Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Jeg, en høyreekstremist!

Programmet ”Supernytt” er NRKs nyhetssatsing for barn. Målgruppen er barn mellom 8 og 12 år, og gjennom dette programmet skal altså barn få tilpassede nyheter om det som skjer i ”voksenverdenen”.

I den anledning har NRK Super laget en episode om høyreekstremisme, og etter å ha lest kriteriene, kan jeg bare konkludere med at jeg må være fasiten på en skikkelig høyreekstremist.

Så her kommer altså, ”en høyreekstremists bekjennelser”:

”De som har en slik måte å tenke på, en ideologi, mener at noen mennesker i samfunnet har en bedre kultur enn andre”, begynner ”Kirsti” i NRK Super sin beskrivelse.

Ja, her er det jo bare å innrømme det med en gang:

– Jeg har definitivt en måte å tenke på som er tuftet på ideologi. Jeg har mange idealer som jeg setter foran andre, og mener også at mange andre idealer er dårligere enn mine. Jeg setter f.eks. valgfrihet mye høyere enn enhetsstyring. En typisk høyreekstremist med andre ord.

– Videre synes jeg definitivt at noen kulturer er langt bedre enn andre. Ikke bare det, jeg mener at kulturen i vårt vestlige liberale demokrati, der styresmaktene er underlagt lover og regler, og må følge menneskerettighetene, er langt overlegent noe annet i verden.

I noen kulturer har man f.eks. lange tradisjoner med å omskjære jenter, arrangere tvangsekteskap, og steine kvinner som har gjort skam på familien ved f.eks. å bli voldtatt uten å gå med på å gifte seg med voldtektsmannen etterpå (uhørt, altså).  Jeg må bare innrømme ovenfor NRK Super at jeg mener at slike kulturer er underlegne og mindreverdige.

Videre forklarer NRK om høyreekstremisme at:

”De kan også mene at noen mennesker er klokere eller mer verdt enn andre, og at noen religioner er mer riktig og viktigere”.

Dette forklarer de med følgende eksempel:

” I dag vet vi at Anders Behring Breivik mener at Islam ikke er noen bra religion, og at han ikke vil at muslimer skal bo og være i Norge og Europa. Derfor sier vi at han er høyreekstrem”.

Også her må jeg innrømme at jeg faller fint innunder nesten alle parametre:

– Folk som mener at 2 + 2 = 5, er i følge meg, definitivt dummere enn de som mener at svaret er 4. Likeledes vil jeg også hevde at folk som synes diktatur er en god idé er dummere enn de som foretrekker demokrati.

– I valget mellom en drapsmann og livet til et uskyldig offer, så ville jeg også kommet frem til at livet til det uskyldige offeret er verdt mer. Så da oppfyller jeg visst det kriteriet også.

– Når det gjelder religion så mener jeg egentlig at alle religioner er ganske tullete. Men synes absolutt at noen religioner er ekstra dumme. F.eks. har jeg svært liten sans for religioner som forfekter underkastelse, og/eller gir føringer for hvordan mennesker skal leve livene sine basert på gammeldagse og dårlige skikker som stammer fra mange hundre år tilbake i tid. Derfor har jeg spesielt liten sans for bl.a. religionen Islam.

Derimot mener jeg riktignok at muslimer mer enn gjerne må få bo og leve i Norge og Europa på lik linje med alle andre. Forutsatt at de aksepterer vår kultur om menneskerettigheter og sånn da, og da er vi jo tilbake til denne ”høyreekstremismen” min, der noen kulturer er bedre enn andre.

Nå har jeg telt 7 kriterier for å være høyreekstremist:

  1.  Ha en ideologi
  2.  Mene at noen kulturer er bedre enn andre
  3.  Mene at noen mennesker er klokere enn andre
  4.  Mene at noen mennesker er mer verdt enn andre
  5.  Mene at noen religioner er bedre enn andre
  6.  Eksempelvis ha spesielt lite sans for religionen Islam
  7.  Mene at muslimer ikke skal bo og leve i Europa

Her oppfyller jeg altså 6 av 7 kriterier, og det burde jo kvalifisere til å kalle meg ”høyreekstremist” ifølge NRK Super. Vi er egentlig høyreekstremister de fleste av oss, med mindre vi er helt likegyldige til om en kultur har steining som straffemetode eller ikke da.

