Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Arbeiderpartiet’

Det er ikke ens bidrag til kultur-Norge som definerer hvor mye skatt du må betale. Lik det eller ei.

Odd Nerdrum er dømt til 2 års fengsel for å ha solgt bilder for 14 millioner kroner uten å betale skatt. Motargumentene som kommer fra Nerdrum er ikke veldig overbevisende.

Her er noen av sitatene som har kommet frem:

«Jeg og min familie har vært gjennom to verdenskriger. Jeg har aldri ytret noe galt om Norge i utlandet, så jeg har aldri forstått den fiendtligheten som har vært så sterk. Jeg føler litt at denne saken er mer kulturpolitisk enn realistisk» – Odd Nerdrum

Vel, Nerdrum, du er ikke anklaget for landsforrederi, men for å ha unnlatt å betale skatt. Også folk som bare snakker fint om Norge må faktisk gjøre det.

«Jeg har problemer med tall, det er ikke min sterke side» – Odd Nerdrum

Hans venner argumenterer ikke stort bedre:

«Det er et åndsmenneske som står for retten. Det er ikke en børshai eller en grådig spekulant. Glem aldri det» – sier Per Lundgren

«Om et samfunn vil kalle seg sivilisert, jakter man ikke på, dreper ikke og spiser ikke en påfugl» – Per Lundgren

Også Nerdrums elever er fortvilet:

Dette er en forferdelig katastrofe. Jeg sammenligner det med hans berømte maleri «Mordet på Andreas Baader» – dette er mordet på Nerdrum, – sier Helene Knoop

Eh, nei, det er altså hverken mordet på Nerdrum, eller noen tragedie. Det er en ganske så rettferdig dom på to år for å ha unndratt skatt.

Det mest komiske innlegget hittil står likevel Bjørn Li, leder av The Nerdrum Institute, for. I en kronikk i Aftenposten legger han ut om hvordan Nerdrum burde frifinnes pga av hans geni og estetiske bidrag til fellesskapet

”Odd Nerdrum er seg sin livsoppgave bevisst: Den store beretning om menneskets liv på jorden – mellom fødsel til død, betraktet fra melankolikerens poetiske univers. Hvor tungt kan et slikt bidrag til fellesskapet veie?”

– skriver Bjørn Li

Etter en rekke kunstfaglige referanser, fortsetter han med å sammenligne Nerdrum med Pavarotti

”Den store operasanger Luciano Pavarotti ble anklaget for skatteunndragelse. Men alle var enige om at hans skjønne stemme var en gave til menneskene. Innen billedkunsten forholder det seg annerledes (…)”

– fortsetter Li

Svaret er NEI, det forholder seg ikke annerledes innen billedkunsten. Det er klinkende likegyldig om Nerdrum er malerkunstens svar på Pavarotti. Han må fortsatt betale skatt. Det var heller ikke Pavarottis sangstemme som fikk han frikjent, men det faktum at han var innbygger i skatteparadiset Monte Carlo, og ikke bodde i Modena som aktor baserte sin sak på.

Vi betaler altså skatt med kroner og øre her i Norge. Det er nemlig ikke mulig å finansiere skoler og sykehus med Nerdrums fine tanker og kunstneriske evner. Slik er det også i de fleste land utenfor eventyrbøkene.

Idioti

Idiotiet når sitt absolutte klimaks når Li sammenligner Nerdrums sak med arrestasjonen av den kinesiske kunstneren Ai Wei Wei. Li viser til at vår egen utenriksminister, Jonas Gahr Støre, protesterte på denne arrestasjonen, og forsøker å gjøre et nummer ut av at Nerdrum står ubeskyttet uten en gang et medlemskap i Arbeiderpartiet å vise til.

Det er så melodramatisk og patetisk at jeg får lyst til å kaste opp, og samtidig så kunnskapsløst at jeg blir forbløffet.

Bjørn Li kunne jo for det første søkt opp det politiske systemet i Kina, så ville han funnet ut at det ikke akkurat er demokrati denne ettpartistaten. Han kunne kanskje også opplyst at Wei Wei ikke ble arrestert for skatteunndragelse, men fordi han er en ivrig menneskerettighetsforkjemper i ett av verdens grusomste regimer, og dermed en trussel mot kommunistdiktaturet i Kina.

Fra sympati til skadefryd

Da saken først dukket opp hadde jeg faktisk litt sympati for Nerdrum, ettersom jeg synes han er en helt fantastisk kunstner. Etter hans egen argumentasjon og mest av alt hans meningsfrenders argumenter har denne sympatien imidlertid snudd til skadefryd over dommen som er avsagt.

