Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Arbeidsledighet’

Norske politikere ser ut til å være i en slags FN-rus etter kåringene av verdens beste land å bo i. Vi har det absolutt veldig bra i Norge, det er ikke det, men denne velstanden baserer seg også på en økende sykdomstilstand som kan sette velferdssamfunnet vårt i fare hvis den ikke kureres.

Norge er et sykt land, og vi blir stadig sykere. Dagens Næringsliv kunne ikke gjort det tydeligere. Her er klare fakta om Norges tilstand fra en artikkel DN publiserte 11. september i år:

Arbeidsledige: 77.100

På attføring eller rehabilitering: 105.000

AFP: 48.500

Uføre: 341.400

Total arbeidsstyrke i Norge: 2,62 millioner

Andel nordmenn i arbeidsfør alder på trygd: 22 % (inkluderer ikke kontantstøtte, barnebidrag o.l.)

Andel nordmenn som er uføre: 13 %

Andel nordmenn som er arbeidsledige: 3 %

Totale utbetalinger til uføre i 2008: 56,53 milliarder

Offisielt har Norge en arbeidsledighet på tre prosent. I virkeligheten mottar nesten en fjerdedel av nordmenn i arbeidsfør alder en eller annen form for trygd. Norge er verdensmestre i andel syke og uføre. DN slår også fast at «hver eneste skattekrone fra over 681.000 nordmenn må til for betale Norges unormalt mange uføretrygdede.»

Victor Normenn peker i denne artikkelen på et viktig poeng:

«Vi har brukt uføretrygding fremfor ledighetstrygding for å lette omstillinger. Man har ment at det har vært best å bruke uføretrygd fremfor ledighetstrygd ved nedbemanning i bedrifter utenfor de mest sentrale strøkene, istedenfor å få folk til å flytte. Dette har vært en villet politikk (…) Hver gang vi lar et menneske i yrkesaktiv alder gå på uføretrygd, istedenfor å få vedkommende inn i en eller annen form for ordinært tilrettelagt arbeid, er det en fallitterklæring overfor de personene det gjelder. Og det er samfunnøkonomisk sløsing» , sier han.

Dette er et av problemene vi står ovenfor. Vi har altså en velferdsstat som i stor grad passiviserer virksomme mennesker, ved at midlertidige ordninger vever midlertidig trengende inn i en permanent avhengighet til staten.

Men det er annen ting ved vårt velferdssystem som DN ikke peker på i artikkelen, og som det er svært upopulært å sette fokus på; trygdeordningene våre er enkelt og greit for generøse.

Norge har en av de friskeste befolkningene i verden, de mest sjenerøse sykelønnsordningene, og det høyeste sykefraværet. Sammenhengen mellom de sjenerøse sykelønnsordningene og det høye sykefraværet viser helt klart at selve sykelønnsordningen gjør det motsatte av sin opprinnelige hensikt.

Kutt i sykelønnsordningen burde stå øverst på ønskelisten til regjeringspartiene akkurat nå. I det hele tatt burde det være et prinsipp at man ikke mottar 100% lønn (slik man faktisk gjør i dag) når man ikke er på jobb og ikke bidrar til det fellesskapet som betaler sykelønnen. Et forslag kunne være å f.eks. kutte sykelønnen til 80%, innføre 3 karensdager, og fjerne muligheten for sykelønn ved egenmelding. Det burde være helt naturlig at man får lavere eller faktisk ingen kompensasjon når man er borte fra jobb, og ikke bidrar med å skape noen verdier. Men jeg vil faktisk stille spørsmål ved om kutt er nok. Jeg lurer rett og slett på om vi ikke burde vurdere å fjerne hele sykelønnsordningen?

For burde det ikke være opptil arbeidsplassen å bestemme hva slags ordninger man ønsker å tilby sine ansatte ved sykefravær? Bør det virkelig være statens oppgave å kontrollere- og regulere hva slags kompensasjon ulike arbeidsplasser tilbyr sine ansatte? Burde ikke dette være et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker?

Vi er nødt for å ansvarliggjøre både arbeidsgiver og arbeidstaker i større grad hvis vi skal få bukt med det høye sykefraværet og den manglende arbeidsmoralen som brer seg i Norge. Statens oppgave bør egentlig ikke tre inn før arbeidsgiver eventuelt bryter forhold som er nedfestet i arbeidskontrakten.