”Høyreekstreme holdninger er en måte å tenke på”, skriver NRK Super.

”Jeg tenker derfor er jeg”, sa Descartes. I NRK Super må de ha lest: ”Jeg tenker, derfor er jeg høyreekstremist”.

Besatt av porno

Når Kvinnegruppen Ottar og strengt kristne predikanter har samlet seg om en sak, er det grunn til å bekymre seg. Heldigvis er den antakelig lite aktuell også.

(innlegget er publisert på minerva 07.03.2012 – les og legg gjerne igjen en kommentar her)

Forrige uke meldte Dagbladet om rene vekkelsestilstanden på et mannsmøte i menigheten Salem i Kristiansand, da en predikant fra Søgne ga et «sterkt vitnesbyrd» om porno. Predikanten hadde, til stor interesse for de 60-70 fremmøtte, oppdaget det sjokkerende faktum at porno er spekulativt.

Det er altså ikke sånn man straffer hushjelpen når hun har gjort en slett jobb i den virkelige verden? Og garderoben hos kvinnelige idrettslag er i realiteten et sted der man primært skifter og gjør seg klar til kamp? Ja, kan det også tenkes at de fleste reelle jobbsøkere ikke synes det er like naturlig å foreslå litt ”ekstraordinære” aktiviteter på jobbintervjuet… sånn for å bevise hvor motivert man virkelig er? Det må ha vært rene a-ha opplevelsen for forsamlingen.

Ikke realistisk skildring
Jeg foreslår at menighetsklubben legger neste møte til en hvilket som helst pub, og snakker med sidemannen om de samme tingene. Da vil de nok fort oppdage at de fleste ikke tyr til porno for å få en realistisk skildring av sex. Like lite som vi tror at actionfilmer gir en realistisk skildring av konflikthåndtering. Vi heier ikke på Bruce Willis, mens han senker et helikopter med en bil, fordi vi tror det er spesielt realistisk. Ei heller burde vi tro at sexposisjoner som er designet for å ha to kameraer klistret opp i underlivet, virker like behagelig på soverommet hjemme.

For predikantene som har fått ekteskapet sitt ødelagt av dette vanskelige skillet mellom ”det ytre livet og et hemmelig liv som oppleves skittent” kan det også være greit å informere om at de fleste kvinner i den virkelige verden ikke smiler og tar det som et kompliment når du helt ut av det blå begynner å kalle henne for en ”skitten tøs”.

Man må jo være radikal feminist eller kristen dogmatiker for ikke å skjønne at puberteten er et ganske naturlig tidspunkt og begynne å interessere seg for slikt.

Men så kommer selve kronargumentet. Predikanten har funnet frem canadisk forskning som viser at en tredjedel av alle landets 13-åringer har sett porno. Leder i Kvinnegruppen Ottar, Ane Stø, kan bekrefte dette og legger til at det slett ikke er uvanlig at ”barn ned i 11 års alder tar sitt første tastetrykk med «porno» eller «puling»”. Det er nesten så man hører ”gispet” fra menighetskorridorene.

De har antakelig fortrengt sine egne tidlige ungdomsår da de skamfullt merket at noe uvanlig begynte å skje nedentil, mens foreldrene i god pietistisk ånd ga dem streng beskjed om å holde hendene fromt over lakenet om natten.  Man må jo være radikal feminist eller kristen dogmatiker for ikke å skjønne at puberteten er et ganske naturlig tidspunkt og begynne å interessere seg for slikt.

