Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Adam Smith’


Det kan vel knapt være en mer både konservativ og kapitalistisk tradisjon enn julen. Det gjør den ekstra hyggelig.

For det første handler julen om tradisjoner og historie – viktige konservative verdier. Der andre ideologier søker revolusjon eller drastisk samfunnsomveltning, har konservatismen ett historisk evolusjonært perspektiv. Edmund Burke var jo nettopp en sterk kritiker av ideen om sosiale kontrakter, og så isteden på samfunnet som et resultat av en ikke-planlagt historisk evolusjon. Det er jo få ting som kan sies å representerer julen mer enn kontinuitet, kultur og historie som har utviklet seg over tid.

For det andre handler julen om familie. En annen viktig konservativ verdi. Konservative tror ikke på staten som det eneste viktige fellesskapet. Vi erkjenner tvert imot at mennesket helt siden dets opprinnelsen har innordnet seg i fellesskaper. Lenge før det en gang fantes ideer om politiske systemer. Julen handler altså om å feire med de private fellesskapene som er viktig for folk.

For det tredje handler julen om å gi. Noen klager på kjøpegalskapen i julen, og mener dette representerer en unødvendig materialisme. Kunne vi ikke spart pengene til noe viktigere? Eller gitt det til noen som trenger det? Noen går andre veien og sier at kunne vi ikke bare gitt penger i stedet for å gi folk masse ting de ikke har bruk for? Alle disse argumentene er dårlige.

Vi mennesker har alltid hatt behov for tradisjoner, og disse har til alle tider inneholdt elementer av at man unner seg litt ekstra i ulike høytider. Det er en måte å få en pause fra hverdagens kjas og mas og kose seg litt ekstra. Kjøpegalskapen representerer nettopp det at vi liker å bruke de hundrelappene på å gi bort en morsom DVD-serie noen kan kose seg med, fremfor at pengene bare forsvinner i strømregningen slik den ellers ville gjort.

Det fjerde elementet som gir oss konservative og markedsvennlige ekstra god samvittighet er jo nettopp at julen også er med på å løfte folk ut av fattigdom. Ikke bare fordi tusenvis av mennesker hver jul gir litt ekstra til gode tiltak for å hjelpe de fattige, men også fordi handelen i seg selv gjør nettopp det. For oss som er kjent med Adam Smith kommer ikke dette som noen overraskelse. Smith forstod at enkeltmennesket gjennom sin individuelle søken etter lykke skaper ringvirkninger som gavner hele samfunnet, selv om han ikke har til hensikt å promotere samfunnets samlede interesser. Denne gjensidige verdien i å handle med hverandre kommer spesielt til uttrykk i julen.

Kjetil Wiedswang skriver ypperlig om dette i DN. I et frontalangrep på Fremtidens i våre henders kampanje mot julehandelen skriver Wiedswang følgende for en knapp måned siden:

«Det virker som om organisasjonen ikke har forstått at verden henger sammen. Julenissens verksted ligger i Kina, ikke på Nordpolen. Syv av ti kunstige juletrær i verden blir laget i Kina, og landet topper som produsent av leker. Bare i byen Shenzhen jobber rundt en million mennesker med leketøysproduksjon. I høysesongen opp mot jul går det 250.000 containere med leketøy fra havnen i Yantian, med kurs for Rotterdam, Southampton og New York. Juleshoppingen i Vesten har bidratt til at rundt 400 millioner kinesere er løftet ut av lutfattigdom (og barnedødeligheten falt, mens levealderen er gått opp) i de 18 årene siden Buy Nothing Day ble etablert i Canada i 1992.»

Så denne etterhvert ganske så kapitalistiske feiringer representerer altså både:

– Tradisjoner og historie

– Familie og private fellesskap

– Ekstra luksus

– OG fattigdomsbekjempelse

Et bedre eksempel på høyrepolitikk i praksis kunne man knapt fått.

Avslutningsvis synes jeg det er ekstra morro at alle sosialistiske familier som samler seg rundt TVen eller en bok i dette øyeblikk og får fortalt historien om Julenissen og reinsdyret Rudolf, i realiteten kan takke en amerikansk butikkjede for en vellykket promoteringsgimmick i 1939. Et herlig eksempel på markedets fortreffelighet.

