Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Venezuela’ Category

Det er en ganske merkverdig opplevelse å møte dommer Maria Lourdes Afioni. Afioni sitter ironisk nok i husarrest (etter først å ha blitt fengslet i 14 måneder) for å ha fulgt Venezuelas grunnlov.

Grunnloven i Venezuela stadfester at det ikke er lov å holde noen fengslet i mer enn to år, uten å ha fått saken sin prøvd for retten.

Da bankmannen Eligio Cedeño, beskyldt for å ha sirkulert offentlige midler ulovlig for å tilegne seg dollar (det er ulovlig i Venezuela å veksle pengeenheter uten offentlig godkjenning), hadde sonet 2 år i fengsel uten å ha fått saken sin prøvd for retten, slapp Afioni følgelig mannen fri, slik grunnloven tilsier.

Denne saken som egentlig burde vært en konstitusjonell automatisk handling skulle vise seg å ikke være som alle andre. For å følge grunnloven, hvilket Afioni er underlagt som dommer, ble hun fengslet av Chavez’ regime. Hun satt 14 måneder i fengsel, før hun ble flyttet til husarrest av helsemessige årsaker etter å ha fått en svulst, men først etter at bl.a. IACHR (Inter American Court on Human Rights) tok saken hennes. I dette øyeblikket nekter hun å møte i retten, pga den fullstendige mangelen på rettferdig rettergang.

Jeg møter henne hjemme i huset hennes, der legetimasjonen min sjekkes og noteres ned under inspeksjon av 3 militære vakter stasjonert utenfor døren, før jeg går inn.

Det er intet annet enn tragikomisk å sitte her å snakke med denne hyggelige damen og vite at hun voktes av 16 militære vakter døgnet rundt. Her dør folk på gatene hver dag, og Chavez’ setter av 16 militære vakter til å vokte en hyggelig middelaldrende dame i pysjamasbukser og lilla crocks.

At denne saken er noe utenom det vanlige virker rimelig åpenbart. Ryktene skal ha det til at Cedeño, Afionis klient, skal ha hatt et forhold til Hugo Chavez’ datter, og gjort henne gravid, hvorpå Chavez forlangte abort, og deretter fikset falske anklager mot Cedeño.

Jeg spør om dette stemmer, men Afioni vil ikke si noe om disse ryktene.

– Jeg vet lite om dette, sier hun. Jeg forholder meg til spesifikke fakta, og faktum er at jeg har handlet konstitusjonelt på alle måter. FN har kommentert saken og sagt at jeg gjorde hva som måtte gjøres. Undersøkelser har også bekreftet at Cedeño ikke gjorde noe galt. Det virker rimelig åpenbart at presidenten har skjulte motiver.

Er din sak nok et eksempel på en økende trend vi har sett under Chavez’ presidentperiode?

– Definitivt. Det er simpelthen en måte å putte opposisjonelle stemmer bak lås og slå.

Hvordan er din situasjon akkurat nå?

– Jeg fortsetter å nekte å møte i retten. Jeg nekter å bli dømt for å ha handlet konstitusjonelt. Så akkurat nå venter jeg egentlig bare på at regjeringen skal bestemme hva de vil gjøre med meg.

Har du håndtert mange liknende saker som Cedeños i ditt virke som dommer?

– Ja, dette skal egentlig være en helt alminnelig prosess. Hver gang en fange har vært i fengsel i mer enn 2 år, så skal han/hun settes fri. I Cedeños tilfelle har Chavez imidlertid blandet seg inn personlig. Han refererte til min sak i en offentlig uttalelse og proklamerte at jeg burde fengsles i mer enn 30 år for det jeg har gjort – det er strafferammen for mord. Strafferammen for det han beskylder meg for er 6 år. Det er svært bemerkelsesverdig for en president å involvere seg på denne måten. Det styrker i det hele tatt intrykket av at regjeringen har skjulte motiver.¨

– Det er i grunn bare å se på vaktholdet her. Du ser hvor ekstensiv sikkerheten er. 16 vakter for å passe på meg alene i denne bygningen. Når jeg fraktes til retten følges jeg av 36 vakter, og militære kjøretøy.