Jeg lurer også på hvordan denne saken ville fortonet seg hvis det var en politiker som nå var dømt. Kanskje jeg også skal gi blaffen i å betale skatt. Jeg er jo ikke så flink med tall, også har jeg jo vært så altfor opptatt med valgkamp til å føre regnskap. Lurer på hva Bjørn Li hadde skrevet om det…

Hvis du ikke er flink med tall og driver et virke med millioner i omløp så får du skaffe deg en regnskapsfører. Det er slik andre folk gjør det. Nerdrum får gjøre opp for seg, og belage seg på å male fra fengselet de neste to årene!

Reklamer

Read Full Post »


Profitt og anbud er to skjellsord hos venstresiden. ”Nei til bestemor på anbud”, ”Helse skal ikke være en handelsvare”, ”Vi skal ikke slippe markedskreftene til i omsorgen”, osv… Vi hører dem stadig vekk. Det rare er at vi er så dårlige til å slå tilbake på disse argumentene, for det venstresiden foreslår, må jo være noe av det kyniske man kan tenke seg.

La oss først ta dette berømte begrepet ”Bestemor på anbud”:

De rødgrønne skal for all del ha kudos for å ha kommet opp med dette begrepet, men hva betyr egentlig ”bestemor på anbud”? Det høres jo ut som det er bestemor som skal anbudsutsettes, men det er det jo ikke. Det er jo ingen som har foreslått salg av bestemødre. Det er omsorgstilbudet til bestemor som er på anbud, slik at bestemor skal få det tilbudet som leverer mest kvalitet for hver krone.

Men hvis anbud var så kynisk og forferdelig, så skjønner jeg ikke hvorfor vesntresiden ikke foreslår å omorganisere også på andre områder.

Hva med ”Familiehjem på anbud”? Dette må jo da være kynisk høyrepolitikk. Tenk at familiehyggen innenfor hjemmets fire vegger skal overlates til markedskreftene. Nei, takke meg til, her må det offentlige inn og bestemme hvor folk skal bo i kommunale boliger med kommunal standard.

Noe sier meg at dette ikke ville blitt så godt mottatt. For hvor er disse markedskreftene egentlig? Vi boltrer oss i markedskreftene hver dag. Når vi kjøper klær til barna våre, mat til familien, bestiller ferieturer, osv… Hvis anbud var så kynisk og forferdelig, så burde det jo være mye varmere og kjærligere og ha statsmonopol på sko, klær og sydenferier. Helt uten profitt selvsagt.

For det bringer meg over til den andre ”styggedommen”: denne profitten. Det er jo for det første ganske interessant at det å gå med overskudd er sett på som noe negativt. (Men når vi ser hvordan økonomien styres i Trondhjem kommune, så skjønner man jo at venstresiden tenker på en annen måte. Der tror man åpenbart at så lenge det offentlige bruker penger, så er kassen evig.)

Trond Giske bekreftet dette da han nylig var i Hedmark for å holde ”kurs i sosialdemokrati”.

”Et aksjeselskap kan gå konkurs. Men vi kan ikke ha en eldreomsorg som kan gå konkurs”, sa Trond Giske, antakelig til stor applaus fra forsamlingen. Giske er en god retoriker, så sitatet satt sikkert, men det er ikke lett å skjønne hva Giske mener?

For det første: det eneste som ikke kan gå konkurs er ting som ikke koster penger. Er det ikke mer penger, så er det ikke mer penger. Det gjelder både offentlige tilbud og private tilbud.

Jeg regner med at Giske har hørt om Robekk-lista, der kommuner som nettopp går konkurs havner. Det er nemlig ikke helt uvanlig at rødgrønne kommuner havner der. Det er egentlig ikke så rart når man har et slikt syn på overskudd som de rødgrønne har. Det er nemlig betraktelig enklere å opprettholde et godt tilbud som går i pluss, enn ett som går i minus. Man må rett og slett være sosialdemokrat for ikke å forstå det.

Forskjellen på private tilbydere som går konkurs og offentlige som gjør det samme, er at det er så mye verre når det offentlige går konkurs. Hvis en privat tilbyder ikke klarer å levere det den har lovet, så byttes den raskt og effektivt ut. Dette er veldig enkelt når kommunen er oppdragsoppgiver og noen andre er tilbyder. Da kan kommunen vise til at kontrakten ikke er fulgt, og gjøre avtale med noen andre i stedet. Det er derimot ikke så enkelt når det er kommunen selv som sitter på begge sidene av bordet. En kan jo se for seg hvordan det ville vært hvis det nå var Adecco selv som skulle kontrollert de Adecco-drevne sykehusene.