Men enten man motvillig eller helhjertet omfavner denne konservative og kapitalistiske høytiden, ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nyttår.

Read Full Post »

I dag sto jeg opp litt tidligere enn vanlig, slik jeg alltid gjør når Civita har frokostmøter, for å få med meg møtet om «Marked og Moral». Civita har nettopp lansert en ny pamflett med denne tittelen, og jeg anbefaler alle å lese den. Pamfletten er en idéhistorisk gjennomgang av ulike syn på marked og moral, med særlig vekt på opplysningstiden, og linjer herfra til i dag.

SV og ideologi

Temaet for debatten var spennende, men det var dessverre lite nytt som kom frem. Dette må særlig SV ta skylden for. Det er tydelig at regjeringssamarbeidet sliter på den ideologiske utviklingen i SV. Heikki Holmås – som møtte i Kristin Halvorsens sted – gadd ikke engang å prøve å besvare de mer ideologiske og filosofiske betraktningene som ble presentert, hverken fra det øvrige panelet, eller på spørsmål fra salen. Holmås benyttet stort sett anledningen til å snakke om fordelingens fortreffeligheter, argumentere for SVs skattepolitikk, og anbefale lesestoff med venstreradikalt tankegods til en ellers belest borgerlig forsamling. Jeg tror ikke mange løp til bokhandelen etterpå for å si det slik.

Holmås reddes litt av at han ellers er en artigkar med god stemmebruk. Innholdet i det han sa var derimot heller labert. Jeg hadde gledet meg til å se om SV evnet å utfordre høyresiden noe særlig i en debatt som – ulikt vanlig norsk debatt – foregikk mer på høyresidens premisser. Jeg fikk bekreftet mine fordommer: dette er ikke en øvelse SV behersker særlig godt.

Adam Smith

Moralske betraktninger knyttet til kapitalisme, markedsøkonomi og egeninteresse er temaer som opptar meg, men Lars Kolbeinstveit, som hadde fått lov til å tre ut av sitt filosofiske hjørne og styre debatten i dag, overså hånden min (som riktignok ble strukket opp litt sent) da jeg ønsket å stille panelet et spørsmål, så da jeg skriver derfor mine betraktninger her i stedet:

Adam Smith ble trukket frem innledningsvis av både Sofie Mathiassen og Torbjørn Røe Isaksen. Dessverre ble presentasjonen av Smiths argumentasjon, særlig i Wealth of Nations, noe ufullstendig. Holmås sa ikke stort mer om Smith enn at han betvilte om Smith ville ment det samme om han levde i dag – et argument han ikke forsøkte å underbygge. Røe Isaksen og Mathiesens var mer opptatt av Smiths vektleggelse av dyder som medmenneskelighet, selvkontroll, osv… som essensielle for et fungerende marked, men det var ingen som nevnte at egeninteresse også var en dyd for Smith.

Dyder

Et fungerende marked må basere seg på tillit, men det er ikke først og fremst lover og regler som skaper denne tilliten. Det er nettopp disse menneskelige dydene som nestekjærlighet, omtanke, selvkontroll, osv… som gjør det. Og desto viktigere: det er først i samhandling med egeninteressen at de genererer verdier og økonomisk vekst. Når det er sagt kan vi kan naturligvis ikke kan ha et økonomisk system som forutsetter at markedsaktørene alltid opptrer moralsk – men vi kan like lite tro at lover og reguleringer skal være moralens stedfortreder.

Holmås brukte mye tid på å snakke om det flotte ved dugnadsånden, og satte likhetstegn mellom dugnad og skatt. Ingen skulle tro at dugnad var frivillig mente han. Men kjære Holmås: hvis det ikke er frivillig så er det vel pr. definisjon ikke en dugnad, og dugnadsånd gir vel lite mening hvis den er tvungen?

Det var nettopp denne balansegangen mellom dyder, spontan orden, nødvendige rammeverk og moralens betydning opp i det hele som panelet kunne brukt mer tid på. Det er få som vil betvile at et fungerende marked avhenger av bestemte dyder – men det er ikke noen automatikk i sammenhengen mellom nødvendige dyder og innføringen av reguleringer. Dyder som ansvarlighet og medmenneskelighet kan også utfordres og undermineres av for mye reguleringer.

