Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘AP’


Profitt og anbud er to skjellsord hos venstresiden. ”Nei til bestemor på anbud”, ”Helse skal ikke være en handelsvare”, ”Vi skal ikke slippe markedskreftene til i omsorgen”, osv… Vi hører dem stadig vekk. Det rare er at vi er så dårlige til å slå tilbake på disse argumentene, for det venstresiden foreslår, må jo være noe av det kyniske man kan tenke seg.

La oss først ta dette berømte begrepet ”Bestemor på anbud”:

De rødgrønne skal for all del ha kudos for å ha kommet opp med dette begrepet, men hva betyr egentlig ”bestemor på anbud”? Det høres jo ut som det er bestemor som skal anbudsutsettes, men det er det jo ikke. Det er jo ingen som har foreslått salg av bestemødre. Det er omsorgstilbudet til bestemor som er på anbud, slik at bestemor skal få det tilbudet som leverer mest kvalitet for hver krone.

Men hvis anbud var så kynisk og forferdelig, så skjønner jeg ikke hvorfor vesntresiden ikke foreslår å omorganisere også på andre områder.

Hva med ”Familiehjem på anbud”? Dette må jo da være kynisk høyrepolitikk. Tenk at familiehyggen innenfor hjemmets fire vegger skal overlates til markedskreftene. Nei, takke meg til, her må det offentlige inn og bestemme hvor folk skal bo i kommunale boliger med kommunal standard.

Noe sier meg at dette ikke ville blitt så godt mottatt. For hvor er disse markedskreftene egentlig? Vi boltrer oss i markedskreftene hver dag. Når vi kjøper klær til barna våre, mat til familien, bestiller ferieturer, osv… Hvis anbud var så kynisk og forferdelig, så burde det jo være mye varmere og kjærligere og ha statsmonopol på sko, klær og sydenferier. Helt uten profitt selvsagt.

For det bringer meg over til den andre ”styggedommen”: denne profitten. Det er jo for det første ganske interessant at det å gå med overskudd er sett på som noe negativt. (Men når vi ser hvordan økonomien styres i Trondhjem kommune, så skjønner man jo at venstresiden tenker på en annen måte. Der tror man åpenbart at så lenge det offentlige bruker penger, så er kassen evig.)

Trond Giske bekreftet dette da han nylig var i Hedmark for å holde ”kurs i sosialdemokrati”.

”Et aksjeselskap kan gå konkurs. Men vi kan ikke ha en eldreomsorg som kan gå konkurs”, sa Trond Giske, antakelig til stor applaus fra forsamlingen. Giske er en god retoriker, så sitatet satt sikkert, men det er ikke lett å skjønne hva Giske mener?

For det første: det eneste som ikke kan gå konkurs er ting som ikke koster penger. Er det ikke mer penger, så er det ikke mer penger. Det gjelder både offentlige tilbud og private tilbud.

Jeg regner med at Giske har hørt om Robekk-lista, der kommuner som nettopp går konkurs havner. Det er nemlig ikke helt uvanlig at rødgrønne kommuner havner der. Det er egentlig ikke så rart når man har et slikt syn på overskudd som de rødgrønne har. Det er nemlig betraktelig enklere å opprettholde et godt tilbud som går i pluss, enn ett som går i minus. Man må rett og slett være sosialdemokrat for ikke å forstå det.

Forskjellen på private tilbydere som går konkurs og offentlige som gjør det samme, er at det er så mye verre når det offentlige går konkurs. Hvis en privat tilbyder ikke klarer å levere det den har lovet, så byttes den raskt og effektivt ut. Dette er veldig enkelt når kommunen er oppdragsoppgiver og noen andre er tilbyder. Da kan kommunen vise til at kontrakten ikke er fulgt, og gjøre avtale med noen andre i stedet. Det er derimot ikke så enkelt når det er kommunen selv som sitter på begge sidene av bordet. En kan jo se for seg hvordan det ville vært hvis det nå var Adecco selv som skulle kontrollert de Adecco-drevne sykehusene.

Når kommunen går konkurs, så erstattes ikke driften. Da går den ofte bare i stå, køene blir lengre, og tilbudet blir dårligere, mens den samme dårlige praksisen fortsetter.

Det Giske ikke nevnte i sitt kurs, er at alle er enige om at vi skal ha et godt offentlig omsorgstilbud.

Forskjellen på Giskes løsning og Høyres løsning er denne:

– Høyre vil la alle slippe til i konkurransen om å levere det beste tilbudet. Hvis tilbyder ikke leverer skiftes den ut.

– Giske og Aps løsning er at alle skal ta til takke med det samme tilbudet uansett hvordan dårlig eller bra det er, og fungerer det ikke så får du bare vente tålmodig på at de rødgrønne forsøker å rydde opp. (Etter 6 år vet vi at det ikke er gjort med et «pennestrøk»).

Jeg kan knapt komme på noe mindre kjærlig og omsorgsfullt, som å overlate bestemor til Giske & co. Da ser jeg mye heller at noen tjener penger på å gi bestemor et godt tilbud, som hun kan bytte ut hvis hun ikke er fornøyd.

Jeg synes faktisk at effektiv og privat omsorg er mer sosialt enn offentlig og lat kø.

Read Full Post »

Jeg har i grunn blitt vant til det. Det skjer med jevne mellomrom. Rødgrønne politikere som finner nok en ting de ikke liker, og som de av den grunn mener at burde være forbudt for alle andre.

Kvinnepolitikere i Ap, Sp, SV og Rødt vil forby strippebarer, melder mange av landets aviser i dag. Et kobbel mer eller mindre viktige politikere i partiene har gått sammen om forslaget. Det gjelder Rødts partisekretær Beth Hartmann, SVs kinnepolitiske talskvinne Marthe Hammer, Senterkvinnenes Elisabeth Strengen Gundersen, og Aps Mette Kathrine Ofsta. Alle vil stenge ned landets strippeklubber. Det er ingen andre enn Rødt som har vedtak på dette, så det er kanskje ingen grunn til å ta dette forslaget veldig seriøst. Jeg tror til og med ganske mange SVere har en såpass liberal ryggmargsrefleks (tross alt) at de forstår hvor latterlig dette forslaget er, men vi skal ikke ta det for gitt. Det er ikke første gangen rødgrønne politikere har kommet med idiotiske forbud.

Vi har allerede forbud mot lakrispiper, pinneraketter og synlig tobakk i butikken. Senest for noen dager siden mente helsedepartmentet at vi må forby solarium for de under 18. Grunnleggende mistillit til befolkningen er i det hele tatt en rød tråd i alt som heter sosialisme og sosialdemokrati. Hvis enkeltmennesket tar – med rødgrønne øyne – dumme valg er det ikke fordi de selv ville det, men fordi staten gjorde det mulig i første omgang. Sosialismen har et mennskesyn der man behandler og ser på enkeltindivider som dumme organismer som trenger en politiker for å fungere slik de «egentlig» skal.

Men selv om jeg blir irritert over alle disse itiotiske praktiske forbudene som kommer med jevne mellomrom, er det få ting som gjør meg mer forbannet enn disse moralistiske forbudene. Argumentet for å forby stripping er ikke at det er helseskadelig, at det skjer ulykker, eller at det koster samfunnet mye. Det argumenteres simpelthen med at SV, eller en talsperson for SV, mener det er umoralsk, og at det derfor må gjelde for alle.

Det er den samme argumentasjonen som ble brukt da vi fikk vi en sexkjøpsloven i 2009. Forbudet betød ingenting for den ufrivillige prostitusjonen. Det er ikke slik at tvangsarbeid og slavedrift var tillatt i  Norge i 2008. Forskjellen på den gamle og den nye loven var kun å også forby kjøp av sex basert på en frivillig avtale mellom to parter. Regjeringen bestemte hva som er det moralsk korrekte grunnlaget for å ha sex, og påla resten av befolkningen samme syn. Kanskje vi rett og slett skal vedta en «ekte kjærlighetsplikt» ved seksuelt samkvem.

«Stripping er med på å gjøre kvinnen til et objekt og en salgsvare. Det fornedrer oss som mennesker og er en del av en skitten industri», sier Marthe Hammer (SV) til DAGBLADET

På hvilken måte fornedrer det Hammer at andre velger å tjene penger på å vise frem kroppen sin? Hvis Hammer synes det er en skitten industri, så kan hun jo bare la være å sette sine ben innenfor en strippeklubb selv. Det er nemlig slik det fungerer i et fritt samfunn. Vi må akseptere at mennesker har ulike moralske oppfatninger, og at det må være lov å leve livet sitt på forskjellige måter så lenge vi ikke skader noen andre.

Jeg har skrevet mye om slik «jeg mener at» argumentasjon på denne bloggen tidligere, og gjentar et eksempel her:

«Jeg antar at et flertall av politikerne på Stortinget mener at utroskap er høyst umoralsk, men det er ingen som vil forby det. Hvorfor? Fordi politikeres personlige følelser om hvorvidt utroskap er riktig eller galt ikke er et legitimt grunnlag for å tvinge alle andre til å følge dem ved lov.»

Mener Hammer at hennes følelser og meninger er tilstrekkelig argumentasjon for å forsvare å tre dem nedover hodet på folk?

