Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Velferdsstaten’ Category

(INNLEGGET ER PUBLISERT PÅ MINERVA.AS 20.09.2010)

Politikere og medier gjør alle feil på en gang, og serverer Sverigedemokratene klassisk offerkommunikasjon rett i fanget.

Da Fredrik Reinfeldt ble partileder i 2002 hadde Moderaterna gjort et kritisk dårlig valg på 15 %. På samme tid fikk Socialdemokraterna 40 prosent. Åtte år senere er gapet mindre enn 1 prosent, Sverige har hatt 4 år med borgerlig regjering, og etter et nytt valg der Mona Sahlin skulle gjenreise Socialdemokraterna i en rødgrønn flertallsregjering gjør de sitt dårligste valg noensinne.

Det har versert mange teorier om høyresidens fremgang i Sverige. De mest populære er enten at Alliansen i Sverige gjør det bra fordi de seiler under et «falskt varmt flagg» mens de egentlig er kalde og kyniske kapitalister eller at de gjør det bra fordi de har lagt bort borgerlig politikk og blitt sosialdemokrater. Det er liten grunn til å tro på noen av teoriene.

Bredde
Å forklare høyresidens sterke posisjon i Sverige med falskt spill eller borgerlig politisk resignasjon henger dårlig sammen med den reelle praktiske politikken de har ført. I løpet av fire år har Alliansen senket skattene med hele 100 milliarder svenske kroner. Vanlige lønnsmottakere i Sverige har fått skattelettelser tilsvarende en månedslønn i året, og Reinfeldt har lovet flere.

Når det er sagt kan ingen benekte at det har skjedd en markant endring av Moderaternas profil. Det var ikke akkurat ukontroversielt da Fredrik Reinfeldt lanserte Nya Moderaterna. Tøff skatteletteretorikk ble erstattet med en bredere retorikk som var mindre kritisk til den svenske velferdsmodellen. For mange symboliserte dette starten på slutten for Moderaterna som et tydelig alternativ til Sosialdemokratiet. Men når vi ser hva Alliansen faktisk har fått til på en rekke områder i løpet av 4 år, så må også mørkeblå mennesker (som meg selv) bøye seg i beundring.

Modernisering

Jeg tror Alliansen har lykkes med noe de borgerlige partiene i Norge aldri virkelig har fått til. De har klart å sette premisset for arbeids- og velferdsdebatten. Her har høyresiden i Norge mye å lære. Den svenske høyresidens resultater har sprunget ut av et målrettet og konkret prosjekt. Moderaterna vet hvorfor de gjør de gjør det bra. De har turt å foreta en markant modernisering av partiet, og det har gitt resultater. Høyre er et sted midt i mellom. Høyres fremgang skyldes også tydelige alternativer og et bredere parti, men jeg tror ikke det fremgår like klart for høyrefolk hvorfor vi gjør det så bra om dagen som det gjør for Moderaterna.

Moderaterna har endret retorikken og partiets ansikt utad. De er mer inkluderende, menneskelige, varme og folkelige enn de noen gang har vært. Så langt er det mye som ligner, men det avgjørende er at de, gjennom denne profilendringen, har lykkes i å få oppslutning om tøffe grep. I Norge setter fortsatt sosialdemokratiet agendaen for velferdsdebatten i mye større grad enn i Sverige.

Premissleverandør
I Norge er det fortsatt Høyre som må forsvare seg når de vil liberalisere arbeidsmiljøloven og plan- og bygningsloven, eller når vi foreslår skattekutt for næringslivet for å skape arbeidsplasser. I Sverige er dette bildet i ferd med å snu. I Sverige er det nå Moderaterna som har soleklart størst troverdighet på å skape arbeidsplasser. I Norge har Høyre størst troverdighet på å skape verdier, men det er Arbeiderpartiet som har størst troverdighet på å skape arbeidsplasser. Denne kombinasjonen er ganske avslørende, for Moderaterna slet med det samme tidligere.