Liten skade
Selv ble jeg introdusert for porno da jeg må ha vært omtrent 9-10 år, ikke pga puberteten, men fordi de eldre gutta på barneskolen hadde fått tak i et par pornobøker, og var svært nysgjerrige på innholdet. De oppdaget imidlertid raskt at det hadde sine ulemper å følge dårlig med i norsktimen ettersom bøkene stort sett inneholdt tekst. Jeg kan derfor takke mine foreldre for at jeg ble introdusert for porno på et såpass tidlig tidspunkt. Både mamma og pappa var veldig opptatt av at jeg hadde lært å lese og skrive godt før jeg begynte på skolen. Lite visste de at denne opplæringen skulle bli brukt til høytlesning av Cupido under lekestativet på skolen etter skoletid.

Det mest ironiske her er at kirken er mer besatt av sex enn noen.

I ettertid kan jeg ikke se at jeg tok veldig stor skade av denne erfaringen (selv om Kvinnegruppen Ottar antakelig har en annen oppfatning), selv om et litt mer opplysende program som ”Trekant” antakelig hadde vært bedre. Det hadde vært interessant å høre hva predikantene mener om det. Det ville ikke forundre meg om denne gjengen som mener at porno er ”et av våre største samfunnsonder” (sammen med fattigdom og klima da regner jeg med?) er mot dette også.

Det mest ironiske her er at kirken er mer besatt av sex enn noen. For alle oss andre er det en ganske naturlig, spennende og morsom aktivitet. Litt som mat, bare mer spennende, for å bruke en sammenligning Stephen Fry har benyttet før meg. ”De eneste menneskene som er besatt av mat er anorektikere og sykelig overvektige, og det er i erotiske termer kirken i et nøtteskall.”

Gode intensjoner fritar en ikke for plikt til å følge lover og regler. Det er det enkelte som trenger å minnes om i disse dager.

Det er selvsagt helt greit at regjeringen mener at feministisk selvforsvarskurs er et offentlig ansvar. Det mener de jo om stort sett alt annet også. Jeg for min del er uenig. Jeg blir naturligvis glad hvis en kvinne som forsøkes overfalt klarer å banke voldtektsmannen sønder og sammen, men jeg mener ikke at det er et offentlig ansvar å lære verken gutter eller jenter selvforsvar.

Det offentlige ansvaret må være å skape mest mulig trygghet gjennom de naturlige offentlige rammene; politiet og rettsvesenet, og så er det heldigvis mange ulike frivillige organisasjoner som lærer bort ulike former for kampsort og selvforsvar.

Lysbakken-saken handler imidlertid ikke om hvorvidt man mener at Jenteforsvaret er et bra tiltak, eller hvorvidt Lysbakken og hans statssekretærer har hatt gode intensjoner. Intensjonene er helt uvesentlig. Det er og blir sånn at når man forvalter skattebetalernes penger, så medfører det et visst ansvar. F.eks. kan man ikke bare selektivt dele ut penger til enkeltaktører uten videre, slik man kan hvis man forvalter sine egne private midler. Det handler om at man er forpliktet til å forsikre seg om at skattebetalernes penger er forvaltet på en best mulig måte.

I saken om Jenteforsvaret er det ganske tydelig at det ikke er blitt gjort.

Tidligere SU-leder, Mali Steiro Tronsmoen, fatter ikke at ordet korrupsjon blir brukt.

”Når ordet korrupsjon brukes, er det helt vilt. Dessverre er jeg redd en meget god sak og en viktig sak, nemlig kampen mot vold, drukner i støyen fra medier og opposisjon som har bestemt seg for å ta Audun Lysbakken”, sier Steiro Tronsmoen

Tidligere RV-leder, Aslak Sira Myhre, er inne på noe av det samme:

”Det er rimelig å anta at det ikke var grådighet eller maktbegjær, men genuin tro på at slike kurs virker, som drev de involverte.”

Begge poengene er direkte irrelevante. Det er hvordan pengene er tildelt som er årsaken til kritikken, ikke hvorvidt man er enig eller uenig i tiltaket, eller om tiltaket er gjort med gode hensikter. Det er ingen som tror at Lysbakken vil noe annet enn å bekjempe vold mot kvinner.