Når kommunen går konkurs, så erstattes ikke driften. Da går den ofte bare i stå, køene blir lengre, og tilbudet blir dårligere, mens den samme dårlige praksisen fortsetter.

Det Giske ikke nevnte i sitt kurs, er at alle er enige om at vi skal ha et godt offentlig omsorgstilbud.

Forskjellen på Giskes løsning og Høyres løsning er denne:

– Høyre vil la alle slippe til i konkurransen om å levere det beste tilbudet. Hvis tilbyder ikke leverer skiftes den ut.

– Giske og Aps løsning er at alle skal ta til takke med det samme tilbudet uansett hvordan dårlig eller bra det er, og fungerer det ikke så får du bare vente tålmodig på at de rødgrønne forsøker å rydde opp. (Etter 6 år vet vi at det ikke er gjort med et «pennestrøk»).

Jeg kan knapt komme på noe mindre kjærlig og omsorgsfullt, som å overlate bestemor til Giske & co. Da ser jeg mye heller at noen tjener penger på å gi bestemor et godt tilbud, som hun kan bytte ut hvis hun ikke er fornøyd.

Jeg synes faktisk at effektiv og privat omsorg er mer sosialt enn offentlig og lat kø.

Read Full Post »

(Innlegget er også tilsendt Hamar Arbeiderblad som svar på Stange APs utfordringer om eldreomsorg)

Argumenter som ”helsetjenester skal ikke være en handelsvare” gjentas til stadighet fra de rødgrønne. Argumentet er ikke bare dårlig, det gir overhodet ingen mening.

På tirsdag svarte jeg på en utfordring fra leder i Stange AP, Øyvind Hartvedt, om hva slags eldreomsorg Stange Høyre så for seg. Hartvedt har i likhet med mange av sine rødgrønne frender fått vann på mølla av Adecco-saken i Oslo, der det ble avslørt grove brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser ved Adecco Helses drift av Ammerudlunden sykehjem, og krever nå offentlig monopol på eldreomsorg.

For det første: når begynte vi å dømme alle aktører kollektivt på grunn av en aktørs lovbrudd? Det finnes tusenvis av private aktører i dette landet som alle er med på å skape lokal verdiskaping, lokale arbeidsplasser og lokal velferd. Private tilbud er ikke en kollektiv masse, det er individuelle aktører som kan være så forskjellige som natt og dag. De fleste er seriøse, profesjonelle, og forholder seg til de reglene som gjelder, men så er det også dessverre noen som av og til ikke opptrer slik de burde.

Det samme gjelder offentlige tjenester. De fleste er seriøse, profesjonelle aktører, men også i det offentlige finnes det mange sorte får. Ganske umiddelbart etter at Adecco-saken begynte å rulle var leder i Yngre Legers Forening (YLF), Hege Gjessing, ute med en klar beskjed: Det offentlige ikke er det spor bedre. ”Det offentlige helsevesenet er gjennomsyret av ulovlig praksis” sa hun, og kunne bl.a. fortelle om et nylig tilfelle der en lege ble skviset ut fra det offentlige sykehuset hun jobbet ved, fordi hun ikke ville jobbe over 80 timer i uken.

Skal vi følge Hartvedts logikk hva gjelder private omsorgstilbud så burde man dermed også straffe alle offentlige sykehus kollektivt. Konsekvensen av slik tenkning er at ingen egentlig kan holdes ansvarlig for noe som helst.

Vi må selvfølgelig vurdere hvert enkelt tilbud individuelt, og benytte sanksjoner mot dem det gjelder. Det kan også godt være at man trenger bedre kontrollrutiner, både i offentlig og privat sektor, men det er ingen grunn til å skjære alle over én kam. Det kan bare føre til en ting: et dårligere tilbud for alle.

Hva ville Hartvedt sagt om det var en privat barnehage man oppdaget feil hos? Ville han da også ønsket å forby alle private barnehager? Over halvparten av alle barnehagene i Norge er private. Da regjeringen lovet full barnehagedekning skjønte en rekke lokale (særlig kvinnelige) gründere at det ville være en stor etterspørsel etter barnehager fremover, og satte i gang med å skaffe barnehageplasser. Uten alle de private barnehagene ville ikke regjeringen vært i nærheten av full barnehagedekning. Hvorfor skulle det være noe annerledes med eldreomsorg og helsetilbud?