Unge Høyre ønsker et friere arbeidsmarked. Da burde vi også erkjenne at ulike arbeidsplasser, med ulike forhold, og ulike behov må ha lov til å inordne seg på ulike måter. Jeg synes tiden er kommet for å vurdere å avskaffe hele sykelønnsordningen, og la dette forholdet være opp til arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er riktignok viktig å presisere at et slikt system forutsetter at den enkelte får beholde betraktelig mer av sin egen inntekt, slik at man kan velge å sette av penger til perioder man trenger å være borte fra jobb, men det skal alltid lønne seg å jobbe.

Det er en forutsetning for et rikt velferdssamfunn at mange nok står i jobb og skaper verdier. Det er ikke mulig å bygge et land på trygd. Hvis de som trenger hjelp, skal få hjelp i fremtiden, så burde solide kutt i trygdeordninger som holder folk borte fra jobb, være prioritet nr 1 for Jens Stoltenberg, og det burde i hvert fall være et krav fra Høyre og Unge Høyre.


Read Full Post »

I løpet av de 4 siste årene har 112 statlige etater økt antallet ansatte med totalt 12.000 i løpet av de fire siste årene. To av tre statlige virksomheter har flere ansatte i dag enn da den rødgrønne regjeringen tok makten for fire år siden. 140.000 nordmenn er i dag ansatt i staten.

Det er mange problemer med dette. Aller først er det selvfølgelig viktig å presisere at det ER mange statlige sektorer der man faktisk burde øke antallet arbeidsplasser. Politiet er et godt eksempel på dette, forsvaret er et annet (forsvaret har imidlertid opplevd en nedbemanning under de rødgrønne). Men det er et STORT problem at en stadig større andel av vår arbeidskraft kanaliseres inn i offentlig sektor, i stede for å drive med direkte verdiskapende arbeid. Skal vi bevare kvaliteten,- og en bærekraftig utvikling i det som er statens kjerneoppgaver, kan vi ikke tilføre staten stadig nye oppgaver.

Staten kan ikke skape verdier slik som det private markedet kan. Det er rett og slett umulig. Staten har ikke, og kan aldri få den samme kunnskapen som det private markedet. Det gode gamle eksempelet fra Sovjetunionen da staten produserte enorme lager av pelskåper fordi de forutså en kald vinter, mens det i stedet ble en regntung vinter der befolkningen heller hadde behov for gummistøvler, illustrerer dette ganske godt.

Staten har ikke kunnskapen til å vite hva slags produkter folk trenger eller hva slags produkter de vil ha, ei heller hva som er den korrekte prisen for produktet. Dette endrer seg hele tiden, og det er kun i et fritt marked der dette baseres på millioner av menneskers valg, at folks behov og ønsker kan bli optimalt tatt vare på. Det er det private markedet som gjør det mulig å ha den sterke offentlige sektoren som vi har i Norge. Det er i det private markedet at mesteparten av verdiskapingen gjøres.

Er det ikke verdifullt at folk jobber? Jo absolutt. MEN, arbeidsplasser er ikke et mål i seg selv. Dersom arbeidsplasser var et mål i seg selv kunne vi betalt folk for å grave hull, og deretter fylle de igjen, så hadde vi hatt full sysselsetting til evig tid. Alle skjønner imidlertid at det ville være rimelig destruktivt. Arbeidsplasser er altså kun et mål hvis de faktisk skaper verdier, eller utfører oppgaver som er helt nødvendige for at verdiskapingen skal kunne foregå.

For det er selvfølgelig noen yrker som ikke skaper øyeblikkelige verdier, men som likevel er ekstremt viktige for verdiskapingen. Politiet, forsvaret og rettsvesenet skaper ingen verdier, men trygghet og rettsikkerhet er en forutsetning for økt verdiskaping. Leger og sykepleiere skaper heller ingen umiddelbare verdier, men et samfunn der ingen syke får behandling vil ikke akkurat generere mye verdier. Lærere, lektorer og professorer skaper heller ingen verdier på kort sikt, men de gjør samfunnets kanskje aller viktigste jobb fordi de legger hele grunnlaget for den kunnskapen vi skal bygge på i fremtiden.

Dette er uansett store ugiftsposter for staten. Offentlig sektor skaper ingen øyeblikkelige verdier. Utviklingen hos de rødgrønne der man tilfører det offentlige stadig flere arbeidsplasser, og bygger ut arbeidsvernet rundt dem er direkte skremmende. Målet burde være å eliminere arbeidsplasser. Full sysselsetting enten det er i privat eller offentlig sektor er både et elendig og et umulig mål. Det er nettopp elimineringen av arbeidsplasser – at maskiner eller færre mennesker gjør jobben som flere måtte gjøre før – som skaper rom for nytenkning og nye verdier, og nytenkning er vel ikke akkurat det første vi tenker på når ordene «offentlig byråkrati» dukker opp.