Egeninteresse

Det er derfor synd at kritikk av markedsliberalisme ofte begrenser seg til kritikk av ‘homo economicus’. Det finnes knapt noen seriøse tenkere, økonomer eller politikere som vil forsøke å argumentere for denne ideen om det 100% rasjonelle økonomiske mennesket som alltid maksimerer sin egen og samfunnets totale nytte. Smiths poeng er jo nettopp at mennesket tross sine mangler, tross sine utilstrekkeligheter, tross sine tidvis irrasjonelle valg – likevel fremmer samfunnets totale nytte bedre når de søker å oppfylle sin egeninteresse, heller enn hvis det var samfunnets totale nytte som var deres opprinnelige mål.

«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker, that we expect our dinner, but from their regard to their own self-interest. We address ourselves, not to their humanity but to their self-love, and never talk to them of our own neccessities but of their advantages.»

Holmås kan ikke ha lest Adam Smith spesielt godt, og ei heller brukt normale briller når han ser seg rundt i dagens verden. (Så er det jo også en kjent sak da at radikale briller ofte oppfatter virkeligheten på en noe spesiell måte).

Dagens globaliserte verden er jo nettopp det best tenkelige eksempelet på at ulike mennesker på vidt forskjellige steder i verden sammen fremmer samfunnets felles beste både utilsiktet og uten å vite om det på en så effektiv og innbringende måte at selv Adam Smith antakelig ikke ville kunne forestilt seg noe lignende.

«I have never known much good done by those who affected to trade for the public good.»


Read Full Post »

(INNLEGGET VAR PÅ TRYKK I MINERVA.AS 23. MARS 2010)

Den østerrikske økonomiske skolen baserer seg på mange av prinsippene som Burke anvendte i sin forståelse av historiens evolusjonære utvikling. Kan Hayeks idé om markedets spontane orden, og østerrikske økonomisk teori, av den grunn kalles konservativ?

Burke var en sterk kritiker av ideen om sosiale kontrakter, og så isteden på samfunnet som et resultat av en ikke-planlagt historisk evolusjon. Samfunnets institusjoner er et resultat av lange tradisjoner, sprunget ut av en rekke forskjellig politiske, kulturelle og sosiale omstendigheter, og er således et resultat av så uhyre kompliserte mellommenneskelige mekanismer at de hverken kan planlegges eller forutses. I denne forståelsen ligger også frykten for store abstrakte planer for radikale politiske, økonomiske og sosiale reorganiseringer av samfunnet.

Det er denne manglende kunnskapen om noen endelig fasit for samfunnet som gjør sterk konsentrasjon av makt så farlig. Vår manglende kunnskap både om hvordan samfunnet burde være, og hvordan det kommer til å bli, er nettopp det som gjør grenser for politikk og individuell frihet til grunnleggende konservative ideer. En bør kanskje også kalle dem forutsetninger for at noe i det hele tatt skal kunne kalles konservativt i ideologisk forstand, da dette i realiteten er betingelser for å unngå brå forandringer som skaper opprør og kaos.

Innebygget evne til fellesskap
Både biologiske, økonomiske og historiske argumenter tyder på at mennesket har en innebygget evne til å innordne seg i fellesskaper, fordele arbeid, og koordinere sine individuelle evner på en måte som fremmer den enkeltes egeninteresse og samfunnets totale nytte. Mennesket er den eneste skapningen på denne planeten som ikke ser ut til å ha noe naturlig element. Fugler bygger reder i trærne slik de alltid har gjort, beveren bygger demninger i elvene, mens mennesker – som før levde huler og jaktet med spyd – bor i høyblokker store som fjell, hus med innlagt vann og strøm, og tjener til livets brød gjennom et digitalt univers som ikke eksisterte for få år siden.

