Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Afghanistan’

Folk som ikke forstår de mest grunnleggende prinsippene i et demokrati bør ikke få representere FN som spesialutsending noe sted. FNs spesialutsending i Afghanistan, Staffan de Mistura, burde få sparken umiddelbart.

Angrepet fra sinte demonstranter i Afghanistan som førte til at 7 FN-ansatte mistet livet har berørt mange. Særlig tungt er det naturligvis for FNs utsendinger i Afghanistan som har mistet kjære venner og kolleger. Det forsvarer imidlertid ikke slike uttalelser som Staffan de Mistura har kommet med.

Å gjøre seg til forsvarer av voldshandlinger på grunn av noens ytringer er det stikk motsatte av FNs overordnede mål: å arbeide for «internasjonal fred og sikkerhet». Pastor Terry Jones koran-brenning er en idiotisk handling, men det er ikke sånne som Jones som er en trussel mot verdensfreden. Den kommer fra sånne som Mistura som forsvarer voldens plass som erstatning for ord.

Mistura uttalte nylig at han mente pastor Terry Jones burde holdes ansvarlig for de grusommer handlingene mot FN-ansatte:

«Den som bør få skylda for dette, er den personen som skapte nyheten, personen som brente Koranen. Ytringsfrihet er ikke det samme som frihet til å krenke andres kultur, religion eller tradisjoner», sier Mistura

Hvordan en person med slike holdninger kan få fortsette å representere FN fatter jeg ikke. Holdningene er jo et hån mot alt FN jobber for.

Ytringsfriheten er faktisk – enten vi liker det eller ei – en juridisk rett til å krenke. Jeg har rett til å krenke andre, og de har rett til å krenke meg. Der sterke meninger møtes vil det alltid være noe som kan føle seg fornermet. Det er ikke mulig å aksepterer meningsytringer, hvis folk skal ha en rett til ikke å føle seg krenket.

Noe annet er uforenelig med noen form for demokrati eller fredelig samfunn.

Skal vi følge Misturas logikk ville det vært legitimt med nye kristne korstog mot alle muslimske grupperinger eller land som har gjort krenkende ting mot kristendommen, eller vestlig kultur. Og dersom Oslo bispedømme hadde mobilisert til masseangrep på TV2-ansatte, da Otto Jespersen brente bibelen på Rikets Røst i 2006, må Mistura da tydeligvis mene at det ville vært Jespersens ansvar.

Ytringsfrihet er den mest grunnleggende bærebjelken i et demokrati, nettopp fordi ytringsfriheten ikke er enkel. Dersom vi kun forsvarte ytringsfriheten når den beskytter ytringer vi liker, så har dens funksjon egentlig opphørt å eksistere. Ytringsfriheten blir først relevant når den beskytter ytringer vi ikke liker.

Personlig har jeg ikke noe behov for å forsvare Terry Jones, og hans handlinger. Jeg synes Koran-brenningen var unødvendig, og ganske idiotisk når vi vet hva den betyr for mange. Likevel er Jones ved sin fulle rett til å brenne hvilken bok han vil, eller si høyt akkurat hva han mener om noens kultur, religion eller tradisjoner. Gale pøblers handlinger kan ikke og skal ikke rokke ved dette.

Dersom man aksepterer meninger, er man samtidig nødt for å akseptere krenkelser. Juridisk. For en krenkelse skal selvfølgelig ikke beskyttes mot moralsk avsky. Ytringsfriheten forsvarer også min rett til å reagere på ytringer jeg ikke liker, men ikke med vold. Det er hele kjernen i et demokratisk samfunn, at meninger skal kunne måles mot hverandre.

Det er derfor viktig å alltid være seg bevisst forskjellen på en moralsk og juridisk fordømmelse av ytringer. For vi må ikke komme dit at vi diskuterer sensur av noens ytringer, fordi noen ikke takler dem. Det ville være et sykdomstegn for samfunnet, og samtidig et hån mot alle tolerante mennesker. For hva sier det egentlig om oss mennesker hvis vi ikke klarer å dementere hatefulle ytringer med toleranse?

Hvis vi snur om på det så vil det også være slik at tolerante ytringer alltid vil krenke intolerante mennesker. Hvis vi av frykt for de intolerante meningene er nødt for å sensurere dem, fremfor å bekjempe dem verbalt, så er det ikke intoleransen vi har drept, men toleransen.

Derfor er Misturas ytringer en større fare for demokratiet, enn noen ytterliggående pastor noensinne har vært.