Jeg vil gjerne høre Hammers praktisk argumenter for å forby stripping.

Strippere skader ingen. De tilbyr en underholdningstjeneste som andre er villige til å betale for, betaler skatt og bidrar til fellesskapet. De har bare en pen kropp som mange av dem har jobbet hardt for, og tjener penger på å vise den frem til andre som vil betale for det.

Aps Mette Kathrine Ofstad tror ikke at noen stripper fordi de synes det er moro, men ingen av politikerne var interessert i å komme inn å se hvordan situasjonen faktisk er. Innehaveren inviterte kvinnepolitikerne inn, slik at de kunne få se hvordan forholdene var, snakke med de som jobber der, osv… Sosialistkobbelet takket nei. Det betydde ikke noe for dem hvordan forholdene faktisk er, de var mest opptatt sitt eget virkelighetsbilde. Klassisk venstresidearroganse.

Det er greit å minne moralistene i Ap, Sp, Sv og Rødt om at stripping av høyesterett i Norge er definert som kunst. Flinke strippere har både en imponerende kroppsbeherskelse, og et gjennomtenkt kunstutrykk. Hammer & cos bilde av strippeklubber stemmer sikkert mange steder, men mange steder er klubbene faktisk kunstformidlere med folk som virkelig ønsker å jobbe der.

Hammer har selvfølgelig rett til å mislike stripping uansett. Det er mye kunst jeg ikke liker. Det finnes f.eks. performance art der både oppkast og griseblod er sentrale elementer. Jeg har ikke veldig sans for slik kunst, og oppsøker da heller ikke slike forestillinger. Skulle jeg tenkt som kvinnepolitkerne i Ap, Sp, SV og Rødt burde jeg vel gått inn for et forbud mot all kunst jeg ikke liker.

Jeg synes også det er interessant at det skal være forbudt å «gjøre kvinnen til et objekt og en salgsvare».

For det første: Hva med mannen? Det finnes også mange mannlige strippere? Hvorfor er ikke det skittent og nedverdigende?

Dernest, hvis det å være et «salgsvare» skal være forbudt. Hva vil Hammer da gjøre med modeller? Musikkvideoer med seksuelle undertoner? Eller kommersielle filmer der skuespillernes utseende er en åpenbar del av markedsføringen? Eller hva med Miss Universe, og Mr. Olympia? Dette må jo være åpenbar objektifisering.

Nei, dette ble vanskelig. Kanskje vi rett og slett må forby pene mennesker å tjene penger?

Read Full Post »

Det er ikke lenge siden jeg skrev om regjeringen og ”ulvefarsen”. Det er ikke meningen å drive gjenbruk av overskrifter, men det er ikke bare i rovdyrpolitikken at regjeringen fremstår som ganske komisk og handlingslammet. Skjenkepolitikken ligner også en dårlig komedie.

Det er nå blitt klart at regjeringen dropper forslaget om skjenkestopp kl. 02.00. De som leser Hedmarks-avisene vet at denne saken har opptatt meg lenge. Forslaget om å innføre en statlig leggetid klokken 02.00 er kroneksempelet på misforstått politikk, både praktisk og ideologisk.

For det første var det ikke bare dårlig politikk, men også ganske umoralsk, å fortelle det overveldende flertallet – de som aldri lager noe trøbbel på byen – at deres frihet skulle begrenses på grunn av noen som lager bråk. Og for det andre er det dårlig praktisk politikk å sende alle ut av utestedene samtidig i taxikøer, spisekøer, osv… når vi vet at volden skjer utenfor utestedene ikke innenfor. Dette er ikke noe nytt som har kommet frem nå. Høyre, Unge Høyre, og NHO Reiseliv er blant dem som har advart mot dette i lang tid.

Knut Storberget har hele tiden holdt på sitt. Han fremholder fortsatt at det er en åpenbar sammenheng mellom skjenketider og vold. Antakelig baserer dette seg på en vanlig misforståelse hos sosialdemokratiet, nemlig forholdet mellom egne og andres oppfatninger. Det er nemlig ikke slik at alle er ferdig med å feste klokken 02 selv om justisministeren er det. Når samfunnet overstyres for mye fører det bare til at folk får mindre respekt for lover og regler og finner andre måter å gjøre det de egentlig har lyst til. Det er nettopp det som har skjedd mange steder der man har prøvd Knut Storbergets formynderskap i praksis.