Det virker jo nesten som en slags besettelse, eller bare et ekstremt behov for å demonstrere makt?

– Det er ren propaganda.

Mitt inntrykk av Chavez er at han – også sammenlignet med andre autoritære regimer – er ekstremt opptatt av sitt internasjonale rykte. Påvirker det saker som din?

– Andre land har satt internasjonale observatører til disposisjon på min sak, så regjeringen er svært forsiktig med å gjøre noe, av frykt for negativ oppmerksomhet. Chavez er veldig taktisk og varsom hva gjelder internasjonale spørsmål. Han prøver å gi et annet inntrykk av Venezuela i internasjonale fora; et inntrykk av et land med maktspredning og respekt for menneskerettigheter, mens faktum er at han samler all makt på ett sted, og ser fullstendig bort ifra grunnleggende rettigheter.

Hva ser du komme de nærmeste årene, både med valget neste år, og lenger frem i tid?

– Vi har en manglende bevissthet i store deler av befolkningen om alvorligheten av situasjonen i Venezuela akkurat nå. Jeg har vansker med å se en annen president enn Chavez i 2012, også fordi opposisjonen for øyeblikket virker å være mer opptatt med interne grep, enn å samle seg om et politisk prosjekt for landet. Når du har å gjøre med en president som Chavez, en karismatisk autoritær populist med uendelige midler til disposisjon, så må du selge et prosjekt. Mange steder møter du folk som tenker: «Chavez  ga meg en laptop, derfor stemmer jeg på Chavez».

– Opposisjonen i dag har ikke det som skal til for å gjøre det Chavez gjorde for 10 år siden. De er ikke samlet, og har ikke et tydelig nok politisk prosjekt for hele landet enda.

Men likevel, begynner ikke Chavez å gå tom for virkemidler snart? 575 (?) personer er nå fradømt retten til å stille til valg, i fjor ble valgdistriktene omgjort. Vil Chavez kunne bli desperat hvis støtten hans fortsetter å minske?

– Chavez trenger ikke gjøre noe mer nå for å virke desperat. Han har gjort alt han trenger for å bli værende ved makten. Akkurat nå er det folket som må bli lei Chavez.

Hva slags forskjell kan internasjonal oppmerksomhet utgjøre?

– For det store bildet? Veldig lite! Dette må komme innenfra. Venezuelanere går fort lei ting. Det kan også skje med Chavez.

Er det en frykt for at Venezuela kan bli et nytt Cuba? Eller er dette en lite rasjonell tanke?

– På en måte frykter nok alle – også chavistas (Chavez-supportere) – at Venezuela kan bli et nytt Cuba. Venezuelanere er vant til å ha fine ting. Dette vil du legge merke til også i fattige områder. Du kan se folk i «barrioene» med fine sko og en blackberry i hånda. Brakkene ser ikke pene ut, men du finner likevel folk med playstation, osv… Jeg tviler på at du finner så mange folk med Blackberryer i fattige områder i Cuba. Venezuelas befolkning vil ikke akseptere å bli et nytt Cuba. Tross alt, så er selv den fattige befolkningen i Venezuela vant med å eie ting. Men igjen, dette gjaldt jo forsåvidt også for Cuba i sin tid…

I dette øyeblikket pågår det rettsaker mot regjeringen i Venezuela, som f.eks. Leopoldo Lopez’ sak, i den Inter Amerikanske domstolen for menneskerettighter (IACHR) vedrørende grunnlovsstridige rettslige avgjørelser. Vil det ha betydning for rettsvesenet hvis domstolen dømmer i Chavez disfavør, eller vil regjeringen bare se bort ifra kjennelsen?