Opposisjonen er, naturlig nok, uenig i mange ting posisjonen gjør hele tiden, og da argumenterer man politisk. Det kunne man godt gjort i denne saken også. Når argumenter om korrupsjon legges frem er det koblingen mellom SU og Regjeringen det er snakk om, og ikke tiltaket i seg selv. Det burde være unødvendig å minne om det.

Argumentene til både Sira Myhre og Tronsmoen faller også på stein grunn når vi vet at organisasjonen KIK, som bl.a. har gitt kurs til SU, og består av selvforsvarinstruktører med bakgrunn i TaeKwon Do eller Karate, har holdt på med dette i årevis. Dersom det virkelig var kampen mot vold som utelukkende sto i fokus ville det vel vært naturlig å ta med denne organisasjonen i en anbudsprosess?

Når pengene i stedet ble gitt direkte til SU er det ganske naturlig å anta at finansiering av, og verving til, SUs medlemsaktiviteter har vært et sekundærhensyn om ikke annet. Jeg har problemer med å se de faglige vurderingene som skulle tilsi at det var naturlig å gi en gjeng ungdommer med noen timers opplæring disse pengene, fremfor kampsortutøvere med mange års erfaring.

Det er godt mulig SU og Regjeringen bare har hatt gode intensjoner. Men korrupsjon er fortsatt korrupsjon, uansett hvor godhjertet den er.

Kristensosialistene

KrFs nåværende strategi, for å skille seg ut på borgerlig side, er tilsynelatende å gå inn for illiberal rødgrønn politikk som er uspiselig for alle de andre borgerlige partiene. Da burde konklusjonen andre veien være ganske grei.

Jeg er en varm tilhenger av borgerlig samarbeid, gjerne også med KrF, men det er fordi jeg ønsker meg mer borgerlig politikk. En politikk som gir mer frihet til hvert enkelt individ, en politikk som moraliserer mindre over enkeltmennesker og familiers valg, en politikk der staten griper mindre inn i folks hverdag, en politikk som anerkjenner at folk er forskjellige. Jeg er i det hele tatt tilhenger av en regjering som ser at det må være grenser for politikk.

Dessverre ser det, på nåværende tidspunkt, ikke ut som KrF vil spille noe annet enn en svært negativ rolle for et slikt prosjekt.

Det er mange saker der jeg mener at KrF kunne spilt en viktig rolle i en borgerlig regjering:

  •  En tydeligere familiepolitikk, som gir mer valgfrihet til familiene
  •  En styrking av stillingen til frivillige lag og foreninger
  •  De kunne også, selv om jeg ville vært uenig på en del punkter her, styrket Venstres stilling i miljøpolitikken og asylpolitikken.

I stedet bruker nå partiet all sin tid på å fronte rødgrønn regulerings og skattepolitikk. Det toppet seg i dag med forsiden på Klassekampen, der KrF går inn for mer skatt enn de rødgrønne. Det burde blinke kraftig i en del varsellamper i borgerlige kontorer på Stortinget, når en potensiell borgerlig regjeringsfelle fronter en skattepolitikk som ville plassert dem til venstre i en rødgrønn regjering.

KrFs gjennomgående profil synes å være at de vil kaste penger på alle gode tiltak. KrF har riktignok aldri vært noen stor tilhenger av skattekutt, men sammen med bl.a. Høyre har man tidligere jobbet seg frem til et kompromiss. Forskjellen nå er at KrF har blitt en forkjemper for netto skatteøkning. Dette kommer på toppen av en rekke andre illiberale forslag de har kommet med den siste tiden.

KrF har fra før av frontet en enda mer rigid skjenkepolitikk som en viktig gjennomslagssak. Det er heller ikke lenger siden de manet til ny omkamp om homofiles rett til å adoptere. At foreldreløse barn nå kan få to kjærlige foreldre av samme kjønn er visst så avskrekkende for KrF at de foretrekker at barna blir på barnehjemmet, eller sulter. Dette er visst KrFs måte å definere nestekjærlighet. Håbrekke argumenterte for at det var viktig å sette ”ungene i sentrum”. Ja, det skal han i det minste ha. Ungene er i sentrum for denne kyniske og usosiale kristendogmatiske politikken.