Jeg tror dette henger mye sammen med retorikken. Tidligere har nok høyresiden i Norge hatt en tendens til å kommunisere tøffe grep på en måte som støter folk fra seg. Vi har snakket om at folk «må komme seg i jobb», og at det skal straffe seg å la være å jobbe. Når dette ikke vinner opinionen har løsningen blitt å foreslå mindre tøffe grep. I Sverige har man gjort det motsatte. Alliansen har klart kunststykket å kommunisere varm retorikk uten å akseptere sosialdemokratiets premisser for varm politikk.

Alliansen har klart kunststykket å kommunisere varm retorikk uten å akseptere sosialdemokratiets premisser for varm politikk.

Fredrik Reinfeldt snakker ikke om at folk skal «komme seg opp om morgenen». Han snakker om å skape arbeidsplasser, og velferden som ligger i selvfølelsen ved å ha en jobb. Det er varm retorikk som folk kan kjenne seg igjen i, men løsningene er markant forskjellig fra sosialdemokratene. Løsningen er tøffere skatteletter enn Høyre noen gang har turt å foreslå. Moderaterna har nektet å akseptere sosialdemokratiets premisser for velferdsdebatten. Å gi vanlige folk ikke bare noen hundrelapper mer i måneden, men en hel månedslønn i skattelette på ett år, er ikke velferdskutt. Det er å styrke den velferden som er viktigst for folk. Nemlig muligheten til å ta egne valg for seg selv og sin familie uten å stå med «lua i hånden» og tigge statlige overføringer.

Sverigedemokratene
Når det gjelder håndteringen av Sverigedemokratene er jeg mindre imponert over Moderaterna. Jeg tror de to viktigste grunnene til Sverigedemokraternas fremgang heter: Moderaterna og Socialdemokraterna.

Jeg tror de to viktigste grunnene til Sverigedemokraternas fremgang heter: Moderaterna og Socialdemokraterna.

Hele valgkampen mellom Mona Sahlin og Fredrik Reinfeldt har tidvis vært en konkurranse om å være mest mot Sverigedemokraterna. Sahlin har forsøkt å koble Sverigedemokraterna opp mot Alliansen for å skremme velgere bort fra den borgerlige fløyen. Reinfeldt på sin side har i valginnspurten brukt nesten like mye tid på å snakke om hvorfor folk ikke skal stemme på et parti som ikke engang var i Riksdagen, som han har brukt på å klargjøre de prinsipielle, ideologiske og praktiske forskjellene mellom den borgerlige og den sosialistiske fløyen.

Mediene har selvfølgelig hauset det opp enda mer. Expressen i går hadde følgende tekst over hele forsiden: «NEJ! I dag röstar vi för Sverige mot främlingsfiendtligheten». I dag trykker avisen bilder av alle partilederne der de holder opp framsiden. Samtidig kan vi over 2 dobbeltsider se en svær liste og et kart der du kan se «hvor mange som stemte på Sverigedemokratene i ditt distrikt».

Hvordan noen som har jobbet med kommunikasjon kan få seg til å tro at dette skulle gjøre Sverigedemokratene mindre interessante er ufattelig. Politikere og medier gjør alle feil på en gang, og serverer Sverigedemokratene klassisk offerkommunikasjon rett i fanget. Den eneste måten å skyve Sverigedemokratene ut av Riksdagen nå er å gjøre dem ubetydelige og uinteressante. Dessverre tror jeg man heller kommer til å hausse dem opp så mye at det stikk motsatte vil skje.

Verdivalg

Dette valget har vært et verdivalg. Det har vært et valg mellom 1) de som mener at velferd er at staten skal være alt for alle hele tiden, og 2) de som mener at velferd er å gjøre det lettere for vanlige folk å skape det livet de selv vil uavhengig av statlige bidrag. Dette valget har handlet om to to fundamentalt forskjellige måter å se på samfunnet. Det er 1) de som tror at samfunnet bevilges ovenfra og ned, og 2) de som mener at samfunnet skapes nedenfra og opp.

Dessverre blir dette viktige veivalget fullstendig overskygget av et lite, rasistisk partis inntog i Riksdagen. Det må dessverre både Socialdemokraterna og Moderaterna ta ansvaret for.

Advertisements

Read Full Post »

Det må være flaut å være liberalist i Frp om dagen. I dagens VG har Siv Jensen den perfekte oppskriften på massivt økende velferdskostnader i det uendelige.

Siv Jensen raser mot helsedirektør Bjørn-Inge Larsen, fordi nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsesektoren nylig sa nei til en ny behandling av tykktarmskreft som kan gi pasienter et halvt års forlenget levetid, fordi den koster mellom 300.000 og 500.000 kroner per pasient.

«Det er forkastelig å sette en prislapp på menneskeliv» argumenterer Jensen, men dette handler jo ikke om prisen på menneskeliv. Vi mennesker er ikke usårbare vesener. Sykdom og død er en naturlig del av livets gang, men takket være innovative mennesker og teknologiske fremskritt har vi klart å gjøre livet langt lettere og betydelig lengre enn for få år siden. Denne utviklingen fortsetter, men det er en gradvis prosess. Det er nemlig slik at ting koster. Enkelt og greit.

Dette handler altså ikke om en prislapp på menneskeliv. Det handler om en prislapp på behandling. Det Jensen egentlig sier er at det ikke bør finnes noen grense overhodet for pengebruk i forbindelse med legebehandling. Jeg undres sterkt på hva slags verden Siv Jensen lever i. Det er jo ingen som har sagt at de er mot behandling av tykktarmskreft. Dette handler om prioriteringer av ressurser i det offentlig finansierte helsevesenet. Det er nemlig slik at behandling koster penger, og penger er et knapphetsgode. Da må man hele tiden prioritere hva man skal bruke pengene på. Det er nesten utrolig at det skal være nødvendig å forklare slikt til et selverklært liberalistisk parti.

Men fadesen stopper ikke her. «Veldig ofte er medisin dyrt i starten, når det er få brukere. Men at man forsker på dette, er et tegn på at det er etterspørsel. Hvis etterspørselen er der, vil prisene etter hvert falle», fortsetter Jensen. Hvis ikke dette er en meget dårlig omformulering fra journalisten, skulle jeg likt å vite hvordan Jensen klarte å koke sammen denne tankerekken.

I hvilken verden går prisene ned fordi etterspørselen øker? Priser går ned fordi produksjonen øker, fordi den blir mer effektiv, fordi man finner billigere produksjonsmetoder, eller fordi etterspørselen går ned. Den direkte effekten av økt etterspørsel er i første omgang høyere priser.

Det Siv Jensen antakelig mente å si er at etterspørselen vil føre til mer forskning, som igjen vil føre til billigere produksjon, og dermed også billigere priser. Det er selvfølgelig logisk, men ikke i en verden der man ikke trenger å prioritere. Hvorfor engang tenke på priser i forbindelse med legebehandling hvis vi skal legge Siv Jensens «penga finns»-retorikk til grunn? Siv Jensen sier jo egentlig at all kritisk behandling skal finansieres uansett kostnad, også får vi bare håpe at noen finner på en billigere løsning, mens statens helseutgifter stiger med rakettfart.

Det er i grunn ikke bare Frps liberalister som bør være flaue over dette utspillet. Dette vitner jo om en forståelse for prioriteringsbehov langt under i hvert fall den mer pragmatiske delen av SV. Alle Frp’ere som har begreper om hva ‘en mindre stat’ innebærer burde rive seg i håret i frustrasjon over sin partileder akkurat nå.

Read Full Post »

(LES HELE INNLEGGET PÅ MINERVA.AS)

Vi er i ferd med å få en utvikling der prinsippet om at «vi alle lever på hverandres arbeid» erstattes med: «vi snylter mange på noens arbeid». Det er på tide å ta sykelønnskutt på alvor.

Rettigheter er essensielt for ethvert fungerende samfunn. Retten til liv, eiendom og søken etter lykke er, etter mitt syn, de mest fundamentale verdiene i et liberalt demokrati, men rettighetsbegrepet har via norsk venstreside begynt å få en merkelig allmenn betydning. For rettigheter som tidligere innebar at staten skulle sikre din frihet fra maktmisbruk og hindringer, er nå blitt til en omfattende rett til å kreve at staten legger alt til rette for deg, uten ekstra kostnader.