– Jeg tror Chavez kun vil anerkjenne avgjørelsen hvis han ser at den er hensiktsmessig for han selv. I tilfellet med Leopoldo Lopez, er det sannsynlig at Chavez vil kunne akseptere hans rett til å stille til valg hvis han samtidig kan splitte opposisjonen. Lopez – som egentlig er en av de sterkeste kandidatene  – er ikke blant potensielle utfordrere til neste års presidentvalg så lenge han er fradømt å stille til valg. Men hvis IACHRs avgjørelse kommer etter at opposisjonen har holdt sitt primærvalg, så kunne vi fått en situasjon der Chavez godkjenner Lopez for å forsøke å splitte opposisjonen i to blokker.

Kan Chavez komme til å sitte til 2030, slik han har uttalt at han har til hensikt?

– Nei. Det kommer ikke til å skje. Folket vil gå lei før det.

Til slutt. Selv om internasjonal oppmerksomhet kanskje har lite å si for det store overordnede bildet, så håper og tror jeg at det vil kunne fortsette å gjøre en stor forskjell i mange enkeltsaker?

(Afioni smiler og nikker)

Det har gjort en stor forskjell allerede, for min sak og mange andres. Akkurat nå lever jeg i uvisshet. Det jeg frykter aller mest er at noen plutselig banker på døren min og setter meg i fengsel på nytt, men jeg håper å kunne møte deg som en fri borger neste gang du er her.

Read Full Post »

Uncovering Venezuela…

Hei, beklager et lengre fravær på bloggen. Jeg har vært bortreist og kan love mange spennende oppdateringer de neste dagene. I skrivende stund befinner jeg meg i Caracas, Venezuelas hovedstad, der jeg har vært flere dager. Det har vært en annerledes opplevelse.

Hvis jeg skal oppsummere denne byen med ett ord, så vil det være: kontraster. Over 20% prosent av Venezuelas befolkning lever i ekstrem fattigdom, og over 50% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Av de ca 5 millioner innbyggerne i Caracas, bor ca 4 millioner i de såkalte barrioene. I Europa må man ofte lete litt mer for å finne kontrastene. Her er de overveldende. De rike bydelene, med skyskrapere og moderne bygninger, ligger få meter fra brakkene som preger store deler av landskapet, så langt øye kan se mange steder.

(Eksempel på kontrastene som møter deg:)

Noe av det første som møter meg når jeg nærmer meg sentrum om natten, dagen jeg ankommer, er sjonglører som hopper midt ut i motorveien med flammende fakler og gjør kunster, i håp om at noen av bilene skal slenge ut noen kroner.

Trafikken forøvrig er totalt kaos. I likhet med mye annet i Caracas, hersker det totalt anarki i trafikken. Biler passerer forbi dobbeltlinjer i veien, kjører på rødt lys, og det hersker null respekt for fotgjengeroverganger. Fotgjengere har likeledes null respekt for trafikken.

Når jeg vandrer i byen får jeg beskjed av bekjente jeg er med om å unngå alle folketomme steder – selv om det er små områder midt i sentrum, med folk ikke langt unna. De er gjerne folketomme fordi det er nettopp her det foregår mange ran. Og kriminaltet i Venezuela, og særlig Caracas, er ikke som kriminalitet i andre storbyer.

Kriminaliteten her er overveldende. For hver tusende innbygger dør 1,2 hvert år pga kriminalitet. Du kan se for deg at du er på en konsert med 20.000 mennesker. I Venezuela kan du regne med 24 av disse vil være døde før året er omme. Bare i løpet av denne tiden jeg har vært i Caracas har 19 mennesker blitt drept (ikke i Venezuela, men i Caracas). Kanskje har jeg sett noen av dem i løpet av en spasertur i byen.