”Kortere skjenketider hadde ingen effekt på volden” var overskriften på avisene tidligere i høst da man vurderte de 21 av landets 50 største kommuner som hadde strammet inn skjenketiden i 2008 som følge av regjeringens varslede lovendring. Mange steder opplevde man det stikk motsatte av hensikten: nemlig mer bråk. Bergen var blant stedene der det viste seg helt tydelig at når alle skal hjem samtidig, så blir det også mer trøbbel.

Det er ingen hemmelighet at dagens regjering ikke akkurat er den mest handlekraftige, men jeg skal være såpass raus at jeg erkjenner at det av og til kan ta tid å hente informasjon før man gjør et vedtak. Det som imidlertid burde være unnagjort ganske kjapt er å erkjenne at man ikke har noe informasjon. Regjeringen har med høy selvtillit frontet denne saken i 2 år. Nå skrinlegger de den basert på nettopp: manglende informasjon. Mer sammenheng mellom kortere skjenketider og mindre bråk på byen etterlyses. Du verden, jeg lurer på hvem som har påpekt denne manglende sammenhengen tidligere.

Det jeg nå er spent er om Knut Storberget fortsatt skal opprettholde sitt tidligere standpunkt om å nedprioritere utelivsvold. Det er nemlig ikke lenge side justisministeren ga en håndsrekning til landets småkriminelle da han i store medieoppslag over hele landet kunne melde at utelivsvold var en av de tingene han ønsket å nedprioritere. Det er fint at Storberget ønsker å intensivere kampen mot økonomisk kriminalitet og ”storfiskene” i organisert kriminalitet. Der er vi helt enige. Men det burde jo være en forutsetning at politiets mest grunnleggende oppgaver: nemlig å skape trygghet og sikkerhet der folk ferdes er oppfylt først.

Jeg venter nå spent på at lokale SVere og APere rykker ut for å fortelle hvor forferdelig regjeringens avgjørelse er (slik de har gjort i kronikker mot meg og Unge Høyre når jeg tidligere har argumentert mot vedtaket som regjeringen nå legger bort.) Eller er det slik med lokale rødgrønne politikere, som det er med deres partifeller på Stortinget for tiden, at det viktigste ikke er å komme med politiske forslag, men å drive med skremmebilder av motstanderne?

Hvis de rødgrønne bestemte seg for å være litt konstruktive så kunne vi kanskje sagt oss enige i at målet er å begrense vold og bråk på byen, ikke å moralisere over folks festvaner. Da kunne det vært interessant å tillate slike ordninger som Oslo Høyre nå tar til orde for. De foreslår en prøveordning med døgnåpen skjenking enkelte steder i Oslo sentrum.

Det hadde vært hyggelig om vi fikk en alkoholpolitisk debatt som ikke baserte seg på hvordan Knut Storberget vil at vi skal oppføre oss, men hvordan vi kan legge forholdene til rette for et levende, trygt og bra uteliv i Hedmark.

Read Full Post »

(Innlegget er også oversendt mine lokalaviser i Hedmark,

og kan leses der om kort tid)

Ulven er på fremmarsj i Norge. De siste 10 årene er ulvebestanden i Norge og Sverige mer enn doblet. Bestandsmålet ble nådd allerede i fjor vinter og ingen ser ut til å bry seg om at Osdalsflokken er utenfor ulvesona. Regjeringen virker fullstendig handlingslammet.

SV leter stadig febrilsk etter nye argumenter for å forsvare ulvens økende inntog i det norske kulturlandskapet. Først var det de unike genene til denne ”norske” ulven som ble brukt som argument. Da dette argumentet ble avslørt som falskt ettersom man kunne påvise at de ”norske” genene viste seg å være gener fra russiske streifdyr, så var det plutselig tilførselen av nye gener som ble selve argumentet.

At hensynet til ulv, for SV, kommer foran leveforholdene i distriktene er en ærlig sak. Det har vi visst lenge. Miljøvernministeren og miljøbyråkratiets håndtering derimot er under enhver kritikk. Når man totalt ignorerer bestandsmålene, og gir blaffen i at berørte områder ligger utenfor ulvesonen, så viser man ikke bare en forakt for distriktshensyn. Da er det også en grov forsømmelse av byråkratiet, og en manglende respekt for Stortinget som har vedtatt lovene (som er rigide nok fra før).

Det er imidlertid ingen hemmelighet at mange SV’ere i distriktene lenge har vært frustrert over partiets naive rovdyrpolitikk. Nå ser det ut til at flere begynner å få nok. I Nord-Trøndelag har SV-veteranen Inge Staldvik meldt seg ut av partiet i protest. Det blir spennende å se om de rødgrønne i Hedmark fortsetter å stilltiende akseptere den distriktsfiendtlige politikken fra regjeringskvartalet, eller om de også tør å markere motstand.

