Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Alkohol’

Det er ett parti som stadig overrasker seg med sine politiske prioriteringssaker. KrF varsler nå full kamp mot EUs nei til fortsatt reklameforbud for alkohol i Norge.

– «Reklameforbudet er en helt sentral del av norsk alkoholpolitikk», argumenter påtroppende KrF-leder Knut Arild Hareide.

Ja, det er naturligvis sant, men det er ikke et veldig godt argument for å beholde forbudet. Forbud mot homofili var også en sentral del av norsk familiepolitikk. Men vent… ja stemmer det, KrF var jo mot å oppheve dette forbudet også.

Jeg er egentlig interessert i å høre KrFs praktiske argumenter, for det er  ikke påvist noen systematisk sammenheng mellom mengden alkoholkonsum og reklame. Det varierer fra land til land. Det som alkoholreklame derimot ganske effektivt påvirker, som med alt annet av reklame, er valg av produkt.

Det er ikke slik at jeg hvis jeg skulle på butikken og kjøpe en 6-pack med Tuborg, men ser en bra reklame for Frydenlund på veien, ender opp meg å kjøpe dobbelt så mye som jeg egentlig hadde tenkt å kjøpe fordi jeg MÅ ha Frydenlund i tillegg. Nei, da bytter jeg ut Tuborg med Frydenlund. På samme måte som med klær eller mat. Man spiser ikke dobbelt så mye eller kjøper dobbelt så mye klær pga av en effektiv reklame, men man kjøper noe annet enn man ellers ville gjort.

Det ironiske her er at KrF faktisk gjør seg til ufrivillig forsvarer av flatfylla. Med et fortsatt reklameforbud for alkohol, blir det null fokus på kvalitet, smak, merkevarebygging, osv… Da fortsetter fokuset på mest mulig pils for minst mulig kroner.

Eller kanskje det bare er bedehusmiljøene, som er skrekkslagne for å bli avbrutt med en slik reklame i pausen på Home and Away:

Spøk til side. For det bringer meg egentlig over på det siste poenget. Vi er allerede utsatt for så mye både direkte og indirekte alkoholreklame at det er vanskelig å se for seg at reklame skulle bety noe for konsumet.

Gjennom blogger, facebook og andre sosiale medier kan man spre så mye reklame man vil. De fleste unge i dag er på utenlandske websider hver eneste dag der man ofte treffer på alkoholreklame, og for ikke å si alle TV-seriene som bedriver solid produktplassering av alkoholvarer.

Skal man følge dette fullt ut, så burde man jo da egentlig forby sendinger av serier som Mad Men på norske TV-kanaler.

Read Full Post »

(Foto: gregor909http://www.sxc.hu/) 

Hvis du vil ha et godt eksempel på hvorfor det er skadelig å ha sosialdemokrater ved makten for lenge, så er det bare å se på dagens forslag fra Arbeiderbevegelsens rus og sosialpolitiske forbund. De vil nå gjemme øl i butikken, for å hindre impulskjøp.

Argumentasjonen er både dum og svært moraliserende, men ikke ulikt ting som jevnlig kommer fra den kanten.

– Vi vil unngå at folk impulskjøper alkohol når de er på butikken for å handle melk og brød, og derfor er det viktig å fjerne øl og rusbrus for kundene, sier Edvin Hurlen.

For det første: Hvorfor er det et mål å hindre impulsskjøp av alkohol? Dette er klassisk avholdsarroganse, der man innbiller seg at tilgang til alkohol automatisk fører til stupfylla. Er det et problem at folk som egentlig bare skulle ha matvarer til dagens middag går i butikken og kommer på at det hadde vært godt med en øl til maten også? Jeg tror det er nettopp slike som Hurlen som fører til at mange har et så usunt forhold til alkohol i dette landet.

Foreldre får prakket på seg propaganda om at de ikke skal drikke alkohol foran barna sine. Ved juletider er det alltid et kobbel av moralister som rykker ut og formaner om å legge bort alkoholen i julen. Konsekvensen av dette er at en del unge mennesker ikke lærer alkoholvaner andre steder enn på «fylla» med jevnaldrende.

Jeg er veldig glad for at mine foreldre aldri bet på denne propagandaen. Helt siden før jeg kunne gå har jeg vært vant til at voksne mennesker tok seg et glass vin eller øl til maten, eller at de voksne gjerne fikk en drink når vi var på besøk hos bestemor. Jeg har aldri sett verken mine foreldre eller besteforeldre noe i nærheten av det som kan kalles «full» en eneste gang, men har alltid vært vant til at øl, vin, whisky eller cognac er helt normale drikkevarer som gjerne nytes ved allminnelige hyggelige anledninger.

Slik er det ikke hos familier som har et fanatisk forhold til alkohol. Der ser ikke barna en flaske alkohol før de blir 14-15 år og begynner å dra på fest. Der lærer de at alkohol er noe man drikker først og fremst for å bli ”dritings” for å si det på godt norsk. Mange av disse opplever ikke alkohol i alminnelige omstendigheter før de er godt oppe i 20-årene. Det er denne alkohol-kulturen Edvin Hurlen bygger oppunder.

– Øl er ingen dagligvare. Kundene skal derfor ikke fristes til å kjøpe drikke i butikken som de i utgangspunktet ikke hadde planlagt å kjøpe, fortsetter han.

Det Hurlen indirekte sier er at øl ikke er en noe annet enn et fyllemiddel. Øl er ikke noe man drikker i moderate mengder for å hygge seg med om kvelden. Det er noe man drikker for å bli full. Jeg vet ikke om det er Arbeiderbevegelsens drikkevaner Hurlen snakker om, for de fleste i min omgangskrets har det ikke slik.

Joda, vi går på byen både titt og ofte, og konsumerer av og til mer alkohol enn man burde, men tar også gjerne en øl til maten. Problemet er at man nesten må sette seg ned å studere alkohol for å vite hva slags øl man helst burde kjøpe. Jeg skulle ønske det kunne vært produktbeskrivelser i reklameblader og i butikken, der man opplyste om hva slags øl som passer best til rødt kjøtt, hva som passer best til lyst kjøtt, skalldyr eller til fisk. Ja, øl kan også brukes i dressing, som marinade, eller som hovedingrediens i supper og sauser.

Ulike alkoholvaner er et resultat av lange tradisjoner og bryggerikunst. Tenk om vi kunne fått en alkoholkultur som var mer tuftet på smaksopplevelser og kvalitet.

Dette får vi imidlertid ikke så lenge det er slik tankegang som Hurlen representerer som preger norsk alkoholpolitikk. ”Kalinka” og ”First Price appelsinjuice”  burde egentlig sende et felles julekort til Edvin Hurlen og Arbeiderbevegelsens rus og sosialpolitiske forbund.

Sosialdemokratiets forhold til alkohol begynner å ligne på den katolske kirkens forhold til sex.

Read Full Post »

Det er ikke lenge siden jeg skrev om regjeringen og ”ulvefarsen”. Det er ikke meningen å drive gjenbruk av overskrifter, men det er ikke bare i rovdyrpolitikken at regjeringen fremstår som ganske komisk og handlingslammet. Skjenkepolitikken ligner også en dårlig komedie.

Det er nå blitt klart at regjeringen dropper forslaget om skjenkestopp kl. 02.00. De som leser Hedmarks-avisene vet at denne saken har opptatt meg lenge. Forslaget om å innføre en statlig leggetid klokken 02.00 er kroneksempelet på misforstått politikk, både praktisk og ideologisk.

For det første var det ikke bare dårlig politikk, men også ganske umoralsk, å fortelle det overveldende flertallet – de som aldri lager noe trøbbel på byen – at deres frihet skulle begrenses på grunn av noen som lager bråk. Og for det andre er det dårlig praktisk politikk å sende alle ut av utestedene samtidig i taxikøer, spisekøer, osv… når vi vet at volden skjer utenfor utestedene ikke innenfor. Dette er ikke noe nytt som har kommet frem nå. Høyre, Unge Høyre, og NHO Reiseliv er blant dem som har advart mot dette i lang tid.