Så til det økonomiske. Eldreomsorg er en handelsvare enten Hartvedt liker det eller ei. Det koster penger å ansette sykepleiere og leger, det koster penger å ha medisinsk utstyr, det koster penger å ha medisiner, osv… I tillegg skal alt dette organiseres på en mest mulig effektiv måte, noe som også koster ansatte og penger. God eldreomsorg kommer ikke dalende ned fra himmelen fordi det offentlige driver det. Det krever, i tillegg til ressurser, kunnskap, organisasjon og ledelse – og det er ikke gitt at det alltid er det offentlige som sitter på denne. Det vil variere fra sted til sted.

Jeg skulle ønske vi kunne satt kvaliteten i fokus. Det er egentlig helt utrolig at vi debatterer hvorvidt vi skal slippe til dyktige aktører som ønsker å bidra med å skape et godt helsetilbud, og som kanskje har funnet en måte å gjøre dette på som er bedre og mer kostnadseffektiv enn det offentlige. Det burde være en selvfølge at de er ønsket. Vi er alle enige om at vi skal ha et offentlig finansiert helsetilbud. Men der Høyre er opptatt av å få mest mulig helse igjen for hver krone, virker det som Arbeiderpartiet kun er opptatt av hvem som drifter tilbudet.

I november i fjor hadde den kvinnelige gründeren Kathrine Evensen en kronikk i VG med tittelen ”Jeg er fienden”. I kronikken spurte hun statsministeren om hun og hennes ansatte er mindre omsorgsfulle enn de som er ansatt i kommunene. Kathrine Evensen hadde skapt 57 arbeidsplasser innenfor pleie og omsorg for eldre. I tillegg kom 90 prosent av dem som jobber for henne fra en attførings-, uføre- og rehabiliteringssituasjon. Hennes spørsmål til de rødgrønne var hvorfor de mener at hun er en trussel for velferden i samfunnet.

Jeg kan egentlig bare gjenta det samme spørsmålet til Øyvind Hartvedt og Stange AP. Hvorfor er det så vanskelig for Arbeiderpartiet å anerkjenne private initiativ med omsorg for samfunnet rundt seg?

Read Full Post »

Jeg har i grunn blitt vant til det. Det skjer med jevne mellomrom. Rødgrønne politikere som finner nok en ting de ikke liker, og som de av den grunn mener at burde være forbudt for alle andre.

Kvinnepolitikere i Ap, Sp, SV og Rødt vil forby strippebarer, melder mange av landets aviser i dag. Et kobbel mer eller mindre viktige politikere i partiene har gått sammen om forslaget. Det gjelder Rødts partisekretær Beth Hartmann, SVs kinnepolitiske talskvinne Marthe Hammer, Senterkvinnenes Elisabeth Strengen Gundersen, og Aps Mette Kathrine Ofsta. Alle vil stenge ned landets strippeklubber. Det er ingen andre enn Rødt som har vedtak på dette, så det er kanskje ingen grunn til å ta dette forslaget veldig seriøst. Jeg tror til og med ganske mange SVere har en såpass liberal ryggmargsrefleks (tross alt) at de forstår hvor latterlig dette forslaget er, men vi skal ikke ta det for gitt. Det er ikke første gangen rødgrønne politikere har kommet med idiotiske forbud.

Vi har allerede forbud mot lakrispiper, pinneraketter og synlig tobakk i butikken. Senest for noen dager siden mente helsedepartmentet at vi må forby solarium for de under 18. Grunnleggende mistillit til befolkningen er i det hele tatt en rød tråd i alt som heter sosialisme og sosialdemokrati. Hvis enkeltmennesket tar – med rødgrønne øyne – dumme valg er det ikke fordi de selv ville det, men fordi staten gjorde det mulig i første omgang. Sosialismen har et mennskesyn der man behandler og ser på enkeltindivider som dumme organismer som trenger en politiker for å fungere slik de «egentlig» skal.

Men selv om jeg blir irritert over alle disse itiotiske praktiske forbudene som kommer med jevne mellomrom, er det få ting som gjør meg mer forbannet enn disse moralistiske forbudene. Argumentet for å forby stripping er ikke at det er helseskadelig, at det skjer ulykker, eller at det koster samfunnet mye. Det argumenteres simpelthen med at SV, eller en talsperson for SV, mener det er umoralsk, og at det derfor må gjelde for alle.