Det er lite som tyder på at det, selv hos våre tidligste forfedre, noen gang har eksistert en slags hobbsiansk brutal dyrisk naturtilstand – en alles kamp mot alle. Det er tvert imot klare indikasjoner på at mennesket helt siden opprinnelsen har innordnet seg i fellesskaper. Lenge før det en gang fantes ideer om politiske systemer, er det helt tydelig at mennesker må ha laget regler for sin sameksistens i et slags marked – en sosial orden – som la begrensninger for markedsaktørene på en eller annen måte. I en verden der mennesket ofte er underlegent både i størrelse, hurtighet, sanser og styrke, ligger vår overlegenhet antakelig i vår evne til å handle med hverandre og fordele arbeid.

Opplyst egeninteresse
«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, but from their regard to their own interest», skriver Adam Smith i Wealth of Nations. Den enorme gjensidige verdien i å handle med hverandre skyldes altså ikke et genuint ønske fra noen om å fremme det store fellesskapets beste. Bakeren, bryggeren og slakteren går på jobb hver dag først og fremst fordi det fremmer deres egen interesse. Men uten å ha planlagt det, og til og med uten å vite det, promoterer de samtidig samfunnets felles interesser.

Jeg forsøker ikke med dette å hevde den populære forestillingen at Adam Smith var tilhenger av, eller opphavet til, ideen om ”homo economicus”. Smith hevdet på ingen måte at mennesket var et rasjonelt vesen som alltid ville maksimere sin egen og samfunnets nytte når det forfulgte sine egne egoistiske behov, men Smith skjønte at markedsmekanismene er uhyre kompliserte, og koblet sammen på en så kompleks måte at ingen politiker, tross markedet og menneskets mange svakheter, kan styre det som en maskin og justere dets komponenter etter eget forgodtbefinnende

Smith forstod at enkeltmennesket gjennom sin individuelle søken etter lykke skaper ringvirkninger som gavner hele samfunnet, selv om han ikke har til hensikt å promotere samfunnets samlede interesser. Ved å forfølge sin egeninteresse, fremmer enkeltindividet stadig samfunnets behov mer effektivt enn om han virkelig søkte å fremme det. Gjennom sine avgjørelser og daglige valg forandrer mennesket samfunnet, driver det fremover og skaper en velstand som han ikke hadde til intensjon om å gjøre, som han ikke har kunnskap om, og på en måte som er så komplisert at han umulig kan forstå det. Det er denne effekten av den uvitende samhandlingen mellom mennesker som har gitt opphavet til begrepet den usynlige hånd (selv om Smith aldri brukte begrepet direkte i denne sammenhengen).

Hayek og samfunnets dynamikk
Det er ikke vanskelig å se hvordan Adam Smith og Edmund Burke komplimenterer hverandre på en rekke områder i sin forståelse av de mekanismene som binder mennesker sammen og driver samfunnet fremover. Begrepet om den usynlige hånd kunne like gjerne blitt brukt til å forklare historiens mange vendinger. For det handler naturligvis ikke om noen magisk kraft, men om hvordan mennesker over hele verden er koblet sammen på en uhyre komplisert måte, og om hvordan denne dynamikken skaper ringvirkninger som det ikke er mulig for noe menneske å forstå fullt ut, og minst av alt kontrollere. Denne innsikten er like gyldig i økonomisk teori, og Burke og Smiths forståelse for samfunnets dynamikk kulminerer i den østerrikske filosofen og økonomen Friedrich A. Hayeks filosofi, og østerriksk økonomisk teori generelt.

Svært inspirert av både Adam Smith og Edmund Burke utviklet Hayek begrepet om ”spontan orden”. I likhet med Burke mente han at mennesker gjennom generasjoner med prøving og feiling  har utviklet systemer uten noen form for sentral styring. Hayek sammenlignet også sin spontane orden med en evolusjonær prosess. I The Fatal Conceit argumenterer Hayek forat all evolusjon, både kulturell og biologisk, er en prosess av kontinuerlig tilpasning til uforutsette hendelser. Evolusjonær teori, sier han, kan aldri sette oss i stand til å forutse og kontrollere fremtidig evolusjon. Alt slik teori kan gjøre er å vise oss hvordan komplekse strukturer bærer med seg kimen til videre evolusjonær utvikling som er i seg selv uunngåelig uforutsigbar. På samme måte har markedet en mekanisme som gjør at det tilpasser seg gjennom  prøving, feiling og tilpasning. Denne prosessen og utviklingen kan like lite planlegges eller styres som evolusjonen.

