Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Stortinget’ Category

Å avskaffe «parlamentarisk språkbruk» er kanskje noe av det beste vi kan gjøre for å øke interessen for politikk og samfunn i Norge.

Flere har regaert på det danske Venstres oppførsel da Helle Thorning-Schmidt debuterte som dansk statsminister, tirsdag denne uken. Under den ferske statsministerens tale kom det flere sarkastiske kommentarer på facebook og twitter fra bl.a. tidligere integrasjonsminister Søren Pind (V) og eks-finansminister Claus Hjort Frederiksen (V).

Her er noen eksempler som trekkes frem i Aftenposten:

På Facebook skrev Pind følgende: «Claus spør om det ikke er den kjedeligste talen på årtier. Har svart at jeg ikke kjenner dem (som ble holdt, red anm) for 100 år siden…». 

Søren Pind griper tak i enkeltsetninger fra Helle Thorning-Schmidt og kommenterer dem: 

«Vekk med starthjelp. Vekk med tak på kontanthjelp. Vekk med insitament til å arbeide…»

«Helsevesenet er under kjempepress. Derfor har vi avskaffet fradraget for helseforsikringer, så presset kan bli større…»

Valgforsker Hanne Marthe Narud kaster seg på kritikken og kommenterer at hun «håper dette ikke skjer i Norge». Jeg ikke bare håper at dette kan skje i Norge. Jeg skulle gjerne sett at de sarkastiske kommentarene kunne flyttet seg fra sosiale medier og opp på selve talerstolen inne i Stortingssalen.

Jeg vil tro at jeg ut i fra de fleste parametre kan definere meg som ganske langt over gjennomsnittet politisk interessert. Jeg tror også at jeg langt i fra er alene om å mene at norsk politisk debatt veldig ofte er dørgende kjedelig. Og da snakker jeg ikke først og fremst om den debatten som foregår i mediene, den kan selvfølgelig vaære kjedelig iblant den også, men den er ofte frisk og god. Kronikkutvekslinger og replikkutvekslinger i pressen kan være svært så underholdende, også i Norge.

Som mange andre politisk interesserte, kanskje særlig på borgerlig side, har jeg stor glede av å lese Kjetil Alstadheims syrlige kommentarer i Dagens Næringsliv. Likevel er det et paradoks at mesteparten av de retoriske vendingene til mannen som bl.a. har vunnet Riksmålsforbundets språkpris for pressefolk, Gullpennen, ville blitt klubbet ned i Stortingssalen. Der har vi nemlig noe som kalles parlamentarisk språkbruk. Det er en praksis som dreper treffende retoriske vendinger, og som kan få den beste politiske nerden blant oss til å sovne selv i en relativ «frisk» debatt i Stortingets spørretime.

SP-leder Liv Signe Navarsete er blant dem som har blitt irrettesatt for såkalt «uparlamentarisk språkbruk». I 2008 ble Navarsete kraftig irettesatt av daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland, som mente at hennes språkbruk var «langt utover parlamentarisk språkbruk»

Begrepene Navarsete fikk kjeft for var bl.a. en kommentar til Borghild Tenden (V) som hun mente at hadde «frekkhetens nådegave», hvorpå hun påpekte at «noen burde gå hjem og gjøre hjemmeleksa si». Det vakte også oppsikt da hun kommenterte at «Høyre holder fram en tåpelig målestokk for hvordan en skal måle aktiviteten» i veibygging, som en kommentar til Øyvind Halleraker.

I 2007 ble Høyres nestleder Jan Tore Sanner klubbet ned da han påpekte at daværende finansminister Kristin Halvorsens innlegg inneholdt «tull om skatt», Siv Jensen ble klubbet for å bruke ordet «flåsete» om statsmisterens innlegg og Jan Arild Ellingsen (Frp) fikk påtale for å bruke karakteristikken «springe med halen mellom beina» om regjeringen.