Det er den samme argumentasjonen som ble brukt da vi fikk vi en sexkjøpsloven i 2009. Forbudet betød ingenting for den ufrivillige prostitusjonen. Det er ikke slik at tvangsarbeid og slavedrift var tillatt i  Norge i 2008. Forskjellen på den gamle og den nye loven var kun å også forby kjøp av sex basert på en frivillig avtale mellom to parter. Regjeringen bestemte hva som er det moralsk korrekte grunnlaget for å ha sex, og påla resten av befolkningen samme syn. Kanskje vi rett og slett skal vedta en «ekte kjærlighetsplikt» ved seksuelt samkvem.

«Stripping er med på å gjøre kvinnen til et objekt og en salgsvare. Det fornedrer oss som mennesker og er en del av en skitten industri», sier Marthe Hammer (SV) til DAGBLADET

På hvilken måte fornedrer det Hammer at andre velger å tjene penger på å vise frem kroppen sin? Hvis Hammer synes det er en skitten industri, så kan hun jo bare la være å sette sine ben innenfor en strippeklubb selv. Det er nemlig slik det fungerer i et fritt samfunn. Vi må akseptere at mennesker har ulike moralske oppfatninger, og at det må være lov å leve livet sitt på forskjellige måter så lenge vi ikke skader noen andre.

Jeg har skrevet mye om slik «jeg mener at» argumentasjon på denne bloggen tidligere, og gjentar et eksempel her:

«Jeg antar at et flertall av politikerne på Stortinget mener at utroskap er høyst umoralsk, men det er ingen som vil forby det. Hvorfor? Fordi politikeres personlige følelser om hvorvidt utroskap er riktig eller galt ikke er et legitimt grunnlag for å tvinge alle andre til å følge dem ved lov.»

Mener Hammer at hennes følelser og meninger er tilstrekkelig argumentasjon for å forsvare å tre dem nedover hodet på folk?

Jeg vil gjerne høre Hammers praktisk argumenter for å forby stripping.

Strippere skader ingen. De tilbyr en underholdningstjeneste som andre er villige til å betale for, betaler skatt og bidrar til fellesskapet. De har bare en pen kropp som mange av dem har jobbet hardt for, og tjener penger på å vise den frem til andre som vil betale for det.

Aps Mette Kathrine Ofstad tror ikke at noen stripper fordi de synes det er moro, men ingen av politikerne var interessert i å komme inn å se hvordan situasjonen faktisk er. Innehaveren inviterte kvinnepolitikerne inn, slik at de kunne få se hvordan forholdene var, snakke med de som jobber der, osv… Sosialistkobbelet takket nei. Det betydde ikke noe for dem hvordan forholdene faktisk er, de var mest opptatt sitt eget virkelighetsbilde. Klassisk venstresidearroganse.

Det er greit å minne moralistene i Ap, Sp, Sv og Rødt om at stripping av høyesterett i Norge er definert som kunst. Flinke strippere har både en imponerende kroppsbeherskelse, og et gjennomtenkt kunstutrykk. Hammer & cos bilde av strippeklubber stemmer sikkert mange steder, men mange steder er klubbene faktisk kunstformidlere med folk som virkelig ønsker å jobbe der.

Hammer har selvfølgelig rett til å mislike stripping uansett. Det er mye kunst jeg ikke liker. Det finnes f.eks. performance art der både oppkast og griseblod er sentrale elementer. Jeg har ikke veldig sans for slik kunst, og oppsøker da heller ikke slike forestillinger. Skulle jeg tenkt som kvinnepolitkerne i Ap, Sp, SV og Rødt burde jeg vel gått inn for et forbud mot all kunst jeg ikke liker.

Jeg synes også det er interessant at det skal være forbudt å «gjøre kvinnen til et objekt og en salgsvare».

For det første: Hva med mannen? Det finnes også mange mannlige strippere? Hvorfor er ikke det skittent og nedverdigende?

Dernest, hvis det å være et «salgsvare» skal være forbudt. Hva vil Hammer da gjøre med modeller? Musikkvideoer med seksuelle undertoner? Eller kommersielle filmer der skuespillernes utseende er en åpenbar del av markedsføringen? Eller hva med Miss Universe, og Mr. Olympia? Dette må jo være åpenbar objektifisering.

Nei, dette ble vanskelig. Kanskje vi rett og slett må forby pene mennesker å tjene penger?

Read Full Post »

Nok en gang er vi vitne til en regjering som overhodet ikke evner å prioritere. Statsbudsjettet 2011 var i grunn som forventet. Litt penger her, og litt penger der, men ingen klare prioriteringer.