Enkelte ser ut til å tro at retten til liv innebærer at staten skal puste liv i lungene dine, at retten til eiendom betyr at staten skal putte eiendeler i fanget på deg, og at det av en rett til søken etter lykke følger at staten skal servere deg lykke på et fat. Mange nordmenns, og særlig norske politikeres, holdninger til velferdssamfunnet er i ferd med å ligne en aksjespekulant som vil ha lavest mulig risiko og høyest mulig avkastning, samtidig som eventuelle tap dekkes av det store fellesskapet. Det er et regnestykke som ikke går opp i lengden.

LES HELE INNLEGGET PÅ MINERVA.AS

Avislenker: Dagbladet, VG, Nettavisen, VG

Read Full Post »

Heidi Nordby Lunde aka Vampus gjorde meg oppmerksom på en veldig bra artikkel fra adamsmith.org gjennom facebook i dag Jeg re-publiserer introduksjonsteksten her. For å laste ned de tre lengre publikasjonene som adamsmith.org legger ut i denne sammenhengen må dere klikke her.

 

«Unbundling the welfare state

The state benefits system is a jumbled mixture of welfare transfers, insurance, and savings. But governments are not very good at running insurance or savings companies. We should unbundle the different parts of the system. Government needs to focus on its proper role – the welfare element – and draw the market into providing the rest.

But even welfare is changing. Just sending people welfare cheques does nothing to get people off welfare. Indeed, it deepens the perverse incentives in the system and traps people in poverty. The aim now must be to re-integrate people into the workforce and make them self-sufficient. That means tailoring work, housing, childcare and other support services round the individual. Most of this too is better outsourced to independent and voluntary groups.

The benefits system has become more complicated, but it needs to be made much simpler. Saving for a pension should be at least as easy as buying a lottery ticket. We need to cut through the confusion, remove the perverse incentives against saving, and tailor lifetime support round the individual, using the market. That is just what our Fortune Account proposal would do»

Read Full Post »

In November 2008:

«We have to be willing to shed the spending that we dont need»

«Budget reform is not an option, its a necessity»

«We cant sustain a system that bleeds bilions of tax payer dollars on programs that have outlived their use or exists solely because of the power of politicians, lobbyists or interest groups. We simply cant afford it»

AND NOW, October 2009, Ladies and gentleman, I give you:

The real Obamanomics

From speeches to real life

(The U.S. budget deficit for fiscal year 2009, which ended in September, was a record-shattering $1.4 trillion)

And plans for the future? Trillions in new spending…

…and more taxes:

Obamanomics? You raise taxes, deficits, probably create inflation… and everything else thats bad for your economy.

Obama – here’s a message for you:

Read Full Post »

Norske politikere ser ut til å være i en slags FN-rus etter kåringene av verdens beste land å bo i. Vi har det absolutt veldig bra i Norge, det er ikke det, men denne velstanden baserer seg også på en økende sykdomstilstand som kan sette velferdssamfunnet vårt i fare hvis den ikke kureres.

Norge er et sykt land, og vi blir stadig sykere. Dagens Næringsliv kunne ikke gjort det tydeligere. Her er klare fakta om Norges tilstand fra en artikkel DN publiserte 11. september i år:

Arbeidsledige: 77.100

På attføring eller rehabilitering: 105.000

AFP: 48.500

Uføre: 341.400

Total arbeidsstyrke i Norge: 2,62 millioner

Andel nordmenn i arbeidsfør alder på trygd: 22 % (inkluderer ikke kontantstøtte, barnebidrag o.l.)

Andel nordmenn som er uføre: 13 %

Andel nordmenn som er arbeidsledige: 3 %

Totale utbetalinger til uføre i 2008: 56,53 milliarder

Offisielt har Norge en arbeidsledighet på tre prosent. I virkeligheten mottar nesten en fjerdedel av nordmenn i arbeidsfør alder en eller annen form for trygd. Norge er verdensmestre i andel syke og uføre. DN slår også fast at «hver eneste skattekrone fra over 681.000 nordmenn må til for betale Norges unormalt mange uføretrygdede.»