Knut Storberget har hele tiden holdt på sitt. Han fremholder fortsatt at det er en åpenbar sammenheng mellom skjenketider og vold. Antakelig baserer dette seg på en vanlig misforståelse hos sosialdemokratiet, nemlig forholdet mellom egne og andres oppfatninger. Det er nemlig ikke slik at alle er ferdig med å feste klokken 02 selv om justisministeren er det. Når samfunnet overstyres for mye fører det bare til at folk får mindre respekt for lover og regler og finner andre måter å gjøre det de egentlig har lyst til. Det er nettopp det som har skjedd mange steder der man har prøvd Knut Storbergets formynderskap i praksis.

”Kortere skjenketider hadde ingen effekt på volden” var overskriften på avisene tidligere i høst da man vurderte de 21 av landets 50 største kommuner som hadde strammet inn skjenketiden i 2008 som følge av regjeringens varslede lovendring. Mange steder opplevde man det stikk motsatte av hensikten: nemlig mer bråk. Bergen var blant stedene der det viste seg helt tydelig at når alle skal hjem samtidig, så blir det også mer trøbbel.

Det er ingen hemmelighet at dagens regjering ikke akkurat er den mest handlekraftige, men jeg skal være såpass raus at jeg erkjenner at det av og til kan ta tid å hente informasjon før man gjør et vedtak. Det som imidlertid burde være unnagjort ganske kjapt er å erkjenne at man ikke har noe informasjon. Regjeringen har med høy selvtillit frontet denne saken i 2 år. Nå skrinlegger de den basert på nettopp: manglende informasjon. Mer sammenheng mellom kortere skjenketider og mindre bråk på byen etterlyses. Du verden, jeg lurer på hvem som har påpekt denne manglende sammenhengen tidligere.

Det jeg nå er spent er om Knut Storberget fortsatt skal opprettholde sitt tidligere standpunkt om å nedprioritere utelivsvold. Det er nemlig ikke lenge side justisministeren ga en håndsrekning til landets småkriminelle da han i store medieoppslag over hele landet kunne melde at utelivsvold var en av de tingene han ønsket å nedprioritere. Det er fint at Storberget ønsker å intensivere kampen mot økonomisk kriminalitet og ”storfiskene” i organisert kriminalitet. Der er vi helt enige. Men det burde jo være en forutsetning at politiets mest grunnleggende oppgaver: nemlig å skape trygghet og sikkerhet der folk ferdes er oppfylt først.

Jeg venter nå spent på at lokale SVere og APere rykker ut for å fortelle hvor forferdelig regjeringens avgjørelse er (slik de har gjort i kronikker mot meg og Unge Høyre når jeg tidligere har argumentert mot vedtaket som regjeringen nå legger bort.) Eller er det slik med lokale rødgrønne politikere, som det er med deres partifeller på Stortinget for tiden, at det viktigste ikke er å komme med politiske forslag, men å drive med skremmebilder av motstanderne?

Hvis de rødgrønne bestemte seg for å være litt konstruktive så kunne vi kanskje sagt oss enige i at målet er å begrense vold og bråk på byen, ikke å moralisere over folks festvaner. Da kunne det vært interessant å tillate slike ordninger som Oslo Høyre nå tar til orde for. De foreslår en prøveordning med døgnåpen skjenking enkelte steder i Oslo sentrum.

Det hadde vært hyggelig om vi fikk en alkoholpolitisk debatt som ikke baserte seg på hvordan Knut Storberget vil at vi skal oppføre oss, men hvordan vi kan legge forholdene til rette for et levende, trygt og bra uteliv i Hedmark.