SPs nestleder Trygve Slagsvold Vedum uttrykker gjerne bekymring for rovdyr-utviklingen i leserinnlegg, eller på youtube. Jeg tviler ikke ett sekund på at Vedum er oppriktig her, men å ta ansvar for den politikken som hans parti – der han for øvrig er parlamentarisk leder – fører i regjering er tydeligvis for mye å forlange.

Ved sist stortingsvalgkamp gjorde Vedum et stort poeng ut at av at han ikke var til stede da Stortinget i 2006 behandlet forslag fra bl.a. Høyre, der regjeringen ble bedt om å fremme forslag til tiltak dersom grensebestanden av ulv med Sverige overstiger bestandstallet på det tidspunkt rovdyrforliket i Stortinget ble inngått. Det ble avvist av regjeringspartiene. Det er selvfølgelig bra at Vedum ikke stemmer mot sin egen overbevisning på Stortinget, men det fratar han ikke ansvaret for den politikken som partiet hans fører i regjering.

Fra Hedmark Arbeiderpartis stortingsrepresentanter hører vi også forsvinnende lite om hva de gjør for å forbedre den distriktsfiendtlige rovdyrpolitikken. Rovdyrpolitikken har lenge vært en verkebyll for mange her i fylket som merker hvordan situasjonen påvirker både næringsvirksomhet og livskvalitet. Jeg skal være den første til å innrømme at Høyres politikk også har vært naiv på dette området tidligere, men i motsetning til regjeringspartiene som fortsetter i gal retning, har Høyre for lengst tatt realitetene innover seg.

Høyre har lenge ønsket en full gjennomgang av rovviltforliket fordi vi mener det er åpenbart at dagens bestandsmål og den todelte målsetning ikke fungerer. Det samme gjelder nødvergerett for hund, som burde være en selvfølge. Man skal være ganske kald og kynisk for ikke å forstå at mange jegere blir fortvilet når de ofte har valget mellom å være hjelpeløse vitner til at hundene deres blir revet i hjel av ulv eller bryte loven og risikere straffeforfølging.

Det er ingen som forventer at Hedmarks-representantene i verken Sp eller Ap skal forandre hele regjeringens politikk over natten. Man burde imidlertid forvente protester når politikken går i stikk motsatt retning, og en avklaring på hvor lenge man vil sitte stille og akseptere at distriktshensyn blir oversett.

Det er i det hele tatt få områder som illustrerer det tragikomiske og dobbeltmoralske ved storsamfunnets overstyring av distriktene som rovdyrkonflikten. Ingen er så tilhengere av rovdyr som politikere og miljøbyråkrater i sentrale strøk. Rovdyrpolitikken bærer preg av at de som tar avgjørelsene er urbane caffè-latte drikkende miljøraddisser, som sitter på theatercafeen og snakker om biologisk mangfold mens de skriver postkort til slektninger i utlandet med bilder av beistene.

Det skal imidlertid ikke så mye til før selv de mest urbane ulve-tilhengerne vrenger jakka. Da sjokkerte passasjerer trodde de så en ulv kryssende over jernbanestasjonen på Grorud ble det ramaskrik i hovedstaden. Ordføreren rykket ut og sa at ulv skulle man slettes ikke ha i Groruddalen. Ulven viste seg imidlertid å være den snille blandingshunden Ttoš.

«Alle vil ha ulv, men ingen vil ha den utenfor stuedøra si», er det noe som heter. Og ironisk nok er det de som er lengst unna situasjonen som tar avgjørelsene. Denne farsen må snart ta slutt.

Read Full Post »

Det burde ikke overraske mange at koblingen mellom politiske organer og PR-byråer er ganske vanlig. Vi lever i et samfunn der politikken, dessverre, har betydning for så å si alle områder i hverdagen vår enten det er snakk om arbeidsplassen, familielivet, eller sosial omgang med mennesker for øvrig. Å ha kjennskap til politiske prosesser, og det maktspillet som ofte foregår innenfor veggene på Stortinget eller regjeringskvartalet er helt avgjørende for at mange ulike aktører skal klare seg på markedet.

Det er derfor ikke spesielt rart at mange yrkespolitikere er ettertraktet som rådgivere. De kjenner de politiske prosessene godt, og kan gi gode råd om hvordan man skal tre frem for å få innflytelse og gehør for sine meninger og ideer. Når det er sagt er det også klart at politikere trenger å ha muligheten til å diskutere ulike ideer, arbeide frem forslag og forhandle internt i ro og fred. Derfor er det utarbeidet regler for politikere som går over i PR-bransjen.