Felles for alle uttalelsene er at vi ikke ville leet på et øyelokk om vi leste dem i en kronikk, hørte dem referert i en tale på et landsmøte, eller over en samtale på et formelt selskap. I vår folkevalgte forsamling derimot klubbes velvalgte ord og uttrykk, som ellers ville fått bestemor til å nikke anerkjennende om de ble sagt over middagsbordet, ned som om de var banneord.

Vi trenger imidlertid ikke se lenger enn til Storbrittania før debattene har en helt annen tone. Der er replikkvekslingene i parlamentet tidvis på et sånt nivå at det er retorikkutveksling i verdensklasse. Samtidig inneholder de engelske debattene karakteristikker som ville gjort norske politikere stumme av forskrekkelse om man forsøkte seg på noe lignende her. I Storbrittania er debattene gentlemanssport. Britene håndterer en form uforskammet eleganse som gjør gode debatter til en slags verbal kårdefekting.

Her er et eksempel fra en frisk britisk debatt som ville vært helt utenkelig i Norge:

Jeg mener det er altfor få friske debatter i norsk politikk, og det har flere negative konsekvenser. Det fører ikke bare til at de formelle politiske diskusjonene i Norge blir kjedelige og uinteressante for folk flest. Det fører også til at norske politikere rett og slett blir mer kjedelige i mangel på retorisk trening.

Det ville vært et interessant prosjekt å avskaffe alt som heter «parlamentarisk språkbruk» i Stortinget. Jeg er selvfølgelig enig i at man bør stille strengere krav til språkbruken i parlamentet enn ellers, men disse kravene vil bli stilt uavhengig av hva som står i Stortingets språkreglement. Jeg tror ikke at allmennheten vil belønne politikere som høres ut som fulle sjømenn fra talerstolen dersom stortingsrepresentantene fikk si akkurat hva de vil.

På mange måter vil kravene til treffende ordbruk kunne bli større dersom reglementet i hvert fall løses opp ganske kraftig. I stedet for å gjemme seg bak det vi på politiker-folkemunne kaller «bullshit-bingo» ville kravene til tydelighet ble større.

Da ville vi kanskje for alvor sett hvilke norske politikere som behersker debattformen. De som går for langt vil ikke vinne særlig respekt blant hverken folk flest eller stortingskolleger. Samtidig vil det bli en langt mer pinlig affære å møte opp på Stortinget med innholdsløs retorikk eller taler der man ikke har gjort en grundig nok jobb med faktaarbeidet.

Når man er folkevalgt medlem av landets parlament synes jeg rett og slett at man bør takle å høre at noen mener talen din er kjedelig. Å kunne håndtere sarkastiske påminnelser om løfter man har gjort før valget, når man gjør helomvending kort tid etter valget burde være enda mer selvfølgelig. Ellers kan det kanskje tenkes at man hadde passet bedre som taleskriver enn som taler.

Reklamer

Read Full Post »

Debatten om systemet rundt stortingsrepresentantenes pensjonsordninger har delvis blusset litt opp igjen etter at det ble klart at de to tidligere stortingsrepresentantene Anders Talleraas og Magnus Stangeland må møte i retten, tiltalt for grovt bedrageri. De skal altså ha mottatt for mye i pensjon ettersom de har hatt inntekter ved siden av. Saken rullet i mediene ved marstider i fjor, da også Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik var tiltalt for pensjonsjuks.

Skyldspørsmålet her skal jeg overhodet ikke ta stilling til. At dette skyldes systemsvikt fra Stortingets side har jeg ingen problemer med å se for meg, men det er ikke noe jeg har noen mulighet til å vurdere.

Det hele denne saken uansett viser er hvor håpløst det blir når det er samme organ som bevilger ordningene, mottar ordningene og kontrollerer ordningene. Det er dømt til å mislykkes. Vi ser det på så mange områder ellers i samfunnet. Det offentlige er de dårligste til å vedlikeholde offentlige bygg, og kontrollere offentlige tjenester. Når man ved å kontrollere seg selv, også påfører seg selv ekstra kostnader, er det rimelig menneskelig å forsøke å kontrollere seg selv så lite som mulig. Derfor burde ansvaret ligge hos noen andre.

