så lenge.

Nei, utdanningsdirektoratet har nok forvekslet rettigheter og plikter, for skal vi følge denne logikken er det mange regler som tar en absurd vending.

Vi har rett til taushet om personlige opplysninger, men det betyr da vel ikke at jeg har en plikt til å holde kjeft om personlige ting jeg gjerne vil opplyse andre om. Jeg har også rett til tannhelsehjelp, men det er vel ingen som vil påstå at jeg har brutt loven fordi jeg ikke har vært hos tannlegen på en stund Jeg har også 14 dagers returrett på varer jeg kjøper på nettet -betyr det at jeg bryter loven om jeg ikke returnerer dem?

Jeg kunne fortsatt slik en stund, men poenget er vel ganske klart.

Disse elevene har fortsatt rett til treårig videregående opplæring, men de har altså muligheten til å gå i en klasse hvor man kan bli ferdig på 3 år.

Jeg håper det er inkompetanse i utdanningsdirektoratet/kunnskapsdepartementet som er årsaken til dette avslaget. Hvis ikke har vi å gjøre med god gammeldags rødgrønn misunnelse og forakt for alle mennesker som hever seg over den hellige middelmådigheten som sosialdemokratiet er så glad i. Er det rart vi henger etter på internasjonale kunnskapstester når det er slik mentalitet som fortsatt råder i skole-Norge?

«Du skal ikke tro at du er noe». «Alle skal med» på lengst mulig skolegang!

UPDATE: This just came in: Direktoratet skal vurdere søknaden på nytt ila to uker etter instruks fra regjeringen. Avslaget kom fordi de hadde rotet bort papirene. Da ser det ut til at det var inkompetanse som var korrekt årsak.

Read Full Post »

Folk sier ofte at vi skal la være å slå politisk mynt på en sak som mobbing. Mobbing er noe alle er imot, og som alle ønsker å gjøre det beste vi kan for å bekjempe. Får vi håpe…

Når mobbingen i skolen har økt hvert år under de rødgrønnes ledelse er det selvsagt ikke fordi de rødgrønne ønsker mobbing. Jeg er helt sikker på at Kristin Halvorsen er dønn ærlig når sier hun vil komme mobbingen til livs. Jeg skjønner imidlertid ikke hvorfor man skal utrede i det vide og brede, og lansere nye ting, når vi hadde tiltak som fungerte bra.

Noe av det første den rødgrønne regjeringen gjorde var å kutte i den forrige Høyre-regjeringens prosjekt med antimobbeprogram. Det var et svært vellykket prosjekt. Mobbingen gikk ned med over 30 prosent, mot en gjennomsnittlig økning på 10 prosent i årene fra 1995 til 2001. Med Høyre i regjering ble mobbing i skolen altså redusert for første gang på ti år. Under de rødgrønne har mobbingen på nytt økt hvert år. Kanskje trodde de rødgrønne at Bondevik II regjeringens prosjekt hadde vært så vellykket at man nå kunne ta en pause fra antimobbearbeidet. Eller kanskje trodde man at dette nå ville gå av seg selv, uten at man satte politisk fokus på saken. Det er egentlig helt forståelig om de rødgrønne tenkte slik, men ettersom mobbingen økte på nytt burde man kanskje trodd om igjen.

Kampen mot mobbing krever bevisstgjøring. Prosjektet med antimobbeprogram viste at mobbingen gikk ned når man hadde tungt politisk fokus på det. Noen ting kan ordnes ved å skrive under på et papir. Sier sentralbanksjefen at styringsrenten er 2 prosent, så er den 2 prosent. Hvis Stortinget sier at strafferammen for en kriminell handling skal økes med 1 år så øker den med ett år. Hvis kunnskapsministeren sier at hun vil komme mobbingen i skolen til livs, så er det ikke noe mer enn et varsel om noe som skal komme. I dette tilfellet er ikke jobben gjort ved å sette navnet sitt på et notat fra kunnskapsdepartementet, den er knapt begynt.

Hadde folk sluttet å mobbe fordi kunnskapsministeren sier det, er jeg sikker på at vi hadde hatt null mobbing i Norge. Dessverre er ikke verden så enkel, og det skjønner naturligvis de rødgrønne. For også de lanserte sitt eget ”manifest mot mobbing”. Problemet er bare at resultatene uteble. Så hva er feil?