Østerriksk økonomi og politikkens begrensninger
Den østerrikske økonomiske skolen mener derfor at det er umulig å styre og finjustere markedet. Det er få i dag som mener at politikere er i stand til å detaljstyre markedet. Blant konservative er det en utbredt forståelse at markedskreftene må være mest mulig frie for å fungere. Likevel er det en utstrakt idé blant konservative at politikere må kunne korrigere markedet, enten det gjelder rentenivået, prisveksten gjennom inflasjon, eller særavgifter som skal gi folk incentivene til å handle ”korrekt”. I burkiansk tradisjon er dette ikke en spesielt konservativ tanke, men heller et utslag av en naiv styringsoptimisme som Burke antakelig ville vært svært negativ til. Mennesket er like lite i stand til å vite hva som er den korrekte prisen på et produkt, som det er i stand til å planlegge vår historiske utvikling.

Det betyr selvsagt ikke at markedet er perfekt. Markedet tar feil hele tiden, men konsekvensene av at enkeltaktører i markedet er uansvarlige og gjør gale beslutninger er ikke i samme skala som de konsekvensene det får når politikere forsøker å kontrollere uhyre sammensatte systemer, og skaper ringvirkninger som går utover langt flere. Er det ikke derfor i tråd med god konservativ innsikt å anerkjenne at politikere, i stedet for å forsøke å kontrollere et marked de aldri fullt ut vil forstå, burde konsentrere seg om det juridiske rammeverket som er nødvendig for å hindre menneskers kontrasterende interesser i å gjøre urett mot hverandre? Historien viser at mennesker i sin forsøksvise forfølgelse av egeninteresse opptrer umoralsk rett som det er. Markedet er derfor helt avhengig av at lover sørger for at markedets aktører søker å oppfylle sin egeninteresse i samhandling med hverandre, og ikke et system som avhenger av at dets aktører til enhver tid opptrer moralsk.

Dernest, burde ikke et slikt rammeverk, etter moderne konservativ forståelse, også være nettopp etrammeverk, og ikke et system som forskjellsbehandler egne borgere, men som garanterer for og forsvarer rettigheter som er like for alle? Markedsmekanismene, med solide regler i ryggen, vil danne sin egen orden så lenge markedet er fritt. En skulle tro det var svært konservativt å tenke seg at markedet derfor burde reguleres av generelle prinsipper, og ikke gjennom, spesifikk statlig inngripen, enten det dreier seg om lønninger, priser, handelsreguleringer, eller liknende. Ikke fordi markedet er perfekt – ingen konservativ vil hevde dette – men fordi markedet ikke kan perfeksjoneres av politikere.

Hayeks konservative idé
Hayeks spontane orden, er i bunn og grunn basert på en Burkiansk evolusjonær historisk forståelse. Den spontane orden er basert på århundrer med utvikling, og innebærer en indre korreksjon som intet menneske kan ha full kontroll over, og som ingen politiker kan kontrollere. Markedet vil uansett korrigere seg selv, og markedet fungerer derfor optimalt når den naturlige orden får gå sin gang uten at politikere blander seg inn. Markedet blir aldri perfekt, men enkeltmenneskers irrasjonelle valg skaper mindre alvorlige konsekvenser og mindre dramatiske korreksjoner enn politikeres irrasjonelle valg.

Det er klart at hvis man ser konservatisme som et adjektiv i betydningen reaksjonær, er hverken Smith, Hayek, eller ”konservatismens far” Edmund Burke særlig konservative. Hvis man derimot ser konservatisme, i en moderne etter-burkiansk kontekst, som en ideologi basert på en grunnleggende forståelse av menneskets utilstrekkelighet i å forutse eller planlegge fremtiden, en respekt for tradisjoner og historie, og en innsikt i at samfunnet henter sin kunnskap fra individene og ikke motsatt, så er det lite som er mer konservativt enn nettopp markedsliberalisme og østerriksk økonomisk tenkning.

Read Full Post »

Selv om de siste tabloide nyhetssakene her på bloggen har trukket opp lesertallene en del, synes jeg det var på tide med et lengre reflekterende og ideologisk innlegg igjen. Det betyr imidlertid ikke at innholdet er av noen mindre relevans, men det er et faktum at enkelte er mer interessert i kjærlighetslivet til Mikkel Gaup og Kristin Spitznogle, enn politisk idéhistorie. Dette er altså et innlegg til den lille harde kjernen som faktisk leser denne bloggen, og ikke bare klikker seg vilkårlig inn fra en eller annen link på VG.

Dagens tema er finanskrisen. Ikke at det har manglet stoff om finanskrisen i avisene den siste tiden, naturlig nok, men artikler som bidrar til refleksjon og nytenkning har imidlertid vært ganske stor mangelvare. Derfor var det en glede å åpne Aftenposten på Søndag, og finne noe annet enn et stort traust bilde av Roar Flåthen med det samme innholdsløse budskapet om at vi nå trenger mer sosialdemokrati, og statlig kontroll.

Økonomisk evolusjon

Under Innsikt, vier Aftenposten hele 3 fulle sider, til omfattende refleksjoner rundt finanskrisens indre årsaker. De har gått grundig til verks og snakket med både organisasjonspsykolog og BI-lektor Per Espen Stoknes, biolog ved UiO og Darwin ekspert Dag O. Hessen, professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø, Joar Vittersø, og Øyvind Vada og Petter Braathen som begge tar doktorgrad på evolusjon, pragmatisme og kompleksitetsteori anvendt på sosiale systemer. Temaet er intet mindre enn Darwins evolusjonslære og mulige koblinger mellom den og finanskrisen.


Stadig flere mener angivelig at Darwins evolusjonslære kan brukes til å si noe om samfunnsstrukturer og sosiale fenomener, og det er altså dette Aftenposten tilsynelatende vil grave litt dypere i. Evolusjonsteorien går ut på at arter utvikles over tid og at kun de mest tilpasningsdyktige overlever og fører sine gener videre. I dette ligger det at endringene i naturen skjer gradvis, og at arter kan gi opphav til andre arter. Dinosaurene er et eksempel på dette, som igjen danner grunnlag for en del spørsmål. Hva slags endringer i naturen var det som gjorde at dinosaurene ikke evnet å tilpasse seg? Hvorfor klarte plutselig ikke en rase som hadde dominert jordkloden i flere millioner år å tilpasse seg nye endringer? Ville menneskene eksistert dersom dinosaurene hadde evnet å tilpasse seg disse endringene?Det økonomiske systemet er likeledes et resultat av en lang utvikling, der mange ulike systemer har vært utprøvd. Verden blir stadig mer sammensveiset, markedet mer innviklet, og det er med markedet som i biologien at kun de mest tilpasningsdyktige systemene overlever.

Det er ikke akkurat mangel på metaforiske sammenligninger når dette panelet skal analysere disse problemstillingene. Både slengbukser, ipod, påfugler, klassisk og evolusjonær spillteori, kompleksitetsteori og den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter trekkes inn. Jeg har imidlertid ikke tenkt å gå i dybden på hvert enkelt eksempel og vurdere hvorvidt hver enkelts ekspertise er faglig relevant i forhold til den nevnte problemstillingen. Til det er nok min kompetanse fortsatt litt for smal, men jeg ønsker å kommentere noen aspekter jeg synes at manglet i en såpass ambisiøs artikkel, med et såpass kompetent panel.

Husk Adam Smith
Det irriterer meg nemlig at Aftenposten, i en artikkel som omhandler økonomiske ideer, allerede før diskusjonen er i gang, indirekte avkrefter en av våre største samfunnsøkonomiske idémakere; – nemlig Adam Smith – som en tenker det er verdt å bruke særlig mye tid på. Jeg siterer: «Hva mener så de forskjellige profesjonene når de snakker om evolusjon knyttet til økonomi? Hva skal vi bruke teoriene til og hvordan skal de finne veien fra forskerens hode og inn i den daglige forvaltningen av en økonomi som åpenbart trenger en hjelpende hånd – og da fortrinnsvis en hånd som ikke tilhører 1700-tallets Adam Smith»Her har altså Aftenposten samlet en gjeng med intelligente, velutdannede mennesker, med åpenbar sans for åpne refleksjoner rundt komplekse spørsmål, også slår de, på ignorant vis, fast at Smith’s teorier ikke er verdig mer refleksjon, i midten av en økonomisk krise. Det er dessverre ikke spesielt overraskende, men dog intet mindre irriterende at man på denne måten fortsetter å bygge opp under den sosialdemokratiske konsensusen om at markedsliberalismens teorier er motbevist og slått fallitt. Ingenting kunne vært mer feil enn dette. Panelets refleksjoner og konklusjoner forsterker egentlig bare (muligens noe ufrivillig), argumentene og teoriene til Adam Smith.