Det første som møtte meg på flyplassen når jeg kom ut i lobbyen var en svær plakat av Hugo Chavez, omringet av smilende ungdommer. Når jeg ser nærmere på flere av plakatene ser jeg at Chavez velkjente slagord «patria socialismo o muerte» – fedreland sosialisme eller døden – står skrevet overalt i små bokstaver under informasjonsplakater på flyplassen. Bybildet er ikke stort annerledes. Chavez- propaganda finnes overalt.

Man kan heller ikke unngå å legge merke til den bevisste uniformeringen av offentlig ansatte. Langs veiene ser man arbeidere overalt med de røde skjortene til Chavez parti. Bybildet ellers er fulle av halvferdige eksproprierte bygninger. Og i Venezuela snakker vi ikke ekspropriasjon gjennom demokratiske prosesser, som f.eks. i Norge, når man er nødt for å bygge en vei, eller utvikle annen nødvendig infrstruktur. Regjeringen i Venezuela kan når som helst banke på døren, gi deg noen slanter, kaste deg ut, og sette en statlig logo på butikken din. Resultatet av dette er ganske tydelig.

Det er bare å kjenne på lukten når man går inn i et av de statlige utsalgsstedene for mat som regjeringen har ekspropriert for å levere mat til en rimelig pris. Jeg blir fortalt at folk ofte blir syke av å spise maten fra disse butikkene. «De som håndterer dette vet ofte ingenting om matvarehandel. Store kvantum blir impotert fra Argentina, nærmest som en politisk økonomisk byttehandel, uten at man har peiling på når maten går ut på dato». Det er tydelig når man går inn i flere av disse butikkene. Lukten av ny og gammel mat om hverandre er påfallende.

Her er forøvrig et eksempel på utvalget i en av de statlige matvarebutikkene:

Venezuela er – tross alt – et utrolig vakkert sted, men fattigdommen er enorm, kriminaliteten massiv, og man ser fort konturene av et system som ikke fungerer. Det er protester overalt, mot politiske fanger, umenneskelige forhold i fengsler eller fra arbeidere som ikke har fått betalingen sin.

Jeg skulle gjerne ha blogget mer hyppig fra turen, men ettersom det er forbudt for turister som oppholder seg i landet å kritisere regimet, venter jeg med å publisere til nå. Tidligere har medlemmer av Europaparlamentet blitt kastet ut av landet for kritiske kommentarer.

De neste dagene blir det oppdateringer fra møter med politiske fanger, demonstranter, menneskerettighetsaktivister, og advokater, mm. Jeg har også vært inne i et militært fengsel og møtt en av Hugo Chavez tidligere nærmeste allierte som nå sitter fengslet for å opponert mot grunnlovsendringen som gjorde det mulig for han å sitte på livstid i 2007.

Etter mange skriverier om Venezuela hadde jeg ventet mye av det jeg så, men inntrykkene har langt overgått det jeg hadde forventett. Erfaringene fra denne turen danner gradvis konturene av en diktator i forkledning.

Read Full Post »

I dag fikk jeg beskjed om nok et eksempel på grove menneskerettighetsbrudd i Venezuela. I Venezuela har det over lengre tid pågått demonstrasjoner mot Chavez-regimets manglende respekt for menneskerettigheter.

Dette er regimets reaksjon på ungdomsorganisasjonen “Generación Libre” (Generation Freedom) sine fredelige demonstrasjoner i Venezuela (saken fortsetter under bildet):

Tidligere i år gjennomførte en gruppe studenter en sultestreik utenfor kontorene til OAS (Organisasjonen av amerikanske stater, Organization of American States, forkortet OAS, regional sammenslutning av alle stater i Amerika og Karibia) der de demonstrerte mot Hugo Chavez og hans mangel på respekt for grunnleggende rettsikkerhetsprinsipper.

General Delfin Gomez Parra, en brigadegeneral i det Venezuelanske Forsvaret, ble i Mars 2006 fengslet etter å ha avslørt massiv korrupsjon ved en statlig sukkerplantasje i Barinas, som han selv var gitt i oppdrag å administrere.