Er det slik at kunnskapsministeren og den rødgrønne regjeringen synes det er så utrolig vanskelig å innrømme at forrige Høyre-regjering hadde et riktig fokus på dette? At man heller fortsetter å vandre i blinde heller enn å gjøre det vi vet at har effekt: tydelig nulltoleranse mot mobbing, antimobbeprogram på alle skoler og solid politisk oppfølging? Eller er det ganske enkelt slik at regjeringen ikke prioriterer dette like høyt?

Read Full Post »

(Innlegget er publisert på Dagsavisens debattsider nyemeninger.no)

Dagsavisen slår i dag opp på forsiden at Oslo-skolen er ”verst i landet på likestilling”. Når jeg ser hva slags problembeskrivelser man har benyttet for å underbygge denne påstanden, vil jeg heller si: Gratulerer Oslo!

På dagens forside i Dagsavisen kan altså vi lese overskriften: «Tankevekker for Oslo-skolen: Verst i landet på likestilling”. Dette er ikke spesielt overraskende når man ser hva slags problembeskrivelser som ligger til grunn for denne påstanden. Oslo-skolens resultater er heller ikke veldig skuffende. Tvert imot.

Når jeg ser kriteriene for undersøkelsen er det nesten mer nærliggende å tro at jeg sitter å leser i Ny Tid fra 60-70 tallet, og ikke Dagsavisen i 2010. Det er bare å se på problemstillingene som reises i den ferske rapporten fra NIFU STEP.

”Temaet likestilling står relativt svakt i norsk skole”

– ”Det er en utbredt holdning blant både elever og lærere at likestilling er noe vi allerede har i Norge. Når likestilling står på pensum er det i forhold til andre kulturer historisk sett”

– ”Områder der likestilling fortsatt ikke er oppnådd, diskuteres i liten grad i norske klasserom. Utradisjonelle utdanningsvalg, kjønnsbestemte skoleprestasjoner, lønnsforskjeller mellom kjønnene, mangelen på kvinnelige ledere og bruk av fedrekvoten, er eksempler på dette.»

I motsetning til Dagsavisen synes ikke jeg at dette er spesielt avskrekkende for Oslo-skolen. Med dette vurderingsgrunnlaget burde man heller si: GRATULERER OSLO!

At Oslo-skolen scorer dårlig på denne undersøkelsen er intet annet enn en hedersbetegnelse. Fra før av vet vi nemlig at Oslo-skolen er den skolen som oppnår best resultater i hele landet, på tross av at Oslo-skolen også har de største språkutfordringene og det største mangfoldet av elever fra ulike kulturer. Oslo-skolen har altså det største mangfoldet og de beste resultatene. Det er i tillegg særlig jentene som gjør det bra. Det ser vi også i høyere utdanning. Det er nå flere jenter enn gutter som tar høyere utdanning. Fortsetter utviklingen vil medisin og juss være typiske ”jente-yrker” om få tiår.

Så realiteten i Oslo-skolen er at de ikke trenger å snakke så mye om likestilling. De praktiserer likestilling. Så mye at elevene egentlig ikke oppfatter temaet som så veldig aktuelt lenger.

Venstresiden tviholder på en debatt som dagens unge ikke opplever at eksisterer. Det fremstilles som en problembeskrivelse at dagens unge opplever at likestilling er noe vi har. Man skulle jo tro at dette var noe man ønsket å bestrebe. Man skulle jo tro at venstresiden ville være fornøyd med at gutter og jenter i dag opplever at de har de samme mulighetene. Slik er det imidlertid ikke.

Nøkkelen ligger i synet på likestilling. På høyresiden arbeider man for like muligheter. Et likestilt samfunn er ifølge høyresiden er et samfunn der alle uavhengig av kjønn, rase, seksuell legning, osv… har de samme mulighetene til å lykkes med det de vil, såfremt de er villig til å jobbe for det. Og der er det helt naturlig at fokuset er på ulike kulturer, for likestillings-utfordringene i dagens samfunn handler ikke om kjønn. Når arbeidsgivere får søknadsbunken i fanget, så er ikke problemet at Arne innkalles til intervju, men ikke Anne. Problemet er at Ali overses før han får mulighet til å vise hva han kan.