Advertisements

Read Full Post »

Jeg skal nå gjøre noe jeg ikke tror jeg har gjort tidligere. Jeg skal faktisk delvis berømme Senterpartiet for et utspill. Nestleder og parlamentarisk leder i Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, som forøvrig er fra min hjembygd Ilseng, i Hedmark, tar et oppgjør med deler av Afghanistan-retorikken.

Slagsvold Vedum burde nok ha klarert dette utspillet med sine regjeringsfeller først, men han har noen poenger. Det er mulig VG har overdrevet noen av uttalelsene hans, for jeg vil ikke beskylde Jonas Gahr Støre for å være direkte uærlig om konflikten, men han bruker en veldig forkledd retorikk. Norske politikere snakker altfor ofte om krigen i Afghanistan, som om det var en humanitær intervensjon. Det stemmer ikke.

– Det er viktig at vi har en ærlig argumentasjon om hvorfor vi er i Afghanistan. Vi har ikke vært ærlige nok om begrunnelsen. Vi fremhever at vi er der for å bidra til demokrati og frihet i Afghanistan, i stedet for å løfte frem hovedbegrunnelsen: Vi gikk inn fordi NATO er hovedplanken i norsk sikkerhetspolitikk, sier Trygve Slagsvold Vedum til VG i dag.

Dette er en viktig distinksjon, fordi det definerer hele grunnlaget for å fortsette å være i Afghanistan. NATO er først og fremst i Afghanistan for å hindre at det blir et fristed for Taliban og terrorister, der de fritt kan utvikle og rette sine skyts mot vestlige mål. Vi er først og fremst i Afghanistan for vår egen sikkerhet.

MEN, og det er et viktig men her. Å beskytte sivilbefolkningen i Afghanistan, sørge for at de kan holde fredelige valg, få en mulighet til å ta utdanning, hjelpe til med å bygge ut infrastrukturen, og i det hele tatt være med på å utvikle det som forhåpentligvis kan bli et stabilt demokrati i fremtiden, er også viktige deler av det sikkerhetsmessige aspektet. Vi når aldri de sikkerhetsmessige målene for vår egen del om vi ikke løser de sikkerhetsmessige utfordringene og de humanitære utfordringene for befolkningen i Afghanistan.

Derfor er det viktig at vi snakker så ofte vi kan om den fantastiske innsatsen norske soldater gjør i Afghanistan, for å hjelpe jenter å komme seg trygt på skolen, beskytte sivilbefolkningen, osv… Slagsvold Vedum må være forsiktig så det ikke fremstår som om han ønsker å tone ned dette. Innsatsen til de norske soldatene får mer enn nok kritikk fra Slagsvold Vedums regjeringspartner SV. Det må aldri være tvil om at vi står 100% bak soldatene våre. Derfor er jeg helt enig i at vi skal være bevisst de sikkerhetspolitiske målene som ligger til grunn, men vi skal like fullt snakke om den fantastiske innsatsen de norske styrkene gjør for Afghanistans befolkning. Når Slagsvold Vedum nå får ros fra Bård Vegard Solhjell bør han raskest mulig avklare hvorvidt dette utspillet er en tilnærming mot SV. Det ville vært svært uheldig.

Vedum er også på bærtur på noen områder. Samtidig som han fremhever NATOS viktige rolle som sikkerhetspolitisk bærebjelke for Norge, mener han også at Norge skal fortsette å reservere seg mot å delta i operasjoner som innebærer større risiko. Det er en merkelig innblanding i militærfaglige vurderinger. Skulle situasjonen tilspisse seg mer nå, er det jo viktig at den blir slått ned på. Da må også de norske styrkene være med på dette.

UPDATE: Vedum tidfester også en dato for ønsket tilbaketrekning, uten at han begrunner dette med noe som helst. Det ville jo være helt meningsløst å sette en tid for å trekke soldatene ut, før vi vet om situasjonen en stabil og trygg nok. Å trekke ut soldatene i en kritisk fase før jobben er gjort, er jo et hån mot den innsatsen NATO og norske soldater har gjort. Det ville bety at innsatsen deres var forgjeves.

Alt i alt har Vedum noen gode poenger her, men han bommer fullstendig på flere kritiske punkter.

Read Full Post »

Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom vil trekke norske soldater ut av Afghanistan. De mener NATOs tilstedeværelse bare styrker Taliban. Krigen i Afghanistan er inne i en kritisk fase, men å påstå at situasjonen ville blitt noe bedre om soldatene trakk seg ut er ganske merkelig.

I dag kan vi lese på Dagbladet at Taliban i dag har henrettet en 7 år gammel gutt i den sørvestlige Helmand-provinsen i Afghanistan. Han var beskyldt for å være spion. En sju år gammel gutt.

Tror RU og SU virkelig at det er mulig å gå inn i rasjonelle fredsforhandlinger med en gruppe som henretter små barn offentlig, med påskudd om å være spioner??? Finnes det i det hele tatt et tilfelle der disse sosialistene innser at det ikke alltid går an å sette seg ned ved et bord å snakke med hverandre?

Det ironiske her et jo at RU mener at Norge er et så dårlig land å bo i at vi trenger revolusjon. De har riktignok gått bort ifra væpnet revolusjon, men revolusjon trenger vi visstnok like fullt. Men i Afghanistan, der kvinner nektes å gå offentlig uten å skjule hele ansiktet og kroppen, der kvinner nektes stemmerett, der jenter nektes skolegang og får syre kastet i ansiktet sitt, og der små barn blir henrettet – der mener RU og SU tydeligvis at det er helt uforståelig at man trenger å ta til motmæle med våpen.

Forstå det den som kan.

Read Full Post »

Hva er rettferdig innvandrings og integreringspolitikk? Dette er et spørsmål jeg har diskutert mye med både partifeller og folk utenfor partiet. Meningene er mange. Dagens politikk fungerer ikke som den skal. Når talibansoldater – mennesker som skyter på norske soldater i Afghanistan, får opphold i Norge – er noe alvorlig galt.

 

Å ikke erkjenne problemene som har oppstått ved en for liberal integreringspolitikk (legg merke til at jeg skrev integrering og ikke innvandring), er å være naiv. Det er bare å se til Sverige. Nå tror jeg riktignok at det kan være greit å ha et litt mer nyansert syn på situasjonen i Sverige og Malmö enn det Frp forsøker å få det til å virke som. Ifølge dem så er Malmö rene slagmarken. MEN, man må være ærlig, og innrømme at Sverige ikke har vært kjent med en meget vellykket innvandrings og integreringspolitikk den siste tiden. Situasjonen i Malmö er ikke akkurat et eksempel på en befolkning som er godt integrert. Noen vil kanskje hevde at dette er fordi de ikke har vært strenge nok i innvandringspolitikken. Dette er jeg ikke enig i.

 

Det man derimot har hatt en svært naiv holdning til er integreringspolitikken. Her vil jeg påstå at alle partiene i Norge har et feil utgangspunkt – enkelte riktignok betraktelig mer feilslått enn andre. For å sette det litt på spissen: SV tror alle problemer løser seg, bare man får lov å komme til Norge, AP snakker kun om innvandring når de tror det blir en valgkampsak, Frp vil bare sende ut så mange som mulig, og tallfeste hvor mange som får komme hit – og Høyre aner ikke helt hvor de skal plassere seg, og faller derfor imellom to stoler (ikke helt ulikt enkelte andre saker).

 

Det er imidlertid ett ungdomsparti, som jeg mener har det beste utgangspunktet for å ta rollen som en ansvarlig aktør i innvandringspolitikken, samtidig som man evner å se utfordringen i øynene: Unge Høyre. De som har lest bloggen min jevnlig vet at jeg ikke er redd for å hudflette både Høyre og Unge Høyre når de mener noe idiotisk (jeg linker like så godt til et par av dem: Unge Høyres landsstyre – blindet av moral!, Abort, konservatisme og toleranse) så denne rosen kommer altså ikke av noen ukritisk hyllest til partiet. Unge Høyres prinsipp er at vi ønsker: en liberal innvandringspolitikk, men en STRENG integreringspolitikk.

 

Antakelig er jeg et eksempel på en polarisering i begge retninger. Jeg ønsker egentlig at hvem som helst, hvor som helst i verden, skal kunne søke om opphold i Norge. Jeg er imidlertid MEGET streng på hva slags krav jeg mener skal stilles til disse, og hvilke konsekvenser det vil få dersom disse kravene ikke overholdes.

 

Feilen er altså ikke HVOR MANGE som kommer til Norge, det er HVEM som kommer hit, og HVA som møter dem når de kommer. Vi stiller altfor lite krav til dem som kommer hit, og vi har et velferdssystem som i altfor stor grad syr puter under armene på folk, og legger opp til at folk kan være hjemme uten å ta del i verdiskapingen i det norske samfunnet.