Victor Normenn peker i denne artikkelen på et viktig poeng:

«Vi har brukt uføretrygding fremfor ledighetstrygding for å lette omstillinger. Man har ment at det har vært best å bruke uføretrygd fremfor ledighetstrygd ved nedbemanning i bedrifter utenfor de mest sentrale strøkene, istedenfor å få folk til å flytte. Dette har vært en villet politikk (…) Hver gang vi lar et menneske i yrkesaktiv alder gå på uføretrygd, istedenfor å få vedkommende inn i en eller annen form for ordinært tilrettelagt arbeid, er det en fallitterklæring overfor de personene det gjelder. Og det er samfunnøkonomisk sløsing» , sier han.

Dette er et av problemene vi står ovenfor. Vi har altså en velferdsstat som i stor grad passiviserer virksomme mennesker, ved at midlertidige ordninger vever midlertidig trengende inn i en permanent avhengighet til staten.

Men det er annen ting ved vårt velferdssystem som DN ikke peker på i artikkelen, og som det er svært upopulært å sette fokus på; trygdeordningene våre er enkelt og greit for generøse.

Norge har en av de friskeste befolkningene i verden, de mest sjenerøse sykelønnsordningene, og det høyeste sykefraværet. Sammenhengen mellom de sjenerøse sykelønnsordningene og det høye sykefraværet viser helt klart at selve sykelønnsordningen gjør det motsatte av sin opprinnelige hensikt.

Kutt i sykelønnsordningen burde stå øverst på ønskelisten til regjeringspartiene akkurat nå. I det hele tatt burde det være et prinsipp at man ikke mottar 100% lønn (slik man faktisk gjør i dag) når man ikke er på jobb og ikke bidrar til det fellesskapet som betaler sykelønnen. Et forslag kunne være å f.eks. kutte sykelønnen til 80%, innføre 3 karensdager, og fjerne muligheten for sykelønn ved egenmelding. Det burde være helt naturlig at man får lavere eller faktisk ingen kompensasjon når man er borte fra jobb, og ikke bidrar med å skape noen verdier. Men jeg vil faktisk stille spørsmål ved om kutt er nok. Jeg lurer rett og slett på om vi ikke burde vurdere å fjerne hele sykelønnsordningen?

For burde det ikke være opptil arbeidsplassen å bestemme hva slags ordninger man ønsker å tilby sine ansatte ved sykefravær? Bør det virkelig være statens oppgave å kontrollere- og regulere hva slags kompensasjon ulike arbeidsplasser tilbyr sine ansatte? Burde ikke dette være et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker?

Vi er nødt for å ansvarliggjøre både arbeidsgiver og arbeidstaker i større grad hvis vi skal få bukt med det høye sykefraværet og den manglende arbeidsmoralen som brer seg i Norge. Statens oppgave bør egentlig ikke tre inn før arbeidsgiver eventuelt bryter forhold som er nedfestet i arbeidskontrakten.

Unge Høyre ønsker et friere arbeidsmarked. Da burde vi også erkjenne at ulike arbeidsplasser, med ulike forhold, og ulike behov må ha lov til å inordne seg på ulike måter. Jeg synes tiden er kommet for å vurdere å avskaffe hele sykelønnsordningen, og la dette forholdet være opp til arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er riktignok viktig å presisere at et slikt system forutsetter at den enkelte får beholde betraktelig mer av sin egen inntekt, slik at man kan velge å sette av penger til perioder man trenger å være borte fra jobb, men det skal alltid lønne seg å jobbe.

Det er en forutsetning for et rikt velferdssamfunn at mange nok står i jobb og skaper verdier. Det er ikke mulig å bygge et land på trygd. Hvis de som trenger hjelp, skal få hjelp i fremtiden, så burde solide kutt i trygdeordninger som holder folk borte fra jobb, være prioritet nr 1 for Jens Stoltenberg, og det burde i hvert fall være et krav fra Høyre og Unge Høyre.


Read Full Post »

I løpet av de 4 siste årene har 112 statlige etater økt antallet ansatte med totalt 12.000 i løpet av de fire siste årene. To av tre statlige virksomheter har flere ansatte i dag enn da den rødgrønne regjeringen tok makten for fire år siden. 140.000 nordmenn er i dag ansatt i staten.