Venstresiden tviholder på en utdatert kjønnsdebatt, der det er guttene mot jentene. Deres mål er ikke mulighetsliket, men resultatlikhet. Venstreradikalerne er ikke fornøyd før det er lik andel av gutter og jenter i alle yrker, høyinntektsyrker da vel og merke. (Man hører jo aldri venstresiden klage over at det er i overkant mange mannlige lagerarbeidere). Jenter skal helst læres opp til å hate menn fra barneskolen av. Fokuset skal ikke være på deres egne resultater og muligheter som fagpersoner, arbeidstakere, osv… men deres muligheter i kampen mot mannfolka. Og raddissene er ikke fornøyd før det ikke finnes et eneste yrke i Norge der kvinner ikke tjener like mye som menn, ja de skal egentlig helst tjene litt mer.

Derfor beskriver man det f.eks. som et problem at skolen fokuserer for lite på utradisjonelle kjønnsvalg. At jenter og gutter får velge det de selv ønsker å jobbe med er ikke målet. Ei heller at jenter og gutter skal føle seg likestilt. Skolen er et middel i jentenes kamp mot mannfolka. Og her er Oslo-skolen altfor dårlig. Noen mener at det gir karakteren stryk. Jeg synes heller det fortjener skryt.

Read Full Post »

Nok en gang er vi vitne til en regjering som overhodet ikke evner å prioritere. Statsbudsjettet 2011 var i grunn som forventet. Litt penger her, og litt penger der, men ingen klare prioriteringer.

Avgiftene på snus øker med 10% og alkohol med 5%, men som med tidligere budsjetter regner jeg med at regjeringen har budsjettert med samme forbruk. De har ingen tro på at avgiftene vil ha noen effekt. De ønsker bare grave dypere i lommene til folk. Og når du kan grave i lommene til noen som gjør noe regjeringen ikke er enig i, da er det selvfølgelig enda bedre.

Sigbjørn Johnsen varslet på forhånd at det ville bli et raust statsbudsjett. Tidligere har fokuset vært at vi må kutte, men SVs trang til å bruke mer penger på alt har nok gjort dette vanskelig.

For SV sliter om dagen. De fremstår som fullstendig usynlige i regjering, og har hatt problemer med å finne markeringssaker. Det er ikke så rart. SV har mer enn noe annet brukt tiden sin på å snakke om alle andre enn SV. Halvorsen har til og med brukt tid på å lange ut mot Unge Høyre i riksdekkende medier. Det er hyggelig det, men man skulle jo tro at Halvorsen som sitter i regjering ville ha mer enn nok med å fortelle om hva regjeringen faktisk gjør. Særlig når hun har ansvar for et så viktig felt som skolepolitikken. Men neida, det har ikke vært mye radikal politikk, eller visjoner, å spore i SV.

Derfor er det nok mange i særlig SVs yngre rekker som jubler nå som SV endelig har fått gjennomslag for en sak. Nå skal det bli prøveprosjekt med feministisk selvforsvar i skolen med inspirasjon fra Sosialistisk Ungdom. Her skal jenter lære å ”sette grenser mot ulike typer diskriminering, blant annet mot usynliggjøring, latterliggjøring og seksuell trakassering”.

Så etter at norske skoleelever har vært igjennom noen timer med Halvorsens ”kule skole” der de lærer å twitre og bruke facebook, skal jenter altså på kurs der de får innprentet at de er usynlige, og at de må ta opp kampen mot ”mannfolka” for å komme seg opp og frem. Det er jo interessant at man tror man skal bygge ned kjønnsforskjeller ved å innprente dem hos ungdommer på skolen. Hvordan dette skal løfte elevene på PISA-rangeringen – en av Halvorsens påståtte prioriteter da hun gikk på som kunnskapsminister – har jeg også problemer med å se.

Det verste med forslaget er at det avslører hvor små ambisjoner de rødgrønne har for skolen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet aksepterer uten problemer at SV bruker skolen som ideologisk lekeplass der de kan innprente sitt likestillings og kjønnssyn, i stede for å bruke tiden på å heve kvaliteten på ordentlig opplæring.