Avgiftene på snus øker med 10% og alkohol med 5%, men som med tidligere budsjetter regner jeg med at regjeringen har budsjettert med samme forbruk. De har ingen tro på at avgiftene vil ha noen effekt. De ønsker bare grave dypere i lommene til folk. Og når du kan grave i lommene til noen som gjør noe regjeringen ikke er enig i, da er det selvfølgelig enda bedre.

Sigbjørn Johnsen varslet på forhånd at det ville bli et raust statsbudsjett. Tidligere har fokuset vært at vi må kutte, men SVs trang til å bruke mer penger på alt har nok gjort dette vanskelig.

For SV sliter om dagen. De fremstår som fullstendig usynlige i regjering, og har hatt problemer med å finne markeringssaker. Det er ikke så rart. SV har mer enn noe annet brukt tiden sin på å snakke om alle andre enn SV. Halvorsen har til og med brukt tid på å lange ut mot Unge Høyre i riksdekkende medier. Det er hyggelig det, men man skulle jo tro at Halvorsen som sitter i regjering ville ha mer enn nok med å fortelle om hva regjeringen faktisk gjør. Særlig når hun har ansvar for et så viktig felt som skolepolitikken. Men neida, det har ikke vært mye radikal politikk, eller visjoner, å spore i SV.

Derfor er det nok mange i særlig SVs yngre rekker som jubler nå som SV endelig har fått gjennomslag for en sak. Nå skal det bli prøveprosjekt med feministisk selvforsvar i skolen med inspirasjon fra Sosialistisk Ungdom. Her skal jenter lære å ”sette grenser mot ulike typer diskriminering, blant annet mot usynliggjøring, latterliggjøring og seksuell trakassering”.

Så etter at norske skoleelever har vært igjennom noen timer med Halvorsens ”kule skole” der de lærer å twitre og bruke facebook, skal jenter altså på kurs der de får innprentet at de er usynlige, og at de må ta opp kampen mot ”mannfolka” for å komme seg opp og frem. Det er jo interessant at man tror man skal bygge ned kjønnsforskjeller ved å innprente dem hos ungdommer på skolen. Hvordan dette skal løfte elevene på PISA-rangeringen – en av Halvorsens påståtte prioriteter da hun gikk på som kunnskapsminister – har jeg også problemer med å se.

Det verste med forslaget er at det avslører hvor små ambisjoner de rødgrønne har for skolen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet aksepterer uten problemer at SV bruker skolen som ideologisk lekeplass der de kan innprente sitt likestillings og kjønnssyn, i stede for å bruke tiden på å heve kvaliteten på ordentlig opplæring.

Men siden regjeringen nå har åpnet for at skolen er en legitim arena for politisk aksjonisme på vegne av andre partier, gleder jeg meg til det blir borgerlig styre i 2013. Da regner jeg med at SV synes det er helt uproblematisk at Høyre gjennomfører et prøveprosjekt med ”ungdommers rolle i en kapitalistisk markedsøkonomi” der de lærer å ikke bli usynliggjort og underlagt mektige fagforeninger i 2013. Det skal selvfølgelig være «politisk nøytralt».

Read Full Post »

I helgen har det vært årsmøte i Hedmark Unge Høyre. Vi var, sammen med Oppland Unge Høyre, samlet på Birkebeineren Hotel & Apartments i Lillehammer. Det ble en inspirerende og motiverende helg.

Hedmark Unge Høyre er på fremmarsj. I 2008 hadde Hedmark UH 48 betalende medlemmer, og nå før utgangen av 2009 har vi allerede passert 70 betalende medlemmer i Norges rødeste fylke. Det har vært et spennende år, og det har skjedd mye siden forrige årsmøte i oktober, 2008. Vi har holdt skoleringer, møter, aktiviteter og forberedt oss på valgkamp. I mars 2008 skrev Hedmarks lokalaviser om Unge Høyres skolekupp, etter massivt gjennomslag for Unge Høyres politikk, og særlig skolepolitikk på Hedmark Høyres årsmøte. I sommer var det Unge Høyre-folk overalt på stands rundt omrking i fylket. I høst turnerte vi skolene på skoledebatter. Resultatet var fast mandat for Hedmark Høyre på Stortinget, og fremgang i alle kommuner unntatt én (der vi gikk tilbake 0,1%).