Read Full Post »

Rigide reguleringer gir alltid uønskede ringvirkninger. Blant partene som opponerer sterkest mot Knut Storbergets ønske om å kontrollere folks drikkevander, og innskrenke skjenketiden enda mer, er reiselivsnæringen. Reiselivsnæringen taper masse penger hvis skjenketiden over hele landet innskrenkes med enda en time. NHO Reiseliv Innlandet v/ Roar Øien, hadde i en av mine lokalaviser: Østlendingen, ett innlegg med tilhørende overskrift: «Reduserte skjenketider kritisk for reiselivet»

Jeg gir NHO Reiseliv min fulle støtte. Dette handler både om den helt grunnleggende verdien av individuelt ansvar, og om muligheten for lokale løsninger og sunn fornuft. Her er mitt innlegg i dagens Østlendingen:

Sunn fornuft og lokale løsninger

Regjeringens forslag om å redusere skjenketiden fra 03 til 02 viser at AP og deres regjeringsfeller lever i en skremmende enkel verden. Det er en verden der alt kan løses innenfor det politiske systemet. En verden der det ikke finnes grenser for politikk.

Karita Bekkemellom ga en antakelig ufrivillig, men likevel treffende, beskrivelse på Arbeiderpartiets politiske utgangspunkt for noen år siden, da en litt pågående journalist spurte den daværende statsråden om det ikke fantes grenser for politikk. Svaret fra statsråden var som følger: «i politikken finnes det ingen grenser, bare muligheter». Jeg tviler på at Karita Bekkemellom helt forsto konsekvensene av denne uttalelsen, men det er likevel avslørende for den politiske tenkningen i Arbeiderpariet.

«Samfunnet har skylda»

Arbeiderpartiet har alltid hatt forsvinnende lite respekt for det sivile samfunnet, og en nesten fraværende tillit til det enkelte mennesket. Dette er ingen overdrivelse. Det er en ganske markant forskjell på høyre og venstresiden i Norge. På høyresiden er det en utbredt forståelse av at enkeltmenneskets ansvarsfølelse begrenser politikkens omfang – at dette er forhold som hele tiden må veies mot hverandre. På venstresiden er det få slike ideologiske begrensninger. Det ser ikke ut til å være stort annet enn praktiske hensyn som setter grenser for AP-hoders tro på politikkens fortreffeligheter. Det meste som er galt i samfunnet kan løses med en politisk lov eller regulering, og fungerer ikke reguleringen så betyr det bare at reguleringen ikke var omfattende nok.

Denne tankegangen har en skremmende bieffekt. Den forteller mennesker at det alltid er «samfunnet som har skylda». Knut Storberget har lenge kjempet hardt for sin personlige vendetta mot utelivsnæringen. Som avholdsmann skulle han nok helst sett at alle «tok til fornuft» og ble like ansvarlige og ordentlige som ham selv. Det faktum at de fleste mennesker faktisk liker å nyte større mengder alkohol iblant, og takler det helt fint, er det ikke mye respekt for. Helt uten å vurdere en konsekvensutredning engang, har Storberget i lang tid varslet at regjeringen vil komme med et nasjonalt forbud mot skjenking etter kl 02, og slik presset kommune etter kommune til å redusere skjenketiden. Nå begynner flere å merke konsekvensene. Særlig hardt går det utover reiselivsnæringen.

Smaksdommer Storberget

I Østlendingen, torsdag 3. juni, kommenterer Roar Øien, styreleder i NHO Reiseliv Innlandet, saken, der han beskriver den som kritisk for reiselivet. Store tap av omsetning gjør at tidligere suksessbedrifter nå sliter med underskudd, samtidig som det registreres en økning i illegal nattklubbvirksomhet. De aller fleste undersøkelser tyder på at vi bare drikker mer og mer. Et raskt google-søk leder til en rekke undersøkelser som bekrefter dette. På starten av 90-tallet hadde flere utesteder åpent til 06.00. Etter at det ble påbudt å stenge utesteder over hele landet i 1993, har både konsum, fyll og vold økt. Særlig stor er økningen i alkoholkonsum blant studenter og unge.

Det er her virkelighetsforståelsen til Storberget og hans partifeller svikter helt. Reguleringene endrer ikke folks alkoholvaner, de bare kanaliserer dem til andre plasser, der omgivelsene er mindre trygge og politiet har mindre kontroll. Utgangspunktet er egentlig veldig enkelt: folk drikker alkohol, og det kommer de til å fortsette å gjøre uansett hva slags lov Storberget får vedtatt. Det ironiske er at det er reiselivsnæringen som betaler prisen. Reiselivsnæringen, som skaper trygge arenaer for sosial hygge og morro, må altså betale prisen for Storbergets ønske om å være smaksdommer på vegne av hele befolkningen.