Bjarne Håkon Hansen ble ilagt en generell karantene på 6 måneder, og ytterligere 6 måneder for saker som angår helse, da han gikk av som statsråd.  Det er en helt naturlig konsekvens siden Hansen selvfølgelig kjenner de interne prosessene i det departementet han selv ledet rimelig godt.  Men når Marit Nybakk og Kristin Halvorsen nå roper på strengere regler og karanterer på 2 år, osv… burde noen snart stille spørsmålet: hvor tregt jobber de egentlig i regjeringskvartalet?

Politikere er ikke og skal ikke være en vernet bedrift. Det smerter selvfølgelig litt ekstra når den skarpe kritikken kommer fra en av regjeringens tidligere statsråder, men det burde kanskje også få de rødgrønne til å vurdere forslaget litt nøyere. For forslaget er virkelig helt håpløst.

Private gründere har sørget for at regjeringen har nådd målet om full barnehagedekning. De har hevet kvaliteten i barnehagesektoren, og foreldre over hele landet er svært fornøyd med de private barnehagene. At regjeringen da takker for dette ved å kvele inntjeningsmulighetene og straffe de samme menneskene som har sørget for at Kristin Halvorsen beholdt jobben sin (ref. løfte om å gå av hvis full barnehagedekning ikke ble innfridd) er i grunn helt uforståelig, men dessverre ikke spesielt overraskende når vi tar deres allergi mot private tilbud på andre områder i betrakting.

Det har haglet beskyldninger fra både Halvorsen og særlig APs Marit Nybakk om at Hansen skal ha opptrådt umoralsk og uetisk. Jeg har problemer med å se at Hansen skal ha opptrådt umoralsk på noen måte. Han har forholdt seg meget profesjonelt til de reglene som er satt og overholdt disse. Når Hansens karantene da er over er det helt naturlig at han som alle andre tar med seg erfaringer, informasjon og kontakter fra tidligere jobber inn i en ny. Å omtale dette som umoralsk er rimelig tullete. Hvis regjeringen er imot reglene står de fritt til å endre dem.

Kristin Halvorsen topper hele debattens tåpelighet med å reprodusere et gammelt og dårlig forslag om at PR-bransjen skal være pliktig å oppgi sine kunder. På hvilken måte er dette av allmenn interesse? Det er ikke så vanskelig å se Halvorsens intensjoner. Om PR-bransjen var pliktig å oppgi sine kunder, kunne politikere som Halvorsens benyttet billige retoriske poeng om hvor aktører henter sine råd fra, i stede for å måtte argumentere på sak. Det håper jeg vi unngår. Det er nok tomsnakk fra politikere allerede.

Det siste verbale skytset mot Hansen er at han er ”kjøpt og betalt”. Et merkelig argument. Det er de fleste med en jobb (noe Torbjørn Sølsnes meget treffende har påpekt på sin blogg). Kristin Halvorsen er også kjøpt og betalt for å være finansminister. I den jobben har hun kastet det ene SV-prinsippet etter det andre på skraphaugen for å beholde regjeringsmakten. Vi kan jo begynne å snakke om hvor moralsk dette er, siden moral er så ”IN” hos de rødgrønne for tiden.

Avslutningsvis skjønner jeg at de rødgrønne hadde ønsket at Hansen skulle forbli deres tro tjener inn i evigheten, men Hansen er heldigvis mer profesjonell enn som så. Når regjeringspartiene nå bruker all sin tid på å angripe rådgiveren i stede for å forsvare sitt standpunkt tyder det kanskje på at de har gått tom for argumenter eller skjønner at de har en dårlig sak.

Hansens håndtering av denne saken har gitt en ekstra stjerne i min bok.

Anbefaler også:

Liberaleren

Read Full Post »

Den rødgrønne regjeringen vil nå gjøre det betraktelig vanskeligere å tjene penger på å drive privat barnehage. Saken ser ut til å bli en pinlig affære for de rødgrønne. Forslaget deres er et svik mot alle de som har hjulpet regjeringen med å nå det felles politiske målet om full barnehagedekning.

Sidespor

De siste dagene har rødgrønne politikere rykket ut i avisene for å kjefte på Bjarne Håkon Hanssen, etter at PR-byrået First House og Hanssen har arbeidet i kulissene mot regjeringens forslag om nye regler for finansiering av private barnehager.

Fokuset på Hansen er et sidespor. Hansen har, så langt jeg kan se, fulgt reglene. Han ble ilagt en karantene på seks måneder da han gikk av som statsråd i oktober i fjor, og fikk saksforbud i ett år for saker som er knyttet til helse- og omsorgsdepartementet. Denne saken er ikke helsedepartementets ansvar, så Hansen har altså ikke gjort noe galt.