Men siden regjeringen nå har åpnet for at skolen er en legitim arena for politisk aksjonisme på vegne av andre partier, gleder jeg meg til det blir borgerlig styre i 2013. Da regner jeg med at SV synes det er helt uproblematisk at Høyre gjennomfører et prøveprosjekt med ”ungdommers rolle i en kapitalistisk markedsøkonomi” der de lærer å ikke bli usynliggjort og underlagt mektige fagforeninger i 2013. Det skal selvfølgelig være «politisk nøytralt».

Read Full Post »

Vi unge er ofte litt utålmodige. Vi blir fort rastløse, og liker å se effektene av ting så fort som mulig. I hvert fall er det slik for meg. Derfor spør jeg ofte meg selv hvorfor jeg ble så engasjert i politikk. Det er vel lite her i verden som går så tregt iblant som politikk, og når man får endret på noe, så må man ofte være fornøyd med å flytte noen kommaer.

Likevel fortsetter vi dag ut og dag inn. Det er flere år siden jeg mistet tellingen på hvor mange leserinnlegg jeg har skrevet i mine lokalaviser i Hedmark, og hyppige møter har allerede gjort meg så avhengig av kaffe at jeg får hodepine hvis jeg ikke har drukket minst to store kopper før kl er 2-3 om formiddagen, og jeg har ikke fylt 22 enda.

Nytter det?

Likevel er det vanskelig å miste engasjementet, og man spør seg av og til: Nytter det egentlig? Svaret på det er utvilsomt ja. Senest i går fikk jeg en mail fra en dame ved et kommunalt foreldreutvalg, hun hadde lest en bloggpost jeg skrev i februar om eliteklasser og tilpasset opplæring. Hun ønsket nå å sette igang et prosjekt på barne og ungdomskoler i sin kommune, med tilpasset opplæring for de sterkeste elevene for å sitat «øke læringsutbytte
for de beste, heve bevisstheten rundt flinke elever og dyrke kunnskap», og ønsket å komme i kontakt med flere som hadde erfaringer med dette. Slike eksempler er verdt alle bloggpostene jeg har skrevet om skolepolitikk.

For ikke så lenge siden fikk jeg også høre den kanskje gledeligste nyheten en Høyre-politiker kan få, og muligens det største komplimentet jeg har fått som politiker. Jeg fikk høre fra en lærer at hennes mor, som hele sitt liv hadde stemt Arbeiderpartiet, nå hadde ombestemt seg, delvis grunnet mine mange innlegg om særlig skolepolitikk i mine lokalaviser. Dette budskapet alene er jo nok til å gi energi til å fortsette med politikk på høygir. Når en eldre dame i blodrøde Hedmark, som har stemt Arbeiderpartiet hele sitt liv, kan endre syn og se til Høyre. Da gir det mening å holde på med politikk. Da vet du at det nytter.

Tilpasset opplæring

Når det er sagt skjønner jeg jo hvorfor stadig flere ser til Høyres politikk om dagen. De ser at dagens politikk ikke fungerer, og særlig skolen er et eksempel på det. Vi ser en regjering blindet av feilslått ideologi, blottet for handlekraft i skole-Norge.

Det voldsomme frafallet i videregående skole er et levende eksempel på det. Alle de politiske partiene fremmer nå løsningen på frafallet i videregående skole som en prioritert sak, men vi glemmer altfor ofte at det frafallet begynner i barne og ungdomskolen. Skal vi løse frafallsproblematikken er det én ting som blir helt vitalt; nemlig tilpasset opplæring. Og da snakker jeg ikke om den omfattende floskelen som også rødgrønne politikere konkurrerer om å slenge rundt seg ved enhver anledning. Jeg snakker om reell tilpasset opplæring.

Den rødgrønne regjeringen er nemlig mot tilpasset opplæring. De sier de er for, men det stemmer ikke fordi tilpasset opplæring per definisjon er én ting; nemlig nivådelt undervisning. Det er egentlig ganske enkelt. Du har et bestemt antall elever, og et bestemt antall lærere. Det er betraktelig mindre lærere enn det er elever. Likevel skal hver elev få en undervisning som er mest mulig tilpasset elevens behov. Den rødgrønne løsningen er å putte folk i et klasserom uten hensyn til faglig nivå, plassere en lærer der, og så forvente at alle elevene skal få maksimalt ut av timen. Resultatet er at flinke elever kjeder seg og ikke får realisert sine potensialer, samtidig som de svakeste blir mer og mer frustrerte fordi de henger konstant etter.