 

Den usynlige hånd
En evolusjonsteoretisk økonomisk tankegang har svært mange fellestrekk med Adam Smiths usynlige hånd. Stoknes sammenligner økonomien med biologien, og sier at ”de finansielle systemene, som har mange aktører som er tett forbundet med hverandre, får det vi kaller emergente egenskaper; helhetsegenskaper, som ingen har kontroll over”. Dette er ikke veldig ulikt det Adam Smith sier. Smiths teori går ut på at enkeltpersoner som forfølger sine egne mål, til sammen kan skape en effekt de i utgangspunktet ikke har hatt intensjon om. Den samlede effekten som skapes ved at enkeltindivider forfølger sine egne separate interesser, skaper en slags usynlig hånd. Nå skal det riktignok sies at Adam Smith aldri direkte brukte dette begrepet på denne måten. Smith nevnte angivelig bare den usynlige hånd noe sånt som 2 ganger i løpet av sitt forfatterskap, og da ikke i økonomisk sammenheng. Men den usynlige hånd kan likevel trekkes ut som en treffende beskrivelse av Smiths poeng. Nemlig at mennesker gjennom sine avgjørelser, kan forandre samfunnet, driver det fremover, og skape velstand, selv om de ikke hadde en intensjon om det. Samhandling mellom mennesker skaper en slags usynlig hånd.Stoknes mener også at problemet med mange av de økonomiske modellene vi har i dag er at de er statiske, mens mennesker er dynamiske. De økonomiske modellene evner altså ikke å følge menneskers dynamiske utvikling, hevder han. Her er også Smith svært relevant, for den konstante dynamikken er jo nettopp det som er så fantastisk med markedsliberalismen. Grunnen til at markedsliberalismen har skapt, og skaper større rikdommer enn noen annen økonomisk modell, er jo nettopp dens enorme egenskap til å tilpasse seg hvert enkelt menneskes utvikling. Markedsliberalisme går, svært forenklet, ut på at hvert enkelt menneske får handle fritt med hverandre, uten statlig inngripen. Det ligger derfor i markedsliberalismens natur at den må følge hvert enkelt menneskes utvikling –  når det nettopp er hvert enkelt menneske som driver markedet fremover, i kraft av den usynlige hånd, som hvert menneske utgjør.

 

Kritikk av dagens økonomiske modeller
Både Per Espen Stoknes og Joar Vittersø, kritiserer dagens økonomiske teorier og modeller. Vittersø mener at dagens økonomiske teorier er ”basert på mange hundre år gamle dogmer, som blant annet går ut på at individet foretar rasjonelle valg, altså at vi har full oversikt over hvilke alternativer vi har”. Vitterså hevder at mennesker ikke har kapasitet til å bearbeide informasjonen som alle våre valg innebærer, og illustrerer dette med at «det er 3,6 millioner ulike måter, det vil si rekkefølger, å ta på seg 10 klesplagg på». Han mener derfor at økonomiske standardteorier ikke kan være riktige.At mennesker ikke alltid foretar rasjonelle valg, at vi ikke alltid kjenner konsekvensene av valgene våre, vet nytten av valgene våre eller har oversikt over alternativene, er jeg naturligvis ikke uenig i. Vittersø sin konklusjon har jeg imidlertid mindre sans for. Intet menneske er perfekt, og et perfekt 100% forutsigbart økonomisk system, er derfor like umulig. Vittersøs kritikk er et vanlig argument mot markedsliberalisme og fri-handels tankegang, men argumentet Vittersø legger til grunn stemmer enkelt og greit ikke. Den rådende økonomiske tankegangen i dag baserer seg ikke på at mennesket er et ubetinget rasjonelt og rettferdig vesen.