Året som kommer er ikke et valgår. Nå er det tid for å virkelig blankpusse et gjenkjennelig Høyre. I året som kommer vil det bli sterkt fokus på skolering, organisasjonsbygging og politikkutvikling. Det er Unge Høyres oppgave å dytte Høyre i riktig retning. Vi trenger et tydeligere, blåere, og mer markant Høyre. Et Høyre som ikke er redd for å ta kontroversielle standpunkt hvis vi mener det er riktig. Et Høyre som tør å kutte skikkelig på budsjettene. Et Høyre som tør å lansere betraktelige skatteletter. Et Høyre som viser sin tro på det sivile samfunn, og enkeltmenneskets frihet, ikke bare i fest-taler, men også i praktisk politikk. Høyre må fremstå som et alternativ og ikke et ekko.

Politikkutvikling og klar tale var fokus på Hedmark Unge Høyres årsmøte. I alt ble det vedtatt 8 resolusjoner om ulike tema. Blant vedtakene finner vi at: forsvarsbudsjettet skal økes til minimum 2% av BNP, vi vil bruke reservasjonsretten til å si nei til datalagringsdirektivet, utesteder bør få holde oppe så lenge de vil, vi vil liberalisere bioteknologiloven, legalisere eggdonasjon og forske på befruktede egg av forskningshensyn alene, og ikke bare som et resultat av overtallige befruktede egg, slik det er i dag.

Det ble også valgt nytt AU. Arbeidsvalget i Hedmark Unge Høyre ser nå slik ut:

Leder: Kristian Tonning Riise
1. nestleder: Elise Fangberget
2. nestleder: Mette Sol Noreng
Styremedlem: Christian Nesset
Styremedlem: Margrethe Knudsen
Styremedlem: Nikolai Fjågesund
Styremedlem: Anna Molberg

Etter helgens årsmøte er det altså ingeting som tyder på at Unge Høyre i Hedmark vil markere seg noe mindre i året som kommer. Tvert imot. Nå skal vi bygge organisasjonen enda sterkere. Verve enda flere medlemmer. Markere oss politisk, og stille mannsterke i lokalvalget i 2011.

Jeg vil gratulere det nye Arbeidsutvalget, og jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt år som leder i Hedmark Unge Høyre. Alle regimer tar slutt en gang. Arbeiderparti-regimet i Hedmark vil også ta slutt før eller siden. Den prosessen har jeg ingen planer om å forsinke.

Read Full Post »

Valgordningen

Jeg synes det er på tide å starte en seriøs debatt om hvorvidt valgordningen i Norge er rettferdig. Denne synes jeg også de rødgrønne partiene burde delta i. Alle valgmålinger viser at de borgerlige partiene fikk betraktelig flere stemmer enn de rødgrønne, men valgsystemet i Norge gjør at mandatfordelingen fordeler seg slik at det likevel blir rødgrønt flertall. Her bare noen av nyhetssakene som har florert i nettavisene i dag: VG: De borgerlige fikk flest stemmer – tapte valgetTV2: De borgerlige vant med 40.000 stemmer, men tapte valget, NETTAVISEN: Han er ikke valgt av folket, Dagbladet: De rødgrønne tok en «Bush», Aftenposten: De borgerlige fikk 45.000 flere stemmer enn de rødgrønne.

Bare så det er sagt; Dette er ikke et forsøk på å unnskylde valgtapet! Nå skal det jo også sies at Høyre på ingen måte har tapt valget. Høyre går mest frem av alle partier, og styrker stortingsgruppen sin med 7 eller 8 mandater – avhengig av fintellingen. For mitt eget partis del er jeg svært fornøyd. Min representant i Hedmark; Gunnar Gundersen, som de siste 4 årene har vært inne på utjevningsmandat – og som jeg har jobbet for i valgkampen – er nå inne på sikkert distriktsmandat, Michael Tetzschner fra Oslo Høyre (som det riktignok aldri var noen tvil om) er ny på Stortinget og står for en politisk tilnærming som jeg har stor sans for, Oslo Høyres 4. kandidat Nikolai Astrup er inne, og ikke minst: Torbjørn Røe Isaksen er inne på Stortinget fra Telemark Høyre. Høyre er svært styrket og vi har fått inn nye spennende kandidater, men borgerlig side har tapt dette valget. Det er det bare å innse.