Arrogant og respektløst

Vi ønsker alle å begrense vold og bråk. Problemet med Storberget og regjeringens tankegang er at de lar bråkmakerne definere lovverket. I stedet for å ta tak i dem som lager bråk, ønsker regjeringen å begrense alles frihet. Det er samfunnet som har skylda ikke enkeltmennesket, sier de.

I disse sommermåneder strømmer turister til festivaler over hele Norge. Frivillige lag og foreninger over hele landet står på for å levere kvalitetsopplevelser som skaper et yrende folkeliv i byer og lokalsamfunn fra nord til sør. Det er ganske spesielt at regjeringen uten videre arrogant avviser NHO Reiselivs ønske om en utredning.

Det er også ganske respektløst at regjeringen er mer opptatt av å legge forholdene til rette for bråkmakerne, enn for vanlige ungdommer- og voksne som ikke har gjort noe galt, og samtidig stikke kjepper i hjulene for festivaler og arrangementer over hele landet som tilfører mange lokalsamfunn helt vitale inntekter. Jeg håper og tror at de rødgrønne vil merke at folk er lei denne typen kontrollstyring ved valget i 2011. Det er på tide at vi får en opposisjon til dette tankesettet i flere kommuner og fylker. Vi trenger flere politikere som setter sunn fornuft lokalt over styringsglade pamper i regjeringskvartalet.

Read Full Post »

Etter mye alkoholdebatt på min siste bloggpost om skjenkepolitikk, skrev Morten Sæthre en egen bloggpost som svar. Denne var også på trykk i HA i går. Jeg har naturligvis skrevet et svar allerede. Det kommer antakelig på trykk i løpet av neste uke, men trofaste blogglesere, får selvsagt lese det først:

Individet i sentrum – også i skjenkepolitikken!


Morten Sæthre mener jeg bruker store ord i alkoholdebatten. «Grovt overgrep» er riktignok sterke ord, og det mener jeg også er betimelig. Så er jeg selvfølgelig enig i at man skal være forsiktig med å slenge om seg med slike gloser i hytt og pine, men hvis det kun er kjønnslemlestelse, og voldtekt av befolkningen i Afghanistan, som skal være grunnlag for å bruke disse «store begrepene», så er det ikke mye man kan stille spørsmålstegn ved i det norske samfunnet.

 

Prinsippet er overgrepet

I likhet med Sæthre er også jeg en ivrig pubvanker. Skjenkestopp én time tidligere er ikke et grovt overgrep, men det er ikke denne ene timen jeg reagerer såpass sterkt på, men statlig bestemt skjenkestopp i seg selv. Det er ideologisk sett et grovt overgrep, fordi det bryter med helt grunnleggende rettigheter. Skulle man fulgt dette prinsippet i andre sammenhenger ville det nemlig skapt et grunnlag for et utålelig samfunn. Altfor mange politikere i Norge, er sneversynte moralister. De har prinsipper og ideologiske retningslinjer, helt til disse prinsippene bryter med deres egne personlige preferanser, hvoretter de endrer prinsipp. Slik ideologisk og prinsipiell inkonsekvens, er et stort problem i den norske samfunnsdebatten.

 

Jeg vil også gjøre Sæthre oppmerksom på at ordet overgrep ikke bare defineres ved fysiske forgripelser. Et overgrep er per definisjon en krenking av andres rettigheter. Skjenkestopp 02.00, eller skjenkestopp i det hele tatt, kan derfor defineres som et overgrep. Det er en krenkelse av folks rett til å opptre fritt i det offentlige rom, uten at det går på andres bekostning. Hvorfor er så dette et såpass stort ideologisk problem? Fordi man sier at «målet helliger middelet»! Ut i fra dette prinsippet vil man alltid kunne forsvare en inngripen i folks frihet, så lenge man kan begrunne det med et godt mål. 