I tillegg avviste KrF nylig forslaget fra bl.a. Høyre og Frp om å fjerne begrensningene på søndagsåpne butikker. Det var visst viktig for KrF å bevare den utskjelte Brustad-bua. Det står vel noe i bibelen om at man skal holde hviledagen hellig, og dette er åpenbart viktigere for KrF enn å la f.eks. unge mennesker som kunne tenke seg å bruke helgen på å tjene noen ekstra kroner få muligheten til å jobbe i butikk på en søndag. Nei, tenke seg til, vi kunne jo fått et mer fleksibelt og åpent samfunn, både for forbrukerne og arbeidstakere, men åpenhet og fleksibilitet har aldri vært godord i KrF.

Forhandlingskortene KrF bringer med seg inn i en borgerlig regjering er nå:

  •  Strengere skjenkepolitikk
  •  Diskriminering av homofile
  •  Være en brems for utviklingen av et mer åpent og fleksibelt samfunn
  •  Mer skatt som skal brukes til mer offentlige utgifter

Hva er poenget med å delta i en borgerlig regjering dersom man har det samme synet på fellesskap som AP og SV, og de samme grepene for samfunnsutviklingen, med mer regulering, skattlegging og offentlig bruk av penger som de eneste virkemidlene? Hva er poenget med å delta i en borgerlig regjering, hvis man egentlig bare ønsker å kjempe for mer sosialisme?

KrFs tidligere nestleder, Inger-Lise Hansen, foreslo å omdøpe partiet til Kristendemokratene. Kristensosialistene ville antakelig vært et bedre navn.

«Det er et stort paradoks ved konkurranse. På den ene siden er den nødvendig for alt framskritt og all utvikling; men på den andre siden er det aldri plass til mer enn tre på pallen. Uansett hvor mye du strever for å bli bedre, hjelper det lite hvis naboen blir enda bedre.» – skriver Thomas Hylland Eriksen i Dagbladet.

Eh, nei, Hylland Eriksen. Det hjelper faktisk at du strever. Du kan faktisk bli bedre selv, selv om naboen blir enda bedre. Det er i grunn slik samfunnet går fremover.

Hylland Eriksen gir i det hele tatt uttrykk for et ganske bedrøvelig menneskesyn. «Vi er alle, relativt sett, dårligere på noe», er mentaliteten. Hva om vi heller kunne tenkt: dette er jeg god på, og her kan jeg utvikle meg. Så utrolig mye bedre det er for samfunnet. Petter Northug inspirerer mange til å bli bedre på ski, og det hjelper selv om de kanskje aldri kommer til å bli like gode som Petter Northug.

Det hviler et interessant mindreverdighetskompleks bak denne bedrøvelige tankegangen som Hylland Eriksen forfekter. Denne manglende evnen til å glede seg over egen fremgang uten å måtte relatere den til noen andre. Nei, jeg synes faktisk det hjelper at jeg kommer i bedre form når jeg er på treningssenteret, selv om jeg vet at mange andre kommer i enda bedre form enn meg.

På samme måte hjelper det også at Hylland Eriksen tenker, selv om veldig mange andre tenker betraktelig lenger og bedre.

Bedre er generelt bra.

Det eneste problemet med Stortingets vedtak om å avvikle sivil verneplikt er at det ikke går langt nok.

I forslaget fra regjeringen, åpnes det nemlig for at sivil verneplikt kan gjeninnføres. Det bør avvikles en gang for alle. Punktum. Ellers er jeg hjertelig enig med regjeringen og argumentasjonen til justisminister Grete Faremo (Ap) for en gangs skyld.

Jeg er derimot mindre imponert over KrF.

KrFs justispolitiske talsmann, Kjell Ingolf Ropstad, raser mot vedtaket, og mener dette kan være «et av de siste stegene mot å fjerne hele verneplikten». Han vil i stedet at, ikke bare pasifister, men absolutt alle det ikke er plass til i militæret, skal bli sendt til siviltjenesten – eller bare mennene da. Utspillet er tullete på så mange måter at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne.