Jeg ønsker bare å stille spørsmål ved om vi til neste stortingsvalg bør forsøke en annen ordning som er mer demokratisk en den vi har nå. Dette er ikke lett. Vi bor i et langstrakt land med spredt bosetning, og spredt verdiskaping. Derfor er argumentene for å sikre en bred representasjon på Stortinget ganske god. Jeg tror likevel at det er mulig å gjøre dette, innenfor en mer demokratisk ordning. Det er mange muligheter:

Vi kunne satt opp sperregrensen, slik at flere av småpartiene ville bli omfattet av valg der velgerne trekker til de større partiene.

– Vi kunne fjernet sperregrensen og simpelthen innført «one man – one vote»

Vi kunne innført nasjonale valglister – dvs at hvert parti stiller med en kandidatliste som er felles for hele landet, med muligheter for å stryke og kumulere, osv…

– Vi kunne forsøkt å lage et system der det fortsatt er fylkesvise lister sånn som nå, men der partienes representasjon på Stortinget reflekterer den nasjonale stemmeoppslutningen – mens mandatfordelingen innen hvert parti skal sikre en bred representasjon.

…og det er helt sikkert mange andre tenkelige alternativer.

Jeg har ingen fasit, men jeg synes det bør debatteres av de ulike partiene. Hensikten må være at det er den politikken som folkeflertallet ønsker, som også blir ført på Stortinget.

Valget

Valgoppslutningen i år er den laveste siden 1929. Jeg synes dette var overraskende. I et valg der mulighetene var så mange – og der utfallet var så spennende – hadde jeg trodd at valgoppslutningen skulle øke, men slik gikk det ikke. Antakelig må borgerlig side ta mye av ansvaret her, og da tenker jeg først og fremst på Venstre, men også tildels Frp.

Jeg har stått på stands, banket på dører og gjennomført aksjoner i en del uker nå, og er det en ting som er felles overalt så er det at folk er lei den evinnelige kjeklingen mellom partiene. De er lei av en politisk debatt der partiene bare krangler om hvem som skal sitte i regjering sammen, i stede for å snakke om de politiske sakene, de politiske skillelinjene og hva man kan samarbeide om.

Dette har Høyre forsøkt hele valgkampen. Vi har sagt at vi går til valg på Høyres politikk, og at vi kommer til å samarbeide med de partiene som gir oss mest gjennomslag for høyrepolitikk. Vi har sagt at vi ønsker oss en ny borgerlig regjering, og at vi ikke kommer til å stille noen garantier før valget som vanskeliggjør en slik regjering. Dette har velgerne belønnet oss for. Venstre derimot har brukt mest tid på å garantere for hva de ikke skal gjøre, og kalle Frp for «livsfarlig» ol. De har basert valgkampen sin på hva de garanterer mot – og ikke hva de vil arbeide for. Dette blir de straffet ganske kraftig for.

Fremtiden

Til slutt er det altså bare å gratulere Arbeiderpartiet med et kjempevalg. De har klart å mobilisere på en imponerende måte.

Gratulerer også til Høyres medlemmer over hele landet, som har jobbet i motvind hele valgkampen, inntil sluttinnspurten der vi endelig fikk en oppsving. Høyre har gjort et godt valg. Det skal vi være glade for, men Høyre bør ha større ambisjoner enn dette. Nå er det tid for oppvask i Høyre. Høyre har ikke vært tydelige nok, Høyre har ikke vært offensive nok, og Høyre har ikke markert et tydelig nok alternativ.

Det er rødgrønt flertall på Stortinget. De rødgrønne har vunnet valget. Nå er vi nødt til å innse dette, brette opp ermene, og tale med en enda tydeligere, klarere og offensiv opposisjonsstemme de neste 4 årene. Nå må borgerlig side begynne å samarbeide i stede for å bare markere avstand til hverandre. Den viktigste avstanden er tross alt til sosialistene!

Nå må vi begynne å se fremover mot kommune og fylkestingsvalget i 2011 – der det står Høyrefolk over hele landet som er klare til å kjempe for gode løsninger lokalt innenfor lokaldemokratiets rammer.

Og til slutt: Nå må vi begynne å se fremover mot en stortingsvalgkamp i 2013 der Høyre står i førersetet for en borgerlig politikk som har en klar visjon; En visjon om et samfunn der familien og de små fellesskapene ilegges mer ansvar, der enkeltmennesket får mer frihet over sitt eget liv, og der valgfriheten, mangfoldet og respekten for ulike menneskers ulike valg styrkes.

Jeg synes naturligvis det er trist at landet ikke fikk en ny regjering. Det synes jeg den trenger sårt, men når alt kommer til alt er det ikke valgordningen som har mest ansvar for dette, men oss selv!


Read Full Post »

Older Posts »