 

Jeg kan illustrere dette med noen utvalgte eksempler:

 

1) Overvåkning. Sæthre viser til forskning i sin argumentasjon, men en forskningsrapport i seg selv viser ikke om noe er rett eller galt. Det finnes forskning som viser at betraktelig mer overvåkning kunne hatt store fordeler. Politiet er også blant dem som alltid er tilhenger av mer overvåkning. Et kamera i hvert hjem og på hvert gatehjørne, samt registrering av alle telefonsamtaler, sms’er og e-poster ville helt klart gjort politiets etterforskning enklere. Flere kriminelle ville antakelig også blitt dømt. Hvorfor er dette likevel galt? Fordi det bryter med noen grunnleggende rettigheter naturligvis!

 

2) Ekstremsport. Et forbud mot ekstremsport kunne også vært hensiktsmessig. Ekstremsport påfører mennesker store skader, og man kunne sikkert fremlagt gode argumenter for at et slikt forbud ville tilført samfunnet mindre kostnader. Ville Sæthre vært for et slikt forbud, hvis han fikk en forskningsrapport som viste at det var hensiktsmessig? Eller mener han som meg at det er den enkelte som må bestemme om han vil ta den risikoen for sin egen del?

 

3) Portforbud. Menn mellom 15 og 30 er overrepresentert på voldsstatistikken i Oslo sentrum etter kl 20.00. For å begrense volden i Oslo, og påføre samfunnet mindre skader, vil det derfor kunne være nyttig å innføre portforbud i Oslo sentrum for 15 – 30 år gamle menn etter kl 20. Ville Sæthre vært for et slikt portforbud dersom han fikk en forskingsrapport som viste at det var lurt, eller hvis en meningsmåling viste at flertallet av Oslos befolkningen støttet et slikt portforbud? Eller mener han som meg at det faktisk er en rettighet å ferdes fritt i det offentlige rom, så lenge man ikke lager kvalm for andre, og at det da er statens oppgave å sørge for at folk kan ferdes trygt hvor de vil – selv om det kanskje innebærer at man må bruke litt mer ressurser på politi i gatene?

 

Selvfølgeligheter?  

Sæthre mener jeg argumenterer med selvfølgeligheter som alle er enige om. Denne debatten viser det stikk motsatte. «Svært få er motstandere av personlig frihet som ikke går på bekostning av andres frihet», skriver han. Innser ikke Sæthre at det nettopp er slik begrensning av personlig frihet han argumenterer for i sitt innlegg?  Sæthre sier til og med at det er lov å begrense friheten for forsøkets skyld. Jeg siterer: «Selv om man ikke kan være skråsikker på at forslaget har en positiv effekt, er det vel lov å forsøke?»

 

Heligger målet middelet?

Den store forskjellen på Sæthre og meg er altså denne: Sæthre mener at «målet helliger middelet».  Jeg mener at dette ALDRI er et godt enkeltstående prinsipp! Slik rendyrket utilitarisme er meget farlig! Hvis middelet er galt, så skal man ikke bruke det, samme hvor bra man tror målet er. Selv i krig er det noen midler man mener det er uakseptabelt å bruke. 

 

Sæthre og jeg ønsker mye av det samme. Jeg ønsker også å redusere de menneskelige og samfunnsmessige kostnadene, men jeg nekter å gjøre det på en måte som begrenser fredelige lovlydige borgeres frihet. Selv om dette kompliserer det litt mer. 

 

Jeg skal love alle en ting: jeg kommer alltid til å sette individet i sentrum i mitt politiske liv. For hva er vel ellers samfunnet til for, hvis det ikke er til for enkeltmennesket? I et fritt demokratisk samfunn MÅ det være prinsipp nr1 at det er samfunnet som er til for enkeltmennesket – ikke motsatt. ikke dét er prinsipp nr1, så har vi egentlig ikke noen rettigheter lenger – da alle rettigheter vil kunne reduseres til et middel for et mer opphøyd mål.

Read Full Post »