Debatten om verneplikten i seg selv er interessant. Selv tenderer jeg mot å være svært enig med Sverre Diesens tanker, og er villig til å diskutere en avskaffing av verneplikten som sådan. Det er imidlertid en helt annen debatt. For det er en enorm forskjell på verneplikt og sivil verneplikt.

Verneplikten i seg selv handler om at alle borgere i staten Norge har en plikt til å delta i forsvaret av landet sitt. (Også i land som ikke har verneplikt, i f.eks. USA, har man et system som plikter borgere å registrere seg så de kan bli innkalt til pliktig tjeneste i en nødsituasjon). Verneplikt handler altså, i ytterste konsekvens, om å forsvare staten Norges eksistens.

Sivil verneplikt derimot innebærer at personer som søker om å slippe militær tjeneste fordi de f.eks. har en grunnfestet pasifistisk holdning, automatisk blir overført til siviltjeneste på en fritidsklubb, barnehage eller sykehus for luselønn. Det bør ikke være spesielt vanskelig å se den prinsipielle forskjellen på tvungen deltakelse i forsvaret av landet sitt, og tvungen arbeidstjeneste på en fritidsklubb.

Det er selvfølgelig flott hvis unge mennesker vil bruke ett år på å jobbe i barnehage eller sykehjem, men i et liberalt demokrati bør det være fordi de har lyst til å jobbe der, og med en normal arbeidskontrakt med normal lønn, ikke tvangsarbeid for småpenger.

Jeg har også vanskelig for å se den samfunnsøkonomiske gevinsten ved å sende titusener av umotiverte ungdommer til tvangsarbeid i en jobb de ikke hadde lyst på, fremfor at de bruker tiden til å studere noe de er interessert i, og som de vil få bruk for i arbeidslivet senere.

Det er også flere områder ved KrFs prinsipielle argumentasjon i denne saken:

– I KrF er vi varme tilhengere av den generelle verneplikten. I det minste for menn. Jeg mener at alle menn skal tjene landet sitt, både for samfunnet sin – og for deres egen del. Istedenfor å rasere siviltjenesten, så burde vi gjøre omfattende endringer i den. Vi må heller utvide» – sier Ropstad.

Å tjene landet sitt var visst bare viktig for KrF hvis det er snakk om menn. Det er visst ikke så prinsipielt viktig når det er kvinner. Hadde de vært litt konsekvente ville de i det minste fulgt opp med å foreslå denne tvungne tjenesten for alle. Ellers så kan jo Ropstad forklare hvorfor han mener at det kun er menn som egner seg til å jobbe på fritidsklubb…

For krenkelser generelt!

I går skrev jeg, i Dagbladet, om denne nye krenkelsesbølgen som herjer for tiden, der en gruppe samfunnsdebattanter, kommentatorer, kjendiser, osv… går rundt med lupe og leter etter ting å bli krenket av, helst på vegne av noen andre.

I den forbindelse siterte jeg et forbilledlig sitat fra Atle Antonsen, en av de hederlige eksemplene i norsk offentlighet som ikke enda har latt seg rive med av den emosjonelle pornoen som hersker for tiden. Sitatet var imidlertid bare et utdrag fra et lengre sitat som jeg synes var så bra at det må gjengis i sin helhet her på bloggen.

Atle Antonsen er, med dette sitatet, ukens hedermsann:

– Vi har falt i tant og fjas-fella alle som en. Vi har åpenbart latt alle mulige grupperinger av forskjellige religioner og minoriter slippe altfor billig unna altfor lenge. Så lenge at noen stakkarer altså forsøker å analyserer en slags nedlatende og sjikanerende holdning ut av selv den platteste vits eller den tynneste suppe av et harmløst poeng tatt fra toppen av hodet og servert av oss og meg i «Brille». Jeg er flau over at når jeg først skal beskyldes for å sjikanere noen, ikke hadde et mye drøyere, friskere og mer raffinert poeng slå i bordet med, enn det jeg fikk ut av meg i «Brille». Jeg er ikke for jødehets spesielt, men hets generelt. Alle må få litt hver»

AMEN