Den usynlige hånds dynamiske krefter

Markedsliberalismen og Adam Smiths filosofi baserer seg på den SAMLEDE effekten som enkeltindivider skaper når de forfølger sine egne mål. Denne modellen tar nettopp hensyn til at mennesket ikke er rasjonelt og allvitende. Det vi må spørre oss er nemlig; hva er alternativet? Hvis markedet ikke hovedsakelig skal styres av den enorme innovative kraften som hver enkelt forbruker utgjør, med sine tilhørende svakheter, hvem skal da styre? Det eneste alternativet er i større grad, å overlate dette til enda færre mennesker med deres svakheter.

Det er fullstendig umulig å putte mennesker inn i en formell eller modell som garanterer sikre samfunnskonsekvenser. Mennesker tar ikke alltid rasjonelle valg, men det gjør ikke politikere eller økonomer heller. Selv om du tar verdens mest intelligente politiker, byråkrat eller økonom, så vil han aldri være smartere, mer fremsynt eller mer innovativ enn den samlede effekten som mange hundre millioner mennesker utgjør. Det er nettopp dette som er det vidunderlige ved markedet. En standardteori må ikke være feil, hvis standardteorien baserer seg på nettopp hvert enkelt menneskes dynamiske utvikling, og det er nettopp det Adam Smiths usynlige hånd gjør.

En ny mentalitet
Jeg har nok mer sans for Stoknes’ kritikk av dagens økonomiske modeller. Stoknes mener vi må bli flinkere til å se endring som noe konstruktivt og interessant, noe som ”gir muligheter snarere enn noe vi snarest må «rette opp» og tvinge tilbake på det gamle sporet”. Stoknes mener det må skapes en mentalitet der folk ikke er så redd for store endringer. En finanskrise kan i likhet med evolusjonen sees som en brå utryddelsesperiode som igjen rydder grunnen for ny mangfoldsvekst. «Faktum er at en katastrofe i ny og ne er helt nødvendig for videre utvikling», sier han.


Dette synes deler jeg, men i motsetning til Stoknes er jeg ikke av den oppfatning at vi må la de gamle økonomiske modellene dø ut, for at en slik mentalitet kan skapes. Ei heller er jeg spesielt interessert i å bruke masse tid på å lage urealistiske scenarioer og fremtidsbilder. Jeg tror ikke vi blir bedre rustet til å møte fremtidige kriser ved å forsøke å spå fremtiden, men ved å la de innovative kreftene, som hvert enkelt menneske i et fritt marked utgjør, definere fremtiden. Det forutsetter at markedet får fungere mest mulig fritt, skjermet fra politisk inngripen som både skaper finanskriser og/eller gjør dem enda verre.

Laissez-faire? Nei takk!

Til slutt vil jeg bare gjøre en ting klinkende klart: Jeg er markedsliberalist, men i likhet med Friedrich Hayek er jeg ikke tilhenger av laissez-faire. Jeg er for en viss statlig velferd, og jeg er for et garantert offentlig sosialt sikkerhetsnett. Jeg er for en minimalistisk stat. Jeg er for en debatt om hva som skal være statens legitime oppgaver, men jeg er på ingen måte interessert i et rendyrket individualistisk samfunn. Et samfunn uten noen form for sikkerhetsnett gir ikke mennesker den tryggheten de trenger for å våge, satse og skape verdier, men et samfunn med en altfor sterk stat som forsikrer alle mot mest mulig usikkerhet er enda verre fordi den passiviserer mennesker og hindrer virksomme individer i å se sine talenter og muligheter.

Å organisere samfunnet etter en opphøyd sosialistisk/sosialdemokratisk plan er intet annet enn den strake veien til et nytt slaveri – spørsmålet er bare hvor fort turen nedover går.

Konservatisme

Som konservativ har jeg ikke noe endelig mål for det ideelle samfunn, men ønsker å legge noen retningslinjer for det dynamiske samfunnets utvikling. Noen retningslinjer basert på hvert enkelt menneskes rett til å forfølge sine egne individuelle interesser. Noen retningslinjer basert på frihet under ansvar. Da er det både historieløst og ignorant å ignorere den visdommen som fortsatt finnes i Adam Smiths ideer.

 

Read Full Post »