De rødgrønnes egentlige motivasjon er å vri fokuset bort fra regjeringens foreslåtte innstramminger i barnehagesektoren. For her er regjeringen helt på jordet, noe de har fått beskjed om fra flere hold, og det på et område som skal være en av deres kjernesaker.

Verdiløs argumentasjon

Regjeringens forslag går ut på å begrense muligheten for å ta ut verdier fra de innskudd som det offentlige har gjort i barnehagevirksomheten. Argumentet er at pengene skal tilføres barnehagesektoren i stede for å tas ut i utbytte.

I Dagsnytt 18 på tirsdag, påpekte Oslo Høyres stortingsrepresentant Michael Tetzchner at dette var et helt nytt og merkelig prinsipp, og sammenlignet forslaget med at den rødgrønne regjeringen skulle forlanget å overta fiskebåter hvis de har fått driftsstøtte, eller at landbruket skulle avlevert sine driftsbygninger til staten fordi det ligger statlige subsidier bak.

Dette hadde ikke APs Marit Nybakk noe godt svar på. I stedet lirte hun av seg meningsløs retorikk om at dette ikke var sammenlignbart fordi det handlet om ”ungene våre – de minste ungene i samfunnet”. Argumentet er komplett verdiløst, og jeg skal forklare hvorfor. Selv man i grunn må være sosialist for ikke å forstå dette.

Barnehagesektoren er ingen unik sektor som kun inneholder altruistiske ”supermennesker” uten tanke for seg selv. Som i alle andre områder i dette samfunnet, enten det dreier seg om snekkervirksomhet, cafédrift eller dagligvarehandel, så går barnehageansatte også på jobb, og folk som investerer i barnehagedrift og tar den risikoen det innebærer gjør det, for å tjene penger.

Utbytte vs. kvalitet?

De rødgrønnes svar på dette er at utbyttet som private barnehage-gründere tar ut går utover kvaliteten, men undersøkelser viser det stikk motsatte. En undersøkelse TNS Gallup har gjort for kunnskapsdepartementet viser at folk er mest fornøyd med de private barnehagene. På hele 29 av 30 punkter blir kommunale barnehager slått av de private.

Sammenlignet med foreldre i kommunale barnehager er foreldre med barn i private barnehager aller mest fornøyd med fleksibiliteten i åpningstider, kvaliteten på mattilbudet, inneklimaet, standard på bygningen, mulighet for medinnflytelse og bruken av vikarer.

På alle disse punktene er andelen foreldre som oppgir at de er «svært fornøyd» eller «meget fornøyd» minst ti prosent høyere enn i kommunale barnehager. Det er kun på spørsmålet om hvor fornøyd foreldrene er med den geografiske avstanden til barnehagen, at kommunale barnehager ifølge foreldrene er bedre enn private.

Dette er på ingen måte overraskende. Skal en investering i barnehager lønne seg, er det selvfølgelig nødvendig å bygge ut et tilbud som folk er fornøyd med. De fleste foreldre sender ikke ungene sine til en barnehage de ikke er fornøyd med. Forslaget til regjeringen går altså rett i strupen på alle de private gründerne som ikke bare har hjulpet regjeringen å oppnå målet om full barnehagedekning, men som også har sørger for økt kvalitet og mangfold i barnehagesektoren.

Ambisjoner og ideer

Det som både er overraskende og merkelig er at regjeringens fokus er å ødelegge for de private barnehage-gründerne når undersøkelser viser at det er nettopp disse foreldrene er mest fornøyd med. De burde jo forsøkt å lære av de private barnehagene for å se hva de gjør bedre. Aller helst burde de stimulert til flere private barnehager, da undersøkelser helt entydig viser at mulighetene for privat utbytte i barnehagedriften har ført til målrettede investeringer, kvalitetsheving og mangfold som foreldrene er svært fornøyd med.

Til slutt burde regjeringen også spørre seg: hva slags barnehagetanter og onkler ønsker vi oss?

Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at den dagen jeg en gang får barn, så vil jeg helst sende ungen min til en privat barnehage der gründere har investert tid og penger, og brukt sin kreativitet, for å lage et tilbud som er så populært at det kan gi god inntjening. Jeg vil mye heller at mitt barn skal gå i en barnehage drevet av ambisiøse gründere med ideer, enn en offentlig barnehage som kun er en utgiftspost på det kommunale budsjettet.

Det er i grunn en merkelig tanke at det skal være noe moralsk høyverdig å gå i null eller drive underskudd. Det er som regel en grunn til det når man klarer å lage god butikk. Grunnen er som regel fornøyde kunder.