Høyres løsning er da å dele inn flere klasser i ulike fag etter nivå, slik at læreren på best mulig måte kan tilrettelegge undervisningen til det nivået som best treffer det faglige nivået i klassen. Det vil aldri bli perfekt – også nivådelte klasser er forskjellige. Ingen elever er, heldigvis, helt like, men én ting er helt sikkert; med nivådelt undervisning vil flere elever få maksimalt utbytte av skoletimene, få flere utfordringer de kan mestre, og læreren vil lettere kunne hjelpe de som sliter.

De rødgrønne innrømmer at deres økonomiske politikk handler om å utjevne forskjeller.
De kan like så godt innrømme at dette er målet med skolepolitikken deres også. Det er ikke å løfte de svake, det er ikke å gi de skolesterke nye utfordringer å strekke seg etter. Det er simpelthen å utjevne kunnskap.

Det sies at «tro kan flytte fjell», det har jeg liten tro på, men ord kan tydeligvis flytte selv de mest ihuga AP-velgere. Jeg tror ofte sistnevnte er vanskeligere, men ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid. Så alle konservative: stå på! 😀

Read Full Post »

For ikke så mange dager siden, skrev jeg et innlegg om Dumskapsdepartementet her på bloggen, som også var på trykk i min lokalavis Hamar Arbeiderblad. Der spurte jeg om Kristin Halvorsen i det hele tatt hadde noen visjoner for norsk skole. Siden Halvorsen begynte sin jobb som kunnskapsminister med et populistisk forslag uten tiltak om mobbing, har hun fulgt det opp med forslag om fjerning av plusser og minuser bak karakterene, hva slags klesplagg elevene skal ha på seg, bruk av twitter og facebook i timen, osv… Det ene dummere enn det andre.

Kristin Halvorsens nye løsning for å øke kunnskapen i skolen- og løse fraværsproblematikken er altså å redusere muligheten for politisk fravær. «Jeg syns ikke vi kan forskjellsbehandle mellom politisk fravær og annet fravær» skal Halvorsen ha sagt til elevene på elevtinget (der hun ble møtt med pipekonsert).

Halvorsen mener altså at det ikke er noe forskjell på om du er borte fra skolen fordi du gjør politisk arbeid -og får nyttig kunnskap om hvordan det norske demokratiet fungerer, eller om du sitter hjemme i sofaen og drikker cola. For en kunnskapsorientert kunnskapsminister vi har (les: ironi).

Hver eneste vår arrangerer Hedmark Unge Høyre stortingstur. I år var nesten 20 ungdommer fra Hedmark med på turen. Der fikk alle sammen se statsministeren svare for seg i stortingets spørretime, en omvisning på Stortinget, spise lunsj på Stortinget samt snakke med flere stortingsrepresentanter, og avslutningsvis et seminar på Høyres Hus.

Å sitte i et klasserom og lese samfunnsfagbøker om hvordan det norske parlamentet fungerer kan ikke sammenlignes med det å oppleve Stortinget selv. Enkelte av elevene hadde stått opp 04.00 for å komme seg inn til Oslo tidsnok til spørretimen. Mens halvparten av elevene i elevundersøkelsen svarer at de kjeder seg på skolen, sto altså flere ungdommer opp midt på natten for å rekke en hel dag med politikk. Hadde skolen ellers klart å skape halvparten av det engasjementet ville ikke frafallsproblematikken vært noe å snakke om. Men ifølge Kristin Halvorsen må altså slikt fravær likestilles med alt annet.

Jeg venter spent på at Kristin Halvorsen skal begynne å konsentrere seg om å få mer kunnskap i skolen. Dette begynner å bli patetisk.

Les også Henrik Asheim og Stefan Heggelunds blogginnlegg om Kristin Halvorsens manglende forståelse for problemene i norsk skole:

Stefan Heggelund – Frafall i videregående

Henrik Asheim – Kristin Halvorsen forstår ikke frafallsproblemene

Read Full Post »

Older Posts »