 

Vi tar imot mange mennesker som kommer til Norge og innehar forkastelige holdninger som ikke hører hjemme noe sted i et fritt demokratisk samfunn: tvangsekteskap, konemishandling, vold, og det som verre er, er helt uakseptabelt. At vi bør være mer selektive når det gjelder hvem som får komme hit er jeg altså ikke uenig i, men det jeg er klokkeklar på at: et menneske er et menneske. Jeg ønsker å være meget streng på hvem som skal få oppholdstillatelse i Norge, men jeg NEKTER å dømme et menneske på forhånd, på grunn av opphav, nasjonalitet, etnisitet, religion, kultur, osv… 

 

Det er mange som mener at enkelte kulturer står for holdninger som er så fiendtlige mot vesten, at de automatisk skal nektes adgang til Norge. Dette mener jeg bryter med det mest grunnleggende prinsippet til et konservativt parti: fokuset på enkeltmennesket. Jeg skal selvfølgelig ikke påstå at det ikke er lettere å vurdere en søknad om oppholdstillatelse fra en canadier enn det er fra en somalier. Men somalieren har like mye rett til å vurderes som enkeltmenneske. Er du medlem av, eller har hatt noen som helst tilknytning til en terroristorganisasjon, så bør du ikke få opphold, uansett hvor du kommer fra. Kan du ikke vise frem gyldige identitetspapirer, så skal du heller ikke få opphold, uansett hvor du kommer fra.

 

Så er det naturligvis slik at enkelte mennesker er vanskeligere å vurdere enn andre. Men: Et menneske er et menneske. Punktum!


Read Full Post »

Når man tror toppen av ignoranse er nådd, kommer RU stadig til unnsetning.

I anledning NATOs 60-års dag reiser RU nå ned til Strasbourg for å demonstrere mot NATO-toppmøtet.

RU leder, Mari Eifring, er ikke mindre freidig enn at hun hevder følgende: «NATO skaper mer utrygghet og spenning i verden, framfor å skape sikkerhet. – Norge vil stå mye bedre som en selvstendig stemme utenfor NATO, nå er det på tide at vi trekker oss ut av Afghanistan og sender vårt avskjedsbrev til NATO»

Om NATO skaper mer utrygghet for noen, så er det for Taliban, og det ser i hvert fall ikke jeg på som noe negativt. Jeg synes det er rimelig latterlig at RU, som ellers liker å markere seg som feminister – som kjemper for likestilling i Norge, og som arrangerer feministiske selvforsvarskurs slik at jenter skal kunne forsvare seg mot voldtektsmenn, ( det er rimelig ironisk at RU vil bruke penger på feministiske selvforsvarskurs – men ikke mer politi i gatene. Partiet som ellers er for at alt skal være statlig, mener altså at det skal være en privat oppgave – ikke en statlig en – å beskytte folk mot voldtekt, men det er en annen debatt)  tydeligvis mener at kvinners rettigheter i Afghanistan ikke er vært like mye som kvinners rettigheter her i Norge.

For hva er det som har skjedd i Afghanistan etter at NATO gikk inn:

          Afghanistan har nå en folkevalgt president.

          Afghanistan har nå en nasjonalforsamling der nær 40 prosent er kvinner.

          Infrastrukturen, skolegangen og helsevesenet er sterkt forbedret.

          Levealderen øker, og færre barn dør av sykdom og epidemier, enn under Taliban.

          I fjor begynte 400.000 jenter på skolen, og ti universiteter er etablert – mot knapt ett for bare få år siden

          2 MILLIONER Afghanske jenter går i dag på skolen – mot NULL under Taliban-styre. For å bekjempe dette heller Taliban syre i ansiktet på jentene for å straffe dem og spre frykt.

 

Jeg er stolt av den innsatsen norske soldater gjør i Afghanistan, og mener at bevilgningene til forsvaret burde økes – og at vi tvert imot burde sende flere styrker – og til de områdene der NATO har bruk for det. RU utviser en fullstendig manglende solidaritet med det Afghanske folk.

 

Norge burde fortsette å yte all den hjelpen vi kan for å verne om menneskerettigheter, beskytte sivilbefolkningen i Afghanistan, og på sikt bygge et selvstendig demokrati – det vil ta tid, det vil ikke være lett, og det vil by på mange utfordringer. Men jeg er stolt av den jobben forsvaret gjør, og vil ikke gi opp – i motsetning til RU.

 

I denne anledningen har jeg opprettet en facebook gruppe: Flere norske soldater i Afghanistan!