Denne utviklingen vi er inne i er ganske enkelt nødt for å stoppe en gang. Vi får flere arbeidsledige, og flere byråkrater – hvilket innebærer at stadig flere er avhengige av støtte fra stadig færre.

Jeg håper det ikke går så langt, men jeg tror dessverre at velferdsboblen må sprekke, med de sosiale konsekvensene det vil medføre, før folk får opp øynene,- og politikere tør å gjøre noen skikkelige grep. Finansboblen sprakk fordi det endelig ble klart at man ikke kan skape velstand ved å låne over evne. Velferdsboblen kommer også til å sprekke hvis vi ikke innser at vi ikke kan bære de økende kostnadene av en voksende velferdsstat ved å fordele penger fra stadig færre skattebetalere!


Read Full Post »

Onsdag 19. august, kommer det nok et kjedelig gjesp fra SV og Karin Andersen. De rødgrønnes løfter kan snart ikke oppfattes som stort mer enn det. 

 

Pennen har hittil vært SVs «sterkeste» kort både i valgkampen og i regjeringen. Det er ikke måte på hvor mye SV skal få til med et pennestrøk. Kristin Halvorsen har nå store problemer med å svare for seg i fattigdomsdebatten, etter hennes tordentaler i forrige startingsvalgkamp, der hun lovet å fjerne fattigdommen. Det skulle gjøres med et pennestrøk. Det var ikke vanskelig engang, men handlet bare om politisk vilje. Nå prøver hun å unnskylde seg, men jeg skal faktisk la tvilen komme Halvorsen til gode. Jeg tror faktisk at hun i tradisjonell sosialistisk naivitet, ville fjerne fattigdommen. Hun bare fikk det ikke til og gjorde det forøvrig enda verre.

 

Også arbeidsledigheten blandt ungdom kunne løses med pennen. Arbeiderpartiet innførte for mange er siden en ny lovparagraf om en såkalt ungdomsgaranti, der alle ungdom over 20 år, ujobb eller skoleplass, skulle være sikret jobb eller arbeidsmarkedstiltak. Denne er blitt brutt noe sånt som 25.000 ganger – og hva var regjeringens reaksjon? Joda, de fulgte i fjor opp med enda en ny garanti. Gjesp.

 

AUF skulle bruke samme metode for å løse mangelen på lærlingeplasser. Det var bare å ta pennen fatt, og underskrive på en lovfestet rett til lærlingeplass. Ikke overraskende er dette null verdt dersom bedriften ikke vil ansette vedkommende- eller ikke ser det som lønnsomt å ansette lærlinger. Nok et gjesp.

 

Nå er det altså Karin Andersens tur. Hun vil innføre et «nasjonalt lærerløft» som skal garantere én lærer per 15 elever i 1. – 4. trinn, og per 20 elever i 5. – 10. trinn. Dette vil kreve en økning på 3000 lærerårsverk. Når vi vet at regjeringen i løpet av sin periode kun har klart å ansette 8 nye lærere, ja, du hørte riktig; 8 nye lærere på 4 år, så virker også Andersens garanti ganske verdiløs. Andersen og de rødgrønne vil sikkert fortsette å påstå at de har ansatt 4.000 nye lærere. Dette skal jeg avkrefte med en gang. Det er nemlig slik at lærere ikke lever evig – eller nødvendigvis er i samme jobb resten av livet. Dersom det har kommet 4.000 lærere inn i skolen, mens 3992 har pensjonert seg, eller byttet jobb, så er det fortsatt bare summa summarum: 8 nye lærere. Men for SV; et parti som konsekvent er imot kalkulatorer, så skjønner jeg jo at et slikt regnestykke er i overkant komplisert.

 

I likhet med i Kristin Halvorsens tilfelle, så skal jeg også være såpass raus med Andersen, at jeg lar tvilen komme henne til gode. Jeg er sikker på at Karin Andersen faktisk vil gjennomføre et nasjonalt lærerløft, men hennes problem er akkurat det samme som resten av hennes rødgrønne kamerater: hun vil og hun vil, men hun får det ikke til!


Read Full Post »