Å kontrollere seg selv
Dette er en av de viktigste årsakene til at vi trenger flere private sykehus i Norge, flere private veier, og flere jernbanestrekninger for å nevne noe. Ville vedlikeholdsetterslepet på det norske jernbanenettet blitt godtatt hvis det var et privat selskap som leide strekningen og solgte sine tjenester der? Neppe. Da ville staten slått i bordet med kontrakten for lenge siden, og forlangt at aktøren overholdt sitt vedlikeholdsansvar eller mistet retten på strekningen grunnet kontraktsbrudd. Det samme gjelder private veier. Staten ville aldri akseptert det vedlikeholdsetterslepet på norske veier, dersom det ikke var de selv som hadde ansvaret for både vedlikeholdet og kontrolleringen.

Pensjonsordningene burde egentlig følge samme prinsipp. Stortinget burde enten forplikte seg til å følge de samme reglene som alle andre i offentlig sektor, eller betale for private ordninger med sin egen lønn, noe som da ville blitt kontrollert av noen andre. Du kan jo se for deg hvordan bakterienivået hadde blitt på norske spisesteder dersom mattilsynet hadde hatt monopol på å drive restaurant.

Backbenchere
Debatten som herjet i fjor sørget heldigvis for at det ble en slutt på stortingspolitikernes gullpensjoner (den nye ordningen er likevel betraktelig bedre enn for noen andre offentlige ansatte), men den gjelder jo bare for alle som ble innvalgt i 2009. Ganske mange sitter med andre ord fortsatt på tinget og bare venter på at de skal ha rett til full pensjon. AP har f.eks. 64 representanter på tinget. Du kan jo gjøre en raskt tankeeksperiment, hvor mange kan du egentlig navnet på?

Det er en del backbenchere der som selv vi som er aktive i politikken aldri har hørt om engang. Men joda, jeg skjønner det jo jeg. Det hender jeg spiser lunsj i stortingsrestauranten selv, og jeg forstår at det er fristende å kjøpe kaffe til 3 kr. og heve nesten 700.000 i årslønn for å sitte å trykke på den samme knappen som partiet ditt har bestemt at du skal trykke på, og sende noen masseproduserte innlegg til lokalavisen i ny og ne.

Logikk
Da pensjonsordningen ble revidert var utgangspunktet at stortingspolitikere i hvertfall måtte sikres det som var vanlig for ansatte i private bedrifter. Hvorfor var det naturlig? Det er overhodet ingenting som tilsier at stortingsrepresentanter skal ha en bedre pensjon enn alle andre i det offentlige. Hvilken logikk hentyder på at dette skulle være naturlig?

Representantene burde få den samme offentlige pensjonen etter de samme regler som gjelder for alle andre, og heller investert i en privat pensjonsordning dersom de ikke synes dette var godt nok. Da ville det også vært det private selskapet som kontrollerte at alle regler ble overholdt. Å bevilge seg selv særordninger etter særregler som man selv skal kontrollere om blir overholdt, er dømt til å mislykkes.

Klippekort
Et annet problem som sjelden belyses er at for gode pensjonsordninger gir et intensiv til politikerne om å sitte så lenge som mulig for å opparbeide seg pensjonsrettigheter. Jeg har ingen problemer med at politikere i Norge får god lønn. Egentlig kunne man godt økt stortingspolitikernes lønn. Det er nødvendig for at det skal være attraktivt også for samfunnsengasjerte mennesker med toppjobber å søke seg inn i politikken. Det er derimot ikke noe mål at representantene skal sitte så lenge som mulig.

Det er imidlertid ikke så rart å forstå at de samme representantene som vedtar lovene, ønsker å verne om sitt eget klippekort på stortingsperioder. Det er dessverre heller ikke så rart å forstå at det for enkelte kanskje ikke er så nøye å sjekke om man overholder alle regler når man sitter å bevilger penger til seg selv. Derfor ville det vært en god start om Stortinget nå i fremtiden overlot det fulle og hele ansvaret for dette til noen andre.

Som med alt annet, er staten også sin egen verste kontrollør.

Read Full Post »