Anbefaler også:

VamPus

Are Slettan

Read Full Post »

Alt her i verden er ikke svart hvitt. Det meste har egentlig ganske mange gråsoner hvis du vrir og vender på det, og det kan være vanskelig å finne rigide prinsipper som alltid fungerer som retningslinjer for lov og rett.

Men, det er i hvert fall en ting som er veldig svart hvitt for min del. Jeg kan ikke se at følgende: «frivillige handlinger mellom to eller flere myndige mennesker som hverken skader dem selv eller en tredje person, utgjør en fare for dem selv, eller for andre», under noen omstendigheter burde være forbudt.

Det høres kanskje banalt ut, men det er det tydeligvis ikke. 1. januar, 2009, fikk vi den nye sexkjøpsloven. Jeg har skrevet mye om dette før på både bloggen og minerva. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg blir så engasjert i denne saken. Jeg kjenner ingen prostituerte, så det er ikke personlige omstendigheter som skaper engasjementet.

Årsaken er ganske enkelt at det provoserer meg voldsomt når enkelte mennesker tror at deres egne moralske normer og regler, uten videre gir dem rett til å prakke disse på andre. Jeg skal gjenta et viktig poeng (fra et tidligere minerva-innlegg) om sexkjøpsloven og prostitusjon, slik at det ikke blir noen misforståelser her:

«Forbudet mot sexkjøp har en utelukkende moraliserende virkning. Alle de politiske partiene på Stortinget er enig i at kampen mot menneskehandel må intensiveres, men det var ikke nødvendig med noen ny lov for å forfølge tvang, slaveri eller menneskehandel. Dette er grove forbrytelser som allerede er meget presist omfattet av straffelovens bestemmelser (§224). Det eneste inngrepet sexkjøpsloven medførte, utover det som allerede er omfattet av lovverket, er å forby kjøp av sex basert på en frivillig avtale mellom to parter.»

Det er altså den frivillige prostitusjonen jeg skriver om.

Jeg har nettopp diskutert dette her med AP-politiker Odd Frantzen på Twitter. Etter mye frem og tilbake endte det egentlig med følgende konklusjon fra AP-politikeren: «synes jeg det å drive business på det som skal være det mest intime og fine mellom mennesker er forkastelig.» Det er selvfølgelig helt greit at han mener det, men han var ikke interessert i å svare på min utfordring: «hva gir deg retten til å hindre en frivillig handling mellom to myndige mennesker som ikke skader noen?».

Jeg tror ikke sosialister stiller seg selv slike spørsmål veldig ofte, derfor har de også problemer med å svare på dem. Det skyldes nok at de heller ikke er spesielt interessert i å svare. De finner ut hva de selv mener er riktig og galt, også tar de som en selvfølge at det alltid gir dem rett til å innføre dette som lover og regler for alle.

For det første er det jo ganske naivt å tro at man kan stoppe etterspørselen etter sex. Så lenge mennesker har seksuelle drifter vil det alltid være et marked for kjøp og salg av sex – uansett hvor ille man synes det er. For det andre: hvem er det som har rett til å gi seg selv tittelen moraldommer, og hevde at dette er objektivt moralsk forkastelig? Dernest: at noe er moralsk forkastelig betyr ikke nødvendigvis at det bør forbys? Jeg synes f.eks. at utroskap er moralsk forkastelig, men jeg vil ikke forby det av den grunn.

Vi er alle enige om at tvangsarbeid er grusomt. Vi er alle enige om at den kyniske og brutale utnyttelsen av mennesker i sexmarkedet er forkastelig og må bekjempes. Vi er også alle enige om at det er viktig å etablere gode sosiale ordninger for å hjelpe folk ut av dette miljøet.

Men jeg er ikke villig til å sette meg som moralsk dommer ovenfor de som velger å gjøre dette frivillig.

I mars i år kunne vi lese om «Maria» i Dagbladet. Hun er prostituert, studerer til master i psykologi, og er interessert i, og opptatt av, mennesker. Hun tjener 97.000 kroner i måneden på å arbeide 10-12 dager i måneden med noe hun selv sier at tenner henne, samtidig som hun gir tilfredsstillelse, glede og mening til mange mennesker som ikke får tilfredsstilt sine behov, eller levd ut sine fantasier, på andre måter.

Jeg kan ha så store problemer jeg bare vil med å forstå at noen ønsker å leve på denne måten, men det gir meg ingen rett til å forby det. I et fritt samfunn kan ikke lover og regler baseres på politikeres skiftende moralsyn. Et fritt samfunn krever at vi også tolererer ting vi selv mener er umoralsk.

Men det er kanskje litt mye å forvente at maktglade sosialister skal ta ordet toleranse i sin munn.

Read Full Post »

Older Posts »