For dette ble Gomez Parra fengslet og – ironisk nok – beskyldt for korrupsjon, nøyaktig det samme han selv hadde avslørt. Han har nå vært fengslet i over 5 år uten rettsak – et grovt brudd på venezuelansk lov som forbyr fengsling i mer enn 2 år, uten rettsak.

Sultestreiken som vokste fra 9 studenter til over 80 i løpet av de 23 dagene den varte i februar i år, tok slutt da OAS gikk med på å diskutere menneskerettighetsbruddene i Venezuela. Demonstrantene krevde at OAS undersøker over to dusin politiske motstandere av Hugo Chavez som de hevder at er satt under tiltale eller fengslet på grunn av politiske motiver. Chavez regjering skal ha gått med på å frigjøre 7 av de 27 fangene det er snakk om.

På mandag skulle Gomez Parras sak opp for retten i rettshuset i Barinas. Da rettsaken nok en gang ble utsatt uten at det ble satt noen ny dato, ble en ny fredelig demonstrasjon avholdt med krav om at bruddene mot Gomez Parras rettsikkherhøt opphører.

Under Guvernør i Barinas, Adan Chavez (Hugo Chavez’ bror) jurisdiksjon, ble en av lederne i organisasjonen, Lorent Saleh, brutalt banket opp og fengslet av politiet. Det samme ble hans mor og en annen student Saleh Yamilet Marialvic Olivares. Hadde vi akseptert slike reaksjoner på fredelige ikke-voldelige demonstrasjoner i Norge?

Generation Freedom krever nå at Saleh, hans mor, og Marialvic Olivares løslates umiddelbart, og at dere sgrunnlovsfestede rett til fredelige demonstrasjoner eterfølges. De varsler også nye demonstrasjoner dersom det ikke skjer.

Det er på tide at slike brudd får litt mer internasjonal oppmerksomhet. Det er også på tide at Erik Solheim og SVs fascinasjon for venstre-regimer i Latin Amerika viker til side for respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Read Full Post »

Legger ut mitt innlegg i VG i dag om Hugo Chavez besynderlige kompisgjeng:


Read Full Post »

«Vis meg dine venner, og jeg vil si deg hvem du er» er det noe som heter. I dette tilfellet er nok sitatet ganske så treffende:

Read Full Post »

Dette innlegget kan i dag leses som hovedkronikk i Dagsavisen (s.4), og på Dagsavisens debattsider: nyemeninger.no. Legger ut et utdrag her. For å lese hele kronikken må du klikke HER.

Manifests skylapper

Det er interessant at alle som mener Bård Larsen slår inn åpne dører med sin bok om venstresidens forhold til det autoritære, samtidig går til desperate skritt for å forsvare seg.

Debatten som har oppstått etter utgivelsen av boka «Idealistene. Venstresidens reise i det autoritære» viser at forfatter Bård Larsen nok har åpnet en del dører som enkelte på venstresiden ikke er like likegyldige til som de vil at vi skal tro. Til og med SVs parlamentariske leder har gått til det krampaktige skritt å finne fram gamle sitater, som vi tok et oppgjør med for over 70 år siden, for å forsvare sitt partis historie.

Sist ute er Eirik Vold (Dagsavisen, 1/2) som for tida skriver bok om Hugo Chávez på oppdrag fra tenketanken Manifest, på den ytterste venstrefløyen. I innlegget anklager han blant annet Civita og Kristin Clemet for «kuppsvermeri». Et av argumentene er at den anerkjente menneskerettighetsaktivisten Armando Valladares, som har forsvart kuppet på Honduras, var taler på Oslo Freedom Forum (OFF). Vold nevner ikke at Valladares deltok på konferansen for å snakke om sine 22 år i fangenskap på Cuba, ikke Honduras (…)

Les resten av kronikken HER

Read Full Post »

Her er debatten fra gårsdagens Dagbladet, for dere som ikke fikk lest den.

Klikk på bildet, for å få opp hele siden:

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »