Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Aftenposten’

Kan det muligens være slik at mange mennesker liker både å føle seg sexy og å få det bekreftet av andre? For de fleste av oss er det opplagte svaret ja.

Ifølge Heidi Helene Sveen er det derimot helt umulig å se for seg at det å spille på sex kan være et fritt og selvstendig valg. I kronikken «De som villig spiller på sex» i dagens Aftenposten gjør hun det som er surmagede sosiologers favorittøvelse: å rakke ned på sterke kvinner. Denne gangen langer hun ut mot Tone Damli, Hanne Sørvaag og Stella Mwangi som hun mener er dårlige forbilder fordi de spiller på sex. På motsatt side har vi visstnok Susanne Sundfør, Ane Brun og Anne Grete Preus som Sveen holder frem som «utmerkede rollemodeller for unge kvinner som ønsker å kombinere ambisjoner og talent med integritet».

Integritet

Hvorfor Tone, Hanne eller Stella skulle mangle integritet, begrunner Sveen ikke. Det kan jo muligens henge sammen med at Sveen ikke vet hva integritet er. Hun har liten grunn til å hevde at nevntes kroppsfokus står i kontrast til deres egne moral, verdier eller prinsipper. Heller tvert imot. Tones kropp er f.eks. et resultat av både nøye planlagt kosthold og et rigid treningsregime som hun har vært mer enn villig til å markedsføre. Er det noe Tones sexy image er, så er det jo nettopp konsistent med de verdier hun har forfektet i mediene.

Det er altså ikke slik at integritet er en objektiv standard der alle måles etter Heidi Helene Sveens verdier. Integritet handler om å være tro mot de verdier man selv hevder å forfekte. Derfor regner jeg med at Sveen lar være å pynte seg neste gang hun er på byen, og hun må for all del unngå å smile blygt og si ”takk” hvis noen komplimenterer hennes utseende. Hvis hun skal være konsistent bør hun i tråd med sine egne verdier fike til vedkommende i stedet.

Kropp

Sveen har for øvrig ganske snever både musikalsk og biologisk kompetanse hvis hun ikke skjønner at rumpevrikking og/eller sensuelle dansemoves er en litt mer naturlig del av 23 år gamle Tones listepop, enn 55 år gamle Anne Grethe Preuss’ låter. Ikke til forkleinelse for Preuss som holder seg svært godt, men en 23 år gammel Tone Damli ligger nok noe nærmere en tenåringsjentes umiddelbare forbilde hva gjelder kropp og image.

Sveen synes også å ha et interessant syn på kropp og menneskelighet:

Det naturlige spørsmålet blir da hvorfor enkelte utviser denne iveren etter å redusere seg selv til kropp” – fortsetter Sveen.

Redusere seg selv til kropp? Hva mener Sveen med det? Er det slik at man automatisk blir et ”mindre” menneske av å ha en pen kropp? Vi har alle en kropp. Er det noe i veien med å ønske at denne ser best mulig ut? Skal vi følge Sveens logikk kunne man jo, dersom Tone nå valgte å ligge unna tredemøllen og leve i studioet på grandis og cola de neste årene, si at hun ”reduserte seg selv til musikk”. Jeg har vanskelig for å se at noen som arbeider hardt for å nå målene sine ”reduserer seg selv”, enten det er kropp, musikk eller akademia de har valgt å satse på.

Kroppen til både Stella, Tone og Hanne er et resultat av sunt kosthold og beinhard trening. At de er stolte over denne og velger å vise den frem gjør dem til det stikk motsatte av et dårlig forbilde. Alle sammen demonstrerer de at det er målbevisst hardt arbeid som medfølger resultater. Det gjelder kroppen, like mye som alt annet. Tone, Stella og Hanne spiller ikke bare på sex, de jobber hardt for å beholde sin sex-appeal. Dersom flere unge jenter valgte å følge disse jentenes eksempel ville de antakelig fått et bedre selvbilde, sammen med en sunnere livsstil.

Det er selvfølgelig helt lov å ha den oppfatningen at cheese doodles er viktigere for ens personlige lykke enn å ha en veldreid kropp, men det er da virkelig ikke Tones feil at kiloene på enkelte da også kommer sammen med en liten bismak.

Seksualitet og selvbilde

”Kjendiskvinner som velger å spille på sex bidrar til sementering av tradisjonelle kjønnsrollemønstre”, skriver Sveen?

Hvilke kjønnsrollemønstre er dette? Mener Sveen at sex ikke var en ganske vesentlig del av imaget til mannlige ikoner som Ricky Martin, eller Elvis Prestley for den saks skyld? Det er vel snarere slik at kvinnekroppen og mannekroppen kjennetegnes av ulike ting, og at det er ulike ting ved en mannekropp og kvinnekropp som vekker kjønnsdriftene hos både heterofile og homofile mennesker av begge kjønn. Det vil aldri surmagede sosiologer kunne gjøre noe med (heldigvis).

«Signalet hun sender er at for kvinner er ikke talent nok, man skal ha en sexy og tilgjengelig kropp for å lykkes. Ikke å være sexy er en mangel», skriver Sveen i innledningen.

Nei, men det å være sexy er definitivt et pluss, både for kvinner og menn.

Forsøker de å bøte på dårlig selvfølelse? Er de lurt av en mannsdominert bransje? Er de selvsentrerte ekshibisjonister?

Det er egentlig her jeg tror det er meningen at man skal slutte å lese. Legg ned Sveens kronikk, og ta på deg joggebuksene i stedet. Det vil antakelig ha langt større effekt på selvtilliten.

Advertisements

Read Full Post »

Den 22. oktober leverte Eirik Vold nok et innlegg om hans forbilde hva gjelder demokrati og menneskerettigheter; Hugo Chavez. Jeg skrev et kort svar til Aftenposten, men glemte å legge ut hele den opprinnelige kronikken her:

Eirik Volds nesegruse beundring av Hugo Chavez er dessverre lite i stand til å hverken nyansere dekningen i norsk media eller komme med noen innsiktsfulle betraktninger om situasjonen i Venezuela.

Det er ingen tvil om at Eirik Vold besitter en masse kunnskap om Venezuela etter å ha bodd mange år i landet. Dessverre blir dette ganske verdiløst når man lever i en tilsynelatende ideologisk blindet virkelighetsforståelse der man ikke er i stand eller villig til å se de faktiske forholdene. Dette er ikke et ukjent fenomen. Det var ikke uintelligente analfabeter, men høyt utdannede mennesker i sentrale posisjoner i norsk samfunnsliv, som reiste på studietur til Kambodsja på 70-tallet under et av historiens verste folkemord og kom entusiastisk tilbake uten å ha sett noenting.

Nå er dette selvfølgelig ikke noe forsøk på å sette likhetstegn mellom Hugo Chavez og historiens verste tyranner, men et eksempel på at viljen til å se verden med skylapper kan resultere i de fjerneste tolkninger av virkeligheten. Eirik Vold ser dessverre ut til å være et eksempel på dette.

Chavez helsetilstand
Opplysninger om Chavez’ helsetilstand avvises ikke av Vold med noen form for faktaopplysninger. I stedet beskylder han Aftenposten for å ha «blikket låst mot Miami». Det er mye å være kritisk til hva gjelder norsk utenrikspolitisk pressedekning, men at de er noen nikkedukke for amerikanske medier blir en i overkant komisk påstand.

At det foregår mye spekulasjoner om helsetilstanden til en president som har redusert venezuelansk politikk til å handle om Chavez og bare Chavez burde ikke overraske noen. Det er slik sett lite interessant om informasjonen fra El Nuevo Herald, som Vold viser til, er spekulativ eller ikke. For bare få dager siden kom det langt mer interessante og troverdige opplysninger fra legen Salvador Navarrete, som skal ha vært en del av Chavez legeteam. Han hevder at Chavez mest sannsynlig lider av en svært aggressiv type kreftsvulst som i tilfelle gir ham inntil 2 år igjen å leve. Etter intervjuet har Navarrete forlatt landet med sin familie.

Disse opplysningene krever imidlertid kommentarer med litt mer dybde enn den vanlige «anti USA/Bush/Miami-sjargongen» som preger de fleste av Volds innlegg. Det samme gjør de omfattende menneskerettighetsbruddene under Chavez’ stadig mer autoritære regime. (Noen bør forøvrig minne Vold om at USAs president de siste 3 årene har hett Barack Obama og ikke George W. Bush.)

Bekreftede inntrykk
Jeg besøkte selv Caracas tidligere i år for å ta opplysninger jeg har fått fra venezuelanske aktivister, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse i nærmere øyesyn. Det tok ikke lang tid før jeg hadde bekreftet mange av mine inntrykk.

På gatene i Caracas satt jeg ute å snakket med ungdommer som bodde i telt og demonstrerte mot fengsling av politisk opposisjonelle. En av jentene jeg snakket med var ferdig utdannet ingeniør og ikke mange år eldre enn meg. Dagen før hadde en av jentene i gruppen blitt forsøkt voldtatt mens hun sov, og kun få timer tidligere hadde en av dem blitt knivstukket til døde. Likevel var demonstrantene fast bestemt på å bli værende.

Ikke langt unna sitter en gjeng utmattede statlige arbeidere som sultestreiker etter 18 måneder uten lønn. Jeg stopper Globovision – den eneste store gjenværende opposisjonelle TV-kanalen i Venezuela – da de ankommer for å lage et nyhetsoppslag. Ingen andre medier ser ut til å være interessert. Journalistene forteller om en hverdag der de jevnlig blir utsatt for pro-Chavez pøbelgjenger, samtidig som utstyret deres ofte blir konfiskert når de lager reportasjer. RCTV, en annen opposisjonell TV-kanal, som tidligere var den største i Venezuela, er nå tvunget av alle offentlige nettverk, beordret fjernet fra private kabeloperatører, de har fått utstyret sitt stjålet av regjeringen, og er nå blokkert fra alle internasjonale frekvenser etter å ha forsøkt å sende nyhetssendinger fra en colombiansk TV-frekvens.

Da jeg skulle inn i hjemmet til forhenværende dommer Maria Lourdes Afioni, som nå sitter i husarrest, måtte jeg først gjennom et kobbel av 16 militære soldater. Hvorfor denne hyggelige middelaldrende damen iført pysjamasbukser og crocs må passes på av 16 soldater 24 timer i døgnet kunne ingen gi noen god forklaring på. Ei heller hennes forbrytelse. Hun sitter, absurd nok, inne for å ha fulgt grunnloven og frigjort en mann som hadde vært fengslet i 2 år uten å få prøve saken sin for retten.

Manglende demokrati
Som om ikke dette var nok er flere hundre mennesker i Venezuela nektet å stille til valg, uten å engang ha fått muligheten til å forsvare seg i retten. Det til tross for at grunnloven eksplisitt stadfester at det eneste som kan frata noen muligheten til å stille til folkevalgte posisjoner er om man er dømt for kriminelle handlinger.

Jeg kunne fortsatt ganske lenge med eksempler etter bare et kort opphold i landet, men da måtte Aftenposten trykket et bilag i stedet for et innlegg. Demokratiets svake stilling i landet er uansett så åpenbar at den ikke lar seg benekte.

Diktatur?
Er Chavez’ Venezuela et diktatur på linje med med Libya under sin (nå avdøde) bestekompis Ghaddafi? Eller Syria under en annen av Chavez nærmeste venner, Assad? Svaret er selvfølgelig nei. Eirik Vold har helt rett i at det eksisterer en betydelig opposiosjon i Venezuela, og at det fortsatt er flere opposisjonelle stemmer i mediene. Dette forteller imidlertid minimalt om den demokratiske situasjonen, når opposisjonelle stemmer konsekvent neglisjeres, trues, og holdes borte gjennom udemokratiske og ukonstitusjonelle prosesser.

Også i Russland eksisterer det en betydelig opposisjon og opposisjonelle stemmer i mediene. Likevel tror jeg de færreste seriøse kommentatorer vil kalle Putin og Medvedevs hegemoni for noe «liberalt demokrati» slik Vold omtaler Chavez’ Venezuela.

Venezuela under Hugo Chavez er i beste fall et autoritært semi-demokrati. I verste fall er det et forkledd diktatur.

Read Full Post »

Det er ikke ens bidrag til kultur-Norge som definerer hvor mye skatt du må betale. Lik det eller ei.

Odd Nerdrum er dømt til 2 års fengsel for å ha solgt bilder for 14 millioner kroner uten å betale skatt. Motargumentene som kommer fra Nerdrum er ikke veldig overbevisende.

Her er noen av sitatene som har kommet frem:

«Jeg og min familie har vært gjennom to verdenskriger. Jeg har aldri ytret noe galt om Norge i utlandet, så jeg har aldri forstått den fiendtligheten som har vært så sterk. Jeg føler litt at denne saken er mer kulturpolitisk enn realistisk» – Odd Nerdrum

Vel, Nerdrum, du er ikke anklaget for landsforrederi, men for å ha unnlatt å betale skatt. Også folk som bare snakker fint om Norge må faktisk gjøre det.

«Jeg har problemer med tall, det er ikke min sterke side» – Odd Nerdrum

Hans venner argumenterer ikke stort bedre:

«Det er et åndsmenneske som står for retten. Det er ikke en børshai eller en grådig spekulant. Glem aldri det» – sier Per Lundgren

«Om et samfunn vil kalle seg sivilisert, jakter man ikke på, dreper ikke og spiser ikke en påfugl» – Per Lundgren

Også Nerdrums elever er fortvilet:

Dette er en forferdelig katastrofe. Jeg sammenligner det med hans berømte maleri «Mordet på Andreas Baader» – dette er mordet på Nerdrum, – sier Helene Knoop

Eh, nei, det er altså hverken mordet på Nerdrum, eller noen tragedie. Det er en ganske så rettferdig dom på to år for å ha unndratt skatt.

Det mest komiske innlegget hittil står likevel Bjørn Li, leder av The Nerdrum Institute, for. I en kronikk i Aftenposten legger han ut om hvordan Nerdrum burde frifinnes pga av hans geni og estetiske bidrag til fellesskapet

”Odd Nerdrum er seg sin livsoppgave bevisst: Den store beretning om menneskets liv på jorden – mellom fødsel til død, betraktet fra melankolikerens poetiske univers. Hvor tungt kan et slikt bidrag til fellesskapet veie?”

– skriver Bjørn Li

Etter en rekke kunstfaglige referanser, fortsetter han med å sammenligne Nerdrum med Pavarotti

”Den store operasanger Luciano Pavarotti ble anklaget for skatteunndragelse. Men alle var enige om at hans skjønne stemme var en gave til menneskene. Innen billedkunsten forholder det seg annerledes (…)”

– fortsetter Li

Svaret er NEI, det forholder seg ikke annerledes innen billedkunsten. Det er klinkende likegyldig om Nerdrum er malerkunstens svar på Pavarotti. Han må fortsatt betale skatt. Det var heller ikke Pavarottis sangstemme som fikk han frikjent, men det faktum at han var innbygger i skatteparadiset Monte Carlo, og ikke bodde i Modena som aktor baserte sin sak på.

Vi betaler altså skatt med kroner og øre her i Norge. Det er nemlig ikke mulig å finansiere skoler og sykehus med Nerdrums fine tanker og kunstneriske evner. Slik er det også i de fleste land utenfor eventyrbøkene.

Idioti

Idiotiet når sitt absolutte klimaks når Li sammenligner Nerdrums sak med arrestasjonen av den kinesiske kunstneren Ai Wei Wei. Li viser til at vår egen utenriksminister, Jonas Gahr Støre, protesterte på denne arrestasjonen, og forsøker å gjøre et nummer ut av at Nerdrum står ubeskyttet uten en gang et medlemskap i Arbeiderpartiet å vise til.

Det er så melodramatisk og patetisk at jeg får lyst til å kaste opp, og samtidig så kunnskapsløst at jeg blir forbløffet.

Bjørn Li kunne jo for det første søkt opp det politiske systemet i Kina, så ville han funnet ut at det ikke akkurat er demokrati denne ettpartistaten. Han kunne kanskje også opplyst at Wei Wei ikke ble arrestert for skatteunndragelse, men fordi han er en ivrig menneskerettighetsforkjemper i ett av verdens grusomste regimer, og dermed en trussel mot kommunistdiktaturet i Kina.

Fra sympati til skadefryd

Da saken først dukket opp hadde jeg faktisk litt sympati for Nerdrum, ettersom jeg synes han er en helt fantastisk kunstner. Etter hans egen argumentasjon og mest av alt hans meningsfrenders argumenter har denne sympatien imidlertid snudd til skadefryd over dommen som er avsagt.

Jeg lurer også på hvordan denne saken ville fortonet seg hvis det var en politiker som nå var dømt. Kanskje jeg også skal gi blaffen i å betale skatt. Jeg er jo ikke så flink med tall, også har jeg jo vært så altfor opptatt med valgkamp til å føre regnskap. Lurer på hva Bjørn Li hadde skrevet om det…

Hvis du ikke er flink med tall og driver et virke med millioner i omløp så får du skaffe deg en regnskapsfører. Det er slik andre folk gjør det. Nerdrum får gjøre opp for seg, og belage seg på å male fra fengselet de neste to årene!

Read Full Post »

Innledning

Forslaget til Telemark Høyres 1. kandidat til Stortinget; Torbjørn Røe Isaksen (@konservativ) og stortingsrepresentant for Oslo Høyre, samt leder av utdanningskomiteen; Ine Eriksen Søreide, har skapt mye aktivitet på de digitale mediene i dag. Både i bloggosfæren og på Twitter herjer debatten.

 

Forslaget går ut på at Høyre vil dele ut ferdighetsknapper, for å skape mer konkurranse mellom elever og klasser, og skape en mer positiv konkurransementalitet. Jeg vil først presisere, slik Ine sier til Dagbladet (les også VG) at forslaget ikke går ut på å lage en rangeringsliste over alle elevene fra 1. klasse, slik Aftenposten feilaktig påpeker. 

 

Jeg siterer like så godt Ine (det er greit at evt debatt baserer seg på korrekte opplysninger):

 

«Vi vil gjerne se mer konkurranse elevene og klassene imellom, og premier for måloppnåelse, slik det allerede gjøres mange steder i landet. Slik man har svømmeknappen kan man også ha matteknappen og leseknappen, men det er ikke det samme som å rangere elevene, dette har Aftenposten misforstått»

 

Det er altså snakk om en premieringsordning for de elevene som utmerker seg. Det er snakk om å gi litt ekstra positiv oppmerksomhet til de elevene som er ekstra flinke i noe, på samme måte som det gjøres med barn i idretten. 

 

Etter mitt syn, virker dette som en utmerket og positiv idé, men de rødgrønne raser, og til og med de andre opposisjonspartiene (inkl Frp – som her viser deler av sitt slektskap med AP) er skeptiske. Jeg synes dette viser en skremmende mentalitet i Norge, som jeg nå er umåtelig stolt av at Høyre vil ta et oppgjør meg.

 

Vinnerskepsis

La meg begynne med Lasse Juliussen, sentralstyremedlem i AUF. På sin blogg skriver han bl.a. at: «Å innføre idrettsmetaforer i norsk skole, slik Høyre vil med gull-, sølv- og bronsemerker til de flinkeste, er i beste fall uheldig. I individuell idrett er det som kjent 1, i høyden 3, vinnere, mens resten taper».

 

Elisabeth Dreyer Sidselrud, nestleder i Hedmark AUF, mener at forslaget vil «legge press på elevene for at de skal bli «gode nok» til å få disse diplomene, og taperne vil stå ganske alene igjen uten diplomer» Hun spør videre: «Hvordan vil de gi disse elevene motivasjon til å jobbe videre med et fag, når de står igjen som «tapere»?»

 

For det første synes jeg at Juliussen har et merkelig syn på idrett; alle som ikke når pallen er tapere. Innsats, fremgang, osv… teller ingenting. Derfor vil han helst fjerne hele rangeringen. Med et slikt syn er det ikke overraskende at Juliussen og Sidselrud også er negativ til premiering i skolen. Alle dem som ikke får premie er nemlig tapere, i deres verden. 

 

Jeg tror ikke det er slik, og jeg mener at nettopp idretten er et godt eksempel på dette. Ifølge Sidselrud vil de elevene som ikke oppnår slike ferdighetsknapper, miste motivasjonen fordi de stemples som «tapere», men det er jo nettopp det motsatte som skjer i idretten. Der løftes de flinke frem som gode eksempler, og forbilder for de andre. Der skaper jo dette NETTOPP en motivasjon til å jobbe enda mer. Der er dette med på å få elevene til å ønske å stå på ekstra. 