 

Når det ikke er like mange kvinnelige toppledere som mannlige, i Norge, så blir det rabalder, men når Taliban-styrker kaster syre i ansiktet på jenter som bare søker å komme seg til skolen, så holder man kjeft. RØD UNGDOM BURDE SKAMME SEG.

 

(Her kan dere forøvrig se nestleder i Unge Høyre, Stefan Heggelund, knuse leder i Rød Ungdom, Mari Eifring på debatt på I kveld):

Read Full Post »

NATO feirer 60 år i år. I den anledning holdt den amerikanske ambassadøren Benson K. Whitney en tale om alliansens historie og dens mulige vei videre.

 

Kort om NATO:

Norge er et av NATOs 12 opprinnelige medlemsland. Alliansen ble stiftet i 1949. Da var det frykten for Sovjetunionens økende makt og kommunismens utbredelse som dannet grunnlaget for samarbeidet.

 

De opprinnelige medlemslandene var: USA, Storbritannia, Frankrike, Canada, Danmark, Portugal, Nederland, Luxembourg, Italia, Island, Belgia og Norge. Under den kalde krigen ble: Hellas, Tyrkia, Vest-Tyskland og Spania medlemmer, og etter den kalde krigen har en rekke tidligere Østblokk-land sluttet seg til alliansen. Dette gjelder: Polen, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia.

Hensikten her er ikke å gi en kjedelig oppramsing av NATOs historie, men å si noe om hvor omfattende dette samarbeidet faktisk er. Dette bildet illustrerer det ganske godt:

map_of_nato_countries3

Kjernen i hele NATO-samarbeidet er Artikkel 5. Den slår fast at et angrep på ett Nato land er å betrakte som et angrep på hele alliansen. Dersom ett NATO-land blir angrepet har de øvrige altså en plikt til å respondere.

 

 

Da Artikkel 5 ble utarbeidet, ble den antakelig av de fleste medlemslandene betraktet som en garanti for at USA ville være forpliktet til å komme sine allierte til unnsetning ved et eventuelt angrep. Den 11. September, 2001, skjedde imidlertid det ingen trodde kunne skje, når terrorister fløy inn i World Trade Center. Den allierte krigen mot terror var for alvor i gang.

 

NATO – en suksesshistorie

Whitney begynte talen sin med å hylle alliansen. Innledningen oppsummeres med følgende hyllest: “This year we celebrate NATO’s 60th anniversary and rightly recognize the achievements of the trans-Atlantic alliance. And what a record of almost inconceivable success – a Europe prosperous, whole and free, total victory in the Cold War, the creation of multilateral institutions that brings global order and pr ogress — the UN, the EU, the WTO, OSCE, IMF, World Bank. And, of course, NATO itself, the greatest defensive political and military alliance of all time. It is no exaggeration to say that this alliance has been the most powerful global force for peace, development, and progress in all history.”

 

Veien videre

Men når det er sagt, følger Whitney opp med en ”tydelig pekefinger”, og minner oss på hva det faktisk vil si å være en del av et forpliktende internasjonalt samarbeid.

 

Norge er et av verdens aller rikeste land, hvilket også gir oss mye innflytelse internasjonalt. Vi er dog et lite land, og mye mer avhengig av allianser og samarbeidspartnere enn for eksempel USA. For å sette det litt i perspektiv: Texas alene er større enn Frankrike.

 

 

Whitney påpeker at Norge, og resten av Europa, i lang tid har etterlyst en mer utstrakt hånd fra USA. Store deler av Europa har reagert på det som har blitt tolket som maktarroganse og et solorun fra USA, under Bush administrasjonen. Whitney påpeker imidlertid at mye har endret seg nå. President Obama har gjort «en utstrakt hånd» til en hovedpillar i sin administrasjon, sier han. Dette legger press på Europa. Hvis Norge og Europa forventer en utstrakt hånd, må de også være villige til å trå til.

 

Utfordringer

Det er mange viktige spørsmål Whitney setter fokus på:

 

 

Etter å ha opplevd ytterligere kutt i gass-leveransene i Europa, hvilke tiltak vil bli satt inn for å variere energiforsyningene? Hva kan Europa gjøre for å få et gjenoppblussende og mer aggressivt Russland til å spille en mer ansvarlig rolle i ulike verdensforhold? Er Norge villig til å bruke sine relasjoner til å påvirke russland i en mer positiv retning?