Det er mange problemer med dette. Aller først er det selvfølgelig viktig å presisere at det ER mange statlige sektorer der man faktisk burde øke antallet arbeidsplasser. Politiet er et godt eksempel på dette, forsvaret er et annet (forsvaret har imidlertid opplevd en nedbemanning under de rødgrønne). Men det er et STORT problem at en stadig større andel av vår arbeidskraft kanaliseres inn i offentlig sektor, i stede for å drive med direkte verdiskapende arbeid. Skal vi bevare kvaliteten,- og en bærekraftig utvikling i det som er statens kjerneoppgaver, kan vi ikke tilføre staten stadig nye oppgaver.

Staten kan ikke skape verdier slik som det private markedet kan. Det er rett og slett umulig. Staten har ikke, og kan aldri få den samme kunnskapen som det private markedet. Det gode gamle eksempelet fra Sovjetunionen da staten produserte enorme lager av pelskåper fordi de forutså en kald vinter, mens det i stedet ble en regntung vinter der befolkningen heller hadde behov for gummistøvler, illustrerer dette ganske godt.

Staten har ikke kunnskapen til å vite hva slags produkter folk trenger eller hva slags produkter de vil ha, ei heller hva som er den korrekte prisen for produktet. Dette endrer seg hele tiden, og det er kun i et fritt marked der dette baseres på millioner av menneskers valg, at folks behov og ønsker kan bli optimalt tatt vare på. Det er det private markedet som gjør det mulig å ha den sterke offentlige sektoren som vi har i Norge. Det er i det private markedet at mesteparten av verdiskapingen gjøres.

Er det ikke verdifullt at folk jobber? Jo absolutt. MEN, arbeidsplasser er ikke et mål i seg selv. Dersom arbeidsplasser var et mål i seg selv kunne vi betalt folk for å grave hull, og deretter fylle de igjen, så hadde vi hatt full sysselsetting til evig tid. Alle skjønner imidlertid at det ville være rimelig destruktivt. Arbeidsplasser er altså kun et mål hvis de faktisk skaper verdier, eller utfører oppgaver som er helt nødvendige for at verdiskapingen skal kunne foregå.

For det er selvfølgelig noen yrker som ikke skaper øyeblikkelige verdier, men som likevel er ekstremt viktige for verdiskapingen. Politiet, forsvaret og rettsvesenet skaper ingen verdier, men trygghet og rettsikkerhet er en forutsetning for økt verdiskaping. Leger og sykepleiere skaper heller ingen umiddelbare verdier, men et samfunn der ingen syke får behandling vil ikke akkurat generere mye verdier. Lærere, lektorer og professorer skaper heller ingen verdier på kort sikt, men de gjør samfunnets kanskje aller viktigste jobb fordi de legger hele grunnlaget for den kunnskapen vi skal bygge på i fremtiden.

Dette er uansett store ugiftsposter for staten. Offentlig sektor skaper ingen øyeblikkelige verdier. Utviklingen hos de rødgrønne der man tilfører det offentlige stadig flere arbeidsplasser, og bygger ut arbeidsvernet rundt dem er direkte skremmende. Målet burde være å eliminere arbeidsplasser. Full sysselsetting enten det er i privat eller offentlig sektor er både et elendig og et umulig mål. Det er nettopp elimineringen av arbeidsplasser – at maskiner eller færre mennesker gjør jobben som flere måtte gjøre før – som skaper rom for nytenkning og nye verdier, og nytenkning er vel ikke akkurat det første vi tenker på når ordene «offentlig byråkrati» dukker opp.

Denne utviklingen vi er inne i er ganske enkelt nødt for å stoppe en gang. Vi får flere arbeidsledige, og flere byråkrater – hvilket innebærer at stadig flere er avhengige av støtte fra stadig færre.

Jeg håper det ikke går så langt, men jeg tror dessverre at velferdsboblen må sprekke, med de sosiale konsekvensene det vil medføre, før folk får opp øynene,- og politikere tør å gjøre noen skikkelige grep. Finansboblen sprakk fordi det endelig ble klart at man ikke kan skape velstand ved å låne over evne. Velferdsboblen kommer også til å sprekke hvis vi ikke innser at vi ikke kan bære de økende kostnadene av en voksende velferdsstat ved å fordele penger fra stadig færre skattebetalere!


Read Full Post »

Older Posts »