 

Jeg tror ikke at de elevene som ikke får ferdighetsmerker er tapere. Jeg tror alle har et potensial til å bli flink i noe. Ikke alle kan bli matematikere, men alle har noe de er flinke i. Spørsmålet blir hvorfor det er så galt å løfte frem de elevene som er ekstra flinke i matte? Kanskje disse elevene ikke er like flinke i fotball, som alle de andre elevene. Så hvorfor kan ikke de få en ekstra opplevelse av mestring på noe de er flinke i: enten det er matte, norsk, engelsk, fotball, eller skirenn?

 

Egne erfaringer

Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg var aldri spesielt flink i fotball, eller noen form for ballsport da jeg var ung. Når vi skulle velge lag i skolegården var ikke jeg han som ble plukket ut først. Som regel var jeg blant de aller siste. Jeg hadde alltid andre interesser enn mange av vennene mine. Jeg var interessert i politikk i tidlig alder, jeg spilte teater og sang. Jeg skal ikke påstå at jeg har hatt det veldig tøft sammenlignet med mange andre, men i det konforme miljøet på barne- og spesielt ungdomsskolen var det ikke alltid like lett. Jeg vet om mange som har blitt knekt av dette miljøet, men jeg har alltid hatt støttende foreldre som fortalte meg at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville hvis jeg jobbet for det, og det har nok ført til at jeg kom meg igjennom det evinnelige presset på å være som alle de andre i barne- og ungdomsskolen.

 

Det var først når jeg kom på videregående at jeg opplevde et miljø der det var greit å være annerledes, greit å være flink til ulike ting, greit å ha egne spesielle interesser. Nesten alle mine beste venner har jeg da også fått i løpet av, og etter, tiden på videregående skole.

 

Greit å være annerledes

Det er nettopp et slikt miljø Høyre ønsker å skape: et miljø hvor det er greit å være annerledes, hvor det er greit å være flink. Sosialdemokratiet mener at dette er feil; at det er feil å løfte opp dem som utmerker seg. Barn skal helst leve i et slags middelmådig nirvana – der ingen utmerker seg noe mer enn de andre.

 

Mener alle disse som raser mot Høyres forslag at vi skal kutte ut alle andre former for premiering basert på måloppnåelse? Flere skoler arrangerer skirenn om vinteren. Skal man slutte med det? Det er jo åpenbart at dette fører til markante og tydeliggjorte forskjeller mellom de som er flinke til å gå på ski, og de som ikke er det. Ut i fra deres argumentasjon burde vi også kutte helt ut svømmeknappen, og premiering for dem som lærer seg å svømme tidlig – da dette vil kunne føre til at de som ikke har lært seg å svømme føler seg utenfor, eller til og med blir mobbet? 

 

Spørsmålet mitt blir da: hvis så er tilfelle; at barn som f.eks. lærer seg å svømme tidligere, vinner skirennet, eller får matteknappen, blir mobbet, er ikke dette da en mentalitet vi burde bekjempe, helst i så tidlig alder som mulig? Burde man ikke forsøke å gi barn gode holdninger, og lære dem at det er bra å jobbe for noe. Burde vi ikke oppdra barn til ikke å være redd for å vise hva de er flinke i, og ikke være misunnelig fordi andre er flinkere enn dem i noe annet?

 

La de skoleflinke skinne

Kristin Oudmayer skriver, på sin blogg «A Curly Life», et godt, svært personlig og interessant innlegg. Hun forteller om sine barn på 9 og 11 år. 

 

Hun skriver at «9-åringen min har blitt mobbet både på grunn av kropp og skoleflinkhet. Når hun stolt viser frem ekstrabøkene sine til “klassekameratene” og forteller om tilbakemeldinger hun har fått på prøver o.l, så latterliggjøres hun, blir kalt skrytepave og utestenges fra dagens lek. Etter gjentatte slike hendelser, har hun sluttet å fortelle “venner” om hva hun oppnår resultatmessig. Hun er i enkelte timer redd for at læreren skal fremheve henne, samtidig som hun egentlig liker å være flink. (…) Hun sliter seg tidvis ut gjennom sin flinkhet – både når det gjelder å holde følelser inne, ikke reagere på urett, ta mindre plass så hun ikke blir mobbet og i å prestere godt faglig samtidig»

 

Hun skriver videre: «Hvordan i all verden premiering av hennes innsats rent faglig, vil kunne styrke hennes posisjon eller løse hennes problemer kan jeg på ingen måte se for meg. De mindre flinke vil få enda større grunn til å utestenge henne og samtidig føle seg enda mer utilstrekkelig».

 

Jeg synes Oudmayers historie er rørende, og jeg kjenner meg selv igjen i mange av hennes beskrivelser. Hun tilfører debatten aspekter som det er viktig å ha med seg. Jeg synes riktignok at innlegget hennes er spesielt interessant, fordi hennes argumentasjon får meg til å komme til helt motsatt konklusjon enn henne selv. De problemene hun beskriver er jo nettopp et resultat av de holdningene Høyre ønsker å komme til livs. 

 

Jeg synes det er helt forferdelig at 9-åringen hennes skal måtte holde sine følelser inne, og skjule at hun er flink for ikke å bli mobbet. Forslaget om ferdighetsknapper er jo nettopp til for å skape et miljø der slike som henne ikke skal måtte «gjemme seg». Jeg ønsker jo nettopp at hun skal få lov til å blomstre – at hun skal få lov til å vise hvor flink hun er, og at hun i stede for å bli mobbet fordi hun er skoleflink, skal få ros fra de andre elevene. Jeg ønsker at hun skal få lov til å leve ut sin glede av å lære nye ting, og mestre nye utfordringer. 

 

Men løsningen på dette er jo ikke å fortsette praksisen med å gjemme bort de skoleflinke, og skape et system der de skoleflinke blir så lite synlige som overhodet mulig. Løsningen er jo nettopp å løfte disse frem – helst så tidlig som mulig – og gradvis forsøke å endre denne mentaliteten som knekker mange elever.

 

SV sier: «Hold de skoleflinke tilbake – de skaper forskjeller»

 

De rødgrønne forøvrig sier: «Okay, de flinke kan kanskje få lov til å være flinke, men gjem dem helst bort»

 

Alle de øvrige partiene er redd for å gi de skoleflinke ekstra oppmerksomhet.

 

Høyre er det eneste partiet som virkelig vil bryte ut av den middelmådige skolementaliteten i Norge og si høyt og tydelig: La ALLE elevene skinne – også de skoleflinke!


Read Full Post »

Selv om de siste tabloide nyhetssakene her på bloggen har trukket opp lesertallene en del, synes jeg det var på tide med et lengre reflekterende og ideologisk innlegg igjen. Det betyr imidlertid ikke at innholdet er av noen mindre relevans, men det er et faktum at enkelte er mer interessert i kjærlighetslivet til Mikkel Gaup og Kristin Spitznogle, enn politisk idéhistorie. Dette er altså et innlegg til den lille harde kjernen som faktisk leser denne bloggen, og ikke bare klikker seg vilkårlig inn fra en eller annen link på VG.

Dagens tema er finanskrisen. Ikke at det har manglet stoff om finanskrisen i avisene den siste tiden, naturlig nok, men artikler som bidrar til refleksjon og nytenkning har imidlertid vært ganske stor mangelvare. Derfor var det en glede å åpne Aftenposten på Søndag, og finne noe annet enn et stort traust bilde av Roar Flåthen med det samme innholdsløse budskapet om at vi nå trenger mer sosialdemokrati, og statlig kontroll.

Økonomisk evolusjon

Under Innsikt, vier Aftenposten hele 3 fulle sider, til omfattende refleksjoner rundt finanskrisens indre årsaker. De har gått grundig til verks og snakket med både organisasjonspsykolog og BI-lektor Per Espen Stoknes, biolog ved UiO og Darwin ekspert Dag O. Hessen, professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø, Joar Vittersø, og Øyvind Vada og Petter Braathen som begge tar doktorgrad på evolusjon, pragmatisme og kompleksitetsteori anvendt på sosiale systemer. Temaet er intet mindre enn Darwins evolusjonslære og mulige koblinger mellom den og finanskrisen.


Stadig flere mener angivelig at Darwins evolusjonslære kan brukes til å si noe om samfunnsstrukturer og sosiale fenomener, og det er altså dette Aftenposten tilsynelatende vil grave litt dypere i. Evolusjonsteorien går ut på at arter utvikles over tid og at kun de mest tilpasningsdyktige overlever og fører sine gener videre. I dette ligger det at endringene i naturen skjer gradvis, og at arter kan gi opphav til andre arter. Dinosaurene er et eksempel på dette, som igjen danner grunnlag for en del spørsmål. Hva slags endringer i naturen var det som gjorde at dinosaurene ikke evnet å tilpasse seg? Hvorfor klarte plutselig ikke en rase som hadde dominert jordkloden i flere millioner år å tilpasse seg nye endringer? Ville menneskene eksistert dersom dinosaurene hadde evnet å tilpasse seg disse endringene?Det økonomiske systemet er likeledes et resultat av en lang utvikling, der mange ulike systemer har vært utprøvd. Verden blir stadig mer sammensveiset, markedet mer innviklet, og det er med markedet som i biologien at kun de mest tilpasningsdyktige systemene overlever.

Det er ikke akkurat mangel på metaforiske sammenligninger når dette panelet skal analysere disse problemstillingene. Både slengbukser, ipod, påfugler, klassisk og evolusjonær spillteori, kompleksitetsteori og den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter trekkes inn. Jeg har imidlertid ikke tenkt å gå i dybden på hvert enkelt eksempel og vurdere hvorvidt hver enkelts ekspertise er faglig relevant i forhold til den nevnte problemstillingen. Til det er nok min kompetanse fortsatt litt for smal, men jeg ønsker å kommentere noen aspekter jeg synes at manglet i en såpass ambisiøs artikkel, med et såpass kompetent panel.

Husk Adam Smith
Det irriterer meg nemlig at Aftenposten, i en artikkel som omhandler økonomiske ideer, allerede før diskusjonen er i gang, indirekte avkrefter en av våre største samfunnsøkonomiske idémakere; – nemlig Adam Smith – som en tenker det er verdt å bruke særlig mye tid på. Jeg siterer: «Hva mener så de forskjellige profesjonene når de snakker om evolusjon knyttet til økonomi? Hva skal vi bruke teoriene til og hvordan skal de finne veien fra forskerens hode og inn i den daglige forvaltningen av en økonomi som åpenbart trenger en hjelpende hånd – og da fortrinnsvis en hånd som ikke tilhører 1700-tallets Adam Smith»Her har altså Aftenposten samlet en gjeng med intelligente, velutdannede mennesker, med åpenbar sans for åpne refleksjoner rundt komplekse spørsmål, også slår de, på ignorant vis, fast at Smith’s teorier ikke er verdig mer refleksjon, i midten av en økonomisk krise. Det er dessverre ikke spesielt overraskende, men dog intet mindre irriterende at man på denne måten fortsetter å bygge opp under den sosialdemokratiske konsensusen om at markedsliberalismens teorier er motbevist og slått fallitt. Ingenting kunne vært mer feil enn dette. Panelets refleksjoner og konklusjoner forsterker egentlig bare (muligens noe ufrivillig), argumentene og teoriene til Adam Smith.

 

Den usynlige hånd
En evolusjonsteoretisk økonomisk tankegang har svært mange fellestrekk med Adam Smiths usynlige hånd. Stoknes sammenligner økonomien med biologien, og sier at ”de finansielle systemene, som har mange aktører som er tett forbundet med hverandre, får det vi kaller emergente egenskaper; helhetsegenskaper, som ingen har kontroll over”. Dette er ikke veldig ulikt det Adam Smith sier. Smiths teori går ut på at enkeltpersoner som forfølger sine egne mål, til sammen kan skape en effekt de i utgangspunktet ikke har hatt intensjon om. Den samlede effekten som skapes ved at enkeltindivider forfølger sine egne separate interesser, skaper en slags usynlig hånd. Nå skal det riktignok sies at Adam Smith aldri direkte brukte dette begrepet på denne måten. Smith nevnte angivelig bare den usynlige hånd noe sånt som 2 ganger i løpet av sitt forfatterskap, og da ikke i økonomisk sammenheng. Men den usynlige hånd kan likevel trekkes ut som en treffende beskrivelse av Smiths poeng. Nemlig at mennesker gjennom sine avgjørelser, kan forandre samfunnet, driver det fremover, og skape velstand, selv om de ikke hadde en intensjon om det. Samhandling mellom mennesker skaper en slags usynlig hånd.Stoknes mener også at problemet med mange av de økonomiske modellene vi har i dag er at de er statiske, mens mennesker er dynamiske. De økonomiske modellene evner altså ikke å følge menneskers dynamiske utvikling, hevder han. Her er også Smith svært relevant, for den konstante dynamikken er jo nettopp det som er så fantastisk med markedsliberalismen. Grunnen til at markedsliberalismen har skapt, og skaper større rikdommer enn noen annen økonomisk modell, er jo nettopp dens enorme egenskap til å tilpasse seg hvert enkelt menneskes utvikling. Markedsliberalisme går, svært forenklet, ut på at hvert enkelt menneske får handle fritt med hverandre, uten statlig inngripen. Det ligger derfor i markedsliberalismens natur at den må følge hvert enkelt menneskes utvikling –  når det nettopp er hvert enkelt menneske som driver markedet fremover, i kraft av den usynlige hånd, som hvert menneske utgjør.

 

Kritikk av dagens økonomiske modeller
Både Per Espen Stoknes og Joar Vittersø, kritiserer dagens økonomiske teorier og modeller. Vittersø mener at dagens økonomiske teorier er ”basert på mange hundre år gamle dogmer, som blant annet går ut på at individet foretar rasjonelle valg, altså at vi har full oversikt over hvilke alternativer vi har”. Vitterså hevder at mennesker ikke har kapasitet til å bearbeide informasjonen som alle våre valg innebærer, og illustrerer dette med at «det er 3,6 millioner ulike måter, det vil si rekkefølger, å ta på seg 10 klesplagg på». Han mener derfor at økonomiske standardteorier ikke kan være riktige.At mennesker ikke alltid foretar rasjonelle valg, at vi ikke alltid kjenner konsekvensene av valgene våre, vet nytten av valgene våre eller har oversikt over alternativene, er jeg naturligvis ikke uenig i. Vittersø sin konklusjon har jeg imidlertid mindre sans for. Intet menneske er perfekt, og et perfekt 100% forutsigbart økonomisk system, er derfor like umulig. Vittersøs kritikk er et vanlig argument mot markedsliberalisme og fri-handels tankegang, men argumentet Vittersø legger til grunn stemmer enkelt og greit ikke. Den rådende økonomiske tankegangen i dag baserer seg ikke på at mennesket er et ubetinget rasjonelt og rettferdig vesen.

Den usynlige hånds dynamiske krefter

Markedsliberalismen og Adam Smiths filosofi baserer seg på den SAMLEDE effekten som enkeltindivider skaper når de forfølger sine egne mål. Denne modellen tar nettopp hensyn til at mennesket ikke er rasjonelt og allvitende. Det vi må spørre oss er nemlig; hva er alternativet? Hvis markedet ikke hovedsakelig skal styres av den enorme innovative kraften som hver enkelt forbruker utgjør, med sine tilhørende svakheter, hvem skal da styre? Det eneste alternativet er i større grad, å overlate dette til enda færre mennesker med deres svakheter.

Det er fullstendig umulig å putte mennesker inn i en formell eller modell som garanterer sikre samfunnskonsekvenser. Mennesker tar ikke alltid rasjonelle valg, men det gjør ikke politikere eller økonomer heller. Selv om du tar verdens mest intelligente politiker, byråkrat eller økonom, så vil han aldri være smartere, mer fremsynt eller mer innovativ enn den samlede effekten som mange hundre millioner mennesker utgjør. Det er nettopp dette som er det vidunderlige ved markedet. En standardteori må ikke være feil, hvis standardteorien baserer seg på nettopp hvert enkelt menneskes dynamiske utvikling, og det er nettopp det Adam Smiths usynlige hånd gjør.

En ny mentalitet
Jeg har nok mer sans for Stoknes’ kritikk av dagens økonomiske modeller. Stoknes mener vi må bli flinkere til å se endring som noe konstruktivt og interessant, noe som ”gir muligheter snarere enn noe vi snarest må «rette opp» og tvinge tilbake på det gamle sporet”. Stoknes mener det må skapes en mentalitet der folk ikke er så redd for store endringer. En finanskrise kan i likhet med evolusjonen sees som en brå utryddelsesperiode som igjen rydder grunnen for ny mangfoldsvekst. «Faktum er at en katastrofe i ny og ne er helt nødvendig for videre utvikling», sier han.


Dette synes deler jeg, men i motsetning til Stoknes er jeg ikke av den oppfatning at vi må la de gamle økonomiske modellene dø ut, for at en slik mentalitet kan skapes. Ei heller er jeg spesielt interessert i å bruke masse tid på å lage urealistiske scenarioer og fremtidsbilder. Jeg tror ikke vi blir bedre rustet til å møte fremtidige kriser ved å forsøke å spå fremtiden, men ved å la de innovative kreftene, som hvert enkelt menneske i et fritt marked utgjør, definere fremtiden. Det forutsetter at markedet får fungere mest mulig fritt, skjermet fra politisk inngripen som både skaper finanskriser og/eller gjør dem enda verre.

Laissez-faire? Nei takk!

Til slutt vil jeg bare gjøre en ting klinkende klart: Jeg er markedsliberalist, men i likhet med Friedrich Hayek er jeg ikke tilhenger av laissez-faire. Jeg er for en viss statlig velferd, og jeg er for et garantert offentlig sosialt sikkerhetsnett. Jeg er for en minimalistisk stat. Jeg er for en debatt om hva som skal være statens legitime oppgaver, men jeg er på ingen måte interessert i et rendyrket individualistisk samfunn. Et samfunn uten noen form for sikkerhetsnett gir ikke mennesker den tryggheten de trenger for å våge, satse og skape verdier, men et samfunn med en altfor sterk stat som forsikrer alle mot mest mulig usikkerhet er enda verre fordi den passiviserer mennesker og hindrer virksomme individer i å se sine talenter og muligheter.

Å organisere samfunnet etter en opphøyd sosialistisk/sosialdemokratisk plan er intet annet enn den strake veien til et nytt slaveri – spørsmålet er bare hvor fort turen nedover går.

Konservatisme

Som konservativ har jeg ikke noe endelig mål for det ideelle samfunn, men ønsker å legge noen retningslinjer for det dynamiske samfunnets utvikling. Noen retningslinjer basert på hvert enkelt menneskes rett til å forfølge sine egne individuelle interesser. Noen retningslinjer basert på frihet under ansvar. Da er det både historieløst og ignorant å ignorere den visdommen som fortsatt finnes i Adam Smiths ideer.

 

Read Full Post »

Av og til blir jeg rett og slett fascinert over medienes evne til å fokusere på det helt uvesentlige i en sak. I den pågående debatten om blasfemiparagrafen og Regjeringens foreslåtte endring av lovparagraf 185, har mediene inntatt et særdeles merkelig fokus. Alle de store nettavisene (eksempel) trykker i dag saker der det stilles spørsmål om hvorvidt Liv Signe Navarsete sa at «Jeg står godt med at vi har vunnet denne saken og tvunget Ap i kne» eller «Jeg står godt med at det i media fremstår som at vi har vunnet denne saken og tvunget Ap i kne»

Personlig synes jeg dette er en fullstendig uinteressant problemstilling. Det er faktisk ganske urovekkende at mediene i så liten grad fokuserer på innholdet i denne saken. Med unntak av en meget god uttalelse fra Francis Sejerstad i Aftenposten, og et par artikler  til, har det vært skremmende lite om denne saken i media. 

I hvilken grad Liv Signe Navarsete uttalte seg på en diplomatisk måte eller ikke, er etter min mening helt likegyldig. Det som er skremmende er at når Navarsete utrykker at hun er stolt over å presse igjennom en slik grov krenkelse av ytringsfriheten i en flertallsregjering, så evner ikke avisene å skrive om noe annet enn refleksjoner over hvorvidt sitatet er riktig gjengitt.

Hvorfor er ikke samtlige aviser og medier i Norge på krigsstien akkurat nå? Hvorfor er det ikke flere som reagerer med avsky mot en regjering som søker å ytterligere begrense den viktigste grunnsteinen i vårt frie demokratiske samfunn – nemlig retten til fritt å ytre sine meninger uten frykt for represalier.

Hvorfor er det ikke flere som står rakrygget mot regjeringens feighet, samt Senterpartiets svik mot demokratiet, og sier: Ikke kødd med ytringsfriheten!

Read Full Post »