 

 

Nøyaktig hvilke ”gulrøtter og pisker” vil Europa bruke for å få Iran til å stanse utviklingen av kjernefysiske våpen? Er handel og business blitt så lokkende at det underminerer sanksjoner og diplomati? Hvis effektivt press på Iran blir holdt tilbake i Sikkerhetsrådet av Kina eller Russland, burde ikke transatlantiske partnere gjøre hva de kan utenfor FNs rammeverk?

 

Er det ikke på tide at Norge og andre som var imot Irak-krigen, putter begynnelsen på konflikten bak seg og begynner å støtte det Irakiske folk, og deres demokratisk valgte regjering? Hva vil Norge og Europa faktisk gjøre, for å hjelpe til med å stenge Guantanamo Bay?

 

Ett av de viktigste områdene fremover blir situasjonen i Afghanistan. Hva mer vil Norge nå bidra med i Afghanistan for å skape en sikker og bærekraftig nasjon?

 

Norge må ta ansvar

Norge har fått viljen sin. Norge har fått en amerikansk president og en stab som rekker ut en utstrakt hånd mot Europa, men det forplikter. Nå er det på tide at Norge viser at ordene om samarbeid ikke bare var tomme ord. Hvis Norge virkelig mener at det var feil av Bush å ikke innlede til nærmere samarbeid – er Norge nødt til å gi noe andre veien.

 

Norge er på BUNNEN av listen over hvor mye penger NATO-landene bruker på forsvar og sikkerhet. Av 26 land, ligger Norge på 20. plass, og bruker 1,3% av BNP. Det er ned fra 1,9 prosent for bare fem år siden, og langt under NATOS mål på 2%.

 

Vi står ovenfor en rekke viktige og vanskelige globale problemstillinger, som må løses globalt. Norge gjør allerede en viktig jobb i f.eks. Afghanistan, men det er på tide at Norge trapper opp engasjementet og viser at vi virkelig tar et forpliktende internasjonalt samarbeid på alvor.

 

Utviklingen i Afghanistan tyder nå på at mye av strategien har vært feil. Å forhindre at Afghanistan på nytt blir et sikkert tilholdssted for terrorister beskytter alle medlemslandene i alliansen. Obama har allerede besluttet å sende 17.000 flere soldater til Afghanistan, Norge har besluttet at det foreløpig ikke skal sende noen flere norske soldater.

 

Nå er det viktigere enn noen gang at Norge og resten av Europa tar ansvar, og setter inn de nødvendige ressursene, slik at innsatsen vår i Afghanistan ikke blir forgjeves. Hvis ikke er det slett ikke gitt at NATO og forholdet mellom Norge, Europa og USA vil være like nært som i dag.

Ideologi

Til slutt vil jeg også si litt om det ideologiske. Vi er inne på tunge utenrikspolitiske spørsmål her, der sterke prinsipielle og ideologiske standpunkt utfordres: Hva slags rett har Norge til å gripe inn i et annet lands anliggender? Har Norge bare rett til å gripe inn hvis Norges sikkerhet trues direkte? Hva slags sanksjoner har vi rett til å innføre mot land som bryter menneskerettighetene? Går det en grense, og hvor går evt grensen, for når det er nødvendig å ta steget fra sanksjoner til direkte intervensjon?

 

Dette er ett av de områdene der jeg skiller meg mest fra libertarianere eller liberalister. Mange liberalister vil hevde at vi ikke har noen rett til å gripe inn i et annet lands anliggender, annet enn i direkte selvforsvar. Selv mener jeg at retten til et liv i frihet, fri fra undertrykkelse og vold, er absolutt på tvers av landegrenser.

 

Vi i den vestlige verden har et moralsk ansvar ovenfor dem som lever i sult, fattigdom og nød. Vi har likeledes en moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker som lever i regimer som undertrykker befolkningen sin. Vi kan ikke akseptere at regimet i Nord-Korea bestialsk torturerer hundretusener av mennesker i fangeleire, og er i ferd med å sulte i hjel en tredjedel av sin egen befolkning. Ei heller kan vi akseptere at Iran er i ferd med å utvikle atomvåpen som på sikt vil kunne true verdensfreden.

 

Jeg siterer nok en gang Benson K. Whitney i hans foredrag: The new U.S. administration has said we will ask our allies to rethink some of their approaches – including their willingness to use military force. Force should never be our first choice, but a choice it must be. To keep the alliance relevant, all the members must have the political will to use it.”

 

Jeg velger å avslutte bloggposten med å sitere Barry Goldwaters berømte slagord: Peace Through Strength!

(Du kan lese hele ambassadørens fulle tale her